(Ayn Rand (1905–1982). (Kilde: Wikimedia commons)

Hun er hatet av radikalere og elsket av enkelte liberalister. Men Ayn Rand er mer enn en markedsliberalist. Det understreker Petter Sandstad, formann i Foreningen for studium av objektivismen. Kommende helg inviterer han norske og utenlandske forskere til konferanse om Ayn Rands filosofi i Oslo.

Salongen har stilt Petter Sandstad, formann i Foreningen for studium av objektivismen, et knippe spørsmål om Ayn Rand-konferansen i Oslo 19.–20. mai.

(Petter Sandstad)

19. og 20. mai arrangeres Oslo Objectivist Conference. Hva blir høydepunktene?

– Det er noe på programmet som kan friste enhver. Selv ser jeg mest frem til Greg Salmieris foredrag på søndag, hvor han skal diskutere Aristoteles’ og Ayn Rands syn på menneskets mål (jf. det greske begrepet telos). Aristoteles fremhever som kjent det teoretiske liv; mens Ayn Rand fremholder det produktive liv, både teoretisk og praktisk. Jeg tror også John Tamny, som er redaktør for Forbes Opinion, vil bli svært interessant.

Ayn Rands filosofi kalles «objektivismen». Kort sagt, hva går den ut på? Og hva har den å by på i dag?

– Det er en aristotelisk filosofi som vektlegger fornuft, individualisme og respekt for produktiv virksomhet. Som andre filosofiske systemer svarer den på hva et godt liv er, hvilke metoder som bør brukes i vitenskapen et cetera.
 
Vi må vel kunne si at Rand har et dårlig rykte i enkelte kretser, spesielt blant kritikerne av markedsliberalismen. Er det med rette? Og er filosofien hennes nødvendigvis politisk blåfarget?

– At både kritikere og andre fokuserer på hennes politiske filosofi, gjør at andre deler av filosofien hennes – som jeg personlig finner langt mer interessant – i stor grad blir ignorert. Når det gjelder den andre delen av spørsmålet, er objektivismen nødvendigvis for markedsliberalisme, ettersom dette er en del av hennes politiske filosofi. Men det er jo selvsagt mulig å like de andre deler av den uten å like politikken.
 
I hvilke akademiske miljøer i Norge står Ayn Rand sterkest?

– Om man skal slutte på bakgrunn av våre medlemmer, så er det særlig på filosofi og informatikk.
 
 

Filosof Ingeborg Owesen vil ha en ny filosofihistorisk kanon. Les mer på forskning.no.

Onsdag 16. mai samles elever fra 39 land i Oslo. For å konkurrere i filosofi.

Formiddagen 17. mai får deltakerne servert et sitat fra en mer eller mindre kjent filosof. Deretter har de fire timer på seg til å skrive et essay på engelsk, tysk, fransk eller spansk.

Slik starter essaykonkurransen som er utgangspunktet for den internasjonale filosofiolympiaden, som dette året arrangeres i Oslo 16. til 20. mai. Deltakerne er elever fra videregående skoler, og essayene bedømmes etter relevans, filosofisk kunnskap, koherens, originalitet og argumentasjonsstyrke.

Men olympiaden er ikke bare en konkurranse; den er først og fremst et møtested for filosofiinteresserte elever fra hele verden. Det forteller Thor Steinar Grødal, som er leder for den norske organisasjonskomiteen.

– Hovedformålet er å stimulere til kontakt og utvikling av ideer blant elever fra forskjellige land som alle har utmerket seg i sin interesse for filosofiske spørsmål. Så langt jeg har kunnet se, blir dette formålet oppnådd i meget høy grad. De norske elevene gir hvert år tilbakemelding om meget stort utbytte av å ha vært sammen med filosofiinteresserte ungdommer fra mange andre land, forteller Grødal.

