Prinsen og kardinalen nyter kebabkvelden.

I år valgte jeg bort «kjendisjulebordet» på Sola med Johan Golden, Åsleik Engmark, Kjartan Salvesen og andre trekkplaster til fordel for en arabisk helaften på Egenes. Det angrer jeg ikke på, selv om både ganen, magen og hoftene fikk kjørt seg grundig i løpet av natten.

Til mitt hell er jeg blant de utvalgte som får delta på denne celebre begivenheten som finner sted en mørk og stormfull aften hvert år før jul.

Historien forteller at verten alltid har hatt et nært og kjært forhold til kebab, og han liker også å kle seg opp og gå inn i roller som ligger langt unna hans daglige virke i hvit legefrakk. Ved å slå sammen kebab og utkledning, ble «kebabfesten» skapt. De første årene var kleskoden «den arabiske verden» og folk kom som både faraoer, vise menn og haremskvinner.

«Kebabfesten» har eskalert. I kjent stil skal stor bli større og mye bli mer, så i år marinerte verten hele 12 kilo kjøtt – både kylling, lam, svin og årets «variant», rype – sammen med flere hundre fedd hvitløk, kruttsterke sauser og bitte litt salat.

Også på utkledningsfronten tar det av. Verten hadde skiftet fra fjorårets faraokostyme til gangsterstil med hvit singlet, tykk bart, heftige gullkjeder og dongeri med kraftig sagging. En arabisk prins med maskara i barten, forførende tykke øyevipper og rikelig med eyeliner dukket også opp, og prinsen måtte flere ganger forsvare seg mot overivrige haremsdamer som tafset på hans frekke gulltights.

Jeg var prinsen!

Det ble en multikulturell aften der blant andre en belgisk kardinal, Snøhvit, en frekk nissejente og en flott alv, Døden, en skotte, en tysk soldat, Per Inge Torkelsen/Dag Solstad, et par sjeiker og flere haremsblomster koste seg med fantastisk kebab, fortryllende drikke og forførende toner langt ut i tusen og én natt …

I år valgte jeg bort «kjendisjulebordet» på Sola med Johan Golden, Åsleik Engmark, Kjartan Salvesen og andre trekkplaster til fordel for en arabisk helaften på Egenes. Det angrer jeg ikke på, selv om både ganen, magen og hoftene fikk kjørt seg grundig i løpet av natten.

Til mitt hell er jeg blant de utvalgte som får delta på denne celebre begivenheten som finner sted en mørk og stormfull aften hvert år før jul.

Historien forteller at verten alltid har hatt et nært og kjært forhold til kebab, og han liker også å kle seg opp og gå inn i roller som ligger langt unna hans daglige virke i hvit legefrakk. Ved å slå sammen kebab og utkledning, ble «kebabfesten» skapt. De første årene var kleskoden «den arabiske verden» og folk kom som både faraoer, vise menn og haremskvinner.

«Kebabfesten» har eskalert. I kjent stil skal stor bli større og mye bli mer, så i år marinerte verten hele 12 kilo kjøtt – både kylling, lam, svin og årets «variant», rype – sammen med flere hundre fedd hvitløk, kruttsterke sauser og bitte litt salat. Også på utkledningsfronten tar det av. Verten hadde skiftet fra fjorårets faraokostyme til gangsterstil med hvit singlet, tykk bart, heftige gullkjeder og dongeri med kraftig sagging. En arabisk prins med maskara i barten, forførende tykke øyevipper og rikelig med eyeliner dukket også opp, og prinsen måtte flere ganger forsvare seg mot overivrige haremsdamer som tafset på hans frekke gulltights.

Jeg var prinsen!

Det ble en multikulturell aften der blant andre en belgisk kardinal, Snøhvit, en frekk nissejente og en flott alv, Døden, en skotte, en tysk soldat, Per Inge Torkelsen/Dag Solstad, et par sjeiker og flere haremsblomster koste seg med fantastisk kebab, fortryllende drikke og forførende toner langt ut i tusen og én natt …

Denne gangen har jeg skrevet en kommentar om utelivsvold i Stavanger. I tillegg til å være journalist i Rogalands Avis tar jeg en mastergrad i samfunnssikkerhet ved Universitetet i Stavanger. Her er kommentaren min:

«36-åring angrepet av gjeng og slått med kølle», «23-åring slått i hodet med jernstang» og «44-åring nedslått på Torget».

