Klimatoppmøtet i Durban er ei hard nøtt å knekke, og Jens Stoltenberg har vært fryktelig pessimistisk foran besøket sitt til møtet onsdag. Som trøst og en hjelpende hånd, kommer her et tekstforslag til hovedinnlegget Stoltenberg skal holde, som kan bidra til framgang og optimisme.

Ærede delegater, mine damer og herrer,

Jeg er heldig, som får lede et av verdens rikeste og på alle måter best stilte land. Min posisjon er også vanskelig, fordi mye av vår rikdom har vi tjent gjennom eksport av klimaforurensing. Et nytt klimaregnskap som nylig ble offentliggjort, som regner inn eksport av fossil energi, plasserer Norge øverst på utslippstoppen i verden. Det gjør meg ydmyk når jeg stiller opp på nok et klimatoppmøte.

Det er rike land som Norge som har skapt klimaproblemet. Til grunn i det internasjonale klimaregimet ligger det at land som Norge er de første som skal gjøre omfattende og forpliktende tiltak for å redusere egne klimagassutslipp. Nesten ingen rike land er i dag i nærheten av å leve opp til forpliktelsene våre. At Norge har selskap av mange andre, er for oss ingen trøst – tvert i mot.

Det er lett å snakke ned forventningene til de internasjonale klimaforhandlingene. Det krever mer å gjøre noe selv, for å skape grunn til optimisme. Jobb nummer én her i Durban, er å dramatisk øke ambisjonene fra rike lands side. Løftene som ligger på bordet for øyeblikket, er totalt utilstrekkelige. Og verdens klima gjør ikke kompromisser. Vi vet hva klimaet krever av oss. Enten svarer vi på utfordringen, og unngår farlige, ukontrollerte klimaendringer – eller så beveger vi oss mer eller mindre raskt mot en klimakatastrofe. Norge vil gjøre vårt for at verden skal svare på utfordringen.

Vi vil videreføre Kyoto-avtalen med en ny forpliktelsesperiode på fem år. For oss handler det om å i praksis gå foran – slik rike land skal gjøre. Når andre rike land ikke vil forplikte seg til dette nå, beklager vi det sterkt. Men vi vil ikke la de som vil minst få bestemme mest i disse forhandlingene. Vi gir vår betingelsesløse støtte til en ny forpliktelsesperiode, og forventer at EU og flest mulig andre gjør det samme. En videreføring av Kyoto er broen vi trenger over til et nytt og enda sterkere internasjonalt klimaregime. Mandatet og tidsplanen for forhandlingene om en ny avtale må vi enes om her i Durban. Dette mandatet må ikke nullstille, men bygge videre på det mandatet vi har arbeidet fra siden 2007. Til grunn må ligge prinsippene om en vitenskapelig og rettferdig fordeling av den internasjonale klimadugnaden.

En videreføring av Kyoto-avtalen blir likevel hul, hvis den ikke innebærer økte ambisjoner for utslippskutt fra rike land. For Norges del er det nå på tide å justere ambisjonene i tråd med det klimaet krever av oss. Vi har tidligere åpnet for å øke vårt mål til 40 prosent utslippskutt innen 2020. Nå er det på tide. Når min flertallsregjering om noen måneder presenterer for parlamentet en ny klimapolitikk, vil vi legge fram tiltakene som sikrer norske utslippskutt på 40 prosent. Ikke fordi det er lett. Ikke fordi det er billig, eller fordi det vil være udelt populært. Men nettopp fordi det er vanskelig – og fordi det er rett.

Med Nelson Mandelas ord: ”det virker alltid umulig, fram til det er gjort.” Tiden er inne for å ikke bare beklage det umulige, men å få ting gjort. Norge er klare, og forventer at flere følger etter.

”Ingen kan råde over liv og død. Men vi kan verne og beskytte. I Naturmangfoldåret 2010 har det vært fokus på bevaring av klodens artsmangfold. Vi har et ansvar for alt levende, og det krever stor klokskap å forvalte naturressursene på en god måte.” Jeg siterer fra nyttårstalen til Kong Harald. Kongen har skjønt det! I statsministerens nyttårstale derimot fantes ikke et ord om naturmangfoldet. Ikke så rart, kanskje, siden Jens ikke har evnet å holde løftet sitt fra 2005 om å stoppe tapet av naturmangfoldet innen 2010.

2010 var det internasjonale naturmangfoldåret. Det var også året da verdens land skulle stoppe tapet av naturmangfold. Det skjedde ikke. Vi fikk festtaler og seminarer og tjohei, men tapet av den naturen vi alle er avhengig av fortsetter. Slik skjærer vi over greina som menneskeheten sitter på, og truer tilgangen vår på rein luft, reint vann, trygg mat og livsviktige medisiner.

