Noe flere politikere bør bruke mer av sin tid på; ”Å bake kaken større”.

Til vanlig så bruker politikerne mesteparten av sin tid på å bruke skattepengene. En del politikere gjør faktisk ikke noe annet enn å bruke skattepenger. Mens noen bruker noen ganger tiden sin på å forsøke å få skape grobunn for å få flere skattekroner inn i kommunekassen. Dette kalles gjerne “å bake kaken større” (ref. offentlig fordelingspolitikk blir ofte fremstilt som ulike kakestykker).

Greater Stavanger har i år sin største delegasjon noen gang til OTC i Houston. Dette er verdens største oljemesse. Vi er nesten 200 personer fra over 85 ulike bedrifter med denne gangen. Stavanger-regionen er så heldig og har med seg flere næringsvennlige politikere. I år så har samtlige ordførere fra Stavanger, Sandnes, Sola og Randaberg plass i delegasjonen. I tillegg deltar også Tore B. Kallevik (Frp), og Arnt Heikki Steinbakk (Ap) og Anja B. Endresen (V) fra det øvrige politiske miljø i vår region. Dette er politikere som bruker av sin verdifulle tid til å forstå, og til å bidra til å øke næringsaktivitet i vår region.

Nå ville nok kanskje noen i Aftenbladet vært fristet til å skrive at her kastes bort kommunale penger på reising, vin og gøy. (Aftenbladet hadde for et par år siden en kritisk artikkel hvor de kritiserte tidligere Stavanger ordfører Sevland sin reisevirksomhet, men dette var totalt skivebom,

Mens kritikken om ordførerens reisevirksomhet sto på, hadde RA en meget god leder, hvor RA anklaget Aftenbladet for å være i et næringspolitisk vakuum. Og med god grunn. Men RA bommet også litt i sin leder. Et av teamene i lederen handlet om hva som skulle skje med den som skulle hoppe etter Sevland. Her uttrykket RA en bekymring.

Nå har jeg sett Christine Sagen Helgø i aksjon i et par dager. Hun tar virkelig sine utenlandske kollegaer, og representanter for utenlandske selskaper, med storm. Dette klarer hun like fint som Sevland, og gjerne vel så det. Til alle som var usikker på hvordan hun ville klare å hoppe etter Sevland – dette gikk helt fint. Kanskje fordi hun ser ut til å gjøre det på sin egen måte – hun har funnet sin egen stil, og kanskje på den måten slipper hun hele tiden å bli sammenlignet med Sevland.

I tillegg så ville jo omstendighetene ha det slik at for Stavanger-regionens del, så kunne ikke tingene landet bedre. Med Sevland på plass som leder for ONS (verdens beste oljemesse – OTC er ”kun” verdens største), fikk vi hans engasjement for olje og gass-industrien i tillegg til den positive innsatsen for våre dyktige ordførere fra samme region. Dette ble faktisk en ”vin-vinn-vinn”-situasjon!

Kjære venner i Høyre og alle andre.

En ekte venn kan tillate seg å gi en venn kritikk når det er berettiget. Nå må vi gi en venn en beskjed. Ordningen med bilfridag er opplagt et arr. hvor mange har meninger. FrP er imot. Ap er imot og det er nå også Venstre. Dette er ikke et innlegg om bilfridag.

Dette er en alvorsprat med en borgerlig venn. Høyre i Stavanger har mistet sin evne til å prioritere. Dette ser vi på flere områder, men kommer helt tydelig frem i bilfridag-saken. Vi er havnet i en situasjon hvor folk i Høyre sier “ja takk” til alt.

Bilfridag koster minst 400 000 kroner. Dersom man tar med en del kommunale ekstrakostnader blir det fort en million.

FrP og jeg har ikke disse pengene å bruke på dårlige symboltiltak. Vi har derfor brukt tid på å se hva vi kan få av andre tiltak for samme pengesum. Vi har hatt kontakt med fylket og samferdselsjefen der.

Vi fant blant annet ut at for like mye penger kan Stavanger få fylket til å kjøre gratis buss på alle X-busser til Forus (10 stk) ET HELT ÅR!

