DENNE DAGEN MÅ JEG BARE skrive av meg. Mens den ennå henger i meg og rundt meg, som en litt for dyr kjole på en kleshenger. En kjole jeg ikke riktig hadde råd til og egentlig burde spare til det virkelig passet seg, men så var den så fristende fin og den er det fortsatt. Jeg kjenner det idet jeg tar den på, at snittet sitter slik jeg trodde, at stoffet bølger seg slik jeg drømte om, mjukt, forsiktig, slik denne maidagen våkner. En plutselig fridag som folder seg ut. Som peker nese mot andre fridager, de som ikke vet å te seg eller kle seg. De skoddetunge. Kalde. Grå. Av regn. Nei, denne dagen har tatt smilehullene på, og noe våkner. Ei lett sitring, som en gammel forelskelse på tur ut av dvalen. Jeg kjenner det i stegene, de er så lette, og jeg kjenner følelsen igjen fra da jeg var lita. Den dagen jeg kunne bytte sko, sette de store, tunge støvlettene vekk, trå ut av ettervinteren og inn i våren. Jeg kunne fly.

OG HUMLA FLYR. Hun kommer deisende som en baktung Hercules-maskin inn i sidesynet mitt og røsker meg ut av idyllen, blendet som jeg er av sola, den vidunderlig varmende sola, og av Carina Rydbergs hevnaktige avsløringer i «Den høyeste kasten». Oppslukt, borte, slik bare bøker kan få verden til å stå stille, være så vidt i stand til å formulere tanken at det er så varmt, kan noen sjekke hvor varmt det egentlig er? Og burde jeg nå egentlig sitte her? Enn hvis han ser meg, nabolagets navnløse som har sett meg når jeg ikke har sett han. Og definert meg som henne som alltid sitter og leser. Han vet ikke at jeg vet og jeg legger boka bort, forsikrer meg om at humla har forduftet og går ut for å korrigere inntrykket.

HAGEN ER ET SØRGELIG fornøyelig syn og jeg kjenner kriblinga igjen. Den skjøre gleden over den siste hvite flekken av vinter som bukket under sist natt. Jeg kveler jubelen i brystet i tilfelle noen skulle komme forbi, og går ned på kne. Man kan bli religiøs av mindre. Angen av jord. Av mai. En mørk brunspraglet sommerfugl flagrer tilsynelatende viljeløs over grønne gresstrå som presser seg fram gjennom det grå teppet av fjorårssommer. Visna stauder står med piggsveis og venter på en vårklipp. En svartrygget edderkopp skyter fart idet skyggen min faller over han og forsvinner inn under trappa. Og valmuene. Valmuene! Alltid først, og de har spredt seg! Og kjenn på varmen. Kan ikke noen bare si hvor varmt det er?

MENS SPØRSMÅLET surrer som ei flue i lufta og forsvinner inn i trampolinelatter, forfølger jeg sommerfuglens sjanglete rute. Den har tenkt seg til brekkaviene. Som kvinner i stramme korsetter står de på rekke, som veggpryd i en ballsal av spirende grønt står de og holder pusten, rammet inn av min sjels elskedes hvite nylonsnøre. Et kjapt snitt i ryggen er alt som skal til før det rasler og brekker og de gisper, og sånn som de strekker seg, smidige, slanke, forsommersitrende ¿ og der seiler et heldig fly inn for landing og det er så nydelig at jeg nesten må grine og det blir ikke bedre når himmelen trekker et sjenert slør over byen før den rødmer uten blygsel bakom Myreng-blokkene.

OG JEG TENKER AT det gjør ikke noe at ferieplanene er som et ufrankert postkort uten adresse, la dem bare komme hvis de må, dager med gråstein i skoene og innadvendte blikk, for våren har slått salto og byr snart sommeren opp til dans, og jeg passer kjolen, den svinger så fint, se!

- SI MÆ, KOSN foreldra e dokker egentlig?!

Hun var midt i Hannah Montanas univers og sto lenket med hodetelefoner til den lille tv-en på kjøkkenøya. Armene var godt plantet i sidene og blikket rant over av vantro. Hvordan kunne vi? Bak ryggen hennes. Eide vi ikke oppdragelse? Medfølelse? Vett?

