Prinsen og kardinalen nyter kebabkvelden.

I år valgte jeg bort «kjendisjulebordet» på Sola med Johan Golden, Åsleik Engmark, Kjartan Salvesen og andre trekkplaster til fordel for en arabisk helaften på Egenes. Det angrer jeg ikke på, selv om både ganen, magen og hoftene fikk kjørt seg grundig i løpet av natten.

Til mitt hell er jeg blant de utvalgte som får delta på denne celebre begivenheten som finner sted en mørk og stormfull aften hvert år før jul.

Historien forteller at verten alltid har hatt et nært og kjært forhold til kebab, og han liker også å kle seg opp og gå inn i roller som ligger langt unna hans daglige virke i hvit legefrakk. Ved å slå sammen kebab og utkledning, ble «kebabfesten» skapt. De første årene var kleskoden «den arabiske verden» og folk kom som både faraoer, vise menn og haremskvinner.

«Kebabfesten» har eskalert. I kjent stil skal stor bli større og mye bli mer, så i år marinerte verten hele 12 kilo kjøtt – både kylling, lam, svin og årets «variant», rype – sammen med flere hundre fedd hvitløk, kruttsterke sauser og bitte litt salat.

Også på utkledningsfronten tar det av. Verten hadde skiftet fra fjorårets faraokostyme til gangsterstil med hvit singlet, tykk bart, heftige gullkjeder og dongeri med kraftig sagging. En arabisk prins med maskara i barten, forførende tykke øyevipper og rikelig med eyeliner dukket også opp, og prinsen måtte flere ganger forsvare seg mot overivrige haremsdamer som tafset på hans frekke gulltights.

Jeg var prinsen!

Det ble en multikulturell aften der blant andre en belgisk kardinal, Snøhvit, en frekk nissejente og en flott alv, Døden, en skotte, en tysk soldat, Per Inge Torkelsen/Dag Solstad, et par sjeiker og flere haremsblomster koste seg med fantastisk kebab, fortryllende drikke og forførende toner langt ut i tusen og én natt …

I år valgte jeg bort «kjendisjulebordet» på Sola med Johan Golden, Åsleik Engmark, Kjartan Salvesen og andre trekkplaster til fordel for en arabisk helaften på Egenes. Det angrer jeg ikke på, selv om både ganen, magen og hoftene fikk kjørt seg grundig i løpet av natten.

Til mitt hell er jeg blant de utvalgte som får delta på denne celebre begivenheten som finner sted en mørk og stormfull aften hvert år før jul.

Historien forteller at verten alltid har hatt et nært og kjært forhold til kebab, og han liker også å kle seg opp og gå inn i roller som ligger langt unna hans daglige virke i hvit legefrakk. Ved å slå sammen kebab og utkledning, ble «kebabfesten» skapt. De første årene var kleskoden «den arabiske verden» og folk kom som både faraoer, vise menn og haremskvinner.

«Kebabfesten» har eskalert. I kjent stil skal stor bli større og mye bli mer, så i år marinerte verten hele 12 kilo kjøtt – både kylling, lam, svin og årets «variant», rype – sammen med flere hundre fedd hvitløk, kruttsterke sauser og bitte litt salat. Også på utkledningsfronten tar det av. Verten hadde skiftet fra fjorårets faraokostyme til gangsterstil med hvit singlet, tykk bart, heftige gullkjeder og dongeri med kraftig sagging. En arabisk prins med maskara i barten, forførende tykke øyevipper og rikelig med eyeliner dukket også opp, og prinsen måtte flere ganger forsvare seg mot overivrige haremsdamer som tafset på hans frekke gulltights.

Jeg var prinsen!

Det ble en multikulturell aften der blant andre en belgisk kardinal, Snøhvit, en frekk nissejente og en flott alv, Døden, en skotte, en tysk soldat, Per Inge Torkelsen/Dag Solstad, et par sjeiker og flere haremsblomster koste seg med fantastisk kebab, fortryllende drikke og forførende toner langt ut i tusen og én natt …

Denne gangen har jeg skrevet en kommentar om utelivsvold i Stavanger. I tillegg til å være journalist i Rogalands Avis tar jeg en mastergrad i samfunnssikkerhet ved Universitetet i Stavanger. Her er kommentaren min:

«36-åring angrepet av gjeng og slått med kølle», «23-åring slått i hodet med jernstang» og «44-åring nedslått på Torget».

Overskriftene slår nok en mandag mot oss fra avisstativet etter helgens fylleslag. Lørdagskvelden endte som vanlig med flere tilfeller av grov vold på byen i Stavanger. Politiet fikk fyllearresten full av bråkmakere, mens legevakten og akuttmottaket jobbet med ofrene etter nattens bataljer. I hvilken grad er dette en krise, og hvem er det i så fall som skal rydde opp?

Selv om vold på byen i helgene har blitt «normalt», er det viktig å tenke på at det kan få alvorlige konsekvenser for dem som rammes. Rogalands Avis (14. oktober) så nærmere på opplevelsen til Lars Dahl og skjebnen til mannen bak overskriften «44-åring nedslått på Torget». Overskriften er kanskje ikke noe å reagere på, men det blir mer personlig når Dahl forteller han satt på en benk utenfor Burger King og ventet på en venninne. To ukjente menn setter seg ved siden av ham. Da den ene reiser seg, snubler han og dunker i vinduet på Burger King. Dahl ler, men det neste han husker er at han våkner i en blodpøl på bakken. De to mennene har slått og sparket ham grundig. Dahl måtte rett til sykehuset og operere etter å ha fått brudd i begge kinnbeinene, brudd over øyet og knust overkjeven som følge av volden.

Hadde gjerningsmennene truffet «feil» kunne Dahl blitt drept den kvelden. Midt på Torget i Stavanger, av to menn han aldri hadde sett før og strengt tatt ikke gjorde mye for å provosere. Marginene for en fatal utgang av slik vold er mindre enn mange tenker over. De fysiske skadene etter et slikt overgrep er alvorlig nok, men de psykiske skadene kan være enda verre. Et slikt traume kan være « … en psykisk vond opplevelse som går ut over den vanlige menneskelige erfaring. Slike hendelser oppleves som regel med intens frykt, skrekk og hjelpeløshet». Det kan føre til at vedkommende vil slite med angst, nervøsitet og søvnløshet – og i verste fall utvikler posttraumatisk stressyndrom.

