Det er ikke lett å vite hvor jeg skal begynne, når jeg vet at dette egentlig er slutten. Jeg er ikke lenger utvekslingsstudenten Anne Marit. Det er ingen som kaller meg bare Anne, eller “Æænn”. Jeg hører ikke lenger at noen roper “Norway” etter meg fordi de har problemer med å uttale mitt virkelige navn. Nå er jeg bare normale Anne Marit igjen. Kjedelige Anne Marit, føler jeg i grunn. Det er vanskelig å forstå at jeg nå kun kan se tilbake på mitt liv som utvekslingsstudent. Jeg er ikke lenger i USA, men tilbake i mitt kjære hjemland. Etter over tre måneder hjemme, kan jeg endelig si at jeg har landet – både fysisk og mentalt.

Det er uhyre deilig å være tilbake blant nordmenn, furutrær, bygdesamfunn og brunost, det råder det ingen tvil om. Endelig har jeg familien min og vennene mine rundt meg igjen, og jeg kan kose meg og gjøre akkurat de tingene jeg har savnet i ett år. Likevel hindrer det meg ikke i å drømme meg et Atlanterhav vekk flere ganger daglig. Ja, for det er akkurat slik det hele føles, at det var en drøm som eksisterte i 10 måneder. En drøm som ble til virkelighet.

Jeg tror ikke jeg helt forstår hvilken fantastisk opplevelse jeg har tatt del i, hvilke gode erfaringer jeg har fått med meg i de mange koffertene som fulgte meg hjem. Det hele er rett og slett litt uvirkelig, og på mange måter føles det ut som jeg aldri forlot Norge. Likevel er vissheten om at jeg gjorde det utrolig sterk, og selv om det til tider føles så uendelig langt borte, står det meg nært hele tiden. For jeg vet med sikkerhet at dette er et år jeg kan leve på resten av livet.

Tiden etter at jeg kom hjem igjen har jeg vært en liten følelsesmessig tornado. Jeg har savnet USA til de grader at jeg har lurt på om Dr. Christiansen kunne gi meg tabletter for omvendt kultursjokk. Det føles nesten absurd å ikke ha vertsfamilien min rundt meg lenger, og hvor ble det av telefonen som stadig vekk var i full aktivitet, fordi det var folk jeg skulle “hang out with”? Det er kanskje klisjé, men jeg føler meg på en måte litt tom. Selv om intet sted noen gang vil slå Norge, har en liten del av meg blitt Amerikansk. Amerikaneren i meg ligger ikke bare i den sterke aksenten min, men også i meg som person.

I løpet av de 10 månedene jeg har tilbrakt i en annen verdensdel, føler jeg at jeg har lært ufattelig mye. Ikke bare om en annen kultur og levemåte, men også om meg selv. Jeg har rett og slett lært meg selv bedre å kjenne – hvilke verdier jeg står for og hvem jeg er. På mange måter føler jeg meg som et bedre menneske, med et mer åpent sinn og varmere hjerte enn tidligere. Jeg føler meg også klar for å se enda flere deler av den store verdenen som venter der ute, men først skal jeg nok roe meg litt ned i det gode gamle Norge.

Når alt kommer til alt, så er det borte bra, men hjemme best som gjelder, og dermed er det med god samvittighet jeg kan lukke øynene litt innimellom og drømme meg tilbake til det som nå har vært. Jeg er så glad for muligheten jeg fikk og for alt jeg fikk oppleve. Jeg er så takknemlig for alle som har fulgt meg på veien, både her hjemme og i USA, og gjort dette mulig. Alle som tok meg imot med åpne armer og lot meg bli en del av livene deres, på samme måte som de ble en del av mitt liv. Jeg avslutter dermed dette kapittelet av livet mitt med et fornøyd smil om munnen, og tenker at nå er det nye utfordringer som skal møtes og nye drømmer som skal oppfylles.

