Sakens kjerne er denne: Skal et lite mindretall på en fjerdedel i Stortinget kunne stoppe noe et flertall av folket har sagt ja til i en folkeavstemning? Utrolig nok mener noen at det er det ypperste av demokrati.

Grunnlovens paragraf 93 krever at hvis Norge skal avgi suverenitet i et internasjonalt samarbeid, må det vedtas med tre fjerdedels flertall. Kravet er svært strengt. Til sammenligning vedtas grunnlovsendringer med to tredjedels flertall.
EU-striden i 1994 viser at paragrafen er for streng. Det har vært enighet i norsk politikk om at medlemskap i EU er noe folket må få ta stilling til gjennom en folkeavstemning. Men store deler av nei-siden, ikke minst Senterpartiet og Nei til EU, har hele tiden holdt muligheten åpen for at EU-motstandere på Stortinget likevel kan stanse et medlemskap.

Det ville være uakseptabelt om et lite mindretall på Stortinget skulle overprøve et flertall i folket. Det kunne utløse en demokratisk tillitskrise.

I morgen blir forslaget nedstemt for tredje gang. EU-motstandere på Stortinget vil beholde muligheten til å overprøve folkeviljen. De samme som anklager EU for å være udemokratisk og som kaller seg selv folkestyrets forsvarere, tar ikke sjansen på å la folket styre.
Johnny Olsrud
Europabevegelsen Vestfold
leder

Den 7/2 skal Stortinget stemme over et forslag om endre paragraf 93 i Grunnloven slik at det bare trengs 2/3 flertall for å avgi suverenitet etter en rådgivende folkeavstemning mot nå 1/4.

Olav Nordheim, Sp-politiker og fylkesstyremedlem i Nei til EU i Vestfold, hevder i et innlegg i SB 20/1 at forslaget er reist for at det skal bli enklere å melde Norge inn i EU. Denne tolkningen er i beste fall en total misforståelse, i verste fall et forsøk på uredelig desinformasjon.

Nordheim hevder at det strider mot Grunnloven å melde Norge inn i EU hvis det bare er et knepent ja-flertall i en fremtidig folkeavstemning. Men det er bare Sp som er enig med Nordheim i dette. Alle de andre partiene på Stortinget har sagt at de selvsagt vil følge folkeflertallet i en folkeavstemning.

Grunnen til endringsforslaget er denne: Når det avholdes en rådgivende folkeavstemning blir folket konsultert. Da tilsier all logikk at kravet om et ekstraordinært kvalifisert flertall er ryddet bort. Det ville være høyst udemokratisk hvis et lite mindretall av representantene på Stortinget – for eksempel Sp og eventuelle utbrytere fra andre partier – skulle blokkere et flertall i folket. Det ville skape en enorm tillitskrise mellom folket og Stortinget. Det er en slik situasjon forslagsstillerne vil unngå ved å heve kravet til 2/3 flertall i Stortinget – etter en folkeavstemning.

Alle partiene på Stortinget unntatt Sp har sagt at de vil følge folkeflertallet, også nei-partiene SV og Kr.f! Hvor stort eller lite dette flertallet er, spiller ingen rolle. Hvis flertallet i en fremtidig folkeavstemning sier ja, skal Stortinget melde Norge inn i EU. Hvis flertallet sier nei, blir det fortsatt nei. Dette respekterer 158 av 169 stortingsrepresentanter. Hva slags demokrati er egentlig Norheim, Sp og Nei til EU tilhengere av?

Johnny Olsrud
Europabevegelsen Vestfold, leder

Heming Olaussen, leder i Nei til EU (NTEU), må være en av landets dyktigste når det gjelder høyrøstet agitasjon. Beruset av meningsmålinger som viser stor motstand mot EU-medlemskap for tiden, og en meningsmåling nylig som viste at et knapt flertall svarte ja til å erstatte EØS-avtalen med en handelsavtale, agiterer han for å føre Norge inn i isolasjon.

Opprinnelig kjempet NTEU bare for at Norge ikke skulle bli medlem av EU. Så programfestet organisasjonen også at Norge bør si opp EØS-avtalen. Men Olaussen gaper nå enda høyere: ”Debatten handler ikke lenger om Norge inn i EU, men EU ut av Norge” sa han i sin landsmøtetale i november, og har gjentatt budskapet i avisene.

Men det er en lang rekke av fakta som stopper Olaussens utopiske drømmer om å isolere Norge fra våre nærmeste venner, allierte og handelspartnere. Norge styres ikke av tilfeldige meningsmålinger, men av Stortinget. Selv om Olaussen påstår å ha folket med seg, var det ja-partiene som hadde framgang i stortingsvalget i 2009. Nei-partiene SV og Sp gikk sterkt tilbake og nærmet seg sperregrensen.

Programpunktet «Nei til EØS» er en bombe som fort kan sprenge NTEU i filler. Nei-partiene Kr.f. og Venstre, og nei-siden i Ap er ALLE for EØS-avtalen. På Stortinget er det bare SV og Sp som støtter Olaussen. Og det er fortsatt Stortinget styrer landet!

