De mest populære bloggene handler om kosthold og trening, klær og sminke. Bloggeren er som oftest ung, pen, slank og gjerne kjendis fra et reality program. Fokuset på kosthold, trening og kjendiser er blitt altfor sterkt. Blogglesere helt ned i 14 årsalderen trenger ikke å bli fortalt ti ganger daglig hvordan og hva de skal spise. Og hvem vet egentlig det? Selv ekspertene krangler jo om lavkarbodietten.

Vi er midt oppi et treningshysteri. Det er ikke bare eliten som trener seg i hjel i Birken. Mannen i gata trener flere ganger i uken for å delta i Ulriken opp og løpe fra sin egen alderdom. Er vi født sånn, fanatisk opptatt av sunnhet, eller er vi blitt sånn, gjennom maset fra tabloidpressen og rosabloggerne? Jeg aner ikke. Og vi lar oss hypnotisere av 40 siders bilag fra XXL i BT, der vi blir tilbudt kompresjons tights, dame og herre til kun kroner 949,- Hvordan klarte vi egentlig å trene før vi fikk på oss kompresjons tightsen?

Det er noe som er hakkende galt når ungdommer er utslitt og deprimert i en alder av 14. I Bergens Tidende, 6. mai, kunne vi lese om to ungdommer som var så stresset at de bare ville gi opp. Ikke rart, når forbildene er Tone Damli Aaberge og Ulrikke Lund, de pene og slanke, som blogger om sine «perfekte liv». Bloggere har makt. Synd at mange lar seg drive med av motehysteriet og lar seg stimulere av noe så harry som altfor mye penger.

Ikke for det. Jeg vil også gjerne påvirke. Jeg blogger om det jeg bryr meg om. Om biblioteker, gatemarkeder, festivaler, filmer, teater, samtaler, svømmehaller, fjellet, humoren, aviser, passe lange spaserturer og om passe mye mat. Jeg synes det er synd at så mye energi går tapt i sunnhetshysteri, dersom kulturarven rakner. En som gjør dette er Lea Inger-Helene Hiorth som blogger om blant annet; sutringsfrihet, antikjedsomhetsmedisin og Spotifypoesi. Men vi trenger å bli flere kulturbloggere.

Innlegget stod på trykk i BT 14.05.12.

Dovregubben i Grieghallen var fullstappet da det var duket for Twitter-debatten; “Leve Twittokratiet”. Det er stadig flere som oppretter Twitter-konto, men det er bare noen få som har knekt koden. Denne eksklusive gjeng blir kalt “Twittokratiet”.

Twitterdebatten startet med etterlysning av paneldeltaker Marie Simonsen. Hun var sporløst forsvunnet. Alle i publikum ble derfor bedt om å tvitre; “hvor er du, Marie Simonsen?”. Etter 3 minutter kom Simonsen løpende inn på scenen. Alle bare: Hvor har du vært? Simonsen bare: På Twitter.

Publikum tvitret som gale. Litt for å finne Simonsen, men mest for å se sin egen tweet på skjermen.

I følge Simonsen bruker folk flest Twitter til å følge kjente folk som jobber med media og sånn. Twitter er også en lett måte å komme seg opp og fram på, hvis en har noe å melde. Hennes tips er å respondere på andres tweets, skape dialog samt følge opp samtalen. Men det er ikke noe hokus pokus, altså. Twitter er bare et verktøy.

Marie Simonsen måtte tåle litt pes for sin forsentkomming.

Debatten tok aldri helt av, men som panelet konkluderte; “Twitter er best på Twitter”.