Kommunestyret er kommunes høyeste politiske avgjørelses organ, om ikke lov sier noe annet. I dag blir kommunestyremøtene og de politiske utvalgsmøtene i kommunen gjennomført ut fra vedtatt møteplan i kommunestyret. Det vil si at våre folkevalgte politikere har bestemte møtedatoer for de ulike utvalgene de sitter i, samt for kommunestyret. Og i mange tilfeller blir politiske beslutninger i kommunestyret eller utvalgene tatt noen få dager før møtene, eller under selve møtet. Det er ingen problem med når beslutningene blir tatt, men det er etter min mening et problem at vi ikke har en sterkere politisk ledelse i kommunen med flere deltids- og heltidspolitikere. Jeg vil mene at vi i dag har såkalte jojopolitikere som vil ha problemer med og ta alle politiske saker på alvor ettersom informasjon og forberedelse vil være vanskelig i ulike situasjoner.

Flora kommune følger i dag formannskapsmodellen. En styreform som kjennetegnes ved at kommunestyret velger et formannskap som skal være valgt av og blant medlemmer i kommunestyret. Som oftest velges formannskapet ut fra forholdstallsprinsippet slik at både opposisjon og posisjon blir representert. Formannskapet er uavsettelige, det vil si at kommunestyret ikke kan skifte ut formannskapet og formannskapet sitter ut hele valgperioden. I formannskapsmodellen så er det rådmannen som er øverste sjef for kommuneadministrasjonen. Rådmann er ansatt, ikke folkevalgt og har en viktig rolle sammen med ordfører med tanke på forslag til vedtak og utredninger av saker med sin administrasjon. Formannskapet har som oppgave å være et “arbeidsutvalg” for kommunestyre der saker som omhandler økonomiplan, skatte- og avgiftsvedtak, reguleringer og andre saker blir diskutert.

Et alternativ til formannskapsmodellen er parlamentarisme. Parlamentarisme er noe de fleste kjenner til. Parlamentarisme i en kommunal form vil si at kommunerådet (ofte kalt byrådet) utgår fra kommunestyret som en utøvende makt. Med andre ord så kan vi si at kommunestyret blir “parlamentet”, mens kommunerådet blir “regjeringen”. Og slik vi kjenner den nasjonale styringsformen med parlamentarisme, så kan kommunestyret på hvilket som helst tidspunkt komme med mistillitsforslag mot kommunerådet eller en byråd, og kommunerådet eller byråden må da gå av dersom flertallet av kommunestyret støtter mistillitsforslaget. Som øverste administrative ledelse vil kommunerådet ha alle de administrative fullmakter som rådmannen har i formannskapsmodellen. Kommunerådet vil også ha fullmakter av mer faglig art innenfor sine ulike oppgaveområder. Fullmaktsreglementet vil selvsagt regulere hvilke fullmakter og myndigheter kommunerådet vil ha, men de blir igjen delegert av kommunestyret. I motsetning til formannskapsmodellen der det er kommuneadministrasjonen sammen med rådmannen som legger frem saker for formannskap og kommunestyret, så vil det med parlamentarisme være byrådene som vil legge frem saker for kommunestyret sammen med sin administrasjon.

Mange vil nok stille et stort spørsmålstegn med hvorfor jeg i det hele tatt setter kommunens styreform på dagsorden. Jeg mener enkelt og greit at det politiske styret og det politiske lederskapet i kommunen er for lite representert i kommuneadministrasjonen, noe som gjør at den politiske makten og den politiske synligheten er for svak. Utenom ordfører, varaordfører, rådgiver og utvalgsleder i Plan- og miljø, så er det ingen andre partipolitikere i Flora kommune som har muligheten til å drive på med politikk i del/heltids stillinger. Med dagens system er det mange folkevalgte politikere som klager over det tidskrevende aspektet ved å være kommunepolitiker. De må bruke lange timer på kommunestyremøter og utvalgsmøter, og ikke minst må de bruke tid på å lese gjennom store papirhauger som er fullt opp av detaljer og forskjellige kommunedilemmaer. I mange tilfeller kan det være vanskelig for en kommunepolitiker og kombinere jobb, familieliv og fritid, og det kan være vanskelig og motivere seg selv til å lese gjennom sak etter sak, og skulle ha et standpunkt i hver eneste sak som igjen skal drøftes med kommunestyregruppen. Politikerne får selvsagt møtegodtgjørelse for å delta på møtene, men de får ikke godtgjørelse for å lese sakspapirer, forberede seg til møtene og for å være researchere i forhold til spørsmål til administrasjonen og uthenting av ekstra opplysninger eller historikk.

