Private helseforsikringer hjelper mange til å få gjennomført operasjoner av knær. Foto: Terje Pedersen, ANB

Stadig flere har privat helseforsikring som sikrer dem rask behandling ved private sykehus. Over 300.000 nordmenn har nå slik forsikring, og de fleste av disse er dekket gjennom jobben. Det har blitt en tidobling av omfanget private helseforsikringer de ni siste årene.

I mange tilfeller gir privat helseforsikring mulighet til å snike i køen. Aftenposten kunne nylig fortelle om privat behandling i løpet av en uke eller to, mens det er ett års ventetid på tilsvarende offentlig behandling. De grelleste eksemplene gjelder meniskoperasjoner, slitasje i skulder og ryggprolaps. Det koster mellom et par tusen og tjue tusen kroner å tegne ulike private forsikringer.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

Helsepolitikere fra alle partier er bekymret over tendensen til et mer todelt helsevesen. Men de har ulike svar på problemet. Rødgrønne politikere mener løsningen er å få ned køene i det offentlige helsevesenet slik at det ikke blir et marked for å kjøpe seg ut av køen. Borgerlige politikere mener det offentlige må bruke ledig privat kapasitet for å redusere køene.

Til tross for en kraftig økning i helsebudsjettene de siste ti årene er det fortsatt store mangler ved det norske helsevesenet. Systemet er ikke godt nok, og ventetidene på behandling er for lange. På den annen side kan det stilles spørsmål ved om forsikringsselskapene utnytter situasjonen for kynisk til egen fordel. Det skapes ekstra usikkerhet.

Dermed er det mange som velger privat forsikring på toppen av den forsikringen som i realiteten allerede ligger i det offentlige systemet. På den annen side blir kronikere og eldre tapere. Det er en myte at bedrifter tjener på å forsikre sine ansatte. Det viser seg nemlig at disse bedriftene ikke kan skilte med lavere sykefravær enn resten av samfunnet.

Det er også grunn til å minne om at det siden 2002 har vært fritt sykehusvalg her i landet. Flere kunne med fordel ha benyttet seg av denne ordningen. Hvis man er villig til å få behandling ved et annet sykehus enn sitt nærsykehus, kan man ofte spare måneder med venting.

De som benytter seg av privat helseforsikring behandles ofte for muskel- og skjellettplager. Det bør være et tankekors at det sjelden dreier seg om alvorlig syke. For slike pasienter er det derfor, naturlig nok, ventetid ved offentlige sykehus. Fra samfunnsmedisinsk hold hevdes at mange av disse pasientene blir «overbehandlet» gjennom private forsikringer.

Helseminister Anne-Grete Strøm-Erichsen (Ap) slår seg tilsynelatende med ro om at det bare er seks prosent som velger slike forsikringer. Volumet er riktignok ikke stort ennå, men den kraftige økningen og tendensen til todeling bør bekymre rødgrønne politikere. Dette er et alvorlig symptom på at tilliten til den norske samfunnsmodellen svekkes. Da gjelder det å finne rett medisin før det er for sent.

Telenor-sjef Jon Fredrik Baksaas har mye å svare for etter at selskapets tap av lisenser i India. Foto: Terje Pedersen, ANB

Telenor har gått på en skikkelig smell i forbindelse med selskapets store mobilsatsing i India. Høyesterett i India har trukket tilbake mobillisenser som ble tildelt i 2008. Kundene til Telenors datterselskap i India kan dermed miste summetonen, og Telenor risikerer å tape store milliardbeløp på sin omstridte investering i selskapet Uninor. Telenor eier 67 prosent av dette selskapet.

Bakgrunnen for saken er en korrupsjonsskandale av store dimensjoner. Mobillisensene er solgt til underpris. Telenor kan i beste fall måtte betale to ganger for å få lisensene tilbake. Styreleder Harald Norvik i Telenor innrømmer at selskapet var kjent med beskyldningene om korrupsjon. Det ble gjort mange undersøkelser, men Telenor vurderte ifølge Norvik at det ikke «var risikabelt i den forstand».

