Folk med hund skjønner ikke at helt vanlige mennesker ofte er redde for det hundeeiere anser for å være helt vanlige hunder.

En sint monsterpuddel sitter ofte på samme buss som meg på morgenen. Den knurrer og gneldrer hele tiden. Og eieren klapper den blidt på hodet og sier Så da! og Nå er vi snart framme! og Se, En Annen Hund! Og jeg holder armen opp foran strupen, slik jeg innbiller meg at jeg skal gjøre dersom en hund er i ferd med å angripe.

Sannsynligvis kaller alle hundeeiere i bygda meg for Hun Med Armen fordi jeg konsekvent går med én arm foran strupen når jeg møter et menneske med en potensiell drapsmaskin i bånd. Og det er helt greit for meg. Det kunne vært verre; de kunne kalt meg Hon Med Fønen; og alle vet jo hva det indikerer; reker i buksesømmen.

[Har du sett Smala Sussie, husker du kanskje hvem Hon Med Fønen er. ]

Det var litt trist da journalisten satt i kjellerboden til SvenO og skrapte bilder av lille-Mettemarit ned fra veggene. Resten av filmen var fornøyelig.

Pappkorridorens utsendte og en invitert gjest fra Hovedfløyen humret og fniste seg gjennom vel en time med paparazzi og grisejournalistikk. Et par av gutta ble sågar venn med ei dame på rad 11 som sannsynligvis var mora til SvenOs første kjærlighet eller noe sånt.

Etterpå spiste vi burger på Elm der alle var blitt veldig gamle og innehaveren (37) var byttet ut med to 18-åringer uten betalingsterminal.

I jakten på fotografisk gjengivelse av helten fra Elm, dukka kompisen hans opp på bildet med trøye med påskriften Rent a Punk. Dermed er ringen slutta. For noen av oss har gjort nettopp det siste uka. Leid en pønker.

Deler av Pappkorridorens aktiviteter er å være til stede på virtuelle arenaer som til forveksling likner Pappkorridoren. Det er derfor med svært lett hjerte at vi benytter Pappkorridorens fotosjåpplisens til å lage banners&stuff.

Hvordan går det med raideren da? spør du kanskje
Og svaret er Det Går Prima Med Raideren. Skateboard, sparkesykkel, fotballspill, filmklubb og vannkoker er på plass. Printer er på vei. Frukt er ikke noe pes så lenge Nerdefabrikken uansett kjører Økologisk Frekk Frukt Som Ofte Er Kiwi.

La vita è bella in corridoio di cartone:

Ventende på trikken blir jeg fanget opp av en jakke som jeg trodde ikke skulle finnes i et butikkvindu i Oslo sentrum. Når jeg løfter blikket, ser jeg at butikken har det fengende og selvforklarende navnet Rockmerch, og når jeg sveiper blikket sidelengs, ser jeg at butikken blant annet selger AC/DC-luer og Marilyn Manson-pulsvarmere (eller muligens svettebånd). Og de markedsfører seg med the Sign of the Horns. Så disse gutta (jentene? neppe) kødder ikke.

Dersom jeg skulle få lyst til å kjøpe meg ei akkadakkalue, ville jeg neppe tenkt over at jeg bare kunne ta trikken til Schoushjørnet. Og dersom jeg skulle få lyst til å kjøpe meg ei sånn skinnjakke som rockmercherne selger, ville jeg flytta til Tyskland eller Russland. Men når jeg ser bort fra disse og andre fordommer, var det en frydefull opplevelse å se at noen prøver å tjene penger på Sjangeren Vi Lever For. Midt i Oslo. Hva Sign of the Horns har å gjøre med vanter påtrykt Queen, gjenstår å forstå. Og hva ei trøye med Beatles på har å gjøre i samme sammenheng, må man vel ha opplevd de harde 60-åra for å begripe.

Rockmerch forkorta i hvert fall trikkeventetiden. Og minnet meg om at jeg helst strikker mine egne akkadakkaluer, at jeg aldri ville kjøpt ein kort fonziejakke og at jeg krenkes en smule av kombinasjonen djevelhorn og Beatles. Men læll da!