Skolebyråd Harald Victor Hove (H) ville ikke komme på møte med foreldrene på Møhlenpris skole hvis Aps Pål Hafstad Thorsen deltok på det samme møtet.

Møhlenpris skole skal stenges til sommeren som følge av dårlig inneklima og manglende vedlikehold. Tirsdag denne uken arrangerte FAU et møte der skolens fremtid sto på agendaen. Blant annet er det et tema hvor de 170 elevene skal holde hus i den perioden skolen totalrehabiliteres.

Til tirsdagens møte var skolebyråd Harald Victor Hove (H) invitert. Det var også Pål Hafstad Thorsen (Ap), som er leder i kommunens komite for oppvekst. Men da det kom skolebyråden for øret at også komitelederen var invitert, ble han ikke begeistret. Søndag, altså to dager før møtet skulle finne sted, fikk Hafstad Thorsen kontrabeskjed. Han var ikke ønsket på FAU-møtet likevel. Skolebyråden ønsket nemlig å møte foreldrene alene.

Skolebyråden er opptatt av å understreke at han ville stille på et informasjonsmøte med foreldrene, og ikke til en politisk diskusjon. I denne sammenheng er det et godt utgangspunkt. Foreldrene har ikke behov for et politisk ordskifte mellom to opponenter. De har behov for saklig informasjon om hvordan kommunen skal ivareta elevenes interesser på kort og lang sikt.

Det er likevel underlig at skolebyråden motsetter seg at komitelederen er til stede i et informasjonsmøte der en så vidt alvorlig sak som fremtiden for Møhlenpris skole skal diskuteres. Når to ansvarsbevisste politikere inviteres til et informasjonsmøte om en sak som er så viktig for så mange mennesker, bør begge ha vett nok til å kjenne sin besøkelsestid, og forstå at et møte med FAU ikke er en egnet arena for partipolitisk debatt. Det er både Hove og Hafstad Thorsen erfarne nok til å forstå. Hadde de lagt godviljen til, hadde de selvsagt klart å delta på informasjonsmøtet uten å fly i tottene på hverandre.

I stedet inntar skolebyråden en holdning som minner mest om en barnslig rivalisering à la «Tuppen og Lillemor». Å sette som betingelse for sin deltakelse på informasjonsmøtet at komitelederen ikke skulle være til stede, er direkte frekt overfor FAU, som arrangerte møtet. Hove bør være glad for å bli invitert, og glad for å få anledning til å orientere foreldrene i denne viktige saken, fremfor å legge seg opp i hvilke andre deltakere foreldrene fant det relevant å invitere til møtet. Harald Victor Hove har til nå fremstått som en dyktig, løsningsorientert og handlekraftig byråd. Derfor er det overraskende at han gikk i vranglås i en så enkel sak som et FAU-møte.

To av teatrene i Bergen har premiere på store forestillinger for barn og unge denne uken.

I morgen har Den Nationale Scene (DNS) premiere på vårsesongens storsatsing «Ulverock». På rollelisten i denne familiemusikalen finner vi blant andre Helge Jordal, Kjersti Elvik og Eirik del Barco Soleglad. Teatersjef Agnete G. Haaland har med andre ord funnet frem noen av de ypperste skuespillerne i stallen til denne barne- og familieforestillingen.

Dagen etter at teppet går opp for «Ulverock» er det premiere på «Ronja Røverdatter» på Nye Fyllingsdalen Teater. Etter en pause er teateret i Fyllingsdalen tilbake med en av sine største satsinger noen sinne. Blant skuespillerne finner vi navn som er kjente fra DNS. Hovedrollen som Ronja spilles av Lykke Kristine Moen, som har gestaltet flere roller i Bjarte Hjelmelands tid som sjef på DNS. Hun har medvirket i suksessoppsetninger som «Mascarade», «Jungelboken», «Min familie», «Peder Påske» og «La Cage aux Folles».

Konkurransen i kultur- og underholdningssegmentet er kanskje større enn noen sinne. Klassiske underholdningsinstitusjoner slåss mot en ny underholdningsindustri i kampen om vår oppmerksomhet.

I den sammenheng skal vi huske på at teateret ikke bare er en kultur- og underholdningsinstitusjon. Teateret er også en samfunnsinstitusjon. Som samfunnsinstitusjon har teateret et ansvar for å provosere, tøye grenser og gi rom for nye og fremmede uttrykk. Teateret har også et ansvar for å stimulere til kultur- og samfunnsdebatt. Det har teatrene gjort til alle tider. Tenk bare på hvor kontroversiell Henrik Ibsen var i sin egen samtid. Han tok blant annet opp temaer det i hans tid ikke skulle snakkes høyt om. ll I forlengelsen av dette har teatrene også en oppgave i å rekruttere nytt publikum og henvende seg til nye generasjoner. Det er godt å se at både store DNS og lille Nye Fyllingsdalen Teater tar denne oppgaven alvorlig, og legger mange ressuser og mye prestisje i store familieoppsetninger.

