Her er mitt tre minutters innlegg i debatten om landbruksmeldinga i går. (Alt for kort tid! :-) Meldinga er bred og dekker flere viktige områder derfor var det naturlig at jeg som SPs repr i KUF-komiteen fokuserte på kunnskapens betydning for framtidas landbruk.

President,
Senterpartiet sitt program slår fast at den viktigste oppgaven for norsk landbruk er å produsere trygg og ren mat og gjennom dette sikre at Norge tar sin del av ansvaret for internasjonal matvaresikkerhet.
Programmet sier også at Norge har en plikt til å utnytte arealressursene våre for å styrke matproduksjonen i en verden med en økende befolkning. Denne meldinga legger grunnlaget for å nå disse målene.

Skal vi kunne nå et mål om økt produksjon av mat og øke selvforsyningsgraden er inntektsmulighetene for bonden selvfølgelig svært viktig. Ingen produserer mat bare fordi en synes det er artig. Bønder må se at den innsatsen de yter, kaster av seg i form av inntekt.

Mye av inntektsmulighetene ligger i utformingen av jordbruksavtalen – og at vi i det hele tatt HAR mulighet for en jordbruksavtale. I tillegg til flere andre faktorer er bondens egen fagkunnskap viktig når det gjelder mulighet for inntekt, og til sjuende og sist må også de som skal kjøpe mat i et høgkostland betale for det den koster.

President, siden jeg sitter i Kirke, utdannings og forskningskomiteen vil jeg gjerne jeg løfte fram betydningen kunnskap og kompetanse også har for landbruket og for inntektsmulighetene.
For å nå et mål om økt produksjon sier meldinga at ”det er behov for dyktige bønder, god driftsledelse og god agronomisk kompetanse” (s.16)

Å skape motivasjon hos ungdom på vei inn i næringa er viktig. Et framtidig yrke der du jobber mye for lite inntekt er ikke motiverende. Men et yrke som er verdsatt i allmennheten og som premierer kvalitet og innsats vil appellere. Felleskjøpets siste reklame er i så måte et godt, morsomt og enkelt eksempel på at vi både besitter og trenger ulik kompetanse.

President, alle bønder er unike. Det betyr også at de er svært forskjellige. Ingen er ”gjennomsnittlig”. En bonde like forskjellige som vi som sitter i denne salen. Vi har ulik kompetanse, vi jobber på forskjellig måte og vi bruker ulik tid på ulike saker og vi oppnår ulike resultat. noen oppnår mye, noen oppnår lite og er fornøyd med det.

En bonde med 150 tonn i melkevkote kan tjene mye mer enn en annen bonde med 150 tonn selv om tilskuddene kan være de samme. Det er mange forhold som spiller inn, også bondens kunnskap om sitt fag. Jeg er glad for at landbruksmeldinga fokuserer så sterkt på kunnskap. Ikke bare hos den enkelte produsent, men også i næringsmiddelindustri og hos rådgivere, byråkrati og innenfor forskningen. Det er nødvendig for et bærekraftig landbruk i framtida.

Og her var tida ute, og jeg måtte på Kirkemøtet, men hvis jeg hadde hatt anledning til å være i salen skulle jeg tatt med resten i et innlegg litt senere i debatten:

Meldinga viser på en god måte de store oppgavene og de store mulighetene som ligger i å ta en grønn utdanning. Og President, rekrutteringen skjer allerede i barne- og ungdomsskolen. Da må mulighetene synliggjøres på en god måte tidlig.

Det har vært utfordrende med rekruttering til Naturbruksskolene. Meldinga signaliserer at en vil gjøre forsøk med fagbrev som sluttkompetanse. Jeg er også veldig glad for at en felles komite ønsker at fylkeskommunene gis mulighet for å tilby kombinert opplæring i naturbruk- og studiekompetansefag etter modell av TAF-ordningen (Tekniske og allmenne fag) Dette tror jeg vil bli svært godt mottatt ute og jeg tror det vil gi flere av naturbruksskolene en enda sterkere mulighet til å være en mer praktisk rettet utklekkingsanstalt for høgere utdanning.