2011 må bli året for handling. Og fordelen med det gode gamle naturvernet er at vi vet hvordan vi gjør det. Vi vet hvordan vi ikke hogger ned et tre. Vi vet hvordan vi ikke bygger hus og hytter der trua arter bor. Vi vet hvordan vi ikke forgifter fjordene våre. Regjeringa har rikelig med muligheter for handling i 2011. De kan redde Førdefjorden i Sogn og Fjordane og Bøkfjorden i Finnmark fra gruvedrift som kan legge fjordene døde. De kan gi oss et rovdyrforlik som sikrer levedyktige rovdyrbestander, samtidig som vi legger til rette for mer og ikke mindre bruk av utmarka. Og et nytt statsbudsjett skal lages, hvor pengene som trengs til skogvern kan komme. Vi kan verne og beskytte. Det er bare å sette i gang. Godt nytt år for naturmangfoldet!

Det er lett å riste oppgitt på hodet over måten klimaforhandlingene er lagt opp og ser ut. Men det finnes ingen alternativer.

Det var særlig etter fjorårets København-toppmøte at de skeptiske røstene ble høyere og flere. Hva er det for håpløst drømmeri å tro at nærmere 200 land kan, gjennom debatt fram til alle er enige, gi verden den klimaavtalen vi trenger? Og hvorfor skal viktige toppmøter bli en boltreplass for alskens isbjørn-utkedde rabulister?

Cancun-toppmøtet har så langt vært preget av forsiktig optimisme og konstruktivitet. Likevel vedvarer kritikken fra enkelte, som mener at klimaforhandlingene bør flyttes ut av FN-systemet og over i mer ”effektive” fora, som for eksempel G8 eller G20. Hvis målet simpelthen er å bli enige, uten at hva man blir enige om egentlig er så viktig, kan det godt hende det vil være lurt. Vekk med brysomme øystater og hardt prøvede afrikanske land. Men målet med klimaforhandlingene er jo å hindre farlige klimaendringer! Stenger man ute de fattigste landene, stenger man også ute de landene som i størst grad rammes av klimaendringene. Det er i stor grad også disse landene som er de aller mest progressive i forhandlingene.

I København var det nettopp en slik prosess man forsøkte seg på, da en handfull land snekret sammen den såkalte København-avtalen på bakrommet. Resultatet ble et dokument som knapt er verdt papiret det er skrevet på. Å flytte forhandlingene ut av FN og overlate dem til de verste forurenserne, er en sikker oppskrift på å la klimakrisa løpe løpsk.

Så hva med alle disse utgruppene av utkledde, støyende aktivister? Bør ikke disse slutte å reise verden rundt for å forstyrre klimatoppene med sirkuset sitt? Igjen, hvis målet med forhandlingene faktisk er å få til en best mulig avtale, så må svaret være et rungende ja til et sterkt og aktivt sivilt samfunn tilstede. Organisasjonene som er tilstede gjennom både lobbyisme og aksjonisme sitter på enorm kompetanse på de ulike feltene det forhandles om. Samtidig kan vi formidle også ut til resten av verden utenfor COP-bobla av forkortelser og stammespråk hva disse forhandlingene faktisk dreier seg om, og gjennom det engasjere flere. Begge disse faktorene er helt avgjørende for å bygge opp det presset som skal til for at forhandlingene skal lykkes.

All erfaring tyder jo på at verdens ledere ikke evner å fikse biffen selv. I tillegg har organisasjonene en helt avgjørende funksjon i å gjøre forhandlingene mer demokratiske. En rekke utviklingsland møter her med delegasjoner en brøkdel av størrelsen til rike lands delegasjoner. Det gir de dårligere mulighet til å ta opp kampen for egne interesser. Organisasjonene kan gjennom kompetanse og aktivisme bidra til å jevne ut spillefeltet og gi en sjanse til landene som rammes hardest av klimaendringer de ikke selv har skapt.

Det finnes ingen alternativer; en FN-styrt, demokratisk prosess, med sivilt samfunn tett på, gir oss til syvende og sist de beste sjansene til å løse klimaproblemet. Og hvis vi skulle mislykkes, skal vi hvertfall ha gjort det sammen, alle land og alle folk.

Klimatoppmøter er vanskelige greier. Jeg tipper Jens har ligget våken i hele natt og lurt på hva han skal si i talen hans i Cancun onsdag. Slapp av, Jens, jeg har laget et fiks ferdig manus til deg:

Mine damer og herrer. Norge er blant verdens rikeste og best stilte land. Samtidig har vi tjent vår rikdom i stor grad gjennom eksport av klimaforurensing. Det er rike land som har det historiske ansvaret for klimaproblemet, og Norge anerkjenner at vi har et særlig ansvar for å bidra til løsningene. Verden følger med, og forventer at vi som er samlet her i Cancun skal klare å inngå kompromisser til alles felles beste. Men så langt har ikke rike land gjort nok. Det er på tide å gjøre ord til handling. Verdens klima kommer ikke til å vente på oss.

Når rike land har hovedansvaret for å gå foran, må vi styrke, og ikke svekke klimainnsatsen blant rike land. Kyoto-avtalen er i dag det eneste bindende instrumentet vi har for å sikre utslippskutt i rike land. Norge vil videreføre Kyoto-avtalen med en ny forpliktelsesperiode. Vi forventer at de andre Kyoto-partnerne våre også blir med på en ny runde!