Dette har vi i to kommunalstyrer forsøkt å forklare våre borgelige venner i Høyre, men de klarer ikke å prioritere. De vil det de vil. Nå vil heller Høyre bruke mye penger på å stenge litt i sentrum på en søndag. Dette gir ingen effekt. Folk i Stavanger er desverre godt vant med at sentrum stenges for traffikk. Nesten hele sommeren opplever vi det!

Gratis buss et helt år vs en dag med stengt sentrum og noen ballonger?

Dette var den første uken min som politiker. Jeg sitter i det som heter “kommunalstyret for byutvikling”. Her behandes særlig byggesaker og plansaker.

Vel dette var min første opptreden etter jeg ble folkevalgt. (Sist bystyre var jeg på reise). Til behandling hadde alle medlemmene fått tilsendt to bunker med papirer. Her var det alt fra en deling av en eiendom til reguleringsplan for bygging av barnehage på Tasta.

Først hadde min partikollega og jeg et eget møte for å diskutere sakene. Det var veldig gøy. Jeg er sikkelig heldig med min partner i dette kommunalstyret.

Så var det klart for møtet på torsdag. Dette begynte kl 1600. Før det var det busstur med alle medlemmene pluss tre fra administrasjonen til utvalgte steder. Befaring var veldig vanlig fikk jeg høre, og det var nyttig.

Flere leiligheter i Pedersgate
Først var det til Pedersgate for å se på et bygg som skal bygges om fra næring til boliger. Her hadde naboen klaget, men sett med våre øyner var dette ikke så alvorlig at bygget ikke kunne bygges.

Ny tomt på Gausel
Deretter kom vi til en eiendom på Gausel. Her hadde eier søkt om å skille ut en tomt fra hagen. Det var kommunen for, men eieren ønsket at tomten skulle få bruke den veien som nabo eiendommen brukte. Dette var kommunen imot fordi denne veien var i dag gang og sykkelsti. Her var det egentlig kun snakk om å kjøre et par meter lengre på den veien som var, før den gikk over til å bli sykkelsti helt. Den veien som kommunen ønsket at tomten skulle bruke var opp en kronglete bakke og tok kort sak den beste delen av tomten. FrP var den eneste som stemte for å la veien gå der hvor eieren ønsket.

Olavshagen
Så gikk turen til Olavshagen. Dette var en sak med sterke naboprotester mot at en eier skulle få lov til å bygge i høyden, på et felt hvor nesten alle var på et plan. Her var alle i kommunalstyret for å ta hensyn til naboene, og nekte byggingen.

Om folkestyret og felling av trær
Det som også gjorde et sterkt inntrykk, det var en sak om felling av et sykt bevaringsverdig tre. Ikke selve saken selvsagt, men det voldsomme apparatet som var i sving i en så enkel sak. Det hele startet med et sykt tre. Noen fagkyndige fra parkavdelingen hadde forklart at treet var sykt og måtte felles. Dette hadde en byråkrat måtte skrive en sak om, så hadde dette blitt sendt til minst 15 personer. Disse hadde så lest og sett bildene i saken. Så hadde disse gjerne diskutert saken med andre i partiet. Og nå skulle altså en minibuss full med politikere og byråkrater gå på befaring for å gjøre oss opp en mening som treet skulle felles, eller ikke. Jeg gjorde meg alt opp en mening da jeg leste i papirene at noen fra parkavdelingen (som tydeligvis hadde god peiling) sa at treet måtte tas ned. Alt da hadde jeg tenkt å si ja. Etter litt om og men, ble vi alle enig om at vi ikke trengte befaring i saken. Det var jeg svært glad for, for å si det slik. Det var mye styr for et sykt tre. Samfunnsøkonomisk var selvsagt saken komisk. Dette er vel slik demokratiet fungerer tenkte jeg, da jeg dagen etter kjøpte meg motorsag! Nå kan jeg bokstavelig talt ta fremtidige saker i egne hender. ;).

SVs Eirik Faret Sakariassen ble så opprørt over Stavanger- skolens kartlegging av elevene at han fikk Kunnskapsdepartementet (SV styrt) til å få juristene hos Fylkesmannen til å se på saken.

Fra mitt ståsted har dette tre ulike vinklinger; 1) den generelle trenden her i Norge om at alt er juss og må sees på juridisk. 2) Er dette “karakterer” i lovens forstand?( som er forbudt på barneskolen), og 3) er forbudet mot karakterer på alle barnetrinn en god ide?