Med dette mener jeg ikke det er synd i våre folkevalgte politikere, de har tross alt valgt og gå inn i politiske posisjoner helt frivillig og uten tvang. Problemet er at vi da får såkalte jojopolitikere, som nesten bare konsentrerer seg om det som står i sakspapirene, ettersom de blir vanskeligere og være en politisk researcher fordi kombineringen ikke går opp. Sakene som politikerne skal behandle og vedtatt, er jobbet frem og utarbeidet av kommuneadministrasjonen. Noe som vil si at opplysninger og synsvinkel på hver enkelt sak er bestemt av det såkalte byråkratiet, ikke av de som har beslutningsmakten, nemlig politikerne. Vi trenger politikere fra både posisjon og opposisjon som kan jobbe enda mer inn mot kommuneadministrasjonen og gå få en politisk oversikt. Får man del/heltidspolitikere som kan jobbe med politikk inn mot kommuneadministrasjonen og være såkalte politiske researchere, så vil det bli enklere og være kommunepolitiker og det vil føre til mer politisk oversikt. Jeg vil kalle dem politisk ansvarlige reserachere for kommunestyret.

Parlamentarisme vil gjøre de politiske skillelinjene enda klarere gjennom at man vil få en sterkere posisjon og en sterkere opposisjon. Dette mener jeg er positivt ettersom politikken til hvert enkelt parti vil bli enda mer klarere, og posisjon og opposisjon vil presse hverandre til å levere politikk og gode resultater for kommunen. Med parlamentarisme så vil også det politiske ansvaret bli tydeliggjort enda mer enn det blir i dag. Posisjonspolitikerne kan ikke løpe bort fra sitt politiske ansvar når det gjelder utøvende politikk, men også for administrasjonen de vil lede. Makten flyttes fra sterke og ikke demokratiske valgte byråkrater i kommuneadministrasjonen, og over til folkevalgte politikere som må stå til ansvar for sine prioriteringer og tiltak.

Debatten om å innføre kommunal parlamentarisme er noe Florapolitikerne burde ta opp til diskusjon med høyeste seriøsitet. Om man skal bruke argumentet om at kommunen er for liten til å innføre kommunal parlamentarisme, så kan man like gjerne si at kommunen er for liten til det meste. Og en slik holdning, vil ikke jeg som Flora patriot være bekjent med. Derfor håper jeg at denne diskusjonen ikke bare fortsetter i avisen og på de sosiale medier, men at den også blir tatt opp til diskusjon i bystyresalen etterhvert. Politikerne er valgt til å ta tak i innbyggernes problemer, ikke til å overse dem. Kommunal parlamentarisme vil derfor være et ledd i å styrke politikernes rolle i kommunen, samt at politikerne får større handlerom og innbyggerne får politikere som må stå til ansvar for sin synlige og vedtatte politikk.

Flora bystyre burde i nærmeste fremtid ta denne saken opp slik at man fortest mulig kan sette ned en arbeidsgruppe som kan utrede styringsformen, og eventuelle økonomiske konsekvenser ved en slik innføring. Jeg sier ikke at kommunal parlamentarisme nødvendigvis er den absolutt beste ordningen for mer politisk synlighet og politisk lederskap, men det er et seriøst alternativ som våre folkevalgte politikere må se nøyere på og ta et klart standpunkt til. Janteloven er vel ikke et ukjent fenomen i Florapolitikken, og om dette fenomenet vil hakke ned forslaget om kommunal parlamentarisme i Flora kommune vil tiden vise.

www.politiskeboe.blogg.no

Kommunestyret er kommunes høyeste politiske avgjørelses organ, om ikke lov sier noe annet. I dag blir kommunestyremøtene og de politiske utvalgsmøtene i kommunen gjennomført ut fra vedtatt møteplan i kommunestyret. Det vil si at våre folkevalgte politikere har bestemte møtedatoer for de ulike utvalgene de sitter i, samt for kommunestyret. Og i mange tilfeller blir politiske beslutninger i kommunestyret eller utvalgene tatt noen få dager før møtene, eller under selve møtet. Det er ingen problem med når beslutningene blir tatt, men det er etter min mening et problem at vi ikke har en sterkere politisk ledelse i kommunen med flere deltids- og heltidspolitikere. Jeg vil mene at vi i dag har såkalte jojopolitikere som vil ha problemer med og ta alle politiske saker på alvor ettersom informasjon og forberedelse vil være vanskelig i ulike situasjoner.

Flora kommune følger i dag formannskapsmodellen. En styreform som kjennetegnes ved at kommunestyret velger et formannskap som skal være valgt av og blant medlemmer i kommunestyret. Som oftest velges formannskapet ut fra forholdstallsprinsippet slik at både opposisjon og posisjon blir representert. Formannskapet er uavsettelige, det vil si at kommunestyret ikke kan skifte ut formannskapet og formannskapet sitter ut hele valgperioden. I formannskapsmodellen så er det rådmannen som er øverste sjef for kommuneadministrasjonen. Rådmann er ansatt, ikke folkevalgt og har en viktig rolle sammen med ordfører med tanke på forslag til vedtak og utredninger av saker med sin administrasjon. Formannskapet har som oppgave å være et “arbeidsutvalg” for kommunestyre der saker som omhandler økonomiplan, skatte- og avgiftsvedtak, reguleringer og andre saker blir diskutert.

