Vi er mange som ønsker bedre veier, kollektivløsninger og infrastruktur i Norge generelt og på Østlandet spesielt. I vår region Oslo og Akershus er det et enormt behov for bedre veiløsninger, utbedret kollektivtilbud på vei, bane og tog, og mer stabil infrastruktur. Mange politikere fra styrende partier har fremstått i mediene i årenes løp og nærmest garantert at bedre løsninger vil komme og henvist til stadig nye pakkeløsninger. Jeg vet ikke om disse menneskene faktisk har trodd på det de har sagt, i så tilfelle må det jo være tidenes selvbedrag? For den alminnelige velger, trafikant og innbygger må jo lovnadene ha vært som balsam for øregangene, men har dere virkelig trodd på løftene? For mange har det sikkert vært en drøm å ha flotte nye veiløsninger der trafikksikkerhet, fremkommelighet og hel asfalt var på plass. Realiteten er at drømmen brast, og den brast tidlig.

Oslopakke 1,2 og 3
Det er gjennom de siste tiårene presentert flere såkalte Oslopakker. De senere årene har Oslopakke 3 vært den overordnete plan for utbygging og finansiering av veier og kollektivtrafikk i Oslo og Akershus. Målsetningen med Oslopakke3 er at alle trafikantgrupper skal komme raskere frem og fremme miljøvennlig transport som det så fint heter. Hvis man har fulgt litt med i timen vet man at få prosjekter i tidligere pakker har holdt seg innenfor de budsjettrammer som har vært satt. Når det gjelder Oslopakke 3 og veiprosjektene som skulle settes ut i live i perioden 2014-2023 viser seg å koste for mye i forhold til inntektene. Inntekter som selvsagt i hovedsak kommer fra bompenger, betalt av bilistene, fordi Staten svikter sitt ansvar på sedvanlig måte. Det var avsatt 59 milliarder kroner (2010-penger), som skulle fordeles på de ulike prosjektene frem til 2027. Nye beregninger viser at dette ikke er nok – på langt nær. De siste beregningene fra veivesenet viser at det mangler 35 milliarder kroner til og dersom man tror at dette er det endelige tallet er min påstand at enda en drøm vil briste. Tallet i 2011-kroner har økt fra 65 til 100 milliarder og på tross av det er kostnadsanslagene for flere av prosjektene usikre.

Konsekvensen
Vi vet altså at drømmene om nye vei- og kollektivløsninger er mange. Vi vet at det ikke finnes økonomiske midler i Oslopakken til å dekke de prosjektene som ligger inne. Vi vet at behovet er stort for bedre løsninger. Hva blir da konsekvensen? Sannsynligvis blir det økte bompengeavgifter, flere bommer, flere prosjekter skrinlegges og innføring rushtidsavgifter. I hvert fall er det konsekvensen hvis dagens styrende politikere får bestemme – det er min frykt.

Alternativet
Dersom du er opptatt av bedre samferdselsløsninger på Østlandet og i Norge er det kanskje verdt å reflektere over hva som er alternativet til dagens regjering og deres manglende evner til å satse på de riktige tingene. Fremskrittspartiet er opptatt av å sikre bedre samferdselsløsninger i Norge. I vårt alternative statsbudsjett for 2012 er samferdsel det enkeltområdet som får det aller største løftet i kroner og øre. 15 milliarder kroner ekstra er satt av til økte veiinvesteringer og rassikring eksempelvis i tillegg er det avsatt 3,4 milliarder til økte jernbaneinvesteringer. Dette og det faktum at en helt annen innretning på bruken av de over 60 milliardene staten tar inn i bilrelaterte avgifter i året slik FrP har tatt til orde for ville den samlede innsatsen på bedre samferdselsløsninger vært en helt annen. Problemet er at de øvrige partiene ikke vil være med på dette. I stedet kommer det til stadighet påstander fra andre partier at FrP sin økonomiske politikk vil føre til ragnarok. Vel, SSB sine beregninger underbygger FrPs budsjettmodell. SSB har år etter år slått fast at Fremskrittspartiets alternative statsbudsjetter isolert sett ville ført til lavere inflasjon enn med regjeringens opplegg. Dette ville gitt signaler til Norges Bank om å sette ned renten, ikke opp ergo holder ikke påstanden fra de andre partiene vann. Enn så lenge brister drømmene til norske trafikanter hver dag, men vil du ha den oppfylt er det mulig!

