Innvandring lønner seg ikke. Det er en forenklet konklusjon på en fersk rapport fra Statistisk sentralbyrå. Innvandring gir økte inntekter til det offentlige de første årene, men etter hvert går regnskapet i minus.

– Innvandring har visse likhetstrekk med pyramidespill, sier forskningsleder Erling Holmøy i SSB til Dagens Næringsliv. Bakteppet er at Norge etter 2020 gradvis vil få trangere økonomi etter hvert som oljeinntektene avtar og det blir stadig flere eldre som trenger omsorg.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

SSB-rapporten forteller at innvandrere fra Europa, Nord-Amerika og Australia bidrar til å lette presset på offentlige finanser i flere tiår fram i tid. Her dreier det seg om relativt unge og yrkesaktive mennesker som genererer mer skatteinntekter enn offentlige utgifter.

Men etter 2050 vil regnskapet gå i minus til tross for at deres barn blir yrkesaktive. Innvandrere fra resten av verden vil imidlertid svekke offentlige finanser hele tiden. Hovedårsaken er at disse innvandrerne har lavere yrkesdeltakelse og lavere skattbar inntekt, kombinert med større overføringer fra det offentlige.

Frp-leder Siv Jensen har naturlig nok fått vann på mølla. Hun mener at innvandring bare løser et kortvarig problem på arbeidsmarkedet. Jensen håper at Høyre er villig til å ta denne diskusjonen, som ifølge Jensen blir helt essensiell for Frp. Høyre-leder Erna Solberg velger å være taus når Dagens Næringsliv spør henne.

Venstres Adib Raja poengterer at det også finnes undersøkelser som viser at innvandrere kan være en ressurs. Han peker på at mange innvandrere har en egen evne til å skape arbeidsplasser og ny næring. Forutsetningen er en god integreringspolitikk. Også statssekretær Ahmed Ghanized (SV) i Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet mener den viktigste lærdommen av dette er at god integreringspolitikk er lønnsomt.

NHO-direktør Svein Oppegaard mener at innvandrere må ha en yrkesdeltakelse minst på høyde med majoritetsbefolkningen dersom vi skal klare å finansiere velferdsstaten på lang sikt. Samtidig er det et faktum at Norge i dag trenger innvandrere for å løse arbeidskraftbehovet i mange bransjer.

Innvandring kan heller ikke diskuteres uten å ta hensyn til internasjonale bindinger som Norge er forpliktet til å følge. Det gjelder både i forhold til EØS-markedet og ikke minst i forhold til flyktninger og asylsøkeres behov for beskyttelse.

Det mest overraskende i rapporten er nok at tradisjonell arbeidsinnvandring ikke er lønnsom. Her må det avlives en myte. Integreringen er det bred enighet om at må bli bedre. Nå må politikerne gå fra ord til handling. I tillegg må politikerne og folk flest tørre å diskutere innvandringspolitikken med nye og fordomsfrie øyne. Det må knuses egg for å kunne lage omelett.

Torsdag gikk 25.000 offentlig ansatte ut i streik. Staten og kommunene strakk seg ikke langt nok, og dermed var konflikt ikke til å unngå. Regjeringen har i løpet av kort tid lagt seg ut med viktige velgergrupper. Ett drøyt år før neste stortingsvalg, er de rødgrønne på kollisjonskurs med både bønder og offentlig ansatte. Man skal ikke være stor spåmann for å se at det kan bli skjebnesvangert for Jens Stoltenberg & co.

Politiforbundets Arne Johannessen hevder at offentlig ansatte ligger 120.000 kroner etter ansatte i privat sektor. Det kan så være, men det blir urimelig å kreve at etterslepet hentes inn i et oppgjør hvor hensynet til konkurranseutsatt industri må telle ekstra mye.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

På den annen side er det ufint av administrasjonsminister Rigmor Aasrud (Ap) å trekke fra effekten av den betalte pappapermisjonen, som ble gitt til privat sektor, i tilbudet til de offentlig ansatte. Hun begrunner det med at offentlig ansatte allerede har en slik betalt permisjon. Men poenget er jo at dette «betalte» offentlig ansatte for da det ble kjempet fram som et gode i 1982.

Bakteppet for de to konfliktene, er lønnsoppgjøret i industrien som tradisjonelt legger rammene for lønnsfastsettelsen i Norge. Bønder og offentlig ansatte krever nå mer for å ta igjen for at de angivelig henger etter i lønnsutviklingen.

Problemet er bare at vi ennå ikke har fasiten på de lokale tilleggene i industrien. Da er det ikke rart at fagforbundstoppene i offentlig sektor er på en annen planet enn regjeringen. Partene bruker tall som passer dem selv når det nå trekkes sammenlikninger.

Eksperter anslår at frontfaget samlet havner på pluss-minus fire prosent i årslønnsvekst. Regjeringen har provosert de offentlig ansatte med å anslå at veksten bare blir på 3,75 prosent. Tilbudet fra staten skal ha vært 3,96 prosent. Hvordan partene skal finne en vei ut av streiken synes ennå uklart. Regjeringen kan risikere å hisse på seg bøndene enda mer dersom det gir ekstra påplussing i offentlig sektor. På den annen side må regjeringen ta hensyn til neste års valg.

Det kompliserer virkelighetsbildet ytterligere at vi har et todelt næringsliv i Norge. Oljerelatert industri går så det suser, og her blir det gitt store lokale tillegg. På den annen side er det mange konkurranseutsatte bedrifter som bare har råd til små eller ingen tillegg lokalt. Det er denne delen av industrien vi må mest hensyn til når rammene for lønnsveksten skal skisseres. Internasjonalt er det mørke skyer.

Dette alvoret synes dessverre ikke forhandlerne i offentlig sektor å ha tatt inn over seg. Det blir feil å drømme om oljelønninger. Alle grupper må vise moderasjon. Bare på den måten kan Norge unngå at enda flere industriarbeidsplasser legges ned eller flagges ut.

Kontroll- og konstitusjonskomiteen på Stortinget har som ventet presentert en sprikende innstilling i den såkalte Støre-saken. Høyre, Frp og Venstre kommer med kraftig kritikk, KrF nøyer seg med en moderat kritikk mens regjeringspartiene slår ring om utenriksminister Jonas Gahr Støre. Dermed har utenriksministeren flertallet bak seg når saken neste uke kommer til endelig behandling i Stortinget.

Ankepunktet mot Jonas Gahr Støre er at han ikke sjekket sin habilitet overfor vennen og skipsrederen Felix Tschudi da Utenriksdepartementet i 2008 bevilget seks millioner kroner til Senter for nordområdelogistikk. Ministeren dekker seg bak at det formelt var Norges Rederiforbund som søkte om disse pengene, men begrunnelsen står ikke helt til troende.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

Støre skapte stor fallhøyde for seg selv med sine første uttalelser da Dagbladet 20. mars kunne avsløre saken. Ministeren har så justert litt på sine forklaringer underveis for å få kartet til å stemme med terrenget. Dermed oppstår det sprekker i Støres tilsynelatende plettfrie fasade. Samtidig har saken avslørt at Norge er et lite land med mange venner. Grensene for habilitet bør kanskje strammes inn.

Men denne saken handler ikke bare om habilitet og vennskap. Det har nemlig gått politikk i den. Frp, Høyre og Venstre vil ha Stortinget til å vedta at det er «kritikkverdig» at utenriksministeren ikke søkte juridisk råd for å få avklart sin habilitet. Det er den sterkeste kritikken som de folkevalgte i Stortinget kan komme med uten å stille mistillitsforslag.

