Et politisk parti er nok en gang rammet av en sex-skandale. I helgen skal Venstre-nestleder Helge Solum Larsen (43) ha voldtatt ei 17 år gammel jente på årsmøtesamlingen i Rogaland Venstre. Larsen skjønte ganske raskt alvoret i situasjonen og har trukket seg fra alle verv i Venstre. Tirsdag leverte jenta anmeldelse av forholdet. Den avgåtte nestlederen sier seg ikke skyldig i overgrep, men han erkjenner å ha hatt sex med jenta.

Det er nå opp til politiet og en eventuell domstol å ta stilling til det juridiske, men saken handler også om sunt folkevett. Helge Solum Larsen har misbrukt den tilliten han var tildelt av Venstre. Det var ikke likeverdige partnere som hadde sex. Som en voksen og erfaren Venstre-mann har han trådt over en moralsk grense overfor en politisk engasjert ungdom. Det nytter ikke å vise til at det formelt er lov for en 43-åring å ha sex med en 17-åring.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

Venstre-leder Trine Skei Grande har opptrådt ryddig og eksemplarisk i denne saken. 17-åringen har da også gjennom sin advokat berømmet Venstre for å ha stilt opp med støtte og menneskelig hjelp i en vanskelig situasjon. Venstre-lederen har rett når hun sier at det bare er tapere i denne saken. Aller mest går imidlertid tankene til jenta som er blitt offer for et angivelig overgrep. Hun opplevde heldigvis å bli trodd.

De siste ti årene har det vært sex-affærer i flere av de politiske partiene. Fremskrittspartiet har vært hyppigst rammet, og partiets ledelse har opptrådt på en klanderverdig måte i sakene som verserte rundt tidligere Frp-nestleder Terje Søviknes og tidligere Stavanger-politiker Trond Birkedal. Til og med i det mer pietetiske KrF var det en sex-sak som fikk politiske følger. Valgerd Svarstad Haugland måtte tåle hard kritikk for sin håndtering av den saken.

Venstre-skandalen i Rogaland reiser ytterligere en problemstilling som bør vies oppmerksomhet. Det ble servert alkohol på eller i forbindelse med et arrangement der ungdom under 18 år var til stede. Både Helge Solum Larsen og 17-åringen skal ha vært beruset på nachspielet etter festmiddagen i fylkespartiet. Også her kommer man langt med sunt folkevett i tillegg til regler som forhindrer skjenking til ungdom.

Generelt er det ingen utbredt ukultur med seksuelle overtramp i politiske partier. Det hviler likevel et spesielt ansvar på voksne politikere. De må være bevisst på sine roller. Politiske forbilder bør være ekstra klar over sin maktposisjon i slike situasjoner. Det er et stort tap for Venstre at Helge Solum Larsen ikke lenger er aktiv tillitsvalgt i partiet. Han var en lovende politiker i Venstre, både lokalt og på riksplan. Men denne skandalen er et enda større tap for politikkens omdømme. Det bør bekymre i alle partier.

Kommunalminister Liv Signe Navarsete (Sp) tenker nye tanker om norsk eldreomsorg. Inspirert av et besøk i den danske byen Fredericia tar hun nå til orde for å erstatte dyre institusjonsplasser med hjelp til selvhjelp. – Vi må inn på et nytt spor, også i norsk eldreomsorg, sier Navarsete til Aftenposten. Fredericia sparte i fjor 15 millioner kroner på prosjektet som Navarsete mener bør bli et forbilde her i landet.

Navarsete mener Norge ikke vil klare å møte eldrebølgen ved å følge dagens kurs, hvor de politiske partiene kappes om å love nye institusjonsplasser. Hun mener svaret er mer forebygging og rehabilitering, flere fysioterapeuter og ergoterapeuter og økt bruk av frivillige for å aktivisere de eldre. Sp-lederen er modig, for hun høster kritikk fra egne rødgrønne rekker og fra Seniorsakens Harry Martin Svabø. Han frykter at de eldre som ikke kan klare seg selv, blir hensatt til en totalt uverdig situasjon.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

Overraskende nok får Navarsete delvis støtte fra Frp-nestleder Per Arne Olsen. Fremskrittspartiet har nemlig ropt høyest etter flere sykehjemsplasser, men Frp har også tro på forebygging etter dansk oppskrift. Olsen er spesielt fascinert av Fredericia-modellens filosofi, som han mener vil gi større verdighet til mange innen eldreomsorgen.

Om få år vil eldrebølgen for alvor slå inn i Norge. Regjeringens prognoser viser at nærmere halvparten av alle som går ut av videregående skole etter 2025 må velge en jobb i helse- og omsorgssektoren. Det kommer ikke til å gå, hevder en oppsiktsvekkende ærlig Sp-leder. Eldre med pleiebehov må derfor settes i stand til å bli mest mulig selvhjulpne slik at de kan bo lenge hjemme. Opptrening er et viktig stikkord.