President, det er utålmodighet i landbruket for å få anerkjennelse og betalt for innsatsen som legges ned for å produsere trygg og god mat i et landbruk i hele landet. En forutsetning for å nå målene som er satt gjøres gjennom å opprettholde jordbruksavtalen, sikre god inntektutvikling, et fortsatt sterkt importvern, og økt kunnskap.

For to uker siden var jeg på besøk i Tyskland for å lære om hvordan de arbeider med yrkesfag. I motsetning til andre europeiske land som sliter med svært høy ungdomsledighet har Tyskland forholdsvis lav arbeidsløshet blant ungdom. Faktisk er det lavere ledighet i gruppa 15-25 år (6,3%) enn i gruppa 55-65 år.

Neste år kommer regjeringen med en stortingsmelding vil omhandle yrkesfagene og erfaringene etter innføringen av Kunnskapsløftet. Flere evalueringsrapporter skal danne grunnlaget for meldingen. For egen del mener jeg at vi også må lære av land som har system som får ungdom gjennom utdanning og ut i arbeid.

Min rådgiver Vanja og jeg på skoletur:

Det tyske skolesystemet er helt annerledes enn vårt. Etter avsluttet grunnskole har elevene flere alternative veier videre. De tre hovedveiene i videregående skole er i hovedsak: Hauptschle, som er et yrkesfaglig løp. Gymnasium som er et teoretisk løp der man ved fullført eksamen kan søke opptak til universitet eller høgskole og Realschule som er en mellomting mellom de to første og som ofte brukes som utgangspunkt for en teknisk utdannelse. I tillegg har enkelte delstater andre måter å organisere seg på. F.eks som i Berlin der elever kan gå yrkesfag i regi av skolen.

På vei inn til Knobelsdorff skole:

Elevene som ønsker å gå Hauptschule skaffer seg lærlingplass etter grunnskolen. Etter at de har skrevet kontrakt med en bedrift, plikter skolen å stille opp med teoretisk utdanning en eller to dager i uka. Bedriftene får ikke lærlingtilskudd, men ser på det som en samfunnsoppgave å utdanne nye fagarbeidere. Elevene i Hauptschule kombinerer altså praktisk opplæring i bedrift med opplæring i skole fra første stund. De går i hovedsak tre år i lære kombinert med videregående opplæring. Alt avhengig av hva slags fag de velger. En av skolene vi besøkte hadde 1000 elever, men så det ikke som noe problem at elever hadde opplæring til ulik tid. Murere hadde teori en dag, og tømrerne en annen. Fagprøve avlegges etter endt utdanning.

Tømrer i tradisjonell “uniform”: Cordbukse og vest med beltespenne som viser faget:

Enkelte elever klarer ikke å skaffe seg lærlingkontrakt på egenhånd direkte etter grunnskolen. Disse tilbys opplæring i skole der skolen er ”bedriften” deres. Det betyr teori kombinert med praksis i hovedsak i skolen eller knyttet til oppgaver hvor skolen er ansvarlig.

Alle yrkesfagsveiene gir mulighet til å gå videre til fagskole . Det var heller intet som stoppet dem fra å ta høgere utdanning etter dette. I Norge har vi tatt forsiktige skritt i denne retningen, blant annet innenfor ingeniørfag, men det oppleves som noe mer komplisert og er ikke så godt kjent.

Fram til stortingsmeldingen legges fram skal det gjøres et grundig arbeid. Senterpartiet har allerede tatt til orde for å se på en bedre tilrettelegging for fleksible løp der en kommer raskere ut i praksis. Vi mener vi må splitte noen av Vg1-kursene i yrkesfag. (F.eks bygg- og anleggsteknikk og TIP) for å holde på elevenes motivasjon for det faget de sikter seg inn på og forberede dem tilstrekkelig på hva som møter dem i læretida. Et helt avgjørende tiltak for å hindre frafall og gjøre teoriopplæringen mer relevant, vil være å yrkesrette fellesfagene mer enn vi gjør i dag.
I tillegg mener vi det er behov for flere ”hybrid-linjer” som kombinerer yrkesfagene med studiespesialiserende fag etter modell av TAF (tekniske og allmenne fag) innenfor blant annet helsefag og naturbruk.

