Kva tenker eg på akkurat no—eigentleg og innerst inne?

Dette spørsmålet stod eg tilfeldigvis og reflekterte litt halvvegs over her om dagen.

“Her om dagen” var nærmare bestemt onsdag 11. november 2009, klokka 11:07, i møterom K1b, på nedste plan av K-delen av Telenor sitt hovudkvarter på Fornebu.

Møterom K1b er eit heilt typisk Telenor-møterom med SmartBoard™ og 10-12 sitteplassar rundt eit ovalt forma bord. Sjølv stod eg på den eine langsida og kika ut på ein småtrist parkeringsplass på søraustsida av bygget. Véret var grått, med nokre partiklar i lufta som kunne minne om snø.

Så kva tenkte eg på der eg stod—eigentleg og innerst inne?

Eg veit iallefall kva eg prøvde å visualisere for det indre auget mitt.

Eg prøvde å sjå for meg det eg vanlegvis tenker på litt før midtveis når eg gjer avspenning (det punktet der dansken med den hypnotisk messande stemma ber deg om å bestemme deg for noko som snart skal bli verkelegheit).

Eg prøvde å sjå for meg at eg var ute i snøen og herja, leika og bygde snøhuler med gutta mine.

Gutta mine er henhaldsvis 1, 5 og 7 år gamle, og det å herje i snøen og bygge snøhuler er det aller kjekkaste dei (og eg) veit om. Det, pluss å bygge UFOar.

Men akkurat i dag var ikkje bilda frå snøleiken og UFO-bygginga like lette å lokke fram som dei plar vere. Bilda var der nesten, men kom aldri heilt i fokus.

Kanskje var det fordi partiklane i lufta over parkeringsplassen slett ikkje var heilt snø likevel, men heller kanskje tung luftfuktigheit eller svevestøv-partiklar eller rett og slett innbilning.

Kanskje hadde eg litt for mange lause tanketrådar i hovudet om informasjonsstrukturar, fasettar, metadata, kjernesider, innhaldsstrategi, vinklingar og korridorpolitikk. (Eg har nemlig eit lønleg håp om at i dette prosjektet skal eg endeleg få til noko bra i Telenor-systemet. Slagplanen er å tvangsslanke nettstaden og meir eller mindre eigenhendig blodtrimme kvar einaste kjerneside. Og det ser ut som det faktisk kanskje kan fungere.)

Muligens var det fordi det nærma seg lunsjtid; det hadde så smått kome antydningar til litt romling i tarmsystemet mitt. Ein dagleg utfordring som hjerna var i ferd med å innstille seg på var å mikse salaten i kantina i K-kantina med dei proteinrike delane av dagens varmrett. Eg hadde nemlig sykla til jobb i dag, og strekninga Skullerud-Fornebu er ganske nøyaktig 2 mil, og ekstra tung med piggdekk på sykkelen, så kroppen trong nok litt ekstra påfyll, helst litt før klokka 11, og no var klokka 11:07. Pluss at eg hadde gløymt å ete frukt på formiddagen. Så nokre av hjernecellene mine surra nok rundt med slike prosaiske, proteinrelaterte tankar.

Uansett.

Årsaken til at eg stod slik og reflekterte over kva eg faktisk tenkte på, eller burde tenke på, eigentleg, innerst inne, var mannen som akkurat no stod cirka 1,5 meter framfor meg.

Andreas Øverland heiter han, og han kan tilfeldigvis å trylle med fotoapparatet sitt og eit 85mm-objektiv.

Han er også utviklar, og i sit difor til vanleg i prosjektrommet ved sidan av vårt på Fornebu. Som “arctic soul”-fotograf har han i tillegg eit pågåande prosjekt om å portrettere ein ny person kvar dag under tittelen “Portraits of the mind”.

Og i dag var det min tur. Eg hadde stilt opp frivillig, til og med ivrig, for å “vise fram sjela mi” slik dei 31 som hadde blitt portrettert frå før også hadde gjort. Eg visste at alle dei andre han hadde portrettert såg kloke, glade, skumle, snille, strenge og tankefulle ut.

