Studioblogg 2011

På Felgens kulturkorrespondent reiser til Varaldskogen for å delta i og overvære plateinnspilling. Den andre i rekken for konstellasjonen Levi Henriksen og Thomas Mårud med Bra Landsens Folk, (Finn Lilleseth og Morten Andreassen).

Drøyt halvannet år er gått siden sist vi var på skogen, den gang for å spille inn albumet ”Det er her vi kommer fra”. Skjønt enige om at dette er stedet å være for å lage god og tidløs rockemusikk, var det enkelt for oss å finne veien tilbake. Godt var det også at det ikke skulle gå så altfor lenge før vi altså fikk vende tilbake.

”…få hjertet til å slå i Charlie Watts sin takt!!”

Produsent Lars Erik Westby og Levi var allerede på plass da resten av de gode landsensfolka skeina inn på parkeringsplassen langt pokkerivold inne på skauen med svensk mobilnett og hentesveisdekning. Etter en kort, men heseblesende bære, stue og løfteoperasjon var det meste av utstyret på plass og vi kunne løpe i gang en lettere provisorisk lydsjekk før kveldsmat og småtung maritim hygge.

En ting man lærer av å ta seg ”etpar” øl litt vel seint i kveldinga dagen før første studiodag, er at det i grunnen er like lurt å la vær. Ja, at det faktisk er like lurt kanskje å gå og legge seg. Det lærte jeg i fjor også forresten, men hadde tydeligvis glemt det. Uansett, kvikklunsj til frokost, litt vann i ansiktet og rett på med første låt. Tenke, tenke: ”jo da, det var sikkert slik for Keith på Nellcote også, (Nellcote er kåken Stones bodde i da de spilte inn Exile On Main Street på den Franske rivieraen i 1971).

De endeløse repetisjonene kan sikkert for mange virke som bortkasta tid og et åk av en annen verden, men faktum er at, tross den noe visne dagsformen, så opplever jeg det alltid som en god ting, da man blir presset til å yte mer, spille bedre, flere ganger, terpe og mase for å få ting til å funke. Intet unntak denne dagen altså, for det ble med den ene låta. Ok, Axl Rose brukte vel 8 år eller noe i den duren på Chineese Democracy, men vi opererer med litt andre budsjetter og må derfor holde en viss pace for i det hele tatt å bli ferdig.

Noe av det beste med å reise til skogs for å lage musikk, ja det er alt som ikke har med selve musikken å gjøre. Alle som stikker innom for å si hei og ta en kaffe. Ja, for eksempel på Nellcote fikk Keith Richards besøk av sin gode venn Gram Parsons, mens vi på skogen får hilse på en Svensk rørlegger som er en fjern slektning av produsent-Lars.

Med spilledag en unnagjort kunne vi endelig se fram til et fabelaktig måltid fra våre Country Catering-boys. Først ut: Bønner og flesk. 15 minutter febrilsk gafling seinere og fem mann lå som slakt utover stua med løfter om aldri å eta like mye, like fort, noensinne igjen. Vel, det kommer en dag i morra.

Noen dager er mer begivenhetsrike enn andre, og vi er fortsatt på det rene med at Interstate noen ganger er et nødvendig onde, et utrolig kjedelig, nødvendig onde, men det tok oss da til kysten. Uansett, første hele dag i Corpus Christi ble tilbragt på stranda, og selvsagt på dekk på Lexington, et digert hangarskip de har dratt sånn halvveis på land der nede. Lexington er “The Blue Ghost”, som “Tokyo Rose” presterte å påstå ble senket hele fire ganger, bare for å dukke opp igjen i horisonten. Hun var blant annet med på The Marianas Turkey Shoot, der så å si hele japan ble syltetøy både i form av fly og flytende våpen, mens amerikanerne mistet marginale mengder utstyr og mannskap. Hun var periodevis i tjeneste fram til 1991, og er i dag et eneste digert flytende museum…eller, hun er ikke flytende da, men gravd ned i sand og står i følge museumsguide og krigsveteran Jerry Schultz, støtt. Men som han også påpekte, Corpus Christi har ikke fått tornadojuling siden 1942, “So, either we’re lucky or we’re due”.

Igjen presterte vi å rote oss inn på et museum som var så digert at vi ikke fant veien ut igjen, og etter å ha sett ca 3000 lugarer og ståldører mista det litt piffen. Eller, kan det være en kombinasjon av at vi har sett usannsynlig mye WWII de siste ukene, som gjorde det faktiske utslaget? På vei ut av Lexington møtte vi en kar som hadde kjempet både i Korea og Vietnam, de to krigene USA ikke kan skryte på seg å ha vunnet, slik som de har en viss tendens til å gjøre med WWII, ja for de forsynte jo Stalin med Jeep, så de vant på østfronten også, uten egentlig å vite at det fantes en østfront. Uansett, for et antiklimaks, å måtte reise til Korea for å kjempe med utrangert utstyr fra begivenheter fem år tilbake i tid og så enda en tur til Asia, og vi veit jo alle åssen det gikk. “Feel like I’m fixin’ to die…” osv.