Et alternativ til formannskapsmodellen er parlamentarisme. Parlamentarisme er noe de fleste kjenner til. Parlamentarisme i en kommunal form vil si at kommunerådet (ofte kalt byrådet) utgår fra kommunestyret som en utøvende makt. Med andre ord så kan vi si at kommunestyret blir “parlamentet”, mens kommunerådet blir “regjeringen”. Og slik vi kjenner den nasjonale styringsformen med parlamentarisme, så kan kommunestyret på hvilket som helst tidspunkt komme med mistillitsforslag mot kommunerådet eller en byråd, og kommunerådet eller byråden må da gå av dersom flertallet av kommunestyret støtter mistillitsforslaget. Som øverste administrative ledelse vil kommunerådet ha alle de administrative fullmakter som rådmannen har i formannskapsmodellen. Kommunerådet vil også ha fullmakter av mer faglig art innenfor sine ulike oppgaveområder. Fullmaktsreglementet vil selvsagt regulere hvilke fullmakter og myndigheter kommunerådet vil ha, men de blir igjen delegert av kommunestyret. I motsetning til formannskapsmodellen der det er kommuneadministrasjonen sammen med rådmannen som legger frem saker for formannskap og kommunestyret, så vil det med parlamentarisme være byrådene som vil legge frem saker for kommunestyret sammen med sin administrasjon.

Mange vil nok stille et stort spørsmålstegn med hvorfor jeg i det hele tatt setter kommunens styreform på dagsorden. Jeg mener enkelt og greit at det politiske styret og det politiske lederskapet i kommunen er for lite representert i kommuneadministrasjonen, noe som gjør at den politiske makten og den politiske synligheten er for svak. Utenom ordfører, varaordfører, rådgiver og utvalgsleder i Plan- og miljø, så er det ingen andre partipolitikere i Flora kommune som har muligheten til å drive på med politikk i del/heltids stillinger. Med dagens system er det mange folkevalgte politikere som klager over det tidskrevende aspektet ved å være kommunepolitiker. De må bruke lange timer på kommunestyremøter og utvalgsmøter, og ikke minst må de bruke tid på å lese gjennom store papirhauger som er fullt opp av detaljer og forskjellige kommunedilemmaer. I mange tilfeller kan det være vanskelig for en kommunepolitiker og kombinere jobb, familieliv og fritid, og det kan være vanskelig og motivere seg selv til å lese gjennom sak etter sak, og skulle ha et standpunkt i hver eneste sak som igjen skal drøftes med kommunestyregruppen. Politikerne får selvsagt møtegodtgjørelse for å delta på møtene, men de får ikke godtgjørelse for å lese sakspapirer, forberede seg til møtene og for å være researchere i forhold til spørsmål til administrasjonen og uthenting av ekstra opplysninger eller historikk.

Med dette mener jeg ikke det er synd i våre folkevalgte politikere, de har tross alt valgt og gå inn i politiske posisjoner helt frivillig og uten tvang. Problemet er at vi da får såkalte jojopolitikere, som nesten bare konsentrerer seg om det som står i sakspapirene, ettersom de blir vanskeligere og være en politisk researcher fordi kombineringen ikke går opp. Sakene som politikerne skal behandle og vedtatt, er jobbet frem og utarbeidet av kommuneadministrasjonen. Noe som vil si at opplysninger og synsvinkel på hver enkelt sak er bestemt av det såkalte byråkratiet, ikke av de som har beslutningsmakten, nemlig politikerne. Vi trenger politikere fra både posisjon og opposisjon som kan jobbe enda mer inn mot kommuneadministrasjonen og gå få en politisk oversikt. Får man del/heltidspolitikere som kan jobbe med politikk inn mot kommuneadministrasjonen og være såkalte politiske researchere, så vil det bli enklere og være kommunepolitiker og det vil føre til mer politisk oversikt. Jeg vil kalle dem politisk ansvarlige reserachere for kommunestyret.

Parlamentarisme vil gjøre de politiske skillelinjene enda klarere gjennom at man vil få en sterkere posisjon og en sterkere opposisjon. Dette mener jeg er positivt ettersom politikken til hvert enkelt parti vil bli enda mer klarere, og posisjon og opposisjon vil presse hverandre til å levere politikk og gode resultater for kommunen. Med parlamentarisme så vil også det politiske ansvaret bli tydeliggjort enda mer enn det blir i dag. Posisjonspolitikerne kan ikke løpe bort fra sitt politiske ansvar når det gjelder utøvende politikk, men også for administrasjonen de vil lede. Makten flyttes fra sterke og ikke demokratiske valgte byråkrater i kommuneadministrasjonen, og over til folkevalgte politikere som må stå til ansvar for sine prioriteringer og tiltak.

