Lederen i Trygg Trafikk Hordaland går knallhardt ut mot syklistenes oppførsel i bergenstrafikken.

Tall fra Statens vegvesen viser at seks personer har mistet livet i sykkelulykker i Hordaland de siste ti årene. Arne Aase, som er leder i Trygg Trafikk i Hordaland, mener det bare er flaks at ikke flere liv har gått tapt.

Aase er nemlig ikke imponert over hvordan syklistene oppfører seg i trafikken. Han regisrerer mye råsykling. Ikke minst i Bergen sentrum opplever Aase at syklister gir blaffen i trafikkreglene. Tidligere har også politiet sett seg lei på villmannssyklister, og aksjonert mot trafikkbøller på to hjul.

Sykkel er et effektivt, miljøvennlig og sunt fremkomstmiddel i byen. De aller fleste syklister som ferdes i trafikken er både fornuftige og forsiktige, og oppfører seg pent i det trafikale bildet. Men det finnes åpenbart unntak. En del syklister gir blaffen i alle andre enn seg selv, og viser på ingen måte hensyn til andre trafikanter. Ved å blåse i trafikkreglene og vise lite hensyn, skaper disse kamikazesyklistene farlige situasjoner.

I sentrum av Bergen blir disse råsyklistene ekstra synlige og ekstra farlige. Det skyldes blant annet at sykkelveinettet i sentrum av byen er relativt dårlig. De sammenhengende traseene er korte, og det er mange systemskifter fra sykkelvei til fortau. Samtidig har vi veier med svært høy trafikktetthet, der det er lite gunstig å manøvrere en sykkel. På fortauene er det heller ikke særlig gunstig å sykle.

Det krever at syklistene opptrer ekstra varsomt i sentrum av byen. De må skjønne at de ikke kan oppføre seg som de vil i sentrumstrafikken. Da kan de sette både egne og andres liv i fare.

I utgangspunktet er det positivt at folk velger sykkel som fremkomstmidel. Derfor er det vesentlig at myndighetene legger forholdene bedre til rette for syklister, blant annet ved å bedre sykkleveinettet inn mot sentrum. Det vil være et stort løft for syklister flest. Spørsmålet er om kamikazesyklistene i kondomdress på dyre doninger i det hele tatt vil komme seg over på sykelveiene, eller om de på død og liv vil fortsette å fyke rundt blant biler, busser og trailere og skape trafikkfarlige situasjoner. Vi frykter det siste.

Det er all grunn til å merke seg advarselen fra Trygg Trafikks representant, selv om de aller fleste syklistene oppfører seg pent. Tidligere år har politiet aksjonert mot råsyklistene. Det bør de fortsette med. Det nytter ikke med tidsbegrensede aksjoner for å få bukt med råsyklistene. Derfor er det en fordel om politiet finner anledning til å ha regelmessige kontroller beregnet på syklister, på samme måte som de har kontroller av bilistene.

Medlemskommunene i Bergen og omland havnevesen er enige om hvordan havneområdene i Bergen kan selges.

Bergen kommune har i mange år villet selge en rekke attraktive eiendommer i sentrum, som eies av havnevesenet. Havnevesenet eies i gjen av elleve kommuner, Bergen inkludert.

Siden 2004 har kommunen og havnevesenet kranglet om hvem som faktisk eier, og hvem som dermed skal kunne tjene på et salg av, havneeiendommene. Det eneste de klarte å bli enige om, er hvilke eiendommer det faktisk er snakk om. Totalt dreier det seg om 19 eiendommer langs sjølinjen fra Kristiansholm til Dokken. I januar i år valte finansbyråd Liv Røssland (Frp) å løfte krangelen ut av havnestyret, til et forum bestående av den politiske ledelsen i havnens ulike eierkommuner.

Det skulle vise seg å være et klokt valg. Nå er floken løst, etter få måneders arbeid. I etterpåklokskapens lys er det lett å se at et slikt grep burde vært tatt på et langt tidligere tidspunkt. Det vesentlige nå er likevel at partene har komme enighet, slik at havnekaken kan stykkes opp og selges. Regnestykket for hvordan pengene skal fordeles er relativt komplisert, men i snitt vil salget av eiendommene fordeles med 60 prosent til Bergen kommune og 40 prosent til havnen.

Løsningen man nå har kommet frem til, er svært viktig for byutviklingen i Bergen. Havneeiendommene legger beslag på store, attaktive arealer i en by i rask vekst. Det er ikke lenger samfunnstjenlig å bruke alle disse eiendommene til havneformål.

Bergen er en sjøfartsby med lange og stolte tradisjoner. Havnevirksomheten har vært sentral for byen i mange hundre år. Mange vil nok fremdeles mene at havnevirksomhet hører hjemme i sentrum av Bergen. Til en viss grad er det riktig. Byen har behov for en cruisekai, og selvsagt Hurtigrutekaien, samt kaianlegg for øvrige passasjerbåter. Øvrige havneområder bør flyttes ut av sentrum, slik politikerne flere ganger tidligere har gått inn for.

De 19 havneeiendommene man nå har kommet til enighet omkring salget av, kan og bør utvikles til boligformål, næringsformål, kulturformål og ikke minst åpne publikumsområder. Det har byen behov for. Når denne viktige avklaringen endelig har kommet i havn, bokstavelig talt, etter åtte års krangel, kan Bergen kommune for alvor begynne planleggingen av hvordan disse ulike områdene kan utvikles for fremtiden.

I dag åpnes Festspillene i Bergen for 60. gang.

Det begynte i 1953. Siden har Festspillene inspirert, engasjert, provosert, irritert, begeistret, underholdt, skapt debatt og ikke minst satt Bergen på kartet. I dag er kongeparet til stede ved åpningen av de 60. festspill i rekken.

I dag er Festspillene i Bergen landets eldste festival for musikk og teater. Mange vil også mene den viktigste. Andre vil mene at Festspillene er en elitistisk festival for den finkulturelle fiffen.

Selv tar festivalen mål av seg til å sette spor og presentere kunst på høyeste nivå til flest mulig mennesker. Med Nordiske Impulser som motto har Festspillene etablert seg som et senter for den nordeuropeiske kunstscenen, kjent for urfremførelser og nye produksjoner innen musikk, opera, teater og dans.

De siste årene har det skjedd noe med Festspillenes program. Det har blitt bredere. I dag våger vi å påstå at det er en myte at Festspillene kun byr på klassiske, såkalte finkulturelle uttrykk. Festspillene har kommet nærmere folk flest. De siste to årene har den offisielle åpningen vært flyttet ut av Grieghallen. I forfjor til Koengen, i fjor til Torgallmenningen. Også i ettermiddag er det Torgallmenningen som er scene når Festspillene offisielt åpnes.

