Grunnlovens paragraf 93 gjør det mulig å treffe vedtak om suverenitetsoverføring til internasjonale organisasjoner uten å vente til over neste valg. Paragrafen ble som kjent innført med det formål å lettere å kunne melde Norge inn i EU. Siden 1962 har vi hatt gjentatte folkeavstemninger og gjentatte forslag til endringer i Grunnlovens §93.

Kravet om tre fjerdedels flertall ble fastsatt for å kompensere for bortfallet av den demokratiske garantien som er vanlig i Grunnlovsforslag ved at endringer må fremmes i en periode og stemmes over i neste. Endringer i §112 som blant annet representanter fra Frp har tatt til orde for, innebærer at forslaget må ligge over et valg. Det er jo nettopp en forsikring vi vil ha! Denne forsikringen ved en så stor endring som å avstå suverenitet til en internasjonal organisasjon, vil nå altså forslagsstillerne fjerne ved å henvise til at når vi har hatt folkeavstemning er folket hørt og da trenger Stortinget bare si ”amen”.

Folkeavstemninger har ikke noen hjemmel i grunnloven. Forslagsstillerne vil heller ikke stemme for at det blir en slik hjemmel ved å slutte seg til forslaget om å avholde obligatoriske folkeavstemninger i saker relatert til §93. De skal fortsatt være rådgivende og baseres på sedvane.

Jeg forstår fortsatt ikke hvorfor forslagsstillerne ønsker å fjerne det tunge ansvaret vi er satt til å ivareta ved som Stortingsrepresentanter når det gjelder en så viktig sak som suverenitetsavståelse. Er det ingen vurderinger som skal ligge til grunn? Ikke valgdeltakelse eller noe annet? Hvorfor er det nødvendig å hoppe bukk over den demokratiske garantien vi har nå? Hvorfor endre §93 hvis det ikke er for å gjøre det lettere å melde oss inn i EU?

President, jeg synes alle andre forklaringer er uforståelige. Folkeavstemninger skal innhente råd fra folket. Suverenitetsavståelse er ikke noe som skal foretas i en enkelt stortingsperiode annet enn med ¾-dels flertall.

Blant de grunnleggende prinsippene Grunnloven bygger på, er folkesuverenitetsprinsippet som innebærer at myndigheten skal utgå fra folket og at utøvelsen skal skje gjennom en folkevalgt forsamling valg til et parlament, altså Stortinget. Det er vårt lodd.

De som i sin tid lagde grunnloven så også for seg at Grunnloven i størst mulig grad skulle forbli uendret, men det er sjølsagt naturlig at det skjer forandringer også i denne loven i takt med utviklingen i samfunnet.

Men dette er ikke en naturlig forandring. Heller unaturlig vil jeg si når en tar motstanden i folket i betraktning. For denne saken handler om innmelding i EU. Å hevde noe annet er et forsøk på å gjøre dette grunnlovsforslaget mindre viktig.

I november viste motstanden mot EU-medlemsskap en rekordoppslutning for nei-sida. Hele 78,3 % var mot norsk medlemsskap i følge NRK. EU har blitt en bredere og dypere union enn det økonomiske samarbeidet det i utgangspunktet var.

EU er blitt en union som i tillegg til å omhandle handel og økonomi også omfatter blant annet felles valuta og pengepolitikk, justispolitikk, utenriks- og sikkerhetspolitikk og mye mer. I tillegg er EU utvidet fra 12 til 27 land. Norge har tilpasset seg EU underveis, og i mange sammenhenger er det helt uproblematiske tilpassinger.

Men spesielt i de seinere åra har vi opplevd stor debatt og heftige diskusjoner knyttet til ulike direktiv som griper inn i vårt arbeidsliv og vår hverdag på en måte mange mener ikke er formålstjenlig. Jeg kan nevne datalagringsdirektivet, postdirektivet, tjenestedirektivet og nå vikarbyrådirektivet.

En må gjerne gjenta og gjenta at dette ikke er en sak som gjelder EU, men det gjør den.

Folkesuverenitetsprinsippet er som jeg har sagt ett av grunnprinsippene i Grunnloven. I Grunnlovens §1 står det at ”Kongeriget Norge er et frit, selvstændigt, udeleligt og uafhændeligt Rige. Dets Regjeringsform er indskrænket og arvelig monarkisk.” Slik bør det også forbli.

