Stadig flere utlendinger i Bergen fengsel gir de ansatte hodebry. Årsak: Språkforvirring.

I Bergen fengsel er det 195 lukkede soningsplasser. 75 av de innsatte er utlendinger. De kommer fra over 30 ulike nasjoner.

De mange nasjonalitetene i fengselet gir de ansatte hodebry. Det er nemlig ikke alle fangene som er like stødige i engelsk. Det innebærer at det kan være vanskelig å formidle praktiske opplysninger og enkle beskjeder.

Språkutfordringen i fengselet har også en mer alvorlig side. Det foregår kriminalitet også bak murene. Når de ansatte i fengselet ikke forstår hva de innsatte sier, blir det også vanskelig å gripe inn mot eventuell kriminell aktivitet bak murene. Blant annet har man anledning til å avlytte de innsattes telefonsamtaler av sikkerhetsmessige årsaker. Men det er liten hjelp i et slikt virkemiddel når de fengselsansatte ikke forstår noe som helst av hva telefonsamtalene dreier seg om.

Fengselet forsøker å kompensere for dette ved å bruke tolker. I år har fensgelet et tolkebudsjett på 125.000 kroner. I fjor sommer gjorde fengselet en opptelling, og kom til at de i løpet av en måned hadde benyttet over 100 tolker. Det er imidlertid ikke enkelt å skulle løse språkutfordringene med tolk. De innsatte representerer en lang rekke språk, og det er ikke nødvendigvis enkelt å fremskaffe tolker som behersker akkurat disse språkene. Å øke budsjettene for bruk av tolk er dermed ikke svar godt nok på den utfordringen de ansatte i fengselet står overfor.

Det planlegges en egen utlendingsenhet på Ullersmo fengsel. Meningen er at straffedømte utlendinger fra hele landet skal sendes til denne enheten. Tanken bak en slik enhet er god, men den vil dessverre få begrenset effekt i praksis. Ifølge Kriminalomsorgen vil den nye enheten på Ullersmo få 72 plasser, mens det er omlag 1200 utenlandske straffedømte i norske fengsler.

Dermed vil fengslene landet rundt, inkludert Bergen fengsel, forsatt ha mange utenlandske innsatte. Det betyr at de utfordringene man i dag opplever knyttet til mange fremmedspråklige fanger vil vedvare.

Det er vanskelig å se hvordan denne utfordringen kan løses. En tanke kan være å opprette flere enheter som den som planlegges på Ullersmo. Slike enheter kan bidra til å bygge opp faglig kompetanse knyttet til dette feltet. Og ved å samle utenlandske fanger i færre fengsler, kan man bidra til å redusere de utfordringene og den sikkerhetsrisikoen språkforvirringen medfører i de øvrige fengslene.

Bøndene sperrer veier, hindrer utkjøring av varer og tømmer butikker for mat. Tjener de på det?

KOMMENTAR
Anders Nyland
anders.nyland@ba.no

La det være sagt med en gang: Jeg har ingen ting imot bønder. Tvert om. Jeg er selv vokst opp på bygda, og har flere venner og bekjente i primæræringene. Familien min kommer sågar fra småbruk.

Problemet er at bøndene har noen tillitsvalgte som nå har handlet uklokt. De valgte å gå fra forhandlingsbordet med staten før de reelle forhandlingene var begynt. Det burde de ikke ha gjort. Det er rett nok forståelig at bøndene er skuffet over tilbudet fra staten. De hadde ventet seg mer fra regjeringen på bakgrunn av de høye forventningene som ble skapt i landbruksmeldingen som nylig er behandlet av Stortinget. Og mange bønder strever med anstrengt økonomi. Ifølge Aftenposten hadde jordbrukere i 2010 en gjennomsnittsinntekt på 485.000 kroner, men bare en tredjedel, 155.000, kom fra jordbruk. Bønder lever av andre inntekter.

I utgangspunktet ville nok mange hatt sympati for bøndene sine krav. Men den aksjonslinjen bøndene har lagt seg på, skaffer dem det motsatte. Det tjener ikke bøndene å irritere på seg folk flest ved å sperre veier og renske butikkhyllene for enkelte matprodukter. Slike aksjoner gjør folk irriterte, og kan bidra til å svekke bøndenes posisjon fremfor å styrke den.