Vindu produseres for leveranse til en annen skole:

I dag hopper mange elever av yrkesfag og over på studiespesialiserende påbygning. Mange erfarer at dette blir et teoretisk tungt og krevende år. Resultatet blir at en stor prosentandel slutter eller stryker, uten å ha oppnådd verken fagbrev eller studiekompetanse. Senterpartiet har derfor tatt til orde for å gi en rett til påbygning etter å ha tatt fagbrev.

En må også se på mulighetene for hvordan en skal kunne ta fagbrev etter studieforberedende for også å åpne for en slik mulighet for kompetanse. Signaler fra bransjeorganisasjoner og lærebedrifter her hjemme er at de savner en bedre aldersblanding blant elever og lærlinger. I dag må du ha en ufrivillig ”pause” i muligheten for å ta utdanning mellom 21 og 25 år dersom du har ”brukt opp” elevretten din. Etter 25 år slår voksenretten inn.

Rørleggerlærer Michael på rørleggerverkstedet:

Yrkesfagstoltheten er sterk i Tyskland. For meg virker det som om tyskerne har et system som legger vekt på å være fleksible og være til for å få flest mulig elever gjennom utdanningsløpet med kompetanse. I vårt eget system er jeg redd vi har lagt mer vekt på systemet framfor elevenes og samfunnets behov for kompetanse.

SP om yrkesfag tidligere

Noen refleksjoner etter et hektisk opphold i Canada der fokus var særlig rettet mot integrering, urbefolkning og bruk av naturressurser. Canada er kjent for å være i fremste rekke når det gjelder innvandring. De er et “land av innvandrere” som de selv sier, og tar årlig i mot en rekke mennesker som kommer for å jobbe, i tillegg til flyktninger. Ca 280 000, inkl flyktninger. Flyktningesakene avgjøres innen ett år, og de har målsettinger om å gjøre det enda raskere. De siste årene har den konservative regjeringen imidlertig innskrenket innvandringen noe.

Før 2007 hadde de imidlertid problem med å få høyt kvalifiserte arbeidsinnvandrere. Dette fordi behandlingstiden for søknader var for lang. Nå har de imidlertid laget et system der de har visse kriterier som må være oppfylt før de får arbeid. De har rundt 30 ulike arbeidsgrupper de ønsker seg. Blant annet ingeniører – som i Norge altså… Disse velges ut i samarbeid næringsliv, offentlig sektor, fagorganisasjoner + stat. Språk er en forutsetning.

Etter innføring av det nye systemet jobber de nå etter to system. Alt etter som når de søkte. Det er innført midlertidig stopp nå for å kunne ta unna noen av de 600 000 søknadene. Det interessante er at de provinsene som har vært mest agressive mht å ta i mot nye innvandrere er de som er mest suksessfulle og framgangsrike. Det forutsettes at alle deltar i lokale program som omhandler språk, samfunn osv.

Med på Canadaturen var også Marianne Balto fra Sametinget og rådgiver Liss-Ellen Ramstad. Sammen med dem fikk noen av oss anledning til å besøke Inuittskolen i Ottawa Skolen er for inuitter fra hele Canada. Aldersgruppen ca 18-20. Skolens formål er å bevisstgjøre i forhold til språk og kultur. Elevene viste oss hvor de kom fra, og i verdens nest største land kan en vel si at det var som om noen skulle komme fra Kautokeino, Roma, Edinburgh, Moskva etc. Et ENORMT område. Jeg antar at noen også kom fra IQLUIT der vi måtte nødlande på tur hjem.

Canada har samme historie knyttet til urbefolkning som mange andre land, som Norge, når det gjelder assimillering. Inutittene ble tatt fra foreldrene sine og sendt på skoler. Det samme gjelder First Nations Der fikk de ikke snakke sitt eget språk, ei heller praktisere sin kultur eller religion.