Debatten om å innføre kommunal parlamentarisme er noe Florapolitikerne burde ta opp til diskusjon med høyeste seriøsitet. Om man skal bruke argumentet om at kommunen er for liten til å innføre kommunal parlamentarisme, så kan man like gjerne si at kommunen er for liten til det meste. Og en slik holdning, vil ikke jeg som Flora patriot være bekjent med. Derfor håper jeg at denne diskusjonen ikke bare fortsetter i avisen og på de sosiale medier, men at den også blir tatt opp til diskusjon i bystyresalen etterhvert. Politikerne er valgt til å ta tak i innbyggernes problemer, ikke til å overse dem. Kommunal parlamentarisme vil derfor være et ledd i å styrke politikernes rolle i kommunen, samt at politikerne får større handlerom og innbyggerne får politikere som må stå til ansvar for sin synlige og vedtatte politikk.

Flora bystyre burde i nærmeste fremtid ta denne saken opp slik at man fortest mulig kan sette ned en arbeidsgruppe som kan utrede styringsformen, og eventuelle økonomiske konsekvenser ved en slik innføring. Jeg sier ikke at kommunal parlamentarisme nødvendigvis er den absolutt beste ordningen for mer politisk synlighet og politisk lederskap, men det er et seriøst alternativ som våre folkevalgte politikere må se nøyere på og ta et klart standpunkt til. Janteloven er vel ikke et ukjent fenomen i Florapolitikken, og om dette fenomenet vil hakke ned forslaget om kommunal parlamentarisme i Flora kommune vil tiden vise.

www.politiskeboe.blogg.no

De kaller oss for curlinggenerasjonen. Generasjonen som har surfet på bølger frem mot en velferd generasjonen før min egen har skapt, jobbet og slitt for. Og jeg er slettens ikke uenig i at min egen generasjons trygghet, nytelse og gode velferd er skapt og laget av andre menneskers slitt og harde arbeid. Vi blir opplært til å tenke langsiktig. Opplært til å tenke at vi må ta vare på samfunnet fordi det kommer en generasjon etter oss som skal overta vår plass. Og selvsagt skal vi ta vare på samfunnet for våre neste. Hvem vil ikke det beste for sine barn og sine fremtidige landsborgere? Men tanken om at vi må ta vare på samfunnet for neste generasjon har også generasjonen før min egen tenkt: At vi må gjøre det beste, for våre neste. Men har vi egentlig tenkt over at generasjonen før oss har tenkt samme tanke som mange av oss gjør i dag? At vi må ta vare på våre neste. Jeg tror svaret er nei, vi tenker ikke så mye på generasjonen før oss, vi tenker mer på generasjonen etter oss. Og det er ikke noe galt i å tenke på generasjonen etter oss, tvert i mot. Men det som er gale er at vi i større grad glemmer den generasjonen som var før oss, nemlig våre eldre.

Den dagen jeg ble 18år åpnet en verden av muligheter og rettigheter seg. Jeg ble det som samfunnet omtaler som myndig og fri. Jeg kunne spasere inn på vinmonopolet og på butikken med loven på min side og kjøpe alkoholholdig drikkevarer og tobakksvarer, jeg kunne ta sertifikatet med loven på min side, og jeg kunne gå inn i stemmelokalet og stemme på akkurat det partiet jeg ville med loven på min side. Fra før av måtte jeg ha mamma eller pappas underskrift for å dra på klassetur, eller for å opprette en konto i banken. Men nå, nå var jeg blitt 18 og myndig, noe som innebar at jeg kunne ta egne valg i livet med samfunnets støtte, og selvsagt ta konsekvensene mine valg ville føre med seg. Dette var en stor overgang for meg, en overgang som betydde mer ansvar og flere rettigheter som borger.

Livet handler i stor grad om overganger vi gjør fra barn til ungdom til voksen og til slutt overgangen til å bli gammel. I et teologisk natursyn ser man på mennesket som et vesen der streben etter kunnskap er viktig for å bli et fullkomment menneske, på samme måte som et frøs intensjon og mål er å bli en stor flott blomst. Så enkelt kan livet beskrives, men kunnskapen har også trapper og trinn vi går, og i vårt samfunn innebærer disse trappetrinnene mer erfaring og flere rettigheter, altså barn til ungdom til voksen og til gammel. Det som er mest logisk og si er at den siste overgangen er den overgangen der man legger ned sitt arbeid for å slappe av de siste årene man har igjen på denne kloden. Overgangene har ført med seg erfaringer, vaner, rettigheter og slitsomheter man helst skulle ønske man kunne glemme. Vi kan med andre ord si at mennesket i den siste overgangen har blitt et fullkomment menneske i et teologisk natursyn. Når man har levd et langt og slitsomt liv, så skal man ha rett på å få røyke en røyk, komme seg ut i friskluft, ta en pils til maten og legge seg når man vil. Det skal ikke være slik at bare fordi man blir eldre, så skal man miste kontroll over eget liv.