Denne mannen hadde akkurat bedt meg om å “tenke på noko fint, utan at det vistes på utsida.” Difor var det eg hadde forsøkt å sjå for meg gutta mine.

Og i eit forsøk på å være tru mot prosjektets grunntanke reflekterte eg også over kva eg eigentleg tenkte, innerst inne, samtidig som eg tenkte på kordan denne tanken eigentleg ser ut på utsida.

Eg tenkte også på kordan eg skulle formulere alt dette på twitter.

Så kva tenkte eg på, eigentleg, innerst inne, der eg sto?

Eg trur det mest riktige svaret er “alt og ingenting”.

Kanskje.

Eller?

Døm sjølv:

(Foto: Andreas Øverland)

Neste oppgave er forøvrig “Sosiale bananer” og går til Jon Gunnar Wold. Til lykke!

Mental Models

På vegne av Louis Rosenfeld: Ta ein titt på webinar-serien Future Pratice UX, og bruk gjerne rabattkoden HALLANDWBNR for å få 25% rabatt.

Rosenfeld Media har så langt gitt ut to Nettskriving-relaterte bøker:

• om mental modellering (av Indy Young i AdaptivePath)
• og skjemadesign for web (av Luke Wroblewski).

Begge bøkene blir presentert av forfattarane i denne webinar-serien, og DRM-fri versjon av dei respektive bøkene er inkludert i prisen.

Webinaret med LukeW gikk av stabelen 13. november, mens Indy Young presenterer boka si 11. desember.

UXnet Norge er et uformelt nettverk av fagpersoner som jobber med brukeropplevelse, interaktiv design, produktdesign, informasjonsarkitektur, interaksjonsdesign, usability, brukervennlighet, osv. Gruppen har per i dag 450 aktive medlemmer fra det norske fagmiljøet, som møtes en gang i måneden.

Kunne du eller ditt firma tenke dere å bli med som arrangør eller sponsor for et UXnet-event, ta kontakt med de lokale ambassadørene for UXnet i Norge: Are Halland og Fredrik Matheson. Du når oss lettest på uxnet@halland.us.

Først og fremst vil vi gjerne rette en stor takk til alle dere som bidro til diskusjonen rundt web 2.0 på gårsdagens UXnet meetup. Det er den typen engasjement som gjør det moro å drive UXnet.

Neste meetup er 5. desember kl 18 og holdes på Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo i Maridalsveien 29. Se kart her.

Denne gangen er det Halogen som organiserer UXnet meetup. Vi retter en stor takk til Jørgen Dalen og resten av Halogen for innsatsen.

Program for møtet

Fra de minste til de største produktene
Seks korte forelesninger der alt fra smykkedesignere til landskapsarkitekter forteller om hvordan de går frem for å skape gode brukeropplevelser.

Målet for kvelden er å dele metoder og teknikker på tvers av fagdisipliner.

1800-1810 Introduksjon
1810-1825 Smykkedesigner (navn kommer senere)
1825-1840 Brukeropplevelser i digitale medier (Jørgen Dalen, Halogen)
1840-1855 Brukeropplevelser: Industridesign (Lars Haaland, AHO)
1855-1910 Innredning av Oslos feteste skobutikk (Tore Vinje Brustad, Permafrost)
1910-1925 Brukeropplevelser i arkitektur og landskapsarkitektur (arkitekt fra Snøhetta)
1925-2000 Diskusjon, annonsering av neste UX meetup

AHOs studentforening står for servering av øl m.v. underveis. Etter møtet kan man gå bort på AHOs onsdagspub.

Gå til http://ia.meetup.com/7/calendar/6740795/ og meld deg på med én gang, for dette blir et populært møte!.
Vi gleder oss til å se deg der!