Likevel er det dem som mener at folkefesten var bedre før. Da Rolf Kirkvaag trakk så mange mennesker til Nygårdsparken at arrangørene måtte be Forsvaret om hjelp til vakthold. Da det var folkloreopptog gjennom byen og da man kåret Frøken Festspill.

Festspillene i Bergen skal vise stor kunst. Men også appellere til brede masser. Programmet må ta opp i seg at det i dag er helt andre kulturytringer enn de klassiske som dominerer. Man må ikke bli for elitistisk og elevert.

I dag setter Festspillene i høyeste grad sitt preg på byen. I løpet av de kommende par ukene presenteres rundt 150 arrangementer på over 20 arenaer i og rundt Bergen. I tillegg sørger Festspillene for flere gratisarrangementer utendørs, noe som gjør at festivalen også setter sitt preg på byrommet i sentrum. Under Per Boye Hansens ledelse har festspilltilbudet blitt annerledes, og tatt opp i seg flere ulike uttrykksformer. Det har dessuten kommet egne oppsetninger for barn. Slik er også årets festspill, som er Per Boye Hansens siste.

Nå er det Anders Beyer som skal utvikle Festspillene videre. Vi tror den nye direktøren gjør klokt i å videreføre sin forgjengers linje, og fortsette arbeidet med å gjøre Festspillene til en fest for hele byen. Ikke bare for eliten.

Ungdom som skal studere i Bergen fra høsten av betaler gjerne for bolig hele sommeren.

Utleiemarkedet i Bergen er nemlig så presset at det er vanskelig å finne seg et sted å bo for unge mennesker. Derfor velger flere studenter å være tidlig ute, og heller betale for en utleiebolig i mange måneder før studiet starter, bare for å være sikret et sted å bo.

Bergensavisen har i flere år satt søkelys på de høye utleieprisene flere steder i Bergen. Situasjonen har bare blitt verre. Nå har utleiemarkedet eksplodert fullstendig. Folk må ut med mange tusen kroner måneden for å leie en ettroms på 30 kvadrat. Og ennå er det ikke høysesong i utleie-markedet. Den kommer til høsten.

Vi vet at det er underskudd på boliger i Bergen. Vi vet også at det bygges for få boliger til å ta igjen etterslepet. Samtidig vokser befolkningen i Bergen raskt. Bare de neste åtte årene regner Statistisk sentralbyrå med at vi blir 40.000 flere bergensere. Presset i boligmarkedet vil med andre ord øke. Det betyr at prisene vil stige, noe som fører til at færre får råd til å kjøpe. Det innebærer igjen at også utleiemarkedet vil bli ytterligere presset.

Det har blitt så dyrt å bo i Bergen at mange unge heller velger å bli boende hos foreldrene enn å flytte for seg selv. En undersøkelse Sparebank 1 fikk gjennomført i fjor høst, viste at 13 prosent av unge mellom 18 og 30 år bodde hjemme hos foreldrene. Året før var tallet ti prosent. Ser man på studentene, bodde 20 prosent hos foreldrene, mot bare ti prosent et års tid tidligere, ifølge undersøkelsen.

Dette viser at vi er i ferd med å få et sosialt boligproblem. Skal unge mennesker i det hele tatt ha råd til å bo og etablere seg i Bergen, er de nødt til å få et botilbud de mestrer rent økonomisk. Følgelig må det både bygges nye selveierboliger, og ikke minst nye utleieboliger. I tillegg har vi behov for rene, sosiale byggeprosjekter med lav inngangsbillett som er øremerket førstegangsetablerere. Dessuten må Bergen kommune sørge for flere kommunale utleieboliger. I dag står anslagsvis 350 mennesker i kø for kommunal bolig. Får man disse ut fra det ordinære utleiemarkedet, vil presset senkes noe.

Dette er en situasjon myndighetene må ta alvorlig. Markedet har blitt slik at det nærmest er håpløst for unge mennesker å etablere seg i Bergen. Samtidig skal Bergen være en attraktiv studieby og en by som skal tiltrekke seg kompetanse som næringslivet har behov for i fremtiden. De målene når man ikke med mindre folk faktisk har råd til å etablere seg her. Utviklingen på det punktet går feil vei.

Byrådet vil flytte minoritetsspråklige elever fra Nygård skole til mottaksklasser i ordinære skoler.

Nygård skole er en av landets største skoler. Brorparten av elevene er minoritetsspråklige, i og med at skolen er et innføringssenter for minoritetsspråklige elever. Skolen er en byomfattende tjeneste og har elever fra hele Bergen kommune. På grunnskoletrinnet er alle elevene nyankomne til Norge. De går sitt første skoleår i Norge på Nygård skole.

Byrådet vil bedre språkopplæringen for minoritetsspråklige elever i Bergen. Det vil de gjøre ved gradvis å bygge ned tilbudet ved Nygård skole, og heller gi tilbud til minoritetsspråklige elever i de ordinære skolene. På sikt skal altså ikke Nygård skole lenger være første stoppested for innvandrere og flyktninger.

På papiret er byrådets forslag fornuftig. Det er hensiktsmessig at barna kan gå på den skolen de sokner til fra dag en, og slik sett få tilhørighet til skolen i sitt eget nærområde med en gang de begynner i norsk skole. Det kan bidra til at integreringen av nyankomne, minoritetsspråklige elever går raskere. Det er også hensiktsmessig at minoritetsspråklige elever fra første skoledag i Norge er i et miljø med norske elever, som snakker norsk.

Kommunens primære oppgave er å lære elevene best mulig norsk. Grunnleggende språkforståelse og leseferdigheter er en vesentlig forutsetning for all annen læring. Derfor er det også relevant å vurdere kommunens tilbud til fremmedspråklige, og spørre om kommunen bør bruke mindre tid på morsmålsundervisning og mer tid på å tilføre elevene gode norskkunnskaper.

Det er ikke vanskelig å se for seg at det beste for elevene vil være å få den nødvendige undervisningen på nærskolen fra dag en. I praksis er dette imidlertid vanskelig å gjennomføre. Ved å samle fremmedspråklige elever på Nygård skole, har kommunen også samlet mye god lærerkompetanse. Her ligger den største utfordringen i byrådets forslag.

Skal mer av det arbeidet som i dag gjøres på Nygård skole desentraliseres, må kompetansen på andre skoler rundt om i kommunen styrkes. Noe av fordelen med Nygård skole har nettopp vært et samlet kompetansemiljø som har kunnet gi et bredt tilbud til minoritetsspråklige elever. Skal nærskolene overta hele eller deler av denne jobben, kreves både økte ressurser og tilføring av kompetanse. Vi sier ikke at det er umulig. Men det blir en krevende oppgave, som byrådet må prioritere økonomisk om den skal bli vellykket.

Regjeringsspørsmålet på borgerlig side er i ferd med å bli avklart.