Vold på byen er altså en krise for dem som blir rammet. Men i hvilken grad er det en krise også i større skala? Av antall mennesker som går på byen, er det jo svært få som blir rammet så hardt som Lars Dahl. Likevel er det flere som opplever slåssing og bråk på byen i Stavanger – enten ved at de ser noen som slåss eller havner i bråk selv. Politiet har ved flere anledninger de siste årene advart mot at det er mer vold på byen og at den blir grovere og grovere. De som utfører volden fortsetter å sparke og slå også etter at offeret har gått i bakken – noe som øker sjansene for alvorlige skader. I så måte kan krisen best beskrives som en krypende krise som utvikler seg sakte over tid.

Mediene spiller også en viktig rolle i å definere vold på byen som en krise. Lars Dahls skjebne kunne like gjerne vært i notisform – altså bare noen linjer gjemt bort i avisen. Når saken derimot får et ansikt (i dette tilfellet nærbildet av et mishandlet ansikt) som blir blåst opp på førstesiden, og følges opp med kritiske spørsmål til politiet, utelivsbransjen og ikke minst politikere over flere dager, da kan en kalle det en krise. Det er en del av medienes makt: Hvis mediene definerer det som en krise, er det i stor grad en krise. At en krise kan komme inn og ut av mediebildet, er også et kjennetegn for en krypende krise. Den varer over så lang tid at mediene ikke klarer å holde oppe trykket og nyhetsverdien synker. Så kan den dukke opp igjen litt avhengig av resten av nyhetsbildet og om det er ny utvikling i krisen.

Akkurat nå er utelivsvolden igjen en aktuell krise. Rogalands Avis har vist Lars Dahls ublide skjebne og sett nærmere på mulige løsninger på utelivsvolden gjennom flere reportasjer, Aftenbladet har blant annet fulgt politiet ute på patrulje i byen, og NRK Rogaland har tatt med et eldre ektepar fra avholdsbevegelsen ned i «lysløypa». Medienes fokus setter problemstillingen høyt på den politiske agendaen. Mange av argumentene har vi hørt før, og mange av aktørene har vært på banen og flagget samme fane tidligere.

Særlig Frp og Høyre benytter anledningen til å kritisere den sittende regjeringen for å ikke bevilge penger nok til politiet, og politiet hiver seg på og mener de skulle hatt ressurser til å fordoble innsatsen i helgene. I tillegg vil KrF og andre aktører innskrenke skjenketidene, både nasjonalt og lokalt. Dette er politiet enige i – da hadde de fått bedre arbeidsbetingelser – men utelivsbransjen sier at da blir festene, bråket og volden flyttet til nachspiel i de forskjellige bydelene, og det er jo ikke bedre. Utelivsbransjen frykter for sine mest innbringende skjenketimer. De mener problemet blir mye mindre med mer politi i gatene. Politiet ønsker også at nattmatserveringen stenger tidligere for å unngå at folk lager bråk i køene. Nattmatselgerne argumenterer for at folk blir enda mer hissige hvis de ikke får mat, og også de peker på mer politi som en bedre løsning. Vi ser at krisen blir en del av et politisk spill med flere aktører på banen som har sin egen agenda. Det kan gjøre det utfordringen å finne de beste løsningene.
Hvem har så ansvaret for å ordne opp?

Nærhetsprinsippet når det gjelder krisehåndtering i Norge tilsier at krisen skal håndteres på lavest mulig nivå – altså er mye opp til den lokale politiledelsen, Stavanger kommune og andre lokale aktører.

Bystyret i Stavanger står fritt til å stramme inn skjenketidene hvis de mener det vil hjelpe. De fleste ekspertene enes om at voldsproblematikken henger nøye sammen med alkohol og alkoholinntak. Fra 2008 til 2012 (skjenkepolitikken blir vedtatt i perioder på fire år) var derfor politikernes tanke med skjenkereglene å få de unge tidligere hjem fra byen siden politiets statistikker viser at unge menn står bak mye av bråket. Derfor ble det innført differensierte åpningstider. Ulike åpningstider skulle også hindre opphopning i sentrumsgatene, taxikøene og nattmatsjappene. Tanken var at mindre kø vil gi mindre knuffing og færre situasjoner som kan ende opp med bråk og slåssing.

Likevel fortsetter utelivsvolden, og en må se på andre løsninger på problemet. Den tryggeste løsningen er kanskje å stenge alt klokken 24.00 i håp om at folk drikker mindre og går fredelig hjem. Det ville imidlertid være en meget upopulær politisk beslutning å ta. Det blir også et spørsmål om i hvilken grad noen få skal få ødelegge for andre – 99,9 prosent av de som går på byen er jo ikke voldelige selv om de hygger seg i byen til langt på natt. Samtidig blir innskrenkede skjenketider stadig mer aktuelt hvis krisen fortsetter å utvikle seg og voldsspiralen fortsetter.

Utelivsvolden er en kompleks krise, og det er ingen enkle løsninger. Kravene til utelivsbransjen om å ikke slippe inn og skjenke mindreårige og overstadig berusede personer er strenge, og brudd på kommunens skjenkeregler medfører harde straffer for uteplassene. Dørvaktfunksjonen er også i sterk grad profesjonalisert, og samarbeidet mellom politi, skjenkekontroll, dørvakter, utestedene og kommunens administrasjon er god. Dette samarbeidet må fortsette og videreutvikles hele tiden. I tillegg lærer Stavanger kommune av Stockholm, som på 90-tallet hadde store problemer med utelivsvold. Der er politiet i flere omganger inne på de «verste» utestedene for å vise seg, sjekke stemningen og snakke med dørvaktene. Er ting i ferd med å skli ut, har politiet myndighet til å tømme utestedet og sende folk hjem. Dette har hjulpet veldig på voldstallene i Stockholm.

