Den gangen eg lurte døden
Posted on 02/05/2011 by erling

Når eg va guttunge så va eg møje i Badedammen i Østre bydel og bada. Besteforeldrene mine hadde landsted på Idsøe i Ryfylke, så der og blei det mye nærkontakt med det våte element. Me hoppte på sjøen allerede i april, og badesesongen varte te september/oktober.
Det der greiene di snakke om ang. global oppvarming e bare någe tull. For badesesongen blei kortare og kortare ittekvert som årå gjekk. Allerede for ti år siden blei sesongen så korte at den varte bare i någen timar. I dag eksistere ikkje badesesong for mitt vedkommande, utenom ein varme dusj når det nærme seg jul og eg ska i familieselskap.
I august i fjor så va me på båttur te Langøy. Mens eg står på dekket i min gamle trebåt så komme det ein ball flydanes forbi. Plutseligt så komme det ein gjeng me småungar og brøle: -Ballen, ta ballen! Ønsket om å bli helt og få medalje, og kombinasjonen av uskyldige barnaauer gjorde at eg reagerte i løpet av et hundredels sekund. Eg slengte høyrearmen mot ballen, samtidigt som venstre hånd tok fatt i pullerten på båten for å holla redningsmaen fast.
Pullerten var midlertid vekke, for den skulle skiftas ud me ein nye, men det glemte eg i farten. Så det endte med at eg datt øve rekkå og gjekk rett te bånns. Sko, dongeribuksa, hettegenser, tobakk, lommabog og nytt Canon digitalkamera, det e i grunnen løye kor tungt det bler onna vatten.
På havets bunn satt eg og venta på at eg sko flyda opp, men ingenting skjedde! Og mens eg satt der og tenkte på om det nya kameraet mitt va forsikra, så dukkte det opp et nytt problem. Eg gjekk tomme for surstoff! Det va kje lenger sånn som i barndommen at me kunne ver onna vatten i timasvis. Hekkan, nå drukne du pigede tenkte eg. Og som me har lest om så mange ganger før så passerte livet i revy. Eg så det mektiga lyset mot evigheten, og alle mine avdøde venner sto klar te å ta imot meg. Men lengst inne i tunnelen så eg og et par kreditorar, og då kom eg te meg sjøl igjen.
Eg kjempa mot naturkreftene, eg kjempa mot surstoffmangelen, og eg kjempa for livet. Og sakte men sikkert så nærma eg meg havoverflaten der kor sykebil, brannvesen og hjertestartar forhåpentligvis sto klar og venta. Medaljen og heltestatusen ville nok komma i løpet av någen dager.
Og endelig, nasen presste seg gjennom og fekk fri luft, eg va redda! Eg åbna auene, men ka fekk eg se? Jo, samboaren min sto klar med kamera og holt på å le seg skakke. Og ungane me di uskyldige auene brølte: -Ballen, fekk du ikkje fatt i ballen?
Om någen ungar spør meg ein gang te om å henta ballen, så e svaret klart: Hopp udi sjøl, din dridunge!

RogaStart er en ny startside og portal for Rogaland fylke. Den ble etablert i slutten av august 2010. Portalen vil inneholde nyheter, debatt, emnekatalog, foto, lokalhistorie, artikler og nyheter relatert til Rogaland. Ansvarlig for RogaStart er Erling Jensen. Adressen til RogaStart er http://rogastart.com

Kom gjerne med forslag til artikler, tema eller lenker. Skriv i gjesteboken eller send e-post til: rogastart@gmail.com

Frøken Øyenstikker klaget ikke, selv om det hele var over i løpet av et par minutter.

På Lindøy like utenfor Stavanger var jeg heldig og fikk tatt bilde av to øyenstikkere som parret seg. De kom flyvende rett i mot meg, og landet på en trestamme for å ha litt kos på en fin søndag. At det var midt i kirketiden bekymret dem ikke, ei heller at jeg bivånet parringsakten. Det hele var over i løpet av et par minutter, uten at frøken Øyenstikker klaget av den grunn. Da de fløy avgårde hang de fremdeles sammen og minnet om to veteranfly av typen L-4J Grasshopper.

Under parring griper hannen, hunnen i nakken med tengene på bakkroppen. Hunnen fører sin bakkropp under hannens bryst, slik at de under befruktningen danner et såkalt «parringshjul». I Norge finnes det 48 arter av øyenstikkere. En del av disse flotte insektene er heldigvis fredet fordi de har hatt stor tilbakegang da leveområdene deres er mer eller mindre forsvunnet.

