Det er på nytt reist debatt om boligbeskatningen. Det er en debatt jeg mener er viktig. I forrige uke deltok jeg i Redaksjon 1 og i TV2 debatt om temaet. Og i går hadde jeg innlegget under på trykk i Dagbladet:

Både kommentator Stein Aabø (Dagbladet den 28. september) og sentralbanksjef Svein Gjedrem (foredrag den 30. september) påpeker systemfeil i boligbeskatningen. Før man endrer boligbeskatningen, må man definere styrke og problem i det norske boligmarkedet.

Den norske boligtradisjonen er at det skattemessig skal legges til rette for at folk skal eie sin egen nøkterne bolig. Dette har det vært brei politisk enighet om. Ulike virkemidler er brukt. Vi har skattesubsidiert eiere av nøkterne boliger gjennom lav verdifastsettelse, gjeldsrentefradraget, lav utleiebeskatning og en aktiv Husbank. Slik er eierskap fremmet i stedet for leie av bolig. Politikken er vellykka når vi ser Norge i forhold til Sverige.

HVA HAR SÅ skjedd? Siden 1960-tallet har det vært arbeidet med å endre takseringssystemet. Fordelsbeskatningen av å bo i egen bolig er fjernet og kravet til botid for å unngå gevinstbeskatning redusert. Det er fremdeles svært gunstig beskatning av boligutleie.Senterpartiet bidro i 1997 til å forhindre en omlegging til markedsverdibasert beskatning av boliger og fritidseiendommer. Senterpartiet og Arbeiderpartiet framforhandlet da flertall for et nytt og enkelt takseringssystem for boliger og fritidseiendommer som skulle baseres på en andel av produksjonskostnaden – ikke på omsetnings-/markedsverdi (som var forslaget fra den daværende Arbeiderparti- regjeringen). Boligeiere ble behandlet likt uavhengig av bosted fordi det var boligen som hjem og ikke markedsverdien som blei lagt til grunn. Dette stortingsvedtaket ivaretar best den norske boligtradisjonen. Enigheten – den eneste om boligtaksering – høstet som Aabø skriver «kraftig applaus fra de brede selveiende masser og kapitalister» og skapte ro om temaet i opinionen. Stortingsvedtaket er imidlertid ikke fulgt opp av noen regjering.

BOLIGBESKATNINGEN må gi forutsigbare rammevilkår for boligeiere og beskjed om at nøktern bolig som eget hjem fortsatt skal skattesubsidieres. Senterpartiets og Arbeiderpartiets boligtakseringsforlik skattla folk som bygget veldig stort. Enigheten baserte seg på at et hjem ikke var en vare. Boligen var ikke en investering folk foretok seg for å tjene penger på, men noe man anskaffet seg for å skape sitt hjem for store og små. Et nytt system som baserer seg på markedsverdiene og slik likestiller bolig med andre investeringsobjekter, vil være et brudd på denne enigheten og endre en viktig del av norsk politisk tradisjon – synet på bolig og hjem. Dette vil heller ikke løse utfordringene i boligmarkedet som etter mitt syn først og fremst er knyttet til at skattesystemet stimulerer til bygging av større og flere boliger og hytter enn det man selv har kunnet bo i eller bruke, kombinert med at mange investerer i bolig med det formål å selge den etter kort tid med skattefri gevinst. Det er galt at det offentlige subsidierer en slik atferd uten å knytte lengre forpliktelser til boligeierens
botid enn ett år.

AABØ VISER TIL at «Fradragsretten for gjeldsrenter ble vedtatt som en del av skatteloven av 1911. Der ble det bestemt at all inntekt skal være skattepliktig. Samtidig skulle utgifter til inntekts ervervelse kunne føres som fradrag.» Prinsippet med det særnorske ubegrensa gjeldsrentefradraget for privatpersoner er nå det groveste bruddet på skattesystemets symmetrikrav. Dette er også hovedpoenget til sentralbanksjefen. Jeg mener, ut fra hensynet til at folk flest skal kunne eie sitt eget nøkterne hjem, at en åpen skattesubsidiering av slik atferd må aksepteres. Vi kan derimot ikke akseptere å subsidiere høyinntektsgruppenes store låneopptak til større og flere boliger/hytter. Senterpartiets gamle forslag om å sette tak på gjeldsrentefradraget per skattyter er derfor påkrevd å gjennomføre nå – i en tid med historisk lave renter. Dette er et effektivt virkemiddel for å dempe lånefinansiert kjøp av store boliger som vil dempe spekulasjonskjøp og gi økt realøkonomisk rom framover.

