LSK kom brutalt ned på jorda etter å ha rundjult Stabæk i serieåpningen. I går fikk de smake sin egen medisin.

HANG MED HODET: LSKs Bjørn Bergmann Sigurdarson (t.v.), Anthony Ujah, Nosa Igiebor, Steinar Pedersen og Stefan Gislason hang med hodet ettersom Branns scoringer rant inn. FOTO: GEIR EGIL SKOG

For å vinne fotballkamper må spillerne gjøre mer enn å møte opp. Mandag var ikke LSKs forsvar i nærheten da Brann scoret tre ganger før pause.

Stjerneskuddet Kim Ojo fikk stå umarkert og prikke inn ledelsen allerede etter sju minutter. Bedre blir det ikke av at den kom etter en dødball. Historisk sett er scoringer imot på frispark og cornere dødssynd på Åråsen.

MER FRA KAMPEN: Kampbildene og publikumslivet!

0–2 syntes som en klassisk misforståelse mellom keeper Stefan Logi Magnusson og Lars Kristian Eriksen, da Gustavino dukket opp og satte ballen i tomt mål. Men uansett er det bare for Eriksen å pælme ballen bort.

Frispark og styring i mål på frispark fra skrå vinkel til 0–3 – og det på første stolpe, er slikt LSK skal unngå. Det samme gjelder Branns siste mål, der Birkir Sævarsson hadde en hel autostrada å bevege seg i på høyresiden før han skjøt hardt i motsatt hjørne.

Og da er det ingen grunn til å si noe negativt om Brann-spillernes prestasjoner og vilje til å skape resultater.

De var av høyt nivå når de først fikk muligheten. Problemet for hjemmelaget var at de ikke burde gitt bergenserne dem.

Brann ville mest

Om Brann var mest effektive, var det også mye mer vilje og løpskraft hos gjestene. Hele laget ville ha ballen, kjempet for å få den, og var dyktigere til å bruke den.

Da laget hadde fått kampen inn i sin gate i begynnelsen av 2. omgang, var de kyniske nok til å dempe tempoet i kampen. Laget kontrollerte det hele inn 45 ganske uinteressante minutter, der LSK ikke maktet å skape trykk mot Branns forsvar.

Hjemmelagets mulighet til å komme inn i matchen var i perioden etter at Anthony Ujah hadde redusert til 1–2.

Da skapte LSK et par meget gode sjanser og virket å være på vei mot en fin opphenting etter den miserable starten.

Björn Bergmann Sigurdarson var involvert i en hodeduell ved Karim Essediris frispark som endte på blindsiden hos Ujah, som scoret. Like etterpå hadde han en meget farlig heading som keeper Opdal fikk slått ut.

Sigurdarson var en av lagets aller beste før pause, men ble ganske uforklarlig tatt av banen ti minutter ut i 2. omgang.

For LSK ble med de spede forsøkene. Fasit for stort sett hele laget var at spillerne var unøyaktige i pasningsspillet, trege i bevegelsene med ball og på etterskudd i press og taklinger.
Bedre ble det ikke av at ingen heller var i stand til å løpe like mye som Brann.

Manglende stabilitet

Fortsatt forvirret var en gjennomgangsreplikk i den populære serien “Forviklingar” som gikk på NRK på 1980-tallet.

Foreløpig er bare to episoder av årets eliteserie spilt. Men det er all grunn til å være forvirret, først og fremst over den manglende stabiliteten hos lagene.

Det gjelder ikke minst LSK. Fallhøyden er stor fra 7–0 borte mot Stabæk i Telenor Arena. Men at det skulle krasjlande med 1–4 hjemme mot Brann var ikke til å begripe.

I samme kategori kan en karakterisere Sarpsborg, Molde, Stabæk, Fredrikstad, Odd Grenland og Strømsgodset.

Ustabilitet har preget halvparten av lagene med prestasjoner fra det meget gode til det helt elendige.
Det er den største sykdommen i norsk toppfotball.

Start og Brann har spilt to gode kamper og er helt i toppen. Likevel er det vanskelig å tro at de vil fortsette å imponere like mye.

Når Rosenborg har vært frynsete og tapt begge sine kamper, har Vålerenga imponert. Med en kynisk borteseier mot Viking i Stavanger og en spillemessig overlegen trepoenger mot Aalesund har Martin Andresens mannskap allerede befestet en posisjon som en alvorlig utfordrer til de gjeveste medaljene.

Det beste en kan si imot er at det er 28 serierunder igjen.