La vita è bella in corridoio di cartone:

Ventende på trikken blir jeg fanget opp av en jakke som jeg trodde ikke skulle finnes i et butikkvindu i Oslo sentrum. Når jeg løfter blikket, ser jeg at butikken har det fengende og selvforklarende navnet Rockmerch, og når jeg sveiper blikket sidelengs, ser jeg at butikken blant annet selger AC/DC-luer og Marilyn Manson-pulsvarmere (eller muligens svettebånd). Og de markedsfører seg med the Sign of the Horns. Så disse gutta (jentene? neppe) kødder ikke.

Dersom jeg skulle få lyst til å kjøpe meg ei akkadakkalue, ville jeg neppe tenkt over at jeg bare kunne ta trikken til Schoushjørnet. Og dersom jeg skulle få lyst til å kjøpe meg ei sånn skinnjakke som rockmercherne selger, ville jeg flytta til Tyskland eller Russland. Men når jeg ser bort fra disse og andre fordommer, var det en frydefull opplevelse å se at noen prøver å tjene penger på Sjangeren Vi Lever For. Midt i Oslo. Hva Sign of the Horns har å gjøre med vanter påtrykt Queen, gjenstår å forstå. Og hva ei trøye med Beatles på har å gjøre i samme sammenheng, må man vel ha opplevd de harde 60-åra for å begripe.

Rockmerch forkorta i hvert fall trikkeventetiden. Og minnet meg om at jeg helst strikker mine egne akkadakkaluer, at jeg aldri ville kjøpt ein kort fonziejakke og at jeg krenkes en smule av kombinasjonen djevelhorn og Beatles. Men læll da!

På bakgrunn av Pappkorridorens klientells løse og faste tilknytning til norsk og internasjonal filmindustri, sjøsettes før vi vet ordet av det Pappkorridorens filmklubb med påfølgende øl og kanskje hamburgere. Vi skal se En helt vanlig dag på jobben fordi vi føler oss veldig knyttet til enkelte av de personene som skildres i filmen og kanskje helt spesielt til disse personenes opprinnelsessted.

Løs og fast tilknytning til norsk og internasjonal filmindustri kan konkretiseres for eksempel via filmer som

• The Antarctica Challenge (løs tilknytning)
• Jakten på polarstormen (litt løs tilknytning)
• 1-1-1 (litt fastere tilknytning)
• Kim Bodnia (forbigående tilknytning)
• Hockeyfeber (fast, men avsluttet tilknytning)
• Barfly (fortløpende, mental tilknytning)
• The Shining – lokal versjon (sterk tilknytning både på produsent- og skuespillersiden)
• Lillebård på ferga (sterk tilknytning både på produsent- og skuespiller- og publikumssiden)
• En rekke andre filmer (varierende tilknytning)

Det er forventet at Pappkorridorens klientell vil utdype bredde og tilknytning omkring filmer.

Ad omveier har Pappkorridoren rekvirert en usedvanlig lang skjøteledning til å fyre opp vannkokeren med. Tror det eller ei. Skjøteledningen satt lenger inne enn vannkokeren. Sannsynligvis hadde noen planlagt at vi ikke kunne gjøre noen skade så lenge vi ikke klarte å skaffe strøm til vannkokeren. Men nå har vi altså klart å skaffe det. Strøm. Og vannkoker. Og en tidsbryter.

Krefter i utkanten av Pappkorridoren har et såpass strengt regime for lengden på skjøteledninger og antall splitter per stikkontakt at vi mistenker at gleden over vannkokeren og skjøteledningen kan bli korvarig. Jada. Det har med brann å gjøre. Eller rettere sagt: Jada. Det har med forebygging av brann å gjøre. Men foreløpig er det ingen fare fordi vi mangler et par vesentlige elementer for å lage kaffe:

• vann
• penger

Ingen i Pappkorridoren har råd til å legge ut for kaffe før fredag. Og vi er foreløpig usikre på om vi tør å kjøpe en hageslange for å hente vann fra bøttekottet. Det er i skrivende stund også usikkert om det er tidsbesparende å dra en hageslange gjennom pappkorridoren hver morgen for så å legge den tilbake i bøttekottet hver kveld. Dessuten kan vaskemannen, vaskedamen eller vaktmesteren finne på at de eier hageslangen og rydde den vekk slik at vi må kjøpe ny stadig vekk.

Under over alle under: Grunnet et eller annet som har med krenkelser å gjøre, skal Pappkorridoren få sin helt egen printer midt i korridoren. Vi gleder oss til å se bursdagskort-og-frukt-avdelingen trille gjennom korridoren med kilovis av ark og toner hver gang vi ringer og maser.

Kort sagt: La vita La vita è bella in corridoio di cartone

Etter at lista via tv-innslag ble lagt vanvittig høyt for hva som kvalifiserer som mosebildeentusiasme, besluttet vi at det er ingen skam å øve seg.

Egentlig tror vi at rust kommer til å bli vår spesialitet. Men finner ikke igjen noen skikkelig banebrytende rustbilder akkurat nå. Derfor starter vi forsiktig med en nedlagt taverna og et nedlagt tårn.

Med litt fantasi kan enhver se hva som helst vokse langsomt både her og der. Og plutselig blir vi forfremmet til hoffotograf hos mosefolka. Hvis vi vil.