Flest mulig studiepoeng per krone, uavhengig av hvilken kunnskap studiepoengene har gitt samfunnet? Det humanistiske fakultet står i fare for å begå et uopprettelig feilgrep.

Foto: Melvin Gaal/Flickr

Det humanistiske fakultet (HF) ved NTNU må kutte 15 millioner kroner, og har foreslått å løse dette gjennom å avvikle blant annet studieprogrammet Språklig kommunikasjon. I 2004-2008 tok jeg selv bachelor- og masterutdanning der, og selv om forslaget naturlig nok opprører meg personlig, er jeg mer opprørt på samfunnets vegne.

Uheldig finansieringsmodell

La meg først si at jeg ikke vil peke finger til HF-fakultetet og NTNU alene. Hadde det vært opp til universitetet, hadde det nok tilbudt alle studieretninger som tenkes kan. NTNUs egen rektor er sterkt kritisk til Kunnskapsdepartementets finansieringsmodell, noe han har all grunn til å være. Finansieringen består av et lite grunntilskudd, men hovedandelen av pengene universitetene har å rutte med kommer som en direkte følge av studiepoengene de produserer. Det er ingen dum tanke, ettersom landet er lite tjent med studenter som mottar studielån uten å omsette disse i studiepoeng, men som en eventuell nedleggelse av Språklig kommunikasjon er et eksempel på, har modellen noen stygge bivirkninger i praksis.

Det kan synes som at HF nå går inn for å legge ned lite inntektsbringende fagretninger, noe som er fornuftig fra et rent forretningsmessig standpunkt. Her er det imidlertid ikke hvorvidt studentene fullfører sine utdannelser som er avgjørende, men antallet oppmeldte studenter innenfor de enkelte studieprogrammene. En slik praksis forfordeler de mindre studieretningene, denne gangen med enkelte uopprettelige konsekvenser.

Kunnskap samfunnet har bruk for

Språklig kommunikasjon er en slik liten fagretning. Gjemt unna oppe bak en godt skjult trapp har studenter siden starten av nittitallet fått lære om både muntlig og skriftlig kommunikasjon, institusjonell kommunikasjon så vel som hverdagssnakk. Forhandling om mening og mottagerbevissthet er konsepter som blir behandlet grundig teoretisk, gjennom relevante kasus fra virkeligheten. I en tid hvor kommunikasjonsrådgivere gror opp som paddehatter, burde det være overflødig å forklare fagets samfunnsnytte.

Hvert år produserer NTNU flere hundre medievitere, og en god slump filmvitere. Hvor mange trenger Norge? Hvorfor finnes det ifølge HF ikke rom for kommunikasjonskompetanse? Selv for en humanist er det enkel matematikk at det er dyrere å opprettholde et studium for de få enn for kull på flere hundre, men har man sett bak tallene? Har universitetet vurdert samfunnsrelevansen til studiene det foreslår å legge ned?

Universitetets eksistensgrunnlag

Før giljotinen faller bør NTNU ta et oppgjør med seg selv og drøfte hva de er til for. Skal det moderne universitetet være samfunnets førende kunnskapsprodusent, eller er det redusert til å være en studiepoengsfabrikk?

Universitetet burde tenke mindre på egen økonomi og mer på samfunnsøkonomi. Om universitetet selv er tjent med å få og store fagretninger, er ikke Norge det. Samfunnet trenger bred og sammensatt kompetanse.

Små kull gir utdannelsen gode vekstvilkår

Selv startet jeg mitt akademiske løp som student i medievitenskap, som én av 300, som en dråpe i havet. Da jeg halvannet år senere gikk inn til min første kommunikasjonsforelesning, i et kull på tyve, var det som å rive ut kretskortet og bli et menneske igjen. Det er klart vi kostet mer penger. Men så fikk vi også noe ut av de pengene. Vi fikk oppfølging. Vi fikk gode faglige diskusjoner med prisvinnende forelesere. Vi ble motiverte studenter. Vi ble gode. Og etterpå fikk vi relevante jobber i arbeidslivet.

Det foreliggende forslaget kutter små fagretninger så det blir nok penger neste år til å holde de store, få på beina. Til hvilken pris?

Minnet lever

Det humanistiske fakultet har siste ord, og fatter meget snart sin avgjørelse. Forskningsminister Tora Aasland uttaler til Under Dusken i sakens anledning: “NTNU har frihet til å prioritere selv, men har et ansvar overfor samfunnet i å ta vare på fagene.”

Studieprogrammet Språklig kommunikasjon finnes ikke andre steder i landet. Skulle linjen avgå en stille død, er denne teksten å anse som min nekrolog til fagdisiplinen.

