Norge og det europeiske fellesskap
- Erlend Bøe, leder Troms Europeisk Ungdom

Tanken om et europeisk fellesskap og samarbeid mellom nasjoner og mennesker i Europa har levd helt siden middelalderen. Etter to verdenskriger som begge hadde sitt opphav i Europa og som begge hadde krevd flere millioner menneskeliv, var flere europeiske land på jakt etter løsninger som kunne hindre politiske konflikter som kunne skape krig mellom europeiske land og resten av verden. Winston Churchill var en av de første som tok til orde for et samarbeid i Europa etter andre verdenskrig. Tankegangen var enkel; Tettere samarbeid ville skape et gjensidig avhengighetsforhold mellom de europeiske landene som på sikt ville føre til vennskapelige relasjoner.

9.mai 1950 er en spesiell og viktig dato for alle oss europavenner. Denne dagen for ganske nøyaktig 62år siden ble de første skrittene og den første grunnsteinen lagt for det vi i dag kjenner som Den europeiske union (EU). Denne dagen la den franske utenriksministeren Robert Schuman frem planene om et tysk-fransk kull- og stålsamarbeid. Hovedideen bak dette samarbeidet var at landene skulle regulere de to ressursene ettersom kull og stål var det man brukte for å lage våpen og annet krigsmateriell. Robert Schumans berømte tale klinger fortsatt i våre ører: “Verdensfreden vil kun kunne sikres gjennom skapende krefter, som står i forhold til de farer som truer den. [..] Europa kan ikke dannes på én gang, eller som en følge av en enkel plan: Det kan dannes gjennom konkrete resultater som først skaper en faktisk solidaritet.”

EU har helt siden startet gått i bresjen for å skape fred, sikkerhet og demokrati i Europa, samt vekst og velstand for Europas innbyggere. Da Sovjetunionen falt og de østeuropeiske landene sto igjen uten noen som helst form for økonomi eller politikk, gikk EU inn for å hjelpe til med å bygge opp infrastrukturen i disse landene som senere har blitt medlemsland i EU. EU er det mest vellykkede fredsprosjektet i verden, og flere har de siste årene tatt til orde for at EU burde få tildelt Nobels fredspris, noe jeg er enig i. Vi snakker ofte om at freden vi har i Norge ikke må bli ta forgitt, men vi må se det over enda et nivå og si at freden vi har i Europa heller ikke må bli tatt forgitt. Denne freden sikrer igjen nasjonal fred. Men EU er ikke bare verdens mest vellykkede fredsprosjekt, EU er også verdens mest vellykkede miljø- og klimaprosjekt. Kanskje det beste beviset på dette er da tidligere miljøminister Erik Solheim uttalte at om EU ikke hadde eksistert, så måtte noen ha oppfunnet EU.

EU har også vært viktig for Norge. I de nasjonale folkeavstemningene i 1972 og 1994 stemte det norske folk mot et norsk EU-medlemskap, men det kanskje mange ikke vet er at Norge allerede i 1963 søkte om EU-medlemskap. Dessverre ble ikke dette en realitet ettersom Frankrike la inn veto mot et norsk medlemskap, så i dag kan vi EU-tilhengere være litt småbitre på franskmennene for at de la inn veto og hindret at Norge i dag kunne vært en del av dette europeiske fellesskapet. Men selv om den brutale virkeligheten er at vi fortsatt står utenfor EU og at Norge blir nedprioritert i EU etter sine 27 medlemsland, så er Norge tett integrert og påvirket av EU. Mye mer enn mange nordmenn er klarover. 17.januar i år avleverte et forskningsbasert utvalg Europautredningen – historisk rapport, til utenriksminister Jonas Gahr Støre. Rapporten utredet Norges forhold til EU som innenfor og utenforland. Rapporten slo fast at Norge materielt sett er tilknyttet omtrent 3/4 av det totale EU-samarbeidet, og at Norge er langt mer integrert i samarbeidet enn flere av EUs medlemsstater. EU er viktig for Norge fordi EU er en av våre største handelspartnere, og en handelspartner vi overhode ikke har råd til å miste.