Ja, det stemmer…vi var visst på Texas Super duper Aquarium også denna dagen vi…det hadde vi glemt. Dagens dyrebilder. Se opp!!!

…tja, og slik gikk dagen, utrolig varmt, litt middag, rangling rundt i en by som var mye større, mye mer kriminelt belasta, men forsåvidt også mye finere enn vi først ga den kred for. Flott strandlinje med et digert badass hangarskip hengende nede i høyre hjørne, det blir jo aldri feil.
Siste dag i Corpus ble mest vimsing fram og tilbake mellom frokost, Guitar Center og diverse bakgater med shady klientell, før vi satte snuta nordover for å gjøre unna et av de siste store strekkene mot turens avslutning, fortsatt i Texas.

Vi ga oss i kast med de lange milene opp og forbi San Antonio, og her kom vi til et av turens høydepunkter for loffere og eventyrlystne, eller egenlig bare vimsehuer som oss, (vi kjørte rundt. Vi utsto ikke tanken på mer Interstate, og trøkte detour-detour-detour på GPSn i hvert eneste kryss, helt til vi befant oss langt ute i pokkerivoldbushen på en grusvei bak en rusten fæl pickup med planet fullt av høyballer. Hva må ikke de ha trodd da de ble forfulgt av en bil med Illinois-skilter midt i Texasbushen? Da vi var på det allermest øde deluxe hvor i huleste er vi nå(?) bytta varsellampa i dashen melding fra: “Oil Change Soon” til “Oil Change Required!!!”. Jaja, som om det kan stoppe oss. Eventyrlysten overvinner alltid frykten for “det ukjente”, men vi skal vel ærlig innrømme at Forden har fått kjørt seg på turen. Sett bort fra at vi ikke så et menneske der ute var det digg bare å loffe rundt mellom jorder, falleferdige hus, vanntårn, kuer og døde armadillos, kors i veikanten, forlatte bilvrak og piggtrådgjerder langs veiskilter med veeeldig lokale navn.

Selvsagt hadde det vært fint å treffe en eller annen lokal hillbilly med ei grom melding på lager, men en gang måtte vi komme oss fram til dagens mål, som stadig endret navn. Vi falt til slutt ned på San Marcos. Underveis oppdaget vi imidlertid at Shiner bare var noen få miles unna. Etter stort sett å ha holdt oss til Shiner Bock, (og ikke avskyelige Lone Star) det meste av Texastiden, hva ville da være mer naturlig enn å svinge innom der? På vei mot Shiner satte endelig det store uværet til og Texas fikk sitt lenge etterlengtede regnvær, og som det kom, i bøtter og spann.

Etter en god time med monsunregn av den heftigste sorten, ja da begynte det jaggu å regne inne i bilen også. Det begynte litt forsiktig, drypp-drypp fra “solbrilleoppbevaringsboksen” i taket. Drypp-drypp…Hank Williams sang Long Gone Lonesome Blues, drypp drypp…Lynet slo ned bare noen meter unna, BANG, drypp drypp, og så renn renn, skyll. Det kom mer og mer, så vi måtte til slutt finne ei bøtte for å samle opp alt vannet. Etter ikke så lenge begynte det ved sjåførsetet også, det rant vann i strie strømmer over setet, rattet, dashen, under dashen på begge sider, ja overalt egentlig. Frontrutelista har nok sagt takk for seg, og det er jo ikke så rart med en 2011 modell. Skulle vel bare mangle om ikke den trengte litt overhaulin’. Da regnet ga seg, slutta det å regne inni bilen også, og vi tok tak på de siste strekkene mot Shiner.

Høydeskrekk, vil vekk

Relljøs museumsgjenger, ber om hjelp til å finne veien ut av Lexington

Dobbeltløpet fæl hagle, Bofors

Følg med, så får du bli kjent med ei veldig kul dame vi traff der, som solgte oss turens største ølflasker, så langt.

Dagens musikk: Outlaw Country såklart…

Etter noen dager med veldig gjennomsnittlig amerikansk bredbånd på det semste trodde vi endelig at vi hadde kommet til et sted hvor det var mulig å legge inn litt blogg og bilder fra våre dager i Texas, (San Marcos) men dengang ei. Uansett, man kan jo skrive seg gjennom dagene slik de fortoner seg, når man er i denne enorme delstaten, for så å poste oppdateringer så fort muligheten byr seg.