I 2010 hadde jeg den store glede av å få besøke Lotte sykehjem i København i Danmark. Der fikk jeg oppleve at uansett om man ble eldre, så skulle man fortsatt få lov å bestemme hvordan man ville at rommet sitt skulle se ut, bestemme når de ville legge seg og når de ville ta en røyk eller en kald pils. De kunne også få bestemme når de ville ut og ha frisk luft, i tillegg til at de ansatte på sykehjemmet hadde vanlige klær på seg, de var ikke kledd i uniform. Hvorfor er ikke dette mulig i Norge? Hvorfor skal plutselig alderdommen gjør til at man ikke får oppleve de nytelsene man elsker og hvorfor skal man plutselig bli møt av en institusjon der du må få godkjent hvordan rommet ditt skal se ut, og der du møter mennesker i uniform. Vi kan vel ikke kalle dette for et hjem? I alle fall ikke et trivelig hjem, men heller en uhyggelig institusjon. I dagens samfunn så er det dessverre blitt slik at eldreomsorgen er forskjellig fra kommune til kommune på grunn av hvilken økonomisk situasjon kommunen er i. Dette er svært leit ettersom mange eldre som bor i dårligstilte kommuner vil få et dårligere tilbud en f. eks nabokommunen som kan befinne seg i en mye bedre økonomisk situasjon. Tiltak som gir mer ressurser til eldreomsorgen, mer livskvalitet og valgfrihet til de eldre, er tiltak som kan være positive for og gjøre den norske eldreomsorgen enda bedre enn den er i dag. At vi skjemmer de eldre litt bort skulle bare mangle, de har tross alt arbeidet og slitt for min generasjons velferd i flere tiår.

Eldreomsorgen burde i større grad bli et mer nasjonalt ansvarsområde i samarbeid med kommunene for å hindre at mange eldre får dårlige tilbud. Det første steget mot en god og verdig alderdom er å slippe til private aktører i eldreomsorgen, både som sykehjem og hjemmesykepleiere. Den rød-grønne regjeringens allergi mot private aktører kan rett og slett ikke stå i veien for at vi skal gi de eldre den beste eldreomsorgen etter flere tiår med hardt arbeid og slitt for å bygge landet. Det mangler ikke på ressurser og økonomi for å gjøre et skikkelig samfunnsløft for de eldre, det mangler politisk vilje. Og gi innpass til private aktører handler ikke om at private aktører skal tjene på sin virksomhet, det er det siste jeg bryr meg om. Det jeg bryr meg om er at de eldre og de pårørende har valgfriheten til å velge mellom et offentlig eller et privat sykehjem eller hjemmesykepleie, at de eldre og de pårørende skal få det aller beste tilbudet der staten skal finansiere det. Jeg bryr meg ikke om hvem som utfører disse tjenestene, så lenge de er gode og verdige for de eldre. I tillegg så skal det ikke være politikernes oppgaver og bestemme om de eldre skal få røyke eller drikke alkohol på sykehjemmene, de skal være fornøyde med at de eldre er fornøyde og glade. Bare fordi du bli gammel så skal du ikke miste alle nytelser og opplevelser du liker!

Vi må begynne og behandle våre eldre med respekt og verdighet. Vi må i større grad legge private allergier og økonomiske unnskyldninger bort. Vi må ikke la en politisk kamp gå utover våre eldre som har betydd så enormt mye for landet, som enkeltindivider som har skapt en velferd mange andre land og mennesker i verden kan misunne oss. Våre eldre fortjener det aller beste, og det vil jeg gi dem!

*Så neste gang du hører at du må gjøre de riktige valgene eller de riktige handlingene fordi det kommer en generasjon etter deg, tenk også på den generasjonen som var før deg. Generasjonen før deg tenkte også på neste generasjon, og derfor prøvde de etter beste evne og gjøre de riktige handlingene og valgene for å skape en god velferd for meg og deg. Vi må ta et samfunnsløft slik at vi behandler våre eldre på en verdig og god måte. En dag er det vi selv som sitter der som generasjonen som var før! *

Les flere innlegg her: http://politiskeboe.blogg.no/

En dag er vi den generasjonen som var før!

De kaller oss for curlinggenerasjonen. Generasjonen som har surfet på bølger frem mot en velferd generasjonen før min egen har skapt, jobbet og slitt for. Og jeg er slettens ikke uenig i at min egen generasjons trygghet, nytelse og gode velferd er skapt og laget av andre menneskers slitt og harde arbeid. Vi blir opplært til å tenke langsiktig. Opplært til å tenke at vi må ta vare på samfunnet fordi det kommer en generasjon etter oss som skal overta vår plass. Og selvsagt skal vi ta vare på samfunnet for våre neste. Hvem vil ikke det beste for sine barn og sine fremtidige landsborgere? Men tanken om at vi må ta vare på samfunnet for neste generasjon har også generasjonen før min egen tenkt: At vi må gjøre det beste, for våre neste. Men har vi egentlig tenkt over at generasjonen før oss har tenkt samme tanke som mange av oss gjør i dag? At vi må ta vare på våre neste. Jeg tror svaret er nei, vi tenker ikke så mye på generasjonen før oss, vi tenker mer på generasjonen etter oss. Og det er ikke noe galt i å tenke på generasjonen etter oss, tvert i mot. Men det som er gale er at vi i større grad glemmer den generasjonen som var før oss, nemlig våre eldre.

