I skrivende stund er forhandlingene 17 timer og 10 minutter på overtid. Forhandlingene skulle egentlig vært ferdig kl 09:00 i går kveld, men det forhandles fortsatt. Nå venter vi på et ministermøte som skal være kl 15:00.

I løpet av natten og morgenen har det kommet nye tekstforslag. I går kveld fikk vi vite at det dominerende forslaget var en enighet hvor man i bunn og grunn utsatte å lage en avtale til etter 2020. Dette ble heldigvis avvist av en del land. I de tidligere morgentimer kom det ett til, som vi nå går gjennom for å se hva som mangler eller ikke bør være inne i teksten.

Folk sitter rundt omkring i korridorene på senteret. Noen sover, andre blogger og twitrer. Andre spiser og noen har sovnet mens de blogger og ligger med hodet ned mot bordet. I bakgrunnen er det noen som spiller piano (ja det er et piano her). Det muntrer opp stemningen litt, men skaper også en ”late night bar” sfære over hele lokalet.

Mange har vært oppe hele natten. Mens vi venter har jeg rukket å bli litt kjent med Anjali Apparduray som holdt innlegg i plenum i går. (se innlegget her) Da jeg kom russlende til senteret i de tidlige morgentimer fant jeg henne sovende under et bord. Ikke lenge etter var hun tilbake på vakt for å følge forhandlingene.

Vaktene er ekstra på vakt i dag. Det er ikke mange observatører igjen, da mange nok regnet med at møtet skulle være ferdig i løpet av natten og har måtte dra hjem. De er nok redde for at gårsdagens aksjoner skal gjenta seg, og at frustrerte mennesker skal gjør opprør.

Vi har hørt flere ting om hvor lenge møtet kommer til å vare. Først hørte vi at et ministermøte skulle være klokken 10, så klokken 12:30. Nå er det satt til 15:00. Det går også rykter om at noen vil sette møtet på pause og fortsette til våren, mens andre vil utsette ting helt til COP18 neste år. Noe er klart: en del ministre og delegasjoner begynner å dra hjem. Noe må skje snart, da også kafeene begynner å bli tomme for mat.

Sentralstyremedlem Ola Solberg Christoffersen i Natur og Ungdom blogger litt om den siste dagen av klimaforhandlingene.

Tidligere i dag aksjonerte Silje Lundberg, Tage Erlend Tellnes og jeg sammen med mange ulike mennesker fra en rekke organisasjoner og nettverk for å støtte de landene som. I to timer markerte vi at nok er nok, at vi ikke har tid til flere utsettelser og hvileskjær og at verdens ledere har gått tom for unnskyldninger. Vi samlet oss for å gi vår støtte til Afrika, kontinentet som virkelig merker klimaendringene på kroppen.

Et tresifret antall mennesker fra alle kontinenter sang og ropte slagord. Som ved en rekke Occupy Wall Street-demonstrasjoner og ungdommens interpellasjon under forhandlingene tidligere i dag, ble slagord, sanger og beskjeder fra enkeltpersoner formidlet av en hel folkemengde. Det sies at rundt 20 demonstranter ble utvist fra forhandlingssenteret. Aksjonen var ikke voldelig.

Sammen med oss i mengden befant forhandleren fra Maldivene seg. For de små øystatene og de minst utviklede landene er det helt uaktuelt å godta et utfall her i Durban som truer deres livsgrunnlag, i noen tilfeller deres eksistens og som ikke sørger for utslippskutt fra de rike landene.

De landene som vil ha en rettferdig, ambisiøs og bindende avtale presses fra skanse til skanse av de største forrurenserne. Som i tidligere klimaforhandlinger er det de rike landene som viser minst vilje til kompromiss, samtidig som de forlanger velvilje, «realisme» og samarbeid fra som rammest hardest. Min oppfatning er at klimasinkene i mange tilfeller lykkes med sin taktikk. Det er noe paradoksalt over det hele. De som har forårsaket klimaproblemet og har de høyeste utslippene per hode, er de samme som har mest makt på møtet hvor verdenssamfunnet skal finne en løsning.
Med bare timer igjen av forhandlingene er man fortsatt milevis unna noe som i det hele tatt ligner et godt resultat. Som demonstrantene på senteret i Durban ropte ut i dag;

“you can’t negotiate with science”

We stand with Africa!

Ting begynner å spisse seg til i forhandlingene og trykket inne på senteret øker for hvert minutt. Noen aksjoner er gjennomført allerede, og flere planlegges både innenfor og utenfor senteret.

I dag stod vi opp kvart over 6 for å delta på morgenmøter og komme oss til forhandlingssenteret. Det var litt hardt for noen da det ikke har blitt mye søvn de siste dagene. I tillegg gikk kvelden i går med på å møte norske politikere og byråkrater. Samtidig ser det ut som det blir lenge til vi kan krype til køys igjen. Forhandlingene er ventet å vare til langt på natt.

Aksjoner

Noen fra NU sin delegasjon (meg, Silje, Ola og Ida) deltok nettopp på en aksjon inne i den ene store forhandlingssalen. Etter et sterkt innlegg fra en jente som er med i ungdomsnettverket YOUNGO (som i Young NGO) reiste halve salen seg og ropte:

“you’ve run out of excuses, We’re running out of time”

Dette skapte stor applaus og hallelula stemning. Et klart rop fra ungdom at det trengs klimahandling nå, og ikke etter 2020 eller andre årstall som ligger på bordet i forhandlingene.
Flere aksjoner er ventet uttover ettermiddagen.

Følg med her eller følg meg på twitter (twitter.com/tageerlend) så skal jeg oppdatere fortløpende.