– Dette er tilløp uten hopp, sier Arbeiderpartiets Martin Kolberg veldig treffende om linjen som Frp, Høyre og Venstre har lagt seg på. Det ville ha vært mer redelig om disse partiene tok skrittet fullt ut og uttrykte mistillit. KrF nøyer seg med å si at «det ville ha vært en stor fordel» om Støre hadde fått sin habilitet vurdert. På den annen side sier regjeringspartiene at de «forstår og støtter» Støres handlemåte.

Tonen mellom Fremskrittspartiets Anders Anundsen og Arbeiderpartiets Martin Kolberg har vært uvanlig skarp. Det er tydelig at de begge har det kommende stortingsvalget i 2013 i tankene. Det er synd at det har gått så mye politikk i saken. Stortingets omdømme blir svekket når kontrolloppgaven blir mer polemisk enn faktaorientert. Anundsen og Kolberg vil sikkert krangle videre om hvem som startet bråket først. Men uansett har begge parter et ansvar for å bringe verdigheten tilbake i kontrollkomiteen. Det gjelder å vende det andre kinnet til.

Jonas Gahr Støre har blitt påført noen politiske småskader, men han kan nok leve godt med kritikken fra opposisjonen. I god KrF-ånd kan vi oppsummere med at utenriksministeren har fått tilgivelse. De lærde strides samtidig om hvor stor synd han har begått.

Civita-leder Kristin Clemet mener Arbeiderpartiet gir LO for stor makt. Det reduserer ifølge Clemet de andre organisasjonenes legitime interesser. Hun peker spesielt på de spesielle båndene som knyttes gjennom møtene i Samarbeidskomiteen mellom LO og Ap.

YS-leder Tore Eugen Kvalheim og Unio-leder Anders Folkestad sier til Aftenposten at de av og til opplever at LO og Ap åpenbart har blitt enige før de andre inviteres til samarbeid. Folkestad hevder at det var mye lettere å få kontakt med Kjell Magne Bondevik som statsminister enn det er å få statsminister Jens Stoltenberg i tale.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

Den norske fagbevegelsen består av over 50 fagforbund hvorav de fleste er tilsluttet en av de fire hovedsammenslutningene – LO, YS, Unio og Akademikerne. LO har over 880.000 medlemmer og er større enn de andre organisasjonene til sammen. Derfor burde det ikke overraske at LO har makt.

Tankesmien Civita har utarbeidet et notat om innflytelse på arbeidstakersiden, og Kristin Clemet bruker naturlig nok anledningen til et nytt angrep på LO. Civita er «betalt» av NHO. Derfor er det slett ikke overraskende at budskapet kommer på nytt nå i god tid før stortingsvalget i 2013.

Mer overraskende er det at Civita ikke forstår fagbevegelsens rolle. Civita leser arbeidslivsbarometeret fra YS som en viss mann leser Bibelen, for det gjøres et poeng av at 40 prosent av de uorganiserte mener fagbevegelsen har for stor makt. Det er jo opplagt at uorganiserte vil svare slik. Det interessante i tallene, er at bare 18 prosent av de organiserte svarer det samme. Det framgår også at fagbevegelsen er moderne og bidrar til forbedringer på arbeidsplassen.

Årsaken til det tette fagligpolitiske samarbeidet mellom LO og Ap skyldes det enkle faktum at disse to organisasjonene ønsker den samme samfunnsutviklingen. LO kjemper ikke bare for bedre lønns- og arbeidsvilkår, men har en helhetlig politikk. Men LO og Ap er slett ikke enig om ett og alt. Det er nok å vise til at LO nylig advarte regjeringen mot å godta EUs vikarbyrådirektiv.

På den annen side er store samfunnsreformer kjempet fram av Ap og LO i samarbeid. Ett eksempel er det nye pensjonssystemet. Samtidig er det grunn til å minne om at det var en samlet fagbevegelse, ikke bare LO, som i 2005 gikk på barrikadene for å få reversert Bondevik-regjeringens innstramminger i arbeidsmiljøloven.

Norge har en ansvarlig fagbevegelse som har innflytelse. Andre steder i Europa ser vi eksempler på en uansvarlig fagbevegelse som må ty til gatene i stedet. I Civita-notatet konkluderes det blant annet med at arbeidsgiversiden er bedre organisert enn arbeidstakersiden! Dermed avslører Civita selv hvorfor det er nødvendig for fagbevegelsen å bygge allianser. Det har LO skjønt i over 100 år.

– Vi er nå ett steg nærmere felles borgerlig arbeidslivspolitikk i 2013, sier stortingsrepresentant Torbjørn Røe Isaksen (H) til Dagsavisen. Han er avbildet sammen med KrFs Kjell Ingolf Ropstad og Fremskrittspartiets Robert Eriksson for å understreke den store enigheten på borgerlig side.

Samtidig er Torbjørn Røe Isaksen arkitekten for å moderere Høyres arbeidslivspolitikk. Han innrømmer at partiet gikk for langt under Bondevik II-regjeringen. Nå vil han bare ha endringer i arbeidsmiljøloven som er svært like de som ble forsøkt gjennomført av Jens Stoltenbergs første regjering i 2000 og 2001.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

Torbjørn Røe Isaksen vil ikke lenger ha noe frislipp for bruk av midlertidige ansettelser, men han vil ha samme adgang for slike ansettelser i privat sektor som det i dag er i offentlig sektor. De fire borgerlige partiene er enige om visse oppmykinger av arbeidsmiljøloven. De vil slakke på reglene for gjennomsnittsberegning av overtid og sier ja til alternative turnuser avtalt lokalt. Men det er også klare spenninger mellom de borgerlige partiene. Fremskrittspartiet og Venstre holder nemlig fast ved endringene som ble gjort under Bondevik II-regjeringen. På den annen side trekker både Høyre og KrF i moderat retning.

I så måte er det spesielt interessant å merke seg reaksjonene som har kommet etter Torbjørn Røe Isaksens utspill i begynnelsen av mai. NHO-sjef John G. Bernander frykter at Høyre nå henfaller til unnfallenhet framfor å være et reformvennlig, liberalt og nyskapende parti. Bernander misliker at Høyre nå er i ferd med å godta allmenngjøring av tariffavtaler. For NHO er nemlig minstelønn svaret på sosial dumping, mens LO i stedet vil slå ring om tariffavtaler som det rette verktøyet.

Torbjørn Røe Isaksen ønsker å avlive myten om at Høyre er imot fagorganiserte. Han mener derimot, helt riktig observert, at en organisert fagbevegelse er et konkurransefortrinn. Slik sett er Høyres fremste arbeidslivspolitiker i ferd med å legge et gullegg. LO og de rødgrønne vil ikke med samme tyngde som tidligere kunne hevde at en borgerlig regjering vil rasere arbeidslivet. Torbjørn Røe Isaksen kan jo vise til at han kopierer Stoltenberg I-regjeringen. På den måten frir han til sentrumsorienterte velgere som både Ap og Høyre nå kappes om å vinne.

Det er grunn til å minne om at Stoltenberg tapte valget så det suste i 2001. Manglende tillit i LO-systemet var en av årsakene. På den annen side er det et åpent spørsmål om Høyre faktisk klarer å moderere politikken overfor fagbevegelsen eller om det blir med retorikken. Men uansett vil det fortsatt være forskjell på borgerlig og rødgrønn arbeidslivspolitikk.

