“TATT MED VIND” – Min favorite del av Filme. Helle greie er kontinuerlig mimet der og der av venner og bekjente mine, helst fra vestligere land. Her, utrolig nok, fikk europeere se eller prate ikke mye om dette episke.

I den nevnte delen, jeg ta opp den eneste bilde kan illustrere kjønnhet Scarlet O’Hara eller hele historien. Her holder henne med en ny møte av 1880-åring, best slags ting av Belle Epoque-stil, i farge og form, godt gjort å være bruk i teater eller i fest til de store byene i den tiden. Selvfølgelig akkompagnert av ektemannen, viktig statlig ansatte eller velkjent kunstnere. Men nei, nok en gang, filmen utsettes forventningene og avslører forfengelig av hovedpersonen bruker sin beste kjole å imponere sin beste venninne ektemann.
Hun holdt hele voksen livet med denne platonisk lidenskap. I mellomtiden ble hun gift 3 ganger, mistet begge foreldrene, hadde en jente, drepe en mann, ble ydmyket av sosiale erstatning, var med i krigen, begynte å drikke, fikk en karriere til å være rik igjen .
Scarlet er der for å vise oss at livet har mening når vi kjempe for det. Hun kjempe hele tiden, og hun vet hva hun vil. Kunne hennes ideal forhold være herlig med Ashley fordi han grenser henne? Hun kan selv tenkte som så. Bortsett det faktum at begge var utleiere arvinger, dem kjennetegner er motsatt i enhver forstand.

Tilbake til film delen, hun kom eskortert av Rett … – ektemannen sin, som planer å forlate henne etter hvert – … til denne middelklassen huset med 2 sovrom, en stue & kjokkenet. Hun passer ikke i det hele tatt der. Alle disse kristne skapninger i selskapet så på henne som hun var djavle i person.
-——————————————————-
Fortell meg hvorfor du aldri fikk se denne filmen?

Jeg ønsket å være i 1966 da jeg var i 1979.
Jeg ønsket å se dem som jeg visste – identifisert dem – der på den tiden den ble slettet fra minnet mitt. Ikke slettet, ikke-eksisterende, selv det virket et minne mi er sterkt utsvevende. Jeg had aldri levd det engentlig. Disse tide, faktisk, ble vilkårlig infiltrert i mitt sinn gjennom rapporter, utstedt av TV-bilder og mye av forstads sladder.

Etter en tid, i 1984, var jeg enda mer lystful til å drømme med ideen om tidsreiser. Besøk min egen by i 1966, ble min favoritt flykt.
Jeg hadde virkelig ingenting å gjøre med den nye bølgen. Ettersom alle folk at jeg ikke sympatiserer veldig bra i 1984 pleide å like den nye bølgen. Det var tydelige demonstrasjoner av denne typen kultur sjangeren som gjorde referanser til 60-tallet. Likevel hadde jeg reservasjoner om sin anke og i høylytt svarte på spørsmålet: “Hva er ditt favoritt band?”
_ The Beatles.
_ Skapte forvirring, Flavia? – Noen sa.
_ De er døde! – Den som besitter spørreskjemaet ble misfornøyd.

Det var ingen måte å ha noen videre samtale med en denne typen gruppe. Så det kommer det nye tiåret, jeg faktisk funnet min gjengen.
Hele poenget med gullalderen jeg gjorde får det. Den flykt holdning i sin tur blir demontert. Jeg så etter en grunn til å være å leve utenfor slottet, var jeg i dette øyeblikk, et stykke av 90-tallet, er i gatene, fester, arrangementer, institusjoner og historier om Rio de Janeiro. Selv om dette stykket var en liten del, adjuvant og forenklede.

I 2003 ser ut som at jeg var ikke nok fornøyd med å gå glipp av det som ikke var mine, forlot jeg også mitt elskede by. Noen ganger lurer jeg på om ka jeg holde på … eller det var bare reddskap handling.

I dag vet jeg hva som ville skje hvis jeg hadde makt til å reise tilbake i tid, selv om det bare var en uke og se gatene av Copacabana og Tijuca, i virkelighet. Dette ville skje mer eller mindre slik ut:

1) Jeg skule bli lei fordi det skule være vanskelig å finne noen god musikk på radioen. Da jeg ble informert, både, i London og Rio, lyden av Kinks og andre gode band, ble utestengt fra radiostasjoner.

2) TV-bilder var forferdelig, ingen farge, det gir angst … lange langsomme reklamer, osv. … ikke noen mobile tlf, tenke så farlig, og ensom folk kunne bli.

3) Jeg skule bor i en leilighet bare for damer, med soving fasttid . Mann besøket kun med tidligere varsel til administrasjonen mannskapet. Disse tingene noensinne var passelig, men det eksisterte uansette i Rio, i Europa og USA. Uten skygge av tvil, tror jeg at i Holland, forerunnering, begynte å utrydde disse leilighetene i 60-årene.

4) Kort sagt, skule jeg se mange mennesker forsvinne fra scenen sånn på grunn av diktaturen.