Nei siden i den norske EU-debatten bruker argumentet om at EU er i krise som en av sine hovedargumenter for et nei til norsk EU-medlemskap. Vel, jeg har en liten innrømmelse å komme med: EU har alltid vært i krise og vil alltid være i krise fordi EUs oppgaver er nettopp å løse de krisene som finner sted i Europa. Enten det er en økonomisk krise eller det er en demokratisk krise, så er EUs arbeid å finne løsninger på disse krisene og sette inn tiltak. Spesielt tenker jeg da på den såkalte gjeldskrisen som EU ikke har skapt, men som enkelte av EUs egne medlemsland selv har skapt. Nei-siden har kommet med en rekke billige poenger når det gjelder gjeldskrisen. Men det virker som de overser et sentralt og viktig poeng: EU-landenes reaksjon på dette er ikke mindre EU, men mer EU og mer samarbeid. Dette har selvsagt medlemslandene selv gjort helt frivillig.

Det er også spesielt at av 287 rettsakter fra EU, så har 265 rettsakter blitt enstemmig vedtatt på Stortinget. Det vil si at selv de partiene som på Stortinget er imot et norsk EU-medlemskap, har selv stemt for politikk fra EU. Vi blir på alle plan påvirket av EU, enten vi vil eller ikke. Vi lever ikke lenger i en verden der vi kan være for eller imot globalisering, men i en verden der vi bare kan forholde oss til den. I 2010 gjennomførte Norstat på oppdrag fra NHO en spørreundersøkelse der de stilte spørsmål om unge nordmenns holdninger til EU. Hele 73 prosent av de spurte sa at de ikke hadde nok kunnskap om EU og hvordan EU påvirket Norge. Europeisk Ungdom mener at dette burde få konsekvenser og være et varsko til norske skolemyndigheter om at norske skoleelever trenger mer kunnskap om EU. For selv om Norge ikke er et fullverdig medlem av Den europeiske union, så deltar vi i EUs byråkrati, samt at mange av vedtakene som blir fattet i EU i stor og liten grad påvirker det norske samfunnet. Derfor sier Europeisk Ungdom ja til EU som valgfag! (les mer om det her: http://politiskeboe.blogg.no/1331496097_eu_som_valgfag.html)

EU-debatten har i lang tid skapt følelser, uro, frustrasjon, glede og sinne. Men vi kan ikke bare se EU fra lille Norge, vi må huske på at når vi faktisk tar et skritt ut i det store Europa og den enda større verden, så er vi en del av en befolkning på flere milliarder mennesker og deler et areal på flere hundre millioner kilometer. Et fellesskap består av mange små fellesskap, la oss ikke stå utenfor det europeiske fellesskapet, la oss gå inn i varmen.

Gratulerer med dagen alle Europavenner!!

- www.politiskeboe.blogg.no

Norge og det europeiske fellesskap
- Erlend Bøe, leder Troms Europeisk Ungdom

Tanken om et europeisk fellesskap og samarbeid mellom nasjoner og mennesker i Europa har levd helt siden middelalderen. Etter to verdenskriger som begge hadde sitt opphav i Europa og som begge hadde krevd flere millioner menneskeliv, var flere europeiske land på jakt etter løsninger som kunne hindre politiske konflikter som kunne skape krig mellom europeiske land og resten av verden. Winston Churchill var en av de første som tok til orde for et samarbeid i Europa etter andre verdenskrig. Tankegangen var enkel; Tettere samarbeid ville skape et gjensidig avhengighetsforhold mellom de europeiske landene som på sikt ville føre til vennskapelige relasjoner.

9.mai 1950 er en spesiell og viktig dato for alle oss europavenner. Denne dagen for ganske nøyaktig 62år siden ble de første skrittene og den første grunnsteinen lagt for det vi i dag kjenner som Den europeiske union (EU). Denne dagen la den franske utenriksministeren Robert Schuman frem planene om et tysk-fransk kull- og stålsamarbeid. Hovedideen bak dette samarbeidet var at landene skulle regulere de to ressursene ettersom kull og stål var det man brukte for å lage våpen og annet krigsmateriell. Robert Schumans berømte tale klinger fortsatt i våre ører: “Verdensfreden vil kun kunne sikres gjennom skapende krefter, som står i forhold til de farer som truer den. [..] Europa kan ikke dannes på én gang, eller som en følge av en enkel plan: Det kan dannes gjennom konkrete resultater som først skaper en faktisk solidaritet.”