En slik tankegang er en naturlig forlengelse av den såkalte samhandlingsreformen som trådte i kraft fra nyttår. Her får kommunene et økt ansvar for helse- og omsorg. Fokuset er spesielt satt på forebygging og tidlig innsats. Paradoksalt nok vil det føre til at levealderen øker ytterligere. Da blir det behov for enda bedre eldreomsorg, både i sykehjem, i omsorgsboliger og i våre hjem.

Mange eldre er demente og sterkt pleietrengende. Da er sykehjem svaret, og derfor er det skuffende at kommunene ikke har vært flinke nok til å bygge nye sykehjem. Det hjelper ikke at rikspolitikere kommer med fine løfter når kommunepolitikere ikke klarer å følge opp. Velgerne bør i stedet stille lokalpolitikerne til ansvar. Det er bare synd at det er så lenge til neste kommunevalg. Og så blir det neppe lett for rikspolitikere å love skattelettelser i 2013.

Ole Brumms filosofi har sjelden noe for seg, men svaret på spørsmålet om melk eller honning er denne gangen klart: Ja takk, begge deler. Vi trenger både flere sykehjem og et bedre tilbud til eldre som ønsker å klare seg hjemme lengst mulig.

Mindretallet har med god grunn en spesiell makt nedfelt flere steder i Grunnloven. Det kreves to tredels flertall for å endre denne loven, og endringsforslagene må ligge over et stortingsvalg før de kan vedtas. I tillegg inneholder Grunnloven en bestemmelse for begrenset avgivelse av suverenitet til internasjonale organer. Bestemmelsen ble vedtatt i 1962 og myntet på eventuelt medlemskap i det som nå heter EU. Det spesielle med denne bestemmelsen er at det trengs tre firedels flertall for en slik handling.

Siden den gang har imidlertid ordningen med rådgivende folkeavstemning blitt brukt ved to tilfeller hvor det var aktuelt for Norge å bli medlem av EU. Både i 1972 og 1994 sa folket nei. Våre folkevalgte valgte begge ganger å respektere folkets nei. Men det var slett ikke opplagt at et knapt ja ville ha blitt godtatt av et tilstrekkelig flertall på Stortinget.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

Senterpartiets representanter var klare til å trosse et ja i folket, og SV sa den gang at det trengtes ja-flertall i alle landets fylker. På denne bakgrunn har fire stortingsrepresentanter fra Ap og Høyre foreslått å endre Grunnlovens paragraf 93 slik at det bare trengs to tredels flertall for å melde Norge inn i EU dersom det først er avholdt rådgivende folkeavstemning.

Nei til EUs leder, Heming Olaussen, mener det er en parodi at dette forslaget fremmes til votering for tredje gang. Det vil være mer parodisk om en firedel på Stortinget ikke vil lytte til folkets råd dersom det skulle dukke opp en ny mulighet for norsk EU-medlemskap. Forslaget kommer jo som et svar på at det er stortingsrepresentanter som forbeholder seg retten til å tolke et folkeavstemningsresultat.

Paragraf 93 åpner riktignok for at Stortinget kan avgi suverenitet uten at det har vært tema i et stortingsvalg. Men når folket spørres i en folkeavstemning, bør saken likevel være klar. Rådgivende folkeavstemning har blitt sedvane i Norge på noen spesielle saksområder: Unionsoppløsningen i 1905, valget av ny norsk konge, brennevinsforbudet i mellomkrigstiden og to EU-runder.

Det nye forslaget om å endre Grunnlovens paragraf 93 vil dessverre ikke få tilstrekkelig flertall når forslaget tirsdag kommer opp til behandling i Stortinget. EU-motstanden har aldri vært større enn den er nå. I en slik situasjon burde det være mulig å diskutere forslaget prinsipielt med åpne øyne og senkede skuldre.

Norge kan en gang i framtiden få en folkeavstemning om kongedømmet skal avløses av republikk. Det er tvilsomt om noen folkevalgte da vil trosse folkets valg av statsform. Det er uakseptabelt at en firedel av stortingsrepresentantene skal kunne overprøve et flertall i folket når det derimot gjelder EU. En stemmes overvekt i en folkeavstemning bør være nok, begge veier.

Stadig flere har privat helseforsikring som sikrer dem rask behandling ved private sykehus. Over 300.000 nordmenn har nå slik forsikring, og de fleste av disse er dekket gjennom jobben. Det har blitt en tidobling av omfanget private helseforsikringer de ni siste årene.

I mange tilfeller gir privat helseforsikring mulighet til å snike i køen. Aftenposten kunne nylig fortelle om privat behandling i løpet av en uke eller to, mens det er ett års ventetid på tilsvarende offentlig behandling. De grelleste eksemplene gjelder meniskoperasjoner, slitasje i skulder og ryggprolaps. Det koster mellom et par tusen og tjue tusen kroner å tegne ulike private forsikringer.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

Helsepolitikere fra alle partier er bekymret over tendensen til et mer todelt helsevesen. Men de har ulike svar på problemet. Rødgrønne politikere mener løsningen er å få ned køene i det offentlige helsevesenet slik at det ikke blir et marked for å kjøpe seg ut av køen. Borgerlige politikere mener det offentlige må bruke ledig privat kapasitet for å redusere køene.

