På landstyremøte 20.- 21.april var nominasjonsprosessen oppe til diskusjon. Eg fekk saman med sentralstyremedlem Ingrid Fiskaa gjennomslag for ei kvassare formulering om kvinners representasjon på nominasjonslistene. Det er ikke nok at vi oppfordrer fylkane til å sette kvinner og minoritetsrepresentantar høgt på listane, det er avgjerande for kjønssamansetninga i den kommande stortingsgruppa at det blir satt kvinner på topp i fylkar som i dag har direktemandat til stortinget.

For meir argumentasjon har eg etter avtale med Ingrid Fiskaa tillatt meg å legge ut hennar gode innlegg i Klassekampen 20. april om same tema:

- Kvinnerepresentasjon handlar om fordeling av makt.

Sosialistisk Venstreparti har ikkje alltid hatt eit fleirtal kvinner som veljarar. Frå starten var menn i klart fleirtal både blant medlemmene, dei tillitsvalde og veljarane. I følgje ISF og SSB sine veljarstudiar var det først i 1985 at kvinnene utgjorde halvparten av veljarane, og sidan har kvinnedelen gått gradvis oppover til dagens 63%. Det gjer SV til det klaraste kvinnepartiet blant veljarane. Ei viktig forklaring er at kvinner er meir venstreradikale i økonomiske spørsmål enn menn, og røystar deretter. Kvinner er samtidig også meir religiøse enn menn, noko som kan forklara at dei tidlegare røysta meir konservativt.

Kvinnefleirtalet i SV viser seg også blant medlemmene, men i mindre grad enn blant veljarane. I 2011 var 54% av SVs medlemmer kvinner. I lokalpolitikken er SV det suverent beste partiet med 51% kvinner av alle representantane våre.

Så langt er mykje bra. Men i leiande posisjonar ser det langt verre ut. At vi har valt ein mann (og feminist) til ny partileiar er heilt i orden, men det var ikkje fullt så greit at vi berre hadde menn å velja
mellom. Samtidig har vi 3 kvinner blant 11 stortingsrepresentantar – ein kvinnerepresentasjon på 27%. Det skal vera sagt at det er vanskelegare å få kjønnsbalansen i orden for eit lite parti, der det stort sett er berre ein representant frå kvart fylke. Men heilt tilfeldig var resultatet ikkje. Av dei sju fylka der SV har direktemandat, var det berre to som hadde nominert ei kvinne på topp. Situasjonen kan bli endå verre til neste stortingsval, om ikkje noko blir gjort.

Feminist- og kvinnepartiet SV må framover stilla seg nokre ubehagelege spørsmål: Kvifor er det så lett å finna mannlege toppkandidatar, og så vanskeleg å finna kvinner? Kvifor verkar det vera lett for menn å fremma sitt eige kandidatur, og så vanskeleg for kvinner å gjera det same? Kvifor seier dyktige kvinner så ofte nei, sjølv når dei blir spurt?

Svaret på desse spørsmåla finst for ein stor del i samfunnsmessige forhold.Kvinner har stadig fleire oppgåver i heimen, eller så kjenner dei i alle fall eit større ansvar. Kvinner får lettare dårleg samvit for arbeid som ikkje blir gjort – om det er heime, i jobben eller i det politiske vervet. Kvinner får ein annan type merksemd i offentlegheit og media – ofte meir personleg og ubehageleg. Kvinner har generelt lågare sjølvtillit og/eller mindre trong til å hevda seg sjølv, og peikar heller på andre enn seg
sjølv.

Alt dette bør vera kjent stoff for ein SVar. Spørsmålet er då kvifor vi gjer så lite for å motverka dei samfunnsstrukturane som vi veit hindrar kvinner i å stikka fram nasen. Har vi trudd at det ikkje var eit problem også i vårt eige parti?

Det hastar å støtta dei kvinnene som kan stå på topp på stortingslistene, og samtidig må vi vera klare til å gjera tøffe prioriteringar. Det nyttar ikkje at kvart fylke tenkjer at nokon andre må løysa problemet med kjønnsbalansen. Ein høgst nødvendig diskusjon om kvinnerepresentasjon er også ein god sjanse til å diskutera representasjon meir generelt, inkludert klasse/sosiale lag og etniske minoritetar.

Er det verkeleg så viktig? Så viktig at vi må skuffa ein mann som så gjerne vil på Stortinget? Ja, kvinnerepresentasjon er viktig fordi det handlar om fordeling av makt. Alle parti må ta ansvar for at dei folkevalde speglar befolkninga. Det ligg dessutan eit særleg ansvar på SV for å representera alle kvinnene som faktisk røystar på oss. Det er neppe ein valvinnar for SV å stilla med eit stort fleirtal av kvite menn på topp.

