Onsdag 4. mai 2011
Kan du huske ditt første Grand Prix minne, Seppo? Selvfølgelig kan jeg det! Det gjorde dypt og varig inntrykk må vite, men nå har nok jeg en litt annen bakgrunn enn folk flest hvor tilgang til musikk er en selvfølge. Det var aldri musikk hjemme hos oss. Mine foreldre var døve, og brydde seg overhodet ikke om musikk, kanskje snarere tvert om!

Hvordan da, spør Morten og ser bort på sin livspartner gjennom de siste 23 årene. Jeg tror nesten min mor oppfattet musikk som en slags ”fiende”, noe som tok oppmerksomheten bort fra henne og hennes visuelle verden. Du vet at når man mister én sans, slik som for eksempel hørsel, så utvikler man de andre sansene desto mere. Hele min oppvekst har derfor vært visuell og ikke basert på lyder, sier Seppo og hopper ut av Fagerstrand-bussen og går bortover mot Nesoddbåten.

Vi er på vei inn til Oslo og et av årets store happeninger, nemlig vårtreffet til Den Norske Grand Prix-klubben, hvor Seppo er styremedlem og har ansvaret for organiseringen av medlemstreffene. Morten er selvfølgelig også medlem av klubben, selv om han ikke er like altoppslukende engasjert. Jeg mener – det er ikke alle som er så ivrige MGP-fans at de til og med blir omskrevet i Amtas påskekrim i 2010 som en av de hovedmistenkte i det fiktive drapet på Nesoddens store Eurovision-stjerne; Alexander Rybak! Det ble altså Seppo…

Men hva ER ditt første Grand Prix minne da, spør Morten igjen? Nå må du skille mellom det Norge kaller Melodi Grand Prix og den europeiske finalen – som formelt heter Eurovision Song Contest (fra nå av forkortet til ESC), sier Seppo litt belærende og smiler. Men hvis du mener sistnevnte, så var det altså 1960 og sangen Tom Pillibi. (Se video her) Jeg var bare 8 år, og Norge deltok for første gang med Nora Brokstedt og melodien ”Voi, voi” som fikk delt 4. plass med det som den gang het Vest-Tyskland.

Oi, da ble du tidligere hekta på dette enn meg, sier Morten og begynner å regne seg bakover i tid til sitt første minne. Det er jo litt vanskelig å huske om det faktisk er ens hukommelse, eller om man bare kjenner melodiene i etterkant fordi de ble så populære. Ja, for det må vi nok erkjenne, at mange av sangene fra ”gamle dager” har blitt evergreens og blir stadig spilt i radio og på TV. Det er nok egentlig slik at mange Eurovision-sanger har blitt så folkekjære at man ikke lenger tenker på at de er laget innenfor rammene til det som faktisk er tidenes største musikk-konkurranse i verden. Det finnes ikke noe annet underholdnings- og TV-konsept som har vart i så mange år og som fenger såpass mange mennesker i og utenfor Europa.

Samtidig finnes det vel knapt et TV-program som kan provosere eller irritere så mange mennesker samtidig! Det er helt legalt å ha et ”elsk og hat”-forhold til både MGP og ESC, og man skal ikke mange årene tilbake da det å delta i Melodi Grand Prix kunne være veldig ødeleggende for karrieren til en artist.

Men husk på hva som skjedde med Jahn Teigen, repliserer Seppo! Han kom altså hjem til Norge med null poeng, og hva skjedde? Han ble folkehelt, og er det fremdeles! Så selv om man ikke lyktes i Europa, så har de nasjonale finalene og alt det som skjer lokalt en enorm betydning for låtskrivere, musikere og sangere, musikkbransjen og kanskje for deg og meg også?

Hva tenker du på da, Seppo? Jo, for meg er ikke Eurovision bare en haug med produserte sanger fra en rekke med Europeiske land som alle ønsker å vinne heder og ære. Sett deg ned en kveld og ta frem noen gamle Eurovision-finaler så ser du at dette handler om det europeiske menneskets utvikling gjennom vår egen tid. Her vil du se hvordan klesmoter, hårmoter, politikk, dans, visuell teknologi og selvfølgelig musikk – har utviklet seg gjennom de siste 55 årene. Bare tenk på hvordan Europa har utviklet seg fra 7 deltagende land da konkurransen startet i 1956 til dagens 43! Så jeg tror vi har nok å skrive om til vår lille blogg, smiler Seppo lurt og går inn svingdørene til Royal Christiania Hotell hvor vårtreffet i MGP-klubben skal avholdes.

Og hvis du lurer på hvilken melodi som var Mortens første ESC-minne, så får du lese bloggen vår i morgen…

Seppo og Morten