Venstre lover at et borgerlig flertall ved stortingsvalget i 2013 vil gi en borgerlig regjering. KrF er på glid i samme retning. Samtidig gjør Frp det klart at partiet vil bidra til en borgerlig regjering såfremt Frp får bli med i denne.

Det knytter seg fortsatt en viss spenning til hvor KrF til slutt vil lande i regjeringsspørsmålet. KrF skal ikke bestemme seg for strategi før i september, men signaler fra fremtredende KrF–politikere den siste tiden peker nå i retning av at KrF vil gå for et regjeringsskifte.

Foran stortingsvalget i 2009 var det uklart hvordan KrF og Venstre ville plassere seg i det politiske landskapet. Uklarheten var nok et viktig bidrag til at de rødgrønne fikk fortsette. Daværende Venstre–leder Lars Sponheim forvirret med sitt løfte om at han heller ville ha Jens Stoltenberg som statsminister dersom Siv Jensen var alternativet. Heller ikke daværende KrF–leder Dagfinn Høybråten var krystallklar på at et borgerlig flertall ville gi en borgerlig regjering.

Den samme Høybråten har sørget for ny forvirring de siste månedene. Han ba partifeller om å revurdere skepsisen til Ap i verdisaker. Høybråten mener det er en myte at høyresiden har mest til felles med KrF i verdisaker. Dette ble av mange tolket som et frieri til Arbeiderpartiet. Og KrF–leder Knut Arild Hareide bidro til å nøre opp under den samme tenkningen gjennom å invitere den rødgrønne regjeringen til å støtte KrFs forslag om økt skatt på de rikeste her i landet.

Men de siste dagene har pipen fått en annen lyd, ikke minst gjennom Høybråtens nye signaler. Den forrige KrF–lederen har nemlig gitt opp tanken om å komme på lag med Ap og Sp. Årsaken er at de rødgrønne synes å henge sammen frem til valget. Mange i KrF har lenge levd i håpet om at dagens regjering skulle bryte sammen. Men det synes nå lite sannsynlig, spesielt siden regjeringen omsider klarte å enes om en ny klimamelding. Høybråten mener derfor at KrF må gå inn for et regjeringsskifte.

– Vi må enten gå om bord eller stå utenfor og akseptere at en ikke–sosialistisk regjering blir dannet, sier Høybråten til Dagbladet. Dette signalet forsterkes av at KrF–nestleder Dagrun Eriksen mener partiet bør gå til valg på et løfte om å skifte ut de rødgrønne.

På denne bakgrunn vil KrF ventelig konkludere med at et borgerlig flertall skal gi en borgerlig regjering. På samme måte som Venstre foretrekker KrF riktignok en regjering av Høyre, KrF og Venstre, men partiet vil nok også kunne støtte en regjering av Høyre og Frp. Forutsetningen er at småpartiene får innflytelse.

Sentrumspartier som havner på vippen har alltid det.

Bystyret i Bergen har vedtatt en prøveordning med anonym retting av skoleprøver.

Det er eksamenstid. Når elevenes skriftlige eksamensbesvarelser sensureres, skjer det anonymt. For å sikre en best mulig objektiv vurdering, vet ikke sensoren hvilken elev sin besvarelse som rettes og karaktersettes.

All annen vurdering i skolen skjer på en annen måte. Læreren vet hvem eleven er når besvarelsen rettes. I Bergen vil dette kunne endre seg.

I forbindelse med at bystyret behandlet kvalitetsmeldingen for bergensskolen denne uken, vedtok også bystyret et forslag fra byrådet om å innføre en forsøksordning med anonym retting av større prøver og tentamener på ungdomstrinnet.

Vurdering og karaktersetting er selvsagt viktig for elevene. Vurdering er en vesentlig faktor for læringsmotivasjon, men også en informasjon om prestasjonsnivå og oppnådd kompetanse. Dessuten er vurderingen i form av karakterer viktig for elevens videre utdannelse, blant annet i forhold til å komme inn på ønsket videregående opplæring for ungdomstrinnets del, og ønsket høyere utdannelse for det videregående trinnets del. Derfor er det avgjørende at kvaliteten i vurderingsarbeidet er så høy som mulig.
Det er ikke til å komme fra at elever og lærere blir godt kjent i løpet av et utdanningsløp. Jo bedre læreren kjenner eleven, jo vanskeligere blir det å være 100 prosent objektiv når eleven skal vurderes. Slik er det ikke bare i skolen, men i alle sammenhenger. Vi danner oss inntrykk av hverandre. Noen mennesker har vi sans for, andre har vi dårlig kjemi med. Lærere er selvsagt intet unntak. Derfor vil lærerne alltid være forutinntatt når de skal rette en prøve eller en tentamen der de vet hvem som står bak besvarelsen. Den såkalte trynefaktoren vil alltid spille en rolle. Bevisst eller ubevisst.

Følgelig er det positivt at bergenspolitikerne vil gjennomføre et forsøk med anonym retting på ungdomstrinnet. Anonym retting av større prøver og tentamener kan bidra til å gi en mer objektiv og rettferdig vurdering. Den potensielle feilvurderingsmuligheten som ligger i at læreren vet hvilken elev som evalueres, blir borte. Derfor bør denne forsøksordningen hilses velkommen. Dersom ordningen viser at det uten store vanskeligheter er praktisk gjennomførbart å vurdere prøver og større tentamener i ungdomsskolen anonymt, bør ordningen gjøres permanent. Ikke bare på ungdomstrinnet, men også i videregående skole. Men det blir fylkeskommunens ansvar.

Stadig flere utlendinger i Bergen fengsel gir de ansatte hodebry. Årsak: Språkforvirring.

I Bergen fengsel er det 195 lukkede soningsplasser. 75 av de innsatte er utlendinger. De kommer fra over 30 ulike nasjoner.

De mange nasjonalitetene i fengselet gir de ansatte hodebry. Det er nemlig ikke alle fangene som er like stødige i engelsk. Det innebærer at det kan være vanskelig å formidle praktiske opplysninger og enkle beskjeder.

Språkutfordringen i fengselet har også en mer alvorlig side. Det foregår kriminalitet også bak murene. Når de ansatte i fengselet ikke forstår hva de innsatte sier, blir det også vanskelig å gripe inn mot eventuell kriminell aktivitet bak murene. Blant annet har man anledning til å avlytte de innsattes telefonsamtaler av sikkerhetsmessige årsaker. Men det er liten hjelp i et slikt virkemiddel når de fengselsansatte ikke forstår noe som helst av hva telefonsamtalene dreier seg om.