Alle vil tjene på at det kjempes med blanke ark og avklarte standpunkter i neste års valgkamp. Originalen er som regel best.

Staten tar deler av den ekstra strømregningen som kraftkrevende industri må ut med når EUs klimakvoter innføres. Regjeringen kom med denne gladmeldingen til industrien i revidert nasjonalbudsjett.

EUs system for handel med utslippskvoter ble etablert i kjølvannet av Kyoto-avtalen og er et av EUs virkemidler for å redusere utslippene av klimagasser. Norge er knyttet til EUs kvotesystem, som gradvis blir utvidet til å gjelde flere sektorer.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

EU kommer snart med nye regler for å kompensere for indirekte kvotekostnader, og den norske regjeringen varsler nå at Norge vil etablere en liknende ordning. Dette er spesielt viktig for aluminiumsindustrien, hvor energiutgiftene utgjør en tredel av de totale utgiftene.

– En ren subsidiering av utslipp og det motsatte av at forurenseren betaler, sier Venstre-leder Trine Skei Grande. Hun tror ikke at SV kan ha overskuet følgene av regjeringens forslag. Men SVs næringspolitiske talsmann, Alf Holmelid, avviser kritikken fra Venstre. Han mener det er snakk om å gi industrien en kompensasjon for at prisen på norsk vannkraft øker fordi Norge kobler seg til markedet på Kontinentet. Holmelid sier forbilledelig at Norge har mer å vinne på å samarbeide offensivt med industrien enn å legge til rette for at den flagger ut. Prosessindustrien har nemlig kuttet utslippene veldig mye de siste årene.

Den nye kompensasjonsordningen har lenge vært en kampsak for LO og bransjeorganisasjonen Norsk Industri. Det er 20.000 ansatte i den berørte prosessindustrien i Norge. Her dreier det seg om såkalt klimalekkasje. Det er ingen god klimapolitikk å legge ned norsk aluminiumsindustri dersom denne industrien flytter til Kina, Midtøsten eller India hvor det er billigere å slippe ut CO2. En slik klimalekkasje er snarere verre for kloden, for et gjennomsnittlig kinesisk aluminiumsverk slipper ifølge Hydro ut åtte ganger så mye klimaskadelig gass som et tilsvarende norsk verk.

Administrerende direktør Stein Lier-Hansen i Norsk Industri mener det nå er økt sannsynlighet og mulighet for nye industrietableringer i Norge. Industrien aksepterer å ta kvotekostnadene, men det vil være urettferdig å få hele kvotesmellen som følge av at kraftprodusentene velter kostnadene over på kjøperne. Kraftmarket er lukket i den forstand at produsentene kan velte kostnadene over på forbrukerne og industrien. Men den delen av industrien som leverer til et internasjonalt marked kan ikke velte kostnadene videre.

Kompensasjonsordningen hadde ikke vært nødvendig dersom det hadde kommet en ny og verdensomspennende internasjonal klimaavtale. Denne saken viser med all tydelighet at klimautfordringene i hovedsak må løses gjennom en global avtale. Dit er det dessverre langt fram.

EU-samarbeidet knaker i sammenføyningene. Problemene i Hellas kan ende med at euroen blir byttet ut med greske drakmer. Samtidig er det klare motsetninger mellom Tysklands jernkvinne, Angela Merkel, og den nyvalgte franske presidenten, sosialisten Francois Hollande.

De to mektige statslederne gjør nå sitt ytterste for å forene de store motsetningene mellom EU-landene. Baksiden av euromedaljen har kommet klart til syne. Fellesvalutaen ble jo innført uten klare bindinger på landenes finanspolitikk.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

Situasjonen i Hellas minner mer og mer om en gresk tragedie. Landet har brukt penger over evne og får derfor hjelp fra EU-systemet og det internasjonale pengefondet. Forutsetningen for denne støtten er kraftige nedskjæringer overfor grekere flest.

Problemet er bare at det greske folket har vendt ryggen til partiene som sto bak innstrammingene. Venstreradikale og nynazistiske krefter fikk i stedet solid representasjon i det greske parlamentet. Dermed ble det politisk kaos i Hellas, og det har ikke vært mulig å stable på beina en ny regjering i landet. Derfor blir det nyvalg i juni. Utfallet er helt uvisst.

I denne vanskelige situasjonen blir det viktig hva slags bidrag Merkel og Hollande klarer å enes om. De ønsker å beholde Hellas i eurosonen og lover å hjelpe landet. Hollande må samtidig innfri overfor sine velgere, for han vant valget i Frankrike på løftet om å skape vekst. Det kan ikke skje gjennom en ensidig sparelinje, var budskapet fra Hollande.

Merkel og Hollande er krystallklare på at nyvalget i Hellas må regnes som en folkeavstemning for eller imot euroen. Hittil har grekere flest ønsket å beholde euroen, mens motstanden mot innstrammingstiltakene har vært enda større. Dersom Hellas forlater euroen vil landets banker kollapse og mange konkurser bli resultatet.

Men det er ikke bare Hellas som sliter med stor statsgjeld og underskudd. Flere EU-land er satt på hestekur. I Italia har eksempelvis en teknokratregjering fått i oppgave å rydde opp. Politikerne måtte kapitulere. De gjeldstyngede EU-landene har havnet inn i en nedadgående spiral. Nødvendige innstramminger fører dessverre til økt arbeidsledighet og dårligere velferdsordninger. I tillegg uteblir nødvendig vekst. Problemene blir altså selvforsterkende.

Økonomene strides om veien ut av uføret, og politikerne synes å være nærmest maktesløse. De gjeldstyngede landene i Europa er i ferd med å spare seg til fant, men de har heller ikke penger til å drive motkonjunkturpolitikk som kan skape vekst. En vei å gå er å gi gass nå med bindinger om at bremsen automatisk slås på etter en stund. Italias pensjonsreform er slik sett et eksempel til etterfølgelse. På den måten kan vekst og nødvendige innsparinger kombineres. Dette er lett å skissere, men verre å få til i praksis.

Regjeringsspørsmålet på borgelig side er i ferd med å bli avklart. Venstre lover at et borgerlig flertall ved stortingsvalget i 2013 vil gi en borgerlig regjering. KrF er på glid i samme retning. Samtidig gjør Frp det klart at partiet vil bidra til en borgerlig regjering såfremt Frp får bli med i denne.

Det knytter seg fortsatt en viss spenning til hvor KrF til slutt vil lande i regjeringsspørsmålet. KrF skal ikke bestemme seg for strategi før i september, men signaler fra framtredende KrF-politikere de siste dagene peker nå i retning av at KrF vil gå for et regjeringsskifte.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

Foran valget i 2009 var det uklart hvordan KrF og Venstre ville plassere seg i det politiske landskapet. Uklarheten var nok et viktig bidrag til at de rødgrønne fikk fortsette. Daværende Venstre-leder Lars Sponheim forvirret med sitt løfte om at han heller ville ha Jens Stoltenberg som statsminister dersom Siv Jensen var alternativet. Heller ikke daværende KrF-leder Dagfinn Høybråten var krystallklar på at et borgerlig flertall ville gi en borgerlig regjering.