Frihetens grenser

De to norske deltagerne med ledsagere ved olympiaden i Wien i fjor. Fra venstre: Thor Steinar Grødal, Aksel Tjønn, Edle Astrup Tschudi og Olav Birkeland. (Foto: Øyvind Olshol)

Temaet for årets olympiade er «The Limits of Freedom».

– Dette temaet vil undersøkes og belyses fra ulike innfallsvinkler gjennom forelesninger, seminarer og diskusjoner. Her vil vi benytte dyktige fagpersoner som har gode pedagogiske evner slik at elevene best mulig kan delta i diskusjonene og tenke aktivt selv, sier Grøndal.

Filosofiolympiaden har vært avholdt siden 1993 og kan sammenlignes med tilsvarende konkurranser i matematikk, fysikk og kjemi. Ved fjorårets arrangement i Wien var 29 land fra Europa, Asia og Amerika representert. Norge har deltatt siden 2005.

Hele veien har et viktig mål vært å styrke filosofiens stilling i skolen.

– Filosofi er et kjernefag i internasjonal akademisk historie; det har hatt en sentral plass i norsk universitetsutdannelse gjennom examen philosophicum, og «historie og filosofi» er blitt et viktig programfag i norsk videregående skole etter Kunnskapsløftet. Drøyt 4500 norske elever valgte faget i skoleåret 2010–11, understreker Grøndal, som mener olypiaden vil bidra til både engasjement og et viktig undervisningstilbud.

Kvalifiseringen for de norske elevene skjer gjennom norgesmesterskapet i filosofi. Dette er arrangert årlig siden 2007, og i fjor deltok 100 elever fra 15 skoler ved arrangementet.

– Vertsnasjonen kan stille med 10 deltakere. Disse norske elevene, som kommer fra Stavanger, Bergen, Sandefjord, Lillestrøm og Oslo, har en aktiv rolle i gjennomføringen av arrangementet, legger Grøndal til.

900.000 i støtte

Grøndal har stått i spissen for den norske delegasjonen til International Philosophy Olympiad (IPO) siden 2005, og i flere år er han blitt spurt om når Norge ville ta på seg arrangøransvaret.

– Mens de andre landene betaler reisen til og fra Norge for egne deltakere, er det arrangørlandet som bærer utgiftene til gjennomføringen. International Philosophy Olympiad (IPO) har ikke noen sentral økonomi, så man er avhengig av midler fra nasjonale aktører. Vi er meget glade for at Kunnskapsdepartementet og Fritt Ord har lagt den økonomiske grunnmuren for arrangementet.

Arrangementet finansieres altså i hovedsak av Kunnskapsdepartementet og Fritt Ord, som bidrar med henholdsvis 600.000 og 300.000 kroner til arrangementet. En rekke skoler, institusjoner og enkeltpersoner bidrar også på ulike måter. Organisasjonkomitéen består av Thor Steinar Grødal, Olav Birkeland, Trine Rogndokken og Eli Engløk. Arrangementet finner sted på Oslo handelsgymnasium.

Programmet er tilgjengelig på nettsidene til IPO 2012.

Teknologibloggen skriver om filosofi for IT-arbeidere.

(Foto: iStock)

Enhver som har ferdes i naturen har erfart det: Når man kommer tilbake fra den øredøvende stillheten og til byen, blir man var den altoppslukende støyen på en annen måte enn før. Man fornemmer et belte av bakgrunnsstøy som ligger som en krans rundt bevisstheten, en slags sus som ikke har noen direkte årsak, men som bare er der. Etter en stund forsvinner denne bakgrunnen av smertelig lyd; man venner seg til støyen og blir ufølsom for den inntil man vender tilbake til naturen. For mange kan denne erfaringen virke banal. Likevel ligger det her et mer alvorlig problem enn hva man ved første blikk skulle tro.

I forbindelse med verdens støyfrie dag 25. april publiserer Salongen denne artikkelen av filosof Hans Kolstad. Teksten sto opprinnelig på trykk i Støymåler’n nr. 4 2007.