EU har helt siden startet gått i bresjen for å skape fred, sikkerhet og demokrati i Europa, samt vekst og velstand for Europas innbyggere. Da Sovjetunionen falt og de østeuropeiske landene sto igjen uten noen som helst form for økonomi eller politikk, gikk EU inn for å hjelpe til med å bygge opp infrastrukturen i disse landene som senere har blitt medlemsland i EU. EU er det mest vellykkede fredsprosjektet i verden, og flere har de siste årene tatt til orde for at EU burde få tildelt Nobels fredspris, noe jeg er enig i. Vi snakker ofte om at freden vi har i Norge ikke må bli ta forgitt, men vi må se det over enda et nivå og si at freden vi har i Europa heller ikke må bli tatt forgitt. Denne freden sikrer igjen nasjonal fred. Men EU er ikke bare verdens mest vellykkede fredsprosjekt, EU er også verdens mest vellykkede miljø- og klimaprosjekt. Kanskje det beste beviset på dette er da tidligere miljøminister Erik Solheim uttalte at om EU ikke hadde eksistert, så måtte noen ha oppfunnet EU.

EU har også vært viktig for Norge. I de nasjonale folkeavstemningene i 1972 og 1994 stemte det norske folk mot et norsk EU-medlemskap, men det kanskje mange ikke vet er at Norge allerede i 1963 søkte om EU-medlemskap. Dessverre ble ikke dette en realitet ettersom Frankrike la inn veto mot et norsk medlemskap, så i dag kan vi EU-tilhengere være litt småbitre på franskmennene for at de la inn veto og hindret at Norge i dag kunne vært en del av dette europeiske fellesskapet. Men selv om den brutale virkeligheten er at vi fortsatt står utenfor EU og at Norge blir nedprioritert i EU etter sine 27 medlemsland, så er Norge tett integrert og påvirket av EU. Mye mer enn mange nordmenn er klarover. 17.januar i år avleverte et forskningsbasert utvalg Europautredningen – historisk rapport, til utenriksminister Jonas Gahr Støre. Rapporten utredet Norges forhold til EU som innenfor og utenforland. Rapporten slo fast at Norge materielt sett er tilknyttet omtrent 3/4 av det totale EU-samarbeidet, og at Norge er langt mer integrert i samarbeidet enn flere av EUs medlemsstater. EU er viktig for Norge fordi EU er en av våre største handelspartnere, og en handelspartner vi overhode ikke har råd til å miste.

Nei siden i den norske EU-debatten bruker argumentet om at EU er i krise som en av sine hovedargumenter for et nei til norsk EU-medlemskap. Vel, jeg har en liten innrømmelse å komme med: EU har alltid vært i krise og vil alltid være i krise fordi EUs oppgaver er nettopp å løse de krisene som finner sted i Europa. Enten det er en økonomisk krise eller det er en demokratisk krise, så er EUs arbeid å finne løsninger på disse krisene og sette inn tiltak. Spesielt tenker jeg da på den såkalte gjeldskrisen som EU ikke har skapt, men som enkelte av EUs egne medlemsland selv har skapt. Nei-siden har kommet med en rekke billige poenger når det gjelder gjeldskrisen. Men det virker som de overser et sentralt og viktig poeng: EU-landenes reaksjon på dette er ikke mindre EU, men mer EU og mer samarbeid. Dette har selvsagt medlemslandene selv gjort helt frivillig.

