Foreldrefiendtliggjøring er en godt beskrevet dynmaikk fra en rekke saker i flere årtier. Det er en dynamikk der oftest mødre, men også en del fedre manipulerer barnet til å “bli redd” eller hate samværsforelderen. Slike prosesser bunner i de alvorlige tilfeller i alvorlig psykopatologi. Den voksenes hevn og hat projiseres over på den andre forelder via barnet. Ofte finner en alvorlig narsissistisk adferd, i slike saker. Barn som forgiftes på denne måten kan risikere å bli skadet for livet. Desverre er kunnskapen om denne adferden lite utbredt blandt dommere og mange psykologer. De synes ikke forstå at dette skjer og hvilke alvorlige følger dette har for barn. Barnevernet synes også mangle grunnleggende forståelse og kunnskap om slik dynamikk og har i en rekke saker vist seg gjøre vondt værre ved å stille seg på den syke forelders side i kampen mot den utstøtte og friske forelder. Hvordan slike syke foreldre klarer manipulere omgivelsene i kampen mot den friske forelder viser er helt utrolig. Omgivelsenes naive tro på alt de blir fortalt er tragisk for barnet. Ofte gir den friske forelder opp å kjempe mot både den syke forelder og et manipulert system av barnevern, psykologer og dommere. Resultatet er at barn mister all kontakt med den friske forelder og selv etter hvert utvikler de samme paranoide trekk de arver fra den syke forelder.

Les artikkel pdf
Frode Thuen om PAS
“Richard A. Gardner om PAS, 3 typer ":http://www.sakkyndig.com/psykologi/artikler/PAS4.pdf

Psykiater Finn Skårderud skriver i sin bok ”Uro” fra (2002:187) :
”Den narsissistiske benektelsen av avhengigheten av de andre kan bli ødeleggende for de andre. Han samlet på ofre. Hans omsorg for ofrene gav ham – i alle fall for en stund – en følelse av å være et svært betydningsfullt menneske.”

Artikkelen tar opp litt av årsaken til narsissistens avhengighet av de andre, og med eksempler vises den skade dette kan påføre den andre. Man vikles inn i en dynamikk ikke ulik Munchausen by proxy, der en voksen påfører barnet sykdom og deretter fremstår som svært omsorgsful med barnet for å få anerkjennelse fra helsepersonell.

Les artikkel

I studiet av narsissistisk problematikk er dette svært interessant, fordi narsissisters beskrivelse av sin virkelighet er rimelig fantasipreget når de utsettes for trussel om avsløring eller stress.

Det kan synes som om de har problemer både med lagring og gjenhenting og bearbeiding. Alt synes styrt av sekundære prosesser som tar sikte på å redusere angst mer enn å beskrive den objektive virkelighet. Løgner står ofte i kø!

Hukommelsens nevrale nettverk kan på mange måter sammenlignes med lyset fra en lykt. Slik et nevralt nettverk må aktiveres for å få hukommelsen opp i bevisstheten, slik må lykten skrues på for å se lyset. Begge er de der men oppleves ikke før de aktiveres. På samme måte oppleves fart først når et objekt kommer i bevegelse. Objektet kan vi se når det ikke beveger seg, men fart opplever vi først når objektet aktiveres. Hukommelse kan sies være aktivering av spesifikke nevrale nettverk som gir oss assosiasjonen av det aktuelle hukommelsesspor.

Les artikkel her

Begrepent “særlige grunner” støter man ofte på i barnefordelingsaker der “barnets beste” skal avgjøres.

Fra sak 08-006448ASI-GULA/AVD1 skriver dommere: Tenold, Jacobsen, Lillebergen :

“Etter barneloven § 64 annet ledd annet punktum kan en dom om foreldreansvar, bosted og samvær bare endres når særlige grunner taler for det. Med dette menes ikke streke grunner, men påviselige og konkrete grunner. Det må likevel kreves mer for å kunne foreta en endring enn det som kreves for å vinne frem i første sak, jmf blant annet Rt.1997:442. Formålet med kravet om særlige grunner er i følge lovforarbeidene å skape en viss ro om den avgjørelse som er truffet. Retten må føle seg relativt sikker på at en endring vil være til det beste for barnet hvis den skal endre den tidligere avgjørelsen. Det skal således mer til for å vinne frem i en endringssak enn i den første avgjørelsen. Dette rettslige utgangspunkt gjelder også for foreløpige avgjørelser”

Her skjer det etter min mening en alvorlig feilvurdering. Dersom første saks avgjørelse viser seg ikke være til barnets beste, – f.eks. ved at den som der fikk omsorgen saboterer sommerfeier og samvær, utsetter barnet for vold og trusler, og setter barnet opp mot den andre slik at barnet vegrer seg mot samvær med den andre – så fremgår det ingen steder i begrunnelsen av særlige grunner at man skal sikre seg mot et slikt utfall, til tross for at dette ikke er til barnets beste.