Fengselet forsøker å kompensere for dette ved å bruke tolker. I år har fensgelet et tolkebudsjett på 125.000 kroner. I fjor sommer gjorde fengselet en opptelling, og kom til at de i løpet av en måned hadde benyttet over 100 tolker. Det er imidlertid ikke enkelt å skulle løse språkutfordringene med tolk. De innsatte representerer en lang rekke språk, og det er ikke nødvendigvis enkelt å fremskaffe tolker som behersker akkurat disse språkene. Å øke budsjettene for bruk av tolk er dermed ikke svar godt nok på den utfordringen de ansatte i fengselet står overfor.

Det planlegges en egen utlendingsenhet på Ullersmo fengsel. Meningen er at straffedømte utlendinger fra hele landet skal sendes til denne enheten. Tanken bak en slik enhet er god, men den vil dessverre få begrenset effekt i praksis. Ifølge Kriminalomsorgen vil den nye enheten på Ullersmo få 72 plasser, mens det er omlag 1200 utenlandske straffedømte i norske fengsler.

Dermed vil fengslene landet rundt, inkludert Bergen fengsel, forsatt ha mange utenlandske innsatte. Det betyr at de utfordringene man i dag opplever knyttet til mange fremmedspråklige fanger vil vedvare.

Det er vanskelig å se hvordan denne utfordringen kan løses. En tanke kan være å opprette flere enheter som den som planlegges på Ullersmo. Slike enheter kan bidra til å bygge opp faglig kompetanse knyttet til dette feltet. Og ved å samle utenlandske fanger i færre fengsler, kan man bidra til å redusere de utfordringene og den sikkerhetsrisikoen språkforvirringen medfører i de øvrige fengslene.

Bøndene sperrer veier, hindrer utkjøring av varer og tømmer butikker for mat. Tjener de på det?

KOMMENTAR
Anders Nyland
anders.nyland@ba.no

La det være sagt med en gang: Jeg har ingen ting imot bønder. Tvert om. Jeg er selv vokst opp på bygda, og har flere venner og bekjente i primæræringene. Familien min kommer sågar fra småbruk.

Problemet er at bøndene har noen tillitsvalgte som nå har handlet uklokt. De valgte å gå fra forhandlingsbordet med staten før de reelle forhandlingene var begynt. Det burde de ikke ha gjort. Det er rett nok forståelig at bøndene er skuffet over tilbudet fra staten. De hadde ventet seg mer fra regjeringen på bakgrunn av de høye forventningene som ble skapt i landbruksmeldingen som nylig er behandlet av Stortinget. Og mange bønder strever med anstrengt økonomi. Ifølge Aftenposten hadde jordbrukere i 2010 en gjennomsnittsinntekt på 485.000 kroner, men bare en tredjedel, 155.000, kom fra jordbruk. Bønder lever av andre inntekter.

I utgangspunktet ville nok mange hatt sympati for bøndene sine krav. Men den aksjonslinjen bøndene har lagt seg på, skaffer dem det motsatte. Det tjener ikke bøndene å irritere på seg folk flest ved å sperre veier og renske butikkhyllene for enkelte matprodukter. Slike aksjoner gjør folk irriterte, og kan bidra til å svekke bøndenes posisjon fremfor å styrke den.

Aksjonene vi har sett de siste par dagene kan fort bli ris til egen ræv. I store deler av landet bor folk en liten biltur unna svenskegrensen. Dersom bøndenes aksjoner fører til at norske butikker blir tomme for enkelte varer, vil grensehandelen øke. Grensehandel går til syvende og sist ut over både norsk næringsliv og norske bønder. Vi som bor for langt unna Söta Bror kan alltids kjøpe fransk ost, dansk salami, brasiliansk biff, fransk yoghurt, svensk knekkebrød og spansk frukt og grønt, mens bøndene kjøper opp norske varer for store summer, og beriker mellomledd og kjøpmannsmilliardærer.

Bøndene bommer med aksjonen de nå holder på med. Det er ikke Jens som har lagt det store egget. Det har bøndene gjort selv ved å aksjonere som de gjør.

Den nye torghallen er åpnet og i drift. Men plastikkteltene på Fisketorget forsvinner ikke likevel.

Før ordfører Trude Drevland kunne erklære den nye torghallen for offisielt åpnet, var det sagt og skrevet mye om innretningen. Noen synes den er stygg. Andre synes den er stilig.

Fisketorget er en del av den bergenske folkesjelen. Det er ikke annet å vente enn at det blir debatt når man endrer et så viktig varemerke for byen. Nå som hele hallen endelig er i drift, gjenstår det å se om den blir et vellykket eller mislykket eksempel på byutvikling.

Samtidig som torghallen er ferdig, kommer det seilende en ny debatt om Torget. Hallen skulle erstatte plastikktelt, boder og presenninger. Den skulle gi torghandlerne bedre arbeidsforhold, den skulle tilfredsstille krav fra Mattilsynet, den skulle besørge bedre fasiliteter for handlende og turister og den skulle bidra til å rydde opp på Torget. Sistnevnte skjer ikke. I alle fall ikke i denne omgang.

Uansett hva man måtte mene om den fysiske utformingen, er det åpenbart at torghallen er et stort fremskritt for torghandlerne og deres kunder. Matvaresikkerheten er også bedret. Nå ligger alle produktene under tak. Mattilsynet har tidligere reagert på de hygieniske forholdene på Torget. Nå beskytter taket matproduktene som selges, slik at fremmedelementer som måkeskit ikke havner i maten. Men til tross for at bystyret har vedtatt at det skal være fri siktlinje fra Vågen og over Torget når den nye hallen åpner, blir plastikktelt, boder og presenninger stående.

Bodene som står på Torget foran Zachariasbryggen skulle i utgangspunktet fjernes etter stengetid når torghallen åpnet. Det skjer ikke. BA kjenner til at det skal være gitt 18 måneders dispensasjon fra dette vedtaket. Til tross for at vi har fått en flunkende ny hall, som skulle bidra til å rydde opp på Torget, vil Bergens fremste turistattraksjon fremdeles være preget av plastikk, pommes frites, juggel, tant og fjas til avsindige priser. Torget har minnet mer om et gateteater enn en unik, verdensberømt attraksjon. Vi kan ikke skjønne annet enn at forventningsfulle turister har reist skuffet hjem.

Dessverre har ikke Torget vært mye å skryte av de siste årene. Stedet har liknet på et alminnelig gatekjøkken med «junk food» fremfor en unik bergensattraksjon. Mye av aktiviteten har ikke hatt noe med Bergen, byens historie og byens kultur å gjøre. Dette skulle det ryddes opp i. Det skulle bygges en torghall, som skulle bidra til skikkelige forhold på Torget. Nå viser det seg at plastikk, pommes frites og presenninger ikke må vike likevel. Det er flaut.

80 rusmiddelavhengige i Bergen blir invitert til å forsøke et nytt behandlingspreparat.

