Det er med Helge Solum Larsen som med Trond Birkedal: Begge var på spranget til det helt store som politikere, men egne handlinger førte til at karrierene gikk i stykker. Norsk politikk har fremdeles rom for kvinner og menn som gjør feil – som avdøde Jon Lilletun. KrF-politikeren ble dømt, og kom tilbake som statsråd og kanskje Stortingets best likte politiker.

Verken Birkedal eller Solum Larsen er dømt for noe, men steget tilbake til det politiske liv etter å ha vært siktet eller tiltalt i overgrepssaker er mye lengre enn det var for Lilletun. Han ble «bare» dømt for moms- og skatteunndragelse, de to andre har – selv om det viser seg at de ikke dømmes – misbrukt tilliten grovt. I partiene dyrkes enere som Solum Larsen og Birkedal – det er en del av politikken – samtidig som arenaene er mangfoldige. Politikere reiser mye, bor ofte på hotell, og sees opp til som stjerner av gutter og jenter i tenårene. En del av tilliten de politiske stjernene tillegges ligger her. Tillit betyr at foreldre tør å la sønner og døtre bli ungdomspolitikere, at politiske organisasjoner er trygge og at de voksne kjenner grensen mellom seg selv, ungdommer og barn i alle henseender.

Tillitsbrudd med seksuelt tilsnitt har på ett år ødelagt to av de største politiske karrierene i Stavanger siden Sevland og Arholm jobbet seg opp i Høyre. I skrivende øyeblikk får Birkedal sine handlinger vurdert i tingretten, mens Solum Larsen har den lange veien å gå. Jeg har kjent dem siden de var svært unge menn, hatt stor glede av å diskutere med dem og ved utallige anledninger sett både Venstre- og Frp-stjernen briljere i politiske forsamlinger. Det er så langt mellom de politiske enerne i lokalpolitikken at Solum Larsens og Birkedals parallelle karrierer i Stavanger og nasjonalt har vært ekstra spennende å følge med på. Det har stått stemplet «stortingspolitiker» på pannene deres en stund. Kanskje til og med «statsråder» fra et fylke som har hatt årevis med politisk talenttørke.

På Helge Solum Larsens panne har det også stått «partileder». Karrieren har stort sett vært stødig siden inntredenen i politikken i 1991, etter at Solum’en valgte å bruke sin enorme glød og idealisme i Venstre. Han begynte med et innbitt forsvar for Smedgata-kvartalet, og siden da var gullsmeden fra Våland den iherdigste bybevaringspolitikeren av dem alle. Intensiteten på talerstolen og kjærligheten til sin egen by var kombinert med et par ekstraordinære strategiske gener. Helge Solum Larsen la aldri skjul på at han sto langt fra Lars Sponheim – selv om de så ut som brødre etter at Solum’en klippet hestehalen og kjøpte dress. Fra Oslo og Ulvik drev Sponheim Venstre som sin private landhandel, men i Stavanger var det en klar strategi om å holde på med sitt. Så tydelige var Stavanger Venstre overfor partieieren at jeg som eneste journalist satt måpende på et medlemsmøte der Lars Sponheims vrangskap var eneste tema. I andre partier finnes det eksklusjonsparagrafer mot slike møter.

Sammen med Per A. Thorbjørnsen har Solum’en bygget en egen plattform i den borgerlige koalisjonen, uavhengig av regimene i Venstres Hus. Solum har vært radikal og sloss mot Høyre og Ap i byutvikling, Thorbjørnsen har dyrket de sosialliberale verdiene innen helse, omsorg og skole – og når det har kommet til høst og budsjettid har Venstre vært Høyres beste venn. Stavanger har vært Venstre-schizofreniens utstillingsvindu – beviset på at partiets innebygde motsetninger kan leves ut i politisk praksis.
Helge Solum Larsens promilledom var omtalt da han ble valgt til nestleder i Venstre, og selv om karrieren kanskje ble forsinket noen år, var forbrytelsen «lilletunsk». Det var dumskap som er tilgivelig i flere partier, akkurat som hasjrøyking, og så tilgivelig at det var en åpning nær toppen etter at Sponheim forsvant. Nummer to-rollen bak Trine Skei Grande var mulig fordi Solum Larsen satt på en stor ballast som ungdoms- og lokalpolitiker, men ikke minst fordi manøvreringen hans i forhold til Sponheim og gjenreisningen av partiet var riktig.