Hordaland SV har nylig behandlet spørsmålet om tidlig ultralyd på sitt årsmøte. Mange av oss vil at alle norske kvinner skal få et tilbud om tidlig ultralyd (som ikke skal være en rutinemessig scanning). Årsmøtet var temmelig delt på midten og som et resultat av dette, var det fremlagt et forslag om å utsette behandlingen av saken. Også vi som er for tidlig ultralyd, lever godt med utsettelsesvedtaket og det er følgelig ingen grunn til at vedtak om utsettelse skal tas til inntekt for et standpunkt mot tidlig ultralyd. På tross av dette fremsetter BT kun argumentene fra de av våre partifeller som er mot tidlig ultralyd (BT 13.02.12). Derfor vil vi påpeke at selv om flere fra talerstolen tydelig uttrykte at de var mot tidlig ultralyd (i all hovedsak menn), stemte mange i salen for utsettelse, ganske enkelt fordi de ikke har bestemt seg enda og noen stemte for utsettelse subsidiært.

Sentrale deler av kvinnebevegelsen i HSV ønsker at alle gravide kvinner skal få velge ultralyd innen uke 12, som er øvre grense for selvbestemt abort. Det offentlige tilbyr dette i dag også, men kun til kvinner over 38 år, kvinner med visse medisinske indikasjoner og ellers kvinner som uttrykker bekymring for fosterets utvikling. Vi spør oss hvorfor det er greit å ta tidlig ultralyd når man er 38 år og ikke ellers?

Når vi vet at over halvparten av alle norske gravide benytter seg av tidlig ultralyd, og i Oslo så mange som 80 %, så betyr det at mange har et så stort informasjonsbehov at de velger å henvende seg til det private markedet. Kvinnebevegelsen i Hordaland SV vil at alle gravide kvinner skal få tilbud om tidlig ultralyd, uavhengig av privatøkonomi og hvor en bor i landet!

Dersom ultralyd viser at fosteret har skader som gjør at fosteret ikke er levedyktig, vil det være en stor forskjell for den gravide om hun får vite dette allerede i uke 12, fremfor å måtte vente til den rutinemessige UL-undersøkelsen som alle får fra det offentlige i uke 19. På et så sent tidspunkt har hun utviklet sterkere følelsesmessige bånd til fosteret og må i tillegg gå via til en nemnd, dersom hun ønsker abort. Dette er hjerteskjærende og vi ønsker med dette å spare kvinner for en ekstrem psykisk påkjenning. Tidlig ultralyd vil også kunne gi indikasjoner på hjertefeil (riktignok med en viss feilmargin, men som sikrer ekstra oppfølging) og eventuelle farlige komplikasjoner ved tvilling/flerlingeskap. For øvrig vil tidlig ultralyd synliggjøre om fosteret har kromosonavvik.

Uansett hvilken grunn en kvinne har til å benytte seg av tidlig ultralyd, er det ikke riktig at informasjonen kun skal forbeholdes de som har råd til det eller som bor i sentrale strøk. Retten til selvbestemt abort er en sentral kvinnepolitisk kampsak, fordi det er kvinnen som må leve med konsekvensene av en barnefødsel. Det er ikke opp til andre å bestemme om hun skal føde et barn, med eller uten funksjonshemming. Mange kvinner har tatt abort, både friske og ikke friske foster og vi støtter deres valg. La alle kvinner få en gratis ultralyd med veiledning i løpet av svangerskapet og la kvinnene selv få bestemme når. Halvparten av alle norske gravide kvinner kjøper seg denne retten allerede.

En forkortet versjon av innlegget har stått på trykk i BT i mars 2012 og er skrevet av Tone Salomonsen og Aud Karin Oen i tillegg til meg selv.

I tariffoppgjøret til våren må partene i arbeidslivet vise at de vil ta et likelønnsløft.

Dagens forhandlingsmodell bidrar i stor grad til å opprettholde lønnsforskjellene mellom kvinner og menn. Dette var en av grunnene for at likelønnskommisjonen anbefalte å gi ekstraordinære rammer for offentlig sektor, slik at lønnsgapet mellom «mannsyrker» og «kvinneyrker» kan tettes. Jevn fordeling av inntektene er viktig for et samfunn, og jevnere fordeling av inntekt mellom kvinner og menn er viktig for økonomisk selvstendighet og likestilling.
Fremtredende representanter for norsk kvinnedominert fagbevegelse deltok på SVs kvinnekonferanse i Bergen i januar. Alle var enige om at den vedvarende forskjellen mellom kvinners og menns lønn er urettferdig, og at dette er nødvendig å endre.