En endring av Grunnlovens §93 for å gjøre det lettere å avstå suverenitet til en altomsluttende Europeisk Union i en enkelt Stortingsperiode, vil være i strid med Grunnlovens §1 og §112 og er ingen god ide for folk i landet vårt.

Det hjelper ikke å forsøke å kamuflere forslaget med at dette ikke handler om å gjøre det lettere å melde oss inn i EU. At forslagsstillerne heller ikke vil stemme for at det skal være obligatoriske folkeavstemninger i §93-saker mener jeg også tydeliggjør at en ønsker å hoppe bukk over viktigheten av denne paragrafen.

Spillereglene vedrørende avståelse av suverenitet, eller å melde oss inn i EU, bør ikke endres. Jeg håper derfor flertallet i salen stemmer ned forslaget fra flertallet.

Nrk Hordaland hadde en interessant artikkel om at studentene klager over for mye ferie: Studenter på enkelte fag klager fordi de ikke får den studietiden de etter Universitets og høgskoleloven har rett til, 10 måneders studietid.
De har eksamen for tidlig og en student sier at “Når det er kort semester og mykkje pensum seier det seg sjølv at karakterane vert dårlege”. Jeg spør meg sjøl om det virkelig gjør det?

Min datter går på universitetet i Edinburgh. Universtietet er rangert som det 7 beste i Europa og det 36 beste i verden. Hun studerer International Relations with Honours. Hun begynner sitt høstsemester i september, leverer ett essay per fag i semesteret, har obligatoriske frammøte på kollokviegruppene og har antall eksamener tilsvarende antall fag før jul. Deretter begynner semesteret i januar og avsluttes med eksamener i mai. Kort semester altså, men intensivt. Betyr det at de får dårlige karakterer? Kanskje for noen, men det betyr også at en må stå på når en er der. Tid til jobbing ved siden av studiene er det lite rom for.

Men det betyr at det blir rom for å jobbe fra mai til september. Det fører utvilsomt også til at det blir tid til forskning for professorene og dermed kvalitetsutvikling av universitetet. (Jeg skylder å gjøre oppmerksom på at frivillig arbeid også teller ved opptak til Masterstudiet, så studentene forsøker å skaffe seg dette også de månedene det ikke er forelesninger)

Jeg forstår at norske studenter føler at de må jobbe ved siden av studiene for å kunne finansiere opphold i studietiden. Jeg tror også faktisk det er bra at en bruker tid på å jobbe ved siden av studiene, men da fortrinnsvis ETTER at man har levert oppgaver og hatt eksamen. Ingen har vondt av å jobbe, men det bør ikke bli så nødvendig og så mye at det går ut over studiene. Det er ikke billig for norske studenter å studere i utlandet heller. Universitetet i Skottland krever skolepenger for internasjonale og Bristiske studenter. Når hver forelesning koster deg penger, så sier det seg selv at du passer på å møte opp. Skolepenger vil vi gjerne unngå i Norge, men jeg tenker at tiden kanskje er moden for å se på Universitet og høgskoleloven igjen for å få best mulig uttelling både for studenter, professorer og universiteter. Hva mener du vi kan vinne evnt tape på det?

President,
Jeg er glad i dag. Og jeg er stolt av at en regjering for første gang har lagt fram en melding som fokuserer kun på ungdomsskolen. Jeg vil takke komiteen for samarbeidet og understreke at jeg er fornøyd med at det er så stor enighet om at det har vært behov for å justere innretningen av ungdomsskolen. At vi er tverrpolitisk enige om hovedtrekkene tror jeg har større betydning for skole-Norge enn vi tror.

De tiltakene som nå skal gjøres i ungdomsskolen vil gi flere elever en mulighet til å kunne mestre å oppleve og lykkes. Det er en seier for skole-Norge og for elevene! Jeg håper det også med tida vil vises igjen på frafallsstatistikken i videregående.
En enstemmig komite slutter seg altså til behovet for en mer praktisk, konkret og variert undervisning – i alle fag. Likevel har noen hatt interesse av å spre en oppfatning av at det kun er innføring av valgfag som skal gi en mer variert skole. Jeg må si jeg er litt forundret over uttalelse fra Høyre i Dagbladet rett før jul (15.desember) der de igjen sier at det ikke holder med at regjeringen, sitat: ”pynter kaka med to timer valgfag”.