I tillegg til tverrfaglig samarbeid mellom politiet, utelivsbransjen, dørvakter, natteravner, kommunens administrasjon og politikerne, sitter politiet på nøkkelen til å løse krisen med utelivsvolden:

Mer politi er langt på vei en del av løsningen. Mer synlig politi fra midnatt til klokken 04.00 natt til lørdag og søndag vil først og fremst ha preventiv effekt. Selv om de fleste bråkmakerne ikke framstår som særlig intelligente, er det svært få som starter slåsskamper foran øynene på politiet. Ordensmakten har selv statistikk på at voldstallene går ned bare de har én politibil parkert midt på Torget og er synlige i gatene. Politiet har også begynt å bortvise folk som lager kvalm fra byen. De får «rødt kort» og må holde seg borte i 24 timer fra sentrum. Hvis de blir sett i sentrum igjen av politiet, bærer det rett til arresten. Dette er bra, og kan hindre at det smeller senere på natten. I tillegg vil tilstedeværelsen øke muligheten for å få pågrepet og straffet gjerningsmennene kjapt.

Det nytter ikke å slå og sparke og så stikke av – volden må få konsekvenser for flere enn ofrene.

Denne artikkelen med overskriften «Null vold i sentrum» sto på trykk ved siden av kommentaren min i Rogalands Avis 26. oktober 2011.

Her på berget trykker vi vanligvis hender når vi møter nye folk eller gamle kjente. Den rimelig enkle håndhilsningen er imidlertid ikke alltid like grei å løse i praksis. Det er også mange måter å gå fram på, og flere ulike varianter.

Hanekampen: Når menn møtes er det om å gjøre å klemme i stykker motstanderens hånd. Utføres ofte når man skal hilse på ekskjærestens nye flamme eller kjærestens eks. Et triks her er å ikke ta tak helt inni hånden til den andre, men heller klemme til lenger ut på fingrene der det er mindre motstand og mer smertefullt.

Maktgrepet: Bokstavelig talt et maktgrep. Maktgrepet er fast, og mange benytter samtidig motsatt hånd til å holde motstanderen fast, altså den du hilser på, så lenge at stemningen vipper mot det ubehagelige. Den som holder smilet lengst uten å forsøke å dra seg løs, er mektigst.

Fuktig sokk: Håndtrykk er vanlig i formelle sammenhenger. Der er det viktig å ikke drite seg ut, og det gjør mange nervøse. Det betyr håndsvette. Det er ikke noe særlig godt inntrykk å ha et håndtrykk som en fuktig sokk. Er du riktig svett, er det dessuten vanskelig å holde fast på grepet, og det er ekstra pinlig.

Jentegrepet: Stiller du med dette håndtrykket, får du aldri noen lederjobber – ikke engang hvis du er jente. Hånd-trykket uttrykker svakhet og lite handlekraft, selv om det er det mest behagelige å møte for andre mennesker. Kan imidlertid brukes taktisk nettopp for å bli undervurdert.

Lytegrepet: Hvordan du skal hilse på folk som av en eller annen grunn ikke har hender å trykke? Tar du vedkommende i metallkloen, gir du et klapp på skulderen eller går du for en klem? Her er det mange feller å gå i. Det er imidlertid en slags trøst at vedkommende uten armer sikkert har møtt flere tullinger som deg. Det lureste er å stille seg litt bak i køen og observere hvordan andre hilser på vedkommende. Er det blottet for muligheter (ingen armer eller kroppsdeler som stikker ut og er naturlig å trykke), kan seriøs øyekontakt og en muntlig hilsen være å anbefale.

Lykke til!

Da var katten ute av sekken – den hyllede villmarkens sønn, Kristoffer Clausen – innrømmer at hans år alene i villmarken ikke var helt som han har gitt inntrykk av.

34-åringen har skrevet bok om sitt påståtte opphold på ett år ute i skog og mark som har solgt over 10.000 eksemplarer. Han har også laget et slags dokumentarprogram av sin strabasiøse hverdag i det grønne – den er solgt til TV 2. Best av alt er at Clausen ble hyllet med hedersprisen Årets villmarking på Villmarksmessa tidligere i år. I tillegg til å spare husleie, strøm og matutgifter har han altså tjent gode penger.

Nå innrømmer imidlertid friluftsfyren at han har tatt en snarvei eller tre. Det er greit nok å sove ute når det er fint vær, fiskelykken smiler og myggen holder seg unna, men en ensom Clausen fikk behov for et par netter på hotell og en snartur på kjøpesenter etter noen måneder borte fra sivilisasjonen.

Å gå amok med harryhandling – store skinker, billig kylling og kanskje litt porr til de ensomme timene i skogen – det kan vel ingen holde imot ham?

At han etter flere måneder alene, bortsett fra de ukelange småturene til Sverige, valgte å bytte overnatting i granbarhuk, gamme eller hule med en hytte med strøm, do og varmt vann, skjønner jeg også godt. Det ironiske er at villmarksmannen sprakk i mai-juni, men han ble kanskje lei av rimfrost i skjegget og snø i underbuksa.

Men er du egentlig virkelig overrasket? Det er jo ikke slik at Bear Grylls – britisk erkemann og villmarkstulling – ikke overnatter på hotell og blir kjørt rundt av TV-teamet sitt mellom opptakene i jungelen? Nei, det er ingen skam å unne seg litt luksus, men du skal ikke lyve.

Denne spalten er for anledningen skrevet fra midt i skogen bare iført en underbukse av granbar og kappe av elghud. Jeg knasker på en kongle, og trykker «send» til redaksjonen – takket være trådløst bredbånd med god dekning!

Her er forresten lenken hvis du ikke har fått med deg avsløringen av Villmarkens største tulling.

Med fare for å tråkke i bedet til min kollega Henriettes bloggverden, velger jeg likevel å ta opp en helt spesiell jentefrisyre i dag. Jeg stiller et spørsmål som er like essensielt som hva er meningen med livet, finnes det intelligent liv andre steder i universet og hva kom først av høna og egget?