BOLIGSKATT: Både kommentator Stein
Aabø (Dagbladet den 28. september) og
sentralbanksjef Svein Gjedrem (foredrag
den 30. september) påpeker systemfeil i
boligbeskatningen. Før man endrer boligbeskatningen,
må man definere styrke og
problem i det norske boligmarkedet.

Den norske boligtradisjonen er at det
skattemessig skal legges til rette for at folk
skal eie sin egen nøkterne bolig. Dette har
det vært brei politisk enighet om. Ulike
virkemidler er brukt. Vi har skattesubsidiert
eiere av nøkterne boliger gjennom
lav verdifastsettelse, gjeldsrentefradraget,
lav utleiebeskatning og en aktiv Husbank.
Slik er eierskap fremmet i stedet for
leie av bolig. Politikken er vellykka når vi
ser Norge i forhold til Sverige.

HVA HAR SÅ skjedd? Siden 1960-tallet
har det vært arbeidet med å endre takseringssystemet.
Fordelsbeskatningen av å
bo i egen bolig er fjernet og kravet til botid
for å unngå gevinstbeskatning redusert.
Det er fremdeles svært gunstig beskatning
av boligutleie.

Senterpartiet bidro i 1997 til å forhindre
en omlegging til markedsverdibasert
beskatning av boliger og fritidseiendommer.
Senterpartiet og Arbeiderpartiet
framforhandlet da flertall for et nytt og
enkelt takseringssystem for boliger og
fritidseiendommer som skulle baseres på
en andel av produksjonskostnaden – ikke
på omsetnings-/markedsverdi (som var
forslaget fra den daværende Arbeiderparti-
regjeringen). Boligeiere ble behandlet
likt uavhengig av bosted fordi det var boligen
som hjem og ikke markedsverdien
som blei lagt til grunn.

Dette stortingsvedtaket ivaretar best
den norske boligtradisjonen. Enigheten –
den eneste om boligtaksering – høstet
som Aabø skriver «kraftig applaus fra de
brede selveiende masser og kapitalister»
og skapte ro om temaet i opinionen. Stortingsvedtaket
er imidlertid ikke fulgt opp
av noen regjering.

BOLIGBESKATNINGEN må gi forutsigbare
rammevilkår for boligeiere og beskjed
om at nøktern bolig som eget hjem fortsatt
skal skattesubsidieres. Senterpartiets
og Arbeiderpartiets boligtakseringsforlik
skattla folk som bygget veldig stort. Enigheten
baserte seg på at et hjem ikke var en
vare. Boligen var ikke en investering folk
foretok seg for å tjene penger på, men noe
man anskaffet seg for å skape sitt hjem for
store og små.

Et nytt system som baserer seg på markedsverdiene
og slik likestiller bolig med
andre investeringsobjekter, vil være et
brudd på denne enigheten og endre en
viktig del av norsk politisk tradisjon – synet
på bolig og hjem. Dette vil heller ikke
løse utfordringene i boligmarkedet som
etter mitt syn først og fremst er knyttet til
at skattesystemet stimulerer til bygging
av større og flere boliger og hytter enn det
man selv har kunnet bo i eller bruke,
kombinert med at mange investerer i bolig
med det formål å selge den etter kort
tid med skattefri gevinst. Det er galt at det
Boligen – hjem eller investering?
offentlige subsidierer en slik atferd uten å
knytte lengre forpliktelser til boligeierens
botid enn ett år.

AABØ VISER TIL at «Fradragsretten for
gjeldsrenter ble vedtatt som en del av
skatteloven av 1911. Der ble det bestemt
at all inntekt skal være skattepliktig. Samtidig
skulle utgifter til inntekts ervervelse
kunne føres som fradrag.» Prinsippet
med det særnorske ubegrensa gjeldsrentefradraget
for privatpersoner er nå det
groveste bruddet på skattesystemets
symmetrikrav. Dette er også hovedpoenget
til sentralbanksjefen.

