Jeg ser ham stadig her og der. Et velkjent fjes. Den pistrete barten og skjegget i floker. To strenge, men årvåkne øyne festet på horisonten, eller noe ukjent der fremme. I den sorte alpelua er en rød stjerne meislet fast. Treffende, akkurat det, for Che Guevara var rød, blodrød, og en av lederne bak revolusjonen på Cuba i 1959.

For noen er han en ledestjerne, spesielt blant revolusjonære bevegelser over hele verden. Andre bruker ham som et symbol på motkultur og opposisjon. Ettertiden er fortsatt i tenkeboksen om han var en revolusjonshelt eller en brutal og hensynsløs morder. Ja visst hadde jeg sett ansiktet hans før, konturene av ansiktet hans etset inn på t-skjorter, klær og krimskrams. Men det var først for noen år siden at jeg virkelig forsto slagkraften han fortsatt har.

Det var under en reportasjereise i Panama i 2008. Landet var midt inne i en voldsom byggeboom, og de enorme inntektene fra Panamakanalen ble brukt til å forsterke skillet mellom de overdådig rike og de lutfattige. Ingen fordelingspolitikk der, nei. Jeg dro forbi de tårnende skyskraperne og ut til de fattige forstedene til Panama City for å treffe de militante fagforeningene som kjempet for grunnleggende rettigheter. Bare uker tidligere hadde flere av deres medlemmer blitt drept av paramilitære, og de var på full alert.

Etter flere timers venting fikk jeg snakke med deres øverste sjef. Vi sto midt i et veikryss og pratet, og på alle fire sider var bygningene malt i røde farger, store fresker med revolusjonære helter og kommunistiske symboler. Fra den høyeste bygningen kikket Che Guevara ned på meg. Fagforeningssjefen registrerte at jeg studerte bildet. Han la hånden flat mot hjertet. «Che», sa han og smilte.

Postkassen min er ekstra romslig fordi jeg digger å få brev, aviser og annen post. Det er rett og slett et høydepunkt på dagen å sjekke kassa for papir. Stor var min glede da det forleden begynte å dukke opp partipost. Flere ganger om dagen var jeg ute for å speide etter propaganda. Jeg samlet alle programmene i en bunke, fant frem en bolle chips og inntok sofaen. Jeg ble møtt av floskler, svada og herlige selvsagtheter.

Det er rørende hvor mange lovord som ble brukt om Telemark og Skien. Pulserende, blomstrende, offensiv, trygg, bærekraftig, sterk og vital. Hvem kan ikke la være å bli betatt av ordkunstnerne i partiapparatene? Jeg startet med vidløftige Venstre. «Skien er mulighetenes by» slår partiet fast. De erklærer at de har tro på framtida og ser mulighetene. Det må være betryggende å høre for velgerne å høre. Telemark Arbeiderparti vil «jobbe for et Telemark i vekst.» Åja, vekst… Godt å vite. Nå som de har kommet til makta, gleder jeg meg til å se fruktene av det valgløftet.

Familiepartiet (hvem er ikke en del av en familie) KrF «ønsker å jobbe for å få en trygg by, hvor alle kan trives.» Så fint. SV har også skjønt det. De er «opptatt av at innbyggerne skal oppleve trygghet og trivsel.» Nokså likt, egentlig. Kan begge mene det samme? De bereder grunnen for noen harde kamper om hvem som er flinkest på trivsel når bystyret for alvor kommer i gang.

Moteordet byråkrati går igjen hos mange. Det er bred enighet om at man bør få bort unødvendig byråkrati. Det ligger vel egentlig i ordet «unødvendig». Frp sier «redusere skjemaveldet», Krf vil ha «mindre byråkrati». Men hva i alle verden mener de med byråkrati? Mindre papirarbeid? Færre ansatte? Kortere behandlingstid? Hvem vet? Det står i hvert fall ikke i partiprogrammene.