Overskriftene slår nok en mandag mot oss fra avisstativet etter helgens fylleslag. Lørdagskvelden endte som vanlig med flere tilfeller av grov vold på byen i Stavanger. Politiet fikk fyllearresten full av bråkmakere, mens legevakten og akuttmottaket jobbet med ofrene etter nattens bataljer. I hvilken grad er dette en krise, og hvem er det i så fall som skal rydde opp?

Selv om vold på byen i helgene har blitt «normalt», er det viktig å tenke på at det kan få alvorlige konsekvenser for dem som rammes. Rogalands Avis (14. oktober) så nærmere på opplevelsen til Lars Dahl og skjebnen til mannen bak overskriften «44-åring nedslått på Torget». Overskriften er kanskje ikke noe å reagere på, men det blir mer personlig når Dahl forteller han satt på en benk utenfor Burger King og ventet på en venninne. To ukjente menn setter seg ved siden av ham. Da den ene reiser seg, snubler han og dunker i vinduet på Burger King. Dahl ler, men det neste han husker er at han våkner i en blodpøl på bakken. De to mennene har slått og sparket ham grundig. Dahl måtte rett til sykehuset og operere etter å ha fått brudd i begge kinnbeinene, brudd over øyet og knust overkjeven som følge av volden.

Hadde gjerningsmennene truffet «feil» kunne Dahl blitt drept den kvelden. Midt på Torget i Stavanger, av to menn han aldri hadde sett før og strengt tatt ikke gjorde mye for å provosere. Marginene for en fatal utgang av slik vold er mindre enn mange tenker over. De fysiske skadene etter et slikt overgrep er alvorlig nok, men de psykiske skadene kan være enda verre. Et slikt traume kan være « … en psykisk vond opplevelse som går ut over den vanlige menneskelige erfaring. Slike hendelser oppleves som regel med intens frykt, skrekk og hjelpeløshet». Det kan føre til at vedkommende vil slite med angst, nervøsitet og søvnløshet – og i verste fall utvikler posttraumatisk stressyndrom.

Vold på byen er altså en krise for dem som blir rammet. Men i hvilken grad er det en krise også i større skala? Av antall mennesker som går på byen, er det jo svært få som blir rammet så hardt som Lars Dahl. Likevel er det flere som opplever slåssing og bråk på byen i Stavanger – enten ved at de ser noen som slåss eller havner i bråk selv. Politiet har ved flere anledninger de siste årene advart mot at det er mer vold på byen og at den blir grovere og grovere. De som utfører volden fortsetter å sparke og slå også etter at offeret har gått i bakken – noe som øker sjansene for alvorlige skader. I så måte kan krisen best beskrives som en krypende krise som utvikler seg sakte over tid.

Mediene spiller også en viktig rolle i å definere vold på byen som en krise. Lars Dahls skjebne kunne like gjerne vært i notisform – altså bare noen linjer gjemt bort i avisen. Når saken derimot får et ansikt (i dette tilfellet nærbildet av et mishandlet ansikt) som blir blåst opp på førstesiden, og følges opp med kritiske spørsmål til politiet, utelivsbransjen og ikke minst politikere over flere dager, da kan en kalle det en krise. Det er en del av medienes makt: Hvis mediene definerer det som en krise, er det i stor grad en krise. At en krise kan komme inn og ut av mediebildet, er også et kjennetegn for en krypende krise. Den varer over så lang tid at mediene ikke klarer å holde oppe trykket og nyhetsverdien synker. Så kan den dukke opp igjen litt avhengig av resten av nyhetsbildet og om det er ny utvikling i krisen.

Akkurat nå er utelivsvolden igjen en aktuell krise. Rogalands Avis har vist Lars Dahls ublide skjebne og sett nærmere på mulige løsninger på utelivsvolden gjennom flere reportasjer, Aftenbladet har blant annet fulgt politiet ute på patrulje i byen, og NRK Rogaland har tatt med et eldre ektepar fra avholdsbevegelsen ned i «lysløypa». Medienes fokus setter problemstillingen høyt på den politiske agendaen. Mange av argumentene har vi hørt før, og mange av aktørene har vært på banen og flagget samme fane tidligere.