Bergen har den tvilsomme æren av å være hjemsted for en av Europas største, åpne russcener. Bergen har feilet der andre europeiske byer har lykkes. Nygårdsparken er fortsatt et stort utendørsmarked for kjøp, salg og bruk av ulovlige stoffer.

I Bergen har man ikke klart å få bukt med det omfattende narkotikamisbruket og den omfattende kriminaliteten dette fører med seg.

Det har ikke manglet på rapporter, utredninger og løfter. Men det har manglet på gode, langvarige, sammensatte tiltak som gir varig effekt på denne store samfunnsutfordringen byen sliter med.

De mange narkomane som har tilhold i sentrum av Bergen er kriminelle. Men de er også syke mennesker som har behov for behandling og oppfølging. Det er forholdsvis enkelt for myndighetene å «sprenge» miljøet i Nygårdsparken. Men det hjelper ikke så lenge det ikke står et medisinsk hjelpetilbud klart i forlengelsen av en slik aksjon. Utfordringene til rusbyen Bergen blir ikke løst uten at de narkomane får medisinsk hjelp og behandling i rehabiliteringsfasen.

I dag går over 700 personer i Bergen på legemiddelassistert rehabilitering (LAR). Kort fortalt går denne behandlingen ut på at de rusavhengige får preparatene Metadon, Subuxone eller Subutex for å dempe abstinensene etter heroin. Men disse stoffene kan gi bivirkninger, og de opprettholder den fysiske avhengigheten.

Nå skal 80 rusavhengige i Bergen få teste preparatet Naltrexone. Dette preparatet blokkerer for heroinens virkning, og gjør at brukeren ikke blir ruset. Naltrexone i seg selv gir heller ingen form for rus. Fordi stoffet blokkerer for virkningen av heroin, har brukere av stoffet svært lav risiko for overdose.

Helse Bergen samarbeider med Oslo universitetssykehus om å teste dette prepararet. Norge er sammen med Russland det eneste landet i Europa som deltar i dette prosjektet. Men preparatet er testet i USA, og der har resultatene vært svært gode.

Medisinsk ekspertise mener Naltrexone kan gjøre veien til et rusfritt liv kortere. Vi snakker ikke om en mirakelkur, men om et stoff som kan ha bedre effekt enn de stoffene som til nå har vært benyttet av LAR-pasienter. Følgelig er det positivt at Helse Bergen er med i denne studien der effektene av dette preparatet skal testes og dokumenteres skikkelig. Stadige forbedringer av behandlingsopplegget er en forutsetning for å få bukt med Bergens narkotikaproblem.

BA kunne i forrige uke fortelle at nesten hver femte av de som jobber ved Universitetet i Bergen (UiB) er midlertid ansatt. Mye taler for at mange flere bør få fast jobb.

Universiteter og høyskoler har tradisjonelt hatt en høyere andel midlertidig ansatte enn det som er vanlig ellers i det norske arbeidslivet. Tilstandsrapporten for 2011 viser at andelen uten fast jobb øker, og at UiB er en av verstingene.

Andelen midlertidig ansatte ellers i det norske arbeidslivet er på 7,7 prosent. For vitenskapelig ansatte på universitet og høyskoler utgjorde denne andelen i fjor 19,6 prosent. For administrativt ansatte 16,7 prosent.

Den høye andelen midlertidig ansatte forklares gjerne med mange tidsavgrensede forskningsprosjekt. Mange av disse er dessuten finansiert med eksterne midler. Ledelsen ved UiB innrømmer at de mange uten fast jobb er en stor utfordring, men at man har satt inn tiltak for unngå midlertidige ansatte. Den nevnte rapporten for 2011 gjør det ganske enkelt å påstå at tiltakene ikke synes å virke spesielt godt.

Det ene er selvsagt hensynet til den enkelte arbeidstaker. Det handler jo ganske enkelt om å vite om du har en jobb neste måned eller neste år. Stillingsvernet står sterkt i norsk arbeidsliv. Vi sliter med å forstå hvorfor dette ikke også burde gjelde de som jobber ved universitet og høyskoler.

Det andre er at vi her til lands synes å være veldig enige om at det bør satses mye mer på høyere utdanning og forskning. At det er svært viktig både for at vi som nasjon skal henge med i utviklingen, og for å kunne sikre vår velferd i fremtiden. Det burde da være ganske logisk at man også finansierte høyere utdanning og ikke minst forskning bedre.

En god begynnelse kunne være å gi en større andel av de vitenskapelig ansatte fast jobb. UiB må ta sin del av ansvaret for den høye andelen midlertidig ansatte, men dette handler først og fremst om prioriteringer til sentrale myndigheter.

Det offentlig kan neppe konkurrere med oljeselskap og andre «nyrike» på lønn, men det kunne helt sikkert hjelpe om de ga en større andel av vitenskapelig ansatte fast jobb ved sine universitet og høyskoler fast jobb. Bidra til at noen flere «kloke hoder» fortsatte å jobbe både med undervisning og forskning til felles beste for det norske samfunnet.

Torsdag smalt den første salven på Eikåstunnelen. Det startet med en underskriftsaksjon i 1996. Til slutt vant beboerne i området. Vi kan alle lære av deres kamp og seier.

Eikåstunnelen skal åpne i 2014. Da vil trafikken flyte mye bedre på E39 nordover fra Vågsbotn. For «aksjonistene» på Eikås har kampen for denne tunnelen langt mer handlet om trafikksikring i eget nabolag. Som har en gjennomfart av 25 000 biler i døgnet.

Naboene startet med underskriftskampanje. De var fortvilet over alle ulykkene på veien. De har gått i tog, de har skrevet brev, de har snakket med politikere fra byråd, fylkesting og Stortinget. Det skulle ta svært lang tid, og de trodde knapt at de skulle lykkes før samferdselsministeren fyrte av den første salven torsdag.

Da var de invitert til seremonien. Der minister Kleppa berømmet dem for deres innsats, og samtidig varslet at tidsbruken på samferdselsplanlegging skal ned. Det må samtidig nevnes at det ikke bare er «trege» politikere som har gjort at dette prosjektet har tatt så lang tid. Tunnelen måtte underveis utsettes fordi det dukket opp nye EU-krav. Den måtte omprosjekteres og legges i to løp. Til gjengjeld vil det være en enda sikrere og bedre tunnel som kan tas i bruk om et par år.

Nabolaget, som vestlendinger flest, kan også glede seg over at staten tar hele regningen på nesten en halv milliard. Noe som ikke er vanlig ved veiutbygging her vest.

Når tunnelen står ferdig vil det bli mye enklere å kjøre mellom byen og Nordhordland. Mens den bygges vil det bli enda litt vanskeligere enn det har vært. Noe fylkespolitikerne heldigvis har forstått og tatt konsekvensen av. Hurtigbåtruten mellom Knarvik og byen er nå ute på anbud, og vil bli en realitet. Dette kan gi litt mindre trafikk på E39 i rushtiden.