Jeg spør: Er dult en flott frisyre for jenter/damer?

En kjapp begrepsavklaring (for de mennene som ennå henger med): En dult er den klumpen jenter av og til velger å krølle sitt eget hår sammen i og sette fast med en strikk eller annet de har for hånden. Dulten kan plasseres rett oppå hodet, litt lengre ned i nakken eller til en av sidene (for de virkelig eksperimentelle).

Så til svaret på spørsmålet: Svaret er nei. Til de grader nei.

Det verste en jente kan gjøre for å fornedre sitt eget hår, er å straffe det med å pakke det sammen som en hårfarget snøball og dandere klumpen på sitt eget hode. Og jenter, jeg har faktisk gjennomskuet dere. Når dere finner på noe nytt, enten når det gjelder klær eller frisyrer eller andre ting som skal piffe opp personligheten, så kaller dere det for «mote».

En blogger (11 år) fra Bømlo skriver dette om dulten, og trekker med rette fram at frisyren springer ut av latskap og manglende hårpleie:
«Å sette håret i dult er både enkelt og kult. Dult kommer aldri til å gå av moten! Hvis du skal på skolen, har mega-bustete hår, og ikke har tid til å stelle deg: Bare ta en hårstrikk og sett håret oppi en dult!»

«Motefrisyren» dult var veldig dominerende i fjor. Jeg registrerer med lettelse at færre og færre jenter bruker frisyren i dag. Det er godt. Dulten ble funnet opp for tusen år siden for at kvinner ikke skulle få håret i øynene under husarbeid og matlaging.

Da er det greit.

Morgenstund har gull i munn, sier noen. Selv om jeg er et utpreget B-menneske, altså av dem som liker å stå sent opp og heller tar for seg av nattens frukter, er det mye lettere å våkne opp og starte dagen nå når det er lyst ute.

Dessverre får jeg ikke nyte min sommerlige morgengnist. I stedet for gull i munn grytidlig på morgenen, våkner jeg altfor tidlig med en helt annen smak i munnen – en tørst etter blod …

Det er langt fra søt musikk som drar meg ut av mitt behagelige drømmeland. Det er Satan selv – i form av en skjære med sangstemme fra helvete. De raspende skrikene skjærer gjennom marg og bein fra utenfor soveromsvinduet mitt, og vekker meg hver morgen. Selv om jeg bretter hodeputen godt over ørene, trenger Skjæresatans primalskrik gjennom og banker inn følgende mantra i meg:

Dyret må dø.

Én av oss må bort, og dette er neppe en trekkfugl av den vanlige sorten, så jeg ser ingen andre utveier enn et fatalt utfall. Spørsmålet er bare hvordan.

Gift har vært et mye brukt mordvåpen opp gjennom historien. Lydløst og så godt som sporløst – fjærkreet blir neppe obdusert hvis jeg timer angrepet til renovasjonsdagen. Hvis jeg putter gift i matrestene mine og lar lokket til kompostdunken stå åpen, risikerer jeg å ta livet av både nabolagets katter og eventuelle sultne uteliggere, så det er neppe det lureste.

Hadde kampen utspilt seg oppe i Nord-Norge, hadde jeg bare ladet luftgeværet og lagt meg i snikskytterposisjon, men her i Stavanger har jeg dessverre ingen skytevåpen. På Internett vet jeg det er oppskrifter på rimelig kraftige potetkanoner, men det er kanskje litt dristig å fyre løs med midt i et nabolag, selv på Storhaug?

Hva spiser en slik Skjæresatan? Kan jeg lokke den med fuglefrø i den ene hånden med et balltre gjemt bak ryggen i den andre?

Mens «sangen» skingrer, legger jeg mine planer. Bare vent …

Det er ikke så greit å alltid få med seg det som blir sagt. Som regel skjer dette når Madammen prøver å innprente meg info jeg på forhånd avskriver som unødvendig, og da vender jeg det tunghørte øret til.

Men i andre tilfeller misforstår man budskapet eller rett og slett hører feil. Ironisk nok er det sånne ting som fester seg best og er vanskeligst å endre.

Familien til Madammen er skikkelige tilhengere av Kaptein Sabeltann. I tide og utide stemmer store og små i med signatursangen, men de synger konsekvent «Siiiiv og hoi, snart er skatten vår!». Selv om jeg høflig prøver å innprente at det skal være «Hiv og hoi» er dette så inngrodd at det ikke går å endre.

Madammen selv har fått Stratos-reklamen på hodet, du vet med den blå, dansende kua som synger en egen versjon av MC Hammers «Can’t touch this»? Hun er en fantastisk kvinne, men tekst er ikke hennes sterke side, og hun synger konsekvent: «Bombombombom – Chocolate!» i stedet for «Momomomo – Chocolate!» Av ukjent grunn.

Jeg har også mine små skjønnhetsfeil. Som ung og ivrig elev rakte jeg kjapt opp hånden da læreren ville ha fullført ordtaket: «Brent barn…» Heldigvis fikk en annen elev ordet og fullførte: «… skyr ilden.» Brikkene falt kjapt på plass i mitt sinn, og jeg ble veldig lettet over å ha unngått et flaut feilsvar. Hjemmefra hadde jeg nemlig flere ganger fått høre at «brent barn lukter ille»…

Til dags dato er jeg veldig i tvil om hva værmelderne på TV egentlig sier. «Det blir overskyer, men UTTRYKK for regn» eller «UTRYGT for regn». I mitt hode fungerer begge, himmelen kan gi UTTRYKK for regn, overskyet og sol, men det kan også være UTRYGT for litt regn. Forrige gang jeg så værmeldingene, sa værfrøkna vitterlig UTRYGT.

Men hvem vet, kanskje hun har misforstått hun også?

Her i Rogalands Avis har vi –blant mange andre spennende nyheter – også presentert barberbrødrene Fevang. De to velbygde frisørlærlingene vil etablere seg i Stavanger, og innføre en tradisjonell barbershop.