Særlig Frp og Høyre benytter anledningen til å kritisere den sittende regjeringen for å ikke bevilge penger nok til politiet, og politiet hiver seg på og mener de skulle hatt ressurser til å fordoble innsatsen i helgene. I tillegg vil KrF og andre aktører innskrenke skjenketidene, både nasjonalt og lokalt. Dette er politiet enige i – da hadde de fått bedre arbeidsbetingelser – men utelivsbransjen sier at da blir festene, bråket og volden flyttet til nachspiel i de forskjellige bydelene, og det er jo ikke bedre. Utelivsbransjen frykter for sine mest innbringende skjenketimer. De mener problemet blir mye mindre med mer politi i gatene. Politiet ønsker også at nattmatserveringen stenger tidligere for å unngå at folk lager bråk i køene. Nattmatselgerne argumenterer for at folk blir enda mer hissige hvis de ikke får mat, og også de peker på mer politi som en bedre løsning. Vi ser at krisen blir en del av et politisk spill med flere aktører på banen som har sin egen agenda. Det kan gjøre det utfordringen å finne de beste løsningene.
Hvem har så ansvaret for å ordne opp?

Nærhetsprinsippet når det gjelder krisehåndtering i Norge tilsier at krisen skal håndteres på lavest mulig nivå – altså er mye opp til den lokale politiledelsen, Stavanger kommune og andre lokale aktører.

Bystyret i Stavanger står fritt til å stramme inn skjenketidene hvis de mener det vil hjelpe. De fleste ekspertene enes om at voldsproblematikken henger nøye sammen med alkohol og alkoholinntak. Fra 2008 til 2012 (skjenkepolitikken blir vedtatt i perioder på fire år) var derfor politikernes tanke med skjenkereglene å få de unge tidligere hjem fra byen siden politiets statistikker viser at unge menn står bak mye av bråket. Derfor ble det innført differensierte åpningstider. Ulike åpningstider skulle også hindre opphopning i sentrumsgatene, taxikøene og nattmatsjappene. Tanken var at mindre kø vil gi mindre knuffing og færre situasjoner som kan ende opp med bråk og slåssing.

Likevel fortsetter utelivsvolden, og en må se på andre løsninger på problemet. Den tryggeste løsningen er kanskje å stenge alt klokken 24.00 i håp om at folk drikker mindre og går fredelig hjem. Det ville imidlertid være en meget upopulær politisk beslutning å ta. Det blir også et spørsmål om i hvilken grad noen få skal få ødelegge for andre – 99,9 prosent av de som går på byen er jo ikke voldelige selv om de hygger seg i byen til langt på natt. Samtidig blir innskrenkede skjenketider stadig mer aktuelt hvis krisen fortsetter å utvikle seg og voldsspiralen fortsetter.

Utelivsvolden er en kompleks krise, og det er ingen enkle løsninger. Kravene til utelivsbransjen om å ikke slippe inn og skjenke mindreårige og overstadig berusede personer er strenge, og brudd på kommunens skjenkeregler medfører harde straffer for uteplassene. Dørvaktfunksjonen er også i sterk grad profesjonalisert, og samarbeidet mellom politi, skjenkekontroll, dørvakter, utestedene og kommunens administrasjon er god. Dette samarbeidet må fortsette og videreutvikles hele tiden. I tillegg lærer Stavanger kommune av Stockholm, som på 90-tallet hadde store problemer med utelivsvold. Der er politiet i flere omganger inne på de «verste» utestedene for å vise seg, sjekke stemningen og snakke med dørvaktene. Er ting i ferd med å skli ut, har politiet myndighet til å tømme utestedet og sende folk hjem. Dette har hjulpet veldig på voldstallene i Stockholm.

I tillegg til tverrfaglig samarbeid mellom politiet, utelivsbransjen, dørvakter, natteravner, kommunens administrasjon og politikerne, sitter politiet på nøkkelen til å løse krisen med utelivsvolden:

Mer politi er langt på vei en del av løsningen. Mer synlig politi fra midnatt til klokken 04.00 natt til lørdag og søndag vil først og fremst ha preventiv effekt. Selv om de fleste bråkmakerne ikke framstår som særlig intelligente, er det svært få som starter slåsskamper foran øynene på politiet. Ordensmakten har selv statistikk på at voldstallene går ned bare de har én politibil parkert midt på Torget og er synlige i gatene. Politiet har også begynt å bortvise folk som lager kvalm fra byen. De får «rødt kort» og må holde seg borte i 24 timer fra sentrum. Hvis de blir sett i sentrum igjen av politiet, bærer det rett til arresten. Dette er bra, og kan hindre at det smeller senere på natten. I tillegg vil tilstedeværelsen øke muligheten for å få pågrepet og straffet gjerningsmennene kjapt.

Det nytter ikke å slå og sparke og så stikke av – volden må få konsekvenser for flere enn ofrene.