Etter en litt snill og rolig kveld i Luckenbach, bestemte vi oss for å gjøre comeback på dagtid, siden musikken skulle begynne allerede kl.13 og ikke til kvelds. Med det fikk vi oss en særdeles hyggelig musikk- og sosial opplevelse. Dagens artist, en sylskarp vaskeekte cowboy, som faktisk har spilt med WIllie Nelson, nemlig Jimmy Lee Jones. Jimmy Lee var godt i farta da vi kom, og i full gang med første sett, bokstavelig talt. Vi hadde knapt rukket å kjøpe oss etpar øl før jeg hørte en grov stemme bak meg. “So, you gaas playe?” Jo’a, en av oss speller i hvert fall litt. “Ok then, playe us a saang!”. Etpar bikere med lange barter og solbriller stemte i. “Yeah, we waona heia somtn from Naowaya!”. Å være i Luckenbach, få tilbud om å spille og takke nei, blir litt som å være glad i racerbiler og få tilbud om å kjøre vogna til Petter Solberg og takke nei…Ahf, dårlig bilde, men jeje. Get it? Man takker uansett ja!

Jimmy spiller faktisk gitar opp ned og bak fram slik som Kurt Nilsen, eller motsatt

“Småbybrud”

Et lite musikkquiz ble det da jeg ba om svar på hvilken låt det var jeg covret med “Småbybrud”. Mellom siste vers og refreng skøt Jimmy Lee inn: “Can you heia what he’s playin’ boweys?”…“Goddammit, it’s Naxville Gal…The Louvin Brothers. That’s one meian sang man!”. Etter jeg hadde slått ihjel småbybrura og råtna bort resten av livet i fengsel var det Jimmys tur igjen. Han vekslet mellom å spille litt streit køntri, ei og anna grisevise, fortelle noen vitser, drikke øl i stadig stigende tempo og spille litt til. “You know how you get a 200 pound Kentucky girl through the door into your motel room? You just grease’em hips en push her on in!”…eller: “If you wanna take me home later on, that’s ok, but it would be a lot cheaper if you just buy my cd”, og så spilte han ei låt om gutta i Oklahoma, som stort sett alltid fikk det glatte lag. Altså, Texanere synes at Okies er “hicks”.

Det nærmeste du kommer er Øktnerhuset, men det er neiggu ikke så gæli der heller, sett bort fra været…iblant

Den gik omtrånt slik:
“Them boys from Oklahoma roll their joints all wrong, too damn skinny, and waaaay to long. A ain’t no holy roller, I’d rather hit my bong, them boys from Oklahoma roll their joints all wrong”.
Noe sa meg at Jimmy Lee er interessert i samme buskvekster og nipsbusker som Max Pajero og WIllie Nelson.

Han ene bikern kunne fortelle at dama hans jobba i Nordsjøen og derfor visste ett og annet om Norge, og var særdeles nysgjerrig på hva vi gjorde uti bushen her. Vel, nå er kanskje Luckenbach verdens mest kjente sted med “3” innbyggere, så så rart syntes kanskje ikke VI det var, men da de fikk vite at det var min tredje tur bare gapte de og rulla med tallerkenøynene sine. Jimmy fortsatte å spille låtene sine, mens vi kjøpte en cd. Noe sier meg at det faktisk stemte, at det var mye billigere enn å ta med gubben på motellrommet. Wise move.

Med den varmen som var i Luckenbach, forsåvidt akkurat samma varmen som overalt hele tiden ellers på turen, fant vi ikke noe annet å gjøre enn å slenge oss i bassenget og bli der helt til middag, som ble inntatt på Hondos, (sjappa bærer, du gjettet riktig, navnet til mannen som i sin tid kjøpte Luckenbach). Et massivt kjøttsøkke badet i om mulig, den beste BBQ-sausen i Texas, (litt tidlig å si, men enn så lenge) tok fullstendig knekken på oss. Når man topper det hele med potetmos og Shiner Bock, ja, da har man en dødelig kombinasjon,som sørget for at vi ble liggende som slakt i 45 graders vinkel på hver vår benke ute hos Hondo. Vi orka ikke reise oss for å sjekke ut live musikken der inne engang. Etter mye om og men fikk vi slept oss ut i bilen og tilbake i bassenget. Som to spekkhoggere ble vi bare liggende og gulpe og hikke med hver vår Miller lite til det ikke var plass til å puste engang. Derfra og ut er alt en eneste grå graut til langt etter leggetid, og litt utpå morran etter.