Det er typisk for debatten idag at man relaterer fenomenet støy til to faktorer, den administrative/politiske og den fysisk/legemlige eller helsemessige. I det første tilfellet nøyer man seg med å kartlegge fenomenet idet man måler og innordner det i forhold til et visst terskelnivå. I det annet tilfelle påpeker man de helsemessige skadene og farer som følger av fenomenet. Hva man derimot ikke gjør, er å se fenomenet i relasjon til den kanskje viktigste faktoren av dem alle, nemlig bevisstheten, eller sagt på en annen måte, til det levende mennesket hvis bevissthet lever og utfolder seg i beltet av støy. Denne faktoren er etter vår mening den overordnede, for uten en forståelse av dette punktet risikerer de administrative tiltak å være tilfeldige, og de helsemessige analyser å bli for ensidige: Hvis støy er et problem, så er det fordi den besetter ikke bare våre hormoner og nerver, men først og fremst det som ligger bakenfor, nemlig det i kraft av hvilket støyen oppleves som støy. Dette bakenfor, dette som tenker hormonet og støyen, er den menneskelige bevissthet. La oss forsøke å åpne denne tredje døren til forståelsen av støy.

Den indre tid

Idag gjør det seg i filosofien gjeldende en ny forståelse av bevisstheten og dens natur. Med bakgrunn i nye tanker som er blitt fremsatt i det 20. århundre betraktes bevisstheten ikke lenger som en mekanisk sammensetning av statiske tilstander (følelser, forestillinger, tanker, etc.), men av tilstander som inngår i dynamiske forløp med hverandre. På denne måten er bevisstheten i stadig i forandring og utvikling. Likevel dreier det seg ikke om den bevegelse hvor alt flyter hvileløst avgårde uten noensinne å gjenta seg selv. Tvert imot består det indre livs egenart i at bevisstheten tar opp i seg og bevarer alle nye inntrykk. Forandring og bevaring karakteriserer begge paradoksalt nok bevisstheten.

For å sette navn på denne særegne bevegelsen ved bevisstheten kan man kalle den for den indre eller levde tid. Med tid forstår vi altså ikke den målbare tid eller den tid som vi kan iaktta på klokkeskiven, men tiden slik vi opplever den i vårt indre. Således forstått er tiden ett med våre bevissthetstilstanders indre strøm, slik denne oppleves når vårt jeg umiddelbart hengir seg til sine opplevelser og avholder seg fra å gripe inn overfor dem. Tiden er altså ikke form som jeget påfører bevissthetstilstandene, men rent bevissthetsinnhold. En annen karakteristikk av tiden er at fenomenene går over i hverandre, de danner en sammenheng og må forståes hver for seg bare gjennom denne sammenhengen: På denne måten ligger bevissthetstilstandene i hverandre, de speiler seg i hverandre og utgjør hva man kan kalle en organisk helhet. Dette vil i sin tur si at vår personlighet er helt og fullt til stede i selv det minste bevissthetsforløp. Det er i denne forstand at helheten, vår bevissthet, stadig forandres når nye inntrykk kommer til.

En melodi

Bevissthetens indre bevegelse er ikke identisk med den heraklitiske strøm. Tvertimot er tiden også erindring og bevaring. På denne foreningen av to tilsynelatende motsatte egenskaper, forandring og bevaring, beror de vanskeligheter som man har for å forstå bevissthetens paradoksale natur. Likevel gjør denne forbindelsen bevisstheten til en menneskelig bevissthet, med erindring og samtidig stadig kvalitativ forandring og fornyelse: Således bevarer bevisstheten fortiden og innfletter den i nuet. I hvert tilfelle lever det forgangne som en dyp og sterk undertone i det nuværende, som en melodi som bestemmer vår stemning og vår reaksjon overfor livet, ja overfor hele vårt utvalg av de opplevelser som møter oss. Denne eiendommeligheten er betingelsen for alle våre følelsers vekst og for hele vår personlighetsutvikling: Vår personlighet er i ethvert øyeblikk et samlet resultat av alt den har gjennomlevd.

