Norge og det europeiske fellesskap
- Erlend Bøe, leder Troms Europeisk Ungdom

Tanken om et europeisk fellesskap og samarbeid mellom nasjoner og mennesker i Europa har levd helt siden middelalderen. Etter to verdenskriger som begge hadde sitt opphav i Europa og som begge hadde krevd flere millioner menneskeliv, var flere europeiske land på jakt etter løsninger som kunne hindre politiske konflikter som kunne skape krig mellom europeiske land og resten av verden. Winston Churchill var en av de første som tok til orde for et samarbeid i Europa etter andre verdenskrig. Tankegangen var enkel; Tettere samarbeid ville skape et gjensidig avhengighetsforhold mellom de europeiske landene som på sikt ville føre til vennskapelige relasjoner.

9.mai 1950 er en spesiell og viktig dato for alle oss europavenner. Denne dagen for ganske nøyaktig 62år siden ble de første skrittene og den første grunnsteinen lagt for det vi i dag kjenner som Den europeiske union (EU). Denne dagen la den franske utenriksministeren Robert Schuman frem planene om et tysk-fransk kull- og stålsamarbeid. Hovedideen bak dette samarbeidet var at landene skulle regulere de to ressursene ettersom kull og stål var det man brukte for å lage våpen og annet krigsmateriell. Robert Schumans berømte tale klinger fortsatt i våre ører: “Verdensfreden vil kun kunne sikres gjennom skapende krefter, som står i forhold til de farer som truer den. [..] Europa kan ikke dannes på én gang, eller som en følge av en enkel plan: Det kan dannes gjennom konkrete resultater som først skaper en faktisk solidaritet.”

EU har helt siden startet gått i bresjen for å skape fred, sikkerhet og demokrati i Europa, samt vekst og velstand for Europas innbyggere. Da Sovjetunionen falt og de østeuropeiske landene sto igjen uten noen som helst form for økonomi eller politikk, gikk EU inn for å hjelpe til med å bygge opp infrastrukturen i disse landene som senere har blitt medlemsland i EU. EU er det mest vellykkede fredsprosjektet i verden, og flere har de siste årene tatt til orde for at EU burde få tildelt Nobels fredspris, noe jeg er enig i. Vi snakker ofte om at freden vi har i Norge ikke må bli ta forgitt, men vi må se det over enda et nivå og si at freden vi har i Europa heller ikke må bli tatt forgitt. Denne freden sikrer igjen nasjonal fred. Men EU er ikke bare verdens mest vellykkede fredsprosjekt, EU er også verdens mest vellykkede miljø- og klimaprosjekt. Kanskje det beste beviset på dette er da tidligere miljøminister Erik Solheim uttalte at om EU ikke hadde eksistert, så måtte noen ha oppfunnet EU.

EU har også vært viktig for Norge. I de nasjonale folkeavstemningene i 1972 og 1994 stemte det norske folk mot et norsk EU-medlemskap, men det kanskje mange ikke vet er at Norge allerede i 1963 søkte om EU-medlemskap. Dessverre ble ikke dette en realitet ettersom Frankrike la inn veto mot et norsk medlemskap, så i dag kan vi EU-tilhengere være litt småbitre på franskmennene for at de la inn veto og hindret at Norge i dag kunne vært en del av dette europeiske fellesskapet. Men selv om den brutale virkeligheten er at vi fortsatt står utenfor EU og at Norge blir nedprioritert i EU etter sine 27 medlemsland, så er Norge tett integrert og påvirket av EU. Mye mer enn mange nordmenn er klarover. 17.januar i år avleverte et forskningsbasert utvalg Europautredningen – historisk rapport, til utenriksminister Jonas Gahr Støre. Rapporten utredet Norges forhold til EU som innenfor og utenforland. Rapporten slo fast at Norge materielt sett er tilknyttet omtrent 3/4 av det totale EU-samarbeidet, og at Norge er langt mer integrert i samarbeidet enn flere av EUs medlemsstater. EU er viktig for Norge fordi EU er en av våre største handelspartnere, og en handelspartner vi overhode ikke har råd til å miste.

Nei siden i den norske EU-debatten bruker argumentet om at EU er i krise som en av sine hovedargumenter for et nei til norsk EU-medlemskap. Vel, jeg har en liten innrømmelse å komme med: EU har alltid vært i krise og vil alltid være i krise fordi EUs oppgaver er nettopp å løse de krisene som finner sted i Europa. Enten det er en økonomisk krise eller det er en demokratisk krise, så er EUs arbeid å finne løsninger på disse krisene og sette inn tiltak. Spesielt tenker jeg da på den såkalte gjeldskrisen som EU ikke har skapt, men som enkelte av EUs egne medlemsland selv har skapt. Nei-siden har kommet med en rekke billige poenger når det gjelder gjeldskrisen. Men det virker som de overser et sentralt og viktig poeng: EU-landenes reaksjon på dette er ikke mindre EU, men mer EU og mer samarbeid. Dette har selvsagt medlemslandene selv gjort helt frivillig.

Det er også spesielt at av 287 rettsakter fra EU, så har 265 rettsakter blitt enstemmig vedtatt på Stortinget. Det vil si at selv de partiene som på Stortinget er imot et norsk EU-medlemskap, har selv stemt for politikk fra EU. Vi blir på alle plan påvirket av EU, enten vi vil eller ikke. Vi lever ikke lenger i en verden der vi kan være for eller imot globalisering, men i en verden der vi bare kan forholde oss til den. I 2010 gjennomførte Norstat på oppdrag fra NHO en spørreundersøkelse der de stilte spørsmål om unge nordmenns holdninger til EU. Hele 73 prosent av de spurte sa at de ikke hadde nok kunnskap om EU og hvordan EU påvirket Norge. Europeisk Ungdom mener at dette burde få konsekvenser og være et varsko til norske skolemyndigheter om at norske skoleelever trenger mer kunnskap om EU. For selv om Norge ikke er et fullverdig medlem av Den europeiske union, så deltar vi i EUs byråkrati, samt at mange av vedtakene som blir fattet i EU i stor og liten grad påvirker det norske samfunnet. Derfor sier Europeisk Ungdom ja til EU som valgfag! (les mer om det her: http://politiskeboe.blogg.no/1331496097_eu_som_valgfag.html)

EU-debatten har i lang tid skapt følelser, uro, frustrasjon, glede og sinne. Men vi kan ikke bare se EU fra lille Norge, vi må huske på at når vi faktisk tar et skritt ut i det store Europa og den enda større verden, så er vi en del av en befolkning på flere milliarder mennesker og deler et areal på flere hundre millioner kilometer. Et fellesskap består av mange små fellesskap, la oss ikke stå utenfor det europeiske fellesskapet, la oss gå inn i varmen.

Gratulerer med dagen alle Europavenner!!

- www.politiskeboe.blogg.no

Norge og det europeiske fellesskap
- Erlend Bøe, leder Troms Europeisk Ungdom

Tanken om et europeisk fellesskap og samarbeid mellom nasjoner og mennesker i Europa har levd helt siden middelalderen. Etter to verdenskriger som begge hadde sitt opphav i Europa og som begge hadde krevd flere millioner menneskeliv, var flere europeiske land på jakt etter løsninger som kunne hindre politiske konflikter som kunne skape krig mellom europeiske land og resten av verden. Winston Churchill var en av de første som tok til orde for et samarbeid i Europa etter andre verdenskrig. Tankegangen var enkel; Tettere samarbeid ville skape et gjensidig avhengighetsforhold mellom de europeiske landene som på sikt ville føre til vennskapelige relasjoner.

9.mai 1950 er en spesiell og viktig dato for alle oss europavenner. Denne dagen for ganske nøyaktig 62år siden ble de første skrittene og den første grunnsteinen lagt for det vi i dag kjenner som Den europeiske union (EU). Denne dagen la den franske utenriksministeren Robert Schuman frem planene om et tysk-fransk kull- og stålsamarbeid. Hovedideen bak dette samarbeidet var at landene skulle regulere de to ressursene ettersom kull og stål var det man brukte for å lage våpen og annet krigsmateriell. Robert Schumans berømte tale klinger fortsatt i våre ører: “Verdensfreden vil kun kunne sikres gjennom skapende krefter, som står i forhold til de farer som truer den. [..] Europa kan ikke dannes på én gang, eller som en følge av en enkel plan: Det kan dannes gjennom konkrete resultater som først skaper en faktisk solidaritet.”

EU har helt siden startet gått i bresjen for å skape fred, sikkerhet og demokrati i Europa, samt vekst og velstand for Europas innbyggere. Da Sovjetunionen falt og de østeuropeiske landene sto igjen uten noen som helst form for økonomi eller politikk, gikk EU inn for å hjelpe til med å bygge opp infrastrukturen i disse landene som senere har blitt medlemsland i EU. EU er det mest vellykkede fredsprosjektet i verden, og flere har de siste årene tatt til orde for at EU burde få tildelt Nobels fredspris, noe jeg er enig i. Vi snakker ofte om at freden vi har i Norge ikke må bli ta forgitt, men vi må se det over enda et nivå og si at freden vi har i Europa heller ikke må bli tatt forgitt. Denne freden sikrer igjen nasjonal fred. Men EU er ikke bare verdens mest vellykkede fredsprosjekt, EU er også verdens mest vellykkede miljø- og klimaprosjekt. Kanskje det beste beviset på dette er da tidligere miljøminister Erik Solheim uttalte at om EU ikke hadde eksistert, så måtte noen ha oppfunnet EU.

EU har også vært viktig for Norge. I de nasjonale folkeavstemningene i 1972 og 1994 stemte det norske folk mot et norsk EU-medlemskap, men det kanskje mange ikke vet er at Norge allerede i 1963 søkte om EU-medlemskap. Dessverre ble ikke dette en realitet ettersom Frankrike la inn veto mot et norsk medlemskap, så i dag kan vi EU-tilhengere være litt småbitre på franskmennene for at de la inn veto og hindret at Norge i dag kunne vært en del av dette europeiske fellesskapet. Men selv om den brutale virkeligheten er at vi fortsatt står utenfor EU og at Norge blir nedprioritert i EU etter sine 27 medlemsland, så er Norge tett integrert og påvirket av EU. Mye mer enn mange nordmenn er klarover. 17.januar i år avleverte et forskningsbasert utvalg Europautredningen – historisk rapport, til utenriksminister Jonas Gahr Støre. Rapporten utredet Norges forhold til EU som innenfor og utenforland. Rapporten slo fast at Norge materielt sett er tilknyttet omtrent 3/4 av det totale EU-samarbeidet, og at Norge er langt mer integrert i samarbeidet enn flere av EUs medlemsstater. EU er viktig for Norge fordi EU er en av våre største handelspartnere, og en handelspartner vi overhode ikke har råd til å miste.

Nei siden i den norske EU-debatten bruker argumentet om at EU er i krise som en av sine hovedargumenter for et nei til norsk EU-medlemskap. Vel, jeg har en liten innrømmelse å komme med: EU har alltid vært i krise og vil alltid være i krise fordi EUs oppgaver er nettopp å løse de krisene som finner sted i Europa. Enten det er en økonomisk krise eller det er en demokratisk krise, så er EUs arbeid å finne løsninger på disse krisene og sette inn tiltak. Spesielt tenker jeg da på den såkalte gjeldskrisen som EU ikke har skapt, men som enkelte av EUs egne medlemsland selv har skapt. Nei-siden har kommet med en rekke billige poenger når det gjelder gjeldskrisen. Men det virker som de overser et sentralt og viktig poeng: EU-landenes reaksjon på dette er ikke mindre EU, men mer EU og mer samarbeid. Dette har selvsagt medlemslandene selv gjort helt frivillig.

Det er også spesielt at av 287 rettsakter fra EU, så har 265 rettsakter blitt enstemmig vedtatt på Stortinget. Det vil si at selv de partiene som på Stortinget er imot et norsk EU-medlemskap, har selv stemt for politikk fra EU. Vi blir på alle plan påvirket av EU, enten vi vil eller ikke. Vi lever ikke lenger i en verden der vi kan være for eller imot globalisering, men i en verden der vi bare kan forholde oss til den. I 2010 gjennomførte Norstat på oppdrag fra NHO en spørreundersøkelse der de stilte spørsmål om unge nordmenns holdninger til EU. Hele 73 prosent av de spurte sa at de ikke hadde nok kunnskap om EU og hvordan EU påvirket Norge. Europeisk Ungdom mener at dette burde få konsekvenser og være et varsko til norske skolemyndigheter om at norske skoleelever trenger mer kunnskap om EU. For selv om Norge ikke er et fullverdig medlem av Den europeiske union, så deltar vi i EUs byråkrati, samt at mange av vedtakene som blir fattet i EU i stor og liten grad påvirker det norske samfunnet. Derfor sier Europeisk Ungdom ja til EU som valgfag! (les mer om det her: http://politiskeboe.blogg.no/1331496097_eu_som_valgfag.html)

EU-debatten har i lang tid skapt følelser, uro, frustrasjon, glede og sinne. Men vi kan ikke bare se EU fra lille Norge, vi må huske på at når vi faktisk tar et skritt ut i det store Europa og den enda større verden, så er vi en del av en befolkning på flere milliarder mennesker og deler et areal på flere hundre millioner kilometer. Et fellesskap består av mange små fellesskap, la oss ikke stå utenfor det europeiske fellesskapet, la oss gå inn i varmen.

Gratulerer med dagen alle Europavenner!!

- www.politiskeboe.blogg.no

1.mai har utspilt sin rolle som arbeidernes dag for lengst. Denne dagen representerer fiktive forskjeller mellom ”arbeiderklassen” og resten av befolkningen, som ikke er reelle i dagens samfunn. Dagen er et symbol på splid og uenighet der en del av befolkningen blir oppfordret til å kjempe mot en annen del av befolkningen, og et slikt forhold ønsker jeg ikke at vi skal ha en egen dag for. Det blir feil at vi skal ha en offentlig fridag som er partisk og som er basert på en politisk ideologi, og rettet mot en politisk gruppering som ikke representerer hele landet slik som for eksempel 17.mai gjør. Fridagen 1.mai sin fremste funksjon i dag er at de voksne kan jobbe i hagen mens russen sover ut rusen.