Vi, hennes kjødelige opphav, frøs fast i bevegelsene av utbruddet. Jeg nærmest hang i lufta et sted bak sofaen der jeg akkurat hadde utført et avsindig c-moment i hopping opp og ned, og konstatert tilfreds idet avkommets jamring rammet at jeg takk og lov ikke led av inkontinens. Ennå.

Min sjels elskede forsto minst. Han lå omtrent på kne i den samme sofaen og hamret nevene ned i stoffet i rein opphisselse. Hamret og hamret og hylte og skreik for hvert stavtak Petter Northug plantet i den olympiske snø på stadion i Whistler Creek. Det var femmil på stuas 42 tommers skjerm, det var tid for en revansje av de sjeldne, det var stunden for oppløp og de store følelsene, og vi hadde altså begått den store synd å la oss rive med. Ikke minst han på kne, som vel sist gikk av skaftet en sankthansaften i 1998 da Norge slo Brasil. (Og jeg trodde han skulle rive verandarekkverket ned.)

DENNE SØNDAGEN i februar røsket Frøken Fryd av seg hodetelefonene og slamret igjen stuedøra med sånn en kraft at jeg så rutas tusen fingermerker ramle av glasset. Vi brukte resten av gullrusen til å gjenopprette en slags balanse i den familiære sfære (man ler i hvert fall ikke av sånne utbrudd), og episoden rinner meg i hu i disse hjernevasktider.

For hvor kommer min sportsinteresse fra? Og har jeg ødelagt Frøken Fryds for evig og alltid?

Jeg, som ikke kan stå med ski på beina. Langt mindre gå. Enda det ser så latterlig lett ut. Særlig skøyting. På tv. Inntil du prøver sjøl og kroppen minner deg på at du har hatt bekkenløsning. Tre ganger.

Tv-en – der jeg like gjerne sitter klistret foran langrenn, skiskyting, hopp, kombinert, skøyter, slalåm, storslalåm, Super-G, utfor, ishockey, curling og kunstløp som friidrett, fotball, håndball og tennis.

Kunstløp, ja. Der barndommens golvteppe i stua var isen og det gjaldt å holde seg innenfor vevens ytre rand inntil jeg kortpustet satte meg ned og sendte slengkyss inn i en imaginær kameralinse mens de nådeløse tallene fra dommerne lot vente på seg.

Og tennis. Oppdaget den sommeren jeg jobbet som en tyrk på et nå nedlagt ostepakkeri, sto opp før hanen og andre fjærkre visste at en ny dag var i emning og på ettermiddagene segneferdig inntok en tv-stol for å oppdage at illsinte John McEnroe og blonde Björn Borg fikk meg til å glemme at jeg var nærmest bevisstløs.

HVOR KOM DET FRA? Mamma. Som om mulig var enda mer klønete enn meg. I sporet. Men glødende engasjert i alt av idrett som utspant seg på skjermen, enten vi så tippekamper eller valgte oss hver våre hoppere høyt der oppe i Holmenkollbakken. Mens min kjære far slumret seg gjennom utbruddene et sted under dagens avis.

Det aner meg at den familiære sfære går tøffe tider i møte. Frøken Fryd vandrer intetanende rundt mens Eliteserien er i sine innledende runder og hennes mor kjenner pulsen stige hver søndag når klokka nærmer seg det magiske tallet atten og en mulig TIL-seier er i sikte.

Kan hende har genene bare hoppet over et ledd og det skal vise seg at hun likner mest på sin morfar. Han som – i et forsøk på å alliere seg med sine den gang unge, fotballinteresserte dattersønner – kom på den geniale idé at han også måtte ha et fotballag å heie på. Han kom kun på ett: Tottenham. Og investerte endog i lagets lue for å vise hvor djupt dette supporterskapet satt.

For ei tid tilbake, på en av sine trimturer, møtte han to guttepjokker på vegen.

- Heier du på Tottenham? Sa guttene.

MIN ELLERS SÅ talesterke far sto som et kortpustet spørsmålstegn og så på dem.

- Vi heier på Manchester United, utbrøt guttene stolt i kor og fortsatte:

- Og du heier på Tottenham.