Denne skolen kommer på besøk til Norge i slutten av april. Det var en aktiv og interessert gjeng som syntes det var spennende å høre samene fortelle om sitt Sameting og hvordan de jobber sammen med norske myndigheter for å bevare språk og kultur. Norge har 4 samiske språk hvorav tre fortsatt snakkes selv om de også er under press. Inuittene hadde ett felles språk over det enorme området, men med mange ulike dialekter. First Nations som vi møtte på vest-kysten har noen felles språk, men slik jeg oppfattet det så hadde de flere ulike språk enn Inuittene, ikke bare dialekter.

Til slike turer hører mat og prat med. Lunsj og middager med “stortingsrepresentanter”, "senatorer"og repr for organisasjoner synes jeg er av det mest interessante å være med på. Ikke for maten sin skyld selv om den var utmerket, men for anledningen til å snakke med folk uten planlagt agenda og lære om landet, om det politiske systemet, om hvilke spm de er opptatt av osv osv. Visittkort er utvekslet og kontakt opprettet. Også med den Canadiske læreroganisasjonen. Lærerne i Brittish Colombia (BC) var bla i streik da vi var der – for høyere lønn, og for å gå tilbake til et system de hadde tidligere med maks antall elever i klassene + ekstra ressurser til spesialundervisning. Ikke så langt unna den norske debatten altså. Ettersom Canada er rangert som nr 2. på Pisa, så må en lure på om antall elever i klassen også har hatt noe å bety for plasseringen på rangeringen. De føderale myndighetene (nasjonen) har ingen utdanningspolitikk. Det er overlatt til den enkelte provins (stat) Hvordan det varierer fra stat til stat er også interessant å finne ut mer om.

En kuriositet på turen var lunsj med senatorer i Ottawa. Denne senatoren viste seg å være en tidligere hokey-stjerne (og romvenn med Tim Horton ), Francis William Mahovlich . Han kunne vise til seks slike ringer. Denne fra Stanley-cup:

I BC besøkte vi også Cambell River for å ha et seminar om fiskeoppdrett sammen med lokale Chiefer fra First Nations og norske selskaper. Vi ble møtt av ca 20 demonstranter med store plakater da vi kom. Siden seminaret handlet om fisk og fiskeoppdrett var det naturlig å snakke med demonstrantene og lederen deres fikk også sitte ved siden av Stortingspresidenten under lunsjen og fikk snakke fritt i 30 min ila seminaret. En artighet var at Per Sandberg ble tatt for å være demonstrant av en av de som kom for å møte oss. Det førte til mye munterhet på resten av turen :-)

De lokale chiefene la vekt på samhandling med myndigheter og selskaper når det gjaldt fiskeoppdrett og tilkjennega sin opprinnelige skepsis til oppdrett. Folk av First Nations har store levekårsutfordringer knyttet til arbeidsledighet, alkoholisme og feilernæring. Gjennomsnittlig levealder hos menn var på 38 år. Chiefene la derfor stor vekt på mulighetene fiskeoppdrett ga dem for å fø sine folk, og også hvordan de kunne bistå med sin kunnskap om sjøen og naturen. Og de var fornøyde med de norske selskapene og den muligeten det gav folket deres for et godt liv. Fiskeoppdrett i BC produserer omtrent 5% av hva norsk oppdrett produserer – langs en kyst som er omtrent så lang som den norske.