Det er likevel langt fra alle inntrykk som smelter sammen med den samlede massen av bevissthetsinntrykk, og som beriker dem og dermed hele personligheten. Enkelte inntrykk legger seg på overflaten av bevisstheten, hvor de likesom utgjør et lokk som hindrer de dypere bevissthetstilstandene å manifestere seg. Blant disse er det enkelte som krampaktig tilraner seg oppmerksomheten: Til disse hører støyinntrykkene.

Støyen består med andre ord i en fortettelse av visse inntrykk, som skyver og utelukker nærværet av andre inntrykk og bevissthetstilstander. Eller sagt på en annen måte: Mens mange inntrykk påkaller og henter frem bevissthetens samlede masse av inntrykk, går støyen i motsatt retning: Den arbeider mot bevisstheten. Støyens intensitet er nettopp et mål på den kraft hvormed den utelukker de andre inntrykkene.

Det er således som en nebrytende effekt i bevisstheten man må se støyen. Støynivået er her ikke det viktigste, den evige bakgrunnsstøyen kan over et lengre tidsrom ha like meget negativ effekt som en putselig eksplosjon ved øret.

Støyens eksistensielle side

En slik innfallsvinkel til støyproblemet har viktige konsekvenser. Disse angår ikke bare synet på bevisstheten og forholdet til de inntrykk som støyen bringer, hvori dens intensitet beror, dens hemmende virkning på bevisstheten, etc. En like så viktig konsekvens er at støyproblemet først og fremst blir å forstå som et personlig problem, som rører ved den indre kjernen i mennesket. Således forstått har støyplagen en eksistensiell side, noe som gjør at kravet om et støyfritt miljø kan betraktes som en av de grunnleggende menneskerettighetene. Sett i dette perspektivet er da støyproblemet noe langt mer enn et politisk/administrativt spørsmål, det er også et langt mer alvorlig problem enn det fysisk-helsemessige: I siste instans angår det hvert enkelt individs dypere forhold til seg selv og sin bevissthet.

Støyen lammer bevisstheten og hindrer bevissthetens kreative og dynamiske utfoldelse. Da dette er det essensielle ved den menneskelige eksistens, hindrer støyen mennesket fra å være menneske. Her ligger den store utfordring i dagens miljødiskusjon: Vi trenger et miljø som bygger opp om det menneskelige, ikke som river det ned. Støyen er nettopp et slikt fenomen som gjør samfunnet umenneskelig.

Av Hans Kolstad

Terry Eagleton kommer til Rørosseminaret. (Foto: Michael Morse)

Fornuftens skjebne i det senmoderne samfunnet er temaet for Rørosseminaret 20. til 22. april. På det rikholdige programmet står foredrag med blant andre litteraturkritiker Terry Eagleton, idéhistoriker Dorthe Jørgensen, forfatter Jens-Martin Eriksen og filosofene Camilla Serck-Hanssen og Truls Wyller.

«Den postmoderne kritikken av fornuften må ikke føre til at den avskrives; snarere må begrepet utvides hvis det skal være troverdig i dagens virkelighet», heter det i presentasjonen av Rørosseminaret 2012.

Fornuften skal forsvares – og utvides

Målet for seminaret er øyensynlig å redde fornuften fra rasjonalitetens senmoderne kritikere, men også å forsvare et utvidet fornuftsbegrep:

Debatten om hva rasjonalitet innebærer, er ikke av ny dato. Mange har vært opptatt av konflikten mellom teknisk-økonomisk rasjonalitet og verdirasjonalitet, underforstått: den første kommer til kort, og underslår de etiske dilemmaene. Denne formen for fornuft er beslektet med det Habermas kaller en kognitiv-instrumentell tenkemåte, som skiller seg fra en moralsk-praktisk og en estetisk-ekspressiv tenkemåte. Den første innebærer intellektets dominans, forent med målrettet handling, altså en mål/middel-rasjonalitet, og den svekker kontakten ikke bare med den etisk-eksistensielle fordring, men også med det følelsesmessige og kroppslige.