Solum’en sto sterkt lokalt som leder i det blytunge kommunalstyret for byutvikling, han har ledet fylkespartiet og siden i høst har han hatt sentrale roller i fylkespolitikken. Den som kan noe om politisk karrierebygging ser at Stortinget er neste trinn. Solum’en hadde bekledd alle mulige lokale og regionale posisjoner i tillegg til nestledervervet i Venstre. Med Gunnar Kvassheim tilbake i Dalane Tidende var han også uten rivaler.

Twitter-politikerne i Stavanger bystyre skal temmes. Hvorfor? Fordi lokalpolitikken risikerer å engasjere flere?

Det er tydeligvis ikke strenge regler mot bruk av sosiale medier ordfører Christine Sagen Helgø legger opp til, men en debatt om oppførsel. Uansett bør bystyret bør heller ta en debatt om hvordan det sosiale mediet Twitter kan brukes på en konstruktiv måte.

Brukt feil er Twitter de plaprende elitenes – hvori spesielt opptatt journalister og politikere – arena for posering og fjas. Det er mange som ikke har fått med seg at sosiale medier er et sted for dialog og deling av artikler, tips om felles interesser og ikke et forum for narsissisme og utlevering av uinteressante opplysninger om private traurigheter. Mikrobloggen med plass til 140 tegn kan være en fantastisk nyhetsformidler, slik en avis også kan være det, men Twitter og papirmedier har til felles at de kan misbrukes til tant og fjas. En del politikere tror sosiale medier er en ny form for pressemeldingstjeneste, men det er av begrenset interesse å lese at Siv Jensen måker snø eller besøker en skole. Å lese eventuelle Siv-dialoger med skoleelever, kunne ha vært opplysende. Dessverre bruker de færreste politikere Twitter til dialog.

Det er like uhøflig å tvitre som å lese aviser, sende SMS-er, sjekke mailer eller skrive lapper til sidemannen når det er bystyremøte. Jeg skjønner likevel de som gjør det. Lokal­politikken er ofte lite fengende, og det er vanskelig for både ferske politikere og utenforstående å forstå det som skjer ut fra kryptiske sakskart. Mens bystyreformen har stått stille siden Rettedal og den tid, er politikerne annerledes. Den nye generasjonen har ikke én sak, én interesse eller én stil, de multitasker seg gjennom livet – og de gjør det i en uendelig dialog med venner og bekjente der det deles argumenter, musikk og bilder.

Når de ikke forstyrrer gjør Twitter-politikerne kanskje lokalpolitikken en tjeneste. Vi som ikke er til stede på arenaen blir med inn via politikerne, vi får føle stemningen (som meldes å være laber, til tross for god mat) og vi får ufiltrerte politikermeninger. For oss journalister er Twitter og Facebook ypperlige redskaper for å finne ut hva politikerne egentlig mener – og ikke hva rådgiverne deres mener de skal mene. For alt det vi vet kan Twitter mobilisere større politisk engasjement blant yngre mennesker enn alskens undersøkelser og velmente tiltak gjennomført av voksne.

Bystyret, Stortinget og andre politiske arenaer er allerede multimediale via direktesendinger og presse. De etablerte politikernes frustrasjon rettes mot noe de selv ikke forstår eller bruker godt nok, men da bør de gjerne tvitre noen spørsmål til seg selv om hvordan nye medier kan brukes demokratisk. Et gratisråd fra en som har vært på hundrevis av politiske møter kommer her: La en av kommunens kommunikasjonsfolk som ren folkeopplysning Twitter-dekke neste bystyremøte etter hvert som sakene skrider fram. Slik kan saker forklares, svar gis og dialog oppnås.

Pressens menn og kvinner elsker å posere på Twitter. Er det blitt viktigere å ta seg ut på sosiale medier enn å drive god, gammeldags nyhetsjournalistikk? Spør Alf Bjarne Johnsen i VG.

Den ene etter den andre gjespet blasert etter PST-sjef Janne Kristiansens uttalelser i stortingshøringen på onsdag. Torsdagsavisenes ledere ble pinlige påminnelser om at den direktesendte, stenograferte høringen endte med Kristiansens avgang – og at selve nyheten gikk mediehus etter mediehus forbi. Bare én journalist fikk med seg at den daværende PST-sjefen leverte sin avskjedssøknad i én fomlete setning. At Norge har agenter i fremmede land er ikke overraskende, at sjefen for den sivile sikkerhetstjenesten bekrefter at den militære etterretningstjenesten har folk i Pakistan, er skandaløst.