Les hele kronikken som har stått på trykk i både BT og Klassekampen i januar og februar:
http://blogg.bt.no/preik/2012/01/25/usikre-tider-hindrer-ikke-likelonn/#.T24xgdWMx8E

Kristin Clemet, leder av Civita, hadde for ca. ett år siden en kronikk i Dagbladet hvor hun diskuterer om «tidens ånd er [slik] at det beste livet man kan leve, er det mannlige livet». Kronikken er aktuell i dag fordi likestillingsdebatten har blusset opp med Barne- og likestillingsminister Audun Lysbakkens utgivelse av boken «Frihet, likhet og farskap». Debatten har gått høyt fordi ministeren har tatt til ordet for at det eksisterer et ammepress og at det må være mulig å «velge» bort amming uten å måtte forklare seg.

Som ministeren er jeg en ivrig forkjemper og forsvarer av pappapermisjonen. Jeg mener den er helt nødvendig for å sikre jevnere fordeling av omsorgsoppgavene i hjemmet, den styrker fars forhold til sine barn og den styrker mor sin lønn og posisjon i arbeidslivet. Jeg er faktisk så glad i denne pappapermisjonen at jeg er usikker på om det er klokt av likestillingsministeren å både være den fremste forkjemper for pappapermisjonen og samtidig være den fremste forsvarer for de som «velger» bort ammingen.

Grunnen til at jeg nevner Clemet er at hennes kronikk er betegnende for en rekke av de reaksjonene som har kommet på ministerens utspill. Nemlig det alltid tilbakevendende argumentet om at det er forskjell på kjønnene. For det er dette premisset som blir utfordret i debatten om amming versus pappapermisjon. Høyre ønsker å fjerne pappapermisjonen. Mange går derfor rundt og tror at det å reservere 12 uker (knappe 3 måneder) til far av totalt 47 uker (nesten 10 mnd) går utover mulighetene for å fullamme i 6 mnd og amme til barnet er 1 år, som er helsemyndighetenes anbefalinger. Og nå velger jeg det koservative eksemplet der foreldrene får 100% lønn, selv om langt de fleste velger 57 uker med 80%.

Så lenge denne virkelighetsoppfatningen ikke blir korrigert, så brukes ammeargumentet som brekkstang for pappapermisjonen. Men dette kan ikke sies for ofte. Det er fullt mulig for mor å velge å være hjemme og fullamme i over 7 måneder innenfor dagens ordning av foreldrepermisjonen. Etter 6 måneder er det derimot anbefalt at dette barnet også begynner å spise annen mat, noe som bør kunne la seg kombinere med at mor er borte fra barnet noen timer i døgnet. Så svar til Clemet og andre som stadig gjentar at «kvinner er kvinner og menn er menn»: ja, det er forskjell på kjønnene. Kvinner er de som ammer og dette har vi lagt til rette for med dagens foreldrepermisjon. Selv mener jeg at det viktigste for å få kvinner til å amme og til å fullamme til barnet er 6 mnd, ikke handler om å fjerne pappapermisjonen, men i stedet om god ammeveiledning, god kommunal helse- og jordmortjeneste og god føde- og barselomsorg. Og her er profesjonalitet blant helsepersonell i forhold til ammepress også et viktig moment.

Det kan altså se ut som at likestillingsministeren tar lett på ammingen, og det er litt paradoksalt, all den tid ministeren faktisk har vært en pådriver for å gjøre det enklere å slippe å «velge bort» ammingen om man vil begynne å jobbe tidligere enn de fleste. I likelønnsmeldingen som kom for ett år siden satte ministeren retten til ammefri med lønn på dagsorden. Dette må nå følges opp av regjeringen, da mange kvinner i privat sektor ikke har denne muligheten i dag. I offentlig sektor er vi derimot så heldig at vi har mulighet for 2 timer ammefri til barnet er 1 år.

Jeg ser ingen grunn til at vi alle skal bli menn og leve det «mannlige livet», jeg vil heller slå et slag for enda bedre ordninger til å kombinere familie og arbeidsliv, for både far og mor. Og fordelingen av foreldrepermisjonen og hvordan overgangen tilbake til arbeidslivet er for kvinner og menn er helt avgjørende for hvordan familien innretter seg i småbarnsårene. Det at far er hjemme, og tar del i omsorgen for det nye barnet i en periode som er lengre enn foreldrenes felles ferie er avgjørende for rollefordelingen i hjemmet. Og dernest er kortere arbeidsdag, helst 6-timer arbeidsdag og barnehager i nærheten av der du bor, vesentlige bidrag for at det skal være mulig å kombinere arbeid og familie.