Arbeiderpartiet, LO og venstresiden har tatt monopol på 1.mai. Dette ser vi gjennom at organisasjoner og partier på høyresiden blir utestengt fra togene, planleggingen og markeringene. Er det slik vi ønsker at 1.mai skal være? En dag som bare er til for en del av befolkningen, mens vi andre må ta fri fra arbeid en hel dag for å se på at venstresiden hyller seg selv. Arbeiderpartiet, LO og venstresiden skal gjerne få lov til å hylle seg selv, men det er unødvendig at hele landet skal ta fri og bli dratt med i noe de ikke vil bli dratt med i.

For meg og mange andre nordmenn, er 1.mai ingenting annet enn en kjip fridag der alle butikkene er stengt. Men hvorfor skulle jeg ha deltatt i et 1.mai tog eller markering? Jeg er jo automatisk utestengt og ikke invitert, jeg er tross alt uenig i hvordan dagen markeres og uenig i hva som står på parolene som er vedtatt av LO. Med paroler som ”Boikott Israel”, ”Norge ut av Afghanistan” og ”Høyre, KrF og Venstre skaper forskjell”, så kan man spør seg selv hva arbeiderbevegelsen egentlig ønsker med en slik dag. Er det for å kjempe for rettigheter og et tilpasset arbeidsliv? Eller er det for å markere motstand mot høyresiden og bruke dagen til helt andre ting enn og markere arbeiderne?

Det er bemerkelsesverdig at den dagen da Norge og vår nasjon ble frigjort fra Tysklands okkupasjon, tyranni og nazisme, forblir en helt vanlig arbeidsdag, mens en politisk gruppering har fått sin helt egen offisielle helligdag. Skal vi først ha en offisiell helligdag, så skal det være en dag som ikke inneholder kamp mot hverandre, som oppfordrer til uenighet og splid og som bare er tiltenkt en politisk ideologi og gruppering. Derfor mener jeg at 1.mai må avskaffes som offisiell helligdag siden den ikke representerer hele nasjonen, og heller innføre 8.mai som en offisiell helligdag.

Kommunestyret er kommunes høyeste politiske avgjørelses organ, om ikke lov sier noe annet. I dag blir kommunestyremøtene og de politiske utvalgsmøtene i kommunen gjennomført ut fra vedtatt møteplan i kommunestyret. Det vil si at våre folkevalgte politikere har bestemte møtedatoer for de ulike utvalgene de sitter i, samt for kommunestyret. Og i mange tilfeller blir politiske beslutninger i kommunestyret eller utvalgene tatt noen få dager før møtene, eller under selve møtet. Det er ingen problem med når beslutningene blir tatt, men det er etter min mening et problem at vi ikke har en sterkere politisk ledelse i kommunen med flere deltids- og heltidspolitikere. Jeg vil mene at vi i dag har såkalte jojopolitikere som vil ha problemer med og ta alle politiske saker på alvor ettersom informasjon og forberedelse vil være vanskelig i ulike situasjoner.

Flora kommune følger i dag formannskapsmodellen. En styreform som kjennetegnes ved at kommunestyret velger et formannskap som skal være valgt av og blant medlemmer i kommunestyret. Som oftest velges formannskapet ut fra forholdstallsprinsippet slik at både opposisjon og posisjon blir representert. Formannskapet er uavsettelige, det vil si at kommunestyret ikke kan skifte ut formannskapet og formannskapet sitter ut hele valgperioden. I formannskapsmodellen så er det rådmannen som er øverste sjef for kommuneadministrasjonen. Rådmann er ansatt, ikke folkevalgt og har en viktig rolle sammen med ordfører med tanke på forslag til vedtak og utredninger av saker med sin administrasjon. Formannskapet har som oppgave å være et “arbeidsutvalg” for kommunestyre der saker som omhandler økonomiplan, skatte- og avgiftsvedtak, reguleringer og andre saker blir diskutert.

Et alternativ til formannskapsmodellen er parlamentarisme. Parlamentarisme er noe de fleste kjenner til. Parlamentarisme i en kommunal form vil si at kommunerådet (ofte kalt byrådet) utgår fra kommunestyret som en utøvende makt. Med andre ord så kan vi si at kommunestyret blir “parlamentet”, mens kommunerådet blir “regjeringen”. Og slik vi kjenner den nasjonale styringsformen med parlamentarisme, så kan kommunestyret på hvilket som helst tidspunkt komme med mistillitsforslag mot kommunerådet eller en byråd, og kommunerådet eller byråden må da gå av dersom flertallet av kommunestyret støtter mistillitsforslaget. Som øverste administrative ledelse vil kommunerådet ha alle de administrative fullmakter som rådmannen har i formannskapsmodellen. Kommunerådet vil også ha fullmakter av mer faglig art innenfor sine ulike oppgaveområder. Fullmaktsreglementet vil selvsagt regulere hvilke fullmakter og myndigheter kommunerådet vil ha, men de blir igjen delegert av kommunestyret. I motsetning til formannskapsmodellen der det er kommuneadministrasjonen sammen med rådmannen som legger frem saker for formannskap og kommunestyret, så vil det med parlamentarisme være byrådene som vil legge frem saker for kommunestyret sammen med sin administrasjon.

Mange vil nok stille et stort spørsmålstegn med hvorfor jeg i det hele tatt setter kommunens styreform på dagsorden. Jeg mener enkelt og greit at det politiske styret og det politiske lederskapet i kommunen er for lite representert i kommuneadministrasjonen, noe som gjør at den politiske makten og den politiske synligheten er for svak. Utenom ordfører, varaordfører, rådgiver og utvalgsleder i Plan- og miljø, så er det ingen andre partipolitikere i Flora kommune som har muligheten til å drive på med politikk i del/heltids stillinger. Med dagens system er det mange folkevalgte politikere som klager over det tidskrevende aspektet ved å være kommunepolitiker. De må bruke lange timer på kommunestyremøter og utvalgsmøter, og ikke minst må de bruke tid på å lese gjennom store papirhauger som er fullt opp av detaljer og forskjellige kommunedilemmaer. I mange tilfeller kan det være vanskelig for en kommunepolitiker og kombinere jobb, familieliv og fritid, og det kan være vanskelig og motivere seg selv til å lese gjennom sak etter sak, og skulle ha et standpunkt i hver eneste sak som igjen skal drøftes med kommunestyregruppen. Politikerne får selvsagt møtegodtgjørelse for å delta på møtene, men de får ikke godtgjørelse for å lese sakspapirer, forberede seg til møtene og for å være researchere i forhold til spørsmål til administrasjonen og uthenting av ekstra opplysninger eller historikk.

Med dette mener jeg ikke det er synd i våre folkevalgte politikere, de har tross alt valgt og gå inn i politiske posisjoner helt frivillig og uten tvang. Problemet er at vi da får såkalte jojopolitikere, som nesten bare konsentrerer seg om det som står i sakspapirene, ettersom de blir vanskeligere og være en politisk researcher fordi kombineringen ikke går opp. Sakene som politikerne skal behandle og vedtatt, er jobbet frem og utarbeidet av kommuneadministrasjonen. Noe som vil si at opplysninger og synsvinkel på hver enkelt sak er bestemt av det såkalte byråkratiet, ikke av de som har beslutningsmakten, nemlig politikerne. Vi trenger politikere fra både posisjon og opposisjon som kan jobbe enda mer inn mot kommuneadministrasjonen og gå få en politisk oversikt. Får man del/heltidspolitikere som kan jobbe med politikk inn mot kommuneadministrasjonen og være såkalte politiske researchere, så vil det bli enklere og være kommunepolitiker og det vil føre til mer politisk oversikt. Jeg vil kalle dem politisk ansvarlige reserachere for kommunestyret.

Parlamentarisme vil gjøre de politiske skillelinjene enda klarere gjennom at man vil få en sterkere posisjon og en sterkere opposisjon. Dette mener jeg er positivt ettersom politikken til hvert enkelt parti vil bli enda mer klarere, og posisjon og opposisjon vil presse hverandre til å levere politikk og gode resultater for kommunen. Med parlamentarisme så vil også det politiske ansvaret bli tydeliggjort enda mer enn det blir i dag. Posisjonspolitikerne kan ikke løpe bort fra sitt politiske ansvar når det gjelder utøvende politikk, men også for administrasjonen de vil lede. Makten flyttes fra sterke og ikke demokratiske valgte byråkrater i kommuneadministrasjonen, og over til folkevalgte politikere som må stå til ansvar for sine prioriteringer og tiltak.

Debatten om å innføre kommunal parlamentarisme er noe Florapolitikerne burde ta opp til diskusjon med høyeste seriøsitet. Om man skal bruke argumentet om at kommunen er for liten til å innføre kommunal parlamentarisme, så kan man like gjerne si at kommunen er for liten til det meste. Og en slik holdning, vil ikke jeg som Flora patriot være bekjent med. Derfor håper jeg at denne diskusjonen ikke bare fortsetter i avisen og på de sosiale medier, men at den også blir tatt opp til diskusjon i bystyresalen etterhvert. Politikerne er valgt til å ta tak i innbyggernes problemer, ikke til å overse dem. Kommunal parlamentarisme vil derfor være et ledd i å styrke politikernes rolle i kommunen, samt at politikerne får større handlerom og innbyggerne får politikere som må stå til ansvar for sin synlige og vedtatte politikk.

Flora bystyre burde i nærmeste fremtid ta denne saken opp slik at man fortest mulig kan sette ned en arbeidsgruppe som kan utrede styringsformen, og eventuelle økonomiske konsekvenser ved en slik innføring. Jeg sier ikke at kommunal parlamentarisme nødvendigvis er den absolutt beste ordningen for mer politisk synlighet og politisk lederskap, men det er et seriøst alternativ som våre folkevalgte politikere må se nøyere på og ta et klart standpunkt til. Janteloven er vel ikke et ukjent fenomen i Florapolitikken, og om dette fenomenet vil hakke ned forslaget om kommunal parlamentarisme i Flora kommune vil tiden vise.

www.politiskeboe.blogg.no

Kommunestyret er kommunes høyeste politiske avgjørelses organ, om ikke lov sier noe annet. I dag blir kommunestyremøtene og de politiske utvalgsmøtene i kommunen gjennomført ut fra vedtatt møteplan i kommunestyret. Det vil si at våre folkevalgte politikere har bestemte møtedatoer for de ulike utvalgene de sitter i, samt for kommunestyret. Og i mange tilfeller blir politiske beslutninger i kommunestyret eller utvalgene tatt noen få dager før møtene, eller under selve møtet. Det er ingen problem med når beslutningene blir tatt, men det er etter min mening et problem at vi ikke har en sterkere politisk ledelse i kommunen med flere deltids- og heltidspolitikere. Jeg vil mene at vi i dag har såkalte jojopolitikere som vil ha problemer med og ta alle politiske saker på alvor ettersom informasjon og forberedelse vil være vanskelig i ulike situasjoner.

Flora kommune følger i dag formannskapsmodellen. En styreform som kjennetegnes ved at kommunestyret velger et formannskap som skal være valgt av og blant medlemmer i kommunestyret. Som oftest velges formannskapet ut fra forholdstallsprinsippet slik at både opposisjon og posisjon blir representert. Formannskapet er uavsettelige, det vil si at kommunestyret ikke kan skifte ut formannskapet og formannskapet sitter ut hele valgperioden. I formannskapsmodellen så er det rådmannen som er øverste sjef for kommuneadministrasjonen. Rådmann er ansatt, ikke folkevalgt og har en viktig rolle sammen med ordfører med tanke på forslag til vedtak og utredninger av saker med sin administrasjon. Formannskapet har som oppgave å være et “arbeidsutvalg” for kommunestyre der saker som omhandler økonomiplan, skatte- og avgiftsvedtak, reguleringer og andre saker blir diskutert.

Et alternativ til formannskapsmodellen er parlamentarisme. Parlamentarisme er noe de fleste kjenner til. Parlamentarisme i en kommunal form vil si at kommunerådet (ofte kalt byrådet) utgår fra kommunestyret som en utøvende makt. Med andre ord så kan vi si at kommunestyret blir “parlamentet”, mens kommunerådet blir “regjeringen”. Og slik vi kjenner den nasjonale styringsformen med parlamentarisme, så kan kommunestyret på hvilket som helst tidspunkt komme med mistillitsforslag mot kommunerådet eller en byråd, og kommunerådet eller byråden må da gå av dersom flertallet av kommunestyret støtter mistillitsforslaget. Som øverste administrative ledelse vil kommunerådet ha alle de administrative fullmakter som rådmannen har i formannskapsmodellen. Kommunerådet vil også ha fullmakter av mer faglig art innenfor sine ulike oppgaveområder. Fullmaktsreglementet vil selvsagt regulere hvilke fullmakter og myndigheter kommunerådet vil ha, men de blir igjen delegert av kommunestyret. I motsetning til formannskapsmodellen der det er kommuneadministrasjonen sammen med rådmannen som legger frem saker for formannskap og kommunestyret, så vil det med parlamentarisme være byrådene som vil legge frem saker for kommunestyret sammen med sin administrasjon.