Barn og unge utsettes i dag for et hav av underholdningstilbud. De fleste av dem er av den passiviserende arten, som film, fjernsyn og PC-spill. Å gå i teateret er en spesiell opplevelse. Det engasjerer og utfordrer oss på en helt annen måte enn for eksempel en film. Det er noe eget å benke seg sammen når lyset dempes og skuespillerne trer frem. Opplevelsen av å ta del i handlingen og å være nær aktørene er særegen, med et stort, positivt fortegn. Mange vaner dannes som kjent i ung alder. Derfor er det gunstig at teatrene har et rikt og godt tilbud til de unge, slik at de venner seg til å bruke teateret.

Politiet er redd 1980-tallstilstandene er på vei tilbake til Loddefjord.

Tidlig på 1970-tallet vokste drabantbyområdet Loddefjord i Laksevåg bydel frem. Men drabantbyen fikk etter hvert voksesmerter av det sosiale slaget.

På 1980-tallet var denne delen av byen preget av kriminalitet og vold. Politiet valgte å ta omfattende grep. Man la om aktiviteten slik at man fokuserte på forebyggende politiarbeid og personrelatert etterforskning. På det forebyggende planet la man vekt på regelmessig kontakt med distriktets skoler, temakvelder med borettslag og foreninger, samt vaktmestermøter. Ønsket var å bedre bo- og oppvekstmiljøet i bydelen.

Det ble gjort et solid stykke arbeid fra mange involverte. Over tid ga tiltakene svært gode resultater. På mange måter fikk Loddefjord en «ny vår». Det vokste frem en stolthet og en patriotisme, Loddefjordbølgen ble et begrep i musikken og engasjerte lokalsamfunnsentusiaster skapte festivalen «5071 – Alle til Loddefjord». Men det viktigste av alt: de sosiale problemene knyttet til rus og kriminalitet, ikke minst blant unge, sank betraktelig.

Etter en god periode kan det dessverre late til at problemene er på vei tilbake til Loddefjord. Rundt ungdomshuset Elvetun har politiet den siste tiden funnet omfattende mengder brukerutstyr for narkotiske stoffer. Politiet er ikke i tvil: Området rundt Elvetun har igjen blomstret opp som et tilholdssted for unge rusmisbrukere. Her foregår det mye misbruk, og ungdom helt ned i 13-årsalderen er mistenkt for å stå bak dette misbruket.

Dette er rett og slett trist. Det er ille at ungdom helt ned i begynnelsen av tenårene eksperimenterer med rusgifter, og det er ille at Loddefjord, som har blitt et godt sted å bo, igjen skal møte denne typen samfunnsproblemer. La oss håpe politi, skole, foreldre og engasjerte innbyggere sammen klarer å få bukt med problemet raskt.

Tiltakene som ble satt i gang på 1980-tallet, ble kjent under navnet Molo-stiftelsen. Næringsliv, borettslag, idrettslag og foreninger stilte opp sammen med offentlige etater. Nå er 2012-versjonen av denne, Mola-stiftelsen, igjen engasjert. Og det er bra. Det er ingen grunn til at en medisin som har virket før ikke skal virke igjen. Forutsetningen er selvsagt at folk i Loddefjord stiller opp og engasjerer seg på samme måte i dag som man gjorde for 25 år siden. Det bør de absolutt gjøre.

Politiet kan ikke løse denne typen utfordringer alene. Dette krever en omfattende innsats på mange plan, og man lykkes bare hvis alle gode krefter går sammen for sitt eget nærmiljø.

Det er akutt mangel på varetektsplasser i Bergen. I verste fall må kriminelle løslates på grunn av plassmangelen.

For få dager siden var politiet i Bergen nær ved å måtte løslate en rans- og voldsmann. Den 25 år gamle bergenseren ble arrestert for ran av et spillsenter i Strandgaten, og for vold mot en bussjåfør. Mannen ble pågrepet og varetektsfengslet, men ble sittende seks dager i politiarresten fordi det ikke var varetektsplasser å oppdrive i fengslene. Ifølge reglene skal ikke fanger sitte i politiarrest i mer enn to døgn.

Denne historien er dessverre ikke enestående. Mandag for en uke siden satt det 18 personer på glattcelle i politiarresten i Bergen som alle hadde sittet der lenger enn lovens ramme på 48 timer.

Mangelen på både varetektsplasser og ordinære soningsplasser er prekær. Slik har det vært i mange år. Mangelen på fengselssplasser fører til stor frustrasjon blant ansatte i politiet og kriminalomsorgen, blant annet fordi kriminelle blir løslatt før tiden som følge av for få plasser.