Den samme Høybråten har sørget for ny forvirring de siste månedene. Han ba partifeller om å revurdere skepsisen til Ap i verdisaker. Høybråten mener det er en myte at høyresiden har mest til felles med KrF i verdisaker. Dette ble av mange tolket som et frieri til Arbeiderpartiet. Og KrF-leder Knut Arild Hareide bidro til å nøre opp under den samme tenkningen gjennom å invitere den rødgrønne regjeringen til å støtte KrFs forslag om økt skatt på de rikeste her i landet.

Men de siste dagene har pipa fått en annen lyd, ikke minst gjennom Høybråtens nye signaler. Den forrige KrF-lederen har nemlig gitt opp tanken om å komme på lag med Ap og Sp. Årsaken er at de rødgrønne synes å henge sammen fram til valget. Mange i KrF har lenge levd i håpet om at dagens regjering skulle bryte sammen. Men det synes nå lite sannsynlig, spesielt siden regjeringen omsider klarte å enes om en ny klimamelding. Høybråten mener derfor at KrF må gå inn for et regjeringsskifte.

– Vi må enten gå om bord eller stå utenfor og akseptere at en ikke-sosialistisk regjering blir dannet, sier Høybråten til Dagbladet. Dette signalet forsterkes av at KrF-nestleder Dagrun Eriksen mener partiet bør gå til valg på et løfte om å skifte ut de rødgrønne. Tidligere har KrFs parlamentariske leder, Hans Olav Syversen, åpnet for at Frp kan sitte i regjering.

På denne bakgrunn vil KrF ventelig konkludere med at et borgerlig flertall skal gi en borgerlig regjering. På samme måte som Venstre foretrekker KrF riktignok en regjering av Høyre, KrF og Venstre, men partiet vil nok også kunne støtte en regjering av Høyre og Frp. Forutsetningen er at småpartiene får innflytelse. Sentrumspartier som havner på vippen har alltid det.

Det er god utvikling i norsk økonomi. Derfor holder regjeringen igjen på bruken av oljepenger i revidert nasjonalbudsjett. «Arbeid og velferd» var gjennomgangsbudskapet fra finansminister Sigbjørn Johnsen da han tirsdag presenterte landets økonomiske situasjon og endringene som regjeringen foreslår i 2012-budsjettet.

Revidert budsjett er bare, og bør bare være, en justering av statsbudsjettet på punkter hvor forutsetningene har endret seg og det er nye behov for å justere budsjettposter opp eller ned. Ekstrautgifter for å rette opp etter flom og ras er slike eksempler. På den annen side er det fornuftig av regjeringen å sette mesteparten av de økte skatteinntektene inn på oljefondet. På den måten får landet økt handlefrihet til å kunne bruke mer penger i dårlige tider. Samtidig demper regjeringen presset på kronekursen og konkurranseutsatte bedrifter.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

Vi må ha med oss det internasjonale bakteppet når Norges situasjon vurderes. Da ser vi fort at vårt land framstår som en idyllisk øy i et hav av arbeidsledighet og mange gjeldstyngede land. Det er 25 millioner arbeidsledige i EU-landene og over 200 millioner ledige i de landene som inngår i OECD-paraplyen. Det er også bekymringsfullt at det er enda lavere vekst ute i verden enn det som ble spådd bare for et halvt år siden. I tillegg bidrar nødvendige innstramminger i mange land til å bremse veksten.

Svikten i internasjonale markeder vil naturlig nok påvirke norsk konkurranseutsatt industri. Derfor er det bra at regjeringen nå bevilger 100 millioner kroner til tiltak overfor treforedlingsindustrien. Spørsmålet er om regjeringen ikke også burde ha kommet med mer generelle næringsrettede tiltak. Høyre etterlyser mer penger til næringsrettet forskning, bedre avskrivningsregler for bedrifter og sterkere satsing på bedriftsintern kompetanseheving av ansatte. Dette er tiltak regjeringspartiene seriøst bør vurdere.

Norge er nemlig i ferd med å få en stadig sterkere todeling i næringslivet. Oljeindustrien går så det suser mens mange konkurranseutsatte virksomheter sliter. Finansministeren presenterte en plansje som viser at norske lønninger ligger 60 prosent over snittet til Norges handelspartnere i EU. Lønningene i Polen utgjør til sammenlikning bare 20 prosent av EU-snittet.

Den norske situasjonen er enda verre enn det som går fram av disse tørre tallene, for produktivitetsveksten klarer ikke lenger å kompensere for høyere norske lønninger. Norge står altså overfor en stor utfordring i årene framover. Svaret bør være en fortsatt stram budsjettpolitikk, investeringer i samferdsel og enda mer moderate lønnsoppgjør. Vi venter i spenning på resultatet av meklingen i oppgjøret for offentlig sektor. Verken bønder eller offentlig ansatte kan være unntatt fra kravet om moderasjon.

Bøndene er på krigsstien overfor regjeringen. Statens tilbud i jordbruksforhandlingene var så dårlig at begge bondeorganisasjonene valgte å bryte. Organisasjonene krevde 2,2 milliarder kroner. Staten la 900 millioner kroner på bordet. Kravet innebar en inntektsøkning på 50.000 kroner, men staten kunne altså «bare» tilby 13.000 kroner mer til hvert årsverk.

Statens tilbud innebærer en inntektsøkning på 4,5 prosent. Det er godt over det som synes å bli resultatet i årets lønnsforhandlinger. Nå kan riktignok ikke bønders inntekt som næringsdrivende sammenliknes med arbeidstakeres lønn, men tallene gir likevel en pekepinn.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

Landbruksminister Lars Peder Brekk sa i helgen at årets tilbud til bøndene er historisk godt. Det kan diskuteres hvor klokt det var å bruke en slik karakteristikk, men Brekk har sine ord i behold. Det er nemlig historisk å tilby en halv milliard kroner i utdeling over statsbudsjettet.

Men bøndene er skuffet. De hadde ventet seg mer fra regjeringen på bakgrunn av de høye forventningene som ble skapt i landbruksmeldingen som nylig er behandlet av Stortinget. Her ble det riktignok bare lovet at inntektsutviklingen skal fortsette i den takten som har vært tilfelle under deg rødgrønne regjeringen. Tallenes tale er at bøndene siden 2005 har fått tillegg som kronemessig er på linje med eller litt over det folk flest har hatt i lønnsøkning.

Det er forståelig at forventningene hos bøndene er høye, men det er vanskelig å skjønne den strategiske taktikken til bondeorganisasjonene. Senterpartiet i regjering har jo gjort en forskjell. Dersom forhandlingene hadde blitt gjennomført, ville bøndene ventelig ha endt opp med en påplussing på over 1,1 milliard. Historien har nemlig vist at partene de siste årene har møttes på midten. Gjennom å bryte forhandlingene har bøndene nå gitt slipp på 200 millioner kroner.

Det vil være liten forståelse blant folk flest for bøndenes aksjoner. Omdømmet er allerede svekket på grunn av vinterens smørmangel i regi av Tine, som jo er melkebøndenes eget meieriselskap. Smørkrisen viste at utenlandsk smør er like bra som det norske. Hvis det gjennomføres aksjoner som fører til at det nå blir mangel på fløte, har bøndene klart å skyte seg i den andre foten. Det koster, og skal koste, å ha et aktivt landbruk over hele landet. Men også bøndene må vise moderasjon.

Det er slett ikke overraskende at skytset er rettet mot statsminister Jens Stoltenberg, for det er hans oppgave å holde igjen på pengebruken. «Nå har Jens lagt det store egget» heter det på traktoreggene som bøndene nå bruker i sine aksjoner. Spørsmålet er vel snarere om det ikke er bøndene som selv har lagt egget, i form av en blivende gjøkunge. Den fuglen har for vane å trenge seg fram på bekostning av sine gode hjelpere.