Når båtruten starter opp gjelder det bare at folk i Nordhordland kjenner sin besøkelsestid, og bruker dette tilbudet. For mange vil dette kunne være en langt mer effektiv og behagelig reise enn langs E39 – også når den nye tunnelen står ferdig. Om disse er like utholdende som folk på Eikås kan de få både i pose og sekk. Bedre veiforbindelse til byen og båtforbindelse i tillegg.

Det er bare å lytte til og lære av en av seirende aksjonistene fra Eikås: – Det gjelder å holde motet oppe og tro på saken

Tidligere denne uken skrev vi om to blide jenter. De byttet skole, kom til et godt inneklima og ble friske igjen. To gode eksempler på hvor viktig inneklima er i skolen.

Dårlig inneklima har blitt en farsott og føljetong i byens skoler. Etter hvert som disse har blitt undersøkt skikkelig. Varden skole ble avslørt som en av verstingene. Denne skolen skal nå stå øverst på listen over skolebygg som skal fikses, men byrådet kan ikke love strakstiltak.

Etter råd fra fastlegen byttet jentene skole for en kort periode. Etter to måneder merker både foreldre og elever forskjell. Helseplagene er blitt borte, og jentene har bestemt seg for å fortsette på Sælen. Selv om de savner klassekameratene på Varden og nærmiljøet.

Dette burde være klar tale, også for de som har det politiske ansvaret for skolene i Bergen.

Arbeiderpartiet ønsker seg en skikkelig kartlegging av elevenes helseproblemer, men Høyre svarer nei. Man mener at det vil være både unødvendig, ineffektivt og forsinkende. Samtidig påstår man at ingen skal være i tvil om at elevenes helse har høyeste prioritet. Det er i grunnen rart at man ikke ønsker å dokumentere – som det heter på fint – best mulig. For ellers er jo dokumentasjon overmåte viktig. Skolen bruker stadig mer verdifull tid til dokumentasjon av alt mulig. Kanskje av frykt for fremtidige søksmål fra elever.

De siste årene har skolene i Bergen også hatt et voldsomt og viktig fokus på kunnskaper. Helst slike som viser seg i tester og prøver. Selve skolebyggene er blitt grovt forsømt. Det er liten tvil om at dårlig inneklima kan føre til store helseplager. Dermed kan vi slå fast at elevenes helse ikke kan ha hatt høyeste prioritet. Bare fremtiden kan vise om dette nå er endret.

Samtidig er tilstandsrapportene fra flere skoler i Bergen så avslørende at byrådet ikke har annet valg enn å gjøre noe. Fort og drastisk. Det kan blant annet bli mange søksmål om man fortsatt lar skolebygg og inneklima forfalle, og helseplagene blant elevene florere.

De to jentene er et godt eksempel på at inneklima betyr mye for helsen, og at det nytter å gjøre noe. Det kan fort bli flere gode eksempler. Mange flere elever kan selvsagt flytte fra usunn til sunn skole. Den eneste fullgode løsningen på dette store problemet er uansett at alle elevene tilbys et fullgodt inneklima på sine skoler. Det må skje fort, og vi kan ikke se at byrådet har noe alternativ til nødvendige og effektive strakstiltak.

Legene ved Florida sykehjem vil ikke arbeide der lenger. De mener driften er så uforsvarlig at det setter pasientene i fare.

I januar i år overtok kommunene det økonomiske ansvaret for utskrivingsklare pasienter i spesialisthelsetjenesten. Kommunene har fått tilført 5,6 milliarder kroner for å etablere tilbud til disse pasientene. Av den totale potten på 5,6 milliarder, har Bergen kommune fått tilført 284 millioner kroner.

Samhandlingsreformen har virket i godt og vel fire måneder. De seneste dagene har Bergensavisen fortalt hvordan legene på Florida sykehjem har opplevd arbeidssituasjonen etter nyttår. Ved Florida sykehjem, som har 64 korttids/akuttplasser, opplever de at antall pasienter har økt kraftig etter at reformen trådte i kraft. I tillegg opplever de at pasientene er sykere enn før. Kommunen får nemlig bot dersom man ikke klarer å ta imot utskrivningsklare pasineter fra sykehusene. Nå sier legene ved sykehjemmet stopp.

Legene ved Florida sykehjem mener legedekningen er så dårlig at det går ut over pasientene. Legene opplever at de ikke rekker over alle pasientene på en forsvarlig måte. Derfor har de bedt om å bli løst fra stillingene sine, og overflyttet til annet arbeid, dersom ikke legedekningen ved sykehjemmet bedres.

Situasjonen ved Florida sykehjem er så alvorlig at fylkeslegen har åpnet tilsynssak. Bergensavisen har fått bekreftet at det har skjedd en alvorlig hendelse ved sykehjemmet og at pasienten døde i etterkant. Dette er en del av tilsynssaken. Dødsfallet skal ha inntruffet som følge av svikt i flere rutiner ved sykehjemmet i april i år.

Det hører med til sjeldenhetene at leger setter stillingen sin på spill på grunn av forhold på arbeidsplassen. Derfor er det all grunn til å ta Florida-legenes varsku alvorlig, og foreta en grundig vurdering av hvorvidt legedekningen ved både Florida og andre sykehjem er forsvarlig.

Selv om kommunen har kompensert med økt bemanning både blant sykepleiere og leger som følge av samhandlingsreformen, bør man foreta en grundig evaulering av hvordvidt de tiltakene som er foretatt er tilstrekkelige. Helsebyråden har satt ned en arbeidsgruppe som skal vurdere normen for legedekningen på sykehjemmene, nettopp som følge av nye oppgaver i forbindelse med samhandlingsreformen. Dersom denne gruppen skulle komme til at legedekningen må økes, er det en situasjon som må tas alvorlig og som krever handling. Det handler til om pasientenes liv og helse.

Høyres vedtak om å forby tigging har høstet kritikk fra flere hold.

Spørsmålet om å forby tigging splittet delegatene på Høyres landsmøte. Partiledelsen ønsket ikke et forbud, men grasroten i partiet sikret likevel flertall for at partiet skal gå inn for å forby tigging. Dermed er tiggerforbud nå offisiell høyrepolitikk.

Høyres forslag om tiggerforbud, som landsmøtet vedtok etter heftig debatt søndag, har høstet kritikk både fra politiske motstandere og fra Kirkens Bymisjon. Kritikerne av forslaget, også kritikere innad i Høyre, har poengtert at det er vanskelig å lovfeste seg ut av sosiale problemer, at man ikke bør skjule nød og at et forbud ikke er veien å gå for å få folk ut av fattigdom. Det er også stilt spørsmål ved hvor grensene for forbudet skal gå.