Mange vil nok stille et stort spørsmålstegn med hvorfor jeg i det hele tatt setter kommunens styreform på dagsorden. Jeg mener enkelt og greit at det politiske styret og det politiske lederskapet i kommunen er for lite representert i kommuneadministrasjonen, noe som gjør at den politiske makten og den politiske synligheten er for svak. Utenom ordfører, varaordfører, rådgiver og utvalgsleder i Plan- og miljø, så er det ingen andre partipolitikere i Flora kommune som har muligheten til å drive på med politikk i del/heltids stillinger. Med dagens system er det mange folkevalgte politikere som klager over det tidskrevende aspektet ved å være kommunepolitiker. De må bruke lange timer på kommunestyremøter og utvalgsmøter, og ikke minst må de bruke tid på å lese gjennom store papirhauger som er fullt opp av detaljer og forskjellige kommunedilemmaer. I mange tilfeller kan det være vanskelig for en kommunepolitiker og kombinere jobb, familieliv og fritid, og det kan være vanskelig og motivere seg selv til å lese gjennom sak etter sak, og skulle ha et standpunkt i hver eneste sak som igjen skal drøftes med kommunestyregruppen. Politikerne får selvsagt møtegodtgjørelse for å delta på møtene, men de får ikke godtgjørelse for å lese sakspapirer, forberede seg til møtene og for å være researchere i forhold til spørsmål til administrasjonen og uthenting av ekstra opplysninger eller historikk.

Med dette mener jeg ikke det er synd i våre folkevalgte politikere, de har tross alt valgt og gå inn i politiske posisjoner helt frivillig og uten tvang. Problemet er at vi da får såkalte jojopolitikere, som nesten bare konsentrerer seg om det som står i sakspapirene, ettersom de blir vanskeligere og være en politisk researcher fordi kombineringen ikke går opp. Sakene som politikerne skal behandle og vedtatt, er jobbet frem og utarbeidet av kommuneadministrasjonen. Noe som vil si at opplysninger og synsvinkel på hver enkelt sak er bestemt av det såkalte byråkratiet, ikke av de som har beslutningsmakten, nemlig politikerne. Vi trenger politikere fra både posisjon og opposisjon som kan jobbe enda mer inn mot kommuneadministrasjonen og gå få en politisk oversikt. Får man del/heltidspolitikere som kan jobbe med politikk inn mot kommuneadministrasjonen og være såkalte politiske researchere, så vil det bli enklere og være kommunepolitiker og det vil føre til mer politisk oversikt. Jeg vil kalle dem politisk ansvarlige reserachere for kommunestyret.

Parlamentarisme vil gjøre de politiske skillelinjene enda klarere gjennom at man vil få en sterkere posisjon og en sterkere opposisjon. Dette mener jeg er positivt ettersom politikken til hvert enkelt parti vil bli enda mer klarere, og posisjon og opposisjon vil presse hverandre til å levere politikk og gode resultater for kommunen. Med parlamentarisme så vil også det politiske ansvaret bli tydeliggjort enda mer enn det blir i dag. Posisjonspolitikerne kan ikke løpe bort fra sitt politiske ansvar når det gjelder utøvende politikk, men også for administrasjonen de vil lede. Makten flyttes fra sterke og ikke demokratiske valgte byråkrater i kommuneadministrasjonen, og over til folkevalgte politikere som må stå til ansvar for sine prioriteringer og tiltak.

Debatten om å innføre kommunal parlamentarisme er noe Florapolitikerne burde ta opp til diskusjon med høyeste seriøsitet. Om man skal bruke argumentet om at kommunen er for liten til å innføre kommunal parlamentarisme, så kan man like gjerne si at kommunen er for liten til det meste. Og en slik holdning, vil ikke jeg som Flora patriot være bekjent med. Derfor håper jeg at denne diskusjonen ikke bare fortsetter i avisen og på de sosiale medier, men at den også blir tatt opp til diskusjon i bystyresalen etterhvert. Politikerne er valgt til å ta tak i innbyggernes problemer, ikke til å overse dem. Kommunal parlamentarisme vil derfor være et ledd i å styrke politikernes rolle i kommunen, samt at politikerne får større handlerom og innbyggerne får politikere som må stå til ansvar for sin synlige og vedtatte politikk.

Flora bystyre burde i nærmeste fremtid ta denne saken opp slik at man fortest mulig kan sette ned en arbeidsgruppe som kan utrede styringsformen, og eventuelle økonomiske konsekvenser ved en slik innføring. Jeg sier ikke at kommunal parlamentarisme nødvendigvis er den absolutt beste ordningen for mer politisk synlighet og politisk lederskap, men det er et seriøst alternativ som våre folkevalgte politikere må se nøyere på og ta et klart standpunkt til. Janteloven er vel ikke et ukjent fenomen i Florapolitikken, og om dette fenomenet vil hakke ned forslaget om kommunal parlamentarisme i Flora kommune vil tiden vise.

www.politiskeboe.blogg.no

De kaller oss for curlinggenerasjonen. Generasjonen som har surfet på bølger frem mot en velferd generasjonen før min egen har skapt, jobbet og slitt for. Og jeg er slettens ikke uenig i at min egen generasjons trygghet, nytelse og gode velferd er skapt og laget av andre menneskers slitt og harde arbeid. Vi blir opplært til å tenke langsiktig. Opplært til å tenke at vi må ta vare på samfunnet fordi det kommer en generasjon etter oss som skal overta vår plass. Og selvsagt skal vi ta vare på samfunnet for våre neste. Hvem vil ikke det beste for sine barn og sine fremtidige landsborgere? Men tanken om at vi må ta vare på samfunnet for neste generasjon har også generasjonen før min egen tenkt: At vi må gjøre det beste, for våre neste. Men har vi egentlig tenkt over at generasjonen før oss har tenkt samme tanke som mange av oss gjør i dag? At vi må ta vare på våre neste. Jeg tror svaret er nei, vi tenker ikke så mye på generasjonen før oss, vi tenker mer på generasjonen etter oss. Og det er ikke noe galt i å tenke på generasjonen etter oss, tvert i mot. Men det som er gale er at vi i større grad glemmer den generasjonen som var før oss, nemlig våre eldre.

Den dagen jeg ble 18år åpnet en verden av muligheter og rettigheter seg. Jeg ble det som samfunnet omtaler som myndig og fri. Jeg kunne spasere inn på vinmonopolet og på butikken med loven på min side og kjøpe alkoholholdig drikkevarer og tobakksvarer, jeg kunne ta sertifikatet med loven på min side, og jeg kunne gå inn i stemmelokalet og stemme på akkurat det partiet jeg ville med loven på min side. Fra før av måtte jeg ha mamma eller pappas underskrift for å dra på klassetur, eller for å opprette en konto i banken. Men nå, nå var jeg blitt 18 og myndig, noe som innebar at jeg kunne ta egne valg i livet med samfunnets støtte, og selvsagt ta konsekvensene mine valg ville føre med seg. Dette var en stor overgang for meg, en overgang som betydde mer ansvar og flere rettigheter som borger.

Livet handler i stor grad om overganger vi gjør fra barn til ungdom til voksen og til slutt overgangen til å bli gammel. I et teologisk natursyn ser man på mennesket som et vesen der streben etter kunnskap er viktig for å bli et fullkomment menneske, på samme måte som et frøs intensjon og mål er å bli en stor flott blomst. Så enkelt kan livet beskrives, men kunnskapen har også trapper og trinn vi går, og i vårt samfunn innebærer disse trappetrinnene mer erfaring og flere rettigheter, altså barn til ungdom til voksen og til gammel. Det som er mest logisk og si er at den siste overgangen er den overgangen der man legger ned sitt arbeid for å slappe av de siste årene man har igjen på denne kloden. Overgangene har ført med seg erfaringer, vaner, rettigheter og slitsomheter man helst skulle ønske man kunne glemme. Vi kan med andre ord si at mennesket i den siste overgangen har blitt et fullkomment menneske i et teologisk natursyn. Når man har levd et langt og slitsomt liv, så skal man ha rett på å få røyke en røyk, komme seg ut i friskluft, ta en pils til maten og legge seg når man vil. Det skal ikke være slik at bare fordi man blir eldre, så skal man miste kontroll over eget liv.

I 2010 hadde jeg den store glede av å få besøke Lotte sykehjem i København i Danmark. Der fikk jeg oppleve at uansett om man ble eldre, så skulle man fortsatt få lov å bestemme hvordan man ville at rommet sitt skulle se ut, bestemme når de ville legge seg og når de ville ta en røyk eller en kald pils. De kunne også få bestemme når de ville ut og ha frisk luft, i tillegg til at de ansatte på sykehjemmet hadde vanlige klær på seg, de var ikke kledd i uniform. Hvorfor er ikke dette mulig i Norge? Hvorfor skal plutselig alderdommen gjør til at man ikke får oppleve de nytelsene man elsker og hvorfor skal man plutselig bli møt av en institusjon der du må få godkjent hvordan rommet ditt skal se ut, og der du møter mennesker i uniform. Vi kan vel ikke kalle dette for et hjem? I alle fall ikke et trivelig hjem, men heller en uhyggelig institusjon. I dagens samfunn så er det dessverre blitt slik at eldreomsorgen er forskjellig fra kommune til kommune på grunn av hvilken økonomisk situasjon kommunen er i. Dette er svært leit ettersom mange eldre som bor i dårligstilte kommuner vil få et dårligere tilbud en f. eks nabokommunen som kan befinne seg i en mye bedre økonomisk situasjon. Tiltak som gir mer ressurser til eldreomsorgen, mer livskvalitet og valgfrihet til de eldre, er tiltak som kan være positive for og gjøre den norske eldreomsorgen enda bedre enn den er i dag. At vi skjemmer de eldre litt bort skulle bare mangle, de har tross alt arbeidet og slitt for min generasjons velferd i flere tiår.

Eldreomsorgen burde i større grad bli et mer nasjonalt ansvarsområde i samarbeid med kommunene for å hindre at mange eldre får dårlige tilbud. Det første steget mot en god og verdig alderdom er å slippe til private aktører i eldreomsorgen, både som sykehjem og hjemmesykepleiere. Den rød-grønne regjeringens allergi mot private aktører kan rett og slett ikke stå i veien for at vi skal gi de eldre den beste eldreomsorgen etter flere tiår med hardt arbeid og slitt for å bygge landet. Det mangler ikke på ressurser og økonomi for å gjøre et skikkelig samfunnsløft for de eldre, det mangler politisk vilje. Og gi innpass til private aktører handler ikke om at private aktører skal tjene på sin virksomhet, det er det siste jeg bryr meg om. Det jeg bryr meg om er at de eldre og de pårørende har valgfriheten til å velge mellom et offentlig eller et privat sykehjem eller hjemmesykepleie, at de eldre og de pårørende skal få det aller beste tilbudet der staten skal finansiere det. Jeg bryr meg ikke om hvem som utfører disse tjenestene, så lenge de er gode og verdige for de eldre. I tillegg så skal det ikke være politikernes oppgaver og bestemme om de eldre skal få røyke eller drikke alkohol på sykehjemmene, de skal være fornøyde med at de eldre er fornøyde og glade. Bare fordi du bli gammel så skal du ikke miste alle nytelser og opplevelser du liker!

Vi må begynne og behandle våre eldre med respekt og verdighet. Vi må i større grad legge private allergier og økonomiske unnskyldninger bort. Vi må ikke la en politisk kamp gå utover våre eldre som har betydd så enormt mye for landet, som enkeltindivider som har skapt en velferd mange andre land og mennesker i verden kan misunne oss. Våre eldre fortjener det aller beste, og det vil jeg gi dem!

*Så neste gang du hører at du må gjøre de riktige valgene eller de riktige handlingene fordi det kommer en generasjon etter deg, tenk også på den generasjonen som var før deg. Generasjonen før deg tenkte også på neste generasjon, og derfor prøvde de etter beste evne og gjøre de riktige handlingene og valgene for å skape en god velferd for meg og deg. Vi må ta et samfunnsløft slik at vi behandler våre eldre på en verdig og god måte. En dag er det vi selv som sitter der som generasjonen som var før! *

Les flere innlegg her: http://politiskeboe.blogg.no/

En dag er vi den generasjonen som var før!

De kaller oss for curlinggenerasjonen. Generasjonen som har surfet på bølger frem mot en velferd generasjonen før min egen har skapt, jobbet og slitt for. Og jeg er slettens ikke uenig i at min egen generasjons trygghet, nytelse og gode velferd er skapt og laget av andre menneskers slitt og harde arbeid. Vi blir opplært til å tenke langsiktig. Opplært til å tenke at vi må ta vare på samfunnet fordi det kommer en generasjon etter oss som skal overta vår plass. Og selvsagt skal vi ta vare på samfunnet for våre neste. Hvem vil ikke det beste for sine barn og sine fremtidige landsborgere? Men tanken om at vi må ta vare på samfunnet for neste generasjon har også generasjonen før min egen tenkt: At vi må gjøre det beste, for våre neste. Men har vi egentlig tenkt over at generasjonen før oss har tenkt samme tanke som mange av oss gjør i dag? At vi må ta vare på våre neste. Jeg tror svaret er nei, vi tenker ikke så mye på generasjonen før oss, vi tenker mer på generasjonen etter oss. Og det er ikke noe galt i å tenke på generasjonen etter oss, tvert i mot. Men det som er gale er at vi i større grad glemmer den generasjonen som var før oss, nemlig våre eldre.

Den dagen jeg ble 18år åpnet en verden av muligheter og rettigheter seg. Jeg ble det som samfunnet omtaler som myndig og fri. Jeg kunne spasere inn på vinmonopolet og på butikken med loven på min side og kjøpe alkoholholdig drikkevarer og tobakksvarer, jeg kunne ta sertifikatet med loven på min side, og jeg kunne gå inn i stemmelokalet og stemme på akkurat det partiet jeg ville med loven på min side. Fra før av måtte jeg ha mamma eller pappas underskrift for å dra på klassetur, eller for å opprette en konto i banken. Men nå, nå var jeg blitt 18 og myndig, noe som innebar at jeg kunne ta egne valg i livet med samfunnets støtte, og selvsagt ta konsekvensene mine valg ville føre med seg. Dette var en stor overgang for meg, en overgang som betydde mer ansvar og flere rettigheter som borger.