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

Men det var det altså, og nå ber Telenor om hjelp fra næringsminister Trond Giske. – Norske myndigheter vil bidra aktivt til å finne gode løsninger og sikre Telenors store investeringer og tilstedeværelse i India, sier Giske. Det hører med til historien at statsminister Jens Stoltenberg i fjor gikk tungt inn overfor indiske myndigheter for å hjelpe Telenor. Staten eier 54 prosent av Telenor.

Det manglet ikke på innvendinger da Telenor i 2008 varslet at selskapet skulle satse i India. Investorene sendte aksjekursen ned med 26 prosent. Først året etter avslørte indisk presse mulig korrupsjon ved tildeling av mobillisenser. Foreløpig har Uninor opparbeidet seg et driftsunderskudd på nærmere ti milliarder kroner. Det har vist seg vanskelig å tjene penger, selv om inntekter og antall abonnenter øker. Uninor har 36 millioner kunder i India.

Det siste kapittelet i India-eventyret er ennå ikke skrevet, men noen lærdommer kan allerede trekkes. Norske selskaper tar en stor risiko når det investeres i selskaper som opererer i land med mye korrupsjon. Da gjelder det å tenke seg om en gang ekstra. Regjeringen bør vokte seg vel for å opptre slik at Norge i realiteten setter seg til doms over høyesterett i et annet demokrati. Vi bør heller glede oss over det slås ned på korrupsjon.

På den annen side synes dommen å ha en stor grad av tilbakevirkende kraft. Spørsmålet er hvordan dette skal slå ut på investeringer som er gjort i god tro. Så langt er det ikke noe som tyder på at Telenor har gjort noe klanderverdig, annet enn kanskje å investere dumt.

Den norske regjeringen bør være varsom med å presse for raskt og for aktivt på indiske myndigheter. Først bør vi få mer klarhet i situasjonen. Norge har for tiden dårlig omdømme i India. Barnevernsaken i Stavanger har nemlig fått stor oppmerksomhet i landet. Telenors inntreden i India er en pinlig affære som selskapets ledelse og styre må ta ansvar for. Fallhøyden er stor når man spiller så høyt.

Helseminister Anne-Grete Strøm-Erichsen har tatt grep om styrene for de regionale helseforetakene. Foto: Terje Pedersen, ANB

Helseminister Anne-Grete Strøm-Erichsen (Ap) har skiftet ut en rekke medlemmer av styrene for de fire regionale helseforetakene. Hele styret for Midt-Norge er skiftet ut, og det ble gjort nesten rent bord i Helse Sør-Øst. I styrene for Helse Vest og Helse Nord ble det bare gjort mindre utskiftinger.

Helseministeren har gjort det klart at styrene for de regionale helseforetakene skal gjennomføre regjeringens politikk. Disse styrene skal ikke føre egen politikk, og i så måte en hun tydeligvis minst fornøyd med det gamle styret for Midt-Norge.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

Men ministeren får svar på tiltale. Ap-veteran Asmund Kristoffersen karakteriserer vrakingen av hele styret som en «totalt uakseptabel handling fra statsrådens side». Den tidligere stortingsrepresentanten er sint og hevder at styremedlemmer som har gjort en lojal og oppofrende jobb har blitt fjernet.

Det var tidligere helseminister Tore Tønne som var hovedarkitekten til modellen med helseforetak. Staten tok over sykehusene fra fylkeskommunene. Sykehusene fikk en eier framfor 19, og landet ble delt inn i helseregioner. Modellen innebar også at sykehusene skal drives etter bedriftsøkonomiske prinsipper.

De første årene besto styrene i hovedsak av byråkrater og økonomer. Det ble etter hvert for mye «blåruss» for de rødgrønne, og etter valget i 2005 bestemte regjeringen Stoltenberg seg for at flertallet av styremedlemmene skal oppevnes på bakgrunn av forslag fra fylkeskommunene. Dermed gjorde flere ekspolitikere inntog i styrene.