Regjeringen gjør endringer i loven om psykisk helsevern som vil styrke sikkerheten rundt en liten gruppe særlig farlige pasienter. Loven blir av mange betegnet som «Lex Breivik», for den er aktualisert og framskyndet av den pågående rettsaken mot terrortiltalte Anders Behring Breivik. Viktige lovendringer foreslås nemlig for å kunne håndtere situasjonen som oppstår dersom massedrapsmannen blir dømt til tvungent psykisk helsevern. Alternativet er en forvaringsdom i fengsel.

Helseminister Anne-Grete Strøm-Erichsen poengterer at fagmiljøet lenge har etterspurt strengere sikkerhetstiltak overfor særlig farlige pasienter. Det er stor risiko for rømming, gisseltaking og alvorlig vold mot pasienter og personell i institusjoner for psykisk helsevern.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

Dagens lovverk gir ikke god nok adgang til å undersøke om særlig farlige pasienter innfører kniver, barberblad og skytevåpen i de tre regionale sikkerhetsavdelingene i Oslo, Bergen og Trondheim. Det er heller ikke adgang til å visitere besøkende. Regjeringen foreslår derfor at det blir større adgang til å ransake pasienter, samt kontrollere og begrense pasienters omgang med omverdenen. I tillegg blir det anledning til å visitere besøkende og utføre vandelskontroll av de som ansettes ved de tre sikkerhetsavdelingene.

Advokatforeningen er kritisk og beskylder regjeringen for hastverksarbeid. Venstre-leder Trine Skei Grande og Høyres Michael Tetzschner mener det er betenkelig at en enkeltsak får styre utformingen av regler som er ment å være generelle. Regjeringen bør heller få ros for å ha vist handlekraft.

I Grunnloven er det slått fast at ingen lov skal kunne gis med tilbakevirkende kraft. Det er heller ikke tilfelle i denne saken. Rettsaken mot Anders Behring Breivik vil gå sin gang, og dom vil bli felt ut fra gjeldende lovverk. De nye lovhjemlene for det psykiske helsevernet vil bare gjelde sikkerheten rundt framtidige pasienter, og dermed ikke komme i konflikt med Grunnloven. Helseministeren hevder også at regjeringen handler i tråd med menneskerettighetene.

I lys av Breivik-saken er det grunn til å merke seg at regjeringen nå kommer med lovhjemmel for å etablere en egen helseenhet med særlig høyt sikkerhetsnivå. Det er riktignok ikke bestemt om og hvor en slik enhet skal etableres, men det skal liten fantasi til for å skjønne at enheten er spesielt myntet på Breivik. Spesielt interessant er at det åpnes for at denne spesialenheten kan etableres innenfor murene til et fengsel. Det synes å være en god idé.

På denne bakgrunn vil Anders Behring Breivik uansett havne bak lås og slå, i en eller annen form. Det betyr nå mindre om han dømmes til fengsel eller får behandling i en egen helseenhet innenfor murene. Samfunnet vil bli godt beskyttet, og folk flest vil være fornøyd.

Høyres Nikolai Astrup har kastet en liten brannfakkel inn i den norske klimadebatten. Han mener det ikke er mulig å innfri målsettingene i klimaforliket innen 2020. Regjeringspartiene står på sitt, Venstre og KrF kritiserer Høyre for å svikte kloden mens Fremskrittspartiet jubler. Likevel mener Astrup at det er mulig å få et bredt flertall for klimameldingen i Stortinget.

Bakgrunnen for striden er det gamle klimaforliket fra 2008, som alle partier unntatt Frp står bak. Målsettingen her er å kutte utslippene av klimagasser med 30 prosent innen 2020. To tredeler av disse kuttene skal tas innenlands. I den nylig framlagte klimameldingen konkluderer regjeringen med at målene i forliket står fast, men regjeringen har ikke presentert noe klart regnestykke på hvordan de rødgrønne skal klare å oppfylle dette. Løftene blir derfor luftige.

Nikolai Astrup mener det er for kort tid igjen til å nå målene i klimaforliket. Høyres talsmann skal ha ros for at han tør utvise realisme ved å ta et oppgjør med det som av mange oppfattes som politisk korrekt. På den annen side forsøker han å score et billig poeng når han skylder på at tid har godt tapt siden de rødgrønne partiene har kranglet for lenge før de trakk konklusjoner. Astrup glemmer at regjeringen har handlet klimamessig riktig i mellomtiden.

Realiteten er at klimakameratene var for ambisiøse i 2008. De internasjonale klimaforhandlingene har gått i stå, og det er vanskeligere å få gjennomført tiltak innenlands enn antatt. Vi må i første rekke ha et globalt perspektiv på dette arbeidet, for de klimaskadelige gassene kjenner ingen landegrenser. Det er bare dumt å gjennomføre norske tiltak som fører til at verdens mest miljøvennlige industri flytter utenlands. Det hører også med til historien at den norske olje- og gassproduksjonen er renest i verden. Derfor vil det ikke hjelpe på klimaproblemene å redusere utvinningstempoet på norsk sokkel.

Det mest effektive og mest realistiske klimatiltaket vil være satsing på tog og annen kollektivtransport i de befolkningstunge delene av landet. Det er da også regjeringens signal. Samtidig har Astrup rett i at det tar tid å flytte trafikken fra vei til bane siden banen først må bygges. Det er på dette området ambisjonene, og ikke minst bevilgningene, må økes.

Som saksordfører for klimameldingen må Astrup belage seg på en vanskelig rolle som brobygger. Regjeringspartiene har lite å gå på. Innerst inne er mange i Ap mye på linje med Høyre, men SVs seier om fortsatt to tredels kutt innenlands, kan ikke røres. Samtidig må Astrup unngå å ødelegge samarbeidsklimaet på borgerlig side. Det blir vanskelig siden opposisjonen er så sterkt splittet. Teksten i et eventuelt nytt klimaforlik må derfor leses med lupe, ikke minst mellom linjene.

Synet på ekteskapet og forholdet til homofilt samliv vekker strid i KrFs rekker. Partiets programkomité har foreslått å utrede en ordning der samliv mellom to voksne reguleres i en egen samlivslov.

– Homofile skal ha rett til juridiske rammer rundt sitt samliv, sier KrF-nestleder og leder av programkomiteen, Dagrun Eriksen. Hun poengterer at dette ikke er ny politikk fra KrFs side. Hun begrunner det nye forslaget med at KrF må forholde seg til det politiske landskapet slik det faktisk er. Programkomiteen går inn for at homofile skal få mulighet til å gifte seg borgerlig, mens det skal være opp til trossamfunnene å vie to av samme kjønn.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

Årsaken til bråket i KrF er imidlertid forslaget om å fjerne setningen i programmet hvor KrF vil gjeninnføre ekteskapet som en ordning mellom mann og kvinne. Derfor så KrF-leder Knut Arild Hareide seg nødt til å rykke ut og si at han ikke har noe imot at denne formuleringen blir stående. KrFs familiepolitiske talsmann, Øyvind Håbrekke, går enda lengre. Han skyter ned forslaget om en ny samlivslov. Han viser til at trossamfunn allerede i dag har frihet til å vie hvem de vil.