Livet handler i stor grad om overganger vi gjør fra barn til ungdom til voksen og til slutt overgangen til å bli gammel. I et teologisk natursyn ser man på mennesket som et vesen der streben etter kunnskap er viktig for å bli et fullkomment menneske, på samme måte som et frøs intensjon og mål er å bli en stor flott blomst. Så enkelt kan livet beskrives, men kunnskapen har også trapper og trinn vi går, og i vårt samfunn innebærer disse trappetrinnene mer erfaring og flere rettigheter, altså barn til ungdom til voksen og til gammel. Det som er mest logisk og si er at den siste overgangen er den overgangen der man legger ned sitt arbeid for å slappe av de siste årene man har igjen på denne kloden. Overgangene har ført med seg erfaringer, vaner, rettigheter og slitsomheter man helst skulle ønske man kunne glemme. Vi kan med andre ord si at mennesket i den siste overgangen har blitt et fullkomment menneske i et teologisk natursyn. Når man har levd et langt og slitsomt liv, så skal man ha rett på å få røyke en røyk, komme seg ut i friskluft, ta en pils til maten og legge seg når man vil. Det skal ikke være slik at bare fordi man blir eldre, så skal man miste kontroll over eget liv.

I 2010 hadde jeg den store glede av å få besøke Lotte sykehjem i København i Danmark. Der fikk jeg oppleve at uansett om man ble eldre, så skulle man fortsatt få lov å bestemme hvordan man ville at rommet sitt skulle se ut, bestemme når de ville legge seg og når de ville ta en røyk eller en kald pils. De kunne også få bestemme når de ville ut og ha frisk luft, i tillegg til at de ansatte på sykehjemmet hadde vanlige klær på seg, de var ikke kledd i uniform. Hvorfor er ikke dette mulig i Norge? Hvorfor skal plutselig alderdommen gjør til at man ikke får oppleve de nytelsene man elsker og hvorfor skal man plutselig bli møt av en institusjon der du må få godkjent hvordan rommet ditt skal se ut, og der du møter mennesker i uniform. Vi kan vel ikke kalle dette for et hjem? I alle fall ikke et trivelig hjem, men heller en uhyggelig institusjon. I dagens samfunn så er det dessverre blitt slik at eldreomsorgen er forskjellig fra kommune til kommune på grunn av hvilken økonomisk situasjon kommunen er i. Dette er svært leit ettersom mange eldre som bor i dårligstilte kommuner vil få et dårligere tilbud en f. eks nabokommunen som kan befinne seg i en mye bedre økonomisk situasjon. Tiltak som gir mer ressurser til eldreomsorgen, mer livskvalitet og valgfrihet til de eldre, er tiltak som kan være positive for og gjøre den norske eldreomsorgen enda bedre enn den er i dag. At vi skjemmer de eldre litt bort skulle bare mangle, de har tross alt arbeidet og slitt for min generasjons velferd i flere tiår.

Eldreomsorgen burde i større grad bli et mer nasjonalt ansvarsområde i samarbeid med kommunene for å hindre at mange eldre får dårlige tilbud. Det første steget mot en god og verdig alderdom er å slippe til private aktører i eldreomsorgen, både som sykehjem og hjemmesykepleiere. Den rød-grønne regjeringens allergi mot private aktører kan rett og slett ikke stå i veien for at vi skal gi de eldre den beste eldreomsorgen etter flere tiår med hardt arbeid og slitt for å bygge landet. Det mangler ikke på ressurser og økonomi for å gjøre et skikkelig samfunnsløft for de eldre, det mangler politisk vilje. Og gi innpass til private aktører handler ikke om at private aktører skal tjene på sin virksomhet, det er det siste jeg bryr meg om. Det jeg bryr meg om er at de eldre og de pårørende har valgfriheten til å velge mellom et offentlig eller et privat sykehjem eller hjemmesykepleie, at de eldre og de pårørende skal få det aller beste tilbudet der staten skal finansiere det. Jeg bryr meg ikke om hvem som utfører disse tjenestene, så lenge de er gode og verdige for de eldre. I tillegg så skal det ikke være politikernes oppgaver og bestemme om de eldre skal få røyke eller drikke alkohol på sykehjemmene, de skal være fornøyde med at de eldre er fornøyde og glade. Bare fordi du bli gammel så skal du ikke miste alle nytelser og opplevelser du liker!

Vi må begynne og behandle våre eldre med respekt og verdighet. Vi må i større grad legge private allergier og økonomiske unnskyldninger bort. Vi må ikke la en politisk kamp gå utover våre eldre som har betydd så enormt mye for landet, som enkeltindivider som har skapt en velferd mange andre land og mennesker i verden kan misunne oss. *Våre eldre fortjener det aller beste, og det vil jeg gi dem! *

Så neste gang du hører at du må gjøre de riktige valgene eller de riktige handlingene fordi det kommer en generasjon etter deg, tenk også på den generasjonen som var før deg. Generasjonen før deg tenkte også på neste generasjon, og derfor prøvde de etter beste evne og gjøre de riktige handlingene og valgene for å skape en god velferd for meg og deg. Vi må ta et samfunnsløft slik at vi behandler våre eldre på en verdig og god måte. En dag er det vi selv som sitter der som generasjonen som var før!

Les flere innlegg her: http://politiskeboe.blogg.no/

En kronikk.

Et innlegg om valgdeltagelse, politiske rettigheter, demokrati og alt annet som folk burde tenke over. God lesing :-)

I går kom jeg over en veldig interessant artikkel om stemmeavgivelse med valg. Jason Brennan, som er forfatter av boken “The Ethics of Voting” mener at å stemme for å stemme er uetisk, noe jeg er svært enig med han i. ( http://www.minervanett.no/2011/10/14/kan-a-stemme-vaere-umoralsk/ )

Stemme for å stemme.
Vi klager over lav valgdeltagelse i Norge, og partiene hyler etter velgerne om at de må stemme på deres parti i bytte mot vennlighet, løfter, drops og vafler de siste ukene før valgdagen. Mange mennesker stemmer fordi de har et politisk standpunkt og en mening om en bestemt sak, mens andre stemmer fordi de ikke har et standpunkt eller en mening om samfunnet (mange velger også å ikke stemme i ren protest mot politikerne). Men vi har også en tredje kategori, nemlig de som stemmer bare for å stemme. Det store spørsmålet blir da om partiene og politikerne mener det er riktig å få en stemme fra en person som plukket ut den første listen de så når de kom inn i valglokalene? Selvsagt er det vanskelig og skulle forebygge slike stemmer, men det er et av flere ting som kan være negativt ved vårt hellige demokrati.

Forslag om stemmeplikt.
For et par måneder siden foreslo regjeringens integreringsutvalg og innføre stemmeplikt i Norge, altså å tvinge folk til og stemme ved valgene. Dette er noe jeg selvsagt er helt imot ettersom jeg mener at frihet også handler om friheten til å la være å stemme ved valg. Det er ikke slike tiltak vi gjør for å øke valgdeltakelsen i Norge, vi må heller tilrettelegge gjennom andre tiltak som engasjerer mennesker til å stemme. En slik stemmeplikt ville gjort landet vårt udemokratisk og feil ettersom valgdeltagelsen da hadde blitt styrt av tvang, ikke vilje. Mange mange prosent av stemmene ville da vært personer som stemmer bare for å stemme. Jeg vil heller at valgdeltagelsen skal være lav der mennesker stemmer av en grunn, enn en høy valgdeltagelse der mennesker stemmer uten grunn.

Mange politikere og parti vil nok være enig med meg i at slike stemmer der personer bare stemmer for åstemmer er uetiske. Men innerst inne så vil de nok være fornøyd med de stemmene ettersom de selv tjener på det. Kan man kalle det utnytting? At man oppfordrer mennesker til å stemme bare fordi det er du som stiller til valg, fordi du er familiemedlem eller bestevenn? Selv har jeg møtt mange slike personer, som spiller nettopp på at de er bestevenner eller familiemedlemmer, en slik holdning er ikke demokratiet verdig, iallefall i teorien. En annen holdning jeg har møtt er personer som tror det vet alt og er eksperter på alt som heter politikk, altså du er dum om du ikke er enig med meg holdningen. Og definere hva som burde være riktig holdning overfor velgere og samfunn generelt er vanskelig å finne et fasit svar på. Hvordan man skal finne ut om en person er som den er, eller leker noe annet er også vanskelig og finne ut av og få et svar på. Men jeg vil heller være bekjent med at jeg for andre kan virke kontroversiell, dum og plantet på jorden enn å sveve i drømmene om en person jeg ikke er. Holdning kommer av fornuft hos hver enkelt, rasjonalisme.

Blanke stemmersedler?
Et annet dårlig forslag for å øke valgdeltagelsen er og gjøre det mulig for personer å stemme blankt ved valgene. Dette mener jeg er bare bortkasting av tid og ressurser. Vi trenger ikke blanke stemmesedler for at folk skal vise at de ikke har noen mening. Blanke stemmer ser vi gjennom hvor mange som ikke har valgt og bruke stemmeretten og møte opp, altså valgdeltagelsen. Selvsagt kunne det vært et god tiltak for de personene som ikke stemmer i protest mot politikerne, partiene eller den politikken som blir ført. Men igjen så mener jeg at vi kan allerede kan se de blanke stemmesedlene nettopp gjennom tall for valgdeltagelsen.

Demokratiet som styreform.
Det er vanskelig å finne en styreform i et samfunn som er hundre prosent perfekt. Winston Churchill har et godt sitat om nettopp demokrati, han sa: “Demokrati er den verste styringsformen som finnes, bortsett fra alle de andre som er blitt prøvd opp gjennom tidene.”. Demokratiet er ikke hundre prosent perfekt, men det er allikevel den formen for samfunnsstyring som gir mennesker flest påvirkningsmuligheter og politiske rettigheter. Representativt eller direkte demokrati, så lenge det er borgerne i staten og samfunnet som selv kan være representanter for borgerne og ivareta borgernes rettigheter med legitimitet fra borgerne i samfunnet, så er det det som betyr noe. Jeg har tillit til enkelt menneske, jeg er liberal konservativ. Jeg tror på et samfunn der staten skal gripe minst mulig inn i enkelt menneskets liv og aktiviteter, selvsagt innenfor orden, rammer og lover vi setter for vårt samfunn.

Tenk deg.
Man skulle tro at valgdeltakelsen i Norge var høy utifra alle de politiske rettighetene vi har i vårt land, men den er det motsatte uansett rettigheter, lav. Tenk deg at du hadde våknet opp i et land uten politiske rettigheter eller demokrati, samtidig som du viste hva politiske rettigheter og demokrati var i praksis. Hvordan hadde du følt deg da? Ingen mulighet til å gjøre opprør mot regime, ingen mulighet til å stemme og ingen mulighet til ytringsfrihet, bevegelsesfrihet, tankefrihet eller religionsfrihet. Hvordan hadde du følt deg da? Totalt hjelpesløs og fanget i et lukket samfunn, et eksempel på et slik land er Nord-Korea. Det er først når vi ser på nyhetene eller reiser rundt i verden vi ser hvilken rikdom vi har og hvilke politiske rettigheter vi har, ting som vi til vanlig tar forgitt og ikke bryr oss om. For meg er ytringsfriheten, bevegelsesfriheten, tankefriheten, religionsfriheten hellig, det er ting jeg ikke tar forgitt. Derfor stemmer jeg ved valg og er med på og påvirke samfunnet rundt meg, fordi jeg faktisk kan gjøre det.

Politiske rettigheter.
For meg er de politiske rettighetene hellige. Ytringsfrihet, bevegelsesfrihet, tankefrihet, religionsfrihet osv.. osv.. Jeg bruker mine rettigheter aktivt fordi jeg lever i et samfunn der jeg faktisk kan gjøre det. Jeg kan være kontroversiell, jeg kan snakke Roma midt i mot og jeg kan tale min mening å sto knallhardt på mine meninger. Så vil noen spør: “Jamen, vil det da si at du er 100 prosent enig med Høyre? Siden du er med i et politisk parti?”. La meg slå det klinkendes klart: Ingen, absolutt ingen er 100 prosent enig med det partiet det er aktivt med i, ingen. Som jeg har skrevet om tidligere her på denne bloggen så mener jeg at politikk i bunn og grunn handler om å se og oppleve å deretter avgi en mening om det du ser og opplever. Det neste skrittet handler om å finne ut hvilket parti du er mest enig med i det du ser og opplever og avgir en mening om. Skulle vi vært 100 prosent enig med et parti så måtte vi alle ha startet hver våre partier. Eller som tidligere Venstre leder Lars Sponheim sa: “Hver mann, sin høne”. Enkelt og greit: LIKE BARN LEKER BEST!

Så til slutt: Tenk deg om. Tenk på hvilken forskjell du kan gjøre for deg selv og andre, tenk på de politiske rettigheten du har som veldig mange andre mennesker i verden ikke har. Ville du levd i et lukket samfunn? Nei, det tviler jeg sterkt på.

Tar du ting forgitt?

Les gjerne mer her: http://politiskeboe.blogg.no/1319119463_stemme_for_og_stemme_.html

Et innlegg om valgdeltagelse, politiske rettigheter, demokrati og alt annet som folk burde tenke over. God lesing :-)

I går kom jeg over en veldig interessant artikkel om stemmeavgivelse med valg. Jason Brennan, som er forfatter av boken “The Ethics of Voting” mener at å stemme for å stemme er uetisk, noe jeg er svært enig med han i. ( http://www.minervanett.no/2011/10/14/kan-a-stemme-vaere-umoralsk/ )

Stemme for å stemme.
Vi klager over lav valgdeltagelse i Norge, og partiene hyler etter velgerne om at de må stemme på deres parti i bytte mot vennlighet, løfter, drops og vafler de siste ukene før valgdagen. Mange mennesker stemmer fordi de har et politisk standpunkt og en mening om en bestemt sak, mens andre stemmer fordi de ikke har et standpunkt eller en mening om samfunnet (mange velger også å ikke stemme i ren protest mot politikerne). Men vi har også en tredje kategori, nemlig de som stemmer bare for å stemme. Det store spørsmålet blir da om partiene og politikerne mener det er riktig å få en stemme fra en person som plukket ut den første listen de så når de kom inn i valglokalene? Selvsagt er det vanskelig og skulle forebygge slike stemmer, men det er et av flere ting som kan være negativt ved vårt hellige demokrati.

