Vestens syn på islam og profeten har røtter i 1200-tallets erobringskriger. For å legitimere korstogene begynte kristne munker å insistere på at islam var en krigersk religion, og at Muhammad hadde tvunget den muslimske verden under seg med sverd og undertrykking. De hevdet at Muhammad var en seksuelt pervertert sjarlatan og forbryter. Denne versjonen har overlevd i forskjellige miljøer fram til vår tid, og etter ødeleggelsen av World Trade Center i 2001 har enkelte journalister og media sammen med den kristne høyresida videreført dette islamfiendtlige synet. Noen har til og med gått så langt som til å hevde at Muhammad var pedofil.

Den britiske forfatteren og tidligere katolske nonnen Karen Armstrong er født i 1944 i England og har utgitt en rekke religionshistoriske bøker. Hun har egnet sine studier mot bakgrunnen og framveksten av de store verdensreligionene, med særlig vekt på de monoteistiske. Den mest kjente boka hennes er kanskje Historien om Gud (The History of God, 1993) som tar for seg utviklingen av verdisyn og gudsbegrep i de tre abrahamittiske religionene. Hun bidrar med skarpe analyser av hvordan samfunnsmessige endringer har nødvendiggjort moralske og teologiske paradigmeskifter gjennom tidene, og hvordan teknologiske endringer og den historiske og materielle konteksten har påvirka den filosofiske diskursen mellom religionene.
Armstrongs første biografi om profeten, Muhammad. A Biography of the Prophet, kom ut i 1991. Den foreliggende boka, Muhammad: Prophet for Our Time, er utgitt i 2006 som en direkte følge av (den vestlige) diskursen etter angrepet på tvillingtårnene i New York. Armstrong skriver i sin egen introduksjon til boka at denne gangen har hun en klar agenda. Hun mener det er tvingende nødvendig å fortelle en annen og sannere historie om Muhammad på en måte som kan motvirke det fiendebildet av islam vi i vesten blir budt med hver dag.
I Armstrongs versjon er Muhammad en fredselskende og framskrittsvennlig mann, som ville mobilisere menneskene mot grådighet, korrupsjon og egoisme. Undertittelen “en profet for vår tid” er bokstavelig ment.
Selve fortellingen veksler mellom typisk biografisk diktning hvor hun forteller hvordan Muhammad og menneskene rundt ham må ha opplevd noen spesielle hendelser i første halvdel av de syvende århundret, blanda med innskutte kommentarer og beskrivelser av den historiske konteksten. Hun tar oss med inn i historien der den omlag 40 år gamle Muhammad opplever den første åpenbaringen av de poetiske versene som skulle bli Koranen. I bakgrunnen skisserer Armstrong et fattig og krigsherjet land, som med sine gamle stammetradisjoner knapt er i stand til å holde sine familier i live.
En viktig foranledning til at et paradigmeskifte var tvingende nødvendig, hevder Armstrong, var at araberne hadde utviklet en sal som tillot kamelene å bære større mengder last enn tidligere. Dette tiltrakk handelskaravaner med luksusvarer mellom India, Persia og det bysantiske riket (som da allerede var på hell). Handelsmenn kunne nå benytte den strake veien gjennom den arabiske ørkenen. Derfor vokste blant annet Mekka og andre byer som handelssentrum, og dermed også behovet for en en forretningsskikk – en ny moral – som brøt med stammevesenets klanorienterte moral. Denne gamle moralen hevdet intet ansvar for andre mennesker utenfor klanen. De andre kunne lures og bedras, drepes og voldtas uten videre. Her trengtes med andre ord en helt ny orden. Muhammad ble budbringeren.
Vi følger profeten gjennom hans kamp for anerkjennelse av de nye påbudene fra Allah som betydde et så drastisk brudd med århundrers tradisjon, og hans forsøk på å gå foran og etablere seg som forbilde for sine tilhengere. Vi får innsyn i hvilke kontroverser den nye orden kunne føre til i den daglige kampen for å overleve i datidens arabiske verden.
Armstrong knuser en god del myter underveis. Men hun legger ikke skjul på at Muhammad på ingen måte var perfekt, han var antakelig ansvarlig for overgrep vi aldri ville godtatt i vår tid. Hun tilbakeviser likevel stereotypiene om Muhammad som kvinneundertrykker og barnemishandler. Fortellingen om Aisha som ble giftet bort til Muhammad da hun var tolv år, er et eksempel på hvordan datidens praksis er tatt ut av kontekst i ettertid. Slike ekteskap var helt vanlige, de fungerte normalt som allianser mellom familier, men det er lite som tyder på at det var sosial aksept for å innlede seksuelt samliv med ektefeller i så ung alder. Vi får også vite at bakgrunnen for profetens påbud om at en mann kan ha fire koner representerte et framskritt i en verden hvor kvinnene i utgangspunktet var rettsløse. En mann kunne den gangen ta for seg av koner, elskerinner og slaver uten forpliktelser. Muhammad hevdet derimot at ingen mann skulle ha flere koner enn han kunne forsørge, og anslo dette antallet, ganske pragmatisk, til maksimalt fire. Dette og andre slike innskrenkninger i de stolte beduinmennenes makt møtte selvsagt motstand, og Muhammad måtte forsvare standpunktene med vold og våpen. Likevel prekte profeten at forhandling alltid var bedre enn vold, også i tilfeller hvor man tilsynelatende tapte på det.
Koranen og historien om profeten Muhammads liv har alltid vært gjenstand for tolkning. Islamske tenkere har lagt vekt på ulike sider. Likevel har hovedstrømmen i den muslimske verden holdt seg til den ærlige, den fredselskende og den rettskafne Muhammad. Det er denne versjonen og historiske praksisen Armstrong viser til når hun hevder at Muhammads budskap er relevant for vår tid. Dette er grunnen til, skriver Armstrong, at muslimske mødre oftest oppkaller sin førstefødte etter profeten.
Karen Armstrongs tilnærming er skrevet i dyp respekt for mennesker som bekjenner seg til tro, og hun griper aldri til retoriske grep for å harselere over dogmatiske overslag eller markere den vestlige (les: kristne) kulturens overlegenhet. Dette har skaffet henne heftige motstandere blant ny-ateistene. Den profilerte ateisten og tidligere trotskisten Christopher Hitchens har kalt henne en apologet, en som unnskylder religionenes giftige innflytelse (C. Hitchens: God is not Great, 2007). For en leser som er mer opptatt av å forstå enn å fordømme, fungerer imidlertid Armstrongs metode som en ulike mer konstruktiv religionskritikk enn den heller arrogante rasjonalitetslogikken til en Dawkins eller en Hitchens.
Boka er kort, omlag 200 sider, og foreligger på et forholdsvis lettlest engelsk. Et grundig register med ordforklaringer bak i boka er til stor hjelp med å holde orden på arabiske navn, steder og begreper.