Det kan sies mye om sykehusmodellen, men to momenter må sies å være en suksess: Den bedriftsøkonomiske tankegangen fører til at den nå lønner seg å bruke utstyr og bygninger mer effektivt. Regioninndelingen gir bedre arbeidsdeling sykehus imellom, også over fylkesgrensene.

I Soria Moria II-erklæringen har de rødgrønne partiene blitt enige om at foretaksmodellen for sykehusene skal videreføres. Både Senterpartiet og SV er fortsatt misfornøyd med ordningen, men disse partiene har ikke noe klart alternativ å skilte med. Mange i Sp hadde håpet at den skulle bli en reform der større regioner erstattet dagens fylkeskommuner, men det ble med ideen.

Resultatet så langt er helseforetaksstyrer med flere politikere. Problemet er bare at disse styrene ikke har noen egen politisk makt. Det blir et skinndemokrati. Helseminister Anne-Grete Strøm-Erichsen har vist handlekraft gjennom å skifte ut mange styremedlemmer. Samtidig har hun skaffet seg selv fallhøyde. Nå kan Strøm-Erichsen ikke lenger skylde på at hun har arvet styremedlemmer fra forgjengere i ministerstolen. Dermed legger hun et press på både seg selv og de nye styrene. Resultatet bør kunne bli et bedre helsetilbud. Alternativet er at ministeren selv blir ofret dersom hun ikke klarer å innfri.

Statsminister Jens Stoltenberg har vist evne til å lage felles rødgrønn politikk med SV-leder Kristin Halvorsen og Sp-leder Liv Signe Navarsete. Foto: Terje Pedersen, ANB

De politiske partiene er i ferd med å lage ny politikk og meisle ut ny strategi for stortingsvalget i 2013. Foreløpig tenkes disse tankene først og fremst på de lukkede kott, men noe av dragkampen kommer også til syne i det offentlige rom.

De rødgrønne partiene holder sammen etter over seks år i regjeringskontorene, men på borgerlig side er det fortsatt uklart. Høyre forsøker å bygge bro mellom alle de fire borgerlige partiene. KrF og Venstre går gjerne i kompaniskap med Høyre, men her er det stor skepsis til å slippe Frp inn i varmen. På den annen side insisterer Frp på å få være med i en eventuell borgerlig regjering. Frp vil ikke støtte en regjering partiet ikke er med i. Situasjonen på borgerlig side synes altså like fastlåst som den har vært siden 2005.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

Frp og Høyre er nå i åpenlys strid. Det lover ikke så godt for utsiktene om borgerlig samling. Fremskrittspartiets klimapolitiske alenegang er i ferd med å forsure klimaet til Høyre, KrF og Venstre. Framtredende Frp-politikere truer med å stille ultimatum på denne saken. Det kommer som et svar på Høyres krav om at Frp må legge bort deler av partiets økonomiske politikk. Frp-leder Siv Jensen er skuffet over at den gamle Høyre-arrogansen igjen har dukket opp.

I stedet for å krangle bør de borgerlige partiene kunne vise til et klart alternativ før valget i 2013, og noen viktige saker bør være avklart før stemmene skal avgis. Velgerne har i det minste krav på å få vite om klimaforliket står ved lag og om handlingsregelen for bruk av oljepenger ligger fast.

Men det er ikke bare på borgerlig side at det murrer i rekkene. SV og Senterpartiet sliter med veldig lav oppslutning på meningsmålingene. Når krybba er tom, så bites hestene. Dermed blåses det til ny debatt om alternativer til EØS-avtalen. En rødgrønn usikkerhet på dette området vil være en gavepakke til de borgerlige.

SVs generalsekretær, Silje Schei Tveitdal, mener at SV og Sp må klare å skille seg ut og vise hva som er forskjellen på rødgrønn politikk og alternativer der Ap regjerer alene eller sammen med KrF. TV 2 kunne nylig avsløre at Ap-sekretær Raymond Johansen tenker i samme baner i et internt notat. Her antydes det at Ap er mer tjent med å føre egen valgkamp uavhengig av Sp og SV framfor mange rødgrønne fellesopptredener.