Forslag om stemmeplikt.
For et par måneder siden foreslo regjeringens integreringsutvalg og innføre stemmeplikt i Norge, altså å tvinge folk til og stemme ved valgene. Dette er noe jeg selvsagt er helt imot ettersom jeg mener at frihet også handler om friheten til å la være å stemme ved valg. Det er ikke slike tiltak vi gjør for å øke valgdeltakelsen i Norge, vi må heller tilrettelegge gjennom andre tiltak som engasjerer mennesker til å stemme. En slik stemmeplikt ville gjort landet vårt udemokratisk og feil ettersom valgdeltagelsen da hadde blitt styrt av tvang, ikke vilje. Mange mange prosent av stemmene ville da vært personer som stemmer bare for å stemme. Jeg vil heller at valgdeltagelsen skal være lav der mennesker stemmer av en grunn, enn en høy valgdeltagelse der mennesker stemmer uten grunn.

Mange politikere og parti vil nok være enig med meg i at slike stemmer der personer bare stemmer for åstemmer er uetiske. Men innerst inne så vil de nok være fornøyd med de stemmene ettersom de selv tjener på det. Kan man kalle det utnytting? At man oppfordrer mennesker til å stemme bare fordi det er du som stiller til valg, fordi du er familiemedlem eller bestevenn? Selv har jeg møtt mange slike personer, som spiller nettopp på at de er bestevenner eller familiemedlemmer, en slik holdning er ikke demokratiet verdig, iallefall i teorien. En annen holdning jeg har møtt er personer som tror det vet alt og er eksperter på alt som heter politikk, altså du er dum om du ikke er enig med meg holdningen. Og definere hva som burde være riktig holdning overfor velgere og samfunn generelt er vanskelig å finne et fasit svar på. Hvordan man skal finne ut om en person er som den er, eller leker noe annet er også vanskelig og finne ut av og få et svar på. Men jeg vil heller være bekjent med at jeg for andre kan virke kontroversiell, dum og plantet på jorden enn å sveve i drømmene om en person jeg ikke er. Holdning kommer av fornuft hos hver enkelt, rasjonalisme.

Blanke stemmersedler?
Et annet dårlig forslag for å øke valgdeltagelsen er og gjøre det mulig for personer å stemme blankt ved valgene. Dette mener jeg er bare bortkasting av tid og ressurser. Vi trenger ikke blanke stemmesedler for at folk skal vise at de ikke har noen mening. Blanke stemmer ser vi gjennom hvor mange som ikke har valgt og bruke stemmeretten og møte opp, altså valgdeltagelsen. Selvsagt kunne det vært et god tiltak for de personene som ikke stemmer i protest mot politikerne, partiene eller den politikken som blir ført. Men igjen så mener jeg at vi kan allerede kan se de blanke stemmesedlene nettopp gjennom tall for valgdeltagelsen.

Demokratiet som styreform.
Det er vanskelig å finne en styreform i et samfunn som er hundre prosent perfekt. Winston Churchill har et godt sitat om nettopp demokrati, han sa: “Demokrati er den verste styringsformen som finnes, bortsett fra alle de andre som er blitt prøvd opp gjennom tidene.”. Demokratiet er ikke hundre prosent perfekt, men det er allikevel den formen for samfunnsstyring som gir mennesker flest påvirkningsmuligheter og politiske rettigheter. Representativt eller direkte demokrati, så lenge det er borgerne i staten og samfunnet som selv kan være representanter for borgerne og ivareta borgernes rettigheter med legitimitet fra borgerne i samfunnet, så er det det som betyr noe. Jeg har tillit til enkelt menneske, jeg er liberal konservativ. Jeg tror på et samfunn der staten skal gripe minst mulig inn i enkelt menneskets liv og aktiviteter, selvsagt innenfor orden, rammer og lover vi setter for vårt samfunn.

Tenk deg.
Man skulle tro at valgdeltakelsen i Norge var høy utifra alle de politiske rettighetene vi har i vårt land, men den er det motsatte uansett rettigheter, lav. Tenk deg at du hadde våknet opp i et land uten politiske rettigheter eller demokrati, samtidig som du viste hva politiske rettigheter og demokrati var i praksis. Hvordan hadde du følt deg da? Ingen mulighet til å gjøre opprør mot regime, ingen mulighet til å stemme og ingen mulighet til ytringsfrihet, bevegelsesfrihet, tankefrihet eller religionsfrihet. Hvordan hadde du følt deg da? Totalt hjelpesløs og fanget i et lukket samfunn, et eksempel på et slik land er Nord-Korea. Det er først når vi ser på nyhetene eller reiser rundt i verden vi ser hvilken rikdom vi har og hvilke politiske rettigheter vi har, ting som vi til vanlig tar forgitt og ikke bryr oss om. For meg er ytringsfriheten, bevegelsesfriheten, tankefriheten, religionsfriheten hellig, det er ting jeg ikke tar forgitt. Derfor stemmer jeg ved valg og er med på og påvirke samfunnet rundt meg, fordi jeg faktisk kan gjøre det.

Politiske rettigheter.
For meg er de politiske rettighetene hellige. Ytringsfrihet, bevegelsesfrihet, tankefrihet, religionsfrihet osv.. osv.. Jeg bruker mine rettigheter aktivt fordi jeg lever i et samfunn der jeg faktisk kan gjøre det. Jeg kan være kontroversiell, jeg kan snakke Roma midt i mot og jeg kan tale min mening å sto knallhardt på mine meninger. Så vil noen spør: “Jamen, vil det da si at du er 100 prosent enig med Høyre? Siden du er med i et politisk parti?”. La meg slå det klinkendes klart: Ingen, absolutt ingen er 100 prosent enig med det partiet det er aktivt med i, ingen. Som jeg har skrevet om tidligere her på denne bloggen så mener jeg at politikk i bunn og grunn handler om å se og oppleve å deretter avgi en mening om det du ser og opplever. Det neste skrittet handler om å finne ut hvilket parti du er mest enig med i det du ser og opplever og avgir en mening om. Skulle vi vært 100 prosent enig med et parti så måtte vi alle ha startet hver våre partier. Eller som tidligere Venstre leder Lars Sponheim sa: “Hver mann, sin høne”. Enkelt og greit: LIKE BARN LEKER BEST!

Så til slutt: Tenk deg om. Tenk på hvilken forskjell du kan gjøre for deg selv og andre, tenk på de politiske rettigheten du har som veldig mange andre mennesker i verden ikke har. Ville du levd i et lukket samfunn? Nei, det tviler jeg sterkt på.

Les gjerne flere innlegg her: http://politiskeboe.blogg.no/

Tre år som ungdomsordfører i Flora kommune er ved veis ende, og jeg føler jeg har fått gjort ganske så mye mens jeg satt i ungdomsordfører stolen. Eget politisk måldokument, gjennomslag for egen ungdomsplan i Flora kommune, 10års jubileum med Erik og Kriss konsert, historisk overskudd for UB, fornyelse av MOT kontrakt med styrking på 10 000kr fra UB, ungdommens kulturpris til Haffen, revidering av vedtekter for UB, forslagsrett i de politiske utvalgene, egen orienteringspost for UB i bystyre, satt dagsorden for ungdom og rus i kommunen.. Og snart kommer fristilling fra kulturetaten og eget medlem i Formannskapet opp for politiske behandling. Ja, du kan gjerne få kalle det en skryte liste, men det er ting jeg er stolt av og ting jeg har fått oppleve som ungdomsordfører sammen med mange andre flotte engasjerte ungdommer i ungdommens bystyre.

Dette innlegget handler om hva jeg mener lokalpolitikerne i resten av fylke burde fokusere på i fremtiden når det gjelder ungdom i Sogn og Fjordane. God lesing!

Mange ganger har jeg ønsket å sette en teip bit foran munnen på lokalpolitikere som har snakket varmt og godt om satsning på ungdomsdemokratiet uten og følge opp det de sier i sine festtaler. Og når jeg snakker om ungdomsdemokrati, så snakker jeg ikke om ungdomsdemokrati i partiorganisasjonene som blomstrer, men ungdomsdemokrati i kommunene som visner. Ungdom er en viktig ressurs for lokalsamfunnene våres, en viktig ressurs vi trenger for og skape et best mulig lokalsamfunn for fremtiden.

Ungdom er eksperter på hvordan det er å være ungdom i sin kommune. Det er ikke herr Larsen eller fru Hansen i kommunestyret som vet best hvordan det er å være på skolen, hvordan det er og bruke de kommunale anleggene og de kommunale fritidstilbudene, det er ungdommene selv som vet best hvordan dette fungerer. En sak eller et vedtak i et kommunestyre som omhandler ungdom har ikke legitimitet før ungdommene selv har fått uttalt seg om hva de mener om saken og hva de mener politikerne burde vedta. Det er viktig at vi har ungdommer som sier ifra når politikerne gjør vedtak som angår ungdommene selv.

Noen politikere vil kanskje hevde at det er ungdommene selv som må komme med initiativet, og det kan jeg være enig med dem i. Men da må også politikerne komme med initiativet og tilrettelegge slik at ungdommene faktisk kan få påvirke politikerne gjennom og satse på ungdomsrådene og gi dem konkrete oppgaver og skikklig representasjon i politiske utvalg i kommunen med møte- og talerett. Satsning på ungdomsdemokrati og ungdomspolitikk er også en satsning på fremtiden i mange kommuner. Som oftest reiser mange ungdommer bort fra kommunen for å studere eller og få arbeidserfaring andre steder i landet. Det hjelper da lite når lokalpolitikerne skal trygle om og få dem tilbake til kommunen når ungdommene kan minnes tilbake om at de ikke ble tatt på alvor av lokalpolitikerne.

Ungdom trenger gode og positive opplevelser av sin kommune før de reiser ut i den store verden. Derfor må ungdom bli tatt på alvor og lokalpolitikerne må satse på ungdommene gjennom et sterkt ungdomsråd med konkrete utfordringer, oppgaver og økonomi. Selv har jeg hatt den store gleden av å være ungdomsordfører i tre år i min egen hjemkommune Flora. Jeg vil faktisk hevde at ungdommens bystyre i Flora kommune er et av Norges aller beste ungdomsdemokratier. Vi har møte- tale og forslagsrett i alle de politiske utvalgene, egen orienteringspost i bystyret, egen økonomi, egen sekretær, eget politisk måldokument osv.. Ungdommens bystyre har gitt meg mye samfunnskunnskap, mye engasjement og en svært god opplevelse av kommunen min som en kommune som har tillit og tro til ungdommene. Jeg er fast bestemt på og flytte tilbake til Florø etter endt studie i Tromsø.

At mange lokalpolitikere i Sogn og Fjordane tar ungdomsdemokrati forgitt er jeg sikker på. I 2010 arrangerte jeg seminaret “Ungdomspolitiske Dager”. Et seminar som skulle være med og stimulere til mer satsning på ungdomsdemokrati, ungdomspolitikk og entreprenørskap rundt om i kommunene i Sogn og Fjordane. Her hadde jeg fra november 2009 og frem til september 2010 da seminaret gikk av stabelen, tett kontakt med alle kommunene om seminaret. Her hadde faktisk lokalpolitikerne i fylket vårt en gylden muligheten til og vise at de faktisk brydde seg om ungdomsdemokratiet og ville gjøre det sterkere og bedre. Til seminaret hadde vi hentet inn svært gode foredragsholdere som tidligere statsråd Heidi Grande Røys, professor Frank Aarebrot, Magne Seierslund, Flemming Idsøe fra LNU og andre gode foredragsholdere. Bare 8 av 26 kommuner meldte på deltagere til seminaret som ikke bare var for ungdomsparti og organisasjoner, men også for administrasjon, kommunestyrerepresentanter og partipolitikere, 8 av 26. I Sogn og Fjordane har vi ingen klare og tydelige mål og visjoner for hva vi ønsker med ungdomsdemokratiet og ungdommen i fylket vårt. Den eneste kartleggingen som har blitt gjort når det gjelder ungdomsdemokrati i Sogn og Fjordane ble foretatt av styringsgruppen i Ungdomspolitisk Dag, men det finnes ingen dokumenter som er vedtatt kommunalt eller regionalt.

Så til slutt kjære lokalpolitikere. Vi trenger kommuner som stimulerer til ungdomsengasjement, vi trenger lokalpolitikere som ikke er redd for å høre på ungdommer som er flinkere – og yngre – enn seg selv. Vi trenger kommuner som kjører med et mål i sikte – og tar ungdommen med på kjøreturen. Nok prat, dere må handle og sørge for at ungdomsdemokratiet fungerer og har muligheten til og påvirke på skikklig vis. Et ungdomsdemokrati skal ikke være et symbolsk organ, men et handlekraftig organ som sier ifra. Dette er en åpen invitasjon til alle dere lokalpolitikere, ordførere og forvaltere i Sogn og Fjordane om å være med å løfte ungdomsdemokratiet i fylket vårt. Det krever så lite, men gir så mye. Ungdomspolitikk er fremtidspolitikk!

Dette innlegget sammen med flere innlegg kan leses her: http://politiskeboe.blogg.no/

Tre år som ungdomsordfører i Flora kommune er ved veis ende, og jeg føler jeg har fått gjort ganske så mye mens jeg satt i ungdomsordfører stolen. Eget politisk måldokument, gjennomslag for egen ungdomsplan i Flora kommune, 10års jubileum med Erik og Kriss konsert, historisk overskudd for UB, fornyelse av MOT kontrakt med styrking på 10 000kr fra UB, ungdommens kulturpris til Haffen, revidering av vedtekter for UB, forslagsrett i de politiske utvalgene, egen orienteringspost for UB i bystyre, satt dagsorden for ungdom og rus i kommunen.. Og snart kommer fristilling fra kulturetaten og eget medlem i Formannskapet opp for politiske behandling. Ja, du kan gjerne få kalle det en skryte liste, men det er ting jeg er stolt av og ting jeg har fått oppleve som ungdomsordfører sammen med mange andre flotte engasjerte ungdommer i ungdommens bystyre som har vært med og dra laset fremover til et mer synlig og sterkt organ.

