Da årsmøtet i Qvän Østlandet skulle velge delegater til å representere oss på Landsmøtet i Alta, helgen 19.-21. mars, var jeg kanskje litt for treg til å rekke opp hånda i tide. En tur til mitt kjære Finnmark ville vært flott, men med en travel hverdag i jobb, en haug våre og mine barn, barnehelger og fraværende korttidshukommelse, var jeg et øyeblikk usikker på hva konsekvensene ville blitt på heimefronten om jeg skulle bli valgt.

Etter enda to sekunders lite grundig tenkepause meldte jeg meg i alle fall for Årsmøtet som ”reserve”, hvis noen skulle falle fra. Da jeg etter hvert fikk klarlagt at jeg faktisk hadde barnefri den aktuelle helgen gikk kvelden og natta med på å håpe at akkurat det skulle skje at noen ikke kunne dra, og neste morgen kom SMS om at jeg bare skulle bestille billett. Hurra!! Møtet skulle begynne lørdag formiddag, men med SAS som eneste selskap med fly opp på lørdag, sein ankomst og DYR billett, kom jeg til å spørre om ikke jeg kunne få dra opp på fredag med rimelige Norwegian i stedet. Det var greit for forbundet og billett ble bestilt – ikke refunderbar. Og bare fem minutter senere skjønte jeg at den annonserte konserten med mine musikalske favoritter, gruppen Jord, faktisk var på fredag kveld, og ikke lørdag. Snakk om flaks!! Jeg hadde dødd om jeg skulle måtte gått glipp av dem…

Fredag kom og jeg dro. Gjennom Altas gater spradet jeg med min aller største parkas med fuskepels på hetta. Det var skikkelig vinter. Og jeg ble snart klar over at vårt Landsmøte nok ikke var den største begivenheten i Alta denne helgen. Vel, ”publikum” visste å gi meg lange og anerkjennende blikk og nikk, og endog hilset noen smått forsiktig, der de jo straks trodde jeg var kommet tidlig i mål i Finnmarksløpet og hadde parkert hundespannet for dagen. Jeg og Lars Monsen, ha ha! På kjøpesenteret ved siden av hotellet dukket det etter hvert opp mange kjente fjes fra Facebook. Redaktør i Ruijan Kaiku, Liisa Koivulehto og kvænlegenden Terje Aronsen satt snart ved vårt kafébord og snakket som vi var gamle kjente. Dette føltes bare så veldig rett!

Jeg var ikke den eneste som møtte spent og tidlig på City Scene fredag kveld. Jan hadde jeg allerede møtt på flyplassen, så Cille kunne ikke være langt unna. Sammen varmet de oss opp på sin kjente herlige måte, og hadde sitt eget flotte show før gruppen Jord entret scenen. Hjertet begynte å slå merkbart hardere. I halvannet år hadde jeg ventet på å få oppleve min favorittgruppe, og nå skulle det skje. Jeg har jo til og med startet en Jord-fanklubb på Facebook. De kom på, og kjære toner strømmet ut i lokalet. En lett blanding av kjente melodier og fengende flotte nye, hittil ukjente låter ble presentert. -Variert fra dypstemt moll til gladkarelske toner, slik bare ”vår” musikk kan gjøre det! Trivelige passiarer mellom artistene ble det også mellom sangene. Disse dyktige musikerne vet å sette pris på sitt publikum, og har en unik kontakt med oss fra scenen hele veien. Så kom høydepunktet da Erling introduserte sin nye låt Meän Maa for første gang i Norge. Youtube hadde nok allerede kommet dem i forkjøpet, for publikum jublet vilt da de startet opp. Jeg så at Erling ble ganske så himmelfallen da han forstod at mange i publikum allerede kunne denne nye flotte melodiøse og symbolfylte sangen utenat. Jeg sang selv med hele veien, og fikk øyekontakt med en glad og rørt Erling på scenen flere ganger. De avsluttet, nær sagt selvsagt, med Hyvän Illan som allsang sammen med Jan, Cille og absolutt HELE publikum. Terje og jeg satt og holdt hverandre i armen under hele sangen, og stemningen var elektrisk og helt oppunder taket. Da de fire medlemmene i Jord, Suzanne Rantatala, Gun Olofsson, Erling Fredriksson og Jan Johansson, kom ned fra scenen og, utrolig nok, kom rett bort til meg, tok meg i hånda og ga meg en klem alle sammen mens de ønsket meg velkommen hele den lange veien fra Hedmark, ja da var den en diger 42-åring som ble til en glad og rørt liten gutt… Ubeskrivelig. Etter dette måtte jeg gå og sette meg alene en halvtimes tid på et spisested for å hente meg inn. Vel tilbake på hotellet møter jeg de andre, og de har også opplevd kvelden som noe stort. Jeg hadde tenkt meg på rommet for å legge meg, men da kommer Jan Johansson og spør om jeg ville følge med Jord en tur på byen. Det var jo ikke mulig å si nei, så vi dro på en aldeles super musikalsk forstilling på utestedet Barila (Kvensk navn!) med Tromsøgruppa Violet Road.