Den dagen jeg ble 18år åpnet en verden av muligheter og rettigheter seg. Jeg ble det som samfunnet omtaler som myndig og fri. Jeg kunne spasere inn på vinmonopolet og på butikken med loven på min side og kjøpe alkoholholdig drikkevarer og tobakksvarer, jeg kunne ta sertifikatet med loven på min side, og jeg kunne gå inn i stemmelokalet og stemme på akkurat det partiet jeg ville med loven på min side. Fra før av måtte jeg ha mamma eller pappas underskrift for å dra på klassetur, eller for å opprette en konto i banken. Men nå, nå var jeg blitt 18 og myndig, noe som innebar at jeg kunne ta egne valg i livet med samfunnets støtte, og selvsagt ta konsekvensene mine valg ville føre med seg. Dette var en stor overgang for meg, en overgang som betydde mer ansvar og flere rettigheter som borger.

Livet handler i stor grad om overganger vi gjør fra barn til ungdom til voksen og til slutt overgangen til å bli gammel. I et teologisk natursyn ser man på mennesket som et vesen der streben etter kunnskap er viktig for å bli et fullkomment menneske, på samme måte som et frøs intensjon og mål er å bli en stor flott blomst. Så enkelt kan livet beskrives, men kunnskapen har også trapper og trinn vi går, og i vårt samfunn innebærer disse trappetrinnene mer erfaring og flere rettigheter, altså barn til ungdom til voksen og til gammel. Det som er mest logisk og si er at den siste overgangen er den overgangen der man legger ned sitt arbeid for å slappe av de siste årene man har igjen på denne kloden. Overgangene har ført med seg erfaringer, vaner, rettigheter og slitsomheter man helst skulle ønske man kunne glemme. Vi kan med andre ord si at mennesket i den siste overgangen har blitt et fullkomment menneske i et teologisk natursyn. Når man har levd et langt og slitsomt liv, så skal man ha rett på å få røyke en røyk, komme seg ut i friskluft, ta en pils til maten og legge seg når man vil. Det skal ikke være slik at bare fordi man blir eldre, så skal man miste kontroll over eget liv.

I 2010 hadde jeg den store glede av å få besøke Lotte sykehjem i København i Danmark. Der fikk jeg oppleve at uansett om man ble eldre, så skulle man fortsatt få lov å bestemme hvordan man ville at rommet sitt skulle se ut, bestemme når de ville legge seg og når de ville ta en røyk eller en kald pils. De kunne også få bestemme når de ville ut og ha frisk luft, i tillegg til at de ansatte på sykehjemmet hadde vanlige klær på seg, de var ikke kledd i uniform. Hvorfor er ikke dette mulig i Norge? Hvorfor skal plutselig alderdommen gjør til at man ikke får oppleve de nytelsene man elsker og hvorfor skal man plutselig bli møt av en institusjon der du må få godkjent hvordan rommet ditt skal se ut, og der du møter mennesker i uniform. Vi kan vel ikke kalle dette for et hjem? I alle fall ikke et trivelig hjem, men heller en uhyggelig institusjon. I dagens samfunn så er det dessverre blitt slik at eldreomsorgen er forskjellig fra kommune til kommune på grunn av hvilken økonomisk situasjon kommunen er i. Dette er svært leit ettersom mange eldre som bor i dårligstilte kommuner vil få et dårligere tilbud en f. eks nabokommunen som kan befinne seg i en mye bedre økonomisk situasjon. Tiltak som gir mer ressurser til eldreomsorgen, mer livskvalitet og valgfrihet til de eldre, er tiltak som kan være positive for og gjøre den norske eldreomsorgen enda bedre enn den er i dag. At vi skjemmer de eldre litt bort skulle bare mangle, de har tross alt arbeidet og slitt for min generasjons velferd i flere tiår.

