Når vi vet at regionen blir stadig mer avhengig av importert kompetanse fra Brasil, Russland, India og Kina, blir et begrep som ikke-vestlig mer og mer meningsløst.
Redaktøren mener

Soner med få barn gir politikerne en pekepinn om at barnehager ikke trenger å stå høyest på dagsorden, mens soner med mye kriminalitet trenger sine spesielle tiltak. Levekårsundersøkelser er fornuftig ressursbruk – utfordringen er å finne kriterier som får fram nyttig kunnskap. Den siste undersøkelsen har skapt et relativt oppsiktsvekkende meningsfellesskap bestående av SV, eiendomsmeglere og styrelederen i Sameiet Verven i Badedammen. SV misliker kriteriet ikke-vestlig, mens boligområdet rundt Badedammen enda en gang føler seg stigmatisert som verstingområde i undersøkelsen.

Det gir liten mening i å snakke om øst-vest-skiller i Stavanger. Hver bydel har sine områder – eller soner – der det er spesifikke problemer. Og som i alle undersøkelser som bruker karakteristikker på folk og atferd, er det fort gjort å gå i feller. Kategorien «ikke-vestlig» er en slik felle. SV-politikeren Marcela Molina mener kategorien er stigmatiserende, og at folk blir oppfattet som en belastning. Etter vår oppfatning er ikke-vestlig en av flere kategorier i levekårsundersøkelsen som også framstår som lite opplysende. En ikke-vestlig innvandrer er et så vidt begrep at det knapt gir mening i Stavanger i 2012. Snakker vi om asylsøkeren fra Somalia eller Afghanistan, eller er det den indiske it-ingeniøren og den iranske doktorgradsstudenten i petroleum? En asylsøker vil nødvendigvis ha bruk for hjelp på et helt annet nivå enn ingeniøren, men inn i samme sosiologiske sekk havner de begge. Når vi vet at regionen blir stadig mer avhengig av importert kompetanse fra Brasil, Russland, India og Kina, blir et begrep som ikke-vestlig mer og mer meningsløst. Den indiske ingeniøren som bosetter seg på Storhaug vil dukke opp som et «problem» i neste levekårsundersøkelse, og kan feilaktig bli brukt som et argument for å iverksette offentlige tiltak.

Det gir heller ikke så mye mening å bruke lav barneandel og flytting som kriterier for å beskrive gode eller dårlige levekår. Få barn i et område kan selvsagt være et alarmerende signal om dårlig bomiljø, men også en indikator på urbanisering. I en storby vil det være tydeligere skiller mellom boområdene. Sentrumssoner vil ikke nødvendigvis være det som trekker til seg småbarnsfamilier med mer behov for skole og lekeplasser enn utesteder i nærheten. Unge voksne i starten av karrieren kjøper kanskje sin første leilighet i Badedammen før de flytter til et barnevennlig hus på Madla når den tid kommer, mens det etablerte og godt voksne paret i Ragnhilds gate flytter motsatt vei. Badedammen er gjerne et symbol på at vi flytter flere ganger i livet ut fra behovene våre – ikke at sonen er et dårlig sted å bo fordi det er større utskifting av mennesker.

KULTURHUSET: To uker før islammotstanderne skal få si sitt på Torget i Stavanger, var det de nordiske utenriksministerenes tur. De snakket om den arabiske våren – eller hvorfor så mange mennesker i muslimske land ønsker bedre liv med demokrati.

Det er mulig frokostmøtet på Sølvberget var for tidlig på dagen for organisasjonene Sian og NDL. Mye tyder på at nettaktiviteten deres helst skjer nattetid, akkurat som den skjer uten å innhente motforestillinger, akkurat som den er grenseløst kildeukritisk og begrepsforvirret ved ikke å skille mellom islam og islamisme.

Utenriksministerenes debatt var preget av nordisk konsensus og av at den evig selvsikre Carl Bildt fremdeles satt på et fly, slik at den minst like selvsikre Jonas Gahr Støre var uten utfordrere som publikumsmagnet. Samtalen på Sølvberget var et nyttig bakteppe i en tid der de antimuslimske bevegelsene ufortrødent snakker om hvordan muslimer prøvde å kuppe Oslo Ap, om shariadomstoler og om premisser som peker i retning av at islam per definisjon er middelaldersk og terrororientert.

Den arabiske våren med sin frigjøring av Libya, Egypt og Tunisia er full av tilbakeslag, som da forslaget om flerkoneri kom like etter Gadaffis fall. Det er her utenriksministere som Jonas Gahr Støre og Danmarks Villy Søvndal (SF) på en god måte kombinerer de av og til store ordene om den nordiske velferdsmodellen og vår demokratiske ryggmargsrefleks med pragmatisme. Støre fikk kjeft da han snakket med Hamas, han kan sikkert kritiseres for å snakke med det muslimske brorskap i Egypt, men hva er alternativet? «Vi har bedt dem holde valg, men kredibiliteten vår går i minus hvis de velger noen vi ikke liker og vi deretter ikke vil snakke med dem,» sa Støre.