Klimaforhandlingene er nå inne i sine siste timer og det begynner å sige ut rykter om hva utfallet kan blir. De fleste møtene er også stengt for observatører. Det blir derfor å sitte i korridorene og følge med på twitter om rykter og spekulasjoner om utfallet.

Det haster med å kutte klimagassutslipp, og politikerne har bare timer igjen på å bli enige. De må sikre en forlengelse av kyotoprotokollen og denne må inneholde økte utslippsforpliktelser fra de rike landene. Det er viktig å videreføre det bindende regelverket i kyotoprotokollen, men det er enda viktigere å sikre utslippskutt. En ”tom” forpliktelsesperiode er til liten nytte.

Da kyotoprotokollen blir videreført, må man også sikre utslippskutt i utviklingsland, og det kan virke som man får til en løsning på det grønne klimafondet. Det er bare et problem: Pengene har enda ikke kommet på bordet. Noen land, blant annet Norge, har spyttet inn noen millioner for å opprette fondet, men de store gryna er fortsatt utestående. Det kan se ut som den avgjørelsen ikke blir tatt før COP18 i 2013.

Pengene til det grønne klimafondet er viktig, men for at det skal fungere er formen også avgjørende. Ryktene tilsier at formen er nokså klar. Et styre på 24 personer, som skal mobiliseres over de neste månedene, skal styre fondet. Videre vil det blir en ganske direkte tildelingsprosess (såkalt ”direct access”), hvor land søker direkte til styret, og ikke gjennom en tredjepart. Den type fond er det gode erfaringer med i blant annet The global Alliance for Vaccines and Immunization (GAVI) og The Global Fund to Fight AIDS, Tuberculosis and Malaria.

Canadere kastet ut

Et gjennomgående symptom i forhandlingene er at utviklingsland gir og gir, men ikke får noe igjen. Tidligere i løpet av årets forhandlinger uttalte Kina at de ville påta seg bindende utslippsrestriksjoner. Da burde man kunne forvente at rike land også gjør det samme. Men responsen de fikk fra USA var temmelig nedlatende. De mente at Kina først måtte vise at de mener alvor, ved å påta seg forpliktelser i dag. Type, redde morgendagen; i dag.

Et annet land som har fått mye pepper i løpet av møtet er Canada. I går ble 5 Canadiske ungdommer kastet ut fra forhandlingene for å vende ryggen til den Canadiske miljøvernministeren Peter Kent. Under hans innlegg i plenum reise de seg opp med ryggen til podiet, og med t-skjorter hvor det stod: ”turn your backs on Canada”. I dag ble enda en Canadisk ungdom kastet ut, da hun høylutt avbrøt Peter Kent etter denne uttalsen:

“… reasonable Canadians generally—recognize that global issues like climate change require global solutions. … Canada is a willing partner … At home, Canada is already making great progress toward our ambitious target of reducing greenhouse gas emissions by 17 per cent over 2005 levels by 2020.”

Utslippmål må være basert på forskning. Det er det klart at Canadas mål ikke er. I tillegg har de brukt mye av møtet på å promotere oljesand. Et siste sitat til slutt:

”keep the coal in the hole and the oil in the soil” et sitat som går igjen på NGO området her på C17.

Sist helg var jeg i Belgia og møtte styringsgruppa i ungdomsnettverket Young friends of the Earth Europe (YFoEE). Det er et nettverk av 15 organisasjoner og en del andre grupper som arbeider for igjen å sette miljø- og klima høyt på agendaen til verdens ledere. Vi trenges en ny klimabølge, og den må vare til de nødvendige tiltakene for å løse klimaproblemet er på plass.

Etter klimatoppmøtet i København i 2009 har engasjementet for klima sunket på grunn av manglende handilng, samtidig som forskere og miljøvernere gjør det klart at problemet bare blir værre for hver dag som går. Vi trenger en ny klimabølge, sterkere enn noen gang før. Vi trenger en bevegelse som igjen kan sette klima øverst på agendaen hos verdens ledere. Og ikke minst trenger vi ledere som kan vise handling, som tør å ta de beslutningene som trengs.

Styringsgruppa i YFoEE består av representanter for 8 forskjellige land, som kordinerer og utvikler nettverket. Siden nettverket er ganske ungt, jobber vi mye med å finne ut hvordan ting skal fungere. Noen ting er selvsagte for oss i NU, for eksempel hvordan vi forholder oss til Naturvernforbundet, men det er ikke det samme på europeisk plan. Her må alt gjøres fra start, og tenkes ut. Målet er selvsagt at vi skal ha et sterkt nettverk som kan jobbe med miljøsaker på europeisk nivå, og skape samhold og utveksle erfaringer mellom land og grupper.

Nettverket
Nettverket styres av styringsgruppa, i tillegg til noen arbeidsgrupper. I arbeidsgruppene jobber man med forskjellige miljøsaker og utfordringer. For å nevne noen er de internasjonale klimaforhandlingene og mat to temaer som fokuseres på for tiden. Her jobber det folk fra de forskjellige medlemsgruppene.

Push Europe
I år har nettverket hatt en kampanje som krevde at EU skulle heve sine klimaambisjoner. Målet var at EU skulle øke sitt mål om kutt i klimagassutslipp fra 20 til 30 prosent innen 2020, og videre til 40 prosent etter det. Mange grupper har deltatt, og kampanjen har fått stor oppmerksomhet i hele Europa.

Da jeg var i Brüssel sist helg planla vi 2012. Her er det mange viktige eventer som kommer. For å nevne noen er det toppmøte om bærekrftig utvikling i Rio de Janeiro i Juni, sommerleiren til nettverket i juli og flere kampanjer som skal lanseres. Jeg ser nå fram til et år med godt samarbeid med våre venner i Europa, og mange miljøsaker som skal vinnes gjennom samarbeid og hardt arbeid.