Madammen gjorde meg oppmerksom på mitt eget speilbilde her om dagen. Det pleier jeg ellers å ha rimelig god oversikt over selv, men det kan se ut som om mitt ego har spilt meg et aldri så lite puss.

Midt i pannen var to dype streker på en linje, og rett over dem nok en strek. Jo da, disse strekene har jeg sett før og faktisk beundret i mitt ellers så ungdommelige ansikt. Jeg har trodd at de popper opp som kritiske følehorn når jeg griller intervjuobjektene mine på jobb, og ellers trer i kraft når Madammen spør om den syvende blusen hun prøver er fin og munnen min sier at den er flott, mens strekene kommer fram i pannen og signaliserer tydelig at shoppingturen bør ende snarest.

Da jeg nistirret i speilet og anstrengte meg til det ytterste for å slappe av i ansiktet, oppdaget jeg til min store skrekk at de nektet å rette seg ut. Strekene har rett og slett blitt til permanente rynker.

Og det til og med før jeg har fått barn. Hvor skal dette ende? Er det bare å henge meg opp i et horn på veggen som syvende far i huset allerede før fylte førti?

At mine egne øyne har regissert dette selvbedraget i Gud vet hvor lang tid, kan tilgis. Jeg er tilbøyelig til å innrømme at det er lett å miste fokus når det er så mye annet pent å se i speilet. Kroppen har naturligvis svart instinktivt med å svekke synet for å redde seg selv fra selvinnsiktens fornedrelse.

Madammen valgte å påpeke mitt falmende speilbilde på selveste Valentinsdagen. For ikke å få et lignende ballespark til neste år skal jeg vurdere å diske opp med en rose eller to.

Heldigvis skal jeg på rekreasjonstur til utlandet. Det kunne ikke passet bedre. Jeg satser på å finne en lokal Jan «thai» Tomas som kan massere pannen min i tre uker, og komme hjem mer avslappet og strammere enn noensinne.

På gjensyn!

Jeg fikk gleden av å være til stede live da loddene til årets Nordsjøritt ble fordelt mandag kveld.

Midt i intervjuet tok nysgjerrigheten overhånd, og jeg logget meg på Nordsjørittets hjemmeside via iPhonen og ble med i trekningen om startplass. Som så mange andre fikk jeg rødt lys, men det duger dessverre ikke som unnskyldning for å holde seg på sofaen framover.

Jeg skulle gjerne vært med i hylekoret og skjelt ut både bedrifter, rittets ledelse og slagordet «For folk flest», men nå har det seg slik at Rogalands Avis er én av bedriftene som har skaffet seg plasser i rittet. Det betyr at jeg må stille på start uansett. Selvfølgelig var jeg som vanlig stor i kjeften da utfordringen om å delta ble sendt rundt på fellesmail og en etter en sa ja. Da en i redaksjonen påsto at han skulle slå meg med minst én time på sin gamle apache-sykkel, slo konkurranseinstinktet til, og så var det gjort. Nå er det bare å grue seg til juni …

Natt til tirsdag, etter at jeg hadde fått rødt lys, men samtidig visste at jeg måtte stille, drømte jeg om Nordsjørittet. Jeg beinet rundt med ski på beina i et snødekt landskap og hadde rotet vekk startnummer og glemt å registrere meg. At jeg i drømme hadde valgt å stille til sykkelrittet med ski på beina, gjorde bare marerittet verre.

Jeg spurtet fram og tilbake i startområdet (stadig med ski på beina) for å ordne alt i siste liten før start, og var faktisk full av melkesyre allerede før rittet var i gang. Den eneste trøsten var at den ene redaktøren som startet før meg faktisk labbet i vei på snøen til fots med en unge på slep på et akebrett (!).

Jaja, det er i alle fall bedre å stille med litt mareritt og debutantnerver enn med røykelunger og fyllenerver. Og hvis han på apachen slår meg med én time, da slutter jeg i avisen.

Dere er herved advart.

Jeg liker å se på meg selv som en lagspiller i hverdagen, på jobben og på idrettsbanen.

For tiden praktiserer jeg mine egenskaper som lagspiller under Norges kamper i håndball-EM. Jeg sitter rødsprengt og andpusten i sofaen og maner mine landsmenn fram til seier etter seier.

Pedagogikken i mine tilrop kan naturligvis diskuteres. At jeg i kampens hete kan beskylde Kristian Kjelling for å sniffe hårprodukter og skyte som et skjeløyd esel med bind for øynene må være greit. Jeg vil bare det beste både for Kjelling, laget og Norge.

Det er kanskje utradisjonelt å foreslå at mannen skal piskes på pungen med ståltråd for å lære å ikke være så ego i angrep – særlig etter at han nettopp har bommet på sitt femte skudd på rad – men det får driste seg. Hvis Kjelling blir bedre på banen, melder jeg meg frivillig som pisker.

