Jeg hørte skritt i trappa da jeg sto med huet inni klesskapet og et fanga med gensere i armene.
Ved føttene mine lå t-skjorter og topper i uskjønn forening. I en haug, veiet og funnet for lett.
«Hallo?»
«Ja?», svarte jeg distrahert, lyddempet av kjoler som hang i tjukke lag over skapdøra.

Jeg kunne ikke finne akkurat den svarte overdelen jeg var ute etter. Ikke mange dagene siden jeg hadde den foran meg, men kunne nå ikke for mitt bare liv huske hvor jeg hadde stappa den tilbake. Det foregikk i hui og hast under en overfladisk «opprydning» rett før helga.

Jeg trakk meg ut fra skapet for å rette oppmerksomheten mot skrittene i trappa og den spørrende stemmen til min bedre halvdel.
Jeg var altså savnet nede i første etasje. Hadde jo bare gått opp for å pakke en koffert.
En liten rød koffert som skulle være med meg på langhelg. Konferanse og bytur.

Ufattelig hvor komplisert det er. At uforutsette ting kan skje, er én ting som må tas hensyn til, men også forutsette hendelser krever sine alternativer når det gjelder medbrakt garderobe.

«Du har vært borte halvannen time», opplyste han lattermildt.
Selvfølgelig grovt overdrevet. Jeg anslo sjøl toppen tre kvarter.
Og hvem er han til å mase, han som toppen putter ei underbukse, ei t-skjorte og ett par sokker under armen når han skal bort.
Som ikke trenger å ta høyde for kjole vs. skjørt, eller høye mot lave hæler. Som ikke tar stilling til verken pen overdel, smykker eller sminke.

Antakelig som kamuflasje for hoderistende oppgitthet framviste han nå en slags rørende omtanke.
«Var det noe du ville?», spurte jeg i en lett irritert blanding av pakkeangst, reisefeber og deprimerende sjølinnsikt.
«Nei da, jeg måtte bare sjekke om du fortsatt pusta».

* God dag i HA 21.5.12

«Svart maling et problem» sto det i HA her om dagen. Uff ja, tenkte jeg da jeg så tittelen. Svart maling er dystert. Det er ikke akkurat oppløftende og hjelper ikke på humøret.

Samtidig tenkte jeg på den reklamen for Jarlsberg, som stadig går på tv. Hun kommer hjem til en leilighet der han står i stigen og maler gangen – kølsvart.
Hun blir paff, men han parerer lett ironisk «samma det, vel – farger er farger!».
Underforstått at man slett ikke like gjerne kan kjøpe noe annet som å kjøpe Jarlsberg – for gulost er ikke gulost. Like lite som at maling er maling.

Og svart er faktisk til og med – ifølge saken i HA – et problem. Men at det skulle være en nyhet så viktig at den burde få plass på førstesida av avisen … det stusset jeg nok litt over.

Siden jeg heller ikke umiddelbart slo opp på side 6 og 7 for å lese selve saken, begynte hjernen å spinne videre, relativt selvkritisk på avisas vegne.
For dette kunne da vel ikke være et utslag av den epidemiske orddelingsfeilen – på selveste førstesida? Man veit aldri i våre dager.

Folk får seg til å skrive både «til bake», «sylte tøy» og «eple kake».
Så kunne det være at saken rett og slett handlet om svartmaling? I ett ord? For det kan jeg gå med på at er et problem, med folk som graver seg ned og ser mørkt på alt, som mener glasset konstant er halvtomt og at det er lite som nytter for å gjøre noe med det.

Sannheten er at jeg må ha vært spesielt treig denne dagen.
Saken handlet selvfølgelig om svart maling. Altså om maling, gjort av folk som jobber svart. Som ikke betaler skatt, som ikke er faglærte og ikke gir garantier for kvaliteten på jobben de gjør.

Og det er et problem. Svart arbeid er et samfunnsproblem.
Det norske språket, derimot, det er helt uproblematisk.

* God dag i HA 7.5.12

Fillern! Utbruddet kommer fra hjertet når minstemann skjønner at det ikke blir noen tur til lekebutikken i dag. Rasjonell mor forklarer relativt pedagogisk at søndag betyr stengte butikker
og «dessverre» ingen innkjøp av ny Lego eller flere Biler 2.

5 1/2 år inn i livet sitt kan han konstatere at søndag med andre ord ikke inngår på lista over favorittdager.

– Hvem er det som har finni opp dagene? spør han lett oppgitt, og faren ymter frampå at det strengt tatt er Pave Gregor som må stå til ansvar for den kalenderen vi har brukt her i landet siden år 1700.

Det var for øvrig hele 118 år etter at paven selv innførte kalenderen sin i Roma og med det erstattet den som Julius Cæsar hadde tatt i bruk i år 46 før Kristus.
For å lette overgangen her i Norge, måtte man sløyfe alle dagene mellom 18. februar og 1. mars i 1700.
Et hopp i tid som ville falt i smak hos gutter med konstant nedtelling til neste bursdag.