Hvis en har lest stortingsmeldingen så er det nesten godt gjort og ikke få med seg at den legger vekt på av at en i ALLE timer skal ha mer variert, konkret og praktisk fokus.
Komiteen understreker også samlet at læreplanmålene ikke angir metodevalg. Metodefrihet betyr at det er anledning til å drive både praktisk og teoretisk arbeid i de timene en allerede har. Variasjon i arbeidsmåter er viktige for å tilpasset opplæringen. De beste skolene får vi når vi gir rom for den profesjonelle lærer.

President, i iveren etter å forbedre ungdomsskolen skal vi ikke glemme at målet for grunnskolen, å mestre grunnleggende ferdigheter, ligger fast. Derfor understrekers også viktigheten av å fortsette arbeidet med å styrke basisferdigheter som norsk og matematikk. Særlig trekker komiteen fram gutter og lesing og støtter at departementet særlig legger vekt på dette i lesesatsingen 2010-2014.
President, i tidligere år var det mulighet for elevene å velge fag i ungdomsskolen noen timer i uka. Dette forsvant først med L97 da valgfagene ble erstattet med tilvalgsfag med valg mellom språk og praktisk prosjektarbeid. Det praktiske prosjektarbeidet forsvant helt med Kunnskapsløftet i 2006 og ble erstattet med fordypning i norsk/engelsk eller samisk.

Allerede i stortingsmeldinga som la grunnlaget for 6-årsreformen (1993-1994) ble det sagt at det var viktig å se på ungdomstrinnet, sitat: ”Ungdomstrinnet har på mange måter vært for lite påaktet” sitat slutt. Dette ble skrevet for nesten 20 år siden. Og selv om enkelte mener at det er feil å si at ungdomsskolen har vært ”det glemte trinnet” synes jeg godt vi kan koste på oss å innrømme at oppmerksomheten om trinnet ikke har vært særlig godt påaktet siden -93.

Ikke unaturlig har fokuset vært på de lavere aldersgruppene ettersom det store den gangen var at 6-åringene begynte i skolen. Denne gangen er det imidlertid ”bare” ungdomsskolen det handler om. Nå kan ingen kan lenger si at ungdomsskolen er ”det glemte trinnet”. Ungdomsskolen har nå fullt fokus og vil ha det også i oppfølgingen gjennom en egen strategi for gjennomføringen av endringene.
President, jeg tror jeg med hånden på hjertet kan si at jeg nesten hver gang jeg har stått på denne talerstolen har tatt opp behovet for en mer praktisk skole og større innslag av praktiske fag. Kanskje har noen også blitt litt lei av maset. Men å få anledning til å vise at du duger til noe er noe vi alle er helt avhengige av for å trives i hverdagen. Også om du er best i praktiske ferdigheter.

Trivsel gir grunnlag for læring. Derfor er det helt praktfullt for meg å se at en samlet komite er enig i følgende, sitat: ”praktiske ferdigheter og praktisk kunnskap må anerkjennes på linje med akademisk kunnskap i opplæringen”. Det kaller jeg å gå ut med et godt bud fra Stortinget til alle landets elever!
Etter å ha besøkt en haug av ungdomsskoler som har ropt etter mer fleksibilitet for å kunne gi best mulig opplæring både for praktiske og teoretisk ferdigheter er jeg glad for at en samlet komite nå vil gjeninnføre valgfag. ”Pynten på kaka” er altså gangbar vare. Hele komiteen mener nå at, sitat: ”innføring av valgfag er et viktig tiltak for å øke motivasjon og mestringsfølelse og vil gi positiv ballast som eleven vil kunne overføre til andre fag”. Bortsett fra skolbyråden i Oslo har jeg registrert i dag.

Komiteen mener også at det å ha flere timer med det elevene sliter med fra før, ikke nødvendigvis gir økt læringsutbytte, men tvert i mot kan ha motsatt effekt. Derfor er jeg trygg på at det er ok å omdisponere noen undervisningstimer i fag- og timefordelingen for å gi rom for valgfagene. Hvordan en konkret skal organisere valgfagene kan bestemmes lokalt.
President, det var en voldsom interesse for å melde seg på forsøk med arbeidslivsfag. Arbeidslivsfaget er ”mini-yrkesfag” i hermetegn. Elevene på ungdomstrinnet skal bli kjent med de ulike studieretningene en møter på yrkesfag på videregående skole. Over halvparten av landets kommuner ønsket å være med i forsøket med faget allerede i oppstartsåret. Bare et fåtall av skoler fikk anledningen.

