I Mental Helse har jeg møtt mange mennesker i akutte livskriser. Mennesker som på grunn av ressurssituasjonen i det psykiske helsevernet ikke får den hjelpen de trenger for å komme videre.

Selv om mange har kommet seg videre på tross av dette, enten alene eller sammen med venner og familie, har dessverre noen av disse valgt å forlate livet fordi den nødvendige fagkompetansen ikke var å fremskaffe. Og det er heller ikke lenge siden vi kunne lese om etterlatte som fikk problemer i trygdesystemet fordi sorg per definisjon ikke er noe som utløser helsehjelp. Urimeligheten i dette kan vel ikke bestrides?

Med dette som bakteppet ble VGs fredagsnyhet (19.08.2011) om psykiatrisk traumebehandling som en del av Birken sterk lesning. Først stoppet jeg opp og leste, deretter må jeg si at sinnet hadde en relativt bratt stigningskurve. Og for dem som står på ventelister, har opplevd å få avslag på behandling eller blitt avvist av overarbeidede legevaktsleger må dette fortone seg som en direkte hån. For det traumet eller den diagnosen som utløser den psykiatriske krisehjelpen finnes ikke i noe diagnosesystem så vidt jeg vet, men kan kanskje kalles ”Birkentraumet”. Og diagnosen (”Birkentraumet”) kan kanskje beskrives mest korrekt som: ”traumet som utløses av krisen ved å måtte bryte Birken”?

Adekvat behandling er i følge VGs artikkel psykiatrisk oppfølging gjennom lege/psykiater og psykiatrisk sykepleier, samt noe miljøterapi. Målet med behandlingen er å forhindre at deltagernes livsbelastninger blir uutholdelig tunge gjennom å oppleve å måtte bryte sykkelløpet.

Jeg håper dette er arrangørenes påfunn, og at det ikke sier noe om deltagernes livsmestringsevner. Det er mulig det er humoristisk ment, men de reelle krisebehovene i samfunnet er for store til at jeg klarer å smile av det. Og skulle dette virkelig være et tilbud det er behov for, må det i så fall være grunn til å se på om denne type mosjonsformer bør forbys som en reell trussel mot folkehelsa. Og til de som skal bemanne tilbudet er det vel bare det å si at det sikkert er mulig å legge ned noen fritidstimer på legevakta i stedet.

Jeg kan jo samtidig tipse arrangørene om at det som mennesker i livskriser ofte blir tilbudt er selvhjelpsgrupper. Kanskje det er nok erfaringskompetanse blant tidligere deltagere som har opplevd dette traumet, til at selvhjelp kunne vært et godt tiltak? Det er i hvert fall i tråd med myndighetenes føringer, og det hadde ikke minst sikret bruk av den profesjonelle kompetansen der den bør være.

Fiskum 20.08.2011
Anne Grethe Klunderud

Øvre Eiker, november 2010
Egentlig hadde jeg et lenger innlegg om fordelene ved togturer på skrivebordet. Men gårsdagens nyheter i lokalavisa om at toget kanskje ikke lenger skulle stoppe på stedet jeg bor, satte fort det innlegget på vent.

For det setter ikke bare stopper for togturene, men det gjør det også mindre attraktivt å bo der jeg bor. Så det var jo litt av en førjulsgave fra NSB. Jeg er en av dem som tar mye tog. Avstanden inn til Oslo gjør at det blir en del timer på reise i løpet av ei uke. Men så langt har togreisen vært en fin anledning til å lese sakspapirer, skrive innlegg eller bare slappe av. Bilsyke gjør at bussen ikke er noe reellt alternativ, og behovet for bussbytte på vei til flyplassen gjør at det ikke fungerer så godt når Gardermoen er målet heller. Bussen blir som regel et alternativ de gangene flyet går så tidlig at det ikke nås med tog. I tillegg betyr toget at jeg slipper å tilbringe mye tid i køtrafikk, og det er en miljøvennlig transportmåte.

Ut fra hva jeg forstår av avisartikkelen, handler dette om lengden på perrongen. Og av en eller annen grunn er det altså lettere å legge ned avgangene enn å forlenge perrongen. Jeg vet ikke helt om jeg har sansen for den statlige distriktssatsningen i dette tilfellet, Østlandet er mer enn Oslo-gryta. Men vi har jo en god tradisjon for dugnader i dette lokalsamfunnet, så kanskje NSB i stedet burde ta en kontakt med det lokale Grendeutvalget før de innstiller alle stopp.

Jeg tror faktisk at flere med meg gjerne hadde lagt ned noen dugnadtimer for å sikre kollektivtilbudet. Dugnad handler jo om mer enn idrett og lekeplasser. Men jeg forstår ikke helt at det skal være nødvendig mitt opp i alt pratet om kollektivsatsninger?