Forresten er jeg glad for at norske spørretimer ikke er riktig så bråkete som i parlamentet i Ottawa eller i Victoria. Klapping i hendene, banking i bordet og høylydte bemerkninger virker noe uoppdragent… “Oppførsel som vi heller ikke ønsker at skolelever skal ha” som de sa…. :-)

En morsom episode i parlamentet var at speaker of the house i Vicoria BC ville overrekke meg en presang siden han antok at jeg var kona til Stortingspresidenten. De resterende dagene av turen gikk jeg under navnet “fru Andersen”. Ja, ja…. Speakeren var nok mest brydd… Jeg forsikret han om at jeg ikke kom til å glemme han… :-)

En interessant og lærerik tur sammen med gode kollegaer. Enda er det mye mer å fortelle, ikke minst om First Nations kunst. Som dette flotte skrivebordet som er laget av Chiefen og kunstneren som ses i bakgrunnen. Bordet er laget i sedertre av ett stykke som er dampet og formet etter gammel indiansk prinsipp som de brukte for å lage bokser til å oppbevare ting i. Utsmykningen er typis med ørn og ørnunge. Trestykket ble funnet på en avfallsplass etter å ha bli lett etter i flere år. “Så ble stykket av tre som var vraket til lederbordet i staten” som kunstneren sa. Han fortalte utrolig flotte historier om kunsten og kulturen deres slik bare en god forteller kan fortelle….

Her er innlegget jeg holdt i dag i Stortinget vedr representantforslag om rekonstruksjon av bryst etter brystkrefoperasjon. Ikke hver dag en snakker om egne eller andres bryst i Stortinget…

President,
Først en takk til forslagsstillerne for å reise problematikken rundt rekonstruksjon av bryst etter brystkreftoperasjoner.

President,
I september i 2010 ble jeg sjøl operert for brystkreft. Jeg vet at jeg ikke er den eneste i Stortinget som har vært rammet av brystkreft, men det har gjort meg en erfaring rikere på mange måter. Da jeg skulle opereres var jeg opptatt av at jeg ville til noen som hadde gjort det før. Jeg var mest fokusert på at de skulle få vekk alle syke celler. Det var ikke før kvelden før jeg skulle operere at jeg tenkte nærmere på hvordan jeg ville se ut etterpå. Ikke før dama fra brystkreftforeningen kom og viste meg ulike proteser som kunne brukes i etterkant.

Så var jeg veldig heldig og fikk beholde veldig mye av mitt bryst. Jeg ble også fortalt at jeg var heldig som ble satt opp til operasjon med en kirurg som også var plastikk-kirurg. Og det ble seende nogen lunde greit ut.

Og det er et poeng president, for at en rekonstruksjonsgaranti skal ha noe som helst verdi må vi ha nok plastikk-kirurger på alle sykehus som opererer brystkreftrammede. Ikke bare det, vi må ha mange nok kirurger med den kompetansen som trengs for de ulike måtene å operere på.

En operasjon der du rekontrukterer brystet med eget vev, f.eks hentet fra magen, er ingen liten operasjon. Da må vi ha gode kirurger. Operasjon av implantat er enklere, men krever også sitt. Jeg skal gi dere et eksempel på det.

President, jeg har en venninne som i 2009 fikk beskjed om at hun hadde genfeilen BRCA. Det betyr at hun hadde 95% sjanse for å få brystkreft. Venninna mi fikk da tilbud om å fjerne begge brystene og rekonstruere nye for å slippe å gå og være redd for å få kreft.

For å få nye bryst konstruert av eget vev måtte hun i så fall legge på seg. Det var ikke nok vev på magen til å rekonstruere to bryst. Hun vurderte det, og det faktum at det var en mer krevende operasjon. Valget falt da på implantat. Det førte til at hun måtte reise ganske mange mil til sykehuset en gang i uka i tre måneder for å fylle opp området som skulle bli bryst med saltvann. Dette for at huden skulle tilpasse seg.

President, jeg kjenner mange som har hatt brystkreft og jeg mener sterkt at tilbud om rekonstruksjon av bryst skal være en selvfølgelig del av rehabiliteringen etter en brystkreftoperasjon, eller etter en forebyggende operasjon. Da må vi forsikre oss om at innholdet i garantien har kvalitet. Det må gjøres på best mulig måte for hver enkelt brystkreftrammet. Alle har sitt eget sykdomsforløp, ingen er like. Og får vi til rekonstruksjon av bryst samtidig som en opereres for brystkreft må det være veldig, veldig bra for de som kan benytte seg av en slik operasjon.