Norge vil jobbe for en klimaavtale som sikrer at temperaturstigningen holdes så langt under 2 grader som mulig. De målene for utslippsreduksjoner som så langt ligger på bordet, er ikke i nærheten av gode nok til å nå det målet. Gigatonngapet mellom det klimaet krever og dagens mål må tettes. I løpet av 2011 og fram til COP17 i Sør-Afrika må vi diskutere hvordan målene som nå foreligger kan skjerpes, slik at rike land gjør det som trengs og reduserer egne klimagassutslipp med 40 prosent innen 2020.

Norge er beredt til å ta vår del av ansvaret, og derfor vil jeg i dag gjøre det klart at Norge vil øke vårt utslippsmål til 40 prosent, uavhengig av hva andre land foretar seg. Men vi forventer at andre land bruker tida framover til å justere sine mål i henhold til det klimaforskningen krever. I tillegg vil vi bidra til utslippsreduksjoner i resten av verden, slik vi allerede gjør gjennom bevaring av regnskog. I tillegg vil vi bidra med midlene som behøves for klimatilpasning i landene som allerede rammes av klimakrisa. I tillegg vil vi sørge for overføring av den teknologien som trengs for å redusere utslippene over hele kloden.

Før vi avslutter denne konferansen, må vi ha oppnådd enighet på en rekke felt. Så skal vi samles igjen, om et år i Sør-Afrika for å ferdigstille en ambisiøs, rettferdig og bindende klimaavtale. I mellomtida skal Norge gjøre vårt for å vise at vi mener alvor. Klimakrisa krever tøffe tiltak. Klimakrisa krever at rike land går foran. Og klimakrisa krever at det blir mindre fossil energi i verden. Derfor vil jeg i dag offentliggjøre følgende: Når den norske regjeringen i løpet av våren skal ta stilling til om havområdet utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja skal åpnes for oljeboring, vil svaret bli nei. Det er på tide å sette grenser for de som forurenser aller mest.

Norge akter å gå foran og vise at velferdssamfunnet både kan og må være et lavutslippssamfunn. Og i løpet av 2011 skal vårt Storting vedta ytterligere tiltak for å redusere norske utslipp med 40 prosent. Når vi reiser til Sør-Afrika om et år skal Norge allerede være på vei mot lavutslippsamfunnet. Marsjordren til hele verden om sette kurs mot lavutslippssamfunnet, må komme her i Cancun!

Første bud for å overleve klimatoppmøter: Behold optimismen.

Optimist, jeg vet det går bra til sist. Så lenge jeg lever her, er jeg en optimist.

Jeg burde hatt den gamle Jahn Teigen-låta med på iPoden før jeg drar på klimaforhandlinger. For klimaforhandlinger er en grunnleggende deprimerende affære. Hvorfor i all verden må det ta så lang tid å bli enige om den rettferdige, ambisiøse og bindende klimaavtalen som verden trenger?

Samtidig er det faktisk grunn til optimisme så langt i Cancun. Forhandlingsklimaet er godt. Ikke bare fordi det er 25 grader ute, men fordi de fleste parter er langt mer konstruktive enn de var i København. I dag mandag kom nyheten om at Kina åpner for å gjøre sine klimamål bindende, og ryktet går om at flere land akter å legge fram nye, skjerpede utslippsmål.

Det er også helt nødvendig. De utslippsmålene som en rekke land har rapportert inn etter fjorårets København-toppmøte setter verden på en kurs for dramatiske klimaendringer, og en oppvarming langt høyere enn 2 grader. Det er snakk om et ”gigatonn-gap” mellom det som så langt ligger på bordet, og det som klimaet krever. Gapet er på om lag 9 gigatonn CO2, eller like stort som Kina og Russlands utslipp til sammen. I Cancun er man nær enighet om å nedfelle disse elendige målene i rammeverket for en ny avtale. Da må man samtidig slå tydelig fast at målene er altfor svake, og må skjerpes kraftig før de hogges i stein. Her er det rike land som har hovedansvaret.

Rike land har også ansvaret for å sikre en videreføring av Kyoto-avtalen, det eneste bindende verktøyet vi har for å sikre at rike land faktisk tar hovedansvaret i å løse et problem de har skapt. Japan har flagget sterk motstand mot sin egen ektefødte klimaavtale, men heldigvis står utviklingslandene støtt på kravet om en ny forpliktelsesperiode i Kyoto-avtalen. I løpet av natt til tirsdag vil de siste tekstforslagene komme på bordet i forhandlingene. Tirsdag overtar ministrene stafettpinnen fra byråkratene, og det blir deres jobb å føre forhandlingene i havn.

”Blir dere hørt?” spurte en journalist meg i dag. Miljøbevegelsen, og ungdom spesielt, gjør vårt beste for å bli hørt. Men vi vil mer jo mer enn å bli hørt: Vi vil ha gjennomslag! Den klimaavtalen som verden trenger, kan verdens ledere også sette oss på kurs mot her i Cancun. De problemer mennesker har skapt, kan mennesker også løse. Med den vissheten, er optimisme obligatorisk.