(Ayn Rand (1905–1982). (Kilde: Wikimedia commons)

Hun er hatet av radikalere og elsket av enkelte liberalister. Men Ayn Rand er mer enn en markedsliberalist. Det understreker Petter Sandstad, formann i Foreningen for studium av objektivismen. Kommende helg inviterer han norske og utenlandske forskere til konferanse om Ayn Rands filosofi i Oslo.

Salongen har stilt Petter Sandstad, formann i Foreningen for studium av objektivismen, et knippe spørsmål om Ayn Rand-konferansen i Oslo 19.–20. mai.

(Petter Sandstad)

19. og 20. mai arrangeres Oslo Objectivist Conference. Hva blir høydepunktene?

– Det er noe på programmet som kan friste enhver. Selv ser jeg mest frem til Greg Salmieris foredrag på søndag, hvor han skal diskutere Aristoteles’ og Ayn Rands syn på menneskets mål (jf. det greske begrepet telos). Aristoteles fremhever som kjent det teoretiske liv; mens Ayn Rand fremholder det produktive liv, både teoretisk og praktisk. Jeg tror også John Tamny, som er redaktør for Forbes Opinion, vil bli svært interessant.

Ayn Rands filosofi kalles «objektivismen». Kort sagt, hva går den ut på? Og hva har den å by på i dag?

– Det er en aristotelisk filosofi som vektlegger fornuft, individualisme og respekt for produktiv virksomhet. Som andre filosofiske systemer svarer den på hva et godt liv er, hvilke metoder som bør brukes i vitenskapen et cetera.
 
Vi må vel kunne si at Rand har et dårlig rykte i enkelte kretser, spesielt blant kritikerne av markedsliberalismen. Er det med rette? Og er filosofien hennes nødvendigvis politisk blåfarget?

– At både kritikere og andre fokuserer på hennes politiske filosofi, gjør at andre deler av filosofien hennes – som jeg personlig finner langt mer interessant – i stor grad blir ignorert. Når det gjelder den andre delen av spørsmålet, er objektivismen nødvendigvis for markedsliberalisme, ettersom dette er en del av hennes politiske filosofi. Men det er jo selvsagt mulig å like de andre deler av den uten å like politikken.
 
I hvilke akademiske miljøer i Norge står Ayn Rand sterkest?

– Om man skal slutte på bakgrunn av våre medlemmer, så er det særlig på filosofi og informatikk.
 
 

Filosof Ingeborg Owesen vil ha en ny filosofihistorisk kanon. Les mer på forskning.no.

Onsdag 16. mai samles elever fra 39 land i Oslo. For å konkurrere i filosofi.

Formiddagen 17. mai får deltakerne servert et sitat fra en mer eller mindre kjent filosof. Deretter har de fire timer på seg til å skrive et essay på engelsk, tysk, fransk eller spansk.

Slik starter essaykonkurransen som er utgangspunktet for den internasjonale filosofiolympiaden, som dette året arrangeres i Oslo 16. til 20. mai. Deltakerne er elever fra videregående skoler, og essayene bedømmes etter relevans, filosofisk kunnskap, koherens, originalitet og argumentasjonsstyrke.

Men olympiaden er ikke bare en konkurranse; den er først og fremst et møtested for filosofiinteresserte elever fra hele verden. Det forteller Thor Steinar Grødal, som er leder for den norske organisasjonskomiteen.

– Hovedformålet er å stimulere til kontakt og utvikling av ideer blant elever fra forskjellige land som alle har utmerket seg i sin interesse for filosofiske spørsmål. Så langt jeg har kunnet se, blir dette formålet oppnådd i meget høy grad. De norske elevene gir hvert år tilbakemelding om meget stort utbytte av å ha vært sammen med filosofiinteresserte ungdommer fra mange andre land, forteller Grødal.

Frihetens grenser

De to norske deltagerne med ledsagere ved olympiaden i Wien i fjor. Fra venstre: Thor Steinar Grødal, Aksel Tjønn, Edle Astrup Tschudi og Olav Birkeland. (Foto: Øyvind Olshol)

Temaet for årets olympiade er «The Limits of Freedom».

– Dette temaet vil undersøkes og belyses fra ulike innfallsvinkler gjennom forelesninger, seminarer og diskusjoner. Her vil vi benytte dyktige fagpersoner som har gode pedagogiske evner slik at elevene best mulig kan delta i diskusjonene og tenke aktivt selv, sier Grøndal.

Filosofiolympiaden har vært avholdt siden 1993 og kan sammenlignes med tilsvarende konkurranser i matematikk, fysikk og kjemi. Ved fjorårets arrangement i Wien var 29 land fra Europa, Asia og Amerika representert. Norge har deltatt siden 2005.

Hele veien har et viktig mål vært å styrke filosofiens stilling i skolen.