Kilde: RogaStart

Han hadde alltid sånne uskyldige auer han trikkaren. Ja, trikkar e et slenguttrykk for elektrikar, me hadde mange sånne uttrykk når me seilte på sjøen. Gnisten va telegrafisten, båsen va båtsmannen, reppen va skipsreparatøren, solbrendte Stavangermann va neger og trikkaren va elektrikaren osv.

Men tebage te han me di uskyldige auene. Han hette Karlsen, va i 50-års alderen og kom fra Fredrikstad. Han hadde seilt siden han va dridonge og hadde lange erfaring. Det va aldri någe tull me den maen, alltid snille og greie. Det hendte jo at me hadde oss ei fyddla ombord, og då kunne det ble litt knuffing og greier. Å vera ude på havet i ugesvis og gjerna mange månar før du kom på land kunne ver hardt for ein mann. Ok, for å sei det rett ud, kvinnfolk kan ver et helvete mange ganger, men det e et større helvete å ver uden. Men trikkaren, han va alltd liga rolige.

Me hadde ein messemann ombord som va homo. Han va greie nok han, men når han blei foddle så bankte han alltid på lugardørå di og ville betro seg. Å sidda på ein liden lugar me ein hallfoddle homo som vil betro seg e kje det heilt stora for ein ungdom som vil ud å se den store verden. Så eg åbna aldri dørå, men som sagt, han va greie nok han. Men plutseligt så blei han syge, og når me kom te havn så blei han hjemsende. Havnå låg forresten i Valetta på Malta. Men same dagen fekk me avløysar, og denne gangen va det ei messedama som kom ombord. Ja, et kvinnfolk!

Eg ska kje nevna navn, for det e muligt at hu leve ennå. Men den nya messedamå hadde knallrødt hår, og ligna på ein vannskapte kamel. Ja, eg vett det hørres felt ud, men sånn va det bare. Men hu va greie nok hu. Akkurat som han homoen som blei hjemsendte. Di hadde forresten et fellestrekk di to, for messedamå og bankte på lugardørå og ville betro seg. Men i dette tilfellet va det ikkje bare eg som ikkje åbna dørå, det gjorde ingen! Damå va jo kjekke og greie så det va litt synd på na. Men stemme ikkje kemien, så kan det utarta seg på mange mådar for ein mann.

Men trikkaren va mann for sin hatt og tog seg av messedamå. Han me di uskyldige auene. Han prata me na rett så det va, og hjalp na i messå me kjørlene når det va travelt. Og va det store sjøgang så va han alltid påpasselige og støtta na så hu ikkje sko gå på trynet. Ein gang observerte me at han smørte na på ryggen itte at hu va blitt solbrendte. Pumpemaen ombord hadde og observert dette, og han va kje heilt goe når han hadde hatt seg någen whisky.

-Du trikkaren, har du vært te køys me messedamå? Spurte pumpemaen. Men då ska eg sei at det blei rabalder ombord! Trikkaren blei fly forbanna. -Ka faen tar du meg for! Eg har våre gifte i øve 30 år og elske kånå mi! Og så la han ud i det stora og breia kor flott ekteskab di hadde, og at syndarar hørrte te i helvete. Og for det om messedamå ligna på ein vannskapte kamel så gjekk det vel ann å ver greie me na! Jo, han hadde heilt rett trikkaren, så me satt å småskjems heile gjengen ittepå.

Året va 1974 og me va på vei fra Rotterdam te Kaoshiung på Formosa, det som i dag hette Taiwan. Eg kan vel og fortella at båden hette Nordfonn og va ein gasstankar. Turen tok øve 50 døgn, så det blei ein lange tur. -Du reppen, sa trikkaren ein morgen me satt og spiste frokost. -Kan du fiksa vasken på lugaren min, den e tette. Endeligt någe udenom di vanlige rutinane tenkte reppen, og blei glae for oppdraget. Ja, for det e kje te å stikka onna ein stol at det kunne ver ganske kjedeligt på disse lange turane øve Stillehavet.