Evalueringen avsluttes ikke før i 2013, men den positive responsen fra skolene gjør at hele komiteen støtter regjeringens forslag om å åpne for at alle skoler som ønsker det kan innføre arbeidslivsfag fra høsten i år. Det er viktig å understreke at faget skal være et reelt tilbud til alle elever og ikke fungere som en plassering av elever ut i fra deres faglige nivå. En samlet komite ber departementet følge opp dette overfor skolene i forkant av søkning for skoleåret 2012-2013.

President, faget utdanningsvalg ble innført som obligatorisk fag fra høsten 2008. Faget skal gi elevene erfaring med innhold, oppgaver og arbeidsmåter i videregående opplæring og 60 % av tida skal brukes til utprøving av minst to ulike utanningsprogram fra videregående opplæring. Det har vist seg at faget har organisatoriske og innholdsmessige utfordringer og en samlet komite har understreket viktigheten av at en ser sammenhengen mellom utdanningsvalg og arbeidslivsfag slik at en unngår overlapping og oppnår maksimal effekt.

President, de praktisk-estetiske fagene skårer høyt blant elevene både når det gjelder trivsel, arbeidsform og motivasjon. Det er blitt pekt på en tendens til at elevvurdering gjennom måling og testing er i ferd med å utvikle fagene på en måte som er uheldig sett i forhold til fagenes formål. Det er viktig at fokuset på basisferdigheter også i disse fagene ikke må føre til at en utsletter fagene sin egenart. De praktisk- estetiske fagene er først og fremst fag der elevene skal få utviklet og vist sine kreative og skapende evner.

I den sammenheng vil jeg også peke på behovet for å rekruttere nok faglærere. En god lærer gjør som kjent forskjellen, og det er derfor positivt at departementet ønsker å utvikle nærmere samarbeid mellom utøvende kunstnere og skolen, samt med ressursene som finnes i de enkelte kulturskolene.
President, vi er inne i ei finansiell krisetid i Europa. Virkningene av det de sliter med der vil også ha følger for vårt land. Jeg tror vi bare har sett begynnelsen på dette så langt. I ei ukjent framtid blir evne til omstilling og mottak for ny læring være alfa-omega. I så måte vil det være helt nødvendig at så mange elever som mulig blir gjort kjent med entreprenørskap. Både som modell i undervsiningen, som modell for deltakelse i frivillig arbeid, men ikke minst i forhold til å gjøre seg kjent med hvordan man starter, gjennomfører og avvikler en bedrift.

Det er et svært tydelig signal til alle landets skoler at hele komiteen ønsker at flere skoler skal tilby entreprenørskap, og at programmet Ungt Entreprenørskap også skal omfatte sosial entreprenørskap, det vil si entreprenørskap rettet mot å løse sosiale samfunnsutfordringer.

President, et positivt læringsmiljø er avgjørende for læring. Undersøkelser viser at de skolene og klassene som har gode relasjoner mellom elever og lærere har mindre mobbing og større trivsel enn andre.

Det er et lederansvar å skape gode læringsmiljø. Det er et ansvar for den enkelte skoleleder og for den enkelte lærer. Å bli ”sett” i løpet av en dag kan være det lille ekstra som gjør at motivasjonen for å gå på skolen er tilstede.

Tall fra folkehelseinstituttet viser at hele 15-20 prosent av ungdommene har psykiske plager i en eller annen form. Det er derfor åpenbart at hvordan elevene har det, har innvirkning på elevenes funksjonelle nivå og dermed påvirker deres evne til læring.

Samarbeidet mellom skolen og hjemmet er også svært viktig, ikke minst i ungdomsskoletida. Å bli møtt med forventninger fra både lærere og foreldre er viktigere enn hva kanskje mange tror, men det er viktig at alle snakker samme språk og formidler de samme forventningene. Det er krevende å være forelder på ungdomstrinnet. Leksene blir mer krevende og elevene er ofte litt uforutsigbare ”pubertetsbomber.”

Hvordan skolen evner å trekke foreldrene med i skolens arbeid er derfor svært viktig. Å arrangere enkle ”foreldreskoler” der en kan få innblikk i fagene og delta på ulike kurs der man f.eks kan friske opp egne matematikkunnskaper vil kunne være viktig i et slikt styrket samarbeid.