- Gjør jeg det? Fortsatte min far, like forundret.

- Det står på jo lua di!

- SÅ KLARTE VI DET endelig. Etter sytten år!

Replikken falt ironisk og lettere euforisk over middagsbordet. Det var et øyeblikk preget av høytid. Av røde duker og hvite tallerkener, av matchende servietter, duftende granbar og engler av gull. Av Hellstrøms ribbe med vinterfruktkompott og mandelpotetpuré som ville fått en sekser på terningen til å blekne.

STOPP! SPOL TILBAKE. Rewind. La kamera panorere hastig gjennom ekteskap og kjøkkenskap, sveipe innom gamle gater vi en gang bodde i, over gråbleike mandager og feststemte lørdager, la det dvele ved middagsbord etter middagsbord, på skittent bestikk og pusset sølvtøy og stoppe opp ved komfyren, ja, akkurat den hvite komfyren med avanserte grillelementer vi aldri før hadde prøvd. Men nå hadde ribba stått altfor lenge (ja, det var på den tida jeg fikk viljen min) og bare den beste vilje kunne ane et lite hjørne av fabelaktig svor der inne et sted. Vi var så ferske, så optimistiske, så sikre på at grillen sto den kjekke bi. Og brannalarmen gikk og vi luftet som gale og ribba ble servert ribbet for svor.

Kan det virkelig være at vi lo? Eller forbannet vi også ribbesausen som bare ble tykkere og tykkere, mer og mer melete i smaken, til tross for overdoser av fargekulør?

VI SMATTER HENFØRT. Oh, Hellstrøm! Herre og mester. Hvorfor visste vi ikke om deg den gangen vi trengte deg som mest, den gangen vi var for stolte til å ringe opphavene og spørre hvordan dette egentlig skulle gjøres? Før Fru Ribbe og Herr Pinnekjøtt inngikk et stilltiende kompromiss om reinsdyrsteik på selveste gudskjelovkvelden. Og fikk det høvelig til.

OH, HELLSTRØM! Hvor var du mens jeg enda var et lovende talent over grytene? Den gang alt jeg serverte fikk min sjels elskede til å sleike tallerkenen og ta oppvasken? Finstemt krydret lammelår proppet med uante mengder hvitløk. Fantastisk fisk omsorgsfullt pakket i folie. Grense-sprengende salater servert med utsøkte dressinger. For ikke å snakke om fløtesauser fra det hinsidige.

JEG VET IKKE når det skjedde. Eller hvordan det skjedde. Men det skjedde. Umerkelig ble jeg psyket ut av kjøkkensonen. Ikke at det ble sagt noe. Å, nei! Fri og bevare. Men stadig oftere befant jeg meg over oppvaskkummen med en børste i handa. Liksom etterpå. Etterpå at det kjøleskapet jeg anså for å være tomt, viste seg å by på de mest kulinariske hemmeligheter. Hvor kom de fra? Hvisket de hemmeligheter til kokken når jeg ikke var til stede? Bød de på oppskrifter for de innvidde? Som at egg og bacon kunne bli mer enn egg og bacon? For de kunne da strengt tatt ikke bli mer enn det?

GRISEMAT, kaller de det nå. Røkla. Disse storvokste kroppene jeg en gang med smerte og tårer satte til verden som små uskyldige nurk, de som en gang tok til takke med finskårne biter av brød med leverpostei eller appelsinmarmelade og gurglet takknemlig med tannløse smil. Nå gafler de grådig i seg grisematen og utveksler hemmelige koder med kokken i pur glede over potetrester, pølsebiter, karbonadesnadder, makaroni og ketsjup. Men dersom jeg hiver meg i selen og følger oppskrifta til punkt og prikke, hvis jeg panerer kyllingfiletene i revet parmesan, oregano og paprikapulver, serverer hjemmelaget potetstappe med et hint av hvitløk og en avansert tomatsalat fra ferskeste hylle, må det nærmest en pistolmunning i nakken til før det aller nådigst mumles et «jo da, greit nok» over matfatene.