Aksjonene vi har sett de siste par dagene kan fort bli ris til egen ræv. I store deler av landet bor folk en liten biltur unna svenskegrensen. Dersom bøndenes aksjoner fører til at norske butikker blir tomme for enkelte varer, vil grensehandelen øke. Grensehandel går til syvende og sist ut over både norsk næringsliv og norske bønder. Vi som bor for langt unna Söta Bror kan alltids kjøpe fransk ost, dansk salami, brasiliansk biff, fransk yoghurt, svensk knekkebrød og spansk frukt og grønt, mens bøndene kjøper opp norske varer for store summer, og beriker mellomledd og kjøpmannsmilliardærer.

Bøndene bommer med aksjonen de nå holder på med. Det er ikke Jens som har lagt det store egget. Det har bøndene gjort selv ved å aksjonere som de gjør.

Den nye torghallen er åpnet og i drift. Men plastikkteltene på Fisketorget forsvinner ikke likevel.

Før ordfører Trude Drevland kunne erklære den nye torghallen for offisielt åpnet, var det sagt og skrevet mye om innretningen. Noen synes den er stygg. Andre synes den er stilig.

Fisketorget er en del av den bergenske folkesjelen. Det er ikke annet å vente enn at det blir debatt når man endrer et så viktig varemerke for byen. Nå som hele hallen endelig er i drift, gjenstår det å se om den blir et vellykket eller mislykket eksempel på byutvikling.

Samtidig som torghallen er ferdig, kommer det seilende en ny debatt om Torget. Hallen skulle erstatte plastikktelt, boder og presenninger. Den skulle gi torghandlerne bedre arbeidsforhold, den skulle tilfredsstille krav fra Mattilsynet, den skulle besørge bedre fasiliteter for handlende og turister og den skulle bidra til å rydde opp på Torget. Sistnevnte skjer ikke. I alle fall ikke i denne omgang.

Uansett hva man måtte mene om den fysiske utformingen, er det åpenbart at torghallen er et stort fremskritt for torghandlerne og deres kunder. Matvaresikkerheten er også bedret. Nå ligger alle produktene under tak. Mattilsynet har tidligere reagert på de hygieniske forholdene på Torget. Nå beskytter taket matproduktene som selges, slik at fremmedelementer som måkeskit ikke havner i maten. Men til tross for at bystyret har vedtatt at det skal være fri siktlinje fra Vågen og over Torget når den nye hallen åpner, blir plastikktelt, boder og presenninger stående.

Bodene som står på Torget foran Zachariasbryggen skulle i utgangspunktet fjernes etter stengetid når torghallen åpnet. Det skjer ikke. BA kjenner til at det skal være gitt 18 måneders dispensasjon fra dette vedtaket. Til tross for at vi har fått en flunkende ny hall, som skulle bidra til å rydde opp på Torget, vil Bergens fremste turistattraksjon fremdeles være preget av plastikk, pommes frites, juggel, tant og fjas til avsindige priser. Torget har minnet mer om et gateteater enn en unik, verdensberømt attraksjon. Vi kan ikke skjønne annet enn at forventningsfulle turister har reist skuffet hjem.

Dessverre har ikke Torget vært mye å skryte av de siste årene. Stedet har liknet på et alminnelig gatekjøkken med «junk food» fremfor en unik bergensattraksjon. Mye av aktiviteten har ikke hatt noe med Bergen, byens historie og byens kultur å gjøre. Dette skulle det ryddes opp i. Det skulle bygges en torghall, som skulle bidra til skikkelige forhold på Torget. Nå viser det seg at plastikk, pommes frites og presenninger ikke må vike likevel. Det er flaut.

80 rusmiddelavhengige i Bergen blir invitert til å forsøke et nytt behandlingspreparat.

Bergen har den tvilsomme æren av å være hjemsted for en av Europas største, åpne russcener. Bergen har feilet der andre europeiske byer har lykkes. Nygårdsparken er fortsatt et stort utendørsmarked for kjøp, salg og bruk av ulovlige stoffer.

I Bergen har man ikke klart å få bukt med det omfattende narkotikamisbruket og den omfattende kriminaliteten dette fører med seg.

Det har ikke manglet på rapporter, utredninger og løfter. Men det har manglet på gode, langvarige, sammensatte tiltak som gir varig effekt på denne store samfunnsutfordringen byen sliter med.