Jeg fikk den ugne følelsen da Dagsnytt 18s programleder pirket borti hvorfor ingen andre journalister eller politikere reagerte på PST-sjefens ord. Sov de? Det er mulig de rødmet – det var bare den naturlig rødmussede Per Sandberg – leder i justiskomiteen – som forsikret lytterne om at han reagerte på skandalen. Per Sandbergs erfaringer med stortingsforsnakkelser er så omfattende at han nok fikk med seg Janne Kristiansens også.

Det er ikke bare i PST det er behov for pisk, i norske medier bør det samme redskapet treffe rygger. Definisjonen på en god journalist er en journalist som ser og hører nyheter ingen andre ser og hører. Det kan være detaljer, som da Morten Hofstad i Finansavisen leste en notis i Rana Blad om kommunale finansplasseringer. Selskapet det skulle plasseres penger gjennom heter Terra. Resten er historie. En annen historie er Aftenbladets eminente avsløringer om barnevernets aksjon for å hente barn ut fra Tyrkia. Saken har vært omtalt i kommunale papirer og møter uten at noen lokale journalister – meg selv inkludert – så uglene for bare mose.

Her singler det i glasshus, men kan det være slik at nettets kjappisnyheter og kommentatorenes posering på Twitter har fortrengt det ofte kjedelige og krevende journalistarbeidet Alf Bjarne Johnsen står for? Kommentarer baserer seg på journalistenes nyhetsjakt, og uten faktagrunnlag er kommentarer nonsens.

Etterretning, forsvar og hemmelige tjenester er Johnsens fagfelt, noe som gjør at ringreven kjappere enn andre kan tolke utsagn som Janne Kristiansens. Hemmelige tjenester har vært journalistikkens paradegren siden 70-tallet, siden listesaken, Loran C – siden Alf R. Jacobsen, Ingolf Håkon Teigene, Jahn Otto Hauge og andre etablerte gravejournalistikk ved å snuse i militær og sivil etterretning. VG har latt Alf Bjarne Johnsen dyrke kompetansen sin – og får betalt tilbake i form av viktig journalistikk.
Jeg vet ikke hva resten av pressekorpset tvitret om etter stortingshøringen på onsdag. Plumbo?

Av og til må det gjøre forferdelig vondt å være politiker. Å snuble slik stortingsrepresentanten Geir Pollestad (Sp) har gjort den siste uken, kan umulig være sunt.

Solamøtet i regi av NHO er en av regionens beste kilder til nyheter, til og med uten den samme nachspielkulturen som i Oslo. Mandagens møte var intet unntak, selv om forsamlingen må fortone seg bortimot provoserende for resten av Europa og USA utenom Houston. «Vekstens utfordringer og muligheter» var et tema som nok oppfattes som helt gresk sør for Skagerrak.

Det som ikke ble tatt opp på Sola var miljøbaksiden ved vekst, og for Sp-Pollestad vekst og sentralisering. Det ser ut som politisk selvskading når Pollestad i et Aftenblad-intervju ber «Jens bremse Stavanger-vekst», og selvsagt krever mottiltak for å hindre at resten av landet flytter til Nord-Jæren og Oslo. Det er mulig stortingsrepresentanten fra Jæren trodde han ga statsministeren et spark bak, men Sp-eren setter opp snubletråder for seg selv og sin egen kommunalminister. De siste årene har to markante kvinner regjert i Kommunaldepartementet – begge fra Pollestads eget parti. At Liv Signe og Magnhild har gjort en så dårlig jobb at Pollestad mener Jens må gripe inn, er oppsiktsvekkende.

Det velmente intervjuet viser ikke bare Sps iboende selvmotsigelser, men også vekstkritikernes mangel på realisme. Pollestad må gjerne tro han kan bremse den skadelige veksten i oljemette Stavanger, men hvordan? Skal han beordre de største bedriftene ut av regionen, og dermed vanlige folks jobber? Nå er politikerne vant med å sende statlige arbeidsplasser fram og tilbake (les: FOHK), men hvordan skal Sp-oljeminister Ola Borten Moe få fram for ledelsen i ConocoPhillips at deres 1900 ansatte i Tananger skaper press på boligmarkedet og andre utilbørligheter og bør finne seg et annet sted å være?

