Penger forsvinner ikke, de havner bare utenfor synsranda.

Det er kanskje ikke mange som husker hvordan vi snakket om en «Mong» eller en «Lødd». Det er snart 25 år siden, rundt den forrige store finanskrisa. En Mong var seks milliarder kroner, de uforutsette byggekostnader på Mongstad oljeraffineri. En Lødd er avledet av daværende sjef for Den norske Creditbank – DnC, Leif Løddesøl, som gikk av i 1988 etter formidable tap. DnC fusjonerte med Bergen Bank, som til overmål hadde store skjulte tap i bagasjen, og har siden 1990 båret det felles navnet DnB, som virker sunn nok.

Nå er det vel sånn at milliardene er tjent inn igjen på Mongstad, og Løddesøl ble for sin del hedret med St. Olavs Orden så seint som i fjor. Det er likevel ingen grunn til å la disse norske uttrykkene for det som i Donald Ducks Andeby heter en «fantasillion», gå i glemmeboka. «Baks» er en passelig betegnelse på de mellom fire og 17 milliardene Telenor med Jon Fredrik Baksaas i spissen har somlet bort i India. Ifølge den indiske redaktøren og tidligere Times-journalisten Shalini Singh burde varsellampene for korrupsjon ha glødet rødt hos Telenor. Flere internasjonale selskaper avbrøt forhandlingene med det nå korrupsjonsanklagede indiske mobilselskapet. Men Telenor var altså villig. Telenor sier at man ikke visste, at man hadde gjort en grundig forundersøkelse. Men ifølge Singh hadde det vært nok å følge de indiske mediene for å forstå at det var fare på ferde.

Spillet med fantasillioner pågår hele tiden. Forrige uke jamret noen over at de etiske kravene til Oljefondets investeringer er dårlige for maksimal profitt. Norge er verdens rikeste land, og det gjør våre ledere i stand til å delta i det internasjonale spillet om markeder og makt. Det ser ut til å være en selvdrivende karusell. Før i tida gikk vi på en smell her hjemme. Nå for tida er det norske engasjementer i fjerne markeder eller ressursområder som lokker oss inn i feller og bakevjer. Mitt lille spørsmål er: Hva er dyktighet?
Et svar på det kan vi få etter 24. mai. Da skal den indiske regjeringen bestemme hvordan de skal legge ut landets mobilmarked på auksjon. Da blir det så vidt jeg forstår mer klart om Baksaas må ta ansvar og gå eller om den norske stat kan legge skylda på India.

Penger har en forførende effekt på de fleste av oss. Penger er makt over egen tilværelse, og har du penger nok, gir det også makt over andres. For noen i uhyggelig grad. Jeg kjenner en kvinne som en gang var trofast arbeidstaker i Løddesøls DnC. Hun har mistet tellingen på alle de omorganiseringer som har brakt henne i nye arbeidsomgivelser i kjølvannet av omorganiseringer gjennom alle år siden. Jeg ser at det har tatt på. Hun har hatt liten innflytelse over egen arbeidssituasjon, men hun har i det minste hatt jobb. Hun er en trofast arbeidstaker hos en arbeidsgiver som er det stikk motsatte. I et land med en regjering som snakker mye og varmt om «arbeidslinja».
En ting er sikkert: Penger blir ikke borte. Telenor har tapt en Baks i India, –men pengene fortsetter i kretsløpet. I beste fall som ufrivillig bidrag til utvikling, i verste fall på hemmelige konti i skatteparadiser.
Regning kommer likevel til oss. Mens toppene forhandler sluttpakker, skal tapene dekkes inn. Det kan komme over skatteseddelen, det kan ramme deg som arbeidstaker i det tapende konsern, det kan berøve bestemor sykehjemsplass når hun trenger det. Det ­synes bare ikke på overflata.

Dagfinn Høybråten er igjen framme med abortsynet sitt, nå ved å hevde at leger med abortmotstand gis yrkesforbud fra helsedepartementet hvis de ikke får være fastleger. Hva er den egentlige agendaen hans? Skal leger ha en suveren rett til å sette seg over loven på bekostning av den abortsøkende?
Arbeidsmiljøloven og diskrimineringsloven fastslår at ingen kan utestenges fra et arbeid på grunnlag av politisk eller annen overbevisning. Så langt har Høybråten rett. Men loven sier samtidig at plagsom agitasjon på arbeidsplassen kan medføre oppsigelse. Dermed har statssekretær Robin Kåss rett: Fastlegene må være villig til å gjøre jobben sin i henhold til landets lovgivning, uavhengig av private synspunkter. Fastlegen verken skal eller kan legge stein til byrden ved å nekte å ha noe med saken å gjøre. Det er i så fall plagsom agitasjon, og legen har diskvalifisert seg selv. Det mangler ellers ikke alternative tjenestemuligheter i helsevesenet.

Abort er ikke et enkelt område, verken menneskelig eller politisk. Så langt kan jeg følge Høybråten. Men den abortsøkende må ha krav på å slippe risikoen for at legen opptrer som overdommer. Også om fastlegen sender pasienten videre, har fastlegen avsagt en dom over sin fastpasient. Forholdet legepasient skal være et tillitsforhold.
Loven om selvbestemt abort har den dag i dag avgjørende betydning for kvinners liv og helse. Før den kom i 1978 var uønsket gravide kvinner utsatt for vilkårlig behandling i helsevesenet, abort var et tabu, og streng lovgivning førte til et illegalt abortmarked. Situasjonen var uverdig for alle parter. Loven tvang seg fram.
At vi i kjølvannet av en riktig lovgivning har underkommunisert de psykologiske mekanismene som kan etterlate den aborterende i en sorg, er en helt annen sak. Dette temaet løftes da også jevnlig fram i lyset i dag.

Høybråtens vern av legers rett til å praktisere på tvers av lovgivningen er uforståelig. Jeg slutter aldri å forundre meg over mine jevnaldrende menn i KrF. Har de vært for mye i Amerika? Der moralen er svart-hvit, og der folk går til væpnet angrep mot klinikker som utfører abort? Hva slags moralsk praksis er det å pukke på sitt eget standpunkt i møte med pasienten, som har en lovfestet rett?
Vernet om livet handler om langt mer enn vernet av det ufødte liv.

Det er ikke min sak hva som foregår i «familiepartiet» KrF, men det hadde vært interessant om det kunne komme noe nytt fra nettopp den kanten når det gjelder vernet av det fødte liv. Barnevernets oppgaver er eskalerende. Barnevernsbarns egne skildringer tyder på at barnevernet i sin nåværende form ikke fungerer på langt nær godt nok. Det er formidable oppgaver med utsatte barn som trenger trygghet. Det er barn som er gitt livet, men som av ulike omstendigheter berøves muligheten til å leve dette livet i trygghet og utvikling. Når skal Høybråten, og for så vidt vi andre også, innse at en av de største utfordringen for samfunnet vårt ligger nettopp her? Hvordan står det egentlig til med vår kollektive omsorgsevne?

Et tankeeksperiment: Hva ville Jesus sagt? Mannen som skal ha steget ned blant menneskene for å dele menneskenes smerte, hva ville han sagt om en amerikanskinspirert abortmoral? Hva ville han sagt om omsorgsevnen vår, han som kalte til seg barna som vokterne ikke ville slippe inn i templet?