De mange narkomane som har tilhold i sentrum av Bergen er kriminelle. Men de er også syke mennesker som har behov for behandling og oppfølging. Det er forholdsvis enkelt for myndighetene å «sprenge» miljøet i Nygårdsparken. Men det hjelper ikke så lenge det ikke står et medisinsk hjelpetilbud klart i forlengelsen av en slik aksjon. Utfordringene til rusbyen Bergen blir ikke løst uten at de narkomane får medisinsk hjelp og behandling i rehabiliteringsfasen.

I dag går over 700 personer i Bergen på legemiddelassistert rehabilitering (LAR). Kort fortalt går denne behandlingen ut på at de rusavhengige får preparatene Metadon, Subuxone eller Subutex for å dempe abstinensene etter heroin. Men disse stoffene kan gi bivirkninger, og de opprettholder den fysiske avhengigheten.

Nå skal 80 rusavhengige i Bergen få teste preparatet Naltrexone. Dette preparatet blokkerer for heroinens virkning, og gjør at brukeren ikke blir ruset. Naltrexone i seg selv gir heller ingen form for rus. Fordi stoffet blokkerer for virkningen av heroin, har brukere av stoffet svært lav risiko for overdose.

Helse Bergen samarbeider med Oslo universitetssykehus om å teste dette prepararet. Norge er sammen med Russland det eneste landet i Europa som deltar i dette prosjektet. Men preparatet er testet i USA, og der har resultatene vært svært gode.

Medisinsk ekspertise mener Naltrexone kan gjøre veien til et rusfritt liv kortere. Vi snakker ikke om en mirakelkur, men om et stoff som kan ha bedre effekt enn de stoffene som til nå har vært benyttet av LAR-pasienter. Følgelig er det positivt at Helse Bergen er med i denne studien der effektene av dette preparatet skal testes og dokumenteres skikkelig. Stadige forbedringer av behandlingsopplegget er en forutsetning for å få bukt med Bergens narkotikaproblem.

BA kunne i forrige uke fortelle at nesten hver femte av de som jobber ved Universitetet i Bergen (UiB) er midlertid ansatt. Mye taler for at mange flere bør få fast jobb.

Universiteter og høyskoler har tradisjonelt hatt en høyere andel midlertidig ansatte enn det som er vanlig ellers i det norske arbeidslivet. Tilstandsrapporten for 2011 viser at andelen uten fast jobb øker, og at UiB er en av verstingene.

Andelen midlertidig ansatte ellers i det norske arbeidslivet er på 7,7 prosent. For vitenskapelig ansatte på universitet og høyskoler utgjorde denne andelen i fjor 19,6 prosent. For administrativt ansatte 16,7 prosent.

Den høye andelen midlertidig ansatte forklares gjerne med mange tidsavgrensede forskningsprosjekt. Mange av disse er dessuten finansiert med eksterne midler. Ledelsen ved UiB innrømmer at de mange uten fast jobb er en stor utfordring, men at man har satt inn tiltak for unngå midlertidige ansatte. Den nevnte rapporten for 2011 gjør det ganske enkelt å påstå at tiltakene ikke synes å virke spesielt godt.

Det ene er selvsagt hensynet til den enkelte arbeidstaker. Det handler jo ganske enkelt om å vite om du har en jobb neste måned eller neste år. Stillingsvernet står sterkt i norsk arbeidsliv. Vi sliter med å forstå hvorfor dette ikke også burde gjelde de som jobber ved universitet og høyskoler.

Det andre er at vi her til lands synes å være veldig enige om at det bør satses mye mer på høyere utdanning og forskning. At det er svært viktig både for at vi som nasjon skal henge med i utviklingen, og for å kunne sikre vår velferd i fremtiden. Det burde da være ganske logisk at man også finansierte høyere utdanning og ikke minst forskning bedre.

En god begynnelse kunne være å gi en større andel av de vitenskapelig ansatte fast jobb. UiB må ta sin del av ansvaret for den høye andelen midlertidig ansatte, men dette handler først og fremst om prioriteringer til sentrale myndigheter.

Det offentlig kan neppe konkurrere med oljeselskap og andre «nyrike» på lønn, men det kunne helt sikkert hjelpe om de ga en større andel av vitenskapelig ansatte fast jobb ved sine universitet og høyskoler fast jobb. Bidra til at noen flere «kloke hoder» fortsatte å jobbe både med undervisning og forskning til felles beste for det norske samfunnet.