Avreise Fredericksburg, “Thank you guys. It’s been a pleasure havin’ ya’ll, and welcome back”. Noe sier meg at det ikke var siste gangen på Inn And Suites, i våre hjerter.

Blogging i Fredericksburg, med litt mer spekk enn ved avreise Odaln

Full spiker, stein dau Interstate, kjedelig fartsetappe helt til inngangsporten på The Alamo i San Antonio, som i år ble en litt annerledes opplevelse. Sist jeg rulla forbi der ytret daværende reisefølge kort og enkelt: “Er DET der The Alamo?!?!?”. Dagens kommentar var ikke så veldig annerledes, eller. Tja. “Usj, hva er detta for no gammalt ræl a? Nei, gi meg no WWII og etpar rustne bilvrak fra sekstitallet så er jeg fornøyd”. Needless to say, “årets Alamo” ble litt kortere enn forventet. Jeg hadde virkelig glemt hvor diger denna byen er, så jeg var egentlig, fornøyd selv, med å komme meg ut igjen siden jeg tidligere har gjort hele turistpakka der inne, med hundre og ørten timer på The Alamo, og like mange timer hengende på en benk mens damene var på shopping.

Mæland koker over av fascinasjon for The Alamo, som Ozzy O. i sin tid urinerte på, bokstavelig talt. Ikke ett eneste bilvrak å se, men de hadde heldigvis noen kanoner i det minste, men ingen Flak 88.

Mer dødskjip intersate. (Noen ganger er den dessverre, dessverre, et nødvendig onde for å komme seg litt videre på ferden, men du verden så kjett det er). Jo, Forden, som nå begynner å bli ganske sliten og lei, begynte å skrike på ny olje, og service, noe vi iskaldt ignorerte. Går det så går det. Såpass får den jaggu tåle. Noen timer senere åpenbarte havet og dagens mål seg, nemlig Corpus Christi. Første stopp, motellet jeg hadde reservert. Midt i Crackville Junk City Hell, eller hva man skal kalle det. Herregud for et nabolag å slenge opp et motell. Eller, herregud for et motell å slenge opp et supervraka hood rundt. Vi skippa hele opplegget og sjekka neste Motel6. Ba de kansellere det første for oss, og sjekka inn for natta. Alt de hadde var et rom for røykere, og boy did they smoke in that room. Askebegeret, eller skal vi si askeberget sto fortsatt på bordet da vi “boarda”. Etter innsjekk tok vi byen litt nærmere i øyensyn før vi spiste middag, drakk øl, blei åndsvakt mette og tok kvelden.

(PS) Innlegget postes stående utenfor resepsjonen på Motel6 langs Interstaten et sted i Texas…en råna står på tvers over midtrabatten, og har gjort det i noen timer allerede. De mangler sikkert tau. Og jo, såpa på motellrommet lukter fisk.

Dagen derpå i Fredericksburg har jeg smakt på tidligere, og den er sjelden spesielt god i 38 varmegrader. Etter en lang natt i selskap med Kevin “Max Pajero” heavy duty-ADHD tok det en aldri så liten formiddag før det ble no særlig action utenfor lakensonen. Morten rakk en tur ut for å duppe og skvulpe litt i bassenget før jeg med støle zombieskritt fikk halta meg ut i dusjen. En litt treg start ble det, men etter nok en drøy og egentlig ganske kvalmende tung frokost, pluss litt milkshake og sightseeing i Fredericksburg sentrum, var vi endelig klare for The Nimitz Museum, og alt hva det hadde å by på, og det skulle vise seg, at ikke var så reint lite. De foregående gangene jeg har vært på dette museet har de holdt på å bygge ut, og i fjor var de nesten ferdige, så i år, endelig. Admiral Chester Nimitz, som var en ikke helt ubetydelig skikkelse i stillehavskrigen mellom 1942 og 1945 ble som tidligere nevnt, født i Fredericksburg. Hans foreldre drev hotell i det bygget som nå huser selve Nimitz-delen av museet. Det ligger midt i sentrum av byen, og er bygget som brua på en båt, ja, med unntak av taksteinen da. Den båtaktige delen av bygget ble revet en gang for lenge siden, men er nå satt opp igjen slik som det opprinnelig var. Det er unektelig et ganske spesielt syn på avstand, og gir nesten inntrykk av at man kommer kjørende mot et havneområde.