Eldreomsorgen burde i større grad bli et mer nasjonalt ansvarsområde i samarbeid med kommunene for å hindre at mange eldre får dårlige tilbud. Det første steget mot en god og verdig alderdom er å slippe til private aktører i eldreomsorgen, både som sykehjem og hjemmesykepleiere. Den rød-grønne regjeringens allergi mot private aktører kan rett og slett ikke stå i veien for at vi skal gi de eldre den beste eldreomsorgen etter flere tiår med hardt arbeid og slitt for å bygge landet. Det mangler ikke på ressurser og økonomi for å gjøre et skikkelig samfunnsløft for de eldre, det mangler politisk vilje. Og gi innpass til private aktører handler ikke om at private aktører skal tjene på sin virksomhet, det er det siste jeg bryr meg om. Det jeg bryr meg om er at de eldre og de pårørende har valgfriheten til å velge mellom et offentlig eller et privat sykehjem eller hjemmesykepleie, at de eldre og de pårørende skal få det aller beste tilbudet der staten skal finansiere det. Jeg bryr meg ikke om hvem som utfører disse tjenestene, så lenge de er gode og verdige for de eldre. I tillegg så skal det ikke være politikernes oppgaver og bestemme om de eldre skal få røyke eller drikke alkohol på sykehjemmene, de skal være fornøyde med at de eldre er fornøyde og glade. Bare fordi du bli gammel så skal du ikke miste alle nytelser og opplevelser du liker!

Vi må begynne og behandle våre eldre med respekt og verdighet. Vi må i større grad legge private allergier og økonomiske unnskyldninger bort. Vi må ikke la en politisk kamp gå utover våre eldre som har betydd så enormt mye for landet, som enkeltindivider som har skapt en velferd mange andre land og mennesker i verden kan misunne oss. *Våre eldre fortjener det aller beste, og det vil jeg gi dem! *

Så neste gang du hører at du må gjøre de riktige valgene eller de riktige handlingene fordi det kommer en generasjon etter deg, tenk også på den generasjonen som var før deg. Generasjonen før deg tenkte også på neste generasjon, og derfor prøvde de etter beste evne og gjøre de riktige handlingene og valgene for å skape en god velferd for meg og deg. Vi må ta et samfunnsløft slik at vi behandler våre eldre på en verdig og god måte. En dag er det vi selv som sitter der som generasjonen som var før!

Les flere innlegg her: http://politiskeboe.blogg.no/

En kronikk.

Et innlegg om valgdeltagelse, politiske rettigheter, demokrati og alt annet som folk burde tenke over. God lesing :-)

I går kom jeg over en veldig interessant artikkel om stemmeavgivelse med valg. Jason Brennan, som er forfatter av boken “The Ethics of Voting” mener at å stemme for å stemme er uetisk, noe jeg er svært enig med han i. ( http://www.minervanett.no/2011/10/14/kan-a-stemme-vaere-umoralsk/ )

Stemme for å stemme.
Vi klager over lav valgdeltagelse i Norge, og partiene hyler etter velgerne om at de må stemme på deres parti i bytte mot vennlighet, løfter, drops og vafler de siste ukene før valgdagen. Mange mennesker stemmer fordi de har et politisk standpunkt og en mening om en bestemt sak, mens andre stemmer fordi de ikke har et standpunkt eller en mening om samfunnet (mange velger også å ikke stemme i ren protest mot politikerne). Men vi har også en tredje kategori, nemlig de som stemmer bare for å stemme. Det store spørsmålet blir da om partiene og politikerne mener det er riktig å få en stemme fra en person som plukket ut den første listen de så når de kom inn i valglokalene? Selvsagt er det vanskelig og skulle forebygge slike stemmer, men det er et av flere ting som kan være negativt ved vårt hellige demokrati.

Forslag om stemmeplikt.
For et par måneder siden foreslo regjeringens integreringsutvalg og innføre stemmeplikt i Norge, altså å tvinge folk til og stemme ved valgene. Dette er noe jeg selvsagt er helt imot ettersom jeg mener at frihet også handler om friheten til å la være å stemme ved valg. Det er ikke slike tiltak vi gjør for å øke valgdeltakelsen i Norge, vi må heller tilrettelegge gjennom andre tiltak som engasjerer mennesker til å stemme. En slik stemmeplikt ville gjort landet vårt udemokratisk og feil ettersom valgdeltagelsen da hadde blitt styrt av tvang, ikke vilje. Mange mange prosent av stemmene ville da vært personer som stemmer bare for å stemme. Jeg vil heller at valgdeltagelsen skal være lav der mennesker stemmer av en grunn, enn en høy valgdeltagelse der mennesker stemmer uten grunn.

Mange politikere og parti vil nok være enig med meg i at slike stemmer der personer bare stemmer for åstemmer er uetiske. Men innerst inne så vil de nok være fornøyd med de stemmene ettersom de selv tjener på det. Kan man kalle det utnytting? At man oppfordrer mennesker til å stemme bare fordi det er du som stiller til valg, fordi du er familiemedlem eller bestevenn? Selv har jeg møtt mange slike personer, som spiller nettopp på at de er bestevenner eller familiemedlemmer, en slik holdning er ikke demokratiet verdig, iallefall i teorien. En annen holdning jeg har møtt er personer som tror det vet alt og er eksperter på alt som heter politikk, altså du er dum om du ikke er enig med meg holdningen. Og definere hva som burde være riktig holdning overfor velgere og samfunn generelt er vanskelig å finne et fasit svar på. Hvordan man skal finne ut om en person er som den er, eller leker noe annet er også vanskelig og finne ut av og få et svar på. Men jeg vil heller være bekjent med at jeg for andre kan virke kontroversiell, dum og plantet på jorden enn å sveve i drømmene om en person jeg ikke er. Holdning kommer av fornuft hos hver enkelt, rasjonalisme.

