Innvandring lønner seg ikke. Det er en forenklet konklusjon på en fersk rapport fra Statistisk sentralbyrå. Innvandring gir økte inntekter til det offentlige de første årene, men etter hvert går regnskapet i minus.

– Innvandring har visse likhetstrekk med pyramidespill, sier forskningsleder Erling Holmøy i SSB til Dagens Næringsliv. Bakteppet er at Norge etter 2020 gradvis vil få trangere økonomi etter hvert som oljeinntektene avtar og det blir stadig flere eldre som trenger omsorg.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

SSB-rapporten forteller at innvandrere fra Europa, Nord-Amerika og Australia bidrar til å lette presset på offentlige finanser i flere tiår fram i tid. Her dreier det seg om relativt unge og yrkesaktive mennesker som genererer mer skatteinntekter enn offentlige utgifter.

Men etter 2050 vil regnskapet gå i minus til tross for at deres barn blir yrkesaktive. Innvandrere fra resten av verden vil imidlertid svekke offentlige finanser hele tiden. Hovedårsaken er at disse innvandrerne har lavere yrkesdeltakelse og lavere skattbar inntekt, kombinert med større overføringer fra det offentlige.

Frp-leder Siv Jensen har naturlig nok fått vann på mølla. Hun mener at innvandring bare løser et kortvarig problem på arbeidsmarkedet. Jensen håper at Høyre er villig til å ta denne diskusjonen, som ifølge Jensen blir helt essensiell for Frp. Høyre-leder Erna Solberg velger å være taus når Dagens Næringsliv spør henne.

Venstres Adib Raja poengterer at det også finnes undersøkelser som viser at innvandrere kan være en ressurs. Han peker på at mange innvandrere har en egen evne til å skape arbeidsplasser og ny næring. Forutsetningen er en god integreringspolitikk. Også statssekretær Ahmed Ghanized (SV) i Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet mener den viktigste lærdommen av dette er at god integreringspolitikk er lønnsomt.

NHO-direktør Svein Oppegaard mener at innvandrere må ha en yrkesdeltakelse minst på høyde med majoritetsbefolkningen dersom vi skal klare å finansiere velferdsstaten på lang sikt. Samtidig er det et faktum at Norge i dag trenger innvandrere for å løse arbeidskraftbehovet i mange bransjer.

Innvandring kan heller ikke diskuteres uten å ta hensyn til internasjonale bindinger som Norge er forpliktet til å følge. Det gjelder både i forhold til EØS-markedet og ikke minst i forhold til flyktninger og asylsøkeres behov for beskyttelse.

Det mest overraskende i rapporten er nok at tradisjonell arbeidsinnvandring ikke er lønnsom. Her må det avlives en myte. Integreringen er det bred enighet om at må bli bedre. Nå må politikerne gå fra ord til handling. I tillegg må politikerne og folk flest tørre å diskutere innvandringspolitikken med nye og fordomsfrie øyne. Det må knuses egg for å kunne lage omelett.

Torsdag gikk 25.000 offentlig ansatte ut i streik. Staten og kommunene strakk seg ikke langt nok, og dermed var konflikt ikke til å unngå. Regjeringen har i løpet av kort tid lagt seg ut med viktige velgergrupper. Ett drøyt år før neste stortingsvalg, er de rødgrønne på kollisjonskurs med både bønder og offentlig ansatte. Man skal ikke være stor spåmann for å se at det kan bli skjebnesvangert for Jens Stoltenberg & co.

Politiforbundets Arne Johannessen hevder at offentlig ansatte ligger 120.000 kroner etter ansatte i privat sektor. Det kan så være, men det blir urimelig å kreve at etterslepet hentes inn i et oppgjør hvor hensynet til konkurranseutsatt industri må telle ekstra mye.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

På den annen side er det ufint av administrasjonsminister Rigmor Aasrud (Ap) å trekke fra effekten av den betalte pappapermisjonen, som ble gitt til privat sektor, i tilbudet til de offentlig ansatte. Hun begrunner det med at offentlig ansatte allerede har en slik betalt permisjon. Men poenget er jo at dette «betalte» offentlig ansatte for da det ble kjempet fram som et gode i 1982.

Bakteppet for de to konfliktene, er lønnsoppgjøret i industrien som tradisjonelt legger rammene for lønnsfastsettelsen i Norge. Bønder og offentlig ansatte krever nå mer for å ta igjen for at de angivelig henger etter i lønnsutviklingen.

Problemet er bare at vi ennå ikke har fasiten på de lokale tilleggene i industrien. Da er det ikke rart at fagforbundstoppene i offentlig sektor er på en annen planet enn regjeringen. Partene bruker tall som passer dem selv når det nå trekkes sammenlikninger.

Eksperter anslår at frontfaget samlet havner på pluss-minus fire prosent i årslønnsvekst. Regjeringen har provosert de offentlig ansatte med å anslå at veksten bare blir på 3,75 prosent. Tilbudet fra staten skal ha vært 3,96 prosent. Hvordan partene skal finne en vei ut av streiken synes ennå uklart. Regjeringen kan risikere å hisse på seg bøndene enda mer dersom det gir ekstra påplussing i offentlig sektor. På den annen side må regjeringen ta hensyn til neste års valg.