Olaussen snakker om en handelsavtale i stedet for EØS-avtalen. For en uforberedt velger i en meningsmåling kan nok dette høres greit ut i første omgang. Men en gammel handelsavtale vil være helt utilstrekkelig for norsk eksportrettet næringsliv. Det vet flertallet på Stortinget.

Noen ny Sveits-lignende handelsavtale kommer ikke på tale. I tillegg til at det er et overveldende EØS-flertall på Stortinget, har EU sagt klart ifra at de ikke ønsker flere slike avtaler. Det tok 10 år å framforhandle avtalene med Sveits, og det hele endte opp i 120 bilaterale avtaler.

At Olaussen og NTEU vil si opp EØS-avtalen og kaste næringslivet vårt ut i usikkerhet og vanskeligheter i en tid da det sannelig er nok økonomisk usikkerhet fra før, er en ting. Men hva mener han med «EU ut av Norge»? Åpenbart ren isolasjon.

I tillegg til den etter hvert omfattende EØS-avtalen, og helt uavhengig av denne, har Stortinget knyttet Norge til EU gjennom mange nye avtaler. Den mest omfattende er Schengen-avtalen. Vi er ellers med i en lang rekke av EUs byråer og programmer innen områder som justis, politi, helse, samferdsel og utenriks- og sikkerhetspolitikk.

Olaussen befinner seg åpenbart i sin egen drømmeverden med sitt ”EU ut av Norge”. At motstanden mot norsk EU-medlemskap er stor for tiden, betyr ikke automatisk at nordmenn er mot et omfattende samarbeid med EU. Olaussen har skaffet seg en solid fallhøyde når han etter hvert får norsk politisk virkelighet i hodet.

Johnny Olsrud
leder for Europabevegelsen i Vestfold,

Fra nei-siden blir det av og til påstått at det norske EØS-bidraget er en ”lek med norske skatteborgeres penger” og at overføringene er ”norske gavekroner” til EU.

Bakgrunnen for at Norge – i samsvar med EØS-avtalen – bidrar med i underkant av 15 milliarder kroner i 5-årsperioden 2009 – 2014, er todelt: Den ene er at Norge bidrar for å få lov til å være med i EUs indre marked på samme vilkår som EU-landene selv om vi ikke medlem av EU. Dette gir norsk eksportrettet næringsliv adgang til et EU-marked med ca 500 millioner mennesker og er helt avgjørende for de mange norske bedrifter som er avhengig av denne markedstilgangen. For det andre har EØS-avtalen en målsetting om å redusere sosiale og økonomiske forskjeller i EØS-området. Gjennom EØS-midlene bidrar Norge til at disse målene nås. Dessuten skal EØS-midlene bidra til økt samarbeid mellom Norge og mottakerlandene. Dette er en del av Norges aktive europapolitikk, hvor det arbeides for å skape et solidarisk og trygt Europa. Det er i vår interesse, så vel som i en alleuropeisk interesse. De norske EØS-midlene skal støtte prosjekter innen miljø og klima, grønn næringsutvikling, helse, forskning, utdanning og kulturarv, arbeidsliv, sivilt samfunn og justis. Rundt en firedel av midlene skal bidra til økt satsing på miljø og klima. Er det slik at nei-siden er imot å gi norsk næringsliv best mulig markedstilgang, samtidig som Norges bidrag er med på å skape et solidarisk og trygt Europa? Johnny Olsrud leder Europabevegelsen Vestfold

Fra 1870 til 1940 var Tyskland og Frankrike i krig med hverandre tre ganger – kriger som etter hvert berørte store deler av verden. Etter den andre verdenskrigen lå store deler av Europa i ruiner, både politisk og økonomisk.

Den usikre situasjonen gjorde at de europeiske landene måtte tenke nytt. Nye kriger mellom landene i Europa måtte hindres. Et tettere samarbeid mellom landene var nødvendig.

Den 9. mai i 1950 leste den franske utenriksministeren Schuman opp sin berømte erklæring om at den samlede fransk-tyske produksjonen av kull og stål burde stilles under en felles høy myndighet innenfor rammene av en organisasjon som skulle være åpen for deltagelse fra andre land i Europa. Det ville bety at enhver krig mellom Frankrike og Tyskland ikke bare ble utenkelig, men også umulig.

Ideen var enkel, men genial: en militær opprustning kunne ikke skje uten kull- og stålindustrien. Ett år etter at planen ble fremlagt, ble Kull- og Stålunionen etablert, og 6 land undertegnet traktaten. Siden har denne samarbeidstanken bare rullet videre og videre til den nå omfatter 27 land. Hvert år markeres Europadagen over hele Europa til minne om planen som var starten på det europeiske samarbeidet.

Det EU vi har i dag med 27 land fra alle deler av Europa, er det største og mest vellykkede freds- og samarbeidsprosjektet verden har sett. I over 60 år har EU bidratt til å sikre fred, sikkerhet og demokrati i Europa. I dag danner det samme samarbeidet grunnlaget for at vi skal kunne løse fremtidens utfordringer i fellesskap.

Johnny Olsrud
leder Europabevegelsen Vestfold