Til tross for en kraftig økning i helsebudsjettene de siste ti årene er det fortsatt store mangler ved det norske helsevesenet. Systemet er ikke godt nok, og ventetidene på behandling er for lange. På den annen side kan det stilles spørsmål ved om forsikringsselskapene utnytter situasjonen for kynisk til egen fordel. Det skapes ekstra usikkerhet.

Dermed er det mange som velger privat forsikring på toppen av den forsikringen som i realiteten allerede ligger i det offentlige systemet. På den annen side blir kronikere og eldre tapere. Det er en myte at bedrifter tjener på å forsikre sine ansatte. Det viser seg nemlig at disse bedriftene ikke kan skilte med lavere sykefravær enn resten av samfunnet.

Det er også grunn til å minne om at det siden 2002 har vært fritt sykehusvalg her i landet. Flere kunne med fordel ha benyttet seg av denne ordningen. Hvis man er villig til å få behandling ved et annet sykehus enn sitt nærsykehus, kan man ofte spare måneder med venting.

De som benytter seg av privat helseforsikring behandles ofte for muskel- og skjellettplager. Det bør være et tankekors at det sjelden dreier seg om alvorlig syke. For slike pasienter er det derfor, naturlig nok, ventetid ved offentlige sykehus. Fra samfunnsmedisinsk hold hevdes at mange av disse pasientene blir «overbehandlet» gjennom private forsikringer.

Helseminister Anne-Grete Strøm-Erichsen (Ap) slår seg tilsynelatende med ro om at det bare er seks prosent som velger slike forsikringer. Volumet er riktignok ikke stort ennå, men den kraftige økningen og tendensen til todeling bør bekymre rødgrønne politikere. Dette er et alvorlig symptom på at tilliten til den norske samfunnsmodellen svekkes. Da gjelder det å finne rett medisin før det er for sent.

Telenor har gått på en skikkelig smell i forbindelse med selskapets store mobilsatsing i India. Høyesterett i India har trukket tilbake mobillisenser som ble tildelt i 2008. Kundene til Telenors datterselskap i India kan dermed miste summetonen, og Telenor risikerer å tape store milliardbeløp på sin omstridte investering i selskapet Uninor. Telenor eier 67 prosent av dette selskapet.

Bakgrunnen for saken er en korrupsjonsskandale av store dimensjoner. Mobillisensene er solgt til underpris. Telenor kan i beste fall måtte betale to ganger for å få lisensene tilbake. Styreleder Harald Norvik i Telenor innrømmer at selskapet var kjent med beskyldningene om korrupsjon. Det ble gjort mange undersøkelser, men Telenor vurderte ifølge Norvik at det ikke «var risikabelt i den forstand».

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

Men det var det altså, og nå ber Telenor om hjelp fra næringsminister Trond Giske. – Norske myndigheter vil bidra aktivt til å finne gode løsninger og sikre Telenors store investeringer og tilstedeværelse i India, sier Giske. Det hører med til historien at statsminister Jens Stoltenberg i fjor gikk tungt inn overfor indiske myndigheter for å hjelpe Telenor. Staten eier 54 prosent av Telenor.

Det manglet ikke på innvendinger da Telenor i 2008 varslet at selskapet skulle satse i India. Investorene sendte aksjekursen ned med 26 prosent. Først året etter avslørte indisk presse mulig korrupsjon ved tildeling av mobillisenser. Foreløpig har Uninor opparbeidet seg et driftsunderskudd på nærmere ti milliarder kroner. Det har vist seg vanskelig å tjene penger, selv om inntekter og antall abonnenter øker. Uninor har 36 millioner kunder i India.

Det siste kapittelet i India-eventyret er ennå ikke skrevet, men noen lærdommer kan allerede trekkes. Norske selskaper tar en stor risiko når det investeres i selskaper som opererer i land med mye korrupsjon. Da gjelder det å tenke seg om en gang ekstra. Regjeringen bør vokte seg vel for å opptre slik at Norge i realiteten setter seg til doms over høyesterett i et annet demokrati. Vi bør heller glede oss over det slås ned på korrupsjon.

På den annen side synes dommen å ha en stor grad av tilbakevirkende kraft. Spørsmålet er hvordan dette skal slå ut på investeringer som er gjort i god tro. Så langt er det ikke noe som tyder på at Telenor har gjort noe klanderverdig, annet enn kanskje å investere dumt.

Den norske regjeringen bør være varsom med å presse for raskt og for aktivt på indiske myndigheter. Først bør vi få mer klarhet i situasjonen. Norge har for tiden dårlig omdømme i India. Barnevernsaken i Stavanger har nemlig fått stor oppmerksomhet i landet. Telenors inntreden i India er en pinlig affære som selskapets ledelse og styre må ta ansvar for. Fallhøyden er stor når man spiller så høyt.