Det kompliserer virkelighetsbildet ytterligere at vi har et todelt næringsliv i Norge. Oljerelatert industri går så det suser, og her blir det gitt store lokale tillegg. På den annen side er det mange konkurranseutsatte bedrifter som bare har råd til små eller ingen tillegg lokalt. Det er denne delen av industrien vi må mest hensyn til når rammene for lønnsveksten skal skisseres. Internasjonalt er det mørke skyer.

Dette alvoret synes dessverre ikke forhandlerne i offentlig sektor å ha tatt inn over seg. Det blir feil å drømme om oljelønninger. Alle grupper må vise moderasjon. Bare på den måten kan Norge unngå at enda flere industriarbeidsplasser legges ned eller flagges ut.

Kontroll- og konstitusjonskomiteen på Stortinget har som ventet presentert en sprikende innstilling i den såkalte Støre-saken. Høyre, Frp og Venstre kommer med kraftig kritikk, KrF nøyer seg med en moderat kritikk mens regjeringspartiene slår ring om utenriksminister Jonas Gahr Støre. Dermed har utenriksministeren flertallet bak seg når saken neste uke kommer til endelig behandling i Stortinget.

Ankepunktet mot Jonas Gahr Støre er at han ikke sjekket sin habilitet overfor vennen og skipsrederen Felix Tschudi da Utenriksdepartementet i 2008 bevilget seks millioner kroner til Senter for nordområdelogistikk. Ministeren dekker seg bak at det formelt var Norges Rederiforbund som søkte om disse pengene, men begrunnelsen står ikke helt til troende.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

Støre skapte stor fallhøyde for seg selv med sine første uttalelser da Dagbladet 20. mars kunne avsløre saken. Ministeren har så justert litt på sine forklaringer underveis for å få kartet til å stemme med terrenget. Dermed oppstår det sprekker i Støres tilsynelatende plettfrie fasade. Samtidig har saken avslørt at Norge er et lite land med mange venner. Grensene for habilitet bør kanskje strammes inn.

Men denne saken handler ikke bare om habilitet og vennskap. Det har nemlig gått politikk i den. Frp, Høyre og Venstre vil ha Stortinget til å vedta at det er «kritikkverdig» at utenriksministeren ikke søkte juridisk råd for å få avklart sin habilitet. Det er den sterkeste kritikken som de folkevalgte i Stortinget kan komme med uten å stille mistillitsforslag.

– Dette er tilløp uten hopp, sier Arbeiderpartiets Martin Kolberg veldig treffende om linjen som Frp, Høyre og Venstre har lagt seg på. Det ville ha vært mer redelig om disse partiene tok skrittet fullt ut og uttrykte mistillit. KrF nøyer seg med å si at «det ville ha vært en stor fordel» om Støre hadde fått sin habilitet vurdert. På den annen side sier regjeringspartiene at de «forstår og støtter» Støres handlemåte.

Tonen mellom Fremskrittspartiets Anders Anundsen og Arbeiderpartiets Martin Kolberg har vært uvanlig skarp. Det er tydelig at de begge har det kommende stortingsvalget i 2013 i tankene. Det er synd at det har gått så mye politikk i saken. Stortingets omdømme blir svekket når kontrolloppgaven blir mer polemisk enn faktaorientert. Anundsen og Kolberg vil sikkert krangle videre om hvem som startet bråket først. Men uansett har begge parter et ansvar for å bringe verdigheten tilbake i kontrollkomiteen. Det gjelder å vende det andre kinnet til.

Jonas Gahr Støre har blitt påført noen politiske småskader, men han kan nok leve godt med kritikken fra opposisjonen. I god KrF-ånd kan vi oppsummere med at utenriksministeren har fått tilgivelse. De lærde strides samtidig om hvor stor synd han har begått.

Civita-leder Kristin Clemet mener Arbeiderpartiet gir LO for stor makt. Det reduserer ifølge Clemet de andre organisasjonenes legitime interesser. Hun peker spesielt på de spesielle båndene som knyttes gjennom møtene i Samarbeidskomiteen mellom LO og Ap.

YS-leder Tore Eugen Kvalheim og Unio-leder Anders Folkestad sier til Aftenposten at de av og til opplever at LO og Ap åpenbart har blitt enige før de andre inviteres til samarbeid. Folkestad hevder at det var mye lettere å få kontakt med Kjell Magne Bondevik som statsminister enn det er å få statsminister Jens Stoltenberg i tale.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

Den norske fagbevegelsen består av over 50 fagforbund hvorav de fleste er tilsluttet en av de fire hovedsammenslutningene – LO, YS, Unio og Akademikerne. LO har over 880.000 medlemmer og er større enn de andre organisasjonene til sammen. Derfor burde det ikke overraske at LO har makt.