President, jeg har også denne gangen snakket om en mer praktisk og variert skole der både de med teoretiske og de med praktiske ferdigheter får lov å utvikle seg. Jeg må dessverre skuffe dem som kanskje hadde håpet at jeg var ferdig med å mase om praktiske fag nå. Men det er jeg nok ikke. Ikke før de praktiske fagene naturlig har oppnådd like stor anerkjennelse som de mer akademiske.

Jeg setter min lit til at skolene vil se mulighetene som nå er gitt, og ser fram til en god debatt og implementeringen av en mer variert, praktisk, motiverende og moderne ungdomsskole!

Jeg skal lese evalueringen av kirkevalget ordentlig, men har bitt meg merke i at mye av det som var kritikken i høst fortsatt har relevans. Kirken sliter fortsatt med demokratiseringen. Evalueringen konkluderer også selv med at det er “betydelige svakheter når det gjelder reelle valgmuligheter etter at demokratireformen er gjennomført”. Kirkeforliket forutsatte at valgene skulle ha “sterkere demokratisk legitimitet og forankring hos kirkemedlemmene”. Spørsmålet er om forutsetningen er oppnådd?

Det er bra at valgdeltakelsen fra rundt 4 prosent til 13 prosent i forhold til for seks år siden, men i forhold til for to år siden er det knapt noe endring. Jeg tror ikke noen regner med at valgdeltakelsen vil bli like høy som ved politiske valg, så hva som er “godt nok” mht deltakelse er vanskelig å si. Det er i alle fall bedre enn tidligere.

Når det gjelder informasjon om hva kandidatene til menighetsrådene sto for, så var det god informasjon til menighetsrådene i alle fall der jeg bor. Jeg ser at evalueringen ikke konkluderer med det samme. De peker også på at det enkelte steder ikke var noen å velge blant, det var ikke flere å velge enn de som sto på lista…

Valg til bispedømmerådet var imidlertid verre. Det var ikke lett å vite hvem kandidatene var og hva de sto for. Jeg har også tidligere uttrykt at man overhodet ikke kan si seg fornøyd med et valg der over 30000 stemmer blir forkastet fordi valgordningen er uklar. Den fungerer ikke.

Det er gjort ulike forsøk for valg til bispedømmerådene, men de reelle valgmulighetene og dermed legitimiteten snubler i indirekte valg og en valgordning som ikke fungerer og som medlemmene ikke forstår. Da må en stille spørsmål ved om en får bispedømmer med legitimitet blant medlemmene.
Det bør være vesentlig for kirkens medlemmer. Et flertall av bispedømmene har fortsatt hatt indirekte valg på halvparten av medlemmene til bispedømmerådet. Hvorfor det? En velger altså en ordning som ikke gir kirkemedlemmene full påvirkning i forhold til hvem som skal møte i Kirkemøtet. Det er i Kirkemøtet at veivalgene for Den Norske Kirke vedtas. Da bør medlemmene ikke risikere at deres mening ikke kommer fram fordi valgordningen ikke fungerer eller fordi de ikke selv kan velge hvem som skal representere seg.

Hva slags betydning evalueringen vil ha for Senterpartiet vil vi komme tilbake til etter en ordentlig gjennomgang, men vi kan ikke lettvint hoppe bukk over utfordringene evalueringen har pekt på.

St.Petri (Gamle Tingelstad kirke) 1.1.2012

Legger ved avtaleteksten til kirkeforliket:

Politisk avtale av 10. april 2008

Avtale Avtalepartene, Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, har inngått følgende avtale. Alle dens punkter gjelder ut stortingsperioden 2009 – 2013. Alle punkter i denne avtalen henger sammen og består av en helhet. Nødvendige utredninger, lovforberedelser og lovteknisk gjennomgang som følger av avtalen gjennomføres så snart som mulig. Endringer kan kun gjøres om alle avtalepartnerne er enige om det. Denne avtale er ikke til hinder for at partiene i merknader i komitéinnstillingen gir uttrykk for sine primærstandpunkter, eller at representanter fremmer primære grunnlovsforslag.