Det startet med noen sanger og utviklet seg derfra. Vi ble bare enige en gang på starten av 2000-tallet, jeg og noen venner. Enige og tro om at Tor Gunnar Johnsen var mannen for oss. Den slanke Odd-spilleren med den lyse luggen, outsideren som aldri fikk skikkelig dreis på karrieren sin før en skade satte ham ut av spill for godt. Men han spilte med hjertet utenpå drakta. Han var vår mann, og vi trykket ham til brystet. Fanklubben fikk 29 medlemmer, det samme nummeret som Johnsen hadde bakpå drakta. Vi sang av våre lungers fulle dybde når Tor Gunnar løp nedover vingen. Brent fast er den svette klemmen jeg fikk på Ullevål i 2000, etter at han hadde avgjort cupfinalen ved å legge opp til Christian Flindt-Bjergs seiersscoring.

Vi elsket ham og han elsket oss.

Etter at Tor Gunnar forsvant, har vi hatt andre favoritter på Odd-laget, men ingen som kunne matche ham. I ettertid ser jeg at det var irrasjonelt å være så oppslukt i en spiller at vi dedikerte en egen del av russetoget til hans ære, og stoppet hele toget da han dukket opp i folkemengden. Men det er nettopp det jeg vil frem til. Fotballen er ikke bestandig rasjonell, den er en cocktail av følelser, engasjement og fanatisme du ikke alltid kan kontrollere. Tro meg.

Jeg vet at jeg ikke alltid fremstår som rasjonell når jeg reiser meg opp og hyler mot dommeren på stadion, når jeg roper mot TV-skjermen under bortekamper, eller løper skrikende rundt med Odd-flagg i hagen fordi Frode Johnsen scorer på overtid. Mange ville mener det var dumskap å stå på isglatte tretribuner i 10 kuldegrader og fryse seg gjennom Kongsvinger – Odd. Hvem i all verden kan forstå at vi barberte oss før hver oddekamp for å slippe inn for en femtilapp. Det er ingen logikk i dette. I hvert fall ikke for de som ikke skjønner ekte fotballglede.

For meg handler fotball om underholdning, om å se en spennende og angrepsrettet versjon av verdens beste idrett, noe jeg til tider har sett med Odd. Men det bleker ikke hele lerretet. Da hadde jeg latt være å gå på kamp da det buttet imot. Først og fremst er det et spørsmål om tilhørighet og patriotisme, om lojalitet til klubben og dens historie. Derfor er dette mitt lille kjærlighetsmanifest til klubben i mitt hjerte. En kjærlighet som startet 17. august 1994, da jeg så Odd bli knust 4-1 av Moss i kvartfinalen i cupen, hjemme på Falkum. Tapet var bittert, men jeg fikk et første møte med Sannerholten, Deila og ErikP. Kjærligheten ble dyrket frem gjennom ungdomsårene og den blåøyde idoliseringen av Tor Gunnar Johnsen, og lever fortsatt. Foran hver kamp blir jeg halvkvalm av spenning. Og jeg tror jeg vet hva det skyldes. Man kobler sin egen identitet opp mot fotballen, og lar spillet på banen styre følelseslivet, på godt og vondt. Det har historiske årsaker.

På min farmors gamle kommode står en rekke nedstøvede pokaler som fyller hjertet mitt med stolthet. De var min farfars, fra tiden hans som centre-half i Odd på 50-tallet. Det var den tiden da fotballen var pengeløs, problemløs og forbeholdt de lokale gutta. Arbeidsfolka betalte 25 øre for å parkere sykkelen sin utenfor stadion, og etter kampen var det ned på Gimle for en bokkøl eller to.
Den største pokalen fikk farfar, Harald Johansen, for å ha spilt Odd opp i hovedserien. Pokalene er gamle og matte, men i mine øyne skinner de. De minner meg om de dype røttene jeg har i klubben, helt fra tippoldefar ble norgesmester i turn for Odd sammen med Hjalmar Johansen.
Men det er litt rart. Den hvitkledde klubben fra de finere deler av byen burde egentlig ikke tiltale meg. Jeg har alltid hatt mer sansen for arbeiderklassens klubber enn fiffens tumleplass. I så fall burde jeg kanskje valgt meg Skidar.

Men fy søren, som jeg elsker Odd.