Har du tips eller spørsmål? Ønsker du å bidra med et foredrag, eller kanskje din bedrift ønsker å arrangere et MeetUp?
Ta kontakt med oss her: http://ia.meetup.com/7/suggestion/

Hilsen Fredrik og Are

Tenk nytte – ikkje nyheit

Majoriteten av norske nettstadar kan auke nytteverdien sin dramatisk ved å produsere varig innhald framfor flyktige nyheiter.

Dersom det einaste verktøyet du har er ein hammar, vil alle problem likne på spiker. Og dersom det einaste verktøyet du har er eit publiseringssystem, vil alt innhald på nettstaden din likne på nyheiter.

Sjå på nettsidene til Oslo kommune, Odin, LO, Stabburet, Eurocard, og ein lang rekke andre norske offentlege og private nettstader. Mesteparten av innhaldet på desse sidene består av klassiske ”nyheiter”, eller sagt på ein annan måte: flyktig informasjon utan varig verdi.

Eller ta ein kikk på intranett-forsida i din organisasjon. Sjansen er stor for at mesteparten av framsida består av nyheiter, sjølv om det du og andre som regel er ute etter er å finne ein person eller eit spesifikt dokument. Nyheitene står ofte ”i vegen” for det folk eigentleg er ute etter.

Min påstand er at svært mange norske nettstader og intranett pøser ut nyheiter meir eller mindre ureflektert, utan å tenke gjennom kost-/nytteverdien korkje for mottakar eller avsendar.

Kvifor nyheiter?
Det er ikkje vanskeleg å sjå årsakene til at nyheiten som sjanger okkuperer størsteparten av intranett, organisasjonssider, bedriftspresentasjonar og det meste som finst av nettstader rundt om kring.

For det første er nyheiter nesten pr. definisjon det enklaste (og ofte det einaste) det går an å få ut av mange webpubliseringssystem. Sjølve grunnstammen i dei fleste publiseringssystem er nyheitsartikkelen, med tittel, ingress og brødtekst. Artiklane er typisk organisert i hierarkiske seksjonar, modellert etter nettavisene sine seksjonar for sport, utanriks, osb.

Kanskje skuldast denne filosofien at det var nettavisene som først hadde dei mest påtrengande publiseringsbehova, og dermed var dei som stilte krav til dei første versjonane. Til dømes var det CNET sine behov låg til grunn for første versjon av Vignette Storyserver, og Aftenposten sine behov som for ein stor del låg til grunn for Escenic.

Nyheiter som internpolitikk

For det andre er det openbart eit internt, politisk behov i svært mange organisasjonar å framstå som aktuelle, noko som er lett å manifestere gjennom å vise til talet på og frekvens på nyheitssaker på nettstaden eller intranettet.

Etter mi meining har alt for mange webredaktørar og informasjonsansvarlige som eit hovudelement i sin stillingsbeskriving “produksjon av nyheiter til internett/intranett”, og mange blir også målt i høve til bonus og lønnsutbetaling på frekvensen av saker.

“Alle andre har det jo” er nok likevel det vektigaste argumentet for dei fleste for å prioritere knappe ressursar til å produsere flest mulig nyheiter, slik at nettstaden “framstår som oppdatert”. Men kvifor? Og kva oppnår ein eigentlig med dette?

Høge kostnader
Eit hovudproblem med nyheiter er at dei har ein produksjonskostnad som på ingen måte står i forhold til nytteverdien. Det er enormt ressurskrevjande og kostnadsdrivande å produsere ein dagleg “trøkk” av kvalitetsnyheiter, og sakene som blir produsert har som regel ein forsvinnande kort levetid.

Nettavisene på si side har ein redaksjonell organisasjon, ein forretningsmodell og mange stoffområde å hente saker frå. Dette gjer det forsvarleg å produsere nyheiter med eit slikt trøkk og ein slik kvalitet at lesarane kjem tilbake ofte og med jamne mellomrom.