Det er også spesielt at av 287 rettsakter fra EU, så har 265 rettsakter blitt enstemmig vedtatt på Stortinget. Det vil si at selv de partiene som på Stortinget er imot et norsk EU-medlemskap, har selv stemt for politikk fra EU. Vi blir på alle plan påvirket av EU, enten vi vil eller ikke. Vi lever ikke lenger i en verden der vi kan være for eller imot globalisering, men i en verden der vi bare kan forholde oss til den. I 2010 gjennomførte Norstat på oppdrag fra NHO en spørreundersøkelse der de stilte spørsmål om unge nordmenns holdninger til EU. Hele 73 prosent av de spurte sa at de ikke hadde nok kunnskap om EU og hvordan EU påvirket Norge. Europeisk Ungdom mener at dette burde få konsekvenser og være et varsko til norske skolemyndigheter om at norske skoleelever trenger mer kunnskap om EU. For selv om Norge ikke er et fullverdig medlem av Den europeiske union, så deltar vi i EUs byråkrati, samt at mange av vedtakene som blir fattet i EU i stor og liten grad påvirker det norske samfunnet. Derfor sier Europeisk Ungdom ja til EU som valgfag! (les mer om det her: http://politiskeboe.blogg.no/1331496097_eu_som_valgfag.html)

EU-debatten har i lang tid skapt følelser, uro, frustrasjon, glede og sinne. Men vi kan ikke bare se EU fra lille Norge, vi må huske på at når vi faktisk tar et skritt ut i det store Europa og den enda større verden, så er vi en del av en befolkning på flere milliarder mennesker og deler et areal på flere hundre millioner kilometer. Et fellesskap består av mange små fellesskap, la oss ikke stå utenfor det europeiske fellesskapet, la oss gå inn i varmen.

Gratulerer med dagen alle Europavenner!!

- www.politiskeboe.blogg.no

1.mai har utspilt sin rolle som arbeidernes dag for lengst. Denne dagen representerer fiktive forskjeller mellom ”arbeiderklassen” og resten av befolkningen, som ikke er reelle i dagens samfunn. Dagen er et symbol på splid og uenighet der en del av befolkningen blir oppfordret til å kjempe mot en annen del av befolkningen, og et slikt forhold ønsker jeg ikke at vi skal ha en egen dag for. Det blir feil at vi skal ha en offentlig fridag som er partisk og som er basert på en politisk ideologi, og rettet mot en politisk gruppering som ikke representerer hele landet slik som for eksempel 17.mai gjør. Fridagen 1.mai sin fremste funksjon i dag er at de voksne kan jobbe i hagen mens russen sover ut rusen.

Arbeiderpartiet, LO og venstresiden har tatt monopol på 1.mai. Dette ser vi gjennom at organisasjoner og partier på høyresiden blir utestengt fra togene, planleggingen og markeringene. Er det slik vi ønsker at 1.mai skal være? En dag som bare er til for en del av befolkningen, mens vi andre må ta fri fra arbeid en hel dag for å se på at venstresiden hyller seg selv. Arbeiderpartiet, LO og venstresiden skal gjerne få lov til å hylle seg selv, men det er unødvendig at hele landet skal ta fri og bli dratt med i noe de ikke vil bli dratt med i.

For meg og mange andre nordmenn, er 1.mai ingenting annet enn en kjip fridag der alle butikkene er stengt. Men hvorfor skulle jeg ha deltatt i et 1.mai tog eller markering? Jeg er jo automatisk utestengt og ikke invitert, jeg er tross alt uenig i hvordan dagen markeres og uenig i hva som står på parolene som er vedtatt av LO. Med paroler som ”Boikott Israel”, ”Norge ut av Afghanistan” og ”Høyre, KrF og Venstre skaper forskjell”, så kan man spør seg selv hva arbeiderbevegelsen egentlig ønsker med en slik dag. Er det for å kjempe for rettigheter og et tilpasset arbeidsliv? Eller er det for å markere motstand mot høyresiden og bruke dagen til helt andre ting enn og markere arbeiderne?

Det er bemerkelsesverdig at den dagen da Norge og vår nasjon ble frigjort fra Tysklands okkupasjon, tyranni og nazisme, forblir en helt vanlig arbeidsdag, mens en politisk gruppering har fått sin helt egen offisielle helligdag. Skal vi først ha en offisiell helligdag, så skal det være en dag som ikke inneholder kamp mot hverandre, som oppfordrer til uenighet og splid og som bare er tiltenkt en politisk ideologi og gruppering. Derfor mener jeg at 1.mai må avskaffes som offisiell helligdag siden den ikke representerer hele nasjonen, og heller innføre 8.mai som en offisiell helligdag.