KrF har alltid vært en bremsekloss i spørsmål som har dreid seg om uthuling av ekteskapsbegrepet. Partiet var imot partnerskapsloven da den ble innført i 2003, men godtok denne loven da den politiske kampen i 2008 sto om en felles ekteskapslov. Nå mener KrFs programkomité at en samlivslov er veien å gå, men Dagrun Eriksen & Co har tråkket på noen ømme tær, og saken har floket seg skikkelig til. I stor grad dreier det seg om ordkløveri. Et juridisk samliv er ikke automatisk et ekteskap, for dette er det ifølge Eriksen ikke opp til staten å avgjøre. Den enkelte skal selv avgjøre om det dreier seg om et ekteskap eller ikke!

Høyre-nestleder Bent Høie har lansert et forslag som flere partier bør lukte på. Han går inn for en todeling der staten får hele det formelle ansvaret for inngåelse av ekteskap, mens det blir opp til paret om bryllupet skal suppleres med en seremoni ledet av en prest, imam eller en annen person. Da vil riktignok Den norske kirke og andre trossamfunn miste vigselsretten, men vi får en ryddigere ordning for alle parter.

Dagrun Eriksen viser til at dagens ekteskapslov har skapt problemer for flere trossamfunn. Hun vil sikre trossamfunnene rett til å definere sin egen lære. Eriksen og Høie tenker i samme baner, problemet er bare at begrepet ekteskap tydeligvis er hellig i KrF. Det synes tryggest for KrF å stå ved det gamle. Da beholder KrF nok kjernevelgerne, men det blir vanskeligere å skaffe nye. Det siste burde være særdeles viktig for et parti som strever nede på femtallet i de politiske barometrene. Alternativet er å gå ned med flagget til topps.

EU-samarbeidet er satt på en ny og alvorlig prøve. Presidentvalget i Frankrike og parlamentsvalget i Hellas har skapt nye utfordringer. Beskjeden fra velgerne i begge disse landene kan oppsummeres i en generell motstand mot sparelinjen.

Folket og styrende politikere er tydeligvis på kollisjonskurs. I kjølvannet av økonomisk krise har det oppstått politiske jordskjelv i det ene europeiske landet etter det andre. Sosialisten Francois Hollande ble i helgen valgt til ny president i Frankrike. Han lover vekstpolitikk og varsler kamp mot ensidig sparepolitikk. Velgerne i Hellas vendte ryggen til de to store og historisk dominerende partiene i landet. Grekerne samlet seg i stedet om ytterfløyene i politikken i et håp om å kunne reforhandle EUs finanspakt og unionens klamme hånd over gresk økonomi.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

Problemet er bare at både grekere og franskmenn har levd over evne i flere år. Det samme er situasjonen for flere andre EU-land. Over 17 millioner kvinner og menn står uten arbeid i de 17 landene som inngår i eurosonen. I snitt er det en arbeidsledighet på nesten elleve prosent. Hver fjerde spanjol er uten jobb. Hellas følger hakk i hæl med 22 prosent ledighet.

Det store spørsmålet er nå hva som skjer politisk i Hellas. Landet er helt avhengig av økonomisk hjelp fra omverdenen. Det er tvilsomt at EU, den europeiske sentralbanken og verdens valutafond vil slakke på betingelsene som er satt for nedbetaling av den enorme greske statsgjelden. På den annen side kan Hellas komme til å forlate eurosonen. Det vil bety et stort nederlag for EU-prosjektet generelt og valutasamarbeidet spesielt.

Tysklands Angela Merkel mistet en viktig EU-alliert da Nicolas Sarkozy ble feid ut av det franske presidentkontoret. Merkel er krystallklar på at det ikke er mulig å reforhandle finanspakten. Det er tvilsomt at Hollande og Merkel klarer å forene kreftene. Samtidig blir det viktig hva franskmennene sier i parlamentsvalget 10. og 17. juni.

Ekstra pikant blir det når den britiske statsministeren David Cameron nå blander seg inn i koret. Han mener at europrosjektet bare gir mening dersom landene i eurosonen i langt høyere grad koordinerer den økonomiske politikken. Cameron har helt rett. Men det er lett for ham å kritisere når Storbritannia står på sidelinjen av valutaunionen med sitt britiske pund.

EU-kommisjonens president, José Manuel Barroso, hevder at EU leverer et robust svar på krisen. Han mener at det ikke er motsetninger mellom stram styring av offentlige budsjetter og initiativer som kan gi økt vekst. Hvordan det skal gå til, er mer uklart. Det minner mer om Ole Brumm som sier ja takk, begge deler. Det er sjelden en god oppskrift. Her må det prioriteres, for heller ikke en euro kan brukes mer enn én gang.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre må belage seg på å få kraftig kritikk fra opposisjonen på Stortinget, men det blir ikke reist mistillitsforslag. Samtidig vil de rødgrønne partiene slå ring om ministeren. Det synes klart etter mandagens utspørring av Støre i regi av Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité.

Ankepunktet mot Jonas Gahr Støre er at han ikke sjekket sin habilitet overfor vennen og skipsrederen Felix Tschudi da Utenriksdepartementet bevilget seks millioner kroner til Senter for nordområdelogistikk i 2008. Støre mener på sin side at vennskapet ikke er så nært at han var inhabil. Utenriksministeren viser også til at det var Norges Rederiforbund som var den formelle søkeren.

Jonas Gahr Støre ville slett ikke legge seg flat for kritikken. Det strider mot hans natur å gjøre det. Men Støre la seg på en litt mer ydmyk linje enn vanlig. Han svarte godt for seg i den skriftlige redegjørelsen som ble levert kontrollkomiteen for et par uker side. I høringen mandag ble Støre presset mer på defensiven, og svarene ble derfor litt mer uklare.

Støre skapte selv ekstra stor fallhøyde med sine første uttalelser etter at Dagbladet 20. mars kunne avsløre saken. En periode ble ministeren drevet fra skanse til skanse. Vennskapet med Tschudi var større enn først opplyst, men Støre har etter hvert også fått sannsynliggjort at det ikke dreier seg om et nært og fortrolig vennskap. Dermed var ikke Støre inhabil i lovens forstand.

Støre la seg tidlig på en formalistisk linje ved å framheve at det var Rederiforbundet som søkte om penger, ikke Tschudi. På den annen side har denne saken en moralsk og politisk side, og da er det ofte lurt å være mer forsiktig enn strengt formell.

Kontrollkomiteen trakk også sammenlikningen med vennskapet mellom utenriksministeren og kronprinsparet, hvor Støre fikk vurdert sin habilitet av lovavdelingen i Justisdepartementet. Ministeren fikk her medhold i at han er habil til å kunne foreslå bevilgning av apanasje. Støre hevder det var medieoppmerksomheten som fikk han til å sjekke habiliteten i denne saken, og han sier at det er medieoppmerksomheten som medfører at han vil be om en habilitetsvurdering også dersom det skulle oppstå en ny Tschudi-sak. Her er Støre på ville veier. Det må da være sakens innhold, og ikke mediestormen, som skal avgjøre om man er inhabil eller ikke.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre kommer ned på beina i den såkalte Støre-saken, men han har fått noen småskader. Saken er ikke så stygg som den så ut midtveis i stormen. Støre framstår ikke lenger som ufeilbarlig, og så har det blitt enda mer klart at han har feil venner. Det er nemlig ikke så lett å gjøre karriere i Arbeiderpartiet med rike skipsredere på Oslo vest i vennekretsen.