*Dette innlegget handler om hva jeg mener lokalpolitikerne i resten av fylke burde fokusere på i fremtiden når det gjelder ungdom i Sogn og Fjordane. God lesing!
*
Mange ganger har jeg ønsket å sette en teip bit foran munnen på lokalpolitikere som har snakket varmt og godt om satsning på ungdomsdemokratiet uten og følge opp det de sier i sine festtaler. Og når jeg snakker om ungdomsdemokrati, så snakker jeg ikke om ungdomsdemokrati i partiorganisasjonene som blomstrer, men ungdomsdemokrati i kommunene som visner. Ungdom er en viktig ressurs for lokalsamfunnene våres, en viktig ressurs vi trenger for og skape et best mulig lokalsamfunn for fremtiden.

Ungdom er eksperter på hvordan det er å være ungdom i sin kommune. Det er ikke herr Larsen eller fru Hansen i kommunestyret som vet best hvordan det er å være på skolen, hvordan det er og bruke de kommunale anleggene og de kommunale fritidstilbudene, det er ungdommene selv som vet best hvordan dette fungerer. En sak eller et vedtak i et kommunestyre som omhandler ungdom har ikke legitimitet før ungdommene selv har fått uttalt seg om hva de mener om saken og hva de mener politikerne burde vedta. Det er viktig at vi har ungdommer som sier ifra når politikerne gjør vedtak som angår ungdommene selv.

Noen politikere vil kanskje hevde at det er ungdommene selv som må komme med initiativet, og det kan jeg være enig med dem i. Men da må også politikerne komme med initiativet og tilrettelegge slik at ungdommene faktisk kan få påvirke politikerne gjennom og satse på ungdomsrådene og gi dem konkrete oppgaver og skikklig representasjon i politiske utvalg i kommunen med møte- og talerett. Satsning på ungdomsdemokrati og ungdomspolitikk er også en satsning på fremtiden i mange kommuner. Som oftest reiser mange ungdommer bort fra kommunen for å studere eller og få arbeidserfaring andre steder i landet. Det hjelper da lite når lokalpolitikerne skal trygle om og få dem tilbake til kommunen når ungdommene kan minnes tilbake om at de ikke ble tatt på alvor av lokalpolitikerne.

Ungdom trenger gode og positive opplevelser av sin kommune før de reiser ut i den store verden. Derfor må ungdom bli tatt på alvor og lokalpolitikerne må satse på ungdommene gjennom et sterkt ungdomsråd med konkrete utfordringer, oppgaver og økonomi. Selv har jeg hatt den store gleden av å være ungdomsordfører i tre år i min egen hjemkommune Flora. Jeg vil faktisk hevde at ungdommens bystyre i Flora kommune er et av Norges aller beste ungdomsdemokratier. Vi har møte- tale og forslagsrett i alle de politiske utvalgene, egen orienteringspost i bystyret, egen økonomi, egen sekretær, eget politisk måldokument osv.. Ungdommens bystyre har gitt meg mye samfunnskunnskap, mye engasjement og en svært god opplevelse av kommunen min som en kommune som har tillit og tro til ungdommene. Jeg er fast bestemt på og flytte tilbake til Florø etter endt studie i Tromsø.

At mange lokalpolitikere i Sogn og Fjordane tar ungdomsdemokrati forgitt er jeg sikker på. I 2010 arrangerte jeg seminaret ?Ungdomspolitiske Dager?. Et seminar som skulle være med og stimulere til mer satsning på ungdomsdemokrati, ungdomspolitikk og entreprenørskap rundt om i kommunene i Sogn og Fjordane. Her hadde jeg fra november 2009 og frem til september 2010 da seminaret gikk av stabelen, tett kontakt med alle kommunene om seminaret. Her hadde faktisk lokalpolitikerne i fylket vårt en gylden muligheten til og vise at de faktisk brydde seg om ungdomsdemokratiet og ville gjøre det sterkere og bedre. Til seminaret hadde vi hentet inn svært gode foredragsholdere som tidligere statsråd Heidi Grande Røys, professor Frank Aarebrot, Magne Seierslund, Flemming Idsøe fra LNU og andre gode foredragsholdere. Bare 8 av 26 kommuner meldte på deltagere til seminaret som ikke bare var for ungdomsparti og organisasjoner, men også for administrasjon, kommunestyrerepresentanter og partipolitikere, 8 av 26. I Sogn og Fjordane har vi ingen klare og tydelige mål og visjoner for hva vi ønsker med ungdomsdemokratiet og ungdommen i fylket vårt. Den eneste kartleggingen som har blitt gjort når det gjelder ungdomsdemokrati i Sogn og Fjordane ble foretatt av styringsgruppen i Ungdomspolitisk Dag, men det finnes ingen dokumenter som er vedtatt kommunalt eller regionalt.

Så til slutt kjære lokalpolitikere. Vi trenger kommuner som stimulerer til ungdomsengasjement, vi trenger lokalpolitikere som ikke er redd for å høre på ungdommer som er flinkere ? og yngre ? enn seg selv. Vi trenger kommuner som kjører med et mål i sikte ? og tar ungdommen med på kjøreturen. Nok prat, dere må handle og sørge for at ungdomsdemokratiet fungerer og har muligheten til og påvirke på skikklig vis. Et ungdomsdemokrati skal ikke være et symbolsk organ, men et handlekraftig organ som sier ifra. Dette er en åpen invitasjon til alle dere lokalpolitikere, ordførere og forvaltere i Sogn og Fjordane om å være med å løfte ungdomsdemokratiet i fylket vårt. Det krever så lite, men gir så mye. Ungdomspolitikk er fremtidspolitikk!

Innlegget kan også leses her: politiskeboe.blogg.no

NRK Sogn og Fjordane hadde tirsdag 30.august debatt om skolestrukturen i Sogn og Fjordane. Jeg ble kraftig provosert over ordfører i Fjaler Arve Helle sin kommentar om elevenes valgfrihet: ”Det er samfunnet og næringslivet sine behov som må styre antallet klasser, og ikke hva den enkelte elev vil”.

Jeg er helt enig med Arve Helle i at alle ikke kan utdanne seg til journalister, musikere, industriarbeidere og andre yrker. Men det betyr ikke at du skal tvinge en elev til og gå en bestemt linje og utdanne seg til et bestemt yrke fordi enn har vokst opp i et lokalsamfunn der enkelte yrker står sterkere enn andre. Det kan ikke være slik at Arve Helle og andre politikere i fylket skal si: ”Nei, dessverre du kan ikke gå media og kommunikasjon på Sandane fordi vi ikke ønsker at du skal bli journalist men industriarbeider her i din hjemkommune. I tillegg så er vi redd for at du ikke klarer deg selv alene når du flytter på hybel”.

Norvall Nøringset i Sosialistisk Venstreparti sa det veldig greit: ”Vi skal ikke utdanne elevene til og bli arbeidsløse heller”. Nei, vi skal ikke utdanne elevene våre til og bli arbeidsløse, men vi skal heller ikke ta fra elevene den politiske friheten de har til og utforme egne liv og ta egne valg. Vi må gjøre helt andre tiltak enn og nærmest tvinge elevene til og velge utdanning uavhengig av egne ønsker. Du får ikke motiverte elever ved og tvinge dem til og ta en utdanning de ikke vil ha. Blant annet burde rådgivningstjenesten i fylket styrkes betraktelig. Det er ingen hemmelighet at mange rådgivere rundt om kring på skolene ikke har den kompetansen de trenger for å være rådgiver siden mange kommer direkte fra stillingen som lærer. Derfor må vi heve kompetansen til rådgiverne slik at vi har rådgivere som kan være med og veilede elevene når de skal velge studieretning, og rådgivere som klargjør og virkeliggjør hva elevene vil møte i fremtiden når det gjelder arbeidsmuligheter og utdannelse.

Norge har et stort behov for flere yrkesarbeidere. Selv studerer jeg statsvitenskap ved Universitetet i Tromsø og kommer til og ende opp som akademiker, noe vi begynner og få nok av i Norge. Men allikevel, jeg har valgt denne studieretningen fordi jeg har en interesse for studiet, ikke fordi noen av tvunget meg til å gjøre det. Vi burde i fremtiden bli flinkere til og profilere hvilke yrker og hvilke kunnskaper vi trenger i samfunnet vårt. Det var ingen i skoleapparatet som fortalte meg da jeg skulle velge studieretning med generell studiekompetanse at det var mer behov for yrkesarbeidere enn akademikere (selv om jeg som politiker viste det).

Og flytte på hybel tror jeg er en god erfaring i seg selv for mange ungdommer. Husk at mange yrker i dag stiller krav til at du må ha høyere utdanning for og få jobb, og i Sogn og Fjordane har vi vel ikke akkurat så mange tilbud for høyere utdanning. Derfor velger mange elever og starte studentlivet i storbyene der studietilbudene er flere på høyskole- og universitetsnivå. Jeg tviler på at ungdommene har noe problem med og flytte på hybel og klare seg selv i hverdagen. Problemet med og flytte på hybel ligger i støtteordninger og apparatet rundt. Hos mange elever som bor på hybel ser enn at bostøtten ikke strekker til økonomisk slik at elevene klarer seg på det de mottar fra Lånekassen. Mange må gjerne ty til foreldrene om litt ekstra økonomisk støtte i ny og ne. I Norge har vi et prinsipp om gratis skolegang, dette prinsippet blir svekket når enn ser resultatet av ungdommer som må flytte hjemmefra fordi videregående skole ligger for langt borte, eller de velger et studietilbud som de ikke har på nærmeste videregående skole. Det sier seg selv at pengeforbruket vil stige når en flytter hjemmefra for og gå på skole. Vi må gjøre det enklere for elevene og være hybelboere og derfor må stipendet økes. Vi må støtte de elevene som velger og flytte hjemmefra for og ta det studiet de ønsker og ta.

I fremtiden vil elevtallet gå ned i Sogn og Fjordane, noe som gjør til at vi må legge ned flere skoler. Min mening er at det ikke er vi som politikere som skal velge hvilke skoler som skal legge ned. Det er elevene selv som skal velge hvilke studieretninger de ikke vil ha og hvilke skoler de ikke vil gå på gjennom hvilke studie og skole de søker seg til. Det sier seg selv at de studiene og skolene som får minst søkere er de skolene som forsvinner.

NRK Sogn og Fjordane hadde tirsdag 30.august debatt om skolestrukturen i Sogn og Fjordane. Jeg ble kraftig provosert over ordfører i Fjaler Arve Helle sin kommentar om elevenes valgfrihet: ”Det er samfunnet og næringslivet sine behov som må styre antallet klasser, og ikke hva den enkelte elev vil”.

Jeg er helt enig med Arve Helle i at alle ikke kan utdanne seg til journalister, musikere, industriarbeidere og andre yrker. Men det betyr ikke at du skal tvinge en elev til og gå en bestemt linje og utdanne seg til et bestemt yrke fordi enn har vokst opp i et lokalsamfunn der enkelte yrker står sterkere enn andre. Det kan ikke være slik at Arve Helle og andre politikere i fylket skal si: ”Nei, dessverre du kan ikke gå media og kommunikasjon på Sandane fordi vi ikke ønsker at du skal bli journalist men industriarbeider her i din hjemkommune. I tillegg så er vi redd for at du ikke klarer deg selv alene når du flytter på hybel”.

Norvall Nøringset i Sosialistisk Venstreparti sa det veldig greit: ”Vi skal ikke utdanne elevene til og bli arbeidsløse heller”. Nei, vi skal ikke utdanne elevene våre til og bli arbeidsløse, men vi skal heller ikke ta fra elevene den politiske friheten de har til og utforme egne liv og ta egne valg. Vi må gjøre helt andre tiltak enn og nærmest tvinge elevene til og velge utdanning uavhengig av egne ønsker. Du får ikke motiverte elever ved og tvinge dem til og ta en utdanning de ikke vil ha. Blant annet burde rådgivningstjenesten i fylket styrkes betraktelig. Det er ingen hemmelighet at mange rådgivere rundt om kring på skolene ikke har den kompetansen de trenger for å være rådgiver siden mange kommer direkte fra stillingen som lærer. Derfor må vi heve kompetansen til rådgiverne slik at vi har rådgivere som kan være med og veilede elevene når de skal velge studieretning, og rådgivere som klargjør og virkeliggjør hva elevene vil møte i fremtiden når det gjelder arbeidsmuligheter og utdannelse.

Norge har et stort behov for flere yrkesarbeidere. Selv studerer jeg statsvitenskap ved Universitetet i Tromsø og kommer til og ende opp som akademiker, noe vi begynner og få nok av i Norge. Men allikevel, jeg har valgt denne studieretningen fordi jeg har en interesse for studiet, ikke fordi noen av tvunget meg til å gjøre det. Vi burde i fremtiden bli flinkere til og profilere hvilke yrker og hvilke kunnskaper vi trenger i samfunnet vårt. Det var ingen i skoleapparatet som fortalte meg da jeg skulle velge studieretning med generell studiekompetanse at det var mer behov for yrkesarbeidere enn akademikere (selv om jeg som politiker viste det).