Også den tradisjonelle fornuft skal komme til orde, men det er tanken om en utvidet fornuft som står i sentrum. Stikkordene er: eksistens, etikk, estetikk, følelser, kroppslighet, tro og livsanskuelse. Programmet er forsøkt knyttet til gjenkjennbare livs- og samfunnsområder: levemåte, helse, velferd, rettsoppfatning, politikk, kulturforskjeller, kunstforståelse, dannelsesspørsmål, vitenskapsteori, sekularisering, religionsdebatt, ekstremisme. Særlig viktig er det å gå opp grensen mellom en utvidet fornuft og ren virkelighetsflukt.

Her er foredragene

Årets hovedforedrag holdes av litteraturkritiker og kjendismarxist Terry Eagleton og har samme tittel som boken hans fra 2010: «Reason, Faith and Revolution». Programmet, som kan leses i sin helhet i kalenderen, er tettpakket med andre foredrag og lovende titler:

• Camilla Serck-Hanssen: «Vitenskapens grenser og grensenes vitenskap»
• Jens-Martin Eriksen: «Tendenser i den politiske modernitetskritik»
• Ove Jakobsen: «Er økonomisk fornuft tilstrekkelig?»
• Ståle Eskeland: «Etikken går foran loven»
• Torbjørn Knutsen: «Fornuft og galskap i politikken»
• Andreas Ytterstad: «Retorikk og rasjonalitet i klimadebatten»
• Tor Espen Aspaas: «Musikkens nå – mellom følelsens ‘da’ og fornuftens ‘når’»
• Tom Egil Hverven: «Mot fornuftens grenser. Om Knausgårds Min kamp»
• Marie Aakre: «Omsorgens rasjonalitet»
• Ole Martin Høystad: «Hjertets kulturhistorie»
• Dorthe Jørgensen: «Skønhed som virkelighedsopfattelse»
• Truls Wyller: «Hva er tid?»
• Tor Anders Bekken Martinsen: «Folkeopplysning i ei brytningstid»
• Per Fugelli: «Slipp folkehelsa løs – det er vår!»
• Oddveig Storstad: «Folk flest hører ikke på Dagsnytt 18»

Søndag er det også debatt med temaet «Multikulturalismen – en trussel mot den nasjonale velferdsstaten?». I panelet sitter filosof Gunnar Skirbekk, historiker Knut Kjeldstadli og samfunnsdebattant Bushra Ishaq.

Rørosseminaret ble første gang arrangert i 2008, da med temaet «Alvoret i vår tid; oppdragelse og dannelse i et samtidsperspektiv». I 2010 var temaet «Frihetens grenser».

Følelser gjør oss til rasjonelle velgere, viser ny forskning visstnok.

Tidligere fryktet vi at gud ville skape jordens undergang. Nå er vi redde for vitenskapen isteden.

Virginia Woolf mente at kampen mot fascisme og despotiske patriarker måtte stå på hjemmebane – med pennen som våpen. Les om Anka Ryalls ferske monografi hos Kilden.

(Foto: iStock)

Idéhistoriestudentene har tatt på seg ansvaret for å arrangere lunsjseminarer på Blindern, og det er mye å se frem til. Fredag innleder Bjørg Seland om kjønn, makt og religiøs mystikk. Senere på dagen blir det «idéhistorisk påfyll» med Jan-Erik Ebbestad Hansen, som forteller om sin nye bok om kulturkampen på 1950-tallet.

