Det pågår for tiden mange debatter i Norge om velferden og virkemidlene. Mange debatter tar opp viktige emner som hvilke tjenester og pasientgrupper som skal prioriteres i helsevesenet, hva man må tone ned og hva man må si nei til for å opprettholde velferdsstatens bærekraft.

Men svært mange unnlater å drøfte effektivisering og fornying av offentlig sektor. Det er synd. Verden er under kontinuerlig utvikling. Nye tekniske innretninger reduserer belastningen for omsorgsarbeidere og effektiviserer arbeidsdagen deres. Nye løsninger og nye måter å tenke og arbeide på utvikles hele tiden. Trolig kan vi gjennom fornying unngå kutt i tjenestetilbudene og/eller skatteøkninger for å opprettholde et godt omsorgstilbud når eldrebølgen slår inn med full kraft.

En virksomhet med ubegrenset ordrereserve og evigvarende oppdragsmengde vil ikke ha behov for å utvikle tjenesten sin eller produktet sitt på samme måte som en virksomhet som mister kunder hvis den ikke levere tilfredsstillende kvalitet og service. Etter krigen utviklet Vest-Tyskland Opel, VW, Ford, Mercedes, Porsche og Audi. De konkurrerer om kundene og utviklet de mest fantastiske og komfortable modeller. I Øst-Tyskland endte de opp med Trabant. Take it or leave it. Det er rett og slett ikke det samme behovet for å tenke effektivisering, utvikling eller kvalitet i en virksomhet som vet at kundene ikke har alternativer.

Offentlig sektor bør konsentrere seg om det viktigste; å gi oss de tjenestene vi ønsker oss når behovene melder seg. Og det vi ønsker oss er så høy grad av kvalitet, service og komfort som mulig. Det får vi ikke så lenge leverandøren vet at brukerne av tjenestene ikke kan gå et annet sted. Vi er ikke tjent med at offentlig sektor tildeler alle oppdragene til seg selv. I omsorgsmonopolet nyter ikke ansatte, brukere og pårørende godt av utvikling, innovasjon, effektivisering og kvalitetsheving.

Skattebetalerne har krav på at stat og kommune forvalter pengene deres på best mulig måte. Ved å la profesjonelle aktører med erfaring fra konkurranse om ”kundene” slippe til vil både omsorgsarbeidere, brukere, pårørende og skattebetalere høste gevinsten av de nye løsninger og nye måter å tenke og arbeide på i helse- og omsorgssektoren.

Det pågår for tiden mange debatter i Norge om velferden og virkemidlene. Mange debatter tar opp viktige emner som hvilke tjenester og pasientgrupper som skal prioriteres i helsevesenet, hva man må tone ned og hva man må si nei til for å opprettholde velferdsstatens bærekraft.

Men svært mange unnlater å drøfte effektivisering og fornying av offentlig sektor. Det er synd. Verden er under kontinuerlig utvikling. Nye tekniske innretninger reduserer belastningen for omsorgsarbeidere og effektiviserer arbeidsdagen deres. Nye løsninger og nye måter å tenke og arbeide på utvikles hele tiden. Trolig kan vi gjennom fornying unngå kutt i tjenestetilbudene og/eller skatteøkninger for å opprettholde et godt omsorgstilbud når eldrebølgen slår inn med full kraft.

En virksomhet med ubegrenset ordrereserve og evigvarende oppdragsmengde vil ikke ha behov for å utvikle tjenesten sin eller produktet sitt på samme måte som en virksomhet som mister kunder hvis den ikke levere tilfredsstillende kvalitet og service. Etter krigen utviklet Vest-Tyskland Opel, VW, Ford, Mercedes, Porsche og Audi. De konkurrerer om kundene og utviklet de mest fantastiske og komfortable modeller. I Øst-Tyskland endte de opp med Trabant. Take it or leave it. Det er rett og slett ikke det samme behovet for å tenke effektivisering, utvikling eller kvalitet i en virksomhet som vet at kundene ikke har alternativer.