Kommunestyret er kommunes høyeste politiske avgjørelses organ, om ikke lov sier noe annet. I dag blir kommunestyremøtene og de politiske utvalgsmøtene i kommunen gjennomført ut fra vedtatt møteplan i kommunestyret. Det vil si at våre folkevalgte politikere har bestemte møtedatoer for de ulike utvalgene de sitter i, samt for kommunestyret. Og i mange tilfeller blir politiske beslutninger i kommunestyret eller utvalgene tatt noen få dager før møtene, eller under selve møtet. Det er ingen problem med når beslutningene blir tatt, men det er etter min mening et problem at vi ikke har en sterkere politisk ledelse i kommunen med flere deltids- og heltidspolitikere. Jeg vil mene at vi i dag har såkalte jojopolitikere som vil ha problemer med og ta alle politiske saker på alvor ettersom informasjon og forberedelse vil være vanskelig i ulike situasjoner.

Flora kommune følger i dag formannskapsmodellen. En styreform som kjennetegnes ved at kommunestyret velger et formannskap som skal være valgt av og blant medlemmer i kommunestyret. Som oftest velges formannskapet ut fra forholdstallsprinsippet slik at både opposisjon og posisjon blir representert. Formannskapet er uavsettelige, det vil si at kommunestyret ikke kan skifte ut formannskapet og formannskapet sitter ut hele valgperioden. I formannskapsmodellen så er det rådmannen som er øverste sjef for kommuneadministrasjonen. Rådmann er ansatt, ikke folkevalgt og har en viktig rolle sammen med ordfører med tanke på forslag til vedtak og utredninger av saker med sin administrasjon. Formannskapet har som oppgave å være et “arbeidsutvalg” for kommunestyre der saker som omhandler økonomiplan, skatte- og avgiftsvedtak, reguleringer og andre saker blir diskutert.

Et alternativ til formannskapsmodellen er parlamentarisme. Parlamentarisme er noe de fleste kjenner til. Parlamentarisme i en kommunal form vil si at kommunerådet (ofte kalt byrådet) utgår fra kommunestyret som en utøvende makt. Med andre ord så kan vi si at kommunestyret blir “parlamentet”, mens kommunerådet blir “regjeringen”. Og slik vi kjenner den nasjonale styringsformen med parlamentarisme, så kan kommunestyret på hvilket som helst tidspunkt komme med mistillitsforslag mot kommunerådet eller en byråd, og kommunerådet eller byråden må da gå av dersom flertallet av kommunestyret støtter mistillitsforslaget. Som øverste administrative ledelse vil kommunerådet ha alle de administrative fullmakter som rådmannen har i formannskapsmodellen. Kommunerådet vil også ha fullmakter av mer faglig art innenfor sine ulike oppgaveområder. Fullmaktsreglementet vil selvsagt regulere hvilke fullmakter og myndigheter kommunerådet vil ha, men de blir igjen delegert av kommunestyret. I motsetning til formannskapsmodellen der det er kommuneadministrasjonen sammen med rådmannen som legger frem saker for formannskap og kommunestyret, så vil det med parlamentarisme være byrådene som vil legge frem saker for kommunestyret sammen med sin administrasjon.

Mange vil nok stille et stort spørsmålstegn med hvorfor jeg i det hele tatt setter kommunens styreform på dagsorden. Jeg mener enkelt og greit at det politiske styret og det politiske lederskapet i kommunen er for lite representert i kommuneadministrasjonen, noe som gjør at den politiske makten og den politiske synligheten er for svak. Utenom ordfører, varaordfører, rådgiver og utvalgsleder i Plan- og miljø, så er det ingen andre partipolitikere i Flora kommune som har muligheten til å drive på med politikk i del/heltids stillinger. Med dagens system er det mange folkevalgte politikere som klager over det tidskrevende aspektet ved å være kommunepolitiker. De må bruke lange timer på kommunestyremøter og utvalgsmøter, og ikke minst må de bruke tid på å lese gjennom store papirhauger som er fullt opp av detaljer og forskjellige kommunedilemmaer. I mange tilfeller kan det være vanskelig for en kommunepolitiker og kombinere jobb, familieliv og fritid, og det kan være vanskelig og motivere seg selv til å lese gjennom sak etter sak, og skulle ha et standpunkt i hver eneste sak som igjen skal drøftes med kommunestyregruppen. Politikerne får selvsagt møtegodtgjørelse for å delta på møtene, men de får ikke godtgjørelse for å lese sakspapirer, forberede seg til møtene og for å være researchere i forhold til spørsmål til administrasjonen og uthenting av ekstra opplysninger eller historikk.