En liten artig hendelse der skjedde da jeg ble vàr en diger mann på dansegulvet med en flott filthatt. Ansiktstrekk, kroppsbygning, hender og hatt ga klare assosiasjoner til et solid stykke kven, og ganske riktig! Jeg kom i prat med han, og han ble så glad da jeg spurte og fortalte at det var jeg også. Etter noen minutters munter passiar hadde jeg fått navn og telefonnummer til hattemakeren, og bare måtte spørre om han kjente til musikkgruppen Jord fra Tornedalen. Å ja! Han simpelthen elsket musikken deres kunne han fortelle. Da jeg så gikk et skritt til siden og introduserte han for Jan Johansson kunne jeg like gjerne hatt med meg Elvis. Reaksjonen til den store mannen hadde vært den samme. Han ble så lykkelig og rørt over å få møte en av sine musikalske helter! Et artig minne å ta med fra Alattio, virkelig!

Neste dag fikk jeg Rune Sundelin, leder i NKF, på tomannshånd. Til min store forbauselse fikk jeg snart vite at vi var i slekt, og veldig nært også. Dobbelt opp på to sider til og med! Og så jeg som trodde det ikke var mange Skallelv-kvener med i forbundet. Så feil kan man ta. Utover dagen kom den ene etter den andre fram til meg som jeg raskt kunne konstatere nær slektskap med, og jeg begynte å lure på om jeg hadde gått feil og havnet på et slektsstevne i stedet. Bare dere som er hobbyslektsgranskere, som meg, kan forstå den følelsen det gir når hittil helt ukjente slektninger dukker opp i levende live foran deg på rad og rekke. Jeg svevde 20 cm over bakken! Dette fortsatte jo utover dagen og jeg gikk surr i tellingen, men noe rundt 10 ”nye” slektninger kunne plottes i slektsprogrammet på min bærbare pc.

Årsmøtet gikk på skinner, men det skal vel sies at de spennende sakene var spart til søndag. Høydepunkter underveis var det flere av, og saktens var noen av dem både frokost, lunsj og middag. Rica Alta Hotell imponerte stort hele veien i så måte. Før middagen rakk vi både trivelig hjemmebesøk hos Solveig Thomassen hvor hun og Kristin Nicolaysen bød på en flott moderne kvensk kunstutstilling. At jeg kunne trå til som lavvu- og bålfyrings”ekspert”, og fikk ut røyken av lavvuen ble jo positivt bemerket av damene. Poeng til meg!

I kjelleren på hotellet var det en stor og flott badstue. Der ble det flere runder hvor etter hvert Verena Schall fra Troms gikk av med ”seieren”, med undertegnede som en god nummer to etter at både Sundelin og Huru først gikk ned på laveste benk, og etter hvert raskt ut i dusjen da Verena kastet på enda mere vann. Ha ha! Til middag spiste jeg, hold dere fast, elgstek, gravet hvalkjøtt, røkt hvalkjøtt, marinert rypelår, torskerogn, villsvinkjøttboller og reinsdyrinnmat(!). Det tekniske utstyret streiket, så kvensk musikk for Finnmark Arbeiderparti under middagen gikk dessverre ikke i orden, men en impulskonsert i foajéen samlet mange av hotellets gjester sammen med oss for å høre på Cille og Jan. Allsang ble det selvsagt også, og Alta-ordfører Geir Ove Bakken var synlig imponert!

