Alle veit at drømmedama ikke finnes. Ingen har så perfekte pupper, er så smal rundt livet og har så glansfullt hår. Heller ikke så hvite tenner, lange bein eller fasjonable klær. Nei da, virkeligheten har fire kilo for mye, dusjet med Lano i går og kjøper siste mote på Hennes.
Nå skal det sies at drømmemannen heller ikke vokser på trær. Du kjenner det godt når du klyper deg i armen. Du er våken. Mens han ligger der og snorker. Realiteten stirrer tilbake i speilet.

Nå kan du få kjøpt sjølve drømmekjøkkenet og, har jeg lest. Men det skal være sikkert, jeg hadde ikke drømt om at det skulle være så vanskelig å få oversikt over alternativene når jeg i nærmeste framtid skal pusse opp, eller skal vi si bytte ut, et kjøkken. Et par timer med surfing på nett en kveld, mellom HTH, Sigdal, Kvik, Ikea, Marbodal og Kvänum, ga meg blandebatterier og benkeplater i en mental kjøkkenmontering ei hel natt. Ikke akkurat søte drømmer.

Nå skal man visstnok ikke behøve å være ingeniør for å sette sammen ei flatpakke og få det strålende kataloghuset du har drømt om. Likevel er nettopp ingeniør, økonom og advokat øverst på nordmenns liste over drømmejobben.
Rart, synes jeg, men jeg sitter jo her foran et tastatur. Og leser på skjermen om en undersøkelse som viser at trua på drømmejobben bleikner etter man passerer 30 år. Ikke så overraskende, det er flere sider ved livet som falmer litt i hverdagens skrå sollys.

Misforstå meg ikke. Jeg er ikke desillusjonert, tvert imot.
Jeg er redd folk tror de er nødt til å drømme stort. Drømme høyt, nytt – stadig nyere. I friskere farger, om sofa i hvitt, gardiner i trendy beige – og grønt på den andre sida av gjerdet.

* God dag i HA mandag 30. januar 2012

Det er ikke bestandig så greit å være småbarnsforeldre. Det er ikke så greit å være foreldre, uansett hvor gamle unga er, trur jeg.
Men så er det ikke bare lett å være unger heller, og særlig ikke når foreldra begynner å bli gamle. For før eller seinere blir rollene snudd, og så trenger den eldste generasjonen hjelp fra dem de synes «akkurat» ble født. Da er riktig nok de som var unger også etter hvert blitt relativt voksne, men det krever sitt, uansett. Det å ha familie.
Det er gleder og forpliktelser. Lykke og bekymring, gode og onde dager. Men blod er som regel tjukkere enn vann. Og kan sjelden kjøpes for penger.

Det er utfordrende å være aleinemor eller -far. Da har man ikke så mange rundt å bytte på med, når nettene er korte og søvnløse, når du så gjerne skulle hatt bare én kveld på kino, møtt ett menneske på din egen alder for å snakke om noe annet enn bleier, vannkopper, lekser og tannfelling.
Men barnevakter vokser ikke på trær, særlig hvis du ikke har slektstreet fullt, av ivrige mormødre, stolte bestefedre, velvillige tanter, farmor som kommer enkom med bussen, eller halvvoksne halvsøsken med utsikter til ekstra ukelønn.

Mette-Marit har jo vært nettopp det. Aleinemor. Men hun har selv både søsken, mor og stefar. Og har funnet seg en mann som sitter greit i det. De har i tillegg en del ansatte. Et helt hoff, faktisk. Og de har over snittet greit med overføringer fra Staten. Klart de har krevende jobber, sikkert uten overtidsbetalt. Og de reiser mye, er borte fra ungene. Men da er mormor god å ha som barnevakt.

Selvfølgelig i tillegg til årlige 6,7 millioner kroner til drift av staben, og drøyt 8 millioner i apanasje. Men nå ønsker de seg 1,35 millioner kroner mer – for å avlaste mormor.
Det er som sagt ikke bare-bare å være foreldre.

* Publisert som God dag i HA mandag 23. januar 2012

Jeg sier som Jens Stoltenberg – jeg er en klemmer. Jeg klemmer gjerne mine medmennesker, de aller fleste av dem. Og generelt trur jeg folk klemmer for lite, for sjelden og for få. Enkelte mener lista bør ligge på fem om dagen, og hvorfor ikke?

I Maslows behovspyramide ligger kroppskontakt helt i bunnen – det vil si at det er et av menneskets basisbehov som trenger å oppfylles. Ikke bare for å trives, men faktisk for å overleve. Mennesker dør uten kroppskontakt, det er grunnleggende for liv.

Derfor et tips i sakens anledning – til alle menn, hvis dere absolutt må være glattbarbert (nå må fuglene vite hvorfor dere trur det, det er veldig greit med skjeggstubber. Du sparer tid om morran, det sparer huden for rifter og imaget for teite små plaster, det sparer penger til Gillette-utstyr og ikke minst sparer det utgifter til Axe, D&G, Boss eller hvem du nå har valgt å lukte som).