I flere år har Espen Schaanning arrangert idéhistoriske lunsjseminarer i Oslo. Med kaffe, boller og aktuelle foredrag. Men i desember bestemte han seg for å gi seg. Nå har studentene tatt opp tråden og arrangerer både lunsjseminarer og foredragskvelder.

– Det blir interessante foredrag med idéhistorisk vinkling og lett servering, slik det har vært på Espen Schannings seminarer. Vi skal også prøve å samkjøre dette med et seminar på kvelden, som vi kaller «idéhistorisk påfyll». Enten med samme foredragsholder og videre fordypning – eller med en annen innleder som tar for seg mer eller mindre tilknyttet innhold, forteller Martin Fjeld i fagutvalget for idéhistorie.

I februar sto raseteorier og darwinisme på plakaten. Fredag blir det igjen både idéhistorisk lunsj og kvelds:

• På lunsjseminaret innleder Bjørg Seland fra Universitetet i Agder om: «Kjønn, makt og religiøs mystikk. ‘Synepiger’ og ‘sværmersker’ på 1800-tallet.» (Georg Morgenstiernes hus rom 203, kl. 12–13.)
• Jan-Erik Ebbestad Hansen fra Universitetet i Oslo sørger for faglig påfyll på kvelden. Med utgangspunkt i hans siste bok holder han foredrag med temaet «Da Norge mistet dyden. Agnar Mykle og den store kulturkampen». (Samme sted kl. 18–19.)

Fredag 20. april blir det nytt seminar, da med Hilde Norgren, som skal snakke om «alkymi som død vitenskap». Og 25. mai holder Thomas Østerhaug foredrag om det teologiske grunnlaget for Francis Bacons naturfilosofi. Programnet for resten av semesteret er på trappene.

Forskerne er splittet i synet på delfiners rettigheter.

Gene Sharp. (Kilde: How to Start a Revolution)

Gene Sharps bøker om ikkevoldelige metoder blir lest av opprørere verden over. Slik viderefører han tradisjonen etter filosofen Henry D. Thoreau, har mange hevdet. Men Sharp selv mener han er mer påvirket av norske lærere.

Han er blitt en verdensstjerne i løpet av noen måneder. Gene Sharp har riktignok skrevet om ikkevoldelige metoder i flere tiår. Men med den arabiske våren ble det klart for en hel verden hvor viktige bøkene hans har vært. De lettfattelige og konkrete teknikkene han anbefaler, har bidratt til noen av vår tids største omveltninger.

Det begynte i Norge

Gene Sharp i samtale med sin medarbeider Jamila Raqib ved The Albert Einstein Institution. (Kilde: How to Start a Revolution)

Sharp var nylig i Norge i forbindelse med den nye dokumentarfilmen «Hvordan starte en revolusjon». Den viser hvordan bøkene hans er brukt i den ene revolusjonen etter den andre. Men selv vil Sharp snakke om Norge. Det var nemlig her han startet arbeidet med From Dictatorship to Democracy, da Sharp var i Oslo på invitasjon fra Arne Næss på slutten av femtitallet.

– Da jeg arbeidet i Oslo lagde jeg en oversikt over 18 metoder for ikkevoldelig motstandskamp. Det var dette som senere ble til 198 metoder, definert og illustrert med historiske eksempler i From Dictatorship to Democracy, forteller Sharp i forbindelse med en paneldiskusjon på Westerdals School of Communication 9. februar.

De norske lærerne

Den unge Sharp ble fascinert av historiene han hørte om nordmenns ikkevoldelige motstand under krigen. Spesielt gjorde den såkalte læreraksjonen inntrykk. I 1942 lyktes norske lærere, støttet av store masseprotester, å hindre Nasjonal Samlings plan om å innføre en norsk versjon av Hitlerjugend.

Rundt 1100 lærere ble arrestert som reaksjon på læreraksjonen i 1942. Mange av dem ble sendt til Kirkenes, slik som de arresterte lærerne på dette bildet. (Kilde: Riksarkivet)

– Dette er en utrolig dramatisk og gripende historie om hva store mennesker gjorde og fikk til, en historie som både Norge og resten av verden burde være stolt av, sier Sharp, som har skrevet om læreraksjonen i heftet Tyranniet kunne ikkje knusa dei.