Det er altså de reelle mulighetene for at begge skal kunne delta på hjemmebane og i arbeidslivet som hører hjemme i tidens ånd, og ikke konservatoriske ideer om at rollene og arbeidsoppgavene mellom kjønnene må være slik det «alltid» har vært, og at ammeargumentet bare understreker dette.
(Innlegget sto på trykk i BA 5.november 2011)

I dag er en stor dag. I dag har Alfred Nobels fredspris blitt gitt til 3 kvinner. Ellen Johnson Sirleaf, Leymah Gbowee og Tawakkol Karman har fått prisen for deres ikke-voldelige kamp for kvinners sikkerhet og deres rett til full deltakelse i fredsbyggende arbeid. Vi kan ikke oppnå demokrati og varig fred i verden med mindre kvinner får de samme muligheter som menn til å påvirke utviklingen på alle plan i samfunnet.

I oktober 2000 vedtok FNs sikkerhetsråd resolusjon 13-25. Resolusjonen gjorde for første gang overgrep mot kvinner i krig til et internasjonalt sikkerhetsanliggende. Den understreket behovet for at kvinner blir aktører på lik linje med menn i fredsprosesser og i fredsarbeid generelt. Ellen Johnson Sirleaf er Afrikas første demokratisk valgte kvinnelige president. Etter innsettelsen i 2006 har hun bidratt til å sikre fred i Liberia, fremme økonomisk og sosial utvikling og styrke kvinners stilling. Leymah Gbowee mobiliserte og organiserte kvinner på tvers av etniske og religiøse skillelinjer for å gjøre slutt på den langvarige krigen i Liberia og for å sikre kvinners deltakelse ved valg. Tawakkol Karman har både før og under «den arabiske våren», under de mest krevende omstendigheter, spilt en ledende rolle i kampen for kvinners rettigheter og for demokrati og fred i Jemen.

Prisen til Ellen Johnson Sirleaf, Leymah Gbowee og Tawakkol Karman kan bidra til å gjøre slutt på den undertrykkelse av kvinner som ennå finner sted i mange land, og til å utløse det store potensial for demokrati og fred som kvinner kan representere.

For meg og mange kvinner i Norge representerer tildelingen en viktig anerkjennelse av det arbeidet, det kontinuerlige arbeidet, som gjøres og har blitt gjort med å styrke kvinners deltakelse i samfunnet og hindre undertrykking og diskriminering. Alle disse damene inspirerer på hver sin måte meg i kampen for et bedre Norge og for å styrke kvinners stilling i samfunnet i verden og i Norge. Det å bli tatt på alvor som en part i en fredsprosess er ingen selvfølge, det å spille en ledende rolle for demokrati, det å ha rettigheter ved valg, det at voldtekt i krig er en krigsforbrytelse og ikke bare en ugjerning, det å styrke kvinners stilling i samfunnet skjer ikke av seg selv.

På mange måter kan en si at alt vi kvinner her i Norge gjør og kjemper for, likelønn, retten til heltid, opprettholdelse av krisesentre, økt kvinnelige ledere, flere kvinnerlige politikere, ja, også kampen mot sexindustrien, enten det er forbudet mot kjøp av sex eller kampen mot strippebuler, er middelmådig og kanskje smålig, sammenlignet med de utfordringer som kvinner i andre land står ovenfor. Men på den andre side så er det akkurat dette det handler om. Det handler om å anerkjenne kvinner som samfunnsborgere på lik linje med menn. Det gjelder økonomisk selvstendighet, det gjelder mulighet for å delta ved beslutningsbordet i kommunestyret og det gjelder muligheten til å bli tatt seriøst som en samfunnsaktør, og ikke først og fremst som et sexobjekt.

Vi demonstrerer i dag mot en strippebar. En bar som henter kvinner hver måned fra fattige land i Øst-Europa for at de skal være under kontinuerlig oppsyn av de som har ført de hit, og for at de skal kle av seg for norske menn med penger. Vi vet lite om de forhold disse kvinnene har blitt rekruttert hit på, vi vet lite om hvilke framtidsutsikter de ble forespeilet da de ble hentet. Vi vet derimot at de kommer fra fattige land og at fattige mennesker som kommer til Norge er mer utsatt for maktmisbruk og overgrep.