Da løsgjengerloven ble opphevet i 2005, ble det også vedtatt å oppheve straffeforbudet mot tigging. Løsgjengerloven opphørte med virkning fra 1. januar 2006. Lovens paragraf 11 om tigging ble opphevet med virkning fra 1. juli samme år. Det er altså ikke mer enn seks år siden tigging var forbudt her til lands. I dag er passiv tigging tillatt. Såkalt aktiv, oppsøkende tigging, er fremdeles forbudt.

Etter at løsgjengerloven ble opphevet, har flere norske byer opplevd stor tilstrømming av tiggere. Her i Bergen har tiggingen vært omdiskutert i flere år. I fjor sommer gikk politiadvokat Rudolf Christioffersen ut i Bergensavisen og tok til orde for å gjeninnføre et totalt tiggerforbud. Politiet mener mye av den tiggingen vi ser her i Bergen er organisert.

Et totalforbud mot tigging må ses på som et ledd i kampen mot menneskehandel og organisert kriminalitet. Ikke som et forsøk på å gjøre tilværelsen enda vanskeligere for dem som lider sosial nød. Vi skal ha plass til alle slags mennesker i Norge, også dem som av en eller annen grunn lider nød. Folk skal ikke behøve å sitte på gaten og tigge for å få råd til husly og mat i et land som har noen av verdens beste velferdsordninger. Vi har godt utbygde, offentlige ordninger som skal bistå dem som ikke klarer å skaffe seg livsopphold.

Vi ser at opphevelsen av løsgjengeloven og derigjennom fjerningen av tiggerforbudet har ført med seg noen svært uheldige konsekvenser. Det er naivt å tro at mange av dem som tigger i Bergen, Oslo og andre nosrke byer ikke er gjenstand for utnytting fra kyniske bakmenn. Et forbud mot tigging i Norge vil være et viktig tiltak mot menneskehandel, organisert kriminalitet og utnyttelse av barn.

De tiggerne som virkelig lider nød, bør fanges opp av det offentlige hjelpeapparatet.

Avgangselever på videregående skoler i Bergen må betale 500 kroner for vaksine mot hjernehinnebetennelse.

Ungdom mellom 13 og 21 år er mest utsatt for smittsom hjernehinnebetennelse. I år har alle bergenselevene som går siste året på videregående skole fått tilbud om å vaksinere seg mot nettopp hjernehinnebetennelse. Tilbudet er nytt av i år, og gis fordi det har vært flere utbrudd av smittsom hjernehinnebetennelse blant russen i Bergen de senere årene.

Vaksinen mot de farlige meningokokkbakteriene er slett ikke gratis. Hver elev må ut med 500 kroner for å vaksinere seg. Prisen er det Folkehelseinstituttet som har satt.

Vaksinetilbudet har ikke vært noen ubetinget suksess. Om lag 1000 russ i Bergen har tatt vaksinen. Over 2000 har latt være, selv om vaksinen ville gitt dem god beskyttelse mot fire av de fem mest vanlige typene meningokokksykdom. Både smittevernoverlege Øystein Søbstad og helsebyråd Hilde Onarheim skulle gjerne sett at flere russ hadde vaksinert seg.

Meningokokker er bakterier som smitter ved kontakt- eller dråpesmitte. Smitten overføres enkelt mellom mennesker. Eksempelvis kan man bli smittet ved å drikke av samme flaske, dele en sigarett eller ved å kysse. Derfor er russen særlig utsatt for smitte. Når vi vet at sykdommen kan utvikle seg i løpet av få timer, og at en av ti som får påvist smittsom hjernehinnebetennelse dør, er det synd at ikke flere russ har tatt vaksinen.

At ikke flere unge velger å vaksinere seg mot smittsom hjernehinnebetennelse, må Folkehelseinstituttet ta brorparten av skylden for. Rett nok er 500 kroner en billig forsikring mot en potensielt livsfarlig sykdom. Men for unge mennesker er 500 kroner også mye penger. Det er ikke overraskende at ungdom lar være å ta en vaksine når den er såpass kostbar.

Det er ganske fantastisk at Folkehelseinstituttet innbiller seg at 19-åringer villig vekk blar opp 500 kroner for å ta en sprøyte. Mange 19-åringer gjør ikke det, selv om de kanskje burde. Det må helsemyndighetene innse. Skulle flere enn om lag 30 prosent av russen betalt for å ta vaksinen, måtte nok informasjonen om viktigheten av å vaksinere seg vært langt bedre.

Det beste hadde likevel vært om vaksinen var langt billigere, eller til og med gratis. Foran neste års russefeiring bør helsemyndighetene huske at et stort flertall av årets russ lot være å ta vaksinen. Sannsynligvis på grunn av den stive prisen. Derfor bør vaksinen neste år bli betydelig rimeligere å ta.

Et solid flertall i Arbeiderpartiets stortingsgruppe sier nei til å bruke heroin i behandlingen av tunge narkomane.

Når et stort flertall i det største regjeringspartiets stortingsgruppe går mot bruk av heroin i behandlingen av tunge narkomane, tyder mye på at regjeringen vil ende på det samme standpunktet. SV sier riktignok ja til en forsøksordning, mens Senterpartiet ennå ikke har konkludert.

Tidligere helseminister Bjarne Håkon Hanssen (Ap) var positiv til heroinassistert behandling, og nåværende helseminister Anne–Grete Strøm–Erichsen (Ap) har åpnet for en debatt om dette virkemidlet. Flertallet i utvalget som ble ledet av Thorvald Stoltenberg, har også anbefalt å gi gratis heroin til om lag 200 tunge misbrukere.

I kjølvannet av denne saken har det i tillegg dukket opp en debatt om avkriminalisering av narkotika til eget bruk. Samtidig strides de lærde om hvorvidt utdeling av heroin er riktig medisin. Erfaringene fra andre land er ikke helt entydige, selv om det kan vises til at mange tunge narkomane her har fått et mer verdig og velordnet liv.

Det var steile fronter da saken var oppe til debatt i Arbeiderpartiet stortingsgruppe. Arbeiderpartiets helsepolitiske talsmann, Thomas Breen, vant imidlertid frem med sitt syn. Han poengterer at et heroinprosjekt bare vil gjelde mellom 100 og 200 personer, mens det er mellom 8000 og 12.000 sprøytenarkomane i Norge.

– Derfor er ikke heroinassistert behandling en løsning for flertallet av dem vi skal hjelpe, sier Breen.

Så godt som alle fagmiljøene er imot å bruke heroin i behandlingen av narkomane. Erfaringene fra de landene som har prøvd dette, er at man ikke når de hardest rammede, for de klarer ikke å tilpasse seg et regime der de må møte opp på ett bestemt sted og få utdelt heroin tre ganger daglig.