Dagens dyrebilde #1. En nesten usynlig kolibri ved bassengkanten

Vel inne på museet løp vi nesten kappgang forbi Nimitz-delen som ikke har noe med WWII å gjøre, (jeg har sett den i normalfart to ganger tidligere), og rett inn på the, ultimate, superduper “George Bush Gallery”. Du verden det er digert. Det er her hele stillehavskrigen, og et utall artifakter er utstillt, og hvilken utstilling det har blitt. Vi er på en måte i ferd med å gå lei av å forsøke å beskrive hvor fett ting er, (i hvert fall for oss), men det er vel fordi vi ikke er allverden til fortattere. Henviser nok en gang til, opplev det selv, evt. sjekk bildene. “The George Bush Gallery” er en opplevelse av de sjeldne, også for oss som er 100% gira på østfronten foran noen andre fronter. Digert, ja, oversiktlig, definitivt ikke uten kart. Mulig å gå seg bort? Check, selvsagt gjorde vi det. Opptil flere ganger, og siste gangen tok det oss vel et godt kvarter å rote oss ut igjen. For de som sitter og humrer over det tilsynelatende døve navnet George Bush Gallery og bare tenker 11. september and so. Vi snakker her om den George Bushen som faktisk kjempet under WWII. Han var den yngste piloten i US-Navy, bare 18 år gammel da han trakk i uniform. Han fløy Avenger, ble skutt ned, og så mer action enn samtlige blogglesere og skribenten har eller noensinne vil komme til å se. Uansett, det er mer enn G.B. i dette museet og det tok oss ikke mindre enn tre timer å komme gjennom alt, eller, det var selvsagt ikke alt, for det er også en utendørsutstilling som vi faktisk ikke rakk. Den ble det til å måtte ta dagen derpå.

Dette flagget betyr akkurat det du tenkte ja…“What the hell?”. I tilfelle man blir beskytt av sine egne, er det bare å få detta til topps.

Utenfor The George Bush Gallery, en hel u-båt gravd ned i hagan, med grønne bølger i graset. Tøft, synes vi da.

Nedskutt japse, altså en fra japan, eller japaneser om du vil. Dette flyet er hentet heeelt til Texas, fra plassen det ble skutt ned, på en eller annen stillehavsøy, et sted i stillehavet.

Etter vi hadde fått sett oss mette på enda en god dose WWII, fant vi veien tilbake til bassenget, og der ble vi til det var altfor seint å få en skikkelig middag. Ja, for det er en ting jeg har glemt helt med denne byen. Det er komplett u-land når det kommer til åpningstider, og ikke alltid like lett å få seg en sein middag. Etter å ha råna opp og ned stripa etpar ganger innså vi at, shit, eneste alternativet var faktisk Mc Donalds, og hvor kult er det in the middle av Tejas? Greit nok, elendig mat, stengte puber, hotell, basseng, drinker, pils, TV, god natt!

Trench art, Iwo Jima. Makes you think…

Nok en modell av en av de to fæle greiene som fikk slutt på krigen en gang for alle, men til hvilken pris? Denne modellen var for øvrig litt finere og mer forseggjort enn den vi så i Los Alamos. Det sier vel mer om oss og turen, enn det sier om modellene, men lell da.

Fillete flagg

1st gunner, Maarud ready to take on them fuckin nipps…

Fly som ikke ble skutt ned. Like helt.

Enda større fly, som heller ikke ble skutt ned.

Etter ei ganske god og lang natts søvn var vi klare for The Pacific Comabat Zone. Den delen av Nimitz og “The national museum of the war in the Pacific”…ja, det het no sånt. Her er det snakk om et digert område stappfult av panservogner, kanoner, bunkere og anna skrot. Inne på dette området arrangeres det jevnlig såkalte reenactments for den ekstra krigssugne. Et slags skuespill med krutt uten kuler. Dessverre bomma vi på dette, men sammen med et eldre ektepar, som selvsagt også hadde møtt opp et godt kvarter før tida, fikk vi en solid omvisning og en lang rekke fakta om stillehavskrigen, som ingen av oss noensinne hadde vært borti. Det hele var unnagjort på en time og var særdeles underholdende og lærerikt.

Denne her har en altfor lang historie til at vi får plass, men han som kjørte den, på en eller annen stillehavsøy, lever fortsatt, og forteller om hva som skjedde på en videosnutt.

Her er hølet etter granaten. Radiooperatøren ble drept, mens resten av mannskapet berget livet. Etter 60 år i jungelen ble vogna funnet igjen, og hentet til Texas.

…og tro det eller ei, her er kanonen som lagde det hølet over her. Den ble funnet på samme sted, og hentet, til, jepp, Texas. Er det ikke utrolig?