Offentlig sektor bør konsentrere seg om det viktigste; å gi oss de tjenestene vi ønsker oss når behovene melder seg. Og det vi ønsker oss er så høy grad av kvalitet, service og komfort som mulig. Det får vi ikke så lenge leverandøren vet at brukerne av tjenestene ikke kan gå et annet sted. Vi er ikke tjent med at offentlig sektor tildeler alle oppdragene til seg selv. I omsorgsmonopolet nyter ikke ansatte, brukere og pårørende godt av utvikling, innovasjon, effektivisering og kvalitetsheving.

Skattebetalerne har krav på at stat og kommune forvalter pengene deres på best mulig måte. Ved å la profesjonelle aktører med erfaring fra konkurranse om ”kundene” slippe til vil både omsorgsarbeidere, brukere, pårørende og skattebetalere høste gevinsten av de nye løsninger og nye måter å tenke og arbeide på i helse- og omsorgssektoren.

Det pågår for tiden mange debatter i Norge om velferden og virkemidlene. Mange debatter tar opp viktige emner som hvilke tjenester og pasientgrupper som skal prioriteres i helsevesenet, hva man må tone ned og hva man må si nei til for å opprettholde velferdsstatens bærekraft.

Men svært mange unnlater å drøfte effektivisering og fornying av offentlig sektor. Det er synd. Verden er under kontinuerlig utvikling. Nye tekniske innretninger reduserer belastningen for omsorgsarbeidere og effektiviserer arbeidsdagen deres. Nye løsninger og nye måter å tenke og arbeide på utvikles hele tiden. Trolig kan vi gjennom fornying unngå kutt i tjenestetilbudene og/eller skatteøkninger for å opprettholde et godt omsorgstilbud når eldrebølgen slår inn med full kraft.

En virksomhet med ubegrenset ordrereserve og evigvarende oppdragsmengde vil ikke ha behov for å utvikle tjenesten sin eller produktet sitt på samme måte som en virksomhet som mister kunder hvis den ikke levere tilfredsstillende kvalitet og service. Etter krigen utviklet Vest-Tyskland Opel, VW, Ford, Mercedes, Porsche og Audi. De konkurrerer om kundene og utviklet de mest fantastiske og komfortable modeller. I Øst-Tyskland endte de opp med Trabant. Take it or leave it. Det er rett og slett ikke det samme behovet for å tenke effektivisering, utvikling eller kvalitet i en virksomhet som vet at kundene ikke har alternativer.

Offentlig sektor bør konsentrere seg om det viktigste; å gi oss de tjenestene vi ønsker oss når behovene melder seg. Og det vi ønsker oss er så høy grad av kvalitet, service og komfort som mulig. Det får vi ikke så lenge leverandøren vet at brukerne av tjenestene ikke kan gå et annet sted. Vi er ikke tjent med at offentlig sektor tildeler alle oppdragene til seg selv. I omsorgsmonopolet nyter ikke ansatte, brukere og pårørende godt av utvikling, innovasjon, effektivisering og kvalitetsheving.

Skattebetalerne har krav på at stat og kommune forvalter pengene deres på best mulig måte. Ved å la profesjonelle aktører med erfaring fra konkurranse om ”kundene” slippe til vil både omsorgsarbeidere, brukere, pårørende og skattebetalere høste gevinsten av de nye løsninger og nye måter å tenke og arbeide på i helse- og omsorgssektoren.

Det pågår for tiden mange debatter i Norge om velferden og virkemidlene. Mange debatter tar opp viktige emner som hvilke tjenester og pasientgrupper som skal prioriteres i helsevesenet, hva man må tone ned og hva man må si nei til for å opprettholde velferdsstatens bærekraft.

Men svært mange unnlater å drøfte effektivisering og fornying av offentlig sektor. Det er synd. Verden er under kontinuerlig utvikling. Nye tekniske innretninger reduserer belastningen for omsorgsarbeidere og effektiviserer arbeidsdagen deres. Nye løsninger og nye måter å tenke og arbeide på utvikles hele tiden. Trolig kan vi gjennom fornying unngå kutt i tjenestetilbudene og/eller skatteøkninger for å opprettholde et godt omsorgstilbud når eldrebølgen slår inn med full kraft.