Vi er mange som ønsker bedre veier, kollektivløsninger og infrastruktur i Norge generelt og på Østlandet spesielt. I vår region Oslo og Akershus er det et enormt behov for bedre veiløsninger, utbedret kollektivtilbud på vei, bane og tog, og mer stabil infrastruktur. Mange politikere fra styrende partier har fremstått i mediene i årenes løp og nærmest garantert at bedre løsninger vil komme og henvist til stadig nye pakkeløsninger. Jeg vet ikke om disse menneskene faktisk har trodd på det de har sagt, i så tilfelle må det jo være tidenes selvbedrag? For den alminnelige velger, trafikant og innbygger må jo lovnadene ha vært som balsam for øregangene, men har dere virkelig trodd på løftene? For mange har det sikkert vært en drøm å ha flotte nye veiløsninger der trafikksikkerhet, fremkommelighet og hel asfalt var på plass. Realiteten er at drømmen brast, og den brast tidlig.

Oslopakke 1,2 og 3
Det er gjennom de siste tiårene presentert flere såkalte Oslopakker. De senere årene har Oslopakke 3 vært den overordnete plan for utbygging og finansiering av veier og kollektivtrafikk i Oslo og Akershus. Målsetningen med Oslopakke3 er at alle trafikantgrupper skal komme raskere frem og fremme miljøvennlig transport som det så fint heter. Hvis man har fulgt litt med i timen vet man at få prosjekter i tidligere pakker har holdt seg innenfor de budsjettrammer som har vært satt. Når det gjelder Oslopakke 3 og veiprosjektene som skulle settes ut i live i perioden 2014-2023 viser seg å koste for mye i forhold til inntektene. Inntekter som selvsagt i hovedsak kommer fra bompenger, betalt av bilistene, fordi Staten svikter sitt ansvar på sedvanlig måte. Det var avsatt 59 milliarder kroner (2010-penger), som skulle fordeles på de ulike prosjektene frem til 2027. Nye beregninger viser at dette ikke er nok – på langt nær. De siste beregningene fra veivesenet viser at det mangler 35 milliarder kroner til og dersom man tror at dette er det endelige tallet er min påstand at enda en drøm vil briste. Tallet i 2011-kroner har økt fra 65 til 100 milliarder og på tross av det er kostnadsanslagene for flere av prosjektene usikre.

Konsekvensen
Vi vet altså at drømmene om nye vei- og kollektivløsninger er mange. Vi vet at det ikke finnes økonomiske midler i Oslopakken til å dekke de prosjektene som ligger inne. Vi vet at behovet er stort for bedre løsninger. Hva blir da konsekvensen? Sannsynligvis blir det økte bompengeavgifter, flere bommer, flere prosjekter skrinlegges og innføring rushtidsavgifter. I hvert fall er det konsekvensen hvis dagens styrende politikere får bestemme – det er min frykt.