Dei fleste andre typar organisasjonar har imidlertid ikkje nokon av desse elementa på plass, og burde dermed trekke den logiske konklusjonen at dei ikkje burde ha nyheiter som hovudsatsning.

Lav nytteverdi
Det største problemet med å satse på nyheiter er imidlertid at knappe ressursane går til produksjon av nyheiter i staden for å skape og vedlikehalde innhald med varig nytteverdi.

Faktum er nemlig at majoriteten av besøkande til intranett, bedrifts- og organisasjonsnettstader, har heilt andre motiv for å besøke nettstadane enn å lese nyheiter.

Dei er tvert imot ute etter spesifikk informasjon om som svarar på eit konkret behov, t.d. sjekke om det løner seg å være medlem i organisasjonen eller kjøpe eit produkt, eventuelt finne eit konkret dokument eller ein kontaktperson.

Nyheiter hjelper ingen av desse scenaria. Er du heldig å finne ein nyheit som omhandlar temaet du er interessert i, er det overveiande sannsynleg at saken er utdatert og utan relevante koblingar til det du er ute etter.

For det er nemlig nyheitens kjerne; etter ei uke har den ingen verdi lenger. Den er gløymt, og ligg difor og rotnar i arkivet. Og det luktar ikkje godt om nokon skulle slumpe til å finne den.

Alternativ til nyheiter
Kva kan vi så gjere for å skape innhald som har meir varig verdi både for avsendar og mottakar av informasjonen? For meg som informasjonsarkitekt er det innlysande at innhald må utformast med utgangspunkt i strategiske mål og brukarbehov i langt større grad enn nyheitskriterier.

Det finst gode alternativ til nyheitsformatet, og fleire norske nettstader brukar allereie med stort hell temasider, ofte stilte spørsmål, kalender og andre format som i større grad svarer på desse utfordringane.

Sjølv har eg i fleire år tala varmt om temasider som ein alternativ erketype med betre eigenskapar enn nyheitssaken. Temasider finst i mange variantar, eit typisk døme er temasidene på norge.no som gir korte forklaringar, lenker og svar på ofte stilte spørsmål om aktuelle tema i vårt møte med det offentlege.

Dei viktigaste eigenskapane til temasider vs nyheiter kan kort oppsummerast slik:

• Temasider tar utgangspunkt i eit konkret brukarbehov som står i samsvar med strategiske mål, ikkje flyktige nyheitskriterer

• Temasiden blir oppretta for eit konkret formål, og difor kan ha klare aksjonspunkt og stiar vidare gjennom innhaldet

• Temasidene er i langt større grad kobla til den øvrige strukturen på nettstaden, typisk gjennom tematiske og alfabetiske oversiktar og krysskoblingar frå og til øvrig innhald

• Temasider kan i større grad utformast med tanke på søkemotoroptimalisering, slik at tittel, innhald og lenker er egna for gjenfinning via søk

• Temasider kan innehalde mange forskjellige typar innhald og koblingar, og er slik eit langt friare format enn nyheitssaken

• Og sist men ikkje minst blir temasider utforma som varig innhald – dei blir oppdatert og kvalitetssikra, mykje fordi det ligg temasidas natur i motsetnad til nyheita sin.

Betre verktøy
Ikkje dermed sagt at temasider løyser alle problem for alle verksemder. Poenget er at vi må flytte fokus frå masseproduksjon av flyktig innhald over til å utvikle varig innhald med varig verdi. Gjer vi det, får vi også betre rom for dei verkelige nyheitene.

Ansvaret for å tilrettelegge for andre format og betre gjenfinning ligg ikkje berre på webredaksjonen i dei einskilde verksemdene, men i minst like stor grad på leverandørar av publiseringssystem og konsulentar som bistår med implementering.

Saman må vi utvikle og tilpasse verktøy og malar slik at dei fungerar betre enn i dag. For verktøya vi har i dag gjer tydeligvis gjer alt for mykje informasjon til nyheiter – utan at det nødvendigvis er grunn til det.