Og jeg sliter med å forklare hvorfor. Arv og miljø kan være noe av grunnen til at jeg går såpass av hengslene for 11 menn i hvitt. Jeg har en onkel, fetter, far, bror og mange venner som alle holder med Odd. Min lille sønn (fire uker) og nevø (1,5 år) skal introduseres tidsnok. Men i tillegg er det er noe dypt mytologisk med å gå på kamp på Falkum, å gå forbi Karl Ingolf «Skruen» Pedersens hus, å samles sammen med venner, synge sanger og la seg rive med.

I dag møter Odd Lillestrøm til kamp på Falkum. For meg er den kampen spesiell.
17 år etter at jeg så Torjus for første gang for Odd, spiller han en av sine siste kamper i den hvite drakta. Det er ikke fritt for at jeg vil felle en liten tåre for den slepne og iskalde spilleren fra Gulset.
Om det er underholdning, rasjonalitet eller kildeklar lidenskap som får deg til å like Odd, synes jeg du skal gå på kamp i dag. Odd har nemlig en god sjanse. Om så skjer, er da en liten smakebit av seiershymnen «Æ bæ Oddrane vant» for mye å be om for en gammel nostalgiker?

(Bildet: MITT FØRSTE MINNE: Smått legendariske Roger Engh og Ronny Deila jubler etter førstnevntes mål i kvartfinalen mot Moss på Falkum 17. august 1994. Kampen endte 4-1 til Moss. Odds lag: Ola Larsen, James McGurthy, Ronny Deila, Kurt Semb, Arild Jensen, Knut H. Hagen, Tor A. Sannerholt, Roger Engh, Bent Tommy Larsen, Ole Halvor Kolstad, Erik Pedersen. Sistnevnte pådro seg et rødt kort, uten at det bør overraske noen. )

Ved et valg mister noen politikere embetet, jobben og makten. Andre får innflytelse og mandat til å fremme sine politiske visjoner. Derfor er det ikke unaturlig at man griper de kanalene man kan for å komme i posisjon. I kampen om spalteplass i mediene, er det naturlig at de gutser på bølgen av sosiale medier for å fri til velgerne. Grunntanken er positiv, for politikerne må være der velgerne er, og det er i økende grad på Facebook, Twitter og Youtube.

Ved forrige stortingsvalg så vi at Geir Bekkevold (KrF) , Bård Hoksrud (Frp) og Sigvald Oppebøen Hansen (Ap) startet friskt. De tvitret villig før valget; etter ble det med en sjelden kommentar. Jeg har likevel lyst til å dele ut poeng til de som tør å prøve, spesielt til Drangedal Høyre, Nome Venstre og Nome Ap. De sprer budskapet sitt på nye plattformer, selv om det bare når fram til en engere krets, om de da ikke lykkes med å trigge noen journalister. For twitter er foreløpig en veldig begrenset offentlighet, hvor man er prisgitt andres dugnadsvilje for å spre det en vil formidle.

Aps skienshåp Hedda Foss Five er i rute til valgkampen, med twitterprofil og en valgkampblogg. Det later til at hun tar sosiale medier på alvor, i hvert fall før valget. Man kan selvfølgelig spørre seg hvorfor hun ikke har gjort dette tidligere, om det er en jippo eller ekte engasjement. Jeg er spent på om hun er like ivrig etter holde en dialog med velgerne når hun skal innfri valgløftene.

Men slik jeg oppfatter sosiale medier, handler det ikke om å få ut mest mulig politisk meningsinnhold til folket. Det handler om å være sosial og lytte til de man faktisk ønsker stemmen til. Der tror jeg mange politikere gjør feil. Hele poenget må jo være å dyrke frem en toveiskommunikasjon, en meningsutveksling. Derfor er jeg imponert over Høyres stortingspolitiker Thorbjørn Røe Isaksen. Han har skjønt det. Han tvitrer mye og uformelt, svarer på spørsmål, diskuterer ideologi, og sprer interessante ting til sine 7476 følgere. Så spørs det hvor spennende det er for velgerne å høre at han har fått et nytt politisk forbilde i Optimus Prime…

I år tar Telemarksavisa grep om lokalvalget i Telemark på en ny måte.

Vi har opprettet en egen sone for hver av kommunene i fylket, der både politikere og vanlige folk kan ytre sine meninger, gi kommentarer og diskutere. Mer informasjon kommer etter hvert.

Velkommen til TAs valgsatsing!