Demokrati innebærer også å ta feil, slik det afghanske parlamentet med sin store andel kvinner gjør når de vedtar kvinnefiendtlige lover. Villy Søvndals hyllest av frihandel og EUs innsats for å få til handelsavtaler med Marokko og andre nordafrikanske land viser at spranget er stort mellom SF og SV, men ikke minst viser det hvordan demokrati oppfattes i muslimske land. De millionene som tok til gatene og Tahrirplassen vet at veien til vekst opp og ut av sosial nød går via demokratiet. Kombinasjonen av sosiale sikkerhetsnett, demokrati og velstand gjør Norden til noe å strekke seg etter i den arabiske vårløsningen.

Sians og Norwegian Defence Leagues sympatisører vil avvise islam som religion, påpeke at ekstremtilfellene er normalen og hevde at isolasjon og avvisning er demokratiske metoder. Utenriksministerene Jonas Gahr Støre, Villy Søvndal og Islands Össur Skarphéðinsson erkjenner at demokratiseringen av arabiske land vil ta minst like lang tid som i Øst-Europa og Latin-Amerika, men at prosessen krever dialog, og samarbeid. Det vil si det motsatte av hva Sian og NDL står for.

Det er ti år siden Richard Floridas bok om de kreative klasser var politikernes favorittlektyre. Homser og kunstnere skulle få næringslivet til å svinge, men vi glemte å sjekke hva som skjer når det svinger så heftig at kunstnerne flytter.

Torsdag kveld hadde jeg et barkrakkintervju med Kristoffer Joner foran et celebert publikum. Generalforsamlingen i Næringsforeningen lyttet nøye da filmhelten fortalte om returen til sin hjemby, og jeg tror noen av oss nesten ble rørt av fortellingen om Joners Stavanger-akse. Livet hans utspilles stort sett mellom murhuset på Storhaug og Pedersgata, der Martinique har fått mye av rollen Cementen spilte i 90- og 00-årene. Scenen kunne vært klippet ut av kultursosiologen Richard Floridas «The Rise of the Creative Class». Kunstneren i møte med næringslivet, og i salen Filmkraft-general Sjur Paulsen – selve senteret for møtet mellom film, næringsliv og kulturpolitikk.

Joner advarte mot gentrifisering; mekanismen som inntreffer når pengefolket flytter inn og fortrenger de blakke kunstnerne, bohemene, innvandrersjappene, homsemiljøene og alt Florida beskrev som suksessfaktorer i voksende byer. Bare timer senere materialiserte Joners advarsel seg i form av en artikkel i Aftenbladets Pluss-magasin. «Pia Noreger og Pål Jackman fått materialismen i Stavanger opp i halsen. De flytter til Haugesund,» lød førstesidehenvisningen. Det er vel udramatisk? Noen må vel flytte til Haugesund fra Stavanger også? Ikke ifølge Richard Florida. Når politikerne bruker de store kulturordene er det slike som Noreger og Jackman som utgjør drivkraften. Det er filmregissøren og kaféverten som basert på idealisme får mye ut av lite i år etter år fordi det ennå har vært steder med levelig husleie, som Øvre Holmegate og Pedersgata. I Richard Floridas verden er dette den kreative klassen, selve årsaken til at IT-ingeniørene og alle de innovative bransjene skal velge å flytte til Stavanger.

Mye kan tyde på at Stavanger er en for striglet og materialistisk by til å bli kulturbyen vi drømte om. De fleste av oss nyter urbaniteten og den tilbakelente stilen i Amsterdam, Berlin og London, der kafévertens katt gjerne sover på en stol. I Stavanger jager Mattilsynet kafékatten og helsesjefen forbyr kafégjester å le utendørs etter klokken 23.00. Det er regler og forskrifter i andre land også, men der er gjerne håndheverne av reglene og forskriftene utstyrt med en viss porsjon sunn fornuft og fingerspissfølelse.

Filmregissør Pål Jackman har vært en av de viktigste delene av Stavanger-bølgen i norsk film. Nå skylles han ut av Øvre Holmegate via Hellestø og tilbake til hjembyen Haugesund med billig latte og levelige huspriser. Kristoffer Joner advarte mot å tulle med Pedersgata og andre nabolag der det fremdeles er plass til kunstnerne, innvandrersjappene og de rare folkene som gir byer tiltrekningskraft. Vi bør lytte nøye.

Var drapene på AUF-erne på Utøya en «aksjon» eller en «massakre»? Anders Behring Breivik bruker et kvasimilitært og avstandsskapende språk.

I avisenes internevalueringer tar vi rett som det er for oss språkbruk. Ikke bare språk som kan diskuteres ut fra regler, men også sjargong og terminologi slik at vi unngår å la oss påvirke på en måte som truer journalistisk integritet. Økonomijournalister kan henfalle til «derivater», mens sportsjournalistene kan adoptere «bakrom» og «falle av» uten at det faller dem inn at faguttrykk må forklares for et bredere publikum. Språkbruken skyldes gjerne et ønske om å være presis, vel så ofte vil journalistene vise kildene at de behersker terminologien. Problemet er todelt: Språket blir en måte å få aksept på, eller det kan dekke over sannheten.