Reppen va ein handlingens mann og henta verktøyskrinet rett itte maden va spiste. Og te dokkor landkrabbar, frokosten på sjøen besto av bønner og bacon. Me andre satt i messå og drakk kaffi og gjorde oss klar te atter ein lange arbeidsdag når me hørrte reppen brølte fra lugaren te trikkaren. -Å fy faen! Så kom han springanes inn i messå me ein pøs. Og te dokkor landkrabbar igjen, pøs e ei bytta. -Se, for faen! Reppen gjekk rondt bordet og viste kver mann innholdet i pøsen. Innholdet va det som hadde tetta vasken te trikkaren, han me di uskyldige auene. Og ka inneholdt pøsen? Jo, røe kjønnshår. Messedamå me det røa håret og trikkaren krøyb isamen, og auene te trikkaren va mær uskyldige enn någen gang.

2010©Erling Jensen

I mai 2010 skrev jeg en artikkel om 17. mai-mannen som ble publisert i Lokalavisen og Rogalands Avis. Jeg prøvde å sette meg inn i tankene til en ukjent mann jeg så på Storhaug. I artikkelen skrev jeg at jeg gjerne skulle hørt denne mannens historie, og slik ble det!

Oddvar Svenning-Olsen
Noen dager etter at artikkelen ble publisert ble jeg kontaktet av hans datter som ga meg kontaktinformasjon til 17. mai-mannen. Det viste seg at mange av mine tanker om mannen var riktige. Mannen heter Oddvar Svenning-Olsen og blir snart 90 år gammel. Han bor på Eiganes, og 17. mai gikk han hjemmefra til Atlantic Hotel for å se på barnetoget. Deretter gikk han videre opp bakkene til Storhaug skole der tre av hans syv oldebarn er elever, en meget sprek 90-åring med andre ord.

Arbeidet som ambulansesjåfør
Jeg besøkte Oddvar i hans bolig i Alexander Kiellands gate, hvor jeg fikk høre hans historie. Han fortalte at da krigen startet var det kaos og panikkstemning i Stavanger da det gikk rykter om at byen skulle bombes av engelskmennene. Det ble da også sluppet bomber, men av tyskerne. Oddvar forteller at de sparket og trillet på udetonerte bomber som lå på kaien. Han husker også at de tyske flyene gikk lavt over Johannesparken og skjøt fra mitraljøsene mens barna var på vei til skolen. Senere tok Oddvar kontakt med politiet og fikk der beskjed om å melde seg til tjeneste hos Stavanger Sivile Luftvern Sanitet. Saniteten som det ble kalt, holdt til i 1. etasje og kjelleren i Døves Hus på Storhaug. Her ble Oddvar fast ansatt som sanitetshjelper og arbeidet som ambulansesjåfør frem til 1944.

Storhaug skole
Om kvelden den 11. april 1940 ble et engelsk bombefly av typen Vickers Wellington skutt i brann av det tyske luftvernartilleriet på Varden og Våland. Som en lysende ildfakkel styrtet det brennende flyet ned mot Storhaug og sneiet Storhaug skole og flere bolighus som straks tok fyr. Skolen brant ned, sammen med Jelsagata 12, 18 og 21, Opheimsgata 29 og 32, og Sandeidgata 31. De seks britene ombord i flyet og tre sivile døde av skadene de fikk. Mange ble såret, flere av dem alvorlig. Ni av disse ble fraktet til nødhjelpstasjonen i Døves Hus. Fem av dem var alvorlig skadd og ble sendt til Stavanger sykehus etter å ha fått en midlertidig forbinding. Som 19-åring var Oddvar en av dem som hentet ut døde mennesker fra nabohusene til skolen.

Distribuerte illegale aviser
I artikkelen nevnte jeg de illegale avisene. Det viste seg at Oddvar var med på å distribuerte disse. Han fortalte at det var mange som distribuerte aviser, men de kjente ikke hverandre. Det gjaldt om å kjenne så lite folk som mulig. De illegale avisene gikk fra hånd til hånd, og via post med nyheter som avslørte de tyske okkupantenes og de norske nazistenes løgnpropaganda. De formidlet nyheter om krigens gang, og de mobiliserte til moralsk kamp mot okkupasjonsmakten og deres håndlangere. Både Stritt folk og Frihet ble i en periode produsert i Hjelmelandsgata 1. Stritt folk var den eldste. Den ble startet av Einar Andreassen og kom med sitt første nummer 1. oktober 1940. Frihet ble etablert på nyåret i 1941 og Kristian Storsteen var redaktør. Det var mange rogalendinger med på utgivelsen og distribusjonen av de illegale avisene. Flere av ildsjelene havnet i utryddingsleirer etter at tyskerne rullet opp det illegale avisarbeidet sommeren 1942.