En virksomhet med ubegrenset ordrereserve og evigvarende oppdragsmengde vil ikke ha behov for å utvikle tjenesten sin eller produktet sitt på samme måte som en virksomhet som mister kunder hvis den ikke levere tilfredsstillende kvalitet og service. Etter krigen utviklet Vest-Tyskland Opel, VW, Ford, Mercedes, Porsche og Audi. De konkurrerer om kundene og utviklet de mest fantastiske og komfortable modeller. I Øst-Tyskland endte de opp med Trabant. Take it or leave it. Det er rett og slett ikke det samme behovet for å tenke effektivisering, utvikling eller kvalitet i en virksomhet som vet at kundene ikke har alternativer.

Offentlig sektor bør konsentrere seg om det viktigste; å gi oss de tjenestene vi ønsker oss når behovene melder seg. Og det vi ønsker oss er så høy grad av kvalitet, service og komfort som mulig. Det får vi ikke så lenge leverandøren vet at brukerne av tjenestene ikke kan gå et annet sted. Vi er ikke tjent med at offentlig sektor tildeler alle oppdragene til seg selv. I omsorgsmonopolet nyter ikke ansatte, brukere og pårørende godt av utvikling, innovasjon, effektivisering og kvalitetsheving.

Skattebetalerne har krav på at stat og kommune forvalter pengene deres på best mulig måte. Ved å la profesjonelle aktører med erfaring fra konkurranse om ”kundene” slippe til vil både omsorgsarbeidere, brukere, pårørende og skattebetalere høste gevinsten av de nye løsninger og nye måter å tenke og arbeide på i helse- og omsorgssektoren.

Det pågår for tiden mange debatter i Norge om velferden og virkemidlene. Mange debatter tar opp viktige emner som hvilke tjenester og pasientgrupper som skal prioriteres i helsevesenet, hva man må tone ned og hva man må si nei til for å opprettholde velferdsstatens bærekraft.

Men svært mange unnlater å drøfte effektivisering og fornying av offentlig sektor. Det er synd. Verden er under kontinuerlig utvikling. Nye tekniske innretninger reduserer belastningen for omsorgsarbeidere og effektiviserer arbeidsdagen deres. Nye løsninger og nye måter å tenke og arbeide på utvikles hele tiden. Trolig kan vi gjennom fornying unngå kutt i tjenestetilbudene og/eller skatteøkninger for å opprettholde et godt omsorgstilbud når eldrebølgen slår inn med full kraft.

En virksomhet med ubegrenset ordrereserve og evigvarende oppdragsmengde vil ikke ha behov for å utvikle tjenesten sin eller produktet sitt på samme måte som en virksomhet som mister kunder hvis den ikke levere tilfredsstillende kvalitet og service. Etter krigen utviklet Vest-Tyskland Opel, VW, Ford, Mercedes, Porsche og Audi. De konkurrerer om kundene og utviklet de mest fantastiske og komfortable modeller. I Øst-Tyskland endte de opp med Trabant. Take it or leave it. Det er rett og slett ikke det samme behovet for å tenke effektivisering, utvikling eller kvalitet i en virksomhet som vet at kundene ikke har alternativer.

Offentlig sektor bør konsentrere seg om det viktigste; å gi oss de tjenestene vi ønsker oss når behovene melder seg. Og det vi ønsker oss er så høy grad av kvalitet, service og komfort som mulig. Det får vi ikke så lenge leverandøren vet at brukerne av tjenestene ikke kan gå et annet sted. Vi er ikke tjent med at offentlig sektor tildeler alle oppdragene til seg selv. I omsorgsmonopolet nyter ikke ansatte, brukere og pårørende godt av utvikling, innovasjon, effektivisering og kvalitetsheving.

Skattebetalerne har krav på at stat og kommune forvalter pengene deres på best mulig måte. Ved å la profesjonelle aktører med erfaring fra konkurranse om ”kundene” slippe til vil både omsorgsarbeidere, brukere, pårørende og skattebetalere høste gevinsten av de nye løsninger og nye måter å tenke og arbeide på i helse- og omsorgssektoren.