«Spredning av oljevirksomheten» høres flott ut det, men det har vel skjedd noe her også? Oljeselskaper lokaliserer seg der det er infrastruktur i form av flyplasser, baser og nærhet til leverandører. Slik det er i Stavanger, men også Bergen, Florø, Harstad og Hammerfest, og legg gjerne til oljens virkninger i Kongsbergs subseamiljø, Trondheims teknologimiljø og Statoils stadig større avdelingskontor i Oslo. Fordelingen Pollestad krever skjedde for lenge siden, og etter hvert som områdene i Barentshavet bygges ut kan Sp glede seg over oljearbeidsplasser på de mest fjerntliggende nes i nord. Hele landet er i bruk, selv om regionen der Pollestads velgere bor er mer i bruk enn de fleste som følge av framsynte politikere, smarte gründere og flinke forretningsfolk.
Stalin prøvde å snu elver, Sp prøver å snu flyttestrømmen – begge deler er like vanskelige.

Regjeringen Pollestad kritiserer for å gjøre for lite har likevel verktøy, for eksempel gjennom skatter, avgifter og konsesjoner. Siden 2000 har satsingen på haleproduksjon vært sterk, noe nyetableringen av mindre oljeselskaper viser.

A-pressens nedsalg i TV 2 til Egmont for 2,1 milliarder kroner har vært den store nyheten i helgen. Etter oppkjøpet av Edda – som ennå ikke er godkjent av Medietilsynet – har det ligget i kortene at A-pressens salg av aksjer i TV 2 ville komme før eller senere. Signalene har vært der lenge – for de som har fulgt med. A-pressens strategi har vært og er å satse på nummer 1-aviser i lokalmarkedet, noe som til de grader ble understreket ved oppkjøpet av Edda-avisene før jul. Både TV 2s manglende plass i denne strategien og behovet for kapital for å finansiere Edda-kjøpet, gjør operasjonen til bortimot en ikke-nyhet.

I hvert fall for alle andre enn Trond Giske. Næringsministeren har brukt helgen til å spille overrasket over at danske Egmont har brukt sin forkjøpsrett til å handle resten av TV 2-aksjene fra sin mangeårige makker på eiersiden. Giske tar i bruk de sterkeste ordene i den verbale verktøykassen han disponerer som næringsminister; at arvesølvet selges ut av landet. Giske appellerer også til LO, som er den andre store eieren av A-pressen ved siden av Telenor. Mens LO-leder Roar Flåthen stiller seg bak A-pressens salg, murres det i Handel og Kontor og blant de konserntillitsvalgte i A-pressen, men påfallende nok ikke blant de TV 2-ansatte.

Egmont har brukt 20 år til å vise at de har langsiktige planer i TV 2 og vil kanalen vel. Ingenting tyder på at det danske medieselskapet – som har eierskap i 50 andre norske selskaper – over natten skulle bli en tyv av norsk arvesølv. Tvert imot tror vi eierskapet kan gjøre TV 2 bedre rustet til å ta de neste mediekrigene – som kjempes mot Google og Facebook. TV 2-sjef Alf Hildrum har gravd dypt i kassen for å få rettigheter til norsk og engelsk fotball de siste årene, og det er ingen grunn til å tro at rettighetsutgifter er for nedadgående. Når TV 2 blir en del av et nordisk mediekonsern med kompetanse på TV, innebærer dette at kanalen i Bergen kan tjene på et tettere samarbeid med andre TV-stasjoner. Selv om TV 2 har vært en sikker inntektskilde for sine norske eiere, har det vært vanskelig å se de såkalte synergieffektene. Og det er effekter av tett samarbeid mye dreier seg om i mediebransjen nå om dagen.

I likhet med LO-Flåthen tror vi Egmont heller bidrar til å sikre norske arbeidsplasser. Og det er her Giske bommer så fundamentalt når han snakker som en pamflett fra EU-striden i 1994. Når han spiller en overrasket og uinformert forsvarer av arvesølvet, må vi anta at den samme proteksjonismen viser seg neste gang for eksempel Schibsted kjøper seg opp utenlands? Mediekapitalen er – lik det eller ei – internasjonal. Det bør en næringsminister forholde seg til uten å ty til solospill som i helgen.