EVELYN BERNTSEN Skien

En mann fra Bosnia har begått en kriminell handling i Norge. Dette har ført til at han er utvist fra Norge og hele Schengenområdet. Han har sittet i fengsel og sonet sin dom i Norge. Han er nå løslatt, men han er ikke sendt ut av landet. Myndighetene sier at de må skaffe bosnisk pass til han før de kan sende han ut. Dette ser ut til å ta tid.
Denne personen er altså sluppet fri nå. Han har ingen bolig (har fått midlertidig opphold hos venner). Han er heller ikke gitt midler til underhold. Det som skjer nå, er at han prøver å få bolig og bli forsørget av sin tidligere samboer som han har et barn med. Hun er ferdig med denne personen, og føler hans mas som en stor psykisk belastning.
Helt ufattelig at norske myndigheter kan gjøre dette. Denne personen har trolig ødelagt sitt bosniske pass, fordi han nok ingen lyst har til å reise tilbake til Bosnia. Er det virkelig så, at det tar sånn lang tid å få sendt tilbake utlendinger som har sonet ferdig sin dom i Norge? Da må i all anstendighetens navn norske myndigheter sørge for bolig og midler i ventetiden. Hvis disse ikke har venner som hjelper, så er vel ikke veien lang til ny kriminalitet igjen. Mat og bolig må de jo ha.

SKREVET AV: JON INGEBRETSEN naturrettleiar Norsk Naturskule – Vrådal

Under denne kontroversielle overskrifta på Nationens debattside for 6. oktober, skriv redaktøren i friluftsmagasinet UTE, Trygve Sunde Kolderup, ein kronikk som krev nokre kommentarar frå natur-, miljøvern- og friluftslivhald.
Friluftsmagasinet UTE og redaktøren av dette på mange måtar aktuelle og interessante bladet, er talskjelder for dei nye formene for friluftsliv, slik som bølgjesurfing, terrengsykling, drageseiling (kiting), elvepadling, kanskje også basehopping, hanggliding og fjellklatring. Dette er aktivitetar som har ekspandert kraftig i seinare tid, og som vil halde fram å gjere det, sjølv om det alltid har ligge til menneska å «eksperimentere» med nye aktivitetar og «framkomstmetodar» i omgangen sin med naturen. Desse nye trendaktivitetane har vokse fram som resultat av den teknologiske velstandsutviklinga, meir fritid og pengar, og stadig fleire menneske sitt ibuande behov og lyst til å omgåast naturen på meir ekstreme, utradisjonelle og utfordrande måtar. Dette siste fordi vårt stort sett lite fysisk aktive daglegliv skaper eit kroppsleg behov for å få avløp for eit opplagra fysisk innebygd overskot. Dersom tilveret og livsstilen vår hadde vore prega av meire jamnlege og «normale» fysiske arbeids- og aktivitetsformer i kvardagsliv og fritid, ville truleg dei nye friluftslivformene som Sunde Kolderup bed på sine kne for at må få betre vilkår, ikkje utvikla seg og vore «behov» for i det heile.
Når Sunde Kolderups kronikk startar med påstanden om at desse nye formene for friluftsliv kan styrke norsk naturvern og miljøengasjement, og held fram med å meine at dagens vernepolitikk fører til det motsatte, fordi utøvarane av moderne friluftsliv ikkje blir høyrd, er dette utsagn som avslører dobbeltmoral og manglande seriøsitet i kva dei fleste aktørane i dette miljøet står for. Det er betre å kalle ein spade for ein spade, og seie rett ut at fleire av desse utradisjonelle aktivitetane er eit trugsmål mot naturmiljøet når dei blir praktisert på lokalitetar, til tider og på måtar som opplagt har negativ påverknad på livsmiljøet i naturen. Når desse serinteressene påberopar seg behovet for eit forbund mot ferdselsforbodet (sjå overskrifta), seier det det meste om agendaen. Allemannsretten som er heimla i friluftslova er forankra i tradisjonsrik ferdsel og bruk av norsk utmark, og har ikkje tatt høgde for konflikten som lett kan oppstå når stadig nye ferdsels- og bruksmåtar pressar seg på som følgje av samfunnsutviklinga. Dette må ein sjølvsagt ta inn over seg, fordi desse formene for friluftsliv har kome for å bli, og der nye og utenkjelege former stadig vil kome til. Nokre av desse formene er konfliktfyllte i forhold til naturmiljøet, t.d. drageseiling i forhold til villreinen, mens andre kan vera kontroversielle i eit samfunnsperspektiv, med tanke på kostbare og farefulle redningsoperasjonar. Dette serleg fordi praksis viser at mange uerfarne aktørar i forhold til omgang med naturelementa i kvardagslivet og kunnskapsmangel om eigen kropp, psykisk og fysisk, hiv seg med på trendbølgja, i verste fall av prestisjeårsaker. Her er det ikkje det djupaste og ekte i naturopplevinga som er det sentrale, men utstyrsfokuset, sjølvrealiseringa og grensesprenginga, ofte ut over det ein har eigenkontroll på.
Konklusjonen må vera at dette er sportslege aktivitetar, der den personlege prestasjonen eller laginnsatsen er sentral, og der visse typer tildels sårbar natur er arena. Derfor bør dette karakteriserast som naturbasert idrett, eller natursport, og ikkje som friluftsliv, og der aktiviteten og utøvinga er sterkt arealbasert, knytt til bestemte område eller arenaer der det ikkje er i konflikt med naturkvalitetar og miljøverdiar.
Det positive opp i alt dette er likevel, som det blir påpeika, at vilkåret for å kunne utøve aktiviteten er at naturelementa som er grunnlaget for dette blir tatt vare på. Men poenget er likevel at rettferdiggjering av desse nye formene for såkalla «friluftsliv» ikkje må brukast som brekkstang i forhold til grensene for ferdselsretten i norsk utmark, der allemannsretten og eigedomsretten, og omsynet til natur, miljø og samfunn er sentrale element.