Alternativet
Dersom du er opptatt av bedre samferdselsløsninger på Østlandet og i Norge er det kanskje verdt å reflektere over hva som er alternativet til dagens regjering og deres manglende evner til å satse på de riktige tingene. Fremskrittspartiet er opptatt av å sikre bedre samferdselsløsninger i Norge. I vårt alternative statsbudsjett for 2012 er samferdsel det enkeltområdet som får det aller største løftet i kroner og øre. 15 milliarder kroner ekstra er satt av til økte veiinvesteringer og rassikring eksempelvis i tillegg er det avsatt 3,4 milliarder til økte jernbaneinvesteringer. Dette og det faktum at en helt annen innretning på bruken av de over 60 milliardene staten tar inn i bilrelaterte avgifter i året slik FrP har tatt til orde for ville den samlede innsatsen på bedre samferdselsløsninger vært en helt annen. Problemet er at de øvrige partiene ikke vil være med på dette. I stedet kommer det til stadighet påstander fra andre partier at FrP sin økonomiske politikk vil føre til ragnarok. Vel, SSB sine beregninger underbygger FrPs budsjettmodell. SSB har år etter år slått fast at Fremskrittspartiets alternative statsbudsjetter isolert sett ville ført til lavere inflasjon enn med regjeringens opplegg. Dette ville gitt signaler til Norges Bank om å sette ned renten, ikke opp ergo holder ikke påstanden fra de andre partiene vann. Enn så lenge brister drømmene til norske trafikanter hver dag, men vil du ha den oppfylt er det mulig!

Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke er så veldig opptatt av Arbeiderpartiets stortingsrepresentanter og kandidater. Min interesse er mer hvilken politikk de fører og hvilke implikasjoner det har for nordmenn og det norske samfunn. Men jeg er opptatt av demokrati og det har lenge vært grunn til å diskutere de demokratiske prinsipper når det kommer til forholdet mellom LO og Arbeiderpartiet.

Penger og innflytelse
Ingen kan ha unngått å ha fått med seg at LO betaler flere millioner kroner hvert år til Arbeiderpartiet. Tilbake får de politisk innflytelse, plass i sentralstyret og muligheten til å definere Arbeiderpartiets politikk. Slik jeg ser det grenser dette mot korrupsjon, men en slik diskusjon er det vanskelig å få gehør for i det offentlige Norge i dag. At LO mener seg berettiget til å beslutte hva Arbeiderpartiet skal mene kommer allikevel til uttrykk med jevne mellomrom, og senest i dag.

LO vil vrake Ap representanter
I dag går blant annet LO-lederen i Moss, Åge Hansen, ut og sier at Stortings-representanter fra Arbeiderpartiet som stemmer for vikarbyrådirektivet ikke kan regne med å bli gjenvalgt. Ap mener direktivet vil rydde opp i vikarbransjen, mens fagbevegelsen frykter resultatet blir færre faste ansettelser og økt vikarbruk. Man kan mene hva man vil om vikarbyrådirektivet, men det er interessant hvordan LO i denne saken truer for å få viljen sin igjennom. LO lederen i Moss innrømmer glatt at han vil presse stortingsrepresentantene Irene Johansen og Svein Roald Hansen til å gjøre som LO vil: si nei til vikarbyrådirektivet. Etter min mening er dette en fremgangsmåte som minner om diktaturer Norge pleier å ta avstand i fra, men LO synes tydeligvis det er helt legitimt. Moss er ikke det eneste stedet dette skjer og det er interessant å se hvordan denne saken utvikler seg når R.Flåthen kommer på banen. I lang tid har arbeidsminister Bjurstrøm signalisert at hun mener direktivet må innføres. Hva skjer når Flåthen trykker på og bruker sin økonomiske og strukturelle makt inn mot Ap sin ledelse? Vil Ap snu?

LO sier de er en demokratisk organisasjon og som de sier på sine egne nettsider: Fagbevegelsen i Norge er demokratisk oppbygd, med frie valg på alle plan og i alle ledd. Dette står i grell kontrast til hvordan de opptrer blant annet i denne saken.

I en artikkel i Aftenposten i dag fremkommer det at nesten tre fjerdedeler av rådgiverapparatet i dagens regjering mangler yrkeserfaring fra det ordinære arbeidsliver. Det viser seg at de nesten bare har yrkespraksis fra partier, andre organisasjoner, departementer, samfunnsforskning og lignende. Dette er et demokatisk problem og det viser at Norge er i ferd med å bli styrt av en egen politisk elitistisk gruppe som dyrker sin egen lille samfunnsklasse.