Høyre vil gjeninnføre forbudet mot tigging. Det vedtok et solid flertall på partiets landsmøte søndag. Høyres ledelse advarte, men grasrota på landsmøtet ville det altså annerledes.

Omfattende og pågående tigging er et problem mange steder i landet. Problemet er nok størst i hovedstaden, men også mange andre byer og tettsteder sliter med fenomenet tigging.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

Løsgjengerloven ble opphevet i 2006, og dermed ble det i praksis lov å tigge. Truende tigging er riktignok fortsatt ulovlig i henhold til generelle bestemmelser i straffeloven, men det er lite av tiggingen som faller inn under denne kategorien. Tidligere var det som oftest noen få narkomane som tydde til tigging. Nå er det i første rekke utenlandske statsborgere som dominerer med sine pappkrus.

Mye av dette er organisert tigging med kriminelle handlinger i kjølvannet. Det dreier seg ofte om lommetyverier, butikktyverier, innbrudd og ran. Det skaper naturlig nok utrygge lokalsamfunn. Europol kan melde om at organiserte tiggergrupper også er knyttet til menneskehandel. Det var disse argumentene som veide tyngst i Høyres vektskål.

– Dette er Høyre på sitt verste, sier Venstre-leder Trine Skei Grande. Hun mener at å forby tigging er å forby folk å kunne be om hjelp. Venstre-lederen karakteriserer et forbud som renovasjonspolitikk. Hun mener det tydeligvis er bedre å gjøre gatene pene og rene enn å gjøre situasjonen bedre for de mest utsatte av oss. Her dreier det seg om romfolket, som er Europas forfulgte minoritet og dermed en skamplett for mange.

Høyre-leder Erna Solberg er klar til å forsvare et forbud, selv om hun er i tvil om at det vil virke. Hun mener at et forbud i stedet kan føre til at tiggerne i stedet begynner å selge ting. Det hører med til historien at også Fremskrittspartiet og Senterpartiet vil ha forbud. Venstre og SV sier nei, mens Arbeiderpartiet ennå ikke har konkludert.

Det var for øvrig daværende justisminister Odd Einar Dørum (V) som våren 2005 sørget for at løsgjengerloven ble opphevet og at tigging dermed igjen ble lovlig. I dag er imidlertid situasjonen en annen. Tigging har blitt et mye større problem. Derfor må det i det minste tas en ny og fordomsfri debatt om forbud mot tigging er veien å gå.

Stjeling og annen kriminalitet kan paradoksalt komme til å øke dersom det innføres et forbud. På den annen side vil et forbud gjøre det lettere for politiet å bortvise folk. Ikke nødvendigvis for å gjemme bort problemet, men for å begrense tilstrømmingen av utlandske tiggere. Mye tyder derfor på at et forbud nå er på sin plass. Den vanskelige livssituasjonen som romfolket sliter med, bør løses med EU-milliarder og norske EØS-millioner. Ikke gjennom en tier eller to i koppen.

Høyre-leder Erna Solberg jobber jevnt og trutt for å bygge bro på borgerlig side. Hun legger stein på stein. Helgens landsmøte i helgen var en av byggesteinene.

I sin landsmøtetale viste Høyre-lederen til fire grunnleggende ideer som samler de fire borgerlige partiene: Mangfold, kunnskap, verdiskapning og maktspredning. Dette er nye ideer som ifølge Erna Solberg skal gi bedre løsninger i form av økt valgfrihet, en bedre skole, vekst i næringslivet og økt lokaldemokrati.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

– Denne våren har det borgerlige samarbeidet begynt å blomstre. Det er for tidlig å si om det blir en god høst. Jeg velger å være optimist, sa Erna Solberg. Det har hun god grunn til. Svaret får vi høsten 2013. Men nye man skje innen den tid. Ett år er lang tid i politikken.

Unge Høyre gjorde et smart grep ved å samle fire borgerlige politikere til seminar under partiets landsmøte. Dermed ble det gjort enda mer sannsynlig at partiene kan klare å enes. KrF-representanten Kjell Ingolf Ropstad var riktignok valgt ut med omhu, for han er blant de mest positive til å kunne godta at Frp får regjeringsmakt.

Erna Solberg vil ha alle de fire partiene med seg. Foreløpig synes det langt fram. Per i dag er bildet dette: Fremskrittspartiet vil bare støtte en regjering der partiet selv er med. Venstre ønsker helst en mindretallsregjering sammen med Høyre og KrF, men Venstre har også gjort det klart at et borgerlig flertall skal gi en borgerlig regjering. KrF vil først bestemme seg til høsten, men mye tyder på at partiet vil legge seg på omtrent samme linje som Venstre.

På flere av de siste meningsmålingene er Høyre og Frp nær å ha flertall sammen. Erna Solberg blir kanskje ikke avhengig av å få støtte fra de to småpartiene, men Høyre¬-lederen ønsker likevel å dra KrF og Venstre inn i varmen. Disse partiene skal få innflytelse på politikken, selv om det ikke skulle være nødvendig rent matematisk. Det er et smart trekk av to grunner: Erna Solberg sikrer seg å ha fire partier i folden også foran valget i 2017, og hun legger opp til å moderere Frp.

Men det mest realistiske scenarioet er alle de fire partiene må utgjøre flertallet. Da kan det bli en regjering av Høyre og Frp med stortingsstøtte fra KrF og Venstre. Alternativt kan Høyre, KrF og Venstre danne regjering uten aktiv støtte fra Fremskrittspartiet. Det vil fort kunne bli en farefull ferd. Derfor kan det også bli aktuelt med en totrinnsrakett, der Erna Solberg starter med en mindretallsregjering som etter hvert blir utvidet til en flertallsregjering.

Det viktigste er imidlertid hva slags politikk landet kan vente seg dersom det blir borgerlig flertall etter valget. Det vil være en forskjell på om sentrumspartiene eller Frp får dominere. Velgerne har krav på et tydeligere svar enn det som så langt er gitt.

Et solid flertall i Arbeiderpartiets stortingsgruppe sier nei til å bruke heroin i behandlingen av tunge narkomane. Dermed tyder mye på at regjeringen vil ende på det samme standpunktet. SV sier riktignok ja til en forsøksordning, mens Senterpartiet ennå ikke har konkludert.

Tidligere helseminister Bjarne Håkon Hanssen var positiv til heroinassistert behandling, og nåværende helseminister Anne-Grete Strøm-Erichsen har åpnet for en debatt om dette virkemiddelet. Flertallet i utvalget som ble ledet av Thorvald Stoltenberg, har også anbefalt å gi gratis heroin til om lag 200 tunge misbrukere.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

I kjølvannet av denne saken har det i tilegg dukket opp en debatt om avkriminalisering av narkotika til eget bruk. Samtidig strides de lærde om utdeling av heroin er riktig medisin. Erfaringene fra andre land er ikke helt entydige, selv om det kan vises til at mange tunge narkomane her har fått et mer verdig og velordnet liv.

Det var steile fronter da saken var oppe til debatt i Arbeiderpartiet stortingsgruppe. Arbeiderpartiets helsepolitiske talsmann, Thomas Breen, vant imidlertid fram med sitt syn. Han poengterer at et heroinprosjekt bare vil gjelde mellom 100 og 200 personer, mens det er mellom 8.000 og 12.000 sprøytenarkomane i Norge.

– Derfor er ikke heroinassistert behandling en løsning for flertallet av dem vi skal hjelpe, sier Breen.