– Filosofi er et kjernefag i internasjonal akademisk historie; det har hatt en sentral plass i norsk universitetsutdannelse gjennom examen philosophicum, og «historie og filosofi» er blitt et viktig programfag i norsk videregående skole etter Kunnskapsløftet. Drøyt 4500 norske elever valgte faget i skoleåret 2010–11, understreker Grøndal, som mener olypiaden vil bidra til både engasjement og et viktig undervisningstilbud.

Kvalifiseringen for de norske elevene skjer gjennom norgesmesterskapet i filosofi. Dette er arrangert årlig siden 2007, og i fjor deltok 100 elever fra 15 skoler ved arrangementet.

– Vertsnasjonen kan stille med 10 deltakere. Disse norske elevene, som kommer fra Stavanger, Bergen, Sandefjord, Lillestrøm og Oslo, har en aktiv rolle i gjennomføringen av arrangementet, legger Grøndal til.

900.000 i støtte

Grøndal har stått i spissen for den norske delegasjonen til International Philosophy Olympiad (IPO) siden 2005, og i flere år er han blitt spurt om når Norge ville ta på seg arrangøransvaret.

– Mens de andre landene betaler reisen til og fra Norge for egne deltakere, er det arrangørlandet som bærer utgiftene til gjennomføringen. International Philosophy Olympiad (IPO) har ikke noen sentral økonomi, så man er avhengig av midler fra nasjonale aktører. Vi er meget glade for at Kunnskapsdepartementet og Fritt Ord har lagt den økonomiske grunnmuren for arrangementet.

Arrangementet finansieres altså i hovedsak av Kunnskapsdepartementet og Fritt Ord, som bidrar med henholdsvis 600.000 og 300.000 kroner til arrangementet. En rekke skoler, institusjoner og enkeltpersoner bidrar også på ulike måter. Organisasjonkomitéen består av Thor Steinar Grødal, Olav Birkeland, Trine Rogndokken og Eli Engløk. Arrangementet finner sted på Oslo handelsgymnasium.

Programmet er tilgjengelig på nettsidene til IPO 2012.

Teknologibloggen skriver om filosofi for IT-arbeidere.

(Foto: iStock)

Enhver som har ferdes i naturen har erfart det: Når man kommer tilbake fra den øredøvende stillheten og til byen, blir man var den altoppslukende støyen på en annen måte enn før. Man fornemmer et belte av bakgrunnsstøy som ligger som en krans rundt bevisstheten, en slags sus som ikke har noen direkte årsak, men som bare er der. Etter en stund forsvinner denne bakgrunnen av smertelig lyd; man venner seg til støyen og blir ufølsom for den inntil man vender tilbake til naturen. For mange kan denne erfaringen virke banal. Likevel ligger det her et mer alvorlig problem enn hva man ved første blikk skulle tro.

I forbindelse med verdens støyfrie dag 25. april publiserer Salongen denne artikkelen av filosof Hans Kolstad. Teksten sto opprinnelig på trykk i Støymåler’n nr. 4 2007.

Det er typisk for debatten idag at man relaterer fenomenet støy til to faktorer, den administrative/politiske og den fysisk/legemlige eller helsemessige. I det første tilfellet nøyer man seg med å kartlegge fenomenet idet man måler og innordner det i forhold til et visst terskelnivå. I det annet tilfelle påpeker man de helsemessige skadene og farer som følger av fenomenet. Hva man derimot ikke gjør, er å se fenomenet i relasjon til den kanskje viktigste faktoren av dem alle, nemlig bevisstheten, eller sagt på en annen måte, til det levende mennesket hvis bevissthet lever og utfolder seg i beltet av støy. Denne faktoren er etter vår mening den overordnede, for uten en forståelse av dette punktet risikerer de administrative tiltak å være tilfeldige, og de helsemessige analyser å bli for ensidige: Hvis støy er et problem, så er det fordi den besetter ikke bare våre hormoner og nerver, men først og fremst det som ligger bakenfor, nemlig det i kraft av hvilket støyen oppleves som støy. Dette bakenfor, dette som tenker hormonet og støyen, er den menneskelige bevissthet. La oss forsøke å åpne denne tredje døren til forståelsen av støy.

Den indre tid

Idag gjør det seg i filosofien gjeldende en ny forståelse av bevisstheten og dens natur. Med bakgrunn i nye tanker som er blitt fremsatt i det 20. århundre betraktes bevisstheten ikke lenger som en mekanisk sammensetning av statiske tilstander (følelser, forestillinger, tanker, etc.), men av tilstander som inngår i dynamiske forløp med hverandre. På denne måten er bevisstheten i stadig i forandring og utvikling. Likevel dreier det seg ikke om den bevegelse hvor alt flyter hvileløst avgårde uten noensinne å gjenta seg selv. Tvert imot består det indre livs egenart i at bevisstheten tar opp i seg og bevarer alle nye inntrykk. Forandring og bevaring karakteriserer begge paradoksalt nok bevisstheten.