Oss og dem
Det er ikke et nytt fenomen, og det er ikke første gangen det er avslørt at få personer i de organer som styrer landet er rekruttert fra en engere krets. Slik jeg ser det er dette med på å skape en “oss og dem” situasjon. I hvilken grad kan vi være trygge på at de råd og de beslutninger som fattes er basert på gode og velfundert bakgrunn? Hvilken kjennskap har disse menneskene til hva som rører seg blant den vanlige nordmann som arbeider og skaper verdier i dette landet? Hvordan kan vi være sikre på at de har den vanlige innbygger og arbeiders beste i tankene når de gjør sine beslutninger? Hvordan kan disse personene forstå hvordan norsk næringsliv som skaper verdier for det norske samfunn fungerer og hva som må til for at dette skal utvikles videre?

Demokratisk problem
Jeg synes det er et demokratisk problem at både rådgiverkorpset og politikere har en snever bakgrunn. Slik jeg ser det er det viktig at personer som definerer samfunnets utvikling har et snev av praktisk forståelse og erfaring fra det virkelige liv og ikke kun kommer fra en engere krets av partifloraen. Man sier gjerne at like barn leker best – men det betyr ikke at det er det beste for alle oss andre.

Gjentatte ganger kommer det utspill fra rødgrønne politikere som hevder at landet vil gå nedenom og hjem dersom FrP kommer i regjering og får påvirke landets økonomiske politikk. Dette er skremmselspropaganda som minner om eventyret om gutten som ropte ulv,ulv.

Mikaelsen siste mann ut
Siste sosialist som har hevdet at FrP sin økonomiske politikk vil ødelegge Norge er lederen av Stortinget finanskomite Torgeir Micaelsen (Ap. Påstander om at politikken ikke henger sammen, at FrP bruker mer penger enn alle andre, at oljefondet vil bli tomt dersom FrP får styre og masse annet rart er ikke uvanlig. Forsøk på å stemple FrP som styringsudyktige er vanlig og det tar aldri slutt. Men påstandene blir ikke sanne selv om Mikaelsen eller andre sosialister påstår det, tvert imot.

FrP kan styre
Det er forunderlig at det som skal være seriøse politikere fra landets styrende parti ikke kan forholde seg til faktum. Når SSB som er et meget sentralt offentlig organ har gjort beregninger på FrP sitt alternative budsjett er det dokumentert at FrP sin økonomiske politikk og alternative statsbudsjett vil gi følgende konsekvenser :

- Økt sysselsetting
- Lavere/uendret rente
- Redusert inflasjon
- Svakere kronekurs noe som styrker eksportrettet næring i Norge

I tillegg er ikke dette første gang SSB gjør slike beregninger av FrP sin økonomiske politikk, det har de gjort før også og tilbakemeldingen har vist også da at vår politikk henger sammen. Jeg stoler langt mer på SSB enn jeg gjør på Mikaelsen som gjennom sine påstander viser en manglende evne til å fremstå seriøst og troverdig.

Sammenhenger
Alle påstandene om FrP sin økonomiske politikk fra sosialister og politikere fra andre partier blir stående i grell kontrast til de samme politkernes våte drømmer om lyntog i Norge. Dersom Norge skal oppfylle de “våte drømmene” til politikere på venstresiden om lyntog i Norge må man ut med 1000 milliarder kroner i følge den rapporten som legges frem i dag. Jeg vil like å se den rødgrønne politiker som med patos skal stå frem i norske medier og predike budskapet om at dette er fornuftig bruk av penger. Spørsmålet da bli :

- Gjelder ikke handlingsregelen lenger i så tilfelle?
- Er det økonomisk bærekraftig å bruke så mye penger?
- Er det styringsevne å investere i et slikt prosjekt?

Politiske sannheter
Jeg er lei av politiske motstandere som ikke evner å konsentrere seg om konskevensene av egen politikk fremfor å lyve om andre (les FrP) sin. Slike politikere er ikke velgerne eller demokratiet tjent med, fordi det bidrar til å skape politikerforakt og lavere velgeroppslutning. Politiske sannheter fremstår ofte som lite troverdig – det hadde vært bedre om de faktisk var basert på nettopp sannheten.