Søndag ble valg av styre forskuttert fra oppsatt program til ære for oss som hadde flyavgang tidlig. Valgkomiteen hadde gjort jobben sin godt, og det var ingen diskusjon før deres forslag ble enstemmig vedtatt. Det er rette folk på rette plasser, ingen tvil om det. Litt mer spenning bød ”flaggsaken” på. Skulle vi ha flagg, og i så fall hvordan skulle det se ut? Det var et nær samstemt Landsmøte som gikk inn for at vi skal ha et flagg. Det ble applaus for dette historiske vedtaket. Flere forslag til flagg ble lagt frem, men det var etter hvert Østlandsbenken med Reidar Harjo (mitt) sitt forslag som ble vedtatt med stort flertall om at vi nå ønsker oss et felles flagg for vårt folk over hele Nord-Kalotten, om vi kan få det til. –Og ikke bare et eget flagg kun for oss norske kvener. Jeg må si det var tilfredsstillende å få støtte fra først styret, og deretter nesten hele landsmøtet for dette. Kanskje en dag kan vi besøke slekt i Tornedalen og Kemi, og se samme flagg der som vi bruker hjemme ved siden av vårt kjære norske flagg? Det vil tiden vise, men jeg tror den saken kan modnes hos alle parter når intensjonene også inneholder felles arbeid mot felles mål, samhold og støtte til hverandre. Vi er jo ett folk, med historiske røtter i det samme området.

Avslutningsvis vil jeg bare nevne, med håp om at leserne ikke bare oppfatter meg som en stor sentimental knute…. Nei bare stryk det siste. Det får være som det er. Det var mange nok på Landsmøtet som oppfattet at jeg til tider ble en smule revet med, og at denne helgen bød meg på mange og svært sterke følelser. Aller først takk til Grete Alise, leder i Alta Qvänforening. Hun er en meget raus liten kvinne som tok i mot meg som en kjær venn. Takk til Rune Sundelin, Egil og Leif Kristian, for den nye kunnskap om Skallelv og slekten dere allerede har gitt meg, og som det skal komme mer av i tiden framover. Rune, min familie er din familie, og jeg vet vi kommer til å ha mye kontakt i årene som kommer! Terje Aronsen, du har et smittende herlig humør og er en inspirator av det helt store kaliberet! Jeg vet at denne helgen er starten på et livslangt vennskap mellom oss. Jeg kommer opp med de fleste av mine barn til sommeren og håper du kan ”smitte” litt over på de også. ”Kvenifisering” er aldri galt. Og jeg lover å komme på språkkurs ved neste anledning, kors på halsen! Takk til hele styret i NKF og til Alta Qvänforening for den glitrende gjennomføringen av Landsmøtet. Det er et imponerende stykke arbeid, og ja, jeg vet hvor mye som ligger bak et så godt resultat som vi fikk presentert. Takk til alle deltakerne på Landsmøtet for at dere har gjort denne helgen til en stor opplevelse for meg, og ikke minst det viktige arbeidet dere har nedlagt for oss kvener. Takk til Cille og Jan, og til Suzanne, Gun, Jan og Erling i gruppen Jord, for at dere har øvd og blitt så utrolig dyktige, og laget musikk som betyr så enormt mye for oss kvener i Norge spesielt, og for hele vårt folk tvers over Nord-Kalotten generelt. Jeg bøyer meg i støvet! Takk til Alattio! Takk til mitt kjære Finnmark, det gjorde så inderlig godt å se deg igjen!!

KIITOS!
Mie olen ÆKTE kvääni!

Reidar Harjo, Landsmøtedelegat for Qvän Østlandet