JEG HAR VURDERT streik. (Hæ. Seriøst? Har vi ikkje middag?!) Jeg har prøvd Grandiosa. (Går ned på skammelig høykant). Jeg har prøvd indisk tandoori. (Eh. Har vi ikkje hatt dette litt ofte i det siste?) Jeg har vurdert Hellstrøms ribbe til påske. Men det får da være grenser. Jeg tror det blir et lammelår. Og premie til den som sleiker tallerkenen.

Det er årets andre dag. Gatelykta utenfor avslører et lett snødryss i lufta. Det første på lenge. Inne står juletreet og drysser stille i et hjørne og venter på å bli kastet ut i kulda. Enn så lenge lever vi latmannsliv og hører knitringa fra ovnen, som sender piperøyken til himmels for å forenes med snøfnuggenes usynkrone ferd over hustakene. Men det er andre tak vi ser på nå.

- Hvem heier vi på?

Frøken Fryd har krøpet inn under pleddet og funnet en armkrok.

- Han i rødt.

- Han der? Mamma, det er jo så mange røde!

- Jo, men det er han der bak. Ser du?

- Hvilket nummer har han?

- Han har nummer … vent litt, altså, han har visst ikke noe nummer, fordi han gikk ut først. Men der er han. Ser du!

Og vi ser! For noen tak! For noen staver! For en mann! Hva den mannen kan! Fra sekunders forsprang til et klyngeliv langt der bak der ski sklir inn i ski, kilometer på kilometer før en fremmed finne rykker og setter de andre i skyggen, og Petter Northug er som låst i ei skrustikke av kryssende spor, og når vi skjønner at alt håp er ute på Tour de Skis andre dag, gjør han som han pleier: Setter inn det siste støtet og strekker den lengste skituppen først over mål.

Ribbefettmette ligger vi under sofapleddet og makter så vidt å løfte en seirende arm i været. I målområdet i Oberhof står svette menn og skifter i minus sju. Det er da det kommer:

- Mamma, hvem ble sist?

- Hæ? Sist?

- Ja, hvem ble sist?

- Eeeh, det pleier de ikke å vise, svarer jeg, og i det samme dukker resultatlista opp på skjermen.

- Jo, det gjør de, jo, svarer Frøken Fryd triumferende og setter seg ivrig opp før hun like etterpå synker skuffet ned i sofaen igjen. Et kort glimt av de beste var alt hun fikk se. Da kommer det:

- Men jeg heier nå på alle uansett!

Ah! Adoptert! Umiddelbart snappet opp og gjort til mitt. Nyttårsløftet totusenogti! Enda jeg ikke skulle ha et eneste ett. Enda jeg strengt tatt burde. Burde være snillere, kjappere, flinkere, ryddigere, morsommere, blidere, kvikkere. Burde stå opp tidligere, legge meg tidligere, løpe fortere, løpe fortest av alle, ta det største spranget, ta det svevet over bukken som jeg aldri fikk til, den gangen i en svett gymsal der alle andre svevde og jeg kolliderte med den samme bukkens nærmeste brutale ende. Alle bukkers skrekk skal jeg heie på, alle som må slite innbytterbenken på fotballbanen, alle som bommer på åpent mål, alle som settes ut av laget, alle som må gå fem strafferunder. De skal jeg heie på.

Jeg skal applaudere fram alle som alltid stiller seg i feil kø på Prix, alle bakere som glemmer å ha gjær i brødet, alle som ikke får være med og hoppe paradis, jeg skal heie på han som tanker bensin på dieselbilen, på hun som får oppkjørselen full av naboens snø, alle som blir vraket av kjæresten, som aldri treffer tonen, som svir svoren og brenner lys i begge ender, på alle som flopper på hitlistene, legger seg feil i rundkjøringene, som glemmer bryllupsdagen, står opp med feil fot, som mister flyet, som feilsender tekstmeldinger, som får tre rette i lotto og baksmell på skatten og våte stjerneskudd på nyttårsaften. Alle de skal jeg heie på.

Og på Stian Sørensen. Han som gikk sist i mål.

Heia Danmark!

Det var bjørn man skulle vært.

Tenk så deilig. Sorry, verden. Det er den tida. Det er sånn det må bli. Jeg trenger vintersøvnen min. Vi sees utpå våren engang. Fatt mot!