Vår kamp mot internasjonal sexindustri fører seg inn i rekken av den globale kvinnekampen for å stryke kvinners stilling. Vi kjemper mot at kvinner og barn skal utnyttes i porno og sexbransjen, og for at kvinner skal ses på som samfunnsborgere på lik linje med menn. Men så lenge det er «helt naturlig» og «frigjørende» at vi har strippebarer der noen få skandinaviske kvinner og mange øst-europeiske kvinner kler av seg for penger, så vil det vær et press og mulighet for å tenke seg at alle kvinner i Norge kan bli en strippere. Og en kan tenke seg at kvinnelige kollegaer, og kvinner en kjenner, er villig til å kle av seg for penger. Og når du har begynt i bransjen, hva er nå forskjellen på å se, og røre, og gjøre det.

Heldigvis er ikke stripping pop i dag. Det er faktisk politisk ukorrekt og det er bra, men det er ikke lenge siden stripping var helt kurant underholdning i jobbsammenheng. Marie Simonsen skrev for noen dager siden om da hun startet som journalist i Dagens Næringsliv: «jeg [var] flere ganger på kostbare utenlandsturer betalt av næringslivet. Smøreturer var fortsatt vanlig på slutten av 1980-tallet. Kvinnelige finansreportere var det ikke, og jeg var derfor ofte den eneste kvinne i reisefølget, som ble skjenket og bespist på de beste restauranter. Kvelden endte som regel på strippeklubb. Det var en forventet og selvfølgelig del av programmet. Til frokost ble det servert historier om den delen av nattas utskeielser jeg av naturlige årsaker ikke hadde vært med på.»

Her ble Marie Simonsens mulighet til deltakelse begrenset fordi underholdningen var stripping. En viktig del av arbeidskollegiet og teambuildingen var å dra på guttetur på strippebar. Klart at dette begrenser kvinners mulighet til å delta i et arbeidsliv, om dette er normalen for underholdning. Og jeg vet hvilket ubehag jeg ville hatt om jeg måtte gå på strippebar med mine mannlige eldre sjefer fordi at det er en forventet underholdning etter en krevende arbeidsdag. Og jeg er derfor veldig glad for at vi er i den situasjonen at det ikke er kult å dra på strippebar og at man har forståelse for at det er ubehagelig for kvinner å se andre fattige kvinner svinge seg naken foran en gjeng med relativt sett rike norske menn. Og jeg er veldig glad for at jeg slipper å få kommentaren fra min sjef om at «du har ikke lyst til å gå opp å svinge deg der du også da?», en kommentar jeg tror mange ville fått om stripping hadde vært mer akseptert.

Tilbake til de 3 fantastiske prisvinnerne. De er alle kvinner som har stått opp i land hvor synet på kvinner er betydelig annerledes enn i Norge. De har trosset fordommer om at kvinner ikke kan ha egne meninger, eller at de ikke kan lede store demokratibevegelser eller land, de har kjempet mot at kvinner er mannens eiendom og for anerkjennelsen av at det foregår systematiske overgrep mot kvinner i krig, de har kjempet for kvinners økonomiske selvstendighet. Vi vet at den norske sexbransjen benytter seg av fattige kvinner i resten av verden til å tilfredstille norske menns ønske om seksualisert underholdning eller seksuelle tjenester. Det å styrke kvinners stilling enten det gjelder i øst-europa, nigeria, liberia eller jemen, er på hver sin måte et bidrag til å svekke den internasjonale sexindustrien og hindre kvinner fra å bli utnyttet. De tre prisvinnerne har vist at det å mobilisere og organisere kvinner på tvers av etniske, religiøse og politiske skillelinjer er nødvendig for å styrke hele samfunnet. En demonstrasjon mot en strippebar er en liten parantes, sammenlignet med prisvinnernes innsats, men ikke for det. En gang var Karwans ukentlige demonstrasjon en parantes i kampen for demokrati i Jemen, en gang var Gbowees innsats for å få kvinner med i fredskampen intet annet enn en hvilken som helst liten forsamling av kvinner som krevde fred. Men i dag står de der og er alt annet enn en parantes, de var der, de sto opp og førte kampen, og måtte de få fortsette og vinne frem. Måtte de sørge for at flere kvinner har økonomisk handlingsrom til å tjene til livets opphold uten å selge kroppen sin og måtte de oppmuntre og mobilisere kvinner verden over til å tørre å si sine meninger og kjempe for kvinners stilling i samfunnet.

(Denne apellen ble holdt på demonstrasjon mot strippebaren Dreams 7.oktober 2011)