Tankesmien Civita har utarbeidet et notat om innflytelse på arbeidstakersiden, og Kristin Clemet bruker naturlig nok anledningen til et nytt angrep på LO. Civita er «betalt» av NHO. Derfor er det slett ikke overraskende at budskapet kommer på nytt nå i god tid før stortingsvalget i 2013.

Mer overraskende er det at Civita ikke forstår fagbevegelsens rolle. Civita leser arbeidslivsbarometeret fra YS som en viss mann leser Bibelen, for det gjøres et poeng av at 40 prosent av de uorganiserte mener fagbevegelsen har for stor makt. Det er jo opplagt at uorganiserte vil svare slik. Det interessante i tallene, er at bare 18 prosent av de organiserte svarer det samme. Det framgår også at fagbevegelsen er moderne og bidrar til forbedringer på arbeidsplassen.

Årsaken til det tette fagligpolitiske samarbeidet mellom LO og Ap skyldes det enkle faktum at disse to organisasjonene ønsker den samme samfunnsutviklingen. LO kjemper ikke bare for bedre lønns- og arbeidsvilkår, men har en helhetlig politikk. Men LO og Ap er slett ikke enig om ett og alt. Det er nok å vise til at LO nylig advarte regjeringen mot å godta EUs vikarbyrådirektiv.

På den annen side er store samfunnsreformer kjempet fram av Ap og LO i samarbeid. Ett eksempel er det nye pensjonssystemet. Samtidig er det grunn til å minne om at det var en samlet fagbevegelse, ikke bare LO, som i 2005 gikk på barrikadene for å få reversert Bondevik-regjeringens innstramminger i arbeidsmiljøloven.

Norge har en ansvarlig fagbevegelse som har innflytelse. Andre steder i Europa ser vi eksempler på en uansvarlig fagbevegelse som må ty til gatene i stedet. I Civita-notatet konkluderes det blant annet med at arbeidsgiversiden er bedre organisert enn arbeidstakersiden! Dermed avslører Civita selv hvorfor det er nødvendig for fagbevegelsen å bygge allianser. Det har LO skjønt i over 100 år.

– Vi er nå ett steg nærmere felles borgerlig arbeidslivspolitikk i 2013, sier stortingsrepresentant Torbjørn Røe Isaksen (H) til Dagsavisen. Han er avbildet sammen med KrFs Kjell Ingolf Ropstad og Fremskrittspartiets Robert Eriksson for å understreke den store enigheten på borgerlig side.

Samtidig er Torbjørn Røe Isaksen arkitekten for å moderere Høyres arbeidslivspolitikk. Han innrømmer at partiet gikk for langt under Bondevik II-regjeringen. Nå vil han bare ha endringer i arbeidsmiljøloven som er svært like de som ble forsøkt gjennomført av Jens Stoltenbergs første regjering i 2000 og 2001.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

Torbjørn Røe Isaksen vil ikke lenger ha noe frislipp for bruk av midlertidige ansettelser, men han vil ha samme adgang for slike ansettelser i privat sektor som det i dag er i offentlig sektor. De fire borgerlige partiene er enige om visse oppmykinger av arbeidsmiljøloven. De vil slakke på reglene for gjennomsnittsberegning av overtid og sier ja til alternative turnuser avtalt lokalt. Men det er også klare spenninger mellom de borgerlige partiene. Fremskrittspartiet og Venstre holder nemlig fast ved endringene som ble gjort under Bondevik II-regjeringen. På den annen side trekker både Høyre og KrF i moderat retning.

I så måte er det spesielt interessant å merke seg reaksjonene som har kommet etter Torbjørn Røe Isaksens utspill i begynnelsen av mai. NHO-sjef John G. Bernander frykter at Høyre nå henfaller til unnfallenhet framfor å være et reformvennlig, liberalt og nyskapende parti. Bernander misliker at Høyre nå er i ferd med å godta allmenngjøring av tariffavtaler. For NHO er nemlig minstelønn svaret på sosial dumping, mens LO i stedet vil slå ring om tariffavtaler som det rette verktøyet.

Torbjørn Røe Isaksen ønsker å avlive myten om at Høyre er imot fagorganiserte. Han mener derimot, helt riktig observert, at en organisert fagbevegelse er et konkurransefortrinn. Slik sett er Høyres fremste arbeidslivspolitiker i ferd med å legge et gullegg. LO og de rødgrønne vil ikke med samme tyngde som tidligere kunne hevde at en borgerlig regjering vil rasere arbeidslivet. Torbjørn Røe Isaksen kan jo vise til at han kopierer Stoltenberg I-regjeringen. På den måten frir han til sentrumsorienterte velgere som både Ap og Høyre nå kappes om å vinne.

Det er grunn til å minne om at Stoltenberg tapte valget så det suste i 2001. Manglende tillit i LO-systemet var en av årsakene. På den annen side er det et åpent spørsmål om Høyre faktisk klarer å moderere politikken overfor fagbevegelsen eller om det blir med retorikken. Men uansett vil det fortsatt være forskjell på borgerlig og rødgrønn arbeidslivspolitikk.

Alle vil tjene på at det kjempes med blanke ark og avklarte standpunkter i neste års valgkamp. Originalen er som regel best.