Dette fikk meg til å tenke litt. Begge brødrene framstår som skallete – altså uten hår – på hodet. Hvilke signaler sender det ut når du er frisør? «Jeg har ikke eget hår, men gi meg penger for å tukle med ditt»?

Skallete frisører er langt fra det mest mistenksomme jeg har opplevd – det kan jo komme av naturlige årsaker. Derimot kan det tenkes flere andre situasjoner der troverdigheten settes fort ut av spill.

Det er neppe noen som velger en personlig trener (PT) som er tjukk. «Practise as you preach» heter et godt gammelt ordtak, og hvis et eller annet fleskeberg prøver å instruere meg i armhevinger uten selv å kunne utføre noe lignende, tar jeg det dessverre ikke som god fisk.

Tenk deg en bilselger som er full av gode argumenter for at du skal kjøpe en splitter ny bil. «Vinden i håret, fartsfølelsen, lyden av motoren og den skinnende lakken gjør virkelig livet verdt å leve» som han sier. Hvis du så oppdager at bilselgeren selv tuffer rundt i et kinderegg av en elbil, vil du ikke da føle at argumentene hans mister litt av tyngden?

Det samme gjelder oss journalister. Våre skarpe penner stiller både folk og fe til veggs daglig, med avslørende reportasjoner om selskaper, kommuner og politikere som bryter med egne vedtekter og uttalte løfter. Men hvis vi selv ikke engang klarer å skrive skikkelig norsk – da sliter vi voldsomt med troverdigheten vår.

Grillkongen Craig – der har du mann med tyngde og troverdighet. Det er jo lett å se at dette er en mann som virkelig brenner for mat. Hadde han vært 50 kilo lettere, hadde jeg neppe kjøpt grillpølsene hans så ofte som jeg gjør. I believe in you, Craig! Takk for maten.

Telefonen ringte forleden, og det var tannlegen. Skrekk og gru. Jeg har arvet tannlegeskrekken fra pappa. I Københavns forstad Dragør var det ikke silkehansker tannlegene var kjent for på 60-tallet, og pappa var ikke gatens mest ivrige med tannbørsten, så forholdet ikke det beste.

Jeg hadde med pappa da skoletannlegen kalte meg inn første gang i førskolealderen. En brutal mann med hang til verktøy, var han. «Her er det hull, og det skal bores godt opp» var beskjeden han ga etter undersøkelsen. Jeg sto der med gråten i halsen og trodde min siste time var kommet, men pappa sa nei takk på mine vegne. Min helt! Vi dro heller inn til en av de private tannlegene, en vennlig kvinne som hadde mer hang til pedagogikk enn skumle verktøy, og alt gikk meget bedre.

Dessverre har kjeften gitt meg flere problemer opp gjennom. Den pedagogiske tannlegen oppdaget at et par av tennene mine ikke dukket opp der de skulle. Når melketennene forsvant var det derfor to mangler i perleraden. Vitenskapen vet råd, og i dag lages det kunstige implantat som er flottere enn våre egne tenner. Problemet er bare at det må kirurgi til for å feste nytennene.

Pappa og jeg troppet opp på sykehuset i Bodø like bleke begge to. Legene slapp ned en bunke skarpe verktøy ved siden av meg med et klunk, og jeg skjønte hvor det bar. Jeg takket ja til bind for øynene. Til tross for heftig bedøvelse, er det ikke behagelig å kjenne hele skallen riste fordi tannlegen har drillen langt ned i kjevebeinet ditt for å lage fester, og du føler ditt eget blod sprute ut av munnen.

Da de hadde sydd igjen tannkjøttet med nål og tråd og jeg reiste meg fra stolen, begynte allerede bedøvelsen å gi seg og slippe til smertene. De ble verre og verre. På båten hjem vurderte jeg å hoppe over bord for å slippe pinslene, og det ble et par dager på grøt og suppe.

Etter dette er de eneste skarpe sakene som kommer inn i min munn flytende …

I dag står mat på menyen. Det skal handle om matmengde, altså porsjoner. Skikkelige porsjoner.

Jeg har en sterk frykt for å ikke bli mett når jeg lager mat. Det gjelder forresten også når jeg ikke lager maten selv, men bestiller på restaurant og får servert mat av andre.

Dette medfører at jeg som regel koker alt, altfor mange poteter, dobler oppskrifter for å forsikre meg om å bli mett, og står igjen med mat til overs. Men det er ingen problem – da har jeg jo kveldsmat eller mat til i morgen.

Spagetti er det eneste jeg ikke blir klok på. Øyemålet mitt på spagetti svikter gang på gang, og det virker som om jeg cirka annenhver gang ender opp med altfor mye og altfor lite – siden jeg alltid kompenserer i forhold til siste pastafadese. Nok om det.

Det er kanskje ikke så stas å være med meg på restaurant når jeg presiserer overfor kelneren at jeg er veldig sulten, og spør om jeg blir mett av den og den retten. De skikkelige fancy restaurantene holder jeg meg unna – retter der porsjonene er på størrelse med en fyrstikkeske er naturligvis bare å holde magen for narr.

«Man skal ikke narre sin egen mage» burde vært et kjent visdomsord. Alle skal få – magen også – ellers vet vi alle hvordan det går. Magen kan straffe sin bærer på mange måter hvis den ikke er fornøyd, altså mett.

Derfor er det ikke så kjekt hvis noen spør om de kan få smake litt av maten min. I grunnen er det et merkelig spørsmål – vedkommende som spør har som regel sin egen mat, og den har jeg ikke tenkt å spørre om å få spise før jeg ser at vedkommende har gitt opp å spise opp selv.

Da, og først da, er det lov å spørre. Man skal jo ikke kaste god mat. Tenk på de sultne barna i Afrika, og din egen mages vrede.

Ajajaj. Der gikk jeg på en kjempesmell, en tabbe av dimensjoner, faktisk.

En kompis hadde tidligere på dagen sendt en SMS og spurt om vi skulle spille squash i dag. Midt i en meget hektisk arbeidsdag fikk jeg lest meldingen igjen og skulle til å svare, men måtte først høre med naboen om når det husmøtet vi har utsatt og utsatt skal være.

