På spørsmål om jeg er helt norsk, har jeg lyst til å svare “ja”. Ikke fordi jeg fornekter opphavet mitt, men fordi jeg mener pappa sin opprinnelse kommer i tillegg til å være helt norsk. Min far er fra Marokko i nord-afrika, og min mor er norsk. Jeg er født og oppvokst her.

Det er ikke en kopp som skal fylles, sånn at det marokkanske tar opp halve plassen, og det bare er halvparten så mye “norskhet” igjen som får plass.

Jeg feirer 17. mai, spiser pølse, er oppvokst med Asgeir på barne-tv, og snakker selvfølgelig like bra norsk som alle andre. Jeg er født her, og har min norske familie her. I tillegg til norsk og engelsk, så snakker jeg fransk og arabisk. I tillegg til norsk musikk, har jeg hørt arabisk hele livet mitt. I tillegg til barnebunad, har jeg marokkansk festdrakt, og i tillegg til 17. mai hos mormor, har jeg Id al-fitr middag sammen med tante og søskenbarn. Jeg har et norsk etternavn, Warholm, og et marokkansk, Essahli. I tillegg, ikke istedenfor.

Det faktum at jeg har marokkansk kulturarv, språk, og familie, er et tillegg, og ikke en motsetning. Dette er vanskelig for mange å forstå, så barn av innvandrere velger å ikke snakke om foreldrenes opphav, fordi de møter fordommer, og usikkerhet i fra andre. Og de mister sin naturlige del av fellesskapet. Dette får mange unge til å velge side, og de går glipp av den ene delen. Men motsetningen er ikke reell, den er bare en misoppfatning, og et hinder for utrolig mange mennesker.

Å ha to kulturer, er ofte vanskelig. Man går inn og ut av to forskjellige verdener, og de rundt aner ikke hva du holder på med. Det er ingen sin feil, men det er ofte ensomt å ha en del av livet sitt som venner og andre ikke skjønner. For mange er det viktig å ta vare på kulturen sin, og det føler mange at de ikke kan gjøre. Man ofrer den for å være norsk. Det er ikke poenget med dette innlegget, heller tvert i mot.

Det er på tide at vi slutter å se på sånne som meg som mindre norske, for vi er hundre prosent norske, men vi har noe annet i tillegg. Jeg kan ikke understreke det mange nok ganger, for det betyr utrolig mye for meg, og jeg er helt sikker på at mange andre føler det på samme måte.

Når jeg var veggis som liten, så spurte folk meg diskret om det var fordi jeg var muslim, og det skapte en avstand mellom meg og dem. Jeg følte meg fremmedgjort, og redusert til noe mindre enn mitt engasjement og personlighet.

Har man bodd mesteparten av livet sitt her, og man føler seg norsk, så er man norsk. Foreldre kan være redde for at barna deres mister identiteten fra deres kultur, men det er ikke en konkurranse mellom dem og landet barna deres vokser opp i.

Religion er et stort tema i denne sammenhengen, men siden jeg ikke har noen religiøs bakgrunn selv, så kan jeg ikke svare for de som har det, det håper jeg noen andre vil gjøre.

Dette har jeg tenkt på lenge, og det betyr mye å ta det opp. Uansett hvor norsk jeg lever, har dette alltid vært et tema, og en utfordring. For at fordommer skal bekjempes, og at toleranse og forståelse skal få sin rettmessige plass, må vi snakke om disse tingene, og gi dem fokus og plass i media. Ikke på en negativ måte bestandig, men på en positiv og fremadretta måte.

Norge er eit demokratisk land, kor alle har høve til å ytre meininga si. Stortingspolitikarar, journalistar, bloggarar, innvandrar, alle kan bidra i samfunnsdebatten. Utan røysterett har du rett til å foreslå endringar og ytre meiningar, men ikkje til å vera med når avgjersla som angår deg skal takast.

Ytringsfridom, men ikkje direkte makt.
Barnekonvensjonen seier i sitt 12. punkt: Barnet har rett til å seia si meining i alt som angår det og barnets meiningar skal tilleggjast vekt.
Å vera barn er å være et menneske under 18 år. Her i Norge er 18 myndigheitsalder. Sjølv om «barnets meiningar skal tilleggjast vekt», er det ikkje noe enkelt bod og følgje. Organa der ungdom skal høyrast, og lover som er til for barn og ungdoms skyld, har ikkje noe reelt mandat. Det oppstår hele tida konflikt mellom ungdom som krev å bli hørt, og foreldre som krev at ungdommen høyrer etter. Sjølv om du som barn og ungdom har rett til å bli høyrt, så har fortsatt dei vaksne siste ordet.

Eg deltok på eit møte med utdanningsminister Kristin Halvorsen i fjor, der ungdomsskoleelevar frå heile landet skulle komme med innspel til en stortingsmelding om utdanning. Det var tilsynelatande veldig demokratisk, og meint for å gi oss meir makt og påverknad, men det fungerte dessverre ikkje sånn i praksis. Statsråden valde å ta med våre meiningar der ho allereie var einig, men med ein gong nokon av oss kom med noko som ikkje allereie var ein del av politikken hennar, så ville ho ikkje høyre meir.

Ungdom sin rolle i media er å vera uopplyste, sjølvopptekne og late, dei som ikkje bryr seg om samfunnet rundt seg. Det å ha ei slik rolle betyr at når ungdom kjem med meiningar eller krav til endringar, så blir det sett i samanheng med rolla vår.

Røysterett
Røysteretten har alle som er over 18 år. Det er retten til og velje politisk styre, retten til å stille til val, og retten til å påverke egen kvardag. Denne retten har ikkje ungdom. Som politisk aktiv har eg allereie stått på i to valkampar for den politiske retninga eg trur på, utan å kunne stemme sjølv. Det at eg ikkje kan stemme, har eg opplevd som urettferdig, men eg har innfunne meg med det. Eg har retten til å ytre meg, men når avgjersla skal takast så står eg på sidelinja, og kan rope så høgt eg berre orkar utan at det når fram til verken vallokala eller kommunestyresalen.

Dei fleste ungdommar er ikkje politisk aktive, og mange er ikkje engasjerte i det hele tatt. Førstegangsveljarar er ei gruppe som ikkje bruker retten sin like mye som dei burde. Spørsmålet ingen stiller, er kor mange vanlege vaksne i landet vårt er det som er politisk engasjert? Valdeltakinga ved stortingsvalet 2009 var ifølgje statistisk sentralbyrå på 76,3 prosent, det lågaste sia 1927. Dei resterende 24,7 prosenta består ikkje bare av unge veljarar, men også av vaksne.
Og om det er sånn at dei unge vel ikkje å stemme, så må det jo finnast ein grunn til dette. Det enkle svaret er at ungdom er late, uengasjerte og har det altfor godt. Den kjøper eg ikkje. Ungdom veit at til sjuande og sist så er det dei vaksne som tar avgjersla, og at dei unges meiningar ikkje er nokon hovudprioritering.

Makta ligg i stemmesetelen, og den makta er det på tide at ungdom også får. For å endre maktforholdet må vi endre på synet vaksne har på ungdom, og vi må krevje respekt. Vi må få sjå at våre meiningar tel like mykje som dei vaksne, og at det nyttar å kjempe for det ein trur på. Stemma betyr ingenting før vi har stemmesetelen også.