Det er høyst forståelig at alle partier er opptatt av å profilere egen politikk. Det er derfor vi har forskjellige partier. På den annen side er åpenlyst sprik en farlig vei å gå, spesielt for partier som sitter i regjering. Det kan også bli skjebnesvangert for utfordrerne dersom de ikke kan skilte med et troverdig alternativ. Det burde alle ha lært av valgresultatet i 2009.

LO-leder Roar Flåthen ber statsminister og Ap-leder Jens Stoltenberg om å si nei til EUs vikarbyrådirektiv. Foto: Terje Pedersen, ANB

LO ber regjeringen om å bruke reservasjonsretten i EØS-avtalen for å stoppe innføringen av EUs vikarbyrådirektiv i Norge. Dermed har LO kommet på kant med Arbeiderpartiet, som ønsker å si ja til det omstridte direktivet. SV og Senterpartiet er derimot på linje med fagbevegelsen i denne saken.

I utgangspunktet sa LO i fjor ja til vikarbyrådirektivet, men stilte en rekke betingelser. Etter den tid har motstanden mot direktivet økt i fagbevegelsens rekker. Skikkelig alvor ble det da Fellesforbundet sa et rungende nei på landsmøtet i fjor høst. Statsminister Jens Stoltenberg argumenterte kraftig for et ja, og forbundsleder Arve Bakke fulgte opp med å anbefale et ja på betingelser, men landsmøtet vendte likevel tommelen ned.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

For to uker siden gikk tusener av fagorganiserte til politisk streik for å markere sin motstand mot vikarbyrådirektivet. Motstanderne mener bestemmelsene i arbeidsmiljøloven som regulerer bruken av vikarer, kan være truet av EU-systemet. LOs og regjeringens jurister mener på sin side at arbeidsmiljøloven står seg dersom Norge sier ja til vikarbyrådirektivet. Hovedpoenget med direktivet er å sikre vikarer like gode arbeids- og lønnsbetingelser som fast ansatte. Fagbevegelsen ute i Europa ser derfor direktivet som en viktig seier.

Men i Norge er det altså annerledes. Derfor har regjeringen foreslått en pakke med tiltak som skal trygge norske arbeidstakere ytterligere. Dette er imidlertid ikke nok for LO. Statsminister Jens Stoltenberg og Arbeiderpartiet vil neppe fire i denne saken. Arbeidsminister Hanne Bjurstrøm (Ap) har også gått veldig høyt på banen, så her er det få retrettmuligheter. Hun og Ap-ledelsen har solid ryggdekning i Arbeiderpartiets stortingsgruppe.

Det teller også med at regjeringen allerede har varslet såkalt veto mot EUs nye postdirektiv. Statsministeren vil kvie seg i det lengste for å legge seg ut med EU i nok en sak, i hvert fall før postproblemet er løst.

På denne bakgrunn har regjeringen bare to valg: SVs og Senterpartiets statsråder kan ta dissens og la Ap alene søke støtte fra Høyre i Stortinget. Det er en farefull ferd for regjeringen å opptre splittet i stadig flere saker. Alternativet er at SV og Senterpartiet protesterer for all verden, men blir med på ferden. Det vil styrke samholdet i regjeringen, tross alt.

Det er grunn til å tro at SV vil kjempe hardt for å få dissentere i denne saken. Partiet forsøker å vinne gunst og få innpass i fagbevegelsen. Så langt ser ikke frieriet til fagbevegelsen ut til å ha gitt uttelling på meningsmålingene, snarere tvert om. På den annen side kan Ap kanskje tåle å få fagbevegelsen imot seg. Det kan dempe kritikken fra dem som hevder at Ap er i lomma på LO. Men LO-leder Roar Flåthen godtar ikke mange slike tap.