Kjapp SMS der svaret var 16.30, midt i squashtiden.

«Sorry Mac. Dritkjedelig husmøte kl. 16.30 …» sendte jeg oppgitt til squashkompisen min.
Men vent litt … Ikke si det. Nei. Neineinei!!! Jeg gransket meldingen til kompisen min litt nærmere, og skjønte fort at den hadde gått akkurat dit den ikke skulle.

Til naboen.

Det er nok mange som har ønsket seg en rød knapp på mobilen som stopper og sletter meldinger som ubønnhørlig er på vei til feil nummer. Så også i dette tilfellet, men tabben var så total at det bare var å le av meg selv. Skjemmes og le.

«Sorry, ka?» var svaret fra naboen, som åpner sitt hjem for å avholde husmøte, og har jobbet intenst for å samle troppene for å ta viktige og framtidsrettede avgjørelser på vegne av husets beboere.

Jeg sendte kjapt en oppfølgings-SMS der jeg forsøkte å le det hele vekk og skylde på squashkompisen min, og i tillegg oppfordre til et effektivt og spennende husmøte. Livredd for at SMS-tabben skulle bli tatt ille opp – og det litt humoristiske forsøke på å rette opp ting skulle forverre situasjonen ytterligere – måtte jeg en snartur på toalettet for å gjemme unna rødmen og skammen.

Heldigvis tok naboen det med et smil – Gud velsigne henne – og møtet gikk fint. I alle fall effektivt.

«Ring meg, kan du ringe meg?!» spør Madammen for tusende gang.

Hun har mistet oversikten over lokaliteten til sin mobiltelefon, og ber meg ringe så hun kan gå etter ringelyden.

Jeg vegrer meg, også dette for tusende gang. Skal jeg bruke av min tid på å ringe opp, penger til telefonselskapet og strøm fra min mobilen (som jeg for øvrig har full kontroll på hvor er) for at hun skal finne sin i den 45 kvadratmeter lille leiligheten? Skal jeg utsette mitt legeme for unødvendige og muligens skadelige mobilstråler for å spare henne for nok en leteaksjon?

Ok, så har jeg tid til å ringe opp, det er ikke jeg som betaler telefonregningen, strøm har jeg nok av og litt mer mobilstråling fra eller til er nok til å overleve, men det irriterer meg grenseløst å bli involvert i dette bare fordi legger fra seg ting og tang både høyt og lavt helt i ørska. Dessuten så jeg henne snakke i telefonen i sofaen for under ti minutter siden, og jeg har registrert at hun påkaller meg før hun har lagt to fingre i kryss for å lete.

Det er ryggmargsrefleks å ta den letteste utveien, i stedet for å ta tak i problemet – nemlig at hun er ekstremt distré på enkelte ting. Jeg vurderte i det lengste om hun i det hele tatt skulle få tilgang til nøkler til leiligheten av ren frykt for at de blir borte. Hun fikk til slutt egne nøkler, men det hjelper lite når hun aldri vet hvor de er.

Merkelig hvordan ting kan forsvinne for godt i en kvinnes veske. Det er ikke alltid like praktisk med en stor og romslig veske – ting forsvinner oftere enn sokker i vaskemaskinen. I jakkelommen kan nøklene også befinne seg, hvis en bare finner rett jakke (av cirka 20) og rett lomme. Og siden det ikke bare er å ringe til nøklene (denne teknologien kommer helt sikkert snart), må vi lete.

«Vi», ja …

Gjennom min lange karriere i fotballen er det mange varme minner fra banen, men også fra livet på sidelinjen. Jeg husker de første årene som spiller, da sidelinjen var fylt opp av ivrige foreldre med særdeles variert kunnskap om fotballsporten. De mest pedagogiske foreldrene ropte «Bra! Én til, også én gang til!» til oss miniputter, selv om mottak ofte ble pasninger til motstanderne og pasninger ble skudd, og alle sprang etter ballen samtidig.

I disse årene, der det for mange var enda viktigere å ikke drite seg ut enn å spille godt, kunne det være en utfordring å ha foreldrene med. Min mor, kommunelegen, lot ofte entusiasmen ta overhånd, og glemte spillets regler da hun høylytt oppfordret våre spillere til diverse skitne triks mot motstanderne – selvfølgelig i beste mening. Som lege kan hun sin anatomi, og i kampens hete tipset hun oss om å gå etter ballene – ikke ballen – i nærkampene … Foreldrene på siden både lo og bannet, både av podene, seg selv og hverandre, og det var et herlig samhold og en herlig tid.

Min far tok tidlig ansvar som trener, og kjørte øvelser fra en svensk fotballbok han hadde lånt på biblioteket. At boken var på svensk, han er dansk og spillerne var norske, gjorde gjerne at spillerne sprang som hodeløse høns under de mest avanserte øvelsene, men for et fantastisk engasjement! Det var i alle fall ingen motstanderlag som kunne forutse våre innøvde trekk – ikke engang oss selv! Fra sidelinjen styrte pappa skuten med fast hånd, men flere ganger kom det reaksjoner fra spillere og foreldre på motstanderlaget over at han ropte «Hands!» i hytt og gevær, selv om ingen var i nærheten av ballen med hendene. Min danske far ropte ikke på hands, men på Hans – en spiller på laget …

Litt senere, da det ble lov å toppe laget og kreve mer av spillerne, fulgte flere av de på sidelinjen etter. «Di hælvettes kvalfetta, du kainn jo ikkje ta imot en baill engang!» utbrøt en engasjert oppmann til en medspiller av meg under en kamp. Medspilleren som fikk kraftutbruddet slengt etter seg, var sønnen til den noe hissige oppmannen. Heldigvis fikk han også mye ros, og det er alltid kjekt med skryt. Det er i grunnen det vi fotballspillere liker aller best fra side-linjen – ros og skryt.