Min norske og amerikanske familie forent i USA like før min hjemreise

Graduation

Stort sett hver eneste kveld jeg ligger under dyna her i USA, smiler jeg fra øre til øre, og tenker på hvor heldig jeg er. Det er nesten så jeg lurer på om jeg kommer til å sovne, for så å våkne opp i senga mi på Finnskogen. Heldigvis har det ikke skjedd enda, og jeg kan glede meg over at alt jeg har opplevd har vært en drøm i våken tilstand.

Forrige helg fikk jeg delta på noe som ikke bare virker som en drøm for meg, men også for de aller fleste amerikanere – kanskje spesielt jenter. Jeg fikk nemlig gå på ”prom”, skoleårets aller største ball, hvor det er prinsessekjoler og gutter i tuxedo som gjelder. Ettersom dette er Utah, ble jeg spurt på en kreativ måte hvor jeg fikk en plakat og en bøtte med ballonger på trappa. Plakaten sa følgende ”Prom with you would be poppin. Pop them balloons girl!” Ballongene flittig sprekt for å finne en lapp med navnet til han som ba meg ut.

Dagen før selve prom var vi på en date sammen med gruppa vi skulle gå med, som bestod av ni andre par. Det er nemlig tradisjon å gå i grupper, og selv om jeg syntes det hørtes litt rart ut i begynnelsen, er det egentlig veldig moro. En blir kjent med flere folk, og det slipper å bli kleint mellom deg og den du går med, dersom dere ikke kjenner hverandre ut og inn, noe som var sant i mitt tilfelle. Heldigvis var det moro likevel, og det ble en koselig kveld hvor vi spiste pizza, lagde skulpturer av iskrem og hadde diverse leker, før vi avsluttet med en film.

Høydepunktet var likevel neste dag da tiden for å hoppe i ballkjolen var kommet. Akkurat som på den forrige formelle dansen jeg var på, var det nesten litt magisk da jeg fikk blomsten på håndleddet. Det er jo akkurat som på film. Etter at blomstene var på plass og de tradisjonelle bildene ble tatt da jeg ble hentet, var det tid for gruppebilder hjemme hos en av guttene, hvor vi litt senere hadde middagen. Siden dette var av dansene hvor guttene må be ut jentene, var det også de som stod for planleggingen, og du kan tro de imponerte da vi oppdaget at vi skulle få live musikk under middagen. En artist med navn John Allred var klar med gitaren, og var veldig god underholdning. Faktisk så god at vi ankom selve dansen mye senere enn planlagt.

Dansen foregikk i ”The State Capitol Building” i Salt Lake City, og kan sammenlignes med vårt kjære Storting hjemme i Norge. Det var utrolig nydelig der, og de kunne ikke ha valgt et bedre sted å ha et ball. Ikke nok med at jeg følte meg som en kongelig der jeg danset rundt i pene omgivelser, men i tillegg er han som var daten min den fjerde beste i selskapsdans i USA for sin aldersgruppe. Dermed ble det altså noen ordentlige dansetrinn, noe som selvfølgelig var moro for en som er så begeistret for dans som meg!

Noe annet som var minst like moro, var at faren til daten min jobber i regjering, og dermed befant seg i bygningen, slik at vi kunne få se mer av den. Han viste oss det som kalles Stortingssalen, eller for de som kjenner til det Amerikanske politiske systemet; ”House of Representatives”. Jeg må innrømme det var litt rart, men samtidig ganske kult å plutselig se skilt med det som alltid bare har vært ord i den kjedeligste delen av engelskboka.

Prom var kanskje ikke akkurat det jeg forestilte meg, men minst like bra likevel. Det spilte ingen rolle at kroningen av ”Prom queen” og ”prom king” ikke var så høytidelig og noe folk brydde seg om, eller at dansen sluttet klokka 23, fordi det var magisk nok for meg likevel. Jeg er overlykkelig over at jeg fikk muligheten til å gå, og jeg er sikker på at jeg kommer til å leve på minnene fra denne kvelden i evigheter..