Blanke stemmersedler?
Et annet dårlig forslag for å øke valgdeltagelsen er og gjøre det mulig for personer å stemme blankt ved valgene. Dette mener jeg er bare bortkasting av tid og ressurser. Vi trenger ikke blanke stemmesedler for at folk skal vise at de ikke har noen mening. Blanke stemmer ser vi gjennom hvor mange som ikke har valgt og bruke stemmeretten og møte opp, altså valgdeltagelsen. Selvsagt kunne det vært et god tiltak for de personene som ikke stemmer i protest mot politikerne, partiene eller den politikken som blir ført. Men igjen så mener jeg at vi kan allerede kan se de blanke stemmesedlene nettopp gjennom tall for valgdeltagelsen.

Demokratiet som styreform.
Det er vanskelig å finne en styreform i et samfunn som er hundre prosent perfekt. Winston Churchill har et godt sitat om nettopp demokrati, han sa: “Demokrati er den verste styringsformen som finnes, bortsett fra alle de andre som er blitt prøvd opp gjennom tidene.”. Demokratiet er ikke hundre prosent perfekt, men det er allikevel den formen for samfunnsstyring som gir mennesker flest påvirkningsmuligheter og politiske rettigheter. Representativt eller direkte demokrati, så lenge det er borgerne i staten og samfunnet som selv kan være representanter for borgerne og ivareta borgernes rettigheter med legitimitet fra borgerne i samfunnet, så er det det som betyr noe. Jeg har tillit til enkelt menneske, jeg er liberal konservativ. Jeg tror på et samfunn der staten skal gripe minst mulig inn i enkelt menneskets liv og aktiviteter, selvsagt innenfor orden, rammer og lover vi setter for vårt samfunn.

Tenk deg.
Man skulle tro at valgdeltakelsen i Norge var høy utifra alle de politiske rettighetene vi har i vårt land, men den er det motsatte uansett rettigheter, lav. Tenk deg at du hadde våknet opp i et land uten politiske rettigheter eller demokrati, samtidig som du viste hva politiske rettigheter og demokrati var i praksis. Hvordan hadde du følt deg da? Ingen mulighet til å gjøre opprør mot regime, ingen mulighet til å stemme og ingen mulighet til ytringsfrihet, bevegelsesfrihet, tankefrihet eller religionsfrihet. Hvordan hadde du følt deg da? Totalt hjelpesløs og fanget i et lukket samfunn, et eksempel på et slik land er Nord-Korea. Det er først når vi ser på nyhetene eller reiser rundt i verden vi ser hvilken rikdom vi har og hvilke politiske rettigheter vi har, ting som vi til vanlig tar forgitt og ikke bryr oss om. For meg er ytringsfriheten, bevegelsesfriheten, tankefriheten, religionsfriheten hellig, det er ting jeg ikke tar forgitt. Derfor stemmer jeg ved valg og er med på og påvirke samfunnet rundt meg, fordi jeg faktisk kan gjøre det.

Politiske rettigheter.
For meg er de politiske rettighetene hellige. Ytringsfrihet, bevegelsesfrihet, tankefrihet, religionsfrihet osv.. osv.. Jeg bruker mine rettigheter aktivt fordi jeg lever i et samfunn der jeg faktisk kan gjøre det. Jeg kan være kontroversiell, jeg kan snakke Roma midt i mot og jeg kan tale min mening å sto knallhardt på mine meninger. Så vil noen spør: “Jamen, vil det da si at du er 100 prosent enig med Høyre? Siden du er med i et politisk parti?”. La meg slå det klinkendes klart: Ingen, absolutt ingen er 100 prosent enig med det partiet det er aktivt med i, ingen. Som jeg har skrevet om tidligere her på denne bloggen så mener jeg at politikk i bunn og grunn handler om å se og oppleve å deretter avgi en mening om det du ser og opplever. Det neste skrittet handler om å finne ut hvilket parti du er mest enig med i det du ser og opplever og avgir en mening om. Skulle vi vært 100 prosent enig med et parti så måtte vi alle ha startet hver våre partier. Eller som tidligere Venstre leder Lars Sponheim sa: “Hver mann, sin høne”. Enkelt og greit: LIKE BARN LEKER BEST!

Så til slutt: Tenk deg om. Tenk på hvilken forskjell du kan gjøre for deg selv og andre, tenk på de politiske rettigheten du har som veldig mange andre mennesker i verden ikke har. Ville du levd i et lukket samfunn? Nei, det tviler jeg sterkt på.

Tar du ting forgitt?

Les gjerne mer her: http://politiskeboe.blogg.no/1319119463_stemme_for_og_stemme_.html