Oppvokst i Østre bydel
Oddvar bodde i Nedre Dalgate fra han var ti år gammel og til han var godt voksen. Han badet i Badedammen, og forteller at her var det jente- og guttetimer. De fikk ikke bade i sammen. Når det var jentetimer gikk guttene inn i Spilderhaugviken og badet der. Plassen kalte de for Køln. Oddvar var medlem i Frisinn Sportsklubb og drev her med svømming. Det var svømming og sykling som opptok ham mest. Han gikk på Johannes skole, og i begynnelsen av 1930-årene gikk han også på Stavanger Arbeidsskole for Gutter. Det ble et år i «skomagaren» og et år i «smiå». I «smiå» laget han sine første lengdeløpsskøyter, de ble laget av jern, ikke av stål som i dag. De skøytet på Mosvatnet da man ikke fikk lov å benytte Breiavatnet selv om det var sikker is der. Når det endelig ble lov å skøyte på Breiavatnet var det stor stas i byen forteller han.

Musiker
Da jeg kom inn i stuen til Oddvar la jeg straks merke til musikkinstrumentene som hang på veggen. Oddvar spilte mange år i orkester, og i 1950-årene tjente de 50 kroner pr. kveld. Han var også med i Stavanger Mandolinorkester i en årrekke. Fremdeles spiller han trekkspill, og fortalte at han snart skal spille i 90-års dagen til en venninne. I slutten av samtalen ble det en del snakk om spilling da jeg selv har spilt i orkester. Oddvar fortalte om sin første forsterker, om Radionette-båndopptakeren han fremdeles hadde, og om sitt nye trekkspill. Det var en meget oppegående mann som inviterte meg til samtale, og da jeg gikk hadde jeg nesten glemt at jeg hadde snakket med en mann på snart 90 år. Takk for praten Oddvar Svenning- Olsen!

2010©Erling Jensen

Kilde: erlingjensen.net

Her kan man lese den første artikkelen om 17. mai-mannen

Han så veldig tankefull ut der han gikk i Hjelmelandsgata på Storhaug og betraktet alle menneskene. Mannen var i 80-års alderen. Under jakken hans kunne man så vidt skimte litt av den hvite skjorten. Skoene var blankpusset, og det tror jeg jammen spaserstokken også var. 17. mai-sløyfen hang på venstre side av den blå jakken. Det virket som om han bar både jakken og sløyfen med stolthet. Men som sagt så virket han tankefull og betenkt.

Det var mange mennesker i Hjelmelandsgata denne 17. mai-dagen i 2010. Nydelige bunader, ungdommene bar stilige dresser, og barna hadde nye flotte klær. Jeg tok et tilfeldig blikk ut av vinduet, og min oppmerksomhet ble straks rettet mot den eldre mannen. Han skilte seg så absolutt ut fra menneskemengden. En blå ytterjakke, caps på hodet, og 17. mai-sløyfe. Men det som fanget min oppmerksomhet mest var blikket, og uttrykket i ansiktet som røpet mer enn glede over feiringen av nasjonaldagen.

Jeg antar at denne mannen som jeg vil kalle 17. mai-mannen ble født i de harde 1930-årene. Han var antakelig tenåring da 2. verdenskrig startet. I løpet av krigen var han blitt såpass gammel at han måtte forsørge seg selv. I det jeg la merke til mannen, passerte han Hjelmelandsgata 1. Det var i dette huset de illegale avisene Stritt Folk og Frihet ble trykket under krigen. De illegale avisene avslørte de tyske okkupantenes og de norske nazistenes løgnpropaganda. Sammenlagt var flere hundre rogalendinger med på utgivelse og distribusjon av de illegale avisene. Flere av ildsjelene havnet i utryddingsleirer etter at tyskerne rullet opp det illegale avisarbeidet sommeren 1942.