SKREVET AV: STEINAR NÆS

Lufthavnsjef Henning Klouman, Skien:

Det var med overraskelse jeg torsdag 1 oktober i telefonsamtale med deg fikk vite at lufthavnen vil være stengt 80 % av tiden det er lyst alle helger f.o.m. 2 november i år.
Hittil har klubbflyene og private fly etter søknad og tillatelse kunnet operere utenfor lufthavnens kommersielle åpningstid. Dette er en ordning som har fungert problemfritt over flere år, og det er meg bekjent i perioden ikke meldt om sikkerhetsbrudd som vedrører flyklubbene eller de private flyene som følge av dette. Det lufthavnen vil nå, er å hindre bruk av flyplassen hver lørdag og søndager frem til kl 14.00.
Det betyr det at tiden vi kan benytte flyene i den mørke årstid reduseres med 80%, uten at det overhode har vært dialog om saken. På hverdager vinterstid er klubbenes medlemmer på arbeid frem til mørkets frembrudd på hverdager, og de fleste av flyene kan ikke benyttes i mørke. I helgene vil altså Lufthavnen sette oss på bakken 80 % av tiden med dagslys?
Dette vil effektivt strupe aktiviteten ned til et minimum, og gå utover skolevirksomhet og beredskapen flyklubben gjør for hovedredningssentralen gjennom NAK Flytjeneste, samt all annen klubbflyving.
Basert på det jeg vet om luftfartens lover og forskrifter, er det ikke noe til hinder for at den private flyvirksomheten i klubbene kan drives helt uten bemanning på plassen. Det er svært vanlig i f. eks. Sverige at flyklubbene og private flyeiere bruker kommersielle flyplasser, også utenfor åpningstiden.(F.eks Halmstad og Malmø) Regelverket er felles-europeisk og følgelig skulle det ikke være noe til hinder for slik løsning i Skien heller.
Håper vi kan finne en løsning slik at vi fortsatt kan benytte plassen i helgene slik vi har gjort i alle år. Bare ta kontakt om du trenger hjelp av oss i klubbmiljøet.