Breiviks omgang med militær terminologi, forsøk på å uttrykke seg dannet og utdannet, står i kontrast til at han ikke engang fullførte videregående og heller ikke har vært inne til førstegangstjeneste. Han greide ikke forventningene i voksenlivet, nå framstår han som et forvokst barn som på en pervers måte ber om anerkjennelse for sin «flinkhet» til å lage bomber og spre død.

Språksmitte ble et tema i Kuwait-krigen, da USAs «kirurgiske» krigføring mot Irak rullet ut over TV-skjermene. De militære utvikler en terminologi der mennesker og bygninger er «mål» for å skape avstand til det blodbadet som utløses ved å fyre av en rakett mot et hus med folk i. Avstanden skal bokstavelig talt gjøre det lettere å legitimere drap. Breiviks distanserte måte å omtale handlingene på er ribbet for all empati, all medmenneskelighet. Breivik kan knyttes til nazismen selv om han kaller seg antinazist. Ett av nazismens trekk var å gjøre massedrap rasjonelt og «nødvendig». Hitler laget en industri av ondskapen sin, Breiviks forberedelser og handlinger er også instrumentell og følger samme logikk.

Staten har lov å drepe, vi andre har det ikke. Statens voldsmonopol henger sammen med behov for å forsvare demokratiet og har et juridisk og politisk grunnlag. I sitt hode har Breivik skapt en kvasimilitær avstand til de menneskene han tok livet av, og knyttet ugjerningene til sin hjemmelagde, antiislamske ideologi som etter hans syn rettferdiggjør drapene. Manifestet, avhørene og forklaringen i retten er over samme lest. Skap avstand og legitimitet og omtal forberedelsene på samme måte som når spesialsoldater utdannes.

Soldater kan ha «mål» ut fra et legitimt behov for å beskytte staten. Hvis uskyldige mennesker omtales som «mål» i en «aksjon», godtar vi Breiviks syke logikk. En terrorist som har skutt og bombet kan ha hjernevasket seg selv gjennom samme terminologi, men vi som formidler hva som sies og gjøres må unngå ord som tildekker ondskapen. Utøya var ingen «aksjon», det var massemord. De 77 som ble drept 22. juli var ikke «mål» i en militær trefning, de var uskyldige mennesker.

Torsdagen var en merkedag for de av oss som ferdes på veiene på Nord-Jæren. Det blir en ordning på køene til og fra Risavika – ett av regionens og landets viktigste områder for næringsliv og logistikk. Gratulasjonene må gå til de 27 bedriftene og pådriverne i Næringsforeningens ressursgruppe som sørger for pengeinnsamling til Vegvesenet. Det er nettopp innsamling til en statsetat det er snakk om. Statens vegvesen har foreløpig ikke penger å bruke til Transportkorridor Vest – en vei som er ekstremt viktig for at bedrifter skal få vokse og arbeidsplassene yngle. Bedrifter som Sola Betong og mange andre låner heller ut penger til Vegvesenet enn å risikere å stampe i kø for mange millioner kroner i året.
Gårsdagen var en merkedag av andre grunner også. Samtidig som det ble markert at kanskje så mye som 15 millioner er samlet inn, sto finansminister Sigbjørn Johnsen på Stortingets talerstol for å forsvare den ikke uviktige delen av regjeringens samferdselspolitikk som dreier seg om penger. Ketil Solvik-Olsen (Frp), hadde en lett jobb med å sende Sigbjørn Johnsen ut på glattisen. Finansdepartementet holder hardt på prinsippet om at veimidler skal føres over statsbudsjettet, et veifond er ikke etter Johnsens smak. Begrunnelsen er god nok, den. Det som går inn og ut av statsbudsjettet er underlagt politisk styring og kontroll, og regjeringen vil nødig gi fra seg redskaper som er nødvendige for å styre den økonomiske politikken.
Prinsippet er likevel hullete som veier om våren. Staten eier en rekke selskaper som foretar store manøvre som ikke kommer fram i statsbudsjettet, som for eksempel investeringer i Nordsjøen, vindkraft og andre gode tiltak. Før Sigbjørn Johnsen ble finansminister igjen, satt han som fylkesmann i Hedmark og foreslo at Statens vegvesen skulle få samme rolle som statsaksjeselskapet Avinor slik at viktige veioppgaver lettere kunne løses.
Resultatene av Johnsens og regjeringens firkantede holdning, viser seg tydelig i Sola. Mens flyplassen så å si er i kontinuerlig utbygging i regi av staten for å tilpasse seg flere passasjerer, har den samme staten sviktet i forhold til veksten i Risavika noen kilometer unna. Næringslivet og kommunene har satset så det holder, mens Vegvesenet altså må sponses av næringslivet for å tilpasse veinettet.
Finansministerens nåværende argumenter er blant annet at veiene i motsetning til Statoil ikke er inntektsbringende. At det ikke går en direkte pengestrøm fra veinettet i Risavika til statskassen er korrekt, men vi trodde at Sigbjørn Johnsen så sammenhengen mellom næringsliv, arbeidsplasser og skatteinntekter?