Bare et par hundre meter fra der hvor de illegale avisene ble trykket, ligger Døves Hus i Kongsteinsgata. Det var her passbilder ble tatt i et hemmelig studio, og som Solveig Bergslien brukte i de falske dokumentene hun laget til flyktninger og andre som trengte ny identitet. Kanskje var 17. mai-mannen en av de flere tusen menneskene som fulgte Solveig Bergslien til graven i 1943 etter at hun ofret sitt eget liv for ikke å røpe den hemmelige informasjonen hun satt på. På St. Svithun skole henger en minnetavle over tidligere elever som falt under 2. verdenskrig. Kanskje kjente 17. mai-mannen noen av disse elevene også.

Eller kanskje kjente 17. mai-mannen krigsseileren Nils Bjørnsson som var vitne til at 70 av skipskameratene hans mistet livet da den norske jageren “Bath” gikk ned. Nils Bjørnsson var en av de mange som ikke fikk krigspensjon. Han fikk kun ødelagte nerver og sår på sjelen. Men han skrev bok om det han opplevde. Denne boken på 240 sider skrev han med munnpinne på en gammel skrivemaskin. Nils Bjørnsson mistet begge armene i en ulykke. Han søkte om støtte til PC for å lette skrivingen, men fikk blankt avslag fra trygdebyråkratene. «Vi dekker ikke utgifter til hobbyutstyr og fritidsaktiviteter" var svaret han fikk. Nils Bjørnsson brukte 20 år på å skrive boken.

Jeg skulle gjerne hørt 17. mai-mannen fortelle sin historie. Om han var krigshelt eller landssviker vet jeg ikke. Men uansett så har begge sider sin historie. Nærmere 92 000 personer ble siktet i det norske landssvikoppgjøret etter krigen. 17000 ble fengslet og 45 fikk dødsstraff. Da 17. mai-mannen forsvant fra mitt synsfelt, var han på vei mot Storhaug skole. 11. april 1940 styrtet et engelsk bombefly over skolen. Utenom skolen brant seks bolighus ned, og ni personer omkom. Det historiske øyeblikket 17. mai 1814 tror jeg ikke 17. mai-mannen hadde i tankene. Det var nok andre årsaker til at han bar 17. mai-sløyfen med stolthet. Jeg vurderte å gå ut på gaten og be ham om å fortelle sin historie, men jeg avsto. Det er ikke alle sår som gror.

Nå e det sånn at når eg skrive delikate historiar så e det viktigt å tenka personvern, så ofte bruge eg andre navn på personane. Men i dette tilfelle så dride eg i det, for halla byn hette Magne.

Han Magne e i 50-års alderen, og i den alderen e det ein del mannfolk som får problemer me tissen. Tissen vil ikkje lya lenger, den henge bare der som ein aen blindtarm. Sånn va det og me han Magne. Men han Magne hadde nettopp hørt om Viagra, så dette problemer sgo han fiksa.

Han Magne hadde nettopp komt hjem fra jobb i nordsjøen. 14 dager uten drikka og kvinnfolk kan ver knallhardt, selv om du hette Magne. Itte ein runde på byens pubbar havna han på Korvetten, og der fekk han kjypt ei eska Viagra av ein av de faste pensjonistane som går der. I tillegg fekk han og kjøba et par flasker hjemmabrent. Og har du hjemmabrent, Viagra og ein mobiltelefon så e det ikkje vanskeligt å få seg et kvinnfolk.

Itte at varene va i hus så heiv han Magne innpå någen Viagra-tablettar. Det va jo ingen grunn te å ver beskjeden, tissen trengte ein skikkelige salve, så det va bortkasta tid å lesa bruksanvisningen på Viagra-pakken. Innte Viagraen sko få tissen te å voksa, så fant de ud at de sgo ta seg ein dram, men kvinnfolket va kresen og forlangte brus i brennevinet. Ja ja, tenkte han Magne, det e vel 20 minutt før medisinen virke så då rekke eg å springa ner på bensinstasjonen å kjøba någe brus. Som sagt så gjort, han Magne tok me seg ein 50-lapp og sprang ner på Shell-stasjonen på Løkkeveien for å kjøba brus.

Men når han kom hjem så fekk han seg litt av et sjokk. Kvinnfolket va vekke, og det va pigede brennevinet og. Ikkje nok me det, hu hadde tilogmed tatt me seg lommabogå hans! Mens han sto der og brølte og fant opp mange nye banneord, så skjedde det någe me tissen. Den blei større og større, og han Magne så tissen sin for fysste gang på lange tider uden å bruga speil. Men tissen ville ikkje stoppa å voksa, så det blei vondt ittekvert.