Grovt kaliber…

Da vi hadde fått nok krig for denne dagen, var det tid for “The Cowboy Capitol Of The World”. Selvsagt visste og skjønte vi at det ville bli en helt vanvittig varm tur, men når man er i Fredericksburg, ja da MÅ man stikke en tur til Bandera, eller motsatt. Bandera er alt man kan drømme om i en skikkelog cowboyby, nesten. Det er asfalt og pickuper i gatene, men sjarmen og støvet ligger fortsatt tjukt over bybildet. På veien over fikk vi se enda mer av hvor ekstrem tørkeperioden Texas nå er inne i, faktisk er. Elver er helt uttørket, båter ved små innsjøer ligger flere hundre meter inn på land, døde dyr ligger ute på det som skal være gressletter, selvsagt ikke uten selskap av åtseletere med vinger.

Utsøkt dårlig smak i antikksjappa i Bandera

Om mulig, enda dårligere smak i antikksjappa i Bandera. Stort verre enn dette kan det da ikke bli?

Vi glemte å ta med oss kamera til Luckenbach, men her er en smakebit, på en måte. Hondo kjøpte byen en gang på søttitallet.

Bandera bød på litt hyggelig prat med noen lokale helter som kunne litt av hvert om Norge. Hvorav en fyr med kone som hadde jobbet i Norge. Derfra tok hun med seg ei bikkje som hun kun snakket Norsk med, så hun hadde en gang i tiden kunnet endel Norske ord og uttrykk. Da bikkja daua, daua også interessen for å snakke Norsk. Det var jo ingen som skjønte Norsk i huset lenger, så da fløy både hundesjela og Norsken ut pipa. De to drev ei antikksjappe som hadde et helt enormt utvalg, hvor vel 80% var søppel. Likevel, vi fant en og annen godbit der inne. Etter litt mer rangling gatelangs orka vi ikke annet enn å innta Bandera General Store for turens til nå beste milkshake, med malt. Etter den ble det så hett at vi knapt husker noe som helst annet enn at vi satt som slakt i bilen og klora oss tilbake til Fredericksburg og bassenget, the only place to be.

Dagens dyrebilde #1,5 Lat katt i Bandera

Etter badinga klarte jeg igjen det store kunstsykket, nemlig å tette dassen på motellrommet. Det er dass nr. tre på turen, og andre gangen jeg får det til i Fredericksburg. Sist var i 2009 med påfølgende oversvømmelse av gangen utafor badet. For den vømmelmagede blant leserne, slapp av, det innebærer ikke mer enn en barbering og litt overdreven bruk av, you guessed it, dasspapir for å bli kvitt skjeggstubber, (ja for hvorfor bruke søppelbøtta?). I panikkaksjonen som fulgte greide jeg å tette badekaret med det samma papiret jeg hadde tetta dassen med, uten å få åpna dassen, og vasken var allerede tett, for den var full av skjeggrester, så på en-to-tre hadde jeg tetta alle tre slukene på rommet vårt. Vi ga rett og slett bare opp og stakk ut igjen.

Litt utpå kveldingen bestemte vi oss for å dra til Luckenbach, men før det, middag. Denne kvelden skulle vi ikke drite oss ut og kommer for seint, dessuten var vi så ferdige med biffer, frityr og anna smultkjør, at vi igjen gikk for Pizza Hut, som stengte kl.22 kvelden før og sendte oss på Mc Donalds. Joda, vel framme, knock-knock, “Ehm, we’re closing at eight tonite”…Likevel, vi fikk “lov” til å sluke en helmax, sløv pepperonipizza på 20 min før vi fortsatte ut av byen.

*Dagens dyrebilde #2. En stakkar som fløy rett i vinduet på The George Bush Gallery. Den besvimte sikkert bare, for den var borte litt etterpå. *

I Luckenbach var det ganske stille denne kvelden, med noen hvisketrubadurer av det tammeste slaget. Jeg har aldri helt klart å stole på gitarister uten plekter og vokalister uten knekk, men de fikk da drive på for vår del. Likevel, det ble en fin kveld i rolige omgivelser, litt mildere temperatur, “bare” 30 grader, men med tre tette sluk i bakhuet fant vi det best å komme oss videre. Wal Mart er heldigvis døgnåpent samma hva de driver med på Pizza Hut, så der fikk vi tak i en “Master Plunger” og litt all American superplumbo. Masterplungern var ganske heftig, og sugde bedre enn det meste. Håndtaket hadde et litt mer tvilsomt utseende, litt mer som noe man kunne få kjøpt på det lille hvite bygget ved siden av teltvarehuset på Eda. Viktigste er at The Master Plunger virka, så etter litt porselen-plunging gikk vi for litt Sierra Nevada og popcorn på sengekanten før begge bikka på to korte sekunder. Over and out from Fredericksburg TX. One day left!