Våren er endelig i full gang her, noe som betyr Spring Break for alle high school elever i USA. Jeg var så heldig og fikk tilbringe store deler av ferien med vertsfamilien i selveste Los Angeles, California, og jeg kan ikke si annet enn at det var en drøm som gikk i oppfyllelse. Før vi dro av gårde til California, hoppet vi på et fly som landet i Portland, Oregon, og vips kunne jeg krysse av enda en stat på lista mi. Det var nemlig barnedåp til vertsmors nevø, så vi bestemte oss for å få med oss den. Det var ingen som visste at vi kom, for vi hadde bestemt oss for å overraske dem, noe vi klarte utmerket godt.

“Tante” Mindy da hun så hvem som hadde kommet på besøk

Etter en natt i Portland og en veldig koselig barnedåp med familien, dro vi videre til Los Angeles for å tilbringe fire netter der. Vi startet med å ha en hyggelig søndag på Santa Monica Pier, som var full av liv. Det var boder med mye forskjellig, folk som underholdt med tryllekunstner, og best av alt; Et lite tivoli på brygga. Dermed ble det en tur i pariserhjulet som ga oss en nydelig utsikt over Santa Monica Beach, en utsikt jeg nesten ikke turte å drømme om at jeg skulle få muligheten til å betrakte i løpet av året her. Før det bar tilbake til hotellet for en rolig søndagskveld med TV-kos, ble det en kjøretur langs kysten og en stopp på Malibu Beach for lunsj.

Santa Monica Pier

Malibu

Det er ikke vanskelig å skjønne at jeg føler meg utrolig takknemlig for alt vertsfamilien min har tatt meg med på, og de neste dagene i Los Angeles satte ikke akkurat noen demper på oppholdet. Vi dro til Warner Brothers Studios, hvor vi blant annet fikk se settet fra den populære tv serien ”The Mentalist”, kafeen fra ”Friends” og mange andre kjente filmer. Å gå på de samme teppene som Brad Pitt og George Clooney var langt fra ille, og da vi avsluttet hele rundturen på settet med Warner Bros Museum smilte jeg fra øre til øre. Vi fikk se kostymer og rekvisitter fra filmer som Harry Potter, Inception og Casablanca, i tillegg til Oscar-statuettene Warner Bros Studios har vunnet for sine filmer.

Den flyvende bilen fra “Harry Potter”

Settet til tv-serien “Friends”

Fylt av inntrykk og tanker om filmer og filmstjerner, passet det perfekt å dra til selve Hollywood. Endelig var det min tur til å se de store hvite bokstavene oppe i fjellet, og gå blant stjernene med berømte navn langs ”The Walk of Fame”. Før vi satte kursen hjemover fikk vi også med oss en dag i magiske Disneyland hvor vi fikk lekt ifra oss litt.

Hollywood

Disneyland – California Adventures

En av dagene vi var der, snakket jeg om hvor uvirkelig det var å faktisk befinne seg i Los Angeles og California, og jeg nevnte at jeg alltid hadde hatt lyst til å kunne ta en løpetur på stranda. Du vet, akkurat slik en ser kjendisene gjør på film. Da vertsfar hørte dette, sa han at det måtte vi da få til, og dermed stod han og jeg opp tidlig den siste dagen for å ta en joggetur på Manhattan Beach. Formiddagen før flyturen hjem igjen, brukte vi med resten av familien på Venice Beach, og dermed følte jeg at jeg hadde fått med meg en stor dose av hva solfylte Los Angeles har å by på.

Venice Beach

Tilbake igjen i Utah, var det dessverre ikke like å glede seg over, der vi kom hjem til storm og trist vær. Heldigvis hadde jeg en hyggelig beskjed som ventet hjemme, som gjorde sorgen over å ha måttet forlate California lettere å takle. Jeg ble nemlig spurt til prom, som er den største og mest begivenhetsrike skoledansen som amerikansk skole har. Nok en gang har jeg en stor opplevelse i vente, som jeg gleder meg til å dele med dere.