Denne artikkelen med overskriften «Null vold i sentrum» sto på trykk ved siden av kommentaren min i Rogalands Avis 26. oktober 2011.

Her på berget trykker vi vanligvis hender når vi møter nye folk eller gamle kjente. Den rimelig enkle håndhilsningen er imidlertid ikke alltid like grei å løse i praksis. Det er også mange måter å gå fram på, og flere ulike varianter.

Hanekampen: Når menn møtes er det om å gjøre å klemme i stykker motstanderens hånd. Utføres ofte når man skal hilse på ekskjærestens nye flamme eller kjærestens eks. Et triks her er å ikke ta tak helt inni hånden til den andre, men heller klemme til lenger ut på fingrene der det er mindre motstand og mer smertefullt.

Maktgrepet: Bokstavelig talt et maktgrep. Maktgrepet er fast, og mange benytter samtidig motsatt hånd til å holde motstanderen fast, altså den du hilser på, så lenge at stemningen vipper mot det ubehagelige. Den som holder smilet lengst uten å forsøke å dra seg løs, er mektigst.

Fuktig sokk: Håndtrykk er vanlig i formelle sammenhenger. Der er det viktig å ikke drite seg ut, og det gjør mange nervøse. Det betyr håndsvette. Det er ikke noe særlig godt inntrykk å ha et håndtrykk som en fuktig sokk. Er du riktig svett, er det dessuten vanskelig å holde fast på grepet, og det er ekstra pinlig.

Jentegrepet: Stiller du med dette håndtrykket, får du aldri noen lederjobber – ikke engang hvis du er jente. Hånd-trykket uttrykker svakhet og lite handlekraft, selv om det er det mest behagelige å møte for andre mennesker. Kan imidlertid brukes taktisk nettopp for å bli undervurdert.

Lytegrepet: Hvordan du skal hilse på folk som av en eller annen grunn ikke har hender å trykke? Tar du vedkommende i metallkloen, gir du et klapp på skulderen eller går du for en klem? Her er det mange feller å gå i. Det er imidlertid en slags trøst at vedkommende uten armer sikkert har møtt flere tullinger som deg. Det lureste er å stille seg litt bak i køen og observere hvordan andre hilser på vedkommende. Er det blottet for muligheter (ingen armer eller kroppsdeler som stikker ut og er naturlig å trykke), kan seriøs øyekontakt og en muntlig hilsen være å anbefale.

Lykke til!

Da var katten ute av sekken – den hyllede villmarkens sønn, Kristoffer Clausen – innrømmer at hans år alene i villmarken ikke var helt som han har gitt inntrykk av.

34-åringen har skrevet bok om sitt påståtte opphold på ett år ute i skog og mark som har solgt over 10.000 eksemplarer. Han har også laget et slags dokumentarprogram av sin strabasiøse hverdag i det grønne – den er solgt til TV 2. Best av alt er at Clausen ble hyllet med hedersprisen Årets villmarking på Villmarksmessa tidligere i år. I tillegg til å spare husleie, strøm og matutgifter har han altså tjent gode penger.

Nå innrømmer imidlertid friluftsfyren at han har tatt en snarvei eller tre. Det er greit nok å sove ute når det er fint vær, fiskelykken smiler og myggen holder seg unna, men en ensom Clausen fikk behov for et par netter på hotell og en snartur på kjøpesenter etter noen måneder borte fra sivilisasjonen.

Å gå amok med harryhandling – store skinker, billig kylling og kanskje litt porr til de ensomme timene i skogen – det kan vel ingen holde imot ham?

At han etter flere måneder alene, bortsett fra de ukelange småturene til Sverige, valgte å bytte overnatting i granbarhuk, gamme eller hule med en hytte med strøm, do og varmt vann, skjønner jeg også godt. Det ironiske er at villmarksmannen sprakk i mai-juni, men han ble kanskje lei av rimfrost i skjegget og snø i underbuksa.

Men er du egentlig virkelig overrasket? Det er jo ikke slik at Bear Grylls – britisk erkemann og villmarkstulling – ikke overnatter på hotell og blir kjørt rundt av TV-teamet sitt mellom opptakene i jungelen? Nei, det er ingen skam å unne seg litt luksus, men du skal ikke lyve.

Denne spalten er for anledningen skrevet fra midt i skogen bare iført en underbukse av granbar og kappe av elghud. Jeg knasker på en kongle, og trykker «send» til redaksjonen – takket være trådløst bredbånd med god dekning!

Her er forresten lenken hvis du ikke har fått med deg avsløringen av Villmarkens største tulling.