Med dette mener jeg ikke det er synd i våre folkevalgte politikere, de har tross alt valgt og gå inn i politiske posisjoner helt frivillig og uten tvang. Problemet er at vi da får såkalte jojopolitikere, som nesten bare konsentrerer seg om det som står i sakspapirene, ettersom de blir vanskeligere og være en politisk researcher fordi kombineringen ikke går opp. Sakene som politikerne skal behandle og vedtatt, er jobbet frem og utarbeidet av kommuneadministrasjonen. Noe som vil si at opplysninger og synsvinkel på hver enkelt sak er bestemt av det såkalte byråkratiet, ikke av de som har beslutningsmakten, nemlig politikerne. Vi trenger politikere fra både posisjon og opposisjon som kan jobbe enda mer inn mot kommuneadministrasjonen og gå få en politisk oversikt. Får man del/heltidspolitikere som kan jobbe med politikk inn mot kommuneadministrasjonen og være såkalte politiske researchere, så vil det bli enklere og være kommunepolitiker og det vil føre til mer politisk oversikt. Jeg vil kalle dem politisk ansvarlige reserachere for kommunestyret.

Parlamentarisme vil gjøre de politiske skillelinjene enda klarere gjennom at man vil få en sterkere posisjon og en sterkere opposisjon. Dette mener jeg er positivt ettersom politikken til hvert enkelt parti vil bli enda mer klarere, og posisjon og opposisjon vil presse hverandre til å levere politikk og gode resultater for kommunen. Med parlamentarisme så vil også det politiske ansvaret bli tydeliggjort enda mer enn det blir i dag. Posisjonspolitikerne kan ikke løpe bort fra sitt politiske ansvar når det gjelder utøvende politikk, men også for administrasjonen de vil lede. Makten flyttes fra sterke og ikke demokratiske valgte byråkrater i kommuneadministrasjonen, og over til folkevalgte politikere som må stå til ansvar for sine prioriteringer og tiltak.

Debatten om å innføre kommunal parlamentarisme er noe Florapolitikerne burde ta opp til diskusjon med høyeste seriøsitet. Om man skal bruke argumentet om at kommunen er for liten til å innføre kommunal parlamentarisme, så kan man like gjerne si at kommunen er for liten til det meste. Og en slik holdning, vil ikke jeg som Flora patriot være bekjent med. Derfor håper jeg at denne diskusjonen ikke bare fortsetter i avisen og på de sosiale medier, men at den også blir tatt opp til diskusjon i bystyresalen etterhvert. Politikerne er valgt til å ta tak i innbyggernes problemer, ikke til å overse dem. Kommunal parlamentarisme vil derfor være et ledd i å styrke politikernes rolle i kommunen, samt at politikerne får større handlerom og innbyggerne får politikere som må stå til ansvar for sin synlige og vedtatte politikk.

Flora bystyre burde i nærmeste fremtid ta denne saken opp slik at man fortest mulig kan sette ned en arbeidsgruppe som kan utrede styringsformen, og eventuelle økonomiske konsekvenser ved en slik innføring. Jeg sier ikke at kommunal parlamentarisme nødvendigvis er den absolutt beste ordningen for mer politisk synlighet og politisk lederskap, men det er et seriøst alternativ som våre folkevalgte politikere må se nøyere på og ta et klart standpunkt til. Janteloven er vel ikke et ukjent fenomen i Florapolitikken, og om dette fenomenet vil hakke ned forslaget om kommunal parlamentarisme i Flora kommune vil tiden vise.