Ventetid for rekonstruksjon er forskjellig fra sykehus til sykehus og det er ulik ventetid i forhold til hva slags rekonstruksjon du velger. Som innstillingen sier er det ventetid på flere år i Oslo for samme operasjon som du kan få innen et halvt år i Trondheim. Rekonstruksjon med eget vev har lengst ventetid.

For meg er det viktig at vi får en garanti som virker likt for de som i Nord-Norge, i Trøndelag, på Vest-landet eller i Oslo. Opposisjonen sier det jo også selv i innstillingen at sitat:” Forutsetningen
for at dette skal bli mulig, er at det offentlige tilbudet bygges opp og sikres over hele landet”.

Nettopp! Det er et godt poeng! I tillegg må vi inkludere private klinikker i rekonstruksjonstilbudet. Men skal garantien ha en reell verdi må vi ha et tilbud som sikrer at vi får det beste fra både det private og fra det offentlig og god samhandling mellom disse.

Det er hevdet, blant annet i enkelte reportasjer i media at det avgjøres i dag om kvinner skal få rett til rekonstruksjon av bryst etter kreftoperasjon. Jeg mener det er feil. Jeg vil høre hva arbeidsgruppa ledet av Helsedirektoratet i samarbeid med foreningen for brystkreftopererte og Kreftforeningen sier i sitt framlegg som de har frist på til den 20.mars.

Og jeg ber faktisk om respekt for det og at jeg ikke stemples som en som ikke vil unne kvinner rett til rekonstruksjon. Det skal være en selvfølge!

President,
De siste dagene har jeg og resten av Stortinget fått en rekke likelydende mailer der vi blir oppfordret til ikke å la oss kue av partipisken, men stemme av egen overbevisning. Det har jeg tenkt å gjøre.

Selv om jeg har vært rammet av brystkreft selv, vil stemme for å vedlegge forslaget protokollen. Jeg stemmer da ikke mot intensjonene i forslaget. Mitt anliggende er at jeg vil forsikre meg om at vi får en garanti for ALLE kvinner, uansett hvor i landet de bor, uansett hva slags rekonstruksjon de vil ha.

Kristin Clemet har skrevet blogg der hun spør om det er behov for en statsrådsskole? Jeg tror det er en god ide for de som ikke har vært i regjeringsapparatet tidligere.

Jeg ble poltisk rådgiver med bakgrunn fra lokalpolitikk på ettermiddagstid og to år som heltids fylkespolitiker i tillegg til at jeg hadde sittet to år i sentralstyret. Hva mitt parti sto for politisk var ikke utfordringen. Altså ikke rådgivningen i forhold til politikken. Utfordringen var å finne ut av rollen som rådgiver. Embedsverket sto for utmerket opplæring i forhold til aktuelle saker i departementet. Helt nødvendig informasjon for at statsråden og politisk ledelse skal komme raskt i gang.

Det var forventninger til rollen min jeg følte jeg ikke forsto tidsnok. Det finnes ingen stillingsinstruks for en rådgiver eller statssekretær. Du kommer inn på et kontor der sakene ligger på bordet. Så er det bare å sette i gang… Det gjør jo ingen ting om en tar en runde og får gode råd om hvordan en samhandler med embedsverket, andre departement, Stortinget og folk utenfra. Utansett om en har vært statsråd, statssekretær eller rådgiver tidligere…

En rådgiver på Stortinget vet kanskje en god del om hva en rådgiver eller statssekretær i regjeringsapparatet driver med. Men det er heller ikke brått sikkert. Jeg mener at vi må rekrutterer bredere til stillinger i regjeringsapparatet annet enn fra Stortinget. Til og med folk fra lokalpolitikk, fylkespolitikk eller næringslivet skal kunne fylle en slik rolle. Ulik erfaringsbakgrunn gir de beste lagene. Og opplæring om rollen skulle ikke skade noen… :-)

Her er syvende klasse på Solvang skole på skoletur til olje- og energidepartementet. Ps – jeg jobbet ikke der da…