Hva med Thoreau?

Henry D. Thoreau (1817–1862) skrev om ikkevold i 1849. – Det hevdes feilaktig at jeg har hentet mye inspirasjon fra Thoreau, sier Gene Sharp. (Kilde: Wikimedia commons)

Sharp viderefører tradisjonen etter filosofen Henry D. Thoreau, har mange hevdet. Thoreau utviklet sivil ulydighet både som begrep og politisk virkemiddel, noe vi også har skrevet om her på Salongen. Men når Salongen spør Sharp om hans intellektuelle inspirasjonskilder, avviser han å ha hentet sine ideer om ikkevoldelig motstandskamp fra Thoreau.

– Thoreau kom aldri så langt. Han er kjent for essayet «Sivil ulydighet», som for øvrig ikke fikk denne tittelen før mange år etter at det var skrevet. Men han hadde ingen omfattende politisk filosofi, og det hevdes feilaktig at jeg har hentet mye inspirasjon fra Thoreau, sier Sharp.

– En bra mann

Thoreau var engasjert i kampen mot slaveriet, og i «Sivil ulydighet» forsvarte han borgerens rett og plikt til å vise ulydighet mot en stat han finner moralsk forkastelig. I hovedverket Walden (1854) skildrer han livet i skogen utenfor Concord, der han en periode forsøkte å leve et sparsommelig liv uavhengig av eiendom og samfunnets plikter.

Magne Skodvins bidrag i Norges krig er fortsatt av internasjonal interesse, mener Gene Sharp.

– Thoreau var en bra mann. Han bodde i en hytte ved innsjøen Walden Pond og gjorde ingen fortred. Bortsett fra når han opplevde at regimet kom for nært innpå ham, sier Gene Sharp ikke uten sarkasme.

Hvor er bøkene?

Det er ikke politisk teori eller filosofi Sharp vil ha oss til å lese. Han er mer opptatt av norsk historie og selve skoleeksempelet på ikkevoldskamp: læreraksjonen i 1942. Men selv om denne historien er mer aktuell enn noen gang, står denne delen av norsk historie i fare for å bli glemt, mener Sharp.

– Selv leste jeg om dette i Magne Skodvins bidrag til det store verket Norges krig. Og Thomas Wyllers bok Nyordning og motstand. Dette er viktige bøker som er av interesse for folk over hele verden. Men i dag tror jeg ikke Wyllers bok er å få tak i en gang. Hvorfor i all verden er den ikke det? Hvorfor kan man ikke få tak i en bok som er så relevant?

Ny ordbok

Bok: Sharp’s Dictionary of Power and Struggle – Gene Sharp

Hensikten med ikkevold er ikke å være snill, men å drive effektiv motstandskamp, understreker Sharp. Tyr man til våpen, angriper man det voldelge diktaturet på dets sterkeste punkt. Ikkevoldelige metoder derimot har en usedvanlig evne til å skape usikkerhet og splid i maktapparatet.

Men fortsatt hersker det uklarhet om hva ikkevoldelige metoder egentlig er, mener Sharp. Hans siste bok, Sharp’s Dictionary of Power and Struggle, er et forsøk å klargjøre de mange begrepene som brukes om motstandskamp og politiske omveltninger.

– Den nye boken min er tilegnet dem som kjempet og døde hvis navn er gått tapt. De er også helter, selv om vi ikke kjenner til hva de het.

Utilitarisme kritiseres for å være selvutslettende. Men holder innvendingen vann?.

Occupy-bevegelsens filosofi er nå blitt tema for et universitetskurs.

Er det en god idé å lage en maskin som korrigerer oss etisk? Diskusjonen putrer videre i PEA Soup.