SKREVET AV: OLAV VEFALD, distriktssjef NLF Telemark, BERNT DAHLE, leder TL Telemark

Vegvesenets forslag til handlingsplan for fylkets veinett de neste fire årene viser hva man kan få gjort med altfor knappe ressurser, men er som helhet en skremmende elendighetsbeskrivelse. Forfallet på veiene vil bli dramatisk forverret, konkluderer transportorganisasjonene NLF og TL i sin høringsuttalelse til fylkeskommunen i denne saken.
De to transportorganisasjonene anbefaler fylkeskommunen å legge Vegvesenets prioriteringer til grunn for vedlikehold av veinettet som fylket fra nyttårsskiftet får ansvar for, men samtidig kreve at rammen blir økt med minst 50 millioner kroner pr år og at staten må stå for »tapsbombene» med å ruste opp Vabakkentunnelen og Tinnsjøveien hvor behovet for strakstiltak er fastslått.
I uttalelsen pekes det på at det dårlige veinettet betyr store ekstrakostnader for transporten, større ulykkesrisiko og unødig miljøbelastning. Hvis konsekvensene av utilstrekkelige vedlikeholdsmidler blir at flere strekninger får redusert tillatt akseltrykk, slik det sies i planene, så betyr dette at vesentlige næringsinteresser i mange kommuner blir satt i fare. Hensynet til yrkessjåførenes HMS-situasjon på fylkets veinett neglisjeres fullstendig med dagens dårlige veistandard.
Når det gjelder trafikkavviklingen i Grenlandsområdet konkluderer de to organisasjonene med at det bare er et bedre busstilbud som i overskuelig framtid kan lette presset her. Tanker om en bybane eller å løse persontrafikkbehovet med eksisterende tognett er feil ressursbruk både økonomisk og planmessig, sier de to organisasjonene i sin uttalelse. De oppfordrer også fylkeskommunen til å ta et mer aktivt lederskap når lokale strider om veiprioriteringer forsinker fornuftige samferdselstiltak.

SKREVET AV: MORTEN FLEISCHER, prost

Karl Magnus Lura retter søkelyset på kirken i TA 28.09. Han beskriver mange av sine tanker og refleksjoner. I noen av dem antar han hvordan kirken og de som har sitt arbeid i kirken tenker. Jeg tillater meg å si litt om hvordan jeg selv oppfatter noe av det han antar.
Det første er hans antagelse om at prest og menighet ikke “tror” på sin trosbekjennelse. Jeg må ærlig vitne om at jeg tror på den trosbekjennelsen vi framfører i kirken hver søndag. Lura utdyper med noen ord fra jordpåkastelen vi benytter ved gravferd. Han formoder at det må være problematisk for norske prester å lese at vi “fysisk” skal gjenoppstå. Dette fanges også opp i kirkens trosbekjennelse hvor vi gir uttrykk for at vi tror på legemets oppstandelse. Igjen må jeg si at jeg tror dette og opplever det ikke problematisk.
Jeg opplever det faktisk svært så uproblematisk å tro i det hele tatt, Troen har kun virket godt og stimulerende i mitt liv. Tvil kan derimot skape problemer, særlig når intellektet forsøker å håndtere forholdet til Gud alene. Intellektet er et forholdsvis hjelpeløst verktøy i troens landskap. Noen vil hevde at tro er det som begynner ved intellektets grense. Jeg er usikker på om det treffer helt. Tro er mer enn det å forholde noe for sant. Tro er tillit. Tro er tilhørighet.
Til slutt aner det meg at Lura også har reaksjoner på hvordan kirken og kristne har opptrått i historien og opptrer i dagens samfunnspolitiske landskap. Det har jeg også. Kristne er mennesker like fullt som andre og må gjøre så godt de kan i møte med det som skjer med dem og rundt dem. Her gjør vi alle rett og galt. I noen spørsmål har troende mennesker den fordel at de får hjelp til livstolkning gjennom det Gud har åpenbart for oss gjennom sitt ord. Det er mulig å feile her og, men om Gud fins, gir det oss et lite forsprang i jakten på sannheten.
Jeg er forøvrig enig med Lura i at det er problematisk når organer som ikke er valgt i kirken tar avgjørelser for kirken.