For å sette navn på denne særegne bevegelsen ved bevisstheten kan man kalle den for den indre eller levde tid. Med tid forstår vi altså ikke den målbare tid eller den tid som vi kan iaktta på klokkeskiven, men tiden slik vi opplever den i vårt indre. Således forstått er tiden ett med våre bevissthetstilstanders indre strøm, slik denne oppleves når vårt jeg umiddelbart hengir seg til sine opplevelser og avholder seg fra å gripe inn overfor dem. Tiden er altså ikke form som jeget påfører bevissthetstilstandene, men rent bevissthetsinnhold. En annen karakteristikk av tiden er at fenomenene går over i hverandre, de danner en sammenheng og må forståes hver for seg bare gjennom denne sammenhengen: På denne måten ligger bevissthetstilstandene i hverandre, de speiler seg i hverandre og utgjør hva man kan kalle en organisk helhet. Dette vil i sin tur si at vår personlighet er helt og fullt til stede i selv det minste bevissthetsforløp. Det er i denne forstand at helheten, vår bevissthet, stadig forandres når nye inntrykk kommer til.

En melodi

Bevissthetens indre bevegelse er ikke identisk med den heraklitiske strøm. Tvertimot er tiden også erindring og bevaring. På denne foreningen av to tilsynelatende motsatte egenskaper, forandring og bevaring, beror de vanskeligheter som man har for å forstå bevissthetens paradoksale natur. Likevel gjør denne forbindelsen bevisstheten til en menneskelig bevissthet, med erindring og samtidig stadig kvalitativ forandring og fornyelse: Således bevarer bevisstheten fortiden og innfletter den i nuet. I hvert tilfelle lever det forgangne som en dyp og sterk undertone i det nuværende, som en melodi som bestemmer vår stemning og vår reaksjon overfor livet, ja overfor hele vårt utvalg av de opplevelser som møter oss. Denne eiendommeligheten er betingelsen for alle våre følelsers vekst og for hele vår personlighetsutvikling: Vår personlighet er i ethvert øyeblikk et samlet resultat av alt den har gjennomlevd.

Det er likevel langt fra alle inntrykk som smelter sammen med den samlede massen av bevissthetsinntrykk, og som beriker dem og dermed hele personligheten. Enkelte inntrykk legger seg på overflaten av bevisstheten, hvor de likesom utgjør et lokk som hindrer de dypere bevissthetstilstandene å manifestere seg. Blant disse er det enkelte som krampaktig tilraner seg oppmerksomheten: Til disse hører støyinntrykkene.

Støyen består med andre ord i en fortettelse av visse inntrykk, som skyver og utelukker nærværet av andre inntrykk og bevissthetstilstander. Eller sagt på en annen måte: Mens mange inntrykk påkaller og henter frem bevissthetens samlede masse av inntrykk, går støyen i motsatt retning: Den arbeider mot bevisstheten. Støyens intensitet er nettopp et mål på den kraft hvormed den utelukker de andre inntrykkene.

Det er således som en nebrytende effekt i bevisstheten man må se støyen. Støynivået er her ikke det viktigste, den evige bakgrunnsstøyen kan over et lengre tidsrom ha like meget negativ effekt som en putselig eksplosjon ved øret.

Støyens eksistensielle side

En slik innfallsvinkel til støyproblemet har viktige konsekvenser. Disse angår ikke bare synet på bevisstheten og forholdet til de inntrykk som støyen bringer, hvori dens intensitet beror, dens hemmende virkning på bevisstheten, etc. En like så viktig konsekvens er at støyproblemet først og fremst blir å forstå som et personlig problem, som rører ved den indre kjernen i mennesket. Således forstått har støyplagen en eksistensiell side, noe som gjør at kravet om et støyfritt miljø kan betraktes som en av de grunnleggende menneskerettighetene. Sett i dette perspektivet er da støyproblemet noe langt mer enn et politisk/administrativt spørsmål, det er også et langt mer alvorlig problem enn det fysisk-helsemessige: I siste instans angår det hvert enkelt individs dypere forhold til seg selv og sin bevissthet.

Støyen lammer bevisstheten og hindrer bevissthetens kreative og dynamiske utfoldelse. Da dette er det essensielle ved den menneskelige eksistens, hindrer støyen mennesket fra å være menneske. Her ligger den store utfordring i dagens miljødiskusjon: Vi trenger et miljø som bygger opp om det menneskelige, ikke som river det ned. Støyen er nettopp et slikt fenomen som gjør samfunnet umenneskelig.

Av Hans Kolstad