Jeg mener, ut fra hensynet til at folk
flest skal kunne eie sitt eget nøkterne
hjem, at en åpen skattesubsidiering av
slik atferd må aksepteres. Vi kan derimot
ikke akseptere å subsidiere høyinntektsgruppenes
store låneopptak til større og
flere boliger/hytter. Senterpartiets gamle
forslag om å sette tak på gjeldsrentefradraget
per skattyter er derfor påkrevd å
gjennomføre nå – i en tid med historisk
lave renter. Dette er et effektivt virkemiddel
for å dempe lånefinansiert kjøp av store
boliger som vil dempe spekulasjonskjøp
og gi økt realøkonomisk rom framover.

Per Olaf Lundteigen,
Finanspolitisk talsperson
for Senterpartiet

Dette innlegget stod på trykk i Dagbladets utgave 5. november.

Kjære velger, spørsmålet er: Hva vil vi med Buskerud, Norge og verden?

Som jeg skreiv i går så teller alle stemmer nå. Et par naboer, en klassekamerat og ei bestemor kan avgjøre om jeg fortsatt sitter på Stortinget eller ikke tirsdag.

Få stemmer avgjør om et av de store partiene får inn en ekstra eller om jeg får fornya tillitt som folkevalgt fra Buskerud. Vurderer du å stemme på meg håper jeg derfor du spør en kamerat, venninne eller noen i slekta om de skal gjøre det samme, det kan nemlig avgjøre hele valget!

Blir jeg valgt inn på Stortinget er det fem områder jeg vil gjøre en særlig innsats ovenfor:

1. Å sikre jambyrdige økonomiske forhold mellom folk. I dag er det altfor lite fokus på de som tjener rundt 150 kroner timen. Velferdsforbedringer og skattepolitikken må innrettes sånn at denne gruppa blir mer påakta enn den er i dag. Så må det gjenreises en respekt for hverdagsmennesket og arbeidsmaueren. Alle skal ha lønn for sin innsats. Vi må stoppe sosial dumping, som sprer seg innafor stadig flere yrker.

2. Et grønnere Norge. Vi må få til omstillinga fra oljealder til å ta i bruk Norges enorme fornybare naturressurser. Det skal bli Norges fremste bidrag i klimakampen. Praktisk tenking og en stat som tør å satse, kan gjøre Norge til pioner på produksjon av avanserte industriprodukter basert i fornybare ressurser.

3. Respekten må gjenreises for bygdeverdiene knytta til langsiktighet. Den forvaltertanken som ligger til grunn i næringer med utgangspunkt utenfor byene, må bli styrende for hele samfunnet. En skal overlate gården i bedre stand enn da en sjøl overtok. I dag er det altfor lite respekt i blant de styrende elitene i Oslo for disse verdiene. Og det er mangel på innsikt i hva fornuftig bruk og forvaltning av naturen er. Både klima, matvare- og finanskrise har sitt grunnlag i mangel på måtehold og kortsiktig tankegang. Vekst er ikke å forbruke mer, men å forvalte bedre.

4. Investeringer i samferdselssektoren må føres sånn at kostnaden fordeles over hele investeringas levetid. Ikke som i dag da hele bevilgninga eksempelvis for å bygge en vei, utgiftsføres året det bevilges og ikke over de åra det tar å bygge veien. Det resulterer i at investeringer i infrastruktur og kommunikasjoner hele tida taper for velferdsforbedringer. Fiber må fram til alle hustander i Norge. Det må bli en like elementær del av infrastrukturen som telefon og strøm. Arbeidsplassutvikling i distriktene er avhengig av det.

5. Innenfor rus- og kriminalomsorg. Barnevern, og NAV – system er det mange skjebner som fortjener større innsats fra samfunnet. Det må forandringer til i systemene. De skal jobbe for folk og ikke i mot folk. I dag er det for mange som havner i en runddans i mellom ulike tiltak, uten å komme ut med en bedre livssituasjon enn de hadde før de kom inn. Det må lyttes til erfarne folk og så må noen tørre å gjøre endringer og tenke utafor boksene. Noe av det viktigste hadde vært at alle som trenger litt mer oppfølging enn flertallet hadde fått en tillitsperson å forholde seg til, som kunne hjulpet på kontorer, i telefoner og i korridorer.

Det er så mye jeg vil ha gjort – derfor håper jeg å ha samme jobb tirsdag, som i dag – nemlig å være folkevalgt for Buskerud.

GODT VALG!

Nå er det spennende! Det er innspurt og Senterpartiets Buskerudmandat avhenger av små marginer. Hver eneste stemme teller!