Men i stedet for å vende verden ryggen og lunte inn i nærmeste hi, var den første jobbmandagen etter at klokka reverserte som et durabelig slag i ansiktet. Enda jeg burde vite, enda jeg burde lært at den bitte lille timeforskyvinga er som et svart sluk. Et ubønnhørlig hull som drar alt det andre mørke med seg. Famle seg ut i ettermiddagen med lua ned rundt ørene mens øynene myser etter et livgivende punkt, et spor av ømhet og omtanke for en arme hverdagssliter, men inni parkeringstunnelen er det bare goldt og kaldt og en dieselmotor som tror han er en bjørn.

Jeg vrir nøkkelen om og brummer ut i nærmeste kryss. Noe må da finnes i inngangen til mørketida som kan gi en opptur. En raus bilist som vinker meg inn i den tause køa. (Jeg får fingeren.) En liten femtepremie i Lotto. (Telefoner er aldri så tause som lørdagskvelder i titida.) Eller skatten, kanskje? Ha! Å nei. Mye vil ha mer, og kemneren enda mer, til tross for at han fikk tjue feite riksdaler i feriepenger.

Dermed siger svartsinnet inn med full styrke. For her er det ikke måte på hva man har i vente.

Ta fotballen. Den er lagt død. Ja da, jeg vet at det finnes lag der ute i verden som fortsatt puster frostrøyk i avanserte formasjoner, men når hjertet er rødt og hvitt og banker på et stadion nær meg, er det liksom ikke noe å glede seg til lengre. Hvor ble det av forsommerens boblende forventning på kjøkkenet, den gang en prematur vår meldte sin ankomst og avslørte vinduer ingen husmor med stor H ville vedkjenne seg? Den gang tabellen lå lang og blank og full av muligheter, og man i et øyeblikk av overmot satset på TIL som serievinner når det ble mørkt? Hva skal man nå se fram til når søndagen tikker mot avspark og trua fremdeles er like sterk som tran. Borte. Stang ut. Vinteridrett? Herregud. Vegard Ulvang har jo lagt opp.

Jeg skuler olmt på kalenderen og trekker pusten djupt.

Bursdager. Lussekatter. Adventskalender. Juleavslutninger. Julegaver. Julebord. Nyttårsaften. Frøken Fryd vil feire dagen i badeland. Sa du badeland? 140 kilometers kjøring? Eldstemann blir myndig. Skrekk og gru og kua har ikke glemt at hun var kalv. Luciafeiring? Hvem i all verden er det som innehar vanlige kvite laken i 2009? Også den hersens kalenderen! Den jeg i alle år drømte om å brodere, men som inntok heimen fra Nille og nå kun har tallene tre, åtte og tjueto igjen. Gaver med hjertet, Tove. Husk det. Nøye gjennomtenkte i seine, svarte nattetimer. Ikke noe tull med sokker og fargeblyanter. Nei, kvalitet! Øverst på ønskelista. Juleavslutning. Du suger på kaker. Pust rolig. Julegaver. Enda verre. Til alle som har alt. Foreldre og svigerforeldre og nieser og nevøer og små venner og mannen. Og ikke minst mannen!

Og julebordet. Det evinnelige julebordet. Kommer noen til å huske det hvis jeg stiller i kjolen fra i fjor? Kommer de til å tiske i krokene over manglende kreativitet og fasongen som avslører at her har man gjort alt annet enn å følge tv-reklamens nådeløs tips om norgesnyheten 30 Days? Den som garanterer at du på tretti dager forvandles fra en skikkelig gjæraktig deigdame til en sylfide som strekker seg i lyset fra et morgenfriskt vindu og avdekker magen fra himmelen?

Sjøl ikke omega 3 kan jeg innta. Enda jeg var fullt i gang. For kolesterolens skyld. Sånn for å være på den sikre siden. Man er jo ingen ungdom. Inntil nettet advarte meg med krigstyper: Bør ikke tas så lenge svineinfluensaen vedvarer.

Så her sitter man da. I sitt eget lille novembermørke, nyser og fryser og venter på at det skal gå over. At man skal skli umerkelig inn i januars velsigna lys. Uten svinaktig stempel. Det er ikke stort. Men det er da noe.

Men først er det farsdagskake. Hva var det jeg sa?