Madammen hamstrer kvinnemagasiner som Bo bedre, Vi i villa, Vakre hjem og så videre og pløyer gjennom dem både sent og tidlig. Slike blader bør forbys – de er djevelens verk. Det kommer i alle fall ikke noe godt ut av det for oss menn.

Nyfrelst etter sin siste interiøråpenbaring kvitrer hun ut planene for leiligheten. Jeg vet at jeg balanserer på en syltynn line. Jeg må ikke være for uinteressert eller avvisende – da kommer påstandene om at jeg ikke bryr meg, som jo er sant, bortsett fra at jeg vet at dette kommer til å koste meg i blod, svette, tårer og penger. Er jeg FOR interessert, sier det seg selv – da er vi avgårde mot Forus asap.

Nesten uansett hvor nøye jeg har veid mine svar, kommer spørsmålet jeg ikke unner min verste fiende: Skal vi dra på Ikea?

Vi er inne i en periode der «vi» ønsker nye løsninger i leiligheten. Det vil si ny sofa, nye hyller, nye skap, nytt skoskap, nytt speil og nye gulvtepper. I tillegg kommer alt mulig nips som har en lei tendens til å havne i handlevognen når man er innom nevnte Ikea, Skeidar, Living og Bohus.

Utfordringen – i tillegg til å unngå en tidlig død av kjedsomhet for min del – er at Madammen bare har 45 kvadrat å utfolde seg på. Det er litt bedre plass i stuene i interiørmagasinene, men det gjør bare at vi må finmåle på milimeteren, beregne og tegne opp, og så sjekke ALLE varehusene for rett løsning.

Når vi til slutt kommer hjem etter en skikkelig maratonøkt, har jeg fortjent litt tid i sofaen. Eller ikke, for nå skal ting skrus sammen og opp. Og det vet vi alle hvem som må gjøre…

Etter lang og tro tjeneste valgte jeg til slutt å pensjonere min Ford Mondeo 1993-modell tidligere i vinter. Den er ennå en bil jeg både stoler på og har sterke følelser for, men vi har rett og slett vokst fra hverandre.

Etter mye fram og tilbake – bilen ble sendt på tog fra selger i Nord-Norge til Drammen der jeg skulle hente den, men så sendt tilbake nordover ved en feil – kan jeg endelig cruise rundt i min nye bil. En nesten ubrukt sølvgrå Mondeo 2008-modell – uten en skramme og med nybillukten intakt – er min.

Og for et glis. Jeg føler meg som en ambassadør der jeg freser rundt, og ser på både Audi-er og Volvo-er og tenker «ville aldri byttet i verden». Det er en deilig følelse!

Med stoltheten kommer også frykten. Første natt med nybilen parkert i gaten på Storhaug, våknet jeg hver gang det gikk noen forbi. I mitt indre mante jeg fram lyden av nøkler mot lakk, og ble kvalm av tanken. Jeg vurderer sterkt å kjøpe kjegler jeg kan sette rundt bilen hver gang jeg parkerer – slik at folk og fe(hoder) holder behørig avstand.

Fortauskanter, parkeringshus, kjøpesentre, parkering på ferjer og tusen andre situasjoner jeg kommer på kan fort føre til skrammer og småbulker. Madammen har allerede advart meg om å ikke bli like ille som min far på dette området, men der har jeg en utfordring. Da hun likevel sendte melding om at hun hadde parkert helt øde ute på G-Max for å unngå andre biler, varmet det mitt hjerte. Det er kjærlighet.

Jeg føler den gamle Mondeo-en blir fornedret hver gang den nye og flottere versjonen parkeres i samme gate. Det er som å bytte til en yngre og penere dame; Det blir bittert hver gang du treffer den «utdaterte» utgaven hånd i hånd med erstatteren.

1993-modellen er forresten til salgs. Innkjørt, billig og trofast.

Etter én runde med fullstendig knusing av min gode kamerat i squash, måtte jeg vurdere om vi i det hele tatt var verdige motstandere i den edle sporten. Ingen av oss var tjent med et slikt kvantesprang i kvalitet. Likevel sa jeg ja da han til min store forundring spurte om omkamp kort tid etter forrige ydmykelse. I bakhodet tenkte jeg at han sikkert hadde innsett at det var mye han kunne lære av meg, og jeg kunne jo ta ham under mine vinger.

Som den gode kameraten jeg er, valgte jeg å slippe meg ned noen nivå sånn at vi fikk en slags «kamp» om poengene – han er jo en virkelig god venn. Til min store forskrekkelse hadde kompisen min tatt syvmilssteg på kort tid – nå kunne han faktisk spille squash! Det ble en innbitt kamp, og jeg måtte justere min egen innsats opp flere hakk for i det hele tatt holde følge.

Spillet vekslet fram og tilbake, og jeg fikk meg en skikkelig smekk. På dette punktet er minnet litt slørete – enten fordi jeg var så sliten eller fordi jeg ønsker å spare meg selv for ydmykelsen, eller begge deler – men jeg tror faktisk jeg tapte et sett uten selv å få poeng. Da var det ganske stille i bilen hjem. Vi tar nemlig følge til squashbanen, selv om akkurat den tradisjonen var nær ved å få en brutal stopp etter at jeg fikk skikkelig bank.

Neste runde i squash var D-dag for fortsatt spill – og fortsatt vennskap. Det begynte med at jeg tapte hårfint etter å ha hatt en klar ledelse. Neste sett vant jeg, men så spratt ballen feil vei og jeg havnet under 2-1 i sett. Racketen ble slengt litt veggimellom, humøret var nedadgående – dette lovet ikke godt. Da jeg kom under og bare manglet nådestøtet for nok et forsmedelig tap, ble jeg truffet i øret av kompisen min – uten at han foreslo omspill, men tok poenget som om ingenting hadde skjedd. Da våknet villdyret i meg. Jeg kastet meg etter alt, kjempet alt jeg maktet på hvert poeng – og hentet opp den voldsomme ledelsen. Vinnerviljen bruste i meg, hvert fiber i kroppen ville ta seieren hjem. Det siste og avgjørende settet ble spennende, men jeg tok seieren hjem.