Takk for fire veldig flotte år på Institutt for språk- og kommunikasjonsstudier. Jeg er glad jeg rakk å ta det mens det ennå fantes. Det samme er min arbeidsgiver.

Økt frykt er også økt mistenkeliggjøring. Heller ikke menn kan gå alene hjem fra byen.

Følger han etter deg?

Jeg har vært på kino med en kamerat. Når filmen er ferdig har klokken blitt halv ett om natten, og som på lørdagskvelder flest er det et yrende liv i bygatene. Vi to skal forskjellig vei, og skiller lag.

Det er en mild høstnatt med klarvær. Foran meg har jeg tyve minutters spasertur hjem, hovedsakelig langs kanalen på en sti opplyst av månen og noen gatelykter i det fjerne. Denne distansen er mitt fredelige øyeblikk, mitt lille fristed, hvor jeg kan titte opp mot stjernene eller se månen speile seg i vannet. Her finner jeg en indre ro. Vanligvis.

Hjemturen i natt blir kraftig forpurret av en beruset ung kvinne i en kort rød kjole.

Ute av sentrumskjernen, bortenfor gatebelysningen, begynner våre reiseruter å overlappe. Hun går tyve meter foran meg. Ustø skritt i høyhælte sko. Vi går akkurat like fort, jeg verken tar henne igjen eller mister henne av syne. Etter noen hundre meter går det som det må. Hun ser seg tilbake, og får øye på meg.

Jenta har lært leksen sin, og fisker raskt opp sin mobiltelefon og ringer en eller annen. Smart. Hadde jeg gjort et fremstøt nå, ville personen i den andre enden av telefonsamtalen fått med seg det hele og slått alarm.

Men vent. Telefonsamtalen hennes tar slutt. Jenta ser seg bak igjen. Jeg henger fortsatt på her bak, slentrende etter i samme tempo. Hun slår et nytt nummer, men denne gangen er det visst ikke svar å få. Et nytt blikk kastes bakover. Mannen med de mørke klærne følger fortsatt etter.

Det hele er fryktelig ubehagelig. Naturligvis er det enda mer ubehagelig for den stakkars unge kvinnen, som er hellig overbevist om at hun har en voldtektsmann i hælene, men situasjonen er ikke optimal her bak heller.

Jeg føler meg mistenkt, med et stort behov for å renvaske meg selv. Men handlingsrommet mitt oppfattes som ufattelig lite. Jeg kan liksom ikke rope “Jeg er ikke voldtektsmann!” til henne heller. Det beste jeg kommer på er å vise frem legitimasjon og gi henne visittkortet mitt. Jeg vil tro det er ytterst få voldtektsmenn som ønsker å frigi sin egen identitet. Men for å få overlevert mine personalia må jeg ta henne igjen, noe som innebærer å løpe etter henne. Jeg er ikke så sikker på at det vil gjøre at hun føler seg tryggere.

Hundre meter lenger fremme begynner alleen hvor store eiketrær danner en sammenhengende rekke av skygge. Hun vet det, og jeg vet det. Alternativet er stien som går under jernbanebruen. Der er det ikke belysning overhodet. Jenta kaster et siste blikk mot meg, før hun stavrer seg avgårde så raskt som de høye hælene og det berusede balanseorganet tillater.

Det hadde ikke krevd mye til kraftanstrengelse å ta henne igjen.

Jenta forsvinner inn i eiketrærnes evige skygger, mens min egen ferd går under jernbanebruen. Gudskjelov. Jeg er frikjent. Men den vemmelige smaken i munnen gir seg ikke.

Hadde jeg hatt selskap av enda en mann, hadde situasjonen paradoksalt nok kunne opplevdes som mindre truende. Vi kunne ha skrålt og ledd, og dermed kontinuerlig gjort til kjenne vår tilstedeværelse for omgivelsene. Går man alene, går man i stillhet, og det blir umulig å skille en som lusker seg frem i skyggene fra en som bare vil hjem. Må også jeg ringe en venn?

Det er ufattelig trist at kvinner ikke kan gå alene hjem fra byen uten frykt for å bli voldtatt. Den økte frykten innebærer imidlertid også en økt mistenkeliggjøring. Heller ikke menn kan lenger gå alene.

Jeg fordømmer dere, voldtektsmenn, som har gjort hjemturen utrivelig for oss alle.

Hadde det enda sett slik ut. (Foto: Jørgen Schyberg/Flickr)

Trondheims lokalavis Adresseavisen er fæl på å la folk slippe til med sytingen sin, enten den er berettiget eller ikke. Folkeopplysningen settes til side til fordel for å skape misnøye i befolkningen.