I denne runden avstår jeg fra å skrive noe om punkt 1 – alt er juss. Jeg begrenser meg til å skrive at jeg selv er jurist, og ser svært mørkt på jussifiseringen av alt. Hvor starter jussen og hvor slutter politikken? I denne runden skal jeg også holde meg for god for å mene noe om slik vurdering som Stavanger har er “karakterer” i lovens forstand. Her venter jeg på ekspertenes vurdering.

Jeg vil derfor kun si noe om det å være foreldre for to barn i skolen (1.og 2.klasse) og mitt syn på metodisk kartlegging av de grunnleggende ferdighetene.

Jeg tror oppriktig at ingen foreldre er imot at skolen kartlegger metodisk om sine barn kan lese. Eller om barnet har “lav”, “middels”, eller “høy” kompetanse til å “Utrykke og grunngi egne standpunkter” eller f eks “Struktuere tekst etter tidsrekkefølge”. Dette er to av flere forhold som blir kartlagt og kommunisert til elev og foreldrer i den vurderingen som SV altså er imot.

Jeg sitter i FAU på en barneskole. Jeg ser litt på dette arbeidet som å holde øye med avansert lærings-forskning. Ja, jeg vet at dette ikke er så skikkelig forskning, men litt sånn hobby forskning. Hver skole har sin tilnærming til lesing, skriving og andre ferdigheter. Jeg vil vite hva som virker. Jeg vil vite om det som min skole gjør er den beste metoden pt. Da trenger vi å måle. Måle eleven. Måle skolen og måle andre skoler. Da kommer det litt i bakgrunnen at SV tror at det er tallvurderingen som elevene bruker for å sette hverandre i bås. Nei, det trenger ikke elevene læreres vurdering for å gjøre. Dette gjør alle elevene desverre helt fint uten å legge vekt på hva læreren måtte.

Jeg ser at Eirik Sakariassen har “høy” kompetanse til å “Utrykke og grunngi egne standpunkter”. Men poenget er å finne de elevene som ennå ikke har det. Da må man ha en metodisk tilnærming til disse og flere andre spørsmål. Da finner man de som må hjelpes. Da finner man de som i dag faller mellom to stoler. Da finner man de elevene som gjemmer seg igjennom skolen uten å lære seg å lese og skrive skikkelig.

Så jeg beklager sterkt at dette er noe som SV er imot. Dette er jeg svært for. Dette er FrP for. Så mens vi venter på juristenes konklusjon så antar jeg at SVs Eirik Sakariassen sier noe hvordan han skal hjelpe de svake elevene uten å vite hvem de er.

På aftenbladet.no kan vi lese om flere rike som er blitt mindre rik i det siste.

Disse har tapt mange millioner på børsene, kan vi lese i avisen. Det meste er nok papirtap (urealiserte tap – det er kun papirformuen som er blitt mindre). Fortsetter dette vil også disse betale mindre formuesskatt når den tid kommer.

Når børsene går opp, kommer det alltid politikere på venste-siden og skriker om at avstanden mellom de rike (som da er blitt mer rike som følge av børsoppgang), og de fattige er blitt større. Da hører vi flere som sier at vi må ha en annen politikk, mer fokus på å få disse rikingene til å bidra til fellesskapet osv. Vi får også flere oppslag om det å være fattig i Norge, selvsagt målt opp mot disse super-rike.

Vel, nå er disse super-rike altså blitt litt mindre rik. Avstanden mellom de rike og de fattige er blitt mindre. Hurra! Dette er vel kjempebra? Det betyr vel at de fattige har fått det bedre? Nei, selvsagt ikke. Like lite som de fattige får det verre av at de super-rike blir rikere, får de fattige i Norge ikke det bedre når de super-rike blir mindre rike. Her ligger nok også problemet med fattigdomspolitikken i Norge. Norsk fattigdomspolitikk handler svært ofte om de rike, i stede for de fattige. Basert på antall oppslag i avisene, er det flere som er negativt opptatt av de rike, enn det er politikere som er opptatt av de fattige.