1. Utnevning av biskoper og proster, demokratireform Avtalepartene er enige om at det igangsettes en prosess hvor partenes felles mål er at utnevning av biskoper og proster overføres fra kirkelig statsråd til kirkelig organ som kirkemøte eller bispedømmeråd. I samarbeid med Den norske kirke skal det gjennomføres en demokratireform, slik også Kirken har tatt til orde for, slik at kirkens organer får en sterkere demokratisk legitimitet og forankring hos kirkemedlemmene. Reformen gjennomføres med utgangspunkt i Bakkevigutvalgets innstilling. Reformen skal inneholde etablering av reelle valgmuligheter, økt bruk av direktevalg og kirkevalg samtidig med offentlige valg. Det bør gjennomføres forsøk med ulike ordninger som evalueres i samarbeid med kirkens organer, før Stortinget vedtar endelig ordning for valg til Kirkemøtet og Bispedømmeråd. Det legges til grunn at en tilfredsstillende demokratireform ut fra overnevnte forhold, er gjennomført i Den norske kirke i løpet av 2011.

2. Kirkelig statsråd og kirkeordning Når prosessen i punkt 1 er gjennomført, vil det ikke lenger være behov for vedtak i kirkelig statsråd. Grl. § 12 annet ledd og § 27 annet ledd kan derved oppheves. Partene er enige om at bl.a. følgende vesentlige elementer i statskirkeordningen skal videreføres: 1) Den norske kirke skal ha særskilt forankring i Grunnloven, jmf, ny § 16. 2) Den norske kirkes organisering og virksomhet skal fortsatt reguleres ved en egen kirkelov, uten at kirken defineres som eget rettssubjekt. 3) Staten skal fortsatt lønne og ivareta arbeidsgiveransvaret for biskoper, proster, prester og andre som tilsettes i kirkelige stillinger av regionale og sentrale kirkelige organer, dvs. at disse fortsatt skal være statstjenestemenn. 4) Den regionale og sentrale kirkelige administrasjonen skal fortsatt være en del av statsforvaltningen. 5) Forvaltningsloven og offentlighetsloven skal fortsatt gjelde for lovbestemte kirkelige organer. 6) Staten skal fortsatt sørge for at kommunene har lovbestemt plikt til å finansiere den lokale kirkes virksomhet. 7) Den kommunale representasjonen i kirkelig fellesråd videreføres som i dag.

3. Grunnlovsendringer: Når prosessen i punkt 1 er gjennomført, gjøres følgende endringer i grunnloven: Grl. § 2 endres til: «Værdigrundlaget forbliver vor kristne og humanistiske Arv. Denne Grundlov skal sikre Demokrati, Retsstat og Menneskerettighederne.» Grl. § 4 endres til: «Kongen skal stedse bekjende sig til den evangelisk-lutherske Religion.»
Grl. § 16 endres til: «Alle Indvaanere af Riget have fri Religionsøvelse. Den norske Kirke, en evangelisk-luthersk kirke, forbliver Norges Folkekirke og understøttes som saadan af Staten. Nærmere Bestemmelser om dens Ordning fastsættes ved Lov. Alle Tros- og Livssynssamfund skal understøttes paa lige Linje.» Grl. §§ 21 og 22 «geistlige» tas ut. Grl. § 12, annet ledd: oppheves Grl. § 27, annet ledd: oppheves Kapittel A endres til: Om Statsformen Kapittel B endres til: Om den udøvende Magt, Kongen og den kongelige Familie og om Religionen.

4. Finansiering Dagens finansieringsordninger for Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn videreføres. Det innebærer blant annet at det ikke innføres medlemsavgift i Den norske kirke.

5. Gravferdsforvaltning Dagens lovgivning på området videreføres. Samtidig gjøres det tilpasninger som ivaretar minoritetene.

6. Livssynsnøytrale seremonier Det skal igangsettes en utredning med sikte på lovfesting av et kommunalt ansvar for at livssynsnøytrale seremonirom finnes til bruk ved gravferd og ved ekteskapsinngåelse. Utredningen skal blant annetutrede spørsmålet om finansiering.

Gjestekommentar i GD 4.dag jul:

Vi går mot slutten av året 2011. Et år som har bitt seg fast i alle og som går inn i Norgeshistorien med en av de mest uforståelige hendelser i landet vårt. Landet ble utsatt for terror. 77 menneskeliv gikk tapt. Mange sliter fortsatt med skader og seinvirkninger etter opplevelsene denne sommeren. Jeg er sikker på at mange i jula har tenkt på de som ble rammet. Året 2011 gir rom for refleksjon; refleksjon om åpenhet, kjærlighet og toleranse, og om hvor vi går videre.

Sommerens hendelser skulle møtes med kjærlighet, åpenhet og toleranse. Flotte ord! Men er ordene mer krevende enn vi tenkte når de ble sagt?