Velkommen til episode 1 i serien “Hei, Adresseavisen, slutt med sutresakene!”

Lørdagens kasuseksempel kan leses på dobbeltside-oppslaget på side 18 og 19, og er referert til på forsiden:

Skiltkaos på Lade
-Det er helt høl i huet, sier frustrert bilist om trafikkreguleringen i Haakon VIIs gate i Trondheim.

Nå er ikke skiltkaos et klart definert begrep, men for at noe skal kunne kvalifisere som skiltkaos i trafikken krever jeg i det minste uoverensstemmende eller inkonsekvent skilting. Blar vi opp på de to sidene som Adressa har satt av til saken, får vi tidlig klarhet i hva som utgjør skiltkaoset:

Kristin Strand er en av flere lesere som har henvendt seg i frustrasjon over det nye kjøresystemet. Hun er opptatt av at skiltingen skaper forvirring. Pilene i veibanen påbyr bilistene i venstre felt å ta til venstre, mens skiltene på siden av veien opplyser om det samme.

Hjelp, jeg finner ikke kaoset! Ligger virkelig forvirringen i at pilene i veibanen og trafikkskiltene er samstemte?

Videre i saken kommer det frem at det på sett og vis ikke er skiltingen som er problemet, men at mange bilister ikke følger skiltingen, og kjører rett frem i et felt hvor det er godt skiltet at man skal kjøre til venstre. Dette er ikke skiltkaos. Det er bilistkaos. Adresseavisen burde kanskje ha intervjuet de frustrerte skiltene og hørt med dem hva de synes?

Det er klart at ingen vil abonnere på en avis som stempler deg som idiot. Derfor er det lettere og mer inntektsbringende å skrike mot systemet heller enn mannen i gata. Her er imidlertid den egentlige saken at en del trafikanter i Haakon VIIs gate ikke følger en godt skiltet omregulering som er iverksatt for å øke trafikksikkerheten. Og heller ikke det kvalifiserer vel til en tosiders.

Veien videre

For at min kritikk skal være mer konstruktiv enn kritikken fra de frustrerte bilistene som klager sin nød til lokalavisen, avrunder jeg med forslag til tiltak:

Tiltak 1: Frustrerte bilister kan slutte å hisse seg opp over en strekning hvor det faktisk er god skilting, og kan begynne å følge denne skiltingen.
Tiltak 2: Adresseavisen kan utvise en kritisk holdning til folk som henvender seg til dem i frustrasjon, og ikke hausse opp misnøye til et fullstendig oppspunnet skiltkaos.

Foto: greg92_09 2/Flickr

Hvorfor foretrekker folk fly fremfor tog på strekninger der begge alternativer finnes? Spør ikke meg, for jeg akter ikke å fly, men spør du andre vil du få høre argumenter som i første rekke dreier seg om tid. Flere avganger og kortere reisetid veier mer enn opp for å måtte reise langt ut til flyplassen, møte opp en evighet før avgang, ta av seg sokker og kaste sjampoen for å avverge terror, sitte i en bråkete kasse før man endelig kommer til et sted langt ute i distriktet, hvor man likevel må ta et tog eller kanskje en buss for å komme dit man hadde tenkt seg.

På tross av alle mulige ekstraledd er altså fly raskere enn tog. Selv med en ekstensiv hurtigtogutbygging det er ambisiøst å se for seg innen overskuelig fremtid vil tog vanskelig kunne konkurrere med fly på ren fremføringstid.

Bli bedre der dere kan!

Faktorer man ikke kan endre kan man like gjerne overse og ikke bruke energi på. Det NSB derfor må gjøre er utkonkurrere fly på alle områder hvor man kan, i det minste være like bra.

Her er man kommet et godt stykke. Nettilgang begynner å komme på togene, det er bra. Med stadig flere strømkontakter også på ikke-Komfort-plasser begynner nå togene å peke seg ut som gode arbeidsplasser i tillegg til behagelige rekreasjonsområder.

NSB har imidlertid fortsatt en vei å gå. Jeg vil her sette søkelyset på ett av forholdene hvor toget er en sinke sammenlignet med fly, men hvor det ikke er noen grunn til at det skal være slik. Plassbestilling.

La meg velge plass selv

Jeg vil fremme min sak gjennom ett stykk empiri: tur-returen jeg tok med min samboer og mine foreldre mellom Trondheim og Oslo tidligere i mai.

Når man reiser fire sammen, med en samlet reisetid på over 14 timer, er det et opplagt ønske å kunne benytte seg av togenes sittegrupper, hvor to og to seter vender mot hverandre med et bord imellom.