En annen som irriterer meg er Erlend Mamelund på 1,97 meter og nærmere 100 kilo. Av og til står han som ei skolejente i forsvar og klarer ikke å komme seg ut og takle skytteren før det smeller. Som den lagspilleren jeg er, er det helt naturlig for meg å komme med litt positiv kritikk til Mamelund fra sofaen. Jeg ønsker jo bare å oppildne ham til å gjøre en bedre innsats neste gang. Om det hjelper at jeg skriker ut at han er en saueskjender og sengevæter vites ikke, men jeg føler meg likevel som en viktig brikke i laget.

Som patriotisk tilskuer føler jeg meg som den åttende spilleren på banen. Jeg vil at «vi» skal vinne EM, og skyr ingen midler i jakten på gull. Ingen triks er for skitne, og ingen tilrop for ufine. Når jeg hyler ut de groveste nordnorske glosene jeg kan etter mine uheldige lagkamerater, får jeg selv en bøtte kjeft for mitt «engasjement» fra Madammen.

Hun kjefter sikkert på meg fordi hun vil mitt eget beste …

Det er ikke alltid så lett å planlegge livet. Hverdagen er hektisk, og veldig ofte siler hjernen min ut ting som i ettertid viser seg å være ganske viktig.

Som bursdagene til mine nærmeste, merkedager for forholdet, tidsfrister for søknader, innlevering av selvangivelsen og å huske å sette på ovnen til Grandiosaen. Listen er lang. Det er viktig å huske på at det er mye en kan glemme.

Etter uvanlig mye kjeft av Madammen for min uforbederlige teflonhjerne, har hun bestemt seg for å gi meg litt ekstra hjelp i tillegg til utallige påminnelser om dette og hint.

Jeg har fått en almanakk, mer moderne kalt en filofax, som passer i jakkelommen. Den skal være med meg både på jobb og i fritiden, og jeg skal føre opp avtaler, frister og andre gjøremål med riktig dato og klokkeslett.

Et idiotsikkert opplegg, skulle en tro. Hadde jeg bare klart å huske å få med meg filofaxen på jobb … Jeg bytter jo ofte jakke, men husker aldri å ta med filofaxen i riktig jakke. Den har faktisk en tendens til å alltid ligge i den jakken jeg har hengende ubrukt igjen hjemme. Noe sier meg at dobbeltsikring – altså en filofax som minner meg på å huske den andre filofaxen – også vil svikte i mitt tilfelle.

I mellomtiden driver jeg brannslokking i øst og vest for å dekke over gullfiskhukommelsen, og bruker masse tid på å skru tiden tilbake eller få mer tid. Jeg klamrer meg til det veldig gode og gamle ordtaket «Bedre sent enn aldri».

Det står i stil med min fars motto for ubeleilig arbeid og planer som blir prakket på ham – som oftest av min mor: «Hvorfor gjøre i dag det du kan utsette til i morgen». For en fantastisk avslappet holdning til livets mange kjedeligheter!

Uttrykket «Eplet faller ikke langt fra stammen» er overraskende treffende i mitt tilfelle.

Forrige uke beskrev jeg min selsomme flytur tur-retur Nord-Norge, og kort sagt var jeg rimelig misfornøyd med turen.

Vel, denne spalten er av og til langt fra lang nok – jeg har nemlig mye mer å komme med når det gjelder å reise med fly!

Når jeg flyr, bruker jeg ørepropper med musikk fra min lille MP3-variant. Det overdøver både duren fra flyets klimaanlegg, flymotorene og ikke minst babyene og småbarna som skriker lungene sine ut. Om det er av ubehag fra trykk i ørene, kjedsomhet eller misnøye med destinasjonen vet jeg ikke, men det er langt fra avslappende å høre uskyldige små skrike som om de ble dyppet i varm olje …

Øreproppene er altså et must. Det er ikke nødvendig å ha musikken på engang – de demper alt når de blir stukket langt nok inn i ørene. Da er det utrolig plagsomt når en flyvert eller flyvertinne dulter meg i skulderen og ber meg slå av mitt «elektronisk utstyr». Jeg er faktisk voksen nok til å passe på dette selv! Dessverre har jeg blitt så irritert over barnehagetantene i flyvertinne-uniform at jeg på trass har beholdt min lille MP3-spiller på både under take off og landing. Og vet dere hva? Flyet falt faktisk ikke ned!

Det er sikkert barnehagetantene som vil vise at deres ord er lov i luften. Kanskje prøver de å vinne tilbake selvfølelsen siden de tur etter tur må vise hvordan passasjerene skal «reddes» fra en flykrasj ved hjelp av en redningsvest og oksygen fra taket … Ærlig talt – det hjelper ikke å flyte når vi er flate! Smeller flyet i bakken eller i vannet, ligger vi passasjerer stort sett tynt an – uansett om vi har redningsvesten på rett vei eller ei.

Og hvorfor klapper folk på charterturer når kapteinen klarer å lande flyet? Snakker om mistillit. Det er tross alt jobben til kapteinen. Heldigvis er jeg så blåøyd at jeg regner med de lærer landing på flyskolen.