Så godt som alle fagmiljøene er imot å bruke heroin i behandlingen av narkomane. Erfaringene fra de landene som har prøvd dette, er at man ikke når de hardest rammede, for de klarer ikke å tilpasse seg et regime der de må møte opp på ett bestemt sted og få utdelt heroin tre ganger daglig. På den annen side må Norge våge å tenke nytt. Det er en tankevekker at Norge ligger på europatoppen i overdosedødsfall.

Det hører samtidig med til historien at det ikke er noen kø av kommuner som ønsker å starte forsøk med heroinassistert behandling. Det blir vanskelig å gjennomføre et realistisk og dekkende prosjekt når selv tungt belastede Oslo sier nei.

Et stort problem i dag er at narkomane som har gjennomført avrusning, må vente i lang tid før de får videre behandling. Da er det stor fare for å falle tilbake til misbruk i mellomtiden. Det er nødvendig med umiddelbar oppfølging og et mye bedre ettervern.

Forslaget om heroinassistert behandling har dessverre ført til feil fokus i narkotikapolitikken. Stoltenberg-utvalget kom med mange andre ideer som bør vurderes seriøst. De må ikke glemmes. Det gjelder blant annet forslaget om å tilby avtaler om oppfølging som alternativ til påtale og anmerkning i strafferegisteret. Narkotikabruk bør fortsatt være kriminelt, men narkomane må ikke først og fremst behandles som kriminelle. De trenger behandling.

Høyre-leder Erna Solberg hevder at de fire borgerlige partiene har kommet nærmere hverandre denne våren. Derfor mener hun det er realistiske muligheter for regjeringsmakt ved valget i 2013.

Erna Solberg strutter av selvtillit i forkant av helgens Høyre-landsmøte. Det har hun også god grunn til, for Høyre puster Arbeiderpartiet i nakken på meningsmålingene. Et borgerlig flertall ved neste korsvei er innen rekkevidde. Da blir nok Erna Solberg statsminister også.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

Men Høyre er nærmest fullmobilisert blant dem som stemte på partiet ved stortingsvalget i 2009. Dermed vil Høyres prosentmessige andel automatisk synke når de andre partiene ventelig tar tilbake tvilere i egne rekker. På den annen side har Høyre fortsatt muligheter til å kapre nye velgere, for partiet er det foretrukne andrevalget.

Erna Solberg har endret Høyres strategi, og det ser så langt ut til å ha vært en vellykket operasjon. Nå snakker hun mer om mennesker enn milliarder. Budskapet er ikke lenger bare skatt og skole. Det ga uttelling ved lokalvalget i fjor. Over halvparten av landet bor nå i en Høyre-styrt kommune.

Solberg forsøker tydeligvis å slå Jens Stoltenberg på Arbeiderpartiets hjemmebane. Høyre bruker nemlig mer engasjement på å få fram partiets velferdspolitikk. Det synes å ha gitt positive resultater.

Samtidig mener Høyre-nestleder Bent Høie at det kan gjøres enda mer for å skape nødvendig bredde i partiets profil. Han innrømmer at Høyres tillitsvalgte ikke har vært flinke nok til å få fram betydningen og verdien av et organisert arbeidsliv. Høie etterlyser riktignok modernisering i form av mer fleksibilitet, men det skal bli interessant å se konkretiseringen av Høyres nye arbeidslivspolitikk. LO-leder Roar Flåthen kan kanskje få problemer med å tegne det store, stygge skremmebildet.

Høyre-nestleder Jan Tore Sanner mener Arbeiderpartiet er i ferd med å gjenta Høyres feil fra valget i 2005. Den gang skrøt Høyre av egne resultater i Bondevik II-regjeringen og brukte tiden på skremmebilder av opposisjonens politikk. Høyres svar nå er å snakke om egen politikk. Det bør også andre partier gjøre. Men egen politikk må settes inn i et større bilde. Velgerne må få vite hva som er det realistiske alternativet. Da må politikerne også kunne skremme med andres politikk. Men det må gjøres uten å skape falske skremmebilder.

Det er grunn til å minne om at Høyre fortsatt ønsker skattelettelser. Formuesskatten og arveavgiften er ifølge Bent Høie prioriterte områder i så måte. Unge Høyre-leder Henrik Asheim mener partiet må snakke mer om å senke skatten for vanlige folk. Da må Høyre også fortelle hvor i statsbudsjettet partiet skal kutte. Det er nødvendig for å kunne sette to streker under svaret på regnestykket.

KrF foreslår å gi småbarnsforeldre 5.700 kroner i måneden for å jobbe deltid. Forslaget går ut på at staten skal dekke halvparten av tapet i lønn dersom mor eller far går fra full til 80 prosent stilling.

– Vi tror mange småbarnsforeldre har behov for å jobbe noe mindre, sier KrF-nestleder Dagrun Eriksen til NRK. Hun ser det som en langsiktig investering og poengterer at det er behov for ordninger som gjør at det fødes flere barn i Norge. Det anslås at KrF-forslaget vil koste staten en milliard kroner dersom ti prosent av foreldrene bruker tilbudet. Dersom alle slår til, vil det koste ti milliarder kroner.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

KrF-forslaget er lansert av partiets programkomité og ifølge Eriksen en tilpasning til dagens situasjon. Og dagens situasjon er tilnærmet full barnehagedekning og en kontantstøtte som er begrenset til ettåringer. Det er lite igjen av KrFs fanesak fra sentrumsregjeringens glansdager, og KrF er derfor på leting etter en ny ordning som kan bli en like stor velgermagnet som kontantstøtten engang var.

Men det nye KrF-forslaget er dårlig tilpasset dagens situasjon. Kontantstøtten var en dårlig idé. Subsidiering av deltid er et enda dårligere påfunn. Nå vil det riktignok fortsatt lønne seg mest å jobbe fullt dersom KrF-forslaget gjennomføres, men partiet vil senke terskelen for å kunne velge deltid. Dette foreslås altså i en tid hvor det trengs mer arbeidskraft for å møte eldrebølgen. Da bør det være i alles interesse å redusere bruken av deltid, både den frivillige og ufrivillige.

Dagrun Eriksen avviser at KrF med sitt nye forslag vil legge til rette for å sende flere kvinner tilbake til kjøkkenbenken. Hun bedyrer at det dreier seg om å gi småbarnsforeldrene valgfrihet. Eriksen tror snarere at flere menn vil velge å gå ned til 80 prosent lønn. Hun begrunner dette med at det vil lønne seg mest for den som har høyest lønn å benytte seg av den nye KrF-ordningen. I teorien ja, men dette blir neppe tilfellet i praksis. Det har historien vist oss.

Eriksen tror at ordningen vil betale seg gjennom større barnekull. Det synes å være veldig optimistisk, og det kan stilles spørsmål ved hvor ønskelig det er. Norge ligger allerede høyt internasjonalt på fødselsstatistikken, og befolkningsøkningen på kloden er allerede stor nok som den er. Dessuten fører lavere yrkesdeltakelse til lavere skatter. Fellesskapet trenger snarere flere inntekter for å finansiere den offentlige velferden etter hvert som inntektene fra oljen avtar.

Rimelige barnehageplasser og rause permisjonsordninger i barnets første leveår har vært en suksess. Den linjen bør vi holde fast ved. KrF-forslaget blir derfor en avsporing. Vi trenger flere hender i fullt arbeid. Da må det lønne seg å arbeide og koste penger å ta fri.