www.politiskeboe.blogg.no

Kommunestyret er kommunes høyeste politiske avgjørelses organ, om ikke lov sier noe annet. I dag blir kommunestyremøtene og de politiske utvalgsmøtene i kommunen gjennomført ut fra vedtatt møteplan i kommunestyret. Det vil si at våre folkevalgte politikere har bestemte møtedatoer for de ulike utvalgene de sitter i, samt for kommunestyret. Og i mange tilfeller blir politiske beslutninger i kommunestyret eller utvalgene tatt noen få dager før møtene, eller under selve møtet. Det er ingen problem med når beslutningene blir tatt, men det er etter min mening et problem at vi ikke har en sterkere politisk ledelse i kommunen med flere deltids- og heltidspolitikere. Jeg vil mene at vi i dag har såkalte jojopolitikere som vil ha problemer med og ta alle politiske saker på alvor ettersom informasjon og forberedelse vil være vanskelig i ulike situasjoner.

Flora kommune følger i dag formannskapsmodellen. En styreform som kjennetegnes ved at kommunestyret velger et formannskap som skal være valgt av og blant medlemmer i kommunestyret. Som oftest velges formannskapet ut fra forholdstallsprinsippet slik at både opposisjon og posisjon blir representert. Formannskapet er uavsettelige, det vil si at kommunestyret ikke kan skifte ut formannskapet og formannskapet sitter ut hele valgperioden. I formannskapsmodellen så er det rådmannen som er øverste sjef for kommuneadministrasjonen. Rådmann er ansatt, ikke folkevalgt og har en viktig rolle sammen med ordfører med tanke på forslag til vedtak og utredninger av saker med sin administrasjon. Formannskapet har som oppgave å være et “arbeidsutvalg” for kommunestyre der saker som omhandler økonomiplan, skatte- og avgiftsvedtak, reguleringer og andre saker blir diskutert.

Et alternativ til formannskapsmodellen er parlamentarisme. Parlamentarisme er noe de fleste kjenner til. Parlamentarisme i en kommunal form vil si at kommunerådet (ofte kalt byrådet) utgår fra kommunestyret som en utøvende makt. Med andre ord så kan vi si at kommunestyret blir “parlamentet”, mens kommunerådet blir “regjeringen”. Og slik vi kjenner den nasjonale styringsformen med parlamentarisme, så kan kommunestyret på hvilket som helst tidspunkt komme med mistillitsforslag mot kommunerådet eller en byråd, og kommunerådet eller byråden må da gå av dersom flertallet av kommunestyret støtter mistillitsforslaget. Som øverste administrative ledelse vil kommunerådet ha alle de administrative fullmakter som rådmannen har i formannskapsmodellen. Kommunerådet vil også ha fullmakter av mer faglig art innenfor sine ulike oppgaveområder. Fullmaktsreglementet vil selvsagt regulere hvilke fullmakter og myndigheter kommunerådet vil ha, men de blir igjen delegert av kommunestyret. I motsetning til formannskapsmodellen der det er kommuneadministrasjonen sammen med rådmannen som legger frem saker for formannskap og kommunestyret, så vil det med parlamentarisme være byrådene som vil legge frem saker for kommunestyret sammen med sin administrasjon.

Mange vil nok stille et stort spørsmålstegn med hvorfor jeg i det hele tatt setter kommunens styreform på dagsorden. Jeg mener enkelt og greit at det politiske styret og det politiske lederskapet i kommunen er for lite representert i kommuneadministrasjonen, noe som gjør at den politiske makten og den politiske synligheten er for svak. Utenom ordfører, varaordfører, rådgiver og utvalgsleder i Plan- og miljø, så er det ingen andre partipolitikere i Flora kommune som har muligheten til å drive på med politikk i del/heltids stillinger. Med dagens system er det mange folkevalgte politikere som klager over det tidskrevende aspektet ved å være kommunepolitiker. De må bruke lange timer på kommunestyremøter og utvalgsmøter, og ikke minst må de bruke tid på å lese gjennom store papirhauger som er fullt opp av detaljer og forskjellige kommunedilemmaer. I mange tilfeller kan det være vanskelig for en kommunepolitiker og kombinere jobb, familieliv og fritid, og det kan være vanskelig og motivere seg selv til å lese gjennom sak etter sak, og skulle ha et standpunkt i hver eneste sak som igjen skal drøftes med kommunestyregruppen. Politikerne får selvsagt møtegodtgjørelse for å delta på møtene, men de får ikke godtgjørelse for å lese sakspapirer, forberede seg til møtene og for å være researchere i forhold til spørsmål til administrasjonen og uthenting av ekstra opplysninger eller historikk.