Selvfølgelig har jeg sans for å lukte godt. Men å smøre aftershave i hele ansiktet, for så å stemple det videre på mennesker man klemmer – det minner litt for mye om en eiesjuk hannkatt med ønske om å sikre reviret ved å spre lukta si vidt og bredt.
Dette må være grunnen til at menn «klemmer» med bare overkroppen og ikke legger kinn mot kinn – de vil ikke blande lukter! Men det medfører at damene går rundt og oser mann resten av dagen. Og det er vel ikke det dere vil?

Maslows behovspyramide sier ikke noe om lukt, det er noe Calvin Klein og gutta har innført. Men forskerne veit at naturlig kroppslukt – innafor folkeskikkens grenser – er mer attraktivt enn all slags industrielt framstilte odører.
Så kanskje vi kan enes om måtehold, da? Bare en liten dusj godlukt i nakken? Og for det trenger du ikke å dra fram høvelen en gang …
* Publisert som God dag i HA mandag 16. januar 2012

Han Alf har sagt at onger er rare (og det har’n jo helt rett i), men når du ser nærmere etter, er det ingenting i forhold hvor rare ungdommer er.

Du kan se dem stå i grøftekanten om morran, på veg til skolen. Ved bussholdeplassen i vintermørket står de i klynger og sparker i grusen, med sekken hengende godt nedpå rumpa og refleksvesten – i handa.
Det blinker tilbake i lyset fra billyktene som feier forbi, sånn omtrent 40 centimeter over bakken. For det er der nede i knehøyde at refleksstripene på vesten henger og slenger.

Å ha vesten på seg!? Altså sånn på overkroppen, som en vest, lissom? Utapå jakka, sånn den er ment å fungere? Jeg trur du er gæærn!
Sånt driver ikke ungdommer med. Det skulle bare mangle. Så teit. Så voksent. Så … ordentlig. Nei, her lever de farlig. Helt på kanten er det. Å stå sånn langs vegen i mørket, nesten usynlig for biltrafikken.

Bortsett fra at de har gjort som mamma sa, de reiv med seg refleksvesten fra knaggrekka i yttergangen på veg ut døra. Åkei, de lovte jo lissom det, da. Men å ha refleksvesten på seg… Særlig! Det er bare for pyser og mammadalter, nerder og småunger, ikke sant. Heller stå med den i handa. Det ser kulere ut, ikke sant?

Jeg skal ikke hovere. Hvordan kan jeg det, jeg som hadde dunjakke i mintgrønn, rosa og lysegul. Som gikk med bestefars hatt og trudde jeg ligna på Madonna, som hadde alpelue og sang på Prince’s «Raspberry beret».
Jeg som hadde seilersko og tennissokker på ungdomsskolen. Som gikk på videregående med lange svarte skjørt og makkotrøye. Som aldri bar sekken over mer enn ei skulder og ikke brukte refleks i det hele tatt.
Jeg veit ikke når det skjedde, men jeg blei vel voksen jeg og. Lissom.

* Publisert som God dag i HA mandag 9. januar 2012

De siste to månedene har jeg vært i tre begravelser. Tre menneskers liv har tatt slutt.

Det er tre liv som har vært knyttet til og viklet inn i mitt liv. Riktignok på tre helt forskjellig vis, men på måter som gjorde at det føltes naturlig å delta i begravelsene, å være til stede ved avrundingen.

Jeg tror det er sant at begravelser ikke er så mye for de døde som for de gjenlevende.
Det er derfor vi er i kjerka, for å vise respekt og medfølelse med de som er igjen, ikke minst vise at de betyr noe for oss. Vi vil gi og oppleve nærhet, for å bli minnet om at livet er forgjengelig, kort, sårbart og dyrebart. For å føle på sannheten i at slekt skal følge slekters gang.

Det er kanskje rart å si, men begravelser er som regel veldig fint.
Selvfølgelig er det to vidt forskjellige opplevelser når en 90-åring og en 30-åring dør. Det kan ikke sammenlignes. Det første er livets uunngåelige og naturlige gang, det andre et meningsløst tap, forferdelig vanskelig å leve videre med for de etterlatte.

Men å planlegge en begravelse – med sanger, blomster og arrangement – er vanligvis noe som fører familien sammen, som gir dem noe å gjøre i sorgen. Det åpner for samtaler, mimring, latter og gråt blant de nærmeste.
Å gjennomføre en begravelse er et sorgritual som setter punktum for noe, men åpner for vegen videre.
Med snitter og kaffe, taler og sanger etterpå, der folk bringes sammen, både bokstavelig talt og mentalt. Alle dem som har sine egne minner og historier om den døde. Som forteller, tørker tårer og bidrar til vemodig humring.

Kanskje det er rart skrive om begravelser under vignetten God dag! Eller kanskje ikke.
Sørg for at dette blir en god dag for deg og alle dem som har sitt liv viklet inn i ditt.

* Publisert som God dag! i HA fredag 6. januar 2012.