“..ikke streke grunner, men påviselige og konkrete grunner” sier intet om kvaliteten på den første avgjørelsen! Med andre ord kan den første avgjørelse (i tingrett) være fullstendig gal, og allikevel forblir terskelen for endret avgjørelse høy fordi formålet med sterke grunner er “å skape en viss ro om den avgjørelse som er truffet”! I mange tilfeller blir dette volds personens ro til å uforstyrret ødelegge barnet.

Det fremstår for meg som om domstolene har en overdreven tro på egen ufeilbarlighet med en slik forståelse av særlige grunner! Ufeilbarlige er ikke domstolene, for justismord skjer/avsløres stadig vekk.

På bakgrunn av dette mener jeg at den forståelsen lagmannsretten her bygger på klart må bryte med barnets beste, som er det overordnede mål, slik bvl §1 og §4-1 om barnets beste, klart legger til grunn. Det som mangler er åpenbart en grundig vurdering av den første avgjørelse.

Hvordan avgjøres så hva som er påviselige og konkrete grunner? Jo gjennom subjektive vurderinger med alle de muligheter for feilkilder det innebærer! Hvor ble det av den blinde justitsia?
I realiteten fremstår domstolenes behandling av en anke som ren bingo! Dommeren i den første sak velger selv hvilke momenter som skal nevnes i dommen, det kan utelate viktige premisser, fordi dommer i praksis får en dreining av premisser som støtter dommerens konklusjon: Barnet blir boende, ja vel, hvordan underbygger jeg denne slutning?

Dermed kan f.eks. dommeren velge en av to sakkyndige vitner, om disse uttaler seg ulikt. Den som utelates er ikke nødvendigvis uriktig, men passer ikke som premiss for dommens utfall. I konkrete saker er det avslørt, at sakkyndige psykologers advarsler om omsorgsforhold utelates, mens ufaglærte barnevernskonsulenter legges til grunn, fordi deres vurderinger passer bedre. Igjen, dette avslører jussens subjektive karakter og dermed fare for justismord. Kunnskapsrike sakkyndige som har fulgt en sak i flere år, utelates til fordel for en tilfeldig barnevernskonsulent uten klinisk kunnskap!

Begrepet barnets beste er også en subjektiv størrelse, som kan variere med mange faktorer. Det er et begrep uten en velavgrenset definisjon. Det som er barnets beste i en sak, kan være det verste i en annen!

Jeg kan ikke unngå å se de svært ulike tradisjoner som hersker innen vitenskap og juss:

1. Innen vitenskapelig arbeide er det et ufravikelig krav til etterprøvbarhet for at en faglig avhandling skal kunne aksepteres. Innen jussen er det motsatt, der legger man terskelen høyt for å unngå etterprøving av en dom – ro må vite!
2. Innen vitenskapen blir man aldri sikker, bare sikrere. Innen jussen tillegges en dom autoritet!
3. Innen vitenskapen ønsker man kontroll velkommen, slik gjøres resultatet bedre ved etterkontroll. Innen jussen legger man hindringer i vegen for etterkontroll, fordi man vil ha ro om fattede vedtak! Innen vitenskap ville det avtomatisk ekskludert et arbeide!
4. Innen vitenskap søker man utvide sin forståelse av et fenomen. Innen jussen er fattede vedtak kategoriske og ufeilbarlige, noe annet ville redusere dommerens autoritet.
5. Innen vitenskapen arbeider man for en bedre forståelse. Innen jussen er en dom endelig, der motarbeides man for å fremme en sak på ny! (jmf Torgersensaken)
6. Innen vitenskapen ønsker man kritikk velkommen, innen jussen straffes kritikere, gjerne med en dom i disfavør!

Når jussen skal avgjøre kliniske forhold som et barns beste oppvekststed er det ikke til å unngå at det må gå galt i mange tilfeller. En må spørre seg om jussen er særlig god arena for å avgjøre barns fremtid. Barnefordeling handler ikke om juridiske lover, men om kliniske oppvekstvilkår for barn. Hvor et barn får mest ubetinget kjærlighet fremgår ikke av noen juridisk lov, men av menneskelige kvaliteter.

Det er derfor med stigende uro jeg registrerer at barnets utvikling må vike for domstolenes behov for autoritet! Er dette autoritet til barnets beste?

Alice Miller er en kjent sveitsisk psykoanalytiker som har skrevet flere bøker om narsissistisk problematikk. I denne artikkelen fra 1979 beskriver hun flere likhetstrekk mellom visse typer depresjon og narsissistisk personlighetsforstyrrelse. “What is described as depression, and experienced as emptiness, futility, fear of impoverishment, and loneliness, is frequently recognizable as the tradgedy of loss of Self or alienation of Self, which is seen regularly in our generation and society.”