På den annen side må Norge våge å tenke nytt, fordi landet har en stor utfordring når det kommer til narkotikamisbruk og narkotikakriminalitet. Det er en tankevekker at Norge ligger på europatoppen i overdosedødsfall, og det er lite hyggelig å vite at Bergen har en av Europas største, åpne russcener i Nygårdsparken.

Det hører samtidig med til historien at det ikke er noen kø av kommuner som ønsker å starte forsøk med heroinassistert behandling. Det blir vanskelig å gjennomføre et realistisk og dekkende prosjekt når selv tungt belastede kommuner sier nei.

Et stort problem i dag er at narkomane som har gjennomført avrusning, må vente i lang tid før de får videre behandling. Da er det stor fare for å falle tilbake til misbruk i mellomtiden. Det er nødvendig med umiddelbar oppfølging og et mye bedre ettervern.

Forslaget om heroinassistert behandling har dessverre ført til feil fokus i narkotikapolitikken. Stoltenberg–utvalget kom med mange andre ideer som bør vurderes seriøst. De må ikke glemmes. Det gjelder blant annet forslaget om å tilby avtaler om oppfølging som alternativ til påtale og anmerkning i strafferegisteret.

Narkotikabruk bør fortsatt være kriminelt, men narkomane må ikke utelukkende behandles som kriminelle. De trenger medisinsk behandling for å komme ut av rushelvetet.

Arbeidstilsynet har pålagt Hordaland politidistrikt å redusere arbeidsbelastningen for de ansatte.

I fjor høst gjennomførte Arbeidstilsynet tilsyn hos politiet i Hordaland. Dette tilsynet har ført til at ledelsen i politidistriktet må gjennomføre seks av syv varslede pålegg innen høsten.

Blant annet må politidistriktet finne tiltak og lage handlingsplaner som skal redusere de ansattes arbeidsbelastning. Gjennomgangsmelodien da tilsynet ble gjennomført var nemlig at «folk er slitne». Politiets Fellesforbund mener oppgavene de ansatte er pålagt ikke står i forhold til de ressursene politiet i Hordaland har til rådighet.

Det er nettopp her skoen trykker. Det er et uttalt mål at man skal ha to politiårsverk per 1000 innbyggere i politidistriktet. Skal Hordaland politidistrikt nå dette målet, må distriktet ha 330 flere politiutdannede medarbeidere.

Dersom politidistriktet skal redusere belastningen på de ansatte, reduseres samtidig politiets evne til å løse sine oppgaver. Det er politiledelsens store dilemma. Selvsagt skal man som arbeidsgiver ta påleggene fra Arbeidstilsynet alvorlig. Ingen arbeidsgivere er tjent med at de ansatte utsettes for utilbørlig belastning over lang tid.

Samtidig øker befolkningen i Bergen og Hordaland, og kriminalitetsbildet er i endring. Det betyr at politiet får mer å gjøre. Politidistriktet sliter allerede med svært stramme, økonomiske rammer, og må gjøre tøffe prioriteringer. Mange mennesker som utsettes for hverdagskriminalitet opplever at sakene deres blir henlagt fordi politiet ikke har ressurser til å prioritere dem. Skal Hordaland politidistrikt bli nødt til å bruke enda færre ressurser, blir aktivitetsnivået redusert – med de konsekvensene det får.

Denne situasjonen forteller med all mulig tydelighet at Hordaland politidistrikt har for få ansatte. Fordi ressursene er få, blir belastningen på de ansatte for høy. Mindre arbeid for å redusere belastningen fører til enda strammere prioriteringer og flere uløste oppgaver. Man kommer inn i en negativ spiral det blir nærmest umulig å komme ut av uten økte ressurser. Derfor bør denne saken løftes opp på et høyere nivå. Justisdepartementet og Politidirektoratet bør merke seg Arbeidstilsynets pålegg, og se disse i lys av politidistriktets totale ressurssituasjon. Politiet i Hordaland klarer ikke å gjøre jobben sin uten flere ansatte. Det er til syvende og sist sentrale myndigheters ansvar å sørge for en forsvarlig bemanningssituasjon.

Prestasjonsforskjellen mellom jenter og gutter i bergensskolen øker.

Det har lenge vært kjent at jenter i grunnskolen får gjennomgående bedre karakterer enn gutter. Ifølge professor Terje Manger ved Institutt for samfunnspsykologi ved Universitetet i Bergen har man sett denne tendensen siden 1985. Jentene har dratt fra guttene i språkfag, og tatt dem igjen i realfag.

Nå viser nye tall at skillet i prestasjonene mellom kjønnene øker. I Bergen drar jentene fra guttene i samtlige fag med unntak av kroppsøving. I dag er kroppsøving det eneste faget der gutter i bergensskolen presterer bedre enn jenter. Ifølge en oversikt presentert i Bergensavisen i går, er det til dels store karakterforskjeller mellom jenter og gutter på tiende trinn i enkelte fag. Aller størst er forskjellen i fransk, norsk og kunst. I disse fagene har jentene seks tideler bedre snittkarakter enn guttene.

Vi skal ikke overdramatisere situasjonen. De fleste guttene klarer seg godt på skolen. Ulikt modenhetsnivå mellom kjønnene i grunnskoleårene er nok en medvirkende årsak til at jenter jevnt over presterer noe bedre enn gutter. At prestasjonsforskjellen mellom jenter og gutter øker, gir likevel grunn til bekymring. Å løse denne ufordringen blir en viktig, men vanskelig oppgave for skolen.

I en NOVA-rapport fra 2008 kommer det frem at det er forsket lite på om skolen er bedre tilrettelagt for jenter enn gutter. Rektorer i ungdomsskolen som Bergensavisen har snakket med, mener mye av årsaken til prestasjonsforskjellene mellom jenter og gutter skyldes selve undervisningsopplegget i skolen.

Det er betimelig å ta den tradisjonelle tankegangen om skolens undervisningsform opp til vurdering. Mennesker er ulike og har ulike behov. Det gjelder i høy grad også skoleelever. Kanskje er det slik at dagens skole passer best for skoleflinke, teoristerke jenter som liker å sitte i ro og å gjøre lekser. Flere valgfag, større differensiering i undervisningsform og mer praktisk rettet undervisning kan være veier å gå for å gi økt mestringsfølelse, høyere grad av trivsel og derigjennom bedre resultater for de guttene som har vansker med å mestre skolen i dag.

I tillegg bør man våge å spørre om få mannlige lærere kan være en medvirkende årsak til at prestasjonsforskjellen mellom kjønnene har økt. I Bergen er bare 29 prosent av lærerne i grunnskolen menn. Det er slett ikke sikkert dette er utslagsgivende, men situasjonen er såpass bekymrigsfull at man i alle fall bør kartlegge hvorvidt lærerens skjeve kjønnsfordeling påvirker økt prestasjonsforskjell.