For en stund siden hadde jeg en opplevelse jeg vet jeg sent kommer til å glemme. Nå gjelder jo dette for så vidt med nesten alt jeg opplever her, men dette var ikke noen ferietur til et kjent landemerke. Nei, dette var en tur til et litt annet type sted.

Det var i midten av andre time da jeg ble kalt inn til ”the main office”, med andre ord rektors kontor. Nervøs for hva det kunne være, men samtidig ganske rolig ettersom elever blir kalt inn til kontoret for alle mulige grunner hele tiden, fant jeg veien. Fra resepsjonen ble jeg sendt videre til viserektor som fortalte meg at jeg hadde brutt klesskoden. Litt usikker på hva jeg hadde gjort galt kikket jeg ned på meg selv, og syntes jeg så temmelig OK ut. Den første tanken som slo meg var at amerikanerne – spesielt den litt eldre generasjonen – ikke forstår den litt mer moderne stilen, der jeg var ikledd tykke strømpebukser og shorts. Viserektor så på meg med et litt unnskyldende ansiktsuttrykk og kastet et blikk på shortsen min, og fortalte meg at den var for kort.

Dette hadde jeg altså på meg..

En god stund før jeg kom hit var jeg klar over klesskodene de har på skolen, og jeg tenkte nøye gjennom hva jeg kunne bruke og ikke bruke, slik at jeg skulle slippe å havne i situasjoner som denne. Ikke utrigning, synlige skuldre eller åpen rygg er noen av reglene, og når det gjelder lengde på shorts, kjoler og skjørt må de være nærmere knær enn hofter. Jeg har aldri hatt noe behov for å vise hud, og har i grunnen syntes klesskoden har vært helt grei – helt til nå. Jeg skjønner nemlig fortsatt ikke hvordan de mener at jeg kledde meg upassende, og det fortalte jeg dem også.

Så fort viserektor fortalte meg at shortsen var for kort, lurte jeg på hvorfor lengden på den hadde noe å si da jeg hadde tykke strømpebukser under. Det var jo simpelthen umulig å se noe som helst av huden min gjennom, og det var jo heller ikke et skjørt jeg hadde på meg hvor enda mer ville vært synlig. Hun forklarte at det var litt vanskelig å vite hvor grensen gikk, før hun spurte om hun kunne ta et bilde av meg. Med en ”tatt på senga” følelse klarte jeg ikke si annet enn ja, selv om det føltes feil at de skulle bruke meg som modell for hva en ikke kan kle seg i. Da bildet var tatt spurte hun om hun kunne bruke meg som mannekeng, og før jeg visste ordet av det banket hun på et kontor hvor rektor satt i møte med et par andre menn i ledelsen. Så fort jeg satte foten inn døra ristet rektor skuffet på hodet mens han så på meg fra topp til tå. Det var rett og slett litt ubehagelig, og det ble ikke noe bedre av at de som var til stede begynte å diskutere antrekket mitt. Derfor blandet jeg meg raskt inn i samtalen og argumenterte for min sak.

Jeg har aldri vært noen rebell eller bråkmaker, så de som kjenner meg ville ledd om jeg fortalte at jeg ble sendt til rektors kontor. Likevel stod jeg altså der og fyrte løs spørsmål om hvorfor en shorts med noe under som ikke viste noe hud, skulle være forskjellig fra en skinny jeans. Det frydet meg at de måtte tenke seg om i et par sekunder, men det gav meg dessverre ingen mildere straff. Når en bryter klesskoden blir en som regel bedt om å skifte, og har en ikke noe å skifte til, graver de frem noe gammelt gymtøy eller lignende som har blitt liggende igjen. Med liten lyst til å sette på meg noe som ikke var mitt eget ringte jeg hjem slik at noen kunne komme med skift, men jeg hadde selvfølgelig ikke noe mer flaks der enn jeg hadde hatt tidligere den dagen. Heldigvis kom jeg på at de to siste timene mine hadde jeg dans, og dermed spurte jeg pent om jeg kunne gå i klærne jeg hadde på meg til da ettersom jeg kom til å skifte likevel.