Med søndag ute av topp sju-lista, var det kjapt gjort å oppsummere hvilke andre dager som sto til godkjent.

Lørdag er selvforklarende, da er det godteri på agendaen, sammen med forventninger om fri, lek og moro, kanskje besøk og annerledeshet.

Fredag kom også fort inn på yndlingslista, siden det har pekt seg ut som «"pannekaker":http://www.tine.no/oppskrifter/lunsj-og-smaretter/omeletter-og-pannekaker/grunnoppskrift-pannekaker til middag»-dagen for de yngste.
Mandag, tirsdag og torsdag kom aldri opp til vurdering, de ble glatt oversett av guttungen.

Da er det noe annet med onsdag. Da er nemlig barnehagen i idrettshallen, der de turner og danser med fysiske utfordringer, ekte trener og bussreise fram og tilbake.
Onsdag er til å leve med!

Tre dager godkjent av 5-åringen, som ellers – lik Prøysens «Skuddårsbarn» – har ei høne å plukke med Gregor.

* God dag i HA 30.4.12

Det er en kunst å bruke strømpebukser. Og det handler ikke om den solide utgaven i bomull og stretch, som ungene løper rundt med i dette landets uendelig lange strømpebuksesesong.

Riktig nok vil åtteåringen helst ha lang underbukse. Det het det da jeg vokste opp, selv om jeg har vært i villrede om forskjellen på lang underbukse og det mer fancy lydende stillongs.
Noen mente det har med gylf eller stramhet å gjøre. Et kjapt wikipediasøk konstaterer at førstnevnte er av bomull, sistnevnte i hovedsak ull.
Det er det samme for meg – jeg unngår så langt det er mulig begge deler, med mindre jeg er på ski eller i akebakken.
Det finnes også en tredje strømpebukse uten fot: tights. En noe mer feminin variant, etter min oppfatning – hvis man ser bort fra prinsen i «Tre nøtter til Askepott» og Robin Hood

Min bestemor brukte ikke florlett nylon, i småsexy 10 eller 20 denier (som har med tjukkelsen å gjøre), nei det var god, gammeldags sokkesig rundt ankelen i 60 denier.
Så hadde hun da heller ikke valget mellom hold in og push up.

Og i denne jungelen veit alle at levetida for ei gjennomsnittlig nylonstrømpebukse er på linje med døgnfluer. Altså manøvrerer vi som balansekunstnere mellom skarpe negler, flisete stoler, borrelåser, smykkehekter – ja til og med tørr hud på hendene.
Alt kan potensielt huke tak i ei skjør maske og gi beina dine et utseende vi forbeholder gatepiker i stereotype filmroller.

Nå har jeg alltid oppfattet leggene mine som høyst reelle, og derfor ikke kjent behov for den nye sømteknologien som reflekterer glansen i strømpebuksa slik at beina framheves i 3D (!).
Er dette noe du må ha, kan det allerede ha raknet for deg.

* God dag i HA 23.4.12

Ganske ofte skulle man ønske at verden var annerledes enn den faktisk er. Det skjer mye vi ikke liker her i livet. Små saker som ergrer oss. Det kan være problematiske hendelser, kjedelige episoder.

Men selv vendinger i livet vi ikke hadde forutsett, planlagt eller ønsket, selv det vi gjerne skulle vært foruten, forholder vi oss til. Håndterer som best vi kan, kommer oss over og går videre.
Forsøker å forbedre det vi makter å endre. Aleine eller sammen, som del av samfunnet, som del av den virkeligheten vi alle deler.

Men så kommer – av og til – de helt ufattelige, umenneskelige dagene, de dagene virkeligheten rakner og endrer livet brutalt og for all framtid. Dagene som krever alt vi har av krefter, og i tillegg de kreftene vi ikke på forhånd ante var der.
De som mobiliseres i kriser, som hentes fram av det fellesskapet som trår fram i nødssituasjoner, når den virkeligheten vi trodde vi kjente blir ubegripelig og u-virkelig.

Mandag startet et nytt kapittel for oss alle, med rettssaken mot Anders Behring Breivik.
Det er en viktig del i samfunnets måte å håndtere den vonde virkeligheten på. Og det overføres på tv, radio, i nettavisene, på papir og sosiale medier.
Ja, det blir mye.
Det er overveldende og utmattende, uhåndterlig. En virkelighet snudd opp ned.
På alle måter savner det – heldigvis – sidestykke i vårt lands historie. Men dette er like fullt vår felles uunngåelige virkelighet.

Så når nettaviser gir deg en knapp å trykke på for å kunne gå inn i et parallelt univers der nyheter om rettssaken ikke finnes
- da kan du kanskje styre utenom informasjonen, men det vil uansett bare være en falsk virkelighet.
For vi kan dessverre aldri styre utenom.
Vi er et fellesskap, et samfunn.
Vi må håndtere virkeligheten – sammen.

* God dag i HA 17.4.12