Med dette mener jeg ikke det er synd i våre folkevalgte politikere, de har tross alt valgt og gå inn i politiske posisjoner helt frivillig og uten tvang. Problemet er at vi da får såkalte jojopolitikere, som nesten bare konsentrerer seg om det som står i sakspapirene, ettersom de blir vanskeligere og være en politisk researcher fordi kombineringen ikke går opp. Sakene som politikerne skal behandle og vedtatt, er jobbet frem og utarbeidet av kommuneadministrasjonen. Noe som vil si at opplysninger og synsvinkel på hver enkelt sak er bestemt av det såkalte byråkratiet, ikke av de som har beslutningsmakten, nemlig politikerne. Vi trenger politikere fra både posisjon og opposisjon som kan jobbe enda mer inn mot kommuneadministrasjonen og gå få en politisk oversikt. Får man del/heltidspolitikere som kan jobbe med politikk inn mot kommuneadministrasjonen og være såkalte politiske researchere, så vil det bli enklere og være kommunepolitiker og det vil føre til mer politisk oversikt. Jeg vil kalle dem politisk ansvarlige reserachere for kommunestyret.

Parlamentarisme vil gjøre de politiske skillelinjene enda klarere gjennom at man vil få en sterkere posisjon og en sterkere opposisjon. Dette mener jeg er positivt ettersom politikken til hvert enkelt parti vil bli enda mer klarere, og posisjon og opposisjon vil presse hverandre til å levere politikk og gode resultater for kommunen. Med parlamentarisme så vil også det politiske ansvaret bli tydeliggjort enda mer enn det blir i dag. Posisjonspolitikerne kan ikke løpe bort fra sitt politiske ansvar når det gjelder utøvende politikk, men også for administrasjonen de vil lede. Makten flyttes fra sterke og ikke demokratiske valgte byråkrater i kommuneadministrasjonen, og over til folkevalgte politikere som må stå til ansvar for sine prioriteringer og tiltak.

Debatten om å innføre kommunal parlamentarisme er noe Florapolitikerne burde ta opp til diskusjon med høyeste seriøsitet. Om man skal bruke argumentet om at kommunen er for liten til å innføre kommunal parlamentarisme, så kan man like gjerne si at kommunen er for liten til det meste. Og en slik holdning, vil ikke jeg som Flora patriot være bekjent med. Derfor håper jeg at denne diskusjonen ikke bare fortsetter i avisen og på de sosiale medier, men at den også blir tatt opp til diskusjon i bystyresalen etterhvert. Politikerne er valgt til å ta tak i innbyggernes problemer, ikke til å overse dem. Kommunal parlamentarisme vil derfor være et ledd i å styrke politikernes rolle i kommunen, samt at politikerne får større handlerom og innbyggerne får politikere som må stå til ansvar for sin synlige og vedtatte politikk.

Flora bystyre burde i nærmeste fremtid ta denne saken opp slik at man fortest mulig kan sette ned en arbeidsgruppe som kan utrede styringsformen, og eventuelle økonomiske konsekvenser ved en slik innføring. Jeg sier ikke at kommunal parlamentarisme nødvendigvis er den absolutt beste ordningen for mer politisk synlighet og politisk lederskap, men det er et seriøst alternativ som våre folkevalgte politikere må se nøyere på og ta et klart standpunkt til. Janteloven er vel ikke et ukjent fenomen i Florapolitikken, og om dette fenomenet vil hakke ned forslaget om kommunal parlamentarisme i Flora kommune vil tiden vise.

www.politiskeboe.blogg.no