Utrolig nok fikk jeg et ja og et smil, og fornøyd med å ha fått det slik jeg ville, gikk jeg tilbake til timen med vissheten om at jeg snart skulle gå og ha dans hvor jeg kom til å sette på meg en enda kortere shorts. Denne gangen uten strømpebukser under.. Lesson learned, lurer du på? I alle fall en god latter rikere.

Det er allerede mars, og det er med et lite sukk jeg aksepterer at vinteren har gått uten at jeg har gått på ski. Jeg som jevnlig gikk ut døra hvor skiene ventet, satte de på meg og lettvint som bare det kunne jeg sette avsted rett utenfor husdøra. Det har heller ikke blitt noe av den tradisjonelle TV-tittingen av langrenn, og litt kjett har det jo vært å være borte da Norge var verter for VM. Her i Utah har det vært andre sporter som har regjert, for mens hele Norge har hatt ski på beina, har jeg fulgt med på basketball. For ei som ikke hadde noe annet forhold til basket enn harde gymtimer fordi jeg ikke rakk mer enn rundt 1,60 over gulvet, har det vært overraskende hvor interessert jeg har blitt i denne sporten.

Det hele startet med basketballkampene på skolen. Og ja, det var i veldig “High School Musical” stil, noe som gjorde at jeg frydet meg. Likevel var jeg ikke noen stor fan før jeg fikk muligheten til å dra på en NBA basketkamp. Ikke hadde jeg trodd at da jeg dro til USA skulle jeg få oppleve en profesjonell basketkamp i den ligaen som er øverst i hele verden. Sammen med vertsbror, en kamerat og venninne av ham, dro vi på det som så ofte blir kalt dobbeldate her i Utah, og daten vår bestod altså av å se på basketball. Utah Jazz mot Phoenix Suns var veldig moro, og en minneverdig opplevelse.

På NBA kamp!

Neste kamp jeg så på, ble skolens basketlag mot våre største rivaler. Dermed var tribunene proppfulle av studenter og high school spiriten var nesten til å ta og føle på. At kampen var helt jevn til siste minutt gjorde det bare mer spennende, og gleden var stor da det hele endte med seier. Enda større glede ble det på de neste kampene jeg så på. Da jeg endelig hadde forstått at skolen vår hadde et veldig godt lag, kvalifiserte de seg til State Championship, og det er noe skolen setter veldig høyt. Kampene foregikk en to timers kjøretur unna, og dermed ble det satt opp busser for de som ville se på, og fri fra skolen fulgte med. Dagen det var tid for semifinale stengte skolen godt over to timer tidligere og de sendte oss enten hjem eller på kamp. Skolens basketballkamper har virkelig vært underholdende, og nå kan jeg skryte av at Lone Peak High School er State Champions i basketball!

Cheerleaderne er så klart en stor del av kampene

Uheldigvis fikk jeg ikke med meg finalen, men jeg gikk glipp av den med god grunn. Jeg befant meg nemlig på det største universitetet i området her for å se på intet annet enn basketball. I løpet av en kort periode har jeg altså fått med meg basketball fra både high school, college og profesjonelt nivå, så nå er det kanskje best jeg tar en liten pause før jeg blir alt for besatt. Neida, det er nok ingen fare, for nå som den verste feberen har gitt seg kan jeg nok en gang konsentrere meg om dans og dansekompaniet. Til helgen er det nemlig vår tur til å konkurrere i ”State”, noe jeg ser jeg veldig fram til.

På BYU (Brigham Young University) basketballkamp