Karen Armstrong:
Muhammad: A Prophet for Our TIme
Harper Perennial 2007

Alle jeg kjenner som har vært i Thailand har kommet hjem med en bunke piratkopiert film, musikk eller programvare. Ingen av dem betrakter seg som forbrytere av den grunn. De synes liksom det er lovlig å snyte Time Warner eller en Microsoft for en mikropromille av profitten. Dette sier litt om at moral er en ganske relativ sak, hvor det som til enhver tid regnes som rett og galt kan være temmelig situasjonsbestemt.

Nå trues imidlertid denne piratgeskjeften med døden. Ikke som følge av effektiv kriminalitetsbekjempelse, men fordi Internett har gjort all musikk og film tilgjengelig med et tastetrykk. Kopiering og salg av fysiske medier blir i prinsippet overflødig. Piratene kan ikke lenger tjene penger på kopiering av produkter som likevel er gratis og tilgjengelig for alle. Dette er opplagt et framskritt. Men heller ikke den seriøse musikeren eller forfatteren tjener penger når folk laster ned musikk eller bøker på denne måten, med mindre det utvikles kompensasjonsordninger som er levedyktige og allment godtatte.

Hittil har produksjonsselskapene og forlagene vært ganske bakpå i dette spørsmålet. De mest konservative mener det handler om å lære forbrukerne moral; piratkopiene fra Thailand sier jo noe om hvor vellykka det ville bli. I USA og EU har nå hovedstrategien mot ulovlig fildeling har vært å forfølge “lovbryterne” individuelt, med ganske dårlig – og til tider tragikomisk – resultat (i USA er nå enkeltpersoner tiltalt og dømt til å betale urealistiske erstatningsbeløp for ulovlig nedlasting). Saken om Pirate Bay er også et ferskt eksempel. Deretter har man forsøkt å presse linjeleverandørene, som Telenor, til å blokkere brukere som laster ned ulovlige kopier. Det siste er både en håpløs og direkte uetisk oppgave, det forutsetter overvåking av forbrukernes atferd på nettet i et omfang som bryter med alle prinsipper om personvern. Dette har både Venstre og SV forstått. Men ingen av dem har hittil foreslått realistiske løsninger for å ivareta opphavsrettighetene. Et forslag fra Rødt om å betale via skatteseddelen faller på sin egen urimelighet. Men det sier seg selv at slike løsninger bør komme på plass ganske snart, før alle tog har gått.