Da Bergensavisen i høst konfronterte daværende justisminister Knut Storbergent (Ap) med den akutte mangelen på fengselsplasser, svarte han med en gedigen ansvarsfraskrivelse. Storberget la skylden på det lokale politiet. Blant annet påpekte han at det ville blitt frigjort mange fengselsplasser hvis politiet ble flinkere til å sende kriminelle utlendinger ut av landet.

Nå er den akutte situasjonen sittende justisminister Grete Faremo (Ap) sitt ansvar. La oss håpe hun har en mer konstruktiv tilnærming til problemstillingen enn sin ansvarsfraskrivende forgjenger. Det må ikke være noen tvil om at dette er justisministerens ansvar.

Svaret på problemet er forholdsvis enkelt. Det må bygges flere fengselsplasser. I tillegg må man vurdere alternativer til varetektsfengsling, og man bør vurdere økt bruk av samfunnsstraff i mindre alvorlige tilfeller. Eksmpelvis er det lite hensiktsmessig at folk som ikke har råd til å betale bøter skal hives i fengsel og oppta en soningsplass.

Det skal ikke være slik at kriminelle settes på gaten fordi det ikke er plass i fengslene. Vi kan heller ikke ha det slik at politiet er nødt til å bryte loven, og holde folk på glattcelle i flere døgn lenger enn tillatt, fordi fengslene er stappfulle.

Derfor må regjeringen nå få lagt frem sin varslede kapasitetsplan i kriminlaomsorgen. Planen ble forsinket på grunn av hendelsene den 22. juli. Nå haster det å få den på bordet.

Helseministeren har skiftet ut en rekke styremedlemmer i de regionale helseforetakene.

Hele styret for Midt–Norge er skiftet ut, og det ble gjort nesten rent bord i Helse Sør–Øst. I styrene for Helse Vest og Helse Nord ble det bare gjort mindre utskiftninger. Helseminister Anne-Grete Strøm-Erichsen (Ap) har gjort det klart at styrene for de regionale helseforetakene skal gjennomføre regjeringens politikk. Disse styrene skal ikke føre egen politikk, og i så måte er hun tydeligvis minst fornøyd med det gamle styret for Midt–Norge.

Ministeren får svar på tiltale. Ap–veteran Asmund Kristoffersen karakteriserer vrakingen av hele styret som en «totalt uakseptabel handling fra statsrådens side». Den tidligere stortingsrepresentanten er sint og hevder at styremedlemmer som har gjort en lojal og oppofrende jobb har blitt fjernet.

Det var tidligere helseminister Tore Tønne som var hovedarkitekten til modellen med helseforetak. Staten tok over sykehusene fra fylkeskommunene. Sykehusene fikk en eier fremfor 19, og landet ble delt inn i helseregioner. Modellen innebar også at sykehusene skal drives etter bedriftsøkonomiske prinsipper. De første årene besto styrene i hovedsak av byråkrater og økonomer. Det ble etter hvert for mye «blåruss» for de rødgrønne, og etter valget i 2005 bestemte regjeringen Stoltenberg seg for at flertallet av styremedlemmene skal oppnevnes på bakgrunn av forslag fra fylkeskommunene. Dermed gjorde flere eks-politikere inntog i styrene. Det kan sies mye om sykehusmodellen, men to momenter må sies å være en suksess: Den bedriftsøkonomiske tankegangen fører til at det nå lønner seg å bruke utstyr og bygninger mer effektivt. Regioninndelingen gir bedre arbeidsdeling sykehus imellom, også over fylkesgrensene.

I Soria Moria II–erklæringen har de rødgrønne partiene blitt enige om at foretaksmodellen for sykehusene skal videreføres. Både Senterpartiet og SV er fortsatt misfornøyd med ordningen, men disse partiene har ikke noe klart alternativ å skilte med. Mange i Sp hadde håpet at det skulle bli en reform der større regioner erstattet dagens fylkeskommuner, men det ble med ideen. Resultatet så langt er helseforetaksstyrer med flere politikere. Problemet er bare at disse styrene ikke har noen egen politisk makt. Det blir et skinndemokrati. Anne–Grete Strøm–Erichsen har vist handlekraft gjennom å skifte ut mange styremedlemmer. Samtidig har hun skaffet seg selv fallhøyde. Nå kan hun ikke lenger skylde på at hun har arvet styremedlemmer fra forgjengere i ministerstolen. Dermed legger hun et press på både seg selv og de nye styrene. Resultatet bør kunne bli et bedre helsetilbud. Alternativet er at ministeren selv blir ofret dersom hun ikke klarer å innfri.