Cathexis defineres som: fokusering av emosjonel energi på et objekt eller en ide. Sagt på en annen måte, man investerer ikke i seg selv, men i et ytre objekt eller ide. I følge Kohut (1971) er et objekt “narcissistically cathected” når vi ikke opplever det som et senter for sin egen aktivitet, men som en del av oss selv! I mangel av eget Selv, eller troen på eget Selv, investerer narsissitiske mennesker i et ytre objekt (covert narsissisme) og speiler seg så i dette objekt! Objektet kan være et barn med fine klær, alltid punktlig til skolen, alltid fremstår som gjort hjemmelekser (som narsissiten har gjort) osv. Skryt barnet får tolkes av narsissisten som skryt av narsissisten… “Og jeg er barnets mor/far!” Den narsissistiske forelder soler seg i glansen barnet mottar, men oppfatter både barnet og omgivelsenes skryt av det, som en anerkjennelse av seg selv. Slike barn blir “usynlige barn”, defensive, angstfylte og utsatt for betinget kjærlighet.

Det som gjør dette så komplisert å avsløre, er at skillet mellom normales stolthet på vegne av barnet og narsissistens behov for barnet, er vanskelig å se. Skillet kommer imidlertid tilsyne når barnet står i fare for å bli skillt fra en slik narsissistisk mor eller far. Det narsissistiske raseri som avspeiler seg avslører narsissistens avhengighet av sitt objekt. Ikke for objektets del, men for sin egen del. Mens normale vil barnets beste, vil narsissister sitt eget egos beste! Ikke alltid like lett å skille på for omgivelsene.

Slike mødres/fedres ofte overdrene “kjærlighet” kan ved en enkle observasjon fremstå som “kjærlig”, men er en betinget kunstig overdrevet kjærlighet. Et skuespill for omgivelsene, som i filmen Herkules (Disney): “I haven’t seen this much love in a room since Narcissus discovered himself”! Dette merker barnet. Det er ingen plass til barnets følelser, alt som betyr noe er morens/farens følelser! Her er det visse typer depresjoner kommer inn. Det som kan se ut som depresjon og ofte diagnostiseres som det, er en narsissitisk forstyrrelse. En forstyrrelse av Selvet. Hvordan skal en covert narsissist forklare at de ikke strekker til? Jo, få seg en diagnose av “moderat depresjon”. Da forstår omgivelsene hvorfor de ikke kan arbeide, hvorfor de ikke kan studere! Offer rollen stemmer med de tidlige traumer, heller kjent men negativt, enn ukjent og positivt!

En del fagfolk misforstår denne tomme, sky og defensive personlighet som en depressiv personlighet. Ofte er det noe mer enn depresjon. Det kompliserte er at noen depresjoner handler om for små psykiske resurser i forhold til påkjenninger, mens i andre tilfeller, med de samme symptomer, handler det om forsvar mot et ødelagt Selv!

Forskjellen på vanlig depresjon og “narsissistisk depresjon”
Mens vanlig deprimerte (melankolske) fremviser et negativt selvbilde (jeg duger ikke), fremviser narsissisten sin grandiositet (jeg duger meget godt). Mens den virkelig deprimerte anklager seg selv (jeg mestrer ikke), anklager narsissisten alle andre (projeksjon- dere mestrer ikke). Mens den deprimerte vender aggresjonen mot seg selv (jeg vil dø), vender narsissisten aggresjonen (det narsissistiske raseri) mot de som krenker Selvet eller det investerte objekt/ide (hevn, hat, misunnelse). Mens deprimerte har sterkt redusert evne til positiv bias, har narsissisten overdrevet positivitets bias. Ved trusler mot selvbildet fremstår den deprimerte melankolsk, mens narsissisten fremstår mer perfekt enn dyden! Den vanlig deprimerte mottar hjelp, den narsissistiske “feiler det ingenting”! De fleste depresjoner er periodiske, måneder eller et par år,(untatt dystymi) narsissistisk “depresjon” er mer en varig personlighet, som følger av traumer i tidlig barndom og fortsetter livet ut. Depresjoner kan komme og gå, men man forblir en narsissist! Symptomene kan observeres som like, men årsak er ulik. Depresjonen man ser hos vanlige er derfor fundamentalt forskjellig fra det man ser hos narsissistisk pregede mennesker. Konkrete saker har vist at leger, psykologer og barnevern ikke har kunnskap til å skille disse. Derfor kan barn i barnefordelingsaker risikere å bli sendt til den" minst egnede":http://www.sakkyndig.com/psykologi/artikler/psykgibarn.pdf av foreldrene!

Millon 1996,s.398 (Disorders of personality, DSM-IV and Beyond) beskriver dette slik: ”.. de kan tilsynelatende virke deprimerte ved en overflatisk undersøkelse, men faktum er at de er ulmende med påtvunget sinne og hevngjerrig bitterhet.” og ”..den episodiske depresjon som Kohut finner så karateristisk for narsissistisk skadde personer blir ikke sett på som en virkelig depresjon av Kernberg i det hel tatt. Isteden legger Kernberg til grunn at når ”narsissister” føler seg alvorlig skuffede eller forlatte, kan de virke deprimerte ved en overflatisk eksaminasjon, mens de i realiteten koker av innestengt sinne og hatefull bitterhet/fiendtlighet.”