V-day!

Da vi omsider ankom Fredericksburg litt utpå eftan var det meste egentlig ganske klamt og svett. Jeg kunne formelig kjenne saltlakan på ryggen renne nedover mot der sola aldri skinner, og lukta i kupeen var litt i overkant “kæru” da vi endelig nådde parkeringsplassen foran motellet. Tempen i bilen viste 103 og ingen tegn til bevegelse nedover, og skygge? Hjalp ikke det spøtt. AC? Den henger ikke med i slike temperaturer, i hvert fall ikke på vår nå max white trash utseende Ford med sprekt frontrute og lysende bensinlampe.

I dette huset ble Admiral Chester Nimitz født. Fredericksburg TX. Vi skal fortelle mer om byen og mannen siden.

Når man besøker Fredericksburg er det ett og annet obligatorisk, og noe er selvsagt valgfritt. Som hvor man vil bo for eksempel. Selv om det er sikkert 30 overnattingssteder deromkring, falt valget også i år, som de to foregående, på Inn and Suites. Noen solide hakk over Motel 6, med et utsøkt bassengområde med boblebad og flatskjerm er aldri feil når man besøker Texas, spesielt ikke når de er i stand til å prise seg nesten ned på M6 nivå.

Dette er et basseng, vårt basseng…og vår utsikt. Inn And Suites, forever

Texas er for øvrig inne i den heftigste tørkeperioden som noensinne er registrert, faktisk siden Texas ble Texas. Store deler av staten har hatt mer enn 70 dager i ett strekk uten regn, og med temperaturer over 100 grader hver eneste dag, (regn om til celsius sjæl, eller kom over en tur. Det er som vi sier, molvart, helt insane molvart, selv om Palm Springs fortsatt er rekordholder for årets reise med 115). Dette har resultert i en lang rekke skogbranner overalt i delstaten, og uansett hvor man kjører kan man se frivillige brannfolk som er standby for en evt. utrykning, svartsvidde gressletter, et ellers så frodig landskap, som i dag er helt gult og dødt. Ranchere selger unna dyra sine, rett og slett fordi de ikke makter å gi de det de trenger av mat eller vann, og langs veiene kan man se at det transporteres utallige dyr til slakt både med lastebiler og pickuper. Kjøttprisene stuper, og de økonomiske konsekvensene av dette er i ferd med å sette for mange, uopprettelige spor kunne en lokal hillbilly med fjær i hatten fortelle oss.

Dette er The Nimitz Hotel…fint, ikke sant? Skal fortelle mer om det siden vi…

Etter innsjekk var vi nødt til å slenge på en solid kjøtthaug av en middag nede i sentrum, før vi virkelig gikk inn i feriemodus med bassengsløving og bassengpils. Etter gud veit hvor mange mil, seks delstater og tre tidssoner(?). Ja, er det tre tidssoner vi har vært gjennom? Ja, vi tror det. Likefullt, det var helt suverent å finne hvilepulsen igjen etter mange lange dager. Det gikk imidlertid ikke så lenge før vi fant veien ut igjen, men til fots denne gangen, og ned på Der Ausländer. Buken var selvsagt sprengt til bristepunktet fra før, men, kjett å sitta der uten noe å døtte i kjeften og, så litt salsa og øl var vi klare for.

Dette er et bilde fra en gate.

Der Ausländer har et ølutvalg det virkelig står respekt av, (hovedvekt på Texas og Tyskland så klart, og bedre kan det jo ikke bli) så litt prøving og feiling blir det alltid der. Etterpå stakk vi videre på en bar rett over gata hvor det visstnok skulle være livemusikk denne kvelden, men det var long gone slutt. Anlegget sto fortsatt der, og det satt en cowboy og spelte kassegitar for et helt ufattelig gnålete ektepar borti et hjørne. Vi sjekka ut litt amerikansk fotball og litt kjipere øl enn Der Ausländer. Etterhvert kom cowboyen bort og utbrøt: “Hey man, you look awfully familiar!”. Og joda, rett nok. Det var samma karen vi traff på samme sted for to år siden og ble sittende kvelden ut for prat om lutefisk, akkevitt og norske fjords. At han huska dette er forbi min fatteevne, men jeg fikk klar beskjed om å hilse hjem til kompisen min som spiller trommer, “them two ladies” ble også nevnt. Vi ble sittende og snakke om tørka i Texas, det å være musiker i USA kontra norge, finanskriser, “whiskey and wimmen”, osv osv. Etter en stund kom en annen fyr ut, bartendern sjøl. Han slo seg ned for en stund, før han bød på nach hjemme i garasjen, med gitarer og gratis øl. Vi takket naturligvis høflig ja, for det å henge ut litt med noen lokale helter er alltid spennende.