I MORGEN HOLDER JEG APPELL PÅ BRAGERNES TORG – DRAMMEN- KLOKKA 11.00!

I dag stod det et venneopprop for meg blant annet i Drammens Tidene. Det setter jeg stor pris på. Det er godt å vite at jeg har gode venner i ryggen.

I hele stortingsperioden har jeg reist mye i fylket, de siste ukene hver eneste dag. Og jeg er enig med fylkesleder Ole Johnny Stavn som i et leserinnlegg i Hallingdølen denne uka skrev at: ”aldri har jeg sett så mange opptatt av Numedal som i Flesberg tirsdag, aldri så mange opptatt av Hallingdal som i Ål kulturhus lørdag”. I valgkamp er alle partier opptatt av bosetting, infrastruktur og mulighet til å livnære seg i hele fylket. I Senterpartiet er vi det bestandig!

I dag var vi på Akers Solutions i Lier. Der fikk jeg bekrefta fra ledelsen at det jeg har sagt i valgkampen om nødvendigheten av statlig muskler i næringspolitikken også gjelder deres bransje. Statoil hadde aldri blitt en teknologiledende bedrift på flere områder om ikke selskapet hadde langsiktige eiere, sa ledelsen på Aker Solutions. Private ville aldri hatt de finansielle musklene og tatt den store risikoen, som Statoil hadde muligheter til. Jeg skulle ønske næringslivsledere sa dette høyere og oftere. At staten må være en aktiv bidragsyter i store teknologiskifter, er det motsatte av det særnorske mantraet om ”næringsnøytralitet”.

8. juni skreiv jeg om Arbeidsinstituttet som var anbudsutsatt her i bloggen. Drammens Tidene tok saken denne uka, og mot slutten av uka kom Utdanningsministeren med en løsning. Jeg mener fortsatt at det er feil, unødvendig og resultat av politiske feilgrep at AI ble anbudsutsatt, men er veldig glad for at det har blitt en løsning. Den må bli robust og langvarig. Og ikke svekke AI som den gode miksen det har vært mellom arbeid og utdanning, for ungdom som trenger et tilbud utenfor skolen.

Buskerud har blitt gode på dropout, det må vi ikke skusle bort med ukloke politiske avgjørelser. Forrige dagen var vi på Åssiden vgs i Drammen med over 1140 plasser, der har de klart å halvere dropout ved systematisk arbeid, ansatte som står på og ekstramidler til arbeidet med å forhindre frafall. I fjor avbrøyt 44 elever utdanninga, mot 83 elever året før.

I et møte på Politihuset i Oslo tidligere i uka fikk jeg ny innsikt i politiets problemer med håndteringa av kriminelle asylsøkere.

Hvis en norsk statsborger tas for noe kriminelt, blir vedkommende sluppet fri inntil dommen er klar og han/henne skal inn til soning, om forbrytelsen ikke er av en slik art at vedkommende må holdes innesperra.

En asylsøker som ikke har fast bosted i Norge, behandles på akkurat samme måte om han/henne tas for eksempel for narkotisalg i Oslo. Det er sjølsagt mye vanskeligere å spore en person uten tilhørighet til landet, bostedsadresse, arbeid osv. Resultatet er at politiet ikke finner de når de skal inn!

Dette er så ufornuftig at politiet må få politisk tilslutning til å kunne holde asylsøkere mistenkt for kriminalitet innesperra inntil rettsprosessen er avklart. Så må avklaringa komme så raskt som mulig, for tida i varetekt må begrenses. Men det Jan Bøhler og Rune Gerhardsen har tatt til orde for når det gjelder politiets mulighet til å holde kriminelle asylsøkere unna gatene, er jeg helt enig i. Vi kan jo ikke sitte stille og gjøre politiet hjelpesløse. Når asylsøkere uten opphold har fått sin dom er jo ofte enden på visa at de skal sendes ut av landet. Avgjørelsene må kunne effektueres ellers mister folk tillitt til rettsvesenet og det undergraver hele asylinstituttets legitimitet i befolkninga. Det taper alle andre enn de som begår kriminalitet på.

Det er hektisk valgkamp. Jeg har ikke fulgt med i alle debatter og utsagn, men forstått at det har oppstått en diskusjon. Jeg støtter en styrking av politiets muligheter, og vil ikke tas til inntekt for noe annet enn det jeg sjøl har uttalt meg om i dette innlegget og andre steder.