Og flytte på hybel tror jeg er en god erfaring i seg selv for mange ungdommer. Husk at mange yrker i dag stiller krav til at du må ha høyere utdanning for og få jobb, og i Sogn og Fjordane har vi vel ikke akkurat så mange tilbud for høyere utdanning. Derfor velger mange elever og starte studentlivet i storbyene der studietilbudene er flere på høyskole- og universitetsnivå. Jeg tviler på at ungdommene har noe problem med og flytte på hybel og klare seg selv i hverdagen. Problemet med og flytte på hybel ligger i støtteordninger og apparatet rundt. Hos mange elever som bor på hybel ser enn at bostøtten ikke strekker til økonomisk slik at elevene klarer seg på det de mottar fra Lånekassen. Mange må gjerne ty til foreldrene om litt ekstra økonomisk støtte i ny og ne. I Norge har vi et prinsipp om gratis skolegang, dette prinsippet blir svekket når enn ser resultatet av ungdommer som må flytte hjemmefra fordi videregående skole ligger for langt borte, eller de velger et studietilbud som de ikke har på nærmeste videregående skole. Det sier seg selv at pengeforbruket vil stige når en flytter hjemmefra for og gå på skole. Vi må gjøre det enklere for elevene og være hybelboere og derfor må stipendet økes. Vi må støtte de elevene som velger og flytte hjemmefra for og ta det studiet de ønsker og ta.

I fremtiden vil elevtallet gå ned i Sogn og Fjordane, noe som gjør til at vi må legge ned flere skoler. Min mening er at det ikke er vi som politikere som skal velge hvilke skoler som skal legge ned. Det er elevene selv som skal velge hvilke studieretninger de ikke vil ha og hvilke skoler de ikke vil gå på gjennom hvilke studie og skole de søker seg til. Det sier seg selv at de studiene og skolene som får minst søkere er de skolene som forsvinner.

NRK Sogn og Fjordane hadde tirsdag 30.august debatt om skolestrukturen i Sogn og Fjordane. Jeg ble kraftig provosert over ordfører i Fjaler Arve Helle sin kommentar om elevenes valgfrihet: ”Det er samfunnet og næringslivet sine behov som må styre antallet klasser, og ikke hva den enkelte elev vil”.

Jeg er helt enig med Arve Helle i at alle ikke kan utdanne seg til journalister, musikere, industriarbeidere og andre yrker. Men det betyr ikke at du skal tvinge en elev til og gå en bestemt linje og utdanne seg til et bestemt yrke fordi enn har vokst opp i et lokalsamfunn der enkelte yrker står sterkere enn andre. Det kan ikke være slik at Arve Helle og andre politikere i fylket skal si: ”Nei, dessverre du kan ikke gå media og kommunikasjon på Sandane fordi vi ikke ønsker at du skal bli journalist men industriarbeider her i din hjemkommune. I tillegg så er vi redd for at du ikke klarer deg selv alene når du flytter på hybel”.

Norvall Nøringset i Sosialistisk Venstreparti sa det veldig greit: ”Vi skal ikke utdanne elevene til og bli arbeidsløse heller”. Nei, vi skal ikke utdanne elevene våre til og bli arbeidsløse, men vi skal heller ikke ta fra elevene den politiske friheten de har til og utforme egne liv og ta egne valg. Vi må gjøre helt andre tiltak enn og nærmest tvinge elevene til og velge utdanning uavhengig av egne ønsker. Du får ikke motiverte elever ved og tvinge dem til og ta en utdanning de ikke vil ha. Blant annet burde rådgivningstjenesten i fylket styrkes betraktelig. Det er ingen hemmelighet at mange rådgivere rundt om kring på skolene ikke har den kompetansen de trenger for å være rådgiver siden mange kommer direkte fra stillingen som lærer. Derfor må vi heve kompetansen til rådgiverne slik at vi har rådgivere som kan være med og veilede elevene når de skal velge studieretning, og rådgivere som klargjør og virkeliggjør hva elevene vil møte i fremtiden når det gjelder arbeidsmuligheter og utdannelse.

Norge har et stort behov for flere yrkesarbeidere. Selv studerer jeg statsvitenskap ved Universitetet i Tromsø og kommer til og ende opp som akademiker, noe vi begynner og få nok av i Norge. Men allikevel, jeg har valgt denne studieretningen fordi jeg har en interesse for studiet, ikke fordi noen av tvunget meg til å gjøre det. Vi burde i fremtiden bli flinkere til og profilere hvilke yrker og hvilke kunnskaper vi trenger i samfunnet vårt. Det var ingen i skoleapparatet som fortalte meg da jeg skulle velge studieretning med generell studiekompetanse at det var mer behov for yrkesarbeidere enn akademikere (selv om jeg som politiker viste det).

Og flytte på hybel tror jeg er en god erfaring i seg selv for mange ungdommer. Husk at mange yrker i dag stiller krav til at du må ha høyere utdanning for og få jobb, og i Sogn og Fjordane har vi vel ikke akkurat så mange tilbud for høyere utdanning. Derfor velger mange elever og starte studentlivet i storbyene der studietilbudene er flere på høyskole- og universitetsnivå. Jeg tviler på at ungdommene har noe problem med og flytte på hybel og klare seg selv i hverdagen. Problemet med og flytte på hybel ligger i støtteordninger og apparatet rundt. Hos mange elever som bor på hybel ser enn at bostøtten ikke strekker til økonomisk slik at elevene klarer seg på det de mottar fra Lånekassen. Mange må gjerne ty til foreldrene om litt ekstra økonomisk støtte i ny og ne. I Norge har vi et prinsipp om gratis skolegang, dette prinsippet blir svekket når enn ser resultatet av ungdommer som må flytte hjemmefra fordi videregående skole ligger for langt borte, eller de velger et studietilbud som de ikke har på nærmeste videregående skole. Det sier seg selv at pengeforbruket vil stige når en flytter hjemmefra for og gå på skole. Vi må gjøre det enklere for elevene og være hybelboere og derfor må stipendet økes. Vi må støtte de elevene som velger og flytte hjemmefra for og ta det studiet de ønsker og ta.

I fremtiden vil elevtallet gå ned i Sogn og Fjordane, noe som gjør til at vi må legge ned flere skoler. Min mening er at det ikke er vi som politikere som skal velge hvilke skoler som skal legge ned. Det er elevene selv som skal velge hvilke studieretninger de ikke vil ha og hvilke skoler de ikke vil gå på gjennom hvilke studie og skole de søker seg til. Det sier seg selv at de studiene og skolene som får minst søkere er de skolene som forsvinner.

Som tidligere ungdomsordfører i Flora kommune i over 3 år, så er det naturlig for meg at ungdomsdemokrati og ungdomspolitikk står i høysete. Derfor er det svært gledelig at mitt eget lokalparti, Flora Høyre, setter nettopp ungdomspolitikk på dagsorden for sitt arbeidsprogram for neste bystyreperiode 2011 – 2015. Ungdomspolitikk er fremtidspolitikk, og dette gjelder spesielt for Flora kommune. Jeg vil også få nevne en veldig viktig ting med dette kapittelet om ungdomskommunen i Flora Høyre sitt arbeidsprogram for 2011 – 2015. Det er ikke Bengt Solheim-Olsen, Jacob Nødseth, Hanne Husebø Kristensen, Tore Jakob Madsen, Vidar Grønevik eller noen av den eldre garden i Flora Høyre som har skrevet dette kapittelet om ungdom og tiltak vi ønsker og gjennomføre, det er Flora Unge Høyre som har skrevet kapittelet om ungdom på vegne av Flora Høyre. Det kaller jeg en skikklig tillitserklæring til oss ungdommer!

Om vi ønsker at ungdommen skal flytte hjem igjen til Sogn og Fjordane og Flora kommune, så må vi skape gode opplevelser hos ungdommene før de reiser ut for og ta studier. Det sier seg selv at ingen ønsker og reiser tilbake til et sted de synes er kjedelig, og derfor må byen være attraktiv. Gode opplevelser, skaper gode tanker.

Flora Unge Høyre er i vekst, og vi ønsker hele tiden og få nye medlemmer som kan bidra til og skape en god ungdomspolitikk for Flora Høyre og Flora kommune. Det er viktig at nettopp du deltar i ungdomsdemokratiet og forteller oss hvilke tiltak som er viktige og gjøre for å skape en god ungdomspolitikk for Flora kommune. Det og være med i et politisk ungdomsparti gir mange fine og gode opplevelser. For det første så lærer du vanvittig mye gjennom kurs, foredrag, skoleringer og møter, samt at du møter mange nye mennesker og får større innsikt i forskjellige saker. Politikk kan høres kjedelig ut, men politikk handler egentlig bare om og si hva du mener og finne virkelige løsninger på virkelige problem. Vil du ha mer informasjon om Unge Høyres politikk og ideologi? Kanskje du vil melde deg inn eller bare vil ha litt mer informasjon? Ta gjerne kontakt på Facebook eller besøk www.ungehoyre.no, slå gjerne av en prat på Facebook om du har spørsmål. Min garanti er at engasjement i politikk, gir erfaringer og kunnskaper for resten av livet.

Mitt slagord er: Ikke syt, engasjer deg!

Dette mener Flora Høyre om ungdom i Flora kommune:

3) Ungdomskommunen

Ungdommen i Flora er den generasjonen som skal vidareføre lokalsamfunnet vårt. Derfor er ei auka satsing på ungdomsretta tiltak eisak Flora Høyre brenn for.

Høgre vil:

·Legge til rette for at ungdom skal få hjelp i søkeprosessen når det gjeld sommarjobb

·Legge til rette for meir praktisk arbeid og gründerverksemd i Floraskulane, gjennom ulike prosjekt som stimulerer til skaparglede og kreativitet

·Styrke fokuset på psykisk helse blant ungdom i kommunen. Dette bør bli en større del av skulekvardagen, mellom anna gjennom eit meir tilgjengelig helsesøstertilbod på skulane.

·Arbeide målretta for meir fysisk aktivitet i Floraskulane, for ei betre folkehelse.

·Kommunen skal drive eit meir målretta informasjonsarbeid til ungdom om dei ulike aktivitetstilboda som finst i Flora.

·Arbeide for eit mangfaldig kulturliv for lokalbefolkninga.

·Snarlig få etablert eit motorsportsenter i Flora kommune.

·Få på plass en kulturscene på torget.

·Gjere det billigare å gå på kino for ungdom.

·Arbeide for at Haffen som ungdomshus skal bli brukt av fleire.

·Sikre at ungdommens bystyre skal kunne fortsette å forvalte midlar, øyremerka kulturtilbod.

·Jobbe aktivt for å få eit høgskulemiljø i Flora.

·Få på plass ny gymnastikksal på Eikefjord skule, som også kan fungere som forsamlingslokale for ungdom.

·Innføre undervisningevaluering i Flora.

UNGDOMSPOLITIKK ER FREMTIDSPOLITIKK!!

Her sitter jeg, på mitt lille student rom i Tromsø. Den siste uken har vært fullt med orienteringsmøter om fagene, innkjøp av bøker og enda mer informasjon. Jeg hadde min aller første forelesning på fredag, ex.phil sto på timeplanen. Men det er nå til uken seminarene og forelesningene begynner for alvor. Da jeg satt på min aller første forelesning på universitetet, slo det meg: Herregud for en slapp skolegang jeg har hatt og vært vitne til. Ungdomsskolen og videregående var mer fullt av moro og tøys enn kunnskap og læring. Er vi på vei til å bli slapphetsgenerasjonen?

At den norske skolen har blitt slappere og slappere er det ingen tvil om. På internasjonale undersøkelser skårer vi dårlig på resultater, uansett om vi er et av de landene i verden som bruker mest penger per elev. At vi bruker mye penger på elevene våres, burde tilsi at vi er i toppen på kunnskap, noe vi altså ikke er. Jeg orker ikke å gå inn på masse tall og statistiker, jeg vil snakke rett fra levra om egne erfaringer og meninger. Vi må ha fokus på hva elevene og lærerne ser, ikke hva politikerne ser. Det er politikerne som skal tilpasse systemet etter elevene og lærernes behover, noe de ikke gjør i dagens skolepolitikk. Jeg har ikke tenkt og kaste alle medelever, administrasjon og lærere under en og samme kniv, men jeg ønsker og kaste den norske skolepolitikken under en og samme kniv. Først hakke den opp i små bitter, så sette den sammen igjen til noe bedre og kunnskapsrikt. Vi må ikke hele tiden stille spørsmål om hvordan systemet skal se ut, men hvordan innholdet skal se ut.

På ungdomsskolen og videregående opplevde jeg at lærere kom inn i klasserommet, gav oss en oppgave eller et prosjekt vi skulle jobbe med i timen, gikk ut av klasserommet og kom tilbake på slutten av timen for og sjekke at klasserommet så ryddig ut. Læringsutbytte var ingenting. Noen gikk i kantinen, noen surfet på Facebook, mens andre så på tv serier eller spilte spill. Selv kastet også jeg bort flere av timene på å surfe på Facebook eller oppholde meg i kantinen, men jeg klarte i det minste og lese til prøver og gjøre ferdig de oppgavene og prosjektene jeg fikk tildelt. Jeg sier ikke at alle kastet bort tiden, noen brukte timene på og jobbe med de oppgavene de fikk tildelt, men det var ytterst få. Om det var noen som hadde levert oppgaven for sent, da fikk de lov til å levere den så fort de kunne. Dette var en praksis mange ble vant til, og derfor var det vanskelig å ha struktur i klasserommet.

At vi hadde slappe skoletimer slo tilbake på oss elever i form av oppgaver, prøver og eksamen. Selvsagt burde også elevene være så voksne og skjønne at de burde jobbe for og oppnå gode karakterer. Men når enn har lærere som gjør det til en praksis at du kan levere oppgaver sent, du kan gjøre hva du vil i skoletimene og at du ikke trenger å bekymre deg for ikke og få jukse på prøver, ja da er det en praksis det er vanskelig og komme seg ut av. Du takker ikke nei til et slikt tilbud når du får det slengt rett opp i hendene dine.