Blikket til Morten da vi skulle boarde bilen til mannen vi til da bare bestemte oss for å kalle Max Pajero, (han virka litt gira) ja, det kan ikke beskrives med ord, kanskje ikke engang med bilder. Da vi åpnet dørene på bilen, raste det ut søppel over hele parkeringsplassen, pluss en gitarkoffert og for ikke å glemme, et titalls haglepatroner og annen ammo, (skarp ammo!!). Jaja, gjort er gjort, vi hadde takka ja, og ble med. En så kjekk og hyggelig kar er sikkert ikke farlig. Vel hjemme åpna Max garasjen som var enda fullere av søppel, våpen, ammo og anna drit, men såvidt plass nok til ei vifte, et kjøleskap, tre stoler og to gitarer. Her ble vi sittende og utveksle historier hele natta og en av disse må vi bare dele for å gi et visst inntrykk av denne underlige og energiske karen. Max hadde i sin tid vært ute for litt dårlige kompiser og halvshady miljøer. Ei natt hadde han sammen med noen kompiser vært ute og holdt på med no hyss, litt bilstjæling og anna faenskap.

Tøff motorsykkel…

Dette resulterte i at de ble tatt av noen bekjente av bilens eier, hvorpå kompisen til Max hadde blitt knivstukket i ryggen. Etter knivstikkinga kom begge to seg unna, beina gjennom hager og gater til en kyllingrestaurant venner av Max’s familie hadde drevet. Derfra fikk de ringt politi og ambulanse, uten helt å fortelle hva de hadde holdt på med. For at Max ikke skulle bli tatt for medvirkning til biltjuveriet hadde han måtte gjemme seg i ei tønne med brukt frityrolje i to timer mens politiet og ambulansepersonell var på stedet. Og har kommer vi til vendepunktet i Max’s liv. Det var nemlig da han fant ut at “crime don’t pay” og fant jesus. Ikke lenge etter traff han ei jente med en familie som drev en kjede med frisørsalonger, blant annet i L.A.. Etter det ble han hårmodell, holdt kontakten med Jesus og gifta seg. Han er fortsat gift, har tre barn, en garasje full av dritt og våpen pluss en bra og en råtten gitar, og en bil full av ammo. At han hadde en maksimalt rå type ADHD er hevet over enhver tvil, for han var helt vill da han fortalte historier, og skulle filme hele besøket, gitarspillinga og festinga. Snubla rundt i kabler og utstyr, tryna og sto i verre. Han var 44 år og den mest intense person jeg noensinne har møtt, noensinne, ever! Hence the name Max Pajero!

Milkshake

Han hadde også endel sangtekster han ville framføre for oss, og lurte på om jeg kunne sette melodi til disse, hvilket jeg mer enn gjerne gjorde, mens digitalkameraet sto og gikk. Favorittlåta hans var “Redneck Drug Dealer”, ei låt som handla om han selv, og at han var en redneck drug dealer som forsynte hele Fredricksburg med dop, at han hadde egen plantasje, (noe han tydeligvis faktisk hadde in real life) og var ufattelig smart som greide å lure DEA som leita etter plantasjer med helikopter og full pakke. Jo lenger ut i låta vi kom, desto mer gikk det opp for oss at fyren faktisk hadde en egen plantasje ett eller sted i området, trolig på familiens ranch like utenfor byen. Han fortsatte med en kjærlighetssang som jeg la i D-moll, men den var så far out at det finnes ikke nok syre i hele Texas for å bli utafor nok til å skjønne hva han ville med den. Da The Redneck Drug Dealer begynte å bli klar for å bikke bestemte vi oss for å stikke tilbake til motellet, som vi nå selvsagt ikke hadde den ringeste anelse om hvor lå. Max forsøkte å forklare, men var på dette tidspunkt så drita at alt han klarte å få ut var: “You go right, then left”. Ok, takk for hjelpa, det var jo ikke no problem. Vi labba rundt i sikkert en god time, att og fram, kryss her og kryss der, forbi en inhegning med noen geiter, et jorde, ei diger trafikkøy og enda noen ugjenkjennelige kryss før vi begynte å kjenne oss sånn halvveis igjen, og da var det enda litt til. Aldri før har det vært en større blessing å se inngangsporten til Fredericksburg Inn And Suites. Det ble natta ca kl.5, tror vi. Dagen derpå fant jeg en lapp i lommeboka mi med et telefonnummer på, og navnet Kevin. Kevin er nok Max Pajero, men vi har ikke tenkt å ringe med det første. Takk for nå.