Kameraten min bemerket høflig at det var jo interessant hvordan humøret mitt forvandlet seg til det bedre da det gikk min vei. Han sa deretter at han foretrakk at jeg vant – det var så mye kjekkere i bilen hjem, og han fikk jo god trening uansett! Det var jeg jo enig i, der jeg satt og smilte fra øre til øre, men i ettertid har jeg spurt meg: Kanskje han bare ville være en god kamerat?

Denne kanten blir skrevet i en merkelig, merkelig stilling hjemme fra sofaen. At den blir skrevet er overhodet ikke godkjent av medisinsk personell – faktisk tvert imot – men man må jo levere i gode og dårlige dager – in sickness and in health.

Jeg ligger. Til å være en av favorittøvelsene mine i hverdagen, er det overraskende kjedelig i lengden. Knivene i ryggen og de mange spennende valgene når neste cocktail med smertestillende skal tilberedes er det eneste spennende som skjer.

Akutt lumbago, populært kalt hekseskudd, har rystet mitt tempel i sine grunnpilarer – altså ryggen. Oppreist kan jeg bare stå lutet framoverbøyd og til venstre. Som et slags skeivt tårn. Jeg ser ut som en olding, og må le mellom smertestønnene når jeg prøver å bevege meg bortover, litt sidelengs, som en halt krabbe. Det er dessverre ikke morsomt, men usannsynlig smertefullt – til tross for pillene.

For dem som ikke har hatt skikkelig ondt i ryggen kan det opplyses at den er med i de aller, aller fleste av kroppens bevegelser. Jeg våkner på natten når jeg i søvne glemmer at jeg ikke kan skifte stilling på grunn av ryggen. Da er det nærmest umulig å finne en stilling å sove i. Bare det å komme seg ut av sofaen blir et kunststykke. Jeg må velte meg ut som en strandet hval, og bruke finnene uten å røre halefinnen.

På et tidspunkt var jeg så lei at jeg vurderte å finne fram et godt rep. Det hjelper dessverre lite når jeg aldri klarer å feste det i taket, langt mindre komme meg opp på stolen …

Sees neste uke – forhåpentligvis.

Det kreves en spesiell type mennesker for å klare skiftarbeid. Lange arbeidsdager, merkelige arbeidstider og fri når ingen andre har fri.

Jeg har kompiser i oljenæringen som møter knalltøffe spørsmål hver dag i friperiodene: «Skal jeg stå opp og koke kaffe og spille Playstation, eller skal jeg sove videre? Tror jeg sover litt videre, kan jo spille litt senere.» Hårda bud.

Selv jobber jeg ofte kveldsskift. Når jeg kommer hjem etter jobb er jeg så giret at det ofte tar noen timer før jeg får kommet meg i seng. Og når det viktigste neste dag er å komme seg opp og på jobb til klokken 14, er det ofte vanskelig å ikke benytte sjansen og ligge ekstra lenge under dynen.

Tro ikke dette er drømmelivet. Den dårlige samvittigheten gnager nemlig hver dag. Selv om det er min fritid, føler jeg presset for å få gjort noe fornuftig ut av dagen før jobb. Madamens spøkelse svever over skulderen min hele veien. Selv om hun ikke sier at hun vil at det skal støvsuges, vaskes, snekres, kjøpes inn, pantes flasker og utrettes «fornuftige» ting, er det ikke vanskelig å lese mellom linjene.

Derfor våkner jeg ofte med en klump i magen. Likevel blir det til at jeg ligger og drar meg i sengen, sover litt videre, våkner hver halvtime og kjenner på arbeidslysten, eller mangelen på sådan, og døser videre – helt til det blir så travelt at jeg MÅ opp for å rekke jobb.

Dovendyret sover 15-20 timer i døgnet, og er bare våken noen timer om natten for å spise. For et herlig liv! Dessverre er de utrydningstruet … Merkelig.

Jeg har lenge tenkt å ta opp fenomenet Petter Northug jr. her i spalten «På kanten». Den unge trønderen er jo alltid akkurat der – på kanten.

Northug presenterte seg aller først gjennom å gjøre noe som til da ble sett på som svært utypisk norsk. Han snakket rett inn i mikrofonene og sa at det var galskap at han ikke fikk være med til OL i Torino i 2006. Petter – ja, jeg tillater meg å gjøre som utallige journalister før meg, nemlig å bruke fornavn på «nasjonalskatten» Petter Nordthug jr. – var ikke redd for å skryte av seg selv.

Slik har det fortsatt, og sirkuset rundt Northug junior er rett og slett for mye av det gode. Trønderen er en sitatmaskin uten like, og det er ikke rart at journalistene henger på ham som klegger i tykt og tynt.

Når det går dårlig er han ikke like snakkesalig. Northug liker ikke å tape, og furter som en femåring når ting ikke går hans vei. I håp om å få et skikkelig sleivspark fra surmulen stikker journalistene mikrofonene enda tettere trønderkjeften, og enten kommer en klagesang om dårlige ski, upreparerte spor eller motvind, eller så går Mosvik-ekspressen rett forbi.

Uansett blir det store saker for TV og i avisene. Fornærmede journalister ringer rundt til nye og gamle idrettsutøvere og andre tryner for å støve opp «nyheter» om at Northug er for selvgod, kjepphøy og egoistisk. OL-kjempen Ulvang – den mest veloppdragne og moralistiske skiløperen med flest 2.-plasser i verden – får si sitt om den superstjernen som ikke alltid oppfører seg som det forbildet han vitterlig er.

Northug er ekstrem, et konkurransemenneske til fingerspissene, og det er enormt inspirerende og underholdende. Han vil alltid si og gjøre det han føler er best for å vinne – det er derfor han er så god som han er – på godt og vondt. Så er det opp til oss journalister å være varsomme, og av og til gjøre gullkalven en tjeneste og beskytte ham mot seg selv. La ham være litt i fred.

Så skader det ikke hvis Junior lærer seg litt folkeskikk. Han er jo tross alt seniorløper.