Når jeg først har nevnt prøver, så har jeg også noe og tilføye der. Det er alt for enkelt å jukse på prøver og få gode karakter, uavhengig av om det er på data eller på papir. Data måten og jukse på er veldig enkel. Dagen før du skal ha prøve så skriver du et word dokument med all informasjonen om det du skal ha prøve i og lagrer det på skolebrukeren din. Så når internetten blir slått av på prøvedagen, så har du fortsatt all informasjon du trenger på dataen når du skal ha prøven. Jeg husker godt at et par av mine lærere ikke ville at vi skulle ha prøvene på data fordi de mente det var enklere og jukse ved hjelp av data enn ved og skrive på papir, men det er selvsagt feil, det er like enkelt og jukse på begge. Nå skal jeg ikke gå så forferdlig langt inn på hvordan man jukser på prøver, men juksemetodene finnes og jeg har selv brukt de ved et par anledninger. Noe absolutt alle har gjort en eller annen gang, på en eller annen måte. Ved juks oppnår en absolutt ingenting, en lurer bare seg selv i fremtiden og jeg er glad jeg tok til fornuften. Juksing er bare tull og er en dårlig egenskap, men selvsagt skjønner jeg at mange blir fristet når de får muligheten. Men i noen situasjoner, så legger læreren selv opp til juks blant elevene. Jeg husker godt den gangen vi hadde en skriftlig prøve og læreren forsvant ut av klasserommet i 10 minutter for å røyke, det var vel ikke akkurat det rette tidspunktet.

I min videregående klasse var det syv elever som hadde spansk som språkfag. På skriftlig eksamen andre året strøk alle syv. De fikk et unikt tilbud etter de hadde strøket om og få ta opp igjen den skriftlige eksamen i spansk. De fikk også tilbud om egne spansktimer i skoletiden og etter skoletid. Men nei, alle strøk igjen, på andre forsøk, syv elever. Men skyldes det bare elevene? Nei, det skyldes selvsagt læreren som ikke klarte og lære godt nok fra seg slik at de strøk på eksamen hele to ganger og ikke fikk vitnemål fra videregående og kunne gå videre i livet. At så mange strøk to ganger, skyldes rett og slett slapphets faktoren og dårlig undervisning.

Men det er også viktig at elevene tar de riktige valgene når det gjelder videre skolegang. Overgangen fra ungdomsskolen til videregående og til høyskole eller universitet er totalt forskjellige, elevene er ikke forbredt på noen av overgangene eller det som møter dem faglig. Både lærerne og rådgiverne er de som skal forbrede elevene på disse overgangene. Da hjelper det ikke å ha lærere som ikke gir et læringsutbytte til elevene, men heller velger og gjøre undervisningen på den enkleste og slappeste måten. Det er også et faktum at mange av de som er rådgivere på norske skoler i dag, ikke har utdanning eller kompetanse til å være rådgivere. Som oftest kommer rådgiveren fra stillingen som lærer når de overtar jobben, uten kompetanse til å være rådgiver. Det er jo ikke rart vi har frafall i den norske skolen når elevene ikke vet hva som venter dem, derfor må rådgiverfunksjonen i grunnskolen og videregående styrkes slik at elevene vet hva de velger for fremtiden og hva som møter dem faglig.

Vi er blitt for rike til å skjønne at man må jobbe for å lykkes i det lange løp. Det norske samfunnet er ikke tjent med et innpass av slappe elever. Vi vet alle at oljen en gang vil ta slutt og at inntektene våre da vil bli betydelig mindre, vi trenger derfor ny teknologi. For og få en ny teknologi vil vi trenge et nytt og sterkt mannskap som kan finne denne teknologien vi skal prøve å leve av etter oljen. Derfor er nøkkelen til ny teknologi kunnskap, læring og utdanning for fremtiden. Da trenger vi en kunnskapsrik skole som gir læringsutbytte hos elevene.

Læreren er avgjørendes for at elevene skal få læringsutbytte på skolen. Derfor må kompetansen til lærerne styrkes både i fag og klasseledelse, vi må tilby etter og videreutdanning slik at lærerne kan få lov og utvikle seg til og bli gode lærere. Vi vet ut i fra undersøkelser i dag at hele syv av ti lærere ønsker nettopp etter- og videreutdanning, da må vi høre på dem og gi dem det. Motiverte lærere er det vi vil ha, ikke lærere som ikke er motiverte og gir blaffen i undervisningen og elevenes fremtid. Motiverte lærere gir motiverte elever.

Den viktigste saken i valgkampen burde være nettopp skolepolitikken. Skolepolitikk er fremtidspolitikk, derfor burde nasjonale, regionale og ikke minst kommunale politikere gå enda mer inn i skolen og se på innholdet og forholdene sammen med elevene og lærerne for å styrke og bedre skolen. Vi må finne virkelige løsninger på virkelige problem, ellers kommer vi ingen vei i skolepolitikken. Vil vi ha en kunnskaps generasjon eller en slapphets generasjon?

Alle fylkes- og kommune politikere burde stille seg følgendes spørsmål: Hva kan vi gjøre for og få den beste skolepolitikken i hele Norge?

Av dette innlegget vil jeg nok høste en god del kjeft av personer som kjenner meg. Jeg har også vært en del av slapphetens tyranniet og utnyttet meg av det som har blitt slengt opp i hendene mine. Men det er vel gjerne i ettertid en ser problemene ved det, og at det ikke er riktig. Av erfaring blir man klokere har jeg hørt, jeg kan ikke si at det er en feil måte og si det på. Men igjen, jeg tar ikke alle under samme kniv, navn er unødvendig og gå innpå. Mine erfaringer vil selvsagt variere fra skole til skole. Men at problematikken lever andre plasser i landet, det tviler jeg ikke et sekund på.

Les gjerne mer her: politiskeboe.blogg.no

Her sitter jeg, på mitt lille student rom i Tromsø. Den siste uken har vært fullt med orienteringsmøter om fagene, innkjøp av bøker og enda mer informasjon. Jeg hadde min aller første forelesning på fredag, ex.phil sto på timeplanen. Men det er nå til uken seminarene og forelesningene begynner for alvor. Da jeg satt på min aller første forelesning på universitetet, slo det meg: Herregud for en slapp skolegang jeg har hatt og vært vitne til. Ungdomsskolen og videregående var mer fullt av moro og tøys enn kunnskap og læring. Er vi på vei til å bli slapphetsgenerasjonen?

At den norske skolen har blitt slappere og slappere er det ingen tvil om. På internasjonale undersøkelser skårer vi dårlig på resultater, uansett om vi er et av de landene i verden som bruker mest penger per elev. At vi bruker mye penger på elevene våres, burde tilsi at vi er i toppen på kunnskap, noe vi altså ikke er. Jeg orker ikke å gå inn på masse tall og statistiker, jeg vil snakke rett fra levra om egne erfaringer og meninger. Vi må ha fokus på hva elevene og lærerne ser, ikke hva politikerne ser. Det er politikerne som skal tilpasse systemet etter elevene og lærernes behover, noe de ikke gjør i dagens skolepolitikk. Jeg har ikke tenkt og kaste alle medelever, administrasjon og lærere under en og samme kniv, men jeg ønsker og kaste den norske skolepolitikken under en og samme kniv. Først hakke den opp i små bitter, så sette den sammen igjen til noe bedre og kunnskapsrikt. Vi må ikke hele tiden stille spørsmål om hvordan systemet skal se ut, men hvordan innholdet skal se ut.

På ungdomsskolen og videregående opplevde jeg at lærere kom inn i klasserommet, gav oss en oppgave eller et prosjekt vi skulle jobbe med i timen, gikk ut av klasserommet og kom tilbake på slutten av timen for og sjekke at klasserommet så ryddig ut. Læringsutbytte var ingenting. Noen gikk i kantinen, noen surfet på Facebook, mens andre så på tv serier eller spilte spill. Selv kastet også jeg bort flere av timene på å surfe på Facebook eller oppholde meg i kantinen, men jeg klarte i det minste og lese til prøver og gjøre ferdig de oppgavene og prosjektene jeg fikk tildelt. Jeg sier ikke at alle kastet bort tiden, noen brukte timene på og jobbe med de oppgavene de fikk tildelt, men det var ytterst få. Om det var noen som hadde levert oppgaven for sent, da fikk de lov til å levere den så fort de kunne. Dette var en praksis mange ble vant til, og derfor var det vanskelig å ha struktur i klasserommet.

At vi hadde slappe skoletimer slo tilbake på oss elever i form av oppgaver, prøver og eksamen. Selvsagt burde også elevene være så voksne og skjønne at de burde jobbe for og oppnå gode karakterer. Men når enn har lærere som gjør det til en praksis at du kan levere oppgaver sent, du kan gjøre hva du vil i skoletimene og at du ikke trenger å bekymre deg for ikke og få jukse på prøver, ja da er det en praksis det er vanskelig og komme seg ut av. Du takker ikke nei til et slikt tilbud når du får det slengt rett opp i hendene dine.

Når jeg først har nevnt prøver, så har jeg også noe og tilføye der. Det er alt for enkelt å jukse på prøver og få gode karakter, uavhengig av om det er på data eller på papir. Data måten og jukse på er veldig enkel. Dagen før du skal ha prøve så skriver du et word dokument med all informasjonen om det du skal ha prøve i og lagrer det på skolebrukeren din. Så når internetten blir slått av på prøvedagen, så har du fortsatt all informasjon du trenger på dataen når du skal ha prøven. Jeg husker godt at et par av mine lærere ikke ville at vi skulle ha prøvene på data fordi de mente det var enklere og jukse ved hjelp av data enn ved og skrive på papir, men det er selvsagt feil, det er like enkelt og jukse på begge. Nå skal jeg ikke gå så forferdlig langt inn på hvordan man jukser på prøver, men juksemetodene finnes og jeg har selv brukt de ved et par anledninger. Noe absolutt alle har gjort en eller annen gang, på en eller annen måte. Ved juks oppnår en absolutt ingenting, en lurer bare seg selv i fremtiden og jeg er glad jeg tok til fornuften. Juksing er bare tull og er en dårlig egenskap, men selvsagt skjønner jeg at mange blir fristet når de får muligheten. Men i noen situasjoner, så legger læreren selv opp til juks blant elevene. Jeg husker godt den gangen vi hadde en skriftlig prøve og læreren forsvant ut av klasserommet i 10 minutter for å røyke, det var vel ikke akkurat det rette tidspunktet.

I min videregående klasse var det syv elever som hadde spansk som språkfag. På skriftlig eksamen andre året strøk alle syv. De fikk et unikt tilbud etter de hadde strøket om og få ta opp igjen den skriftlige eksamen i spansk. De fikk også tilbud om egne spansktimer i skoletiden og etter skoletid. Men nei, alle strøk igjen, på andre forsøk, syv elever. Men skyldes det bare elevene? Nei, det skyldes selvsagt læreren som ikke klarte og lære godt nok fra seg slik at de strøk på eksamen hele to ganger og ikke fikk vitnemål fra videregående og kunne gå videre i livet. At så mange strøk to ganger, skyldes rett og slett slapphets faktoren og dårlig undervisning.

Men det er også viktig at elevene tar de riktige valgene når det gjelder videre skolegang. Overgangen fra ungdomsskolen til videregående og til høyskole eller universitet er totalt forskjellige, elevene er ikke forbredt på noen av overgangene eller det som møter dem faglig. Både lærerne og rådgiverne er de som skal forbrede elevene på disse overgangene. Da hjelper det ikke å ha lærere som ikke gir et læringsutbytte til elevene, men heller velger og gjøre undervisningen på den enkleste og slappeste måten. Det er også et faktum at mange av de som er rådgivere på norske skoler i dag, ikke har utdanning eller kompetanse til å være rådgivere. Som oftest kommer rådgiveren fra stillingen som lærer når de overtar jobben, uten kompetanse til å være rådgiver. Det er jo ikke rart vi har frafall i den norske skolen når elevene ikke vet hva som venter dem, derfor må rådgiverfunksjonen i grunnskolen og videregående styrkes slik at elevene vet hva de velger for fremtiden og hva som møter dem faglig.

Vi er blitt for rike til å skjønne at man må jobbe for å lykkes i det lange løp. Det norske samfunnet er ikke tjent med et innpass av slappe elever. Vi vet alle at oljen en gang vil ta slutt og at inntektene våre da vil bli betydelig mindre, vi trenger derfor ny teknologi. For og få en ny teknologi vil vi trenge et nytt og sterkt mannskap som kan finne denne teknologien vi skal prøve å leve av etter oljen. Derfor er nøkkelen til ny teknologi kunnskap, læring og utdanning for fremtiden. Da trenger vi en kunnskapsrik skole som gir læringsutbytte hos elevene.

Læreren er avgjørendes for at elevene skal få læringsutbytte på skolen. Derfor må kompetansen til lærerne styrkes både i fag og klasseledelse, vi må tilby etter og videreutdanning slik at lærerne kan få lov og utvikle seg til og bli gode lærere. Vi vet ut i fra undersøkelser i dag at hele syv av ti lærere ønsker nettopp etter- og videreutdanning, da må vi høre på dem og gi dem det. Motiverte lærere er det vi vil ha, ikke lærere som ikke er motiverte og gir blaffen i undervisningen og elevenes fremtid. Motiverte lærere gir motiverte elever.

Den viktigste saken i valgkampen burde være nettopp skolepolitikken. Skolepolitikk er fremtidspolitikk, derfor burde nasjonale, regionale og ikke minst kommunale politikere gå enda mer inn i skolen og se på innholdet og forholdene sammen med elevene og lærerne for å styrke og bedre skolen. Vi må finne virkelige løsninger på virkelige problem, ellers kommer vi ingen vei i skolepolitikken. Vil vi ha en kunnskaps generasjon eller en slapphets generasjon?

Alle fylkes- og kommune politikere burde stille seg følgendes spørsmål: Hva kan vi gjøre for og få den beste skolepolitikken i hele Norge?

Av dette innlegget vil jeg nok høste en god del kjeft av personer som kjenner meg. Jeg har også vært en del av slapphetens tyranniet og utnyttet meg av det som har blitt slengt opp i hendene mine. Men det er vel gjerne i ettertid en ser problemene ved det, og at det ikke er riktig. Av erfaring blir man klokere har jeg hørt, jeg kan ikke si at det er en feil måte og si det på. Men igjen, jeg tar ikke alle under samme kniv, navn er unødvendig og gå innpå. Mine