Ved bestilling av flybilletter er det ikke uvanlig at man får opp et kart over flyet og kan velge sete selv. Jeg kunne ikke huske å ha sett noe tilsvarende på NSBs nettbestilling, og fant det heller ikke ved nærmere gransking. Jeg oppsøkte derfor Trondheim sentralstasjon for å få løst saken med en kundebehandler. Det kan umulig være noen stor sak, tenkte jeg, andre må da ha vært ute for samme problemstilling tidligere.

Ingen garantier

Det første jeg ble møtt med da jeg sa jeg skulle bestille billetter, var at dette var det mulig å gjøre i billettautomaten rett bortenfor. Nå skal ikke jeg bruke dette innlegget på å syte over sur ekspedisjon, men jeg måtte altså begrunne min forespørsel med at det ikke går an å spesifisere sitteplasser verken på nett eller av noen automat.

-Det koster 50 kroner ekstra for hver billett å kjøpe fra meg, da.

Hvis han forsøkte å forhandle meg bort fra å gjøre handel med ham, gjorde han en helhjertet innsats. For fire personer tur-retur betyr dette gebyret en ikke ubetydelig prisdifferanse på i alt 400 kroner. Med tanke på at det ikke er store ekstrabelastningen å skrive ut åtte billetter enn én, synes jeg godt dette gebyret kunne blitt belastet per handel, ikke per billett.

Jeg var imidlertid fast bestemt på å ikke sitte på rekke og rad med mitt reisefølge. Funksjonæren fant omsider frem med et papirkart over togsettet, og vi ble enige om hva en sittegruppe var. Han begynte så å skrive ut billettene, og etter å ha poengtert at det ikke var refusjon på billettene siden dette var Minipris-billetter, kom det:

-Jeg kan ikke garantere at du får sittegrupper, det beror på hvordan de setter opp togsettet den dagen.

Takk for informasjonen, kundebehandler. Da hadde jeg kanskje ikke betalt 400 kroner for din hjelp.

Penger ut togvinduet

Det gikk som det måtte gå: Det ble ikke sittegruppe verken nedover eller oppover.

I rettferdighetens navn skal det sies at dette nok var fordi NSB hadde satt inn nye togsett begge veiene, som i sin tur åpnet for gratis trådløst Internett, og det skal også sies at vi alle fikk rettvendte seter.

Dette med seteretning er for øvrig nok et argument i togets disfavør: Du aner ikke om billetten du kjøper er til et rett- eller feilvendt sete. De kaller det Komfort, men du kan ende med å rygge 50 mil og bli kvalm fordi du ikke ser hvor toget er på vei.

Min oppfordring til NSB blir denne: Opprett mulighet for plassbestilling. Ta gjerne mer penger for rettvendte seter eller sittegrupper, bare gi meg det jeg betaler for.

Leserinnlegg i Adresseavisen lørdag 27. november 2010.

Foto: Josh Kenzer

Lørdag 27. november er Kjøpefri dag, aksjonen kjent internasjonalt som Buy Nothing Day. Tilsynelatende er det den enkleste aksjonen å delta i, fordi du slipper å gjøre noe. Du skal tvert om la være, la være å handle. Noe så lett!

Se på det som bankkortets velfortjente hviledag. Hensikten er å ta en liten pause fra den evige handelen, enten du føler for å fortelle konsumerismen hvor skapet står, eller bare vil trekke pusten litt.

Earth Hour har blitt kritisert for at stearinlysene man tenner den timen man sitter i mørket slipper ut mer CO2 enn strømmen man sparer. Mot Kjøpefri dag innvender man gjerne at det man eventuelt unnlater å handle, vil man uansett kjøpe en dag senere. Det er da heller ikke poenget. Målet med Earth Hour er ikke å sette utslippene på vent en times tid, likedan er ikke målet med Kjøpefri dag å bringe handelsstanden i kne for en dag. Begge aksjoner er symbolske handlinger, muligheter for den travle nordmann til å ta en kort pause og reflektere over livet man lever.

Hvorfor bruke Kjøpefri dag til å kjase rundt i byen etter julegaver du hater å handle, til folk som mangler bare én ting, nemlig lagringsplass å stue gavene unna på? Hvorfor ikke benytte muligheten til å forfølge andre gleder enn de materielle? Siden det ikke er Earth Hour, har du jo til og med lov til å ha på taklyset når du og familien spiller brettspill.

Og du, du skal få slippe å ta igjen julegavehandelen en annen dag. Til jul gir du isteden bort opplevelser, på restaurant, spa, teater, kino og i kano.