Kulturarbeidere jeg snakker med har delte meninger om det som nå skjer. Ikke så rart. De som lever av å skrive eller spille er jo avhengige av å få solgt produktet sitt på et marked. Noen klarer ikke å se for seg at dette kan skje på annen måte enn som et reint varebytte i en markedsøkonomi. Men kultur er jo egentlig et møte mellom mennesker, en samtale der mennesker deler erfaring, følelser og kunnskap med hverandre. Musikeren formidler opplevelser med tekst og toner. Kunstneren gleder, trøster eller provoserer. Forfatteren forteller en historie som i beste fall berører den som leser henne, eller bringer ny kunnskap eller opplevelse inn i andres liv. Mennesket er faktisk aleine om å utveksle fortellinger om seg selv på denne måten. Ved å redusere slike samtaler til et reint varebytte, gir de Marx rett når han skreiv at under kapitalismen vil enhver transaksjon mellom menneskene til slutt bli en vare, et objekt på et marked.

Denne markedstenkinga har også en annen betenkelig side: Når kultur er en vare, vil bare den som kan betale ha tilgang. Og da får plutselig problemstillinga en klassedimensjon. Enda tydeligere blir dette dersom vi ikke bare snakker om overskuddsproduksjon som kultur, men om nødvendig kunnskap, viten vi trenger for å overleve: Når global industri tar patent på genmaterialet i korn må fattigbønder i tredje verden plutselig betale for såkorn som tidligere har vært gratis. Når forskning om farlige epidemiske sykdommer blir patentert og formelen for medisinen blir holdt hemmelig, dør fattige afrikanere av aids fordi medisinen er for dyr. Disse kunne vært reddet dersom forskningen hadde vært åpen og tilgjengelig, og medisinen billig. Bønder kunne fått mer ut av avlingene sine om forskninga rundt genbanken var frigitt. Slik tjener kapitalinteressene på at kunnskap er forbeholdt den som kan betale for det. De fattige betaler dyrt. Og de aller fattigste dør.

I en annen og bedre verden ville slik kunnskap være tilgjengelig i en database eller en wiki. Alle som hadde behov eller kompetanse kunne laste ned oppskriften. Dette skulle være den selvfølgelige, demokratiske og humane løsningen. Alt annet ville blitt sett på som kynisk, bedragersk og menneskefiendtlig. Hvis jeg skulle utlede ett prinsipp, måtte det bli dette: – Vår samla kunnskap om og tilgang på kultur, historie og vitenskap er menneskehetens selvsagte felleseie. Denne tilgangen skal være gratis og for alle.

Så kan du innvende at dette er det reine utopia. Mulig det. Eller muligens ikke. Det finnes forholdsvis ferske eksempler på at noe er under utvikling, på flere fronter: NTNU og USI legger nå ut forelesninger gratis på iTunes, NRK legger ut sine mest poulære programmer til fri nedlasting, for å nevne noen norske. Wikipedia er jo allerede godt etablert. Og flere og flere lisensierer produktene sine under Creative Commons.
I debattboka “Delte Meninger”, initiert av fornyingsminister Heidi Grande Røys (kan lastes ned som ebok her) drøfter Hendrik Storstein Splker mulige inntjeningsordninger for digitale åndsverk som publiseres på nett. Det vises til beregninger som hevder at om lag 20 kroner per måned per Internettbruker mer enn dekker royalties til forfattere og musikere. Med dagens teknologi er det helt mulig å registrere antall nedlastinger av en fil. Dermed kunne skaperne få betalt, med ganske stor treffsikkerhet, i forhold til popularitet.

Så hvem skal betale? La meg heller spørre: Hvem tjener på det? De aktørene som i dag henter inn flest kroner på innholdsformidling via Internett, er linjeleverandørene. Det finnes gode argumenter for at det er de som bør betale for gildet. Deres produkt, bredbåndslinjene, har nemlig liten verdi uten at noen produserer innhold. Lovlige nedlastingstjenester som iTunes eller Spotify tar inn småpenger sammenlikna med disse. Den største linjeleverandøren i Norge er Telenor.

Så kan det selvfølgelig innvendes at det likevel blir kundene som betaler via regninga til (for eksempel) Telenor, og det blir urettferdig dersom forbrukere som laster ned lite skal subsidiere de som laster ned mye. Men ser vi nærmere på praksisen i dag, er det faktisk sånn at linjeprisene fra Telenor og Get allerede er differensierte, nettopp avhengig av båndbreddeforbruk. Det kan ikke være noen heksekunst å tilpasse for eksempel Tono-avgiften til den eksisterende prisstrukturen. Et slags “kassettavgiftsfond” for digital distribusjon. Det er ikke engang sikkert at sluttprisen behøver å bli dyrere, når Telenor og Get likevel må konkurrere på pris i markedet.

Det virkelig framtidsretta ved denne modellen, er at den ville være uavhengig av om bredbåndstilgang er et privat eller statlig ansvar. Dette vil fungere innafor rammene av en markedsøkonomi som vi kjenner den, men også som overgang mot et felleseie (som jeg personlig ville foretrekke), hvor kulturarbeidere og forskere får betalt av fellesskapet, gjerne gjennom differensierte løsninger.