Hvordan skal de fattige løftes ut av elendigheten og inn i middelklassen? Her har flere mange gode ideer, men vi kan ikke holde på med riking-klaging hver gang de super-rike blir rikere. Hvordan skal man få flere av de fattige til å bryte ut av sin stand? I den sammenheng bryr jeg ikke om de rike er blitt mer eller mindre rik. Jeg er opptatt av å få flere ut av fattigdom.

Her står selvsagt arbeid og inntreden i arbeidslivet sentralt. Jeg sier ikke at f eks sosialhjelpsmottakere bevist ikke vil jobbe. Jeg sier heller ikke at trygdene lurer seg vekk fra arbeidet. Det er ingen ting som tyder på at det er fett å leve på sosialhjelp, tvert om. Men, her må vi som storsamfunn vise langsiktighet. Alle som kan jobbe må, enten de vil eller ikke. Her har storsamfunnet en plikt til å stille ulike arbeidsplasser til rådighet, både for de med stor arbeidsevne og for de med liten. På dette området sviker vi de fattige i dag.

Alle som mottar ytelser fra det offentlige, og som ikke er ufør, må for sin egen del ikke passifiseres. Derfor må disse følges opp. F eks med fysisk samlingsted, hvor alle møter hver arbeidsdag, yter en innsats og får gleden av å få utbetalt sitt rettmessige vederlag. Det er derfor f eks FrP ønsker å innføre en ordning med pliktig oppmøte for sosialhjelpsmottakere i Stavanger. Det er viktig for deres egen skyld, for storsamfunnets skyld, og for deres barns skyld. Men dette må selvsagt ikke være noe venteskur, dette må være med arbeidstrening og oppfølgning, og ikke minst med meningsfulle arbeidsoppgaver.

Det er f eks rimelig god dekning for å si at trygd nesten er arvelig i Norge. Hvordan skal vi gripe fatt på dette? Jeg har ikke alle svarene. Jeg har knapt nok spørsmålene. Men en ting er jeg sikker på. Svært mange som lever på trygd blir for alltid fattige. Hvordan skal vi gjøre noe med dette? Er det ikke bare å øke trygden ville nok mange si. Nei, er egentlig svaret til det. Det blir som å si at pasienten er blitt frisk, fordi han er symtomfri. Den eneste løsningen som er økonomisk bærekraftig over tid, er å få så mange som mulig over på arbeid. Den eneste løsning som er rett, er å gjøre alt for at trygden ikke går i arv. Da må vi se på skole, fritidstilbud og hele pakken for disse barnene.

Hvordan skal vi få flere i arbeid? Og det med et arbeidsliv som hver dag blir tøffere og tøffere å være i? Jeg er f eks usikker på at en generell oppmykning av oppsigelsesvernet, eller øke adgangen for midlertidige ansettellser er veien å gå. Jeg ønsker ikke å svekke arbeidsmiljøloven generelt. Mitt utgangspunkt er at midlertidige ansettelser er noe dritt for den ansatte. Men, her er etter hva jeg forstår argumentene for å gjøre slike endringer; “flere arbeidsgivere blir villig til å prøve ut folk som de er usikre på. Dette gjør ikke bedriftene i dag fordi det er svært vanskelig å si opp folk i Norge”, sier mange. Jeg ønsker nok ikke å redusere alle arbeidstakeres vern mot oppsigelse, for å forsøke å få flere inn i arbeidslivet. Men, jeg er nok villig til å se på å åpne opp for midlertidige ansettelser i en svært begrenset periode, eller om du vill, gjøre prøvetiden for vanlige ansettelser lengre og med større adgang for begge parter til å si opp. Jeg er uansett imot de svært liberale reglene som offentlig sektor har fått på dette område, hvor mange er “mildertidig” i samme stillig i flere år. Mitt utgangspunkt er som sagt at midlertidig ansettelser er negativ og må reguleres strengt.

Vel, uansett – svært mye av det jeg har skrevet om fattig og rik, er det nok flere som er uenig i. Det gjenstår derfor å gratulere venstre-siden i norsk politikk. Godt jobbet, dere fikk redusert gapet mellom de fattige og de rike. Nå er vel alt blitt så mye bedre?

Aftenbladets artikkel om de rike som er blitt mindre rik