Alle de politiske partiene var usikre når årets valgkamp startet. Alle var redde for å trå feil, for å si noe som kunne oppfattes på gal måte. Likevel gikk valgkampen sin vante gang etter hvert som dagene gikk. De tradisjonelle sakene ble kjørt i riksmediene, opposisjon mot posisjon. For lite, for seint og for dårlig. Det ble en kort valgkamp, men alle var enige om at den var verdig. En håpet på økt valgdeltakelse for å vise at demokratiet ikke var svekket. Slik gikk det ikke. Likevel opplevde de politiske ungdomsorganisasjonene vekst. Det gir håp for framtida!

I ettertid har det hardnet til i ordskiftet, særlig på riksplan. Behovet for å spissformulere seg for å få spalteplass og oppmerksomhet om sine saker ble krevende i den ”nye hverdagen”. Kan vi si og mene hva som helst i ly av ytringsfriheten eller har vi et ansvar for å ”oppføre” oss også i det åpne rom? Hva mener vi egentlig med et mer kjærlig, et mer åpent og tolerant samfunn? Hvem har ansvar for et slikt samfunn? Media? Politikerne? Eller du? – Å møte de rundt deg med positivitet framfor skepsis og frykt for det du ikke kjenner?

Var hendelsene i sommer med på å bane vei for nye politiske samarbeidskonstellasjoner i kommunene? Kanskje? Kanskje bidro sommerens hendelse til å gi rom for ny tenkning. Den tradisjonelle venstre- høyretenkningen er utdatert og gammeldags. Skillelinjer og tangeringspunkter mellom de ulike politiske partiene beveger seg mer som i en trekant med tre poler: H/Frp, Ap/SV og Sentrum. Dette har i kombinasjon med personlig kjemi, vilje og evne til samarbeid gitt nye muligheter for samarbeid både lokalt og sentralt.

Det ser vi etter valget i Oppland denne høsten. I enkelte kommuner er det det samme flertallet som det alltid har vært. Andre steder har det blitt ”trøtthet” i systemet. Det har gitt rom for endring. Jeg tror det er bra. Det er viktig at demokratiet er levende. Det betyr at politikere og politikken skal utfordres.

På fylkesplan har vi fått en rød-grønn-gul koalisjon. En koalisjon som kanskje også kan danne mønster for framtidig regjeringssamarbeid? Jeg har utfordret KrF til å se mulighetene som ligger i et samarbeid Ap, SV og Sp. Jeg har selvfølgelig blitt møtt med ”helt utenkelig”, ”overhodet ikke felles tankegods med SV” osv osv. Likevel vil jeg oppfordre KrF-velgerne til å gå inn i sin debatt med åpenhet.

”Samarbeid lokalt er noe helt annet enn samarbeid sentralt”. Ja, vi er nok mange som er av den oppfatningen. Og om vi legger inn de ulike partienes sentrale budsjettforslag for 2012, så må jeg lete godt etter fellespunkter for Sp og KrF mot Frp og Høyre. De kutter til bistand, til landbruket, til klima. Å samarbeide i den enkelte kommune med Høyre eller Frp kan sikkert være helt greit der en har gode avtaler hvor en vil, men det er sentralt at rammene gis.

Kommer vi så til å bli mer kjærlige og mer tolerante med hverandre framover? Jeg synes ikke det er mye som tyder på det så langt. Vi går i de samme grøftene og tenker de samme tankene.
Vi ser det ikke minst i debatter på nett. Det er ikke bare kjærlige ytringer som formidles der, men kan vi stoppe dem? Neppe. Vi skal det ikke heller. Men vi må sørge for at debattene er åpne og ikke anonyme. Selv har jeg opplevd mindre hyggelige anonyme innlegg. Folk må åpenbart ha en følelse av at det de mener egentlig ikke er ”tillatt” siden de ikke tør underskrive med eget navn. Vår toleranse for andres meninger skal være stor. Vi skal ikke kneble folks ytringer. Vi skal heller medvirke og oppfordre til mer debatt! Med debatt kan vi bidra til å øke våre egne og andres kunnskap og forståelse. Med økt kunnskap blir vi mer tolerante. Da kan vi forstå: Mer kjærlighet, åpenhet og toleranse, nye måter å tenke på og nye samarbeidskonstellasjoner.

Fortsatt god jul og godt nytt år!