Itte ein halltime så hadde han Magne så vondt at han ikkje hadde någe valg, han måtte komma seg på legevaktå i ein brenning. Han Magne har bare ei buksa, og det e ei gammale joggebuksa fra den tiå han spelte fotball i ungdommen. Onnebukser har han ikkje, for de samle bare drid alligavel. Så det endte opp me at han Magne brukte vekslepengene fra 50-lappen og tog bussen opp te legevaktå. Med ståpikk og joggebuksa, uden onnebuksa.

På legevaktå så sprang mødre og barn ud når de så han Magne, så ventetiå blei korte. Det heila endte me at han Magne fekk ei sprøyta i rauå og anmodning om å kun ta ein tablett, ikkje åtta.
Nei, det e kje lett å hetta Magne i dag.

(Opprinnelig skrevet i 2004.)

Jeg banner aldri når jeg lager mat eller spiser. Ikke nå lenger. Sist jeg bannet ved matbordet var i 1975. Jeg var da i militæret, nærmere bestemt kystartilleriet i Kristiansand. Jeg bannet ikke fordi jeg var misfornøyd med maten, men pga. av all klagingen fra visse personer som tydeligvis var vant med fem retters middag hver dag. Maten vi fikk på Odderøya i Kristiansand var både god og næringsrik.

Men tilbake til banningen. Akkurat da jeg kom med mine innlærte saftige bannegloser passerte sjefen for kjøkkenet meg. – Hva var det du sa? spurte han. Jeg gjentok mine innlærte saftige bannegloser, man må jo følge ordre. Jeg forventet et brøl som kunne få en sersjant til å gråte av misunnelse, men det uteble. Istedet bøyde kjøkkensjefen seg ned mot meg og hvisket rolig inn i øret mitt. – Maten er hellig Jensen, uten mat så dør du. Aldri bann når du er i nærheten av meg og mitt kjøkken. Maten er hellig, aldri glem det!

Iflg. de lærde kan ordet hellig i overført betydning, i tillegg til det religiøse, også betegne noe ikke-religiøst som er ukrenkelig, dyrebart og umistelig, noe som ikke må vanæres men behandles med ærefrykt og dyp respekt. Så med andre ord så forlangte kjøkkensjefen at jeg skulle vise dyp respekt for maten. Det har jeg også gjort, og vil fortsette å gjøre i fremtiden.

- Hvis du ikke spiser opp maten din får du juling! Dette var en vanlig trussel da jeg gikk i barnehagen. – Hvis du ikke spiser opp maten din må du være inne resten av dagen! Dette utsagnet kom ofte fra mine foreldre. – Hvis du ikke spiser opp maten din begynner det å regne i morgen! Dette var min bestemors favorittrussel. Men ingen av disse tingene hjalp. Det var kun en ting som hadde positiv virkning på meg da jeg var guttunge, og det var Tarzan, apenes konge.

Tarzan var min store helt. Han var dyrenes venn og hjalp de svake. Jeg protesterte høylytt hver gang jeg ble servert fisk, men da jeg ble fortalt at denne fisken var fanget i jungelen, i nærheten av der Tarzan bodde, så gikk maten ned på høykant. Men Tarzan måtte slåss for maten, det var en daglig kamp å kunne spise seg mett.

I dag kan de fleste av oss gå i nærmeste matbutikk å handle det man trenger. Det er utrolig hvor enkelt det er blitt, for dem som har økonomi til det da. Men det som er enda mer utrolig, er at maten stort sett smaker godt hver dag. Jeg har spist fisk minst en gang i uken i mer enn 52 år, og fremdeles smaker den like godt. Hver dag når jeg spiser, så forundrer det meg at mat smaker godt, selv om jeg har spist tonnevis av den.

En følge av at maten er så lett tilgjengelig for mange mennesker, er disse utallige spisekonkurransene som blir holdt i ulike deler av verden. Dette mener jeg er motbydelig og en hån mot verdens fattige. Iflg. Food and Agriculture Organization hos FN, dør mer enn 25 000 mennesker av sult hver dag, og mer enn 800 millioner mennesker er kronisk underernært. Hvert sekund dør ett barn på verdensbasis av sult.

Han hadde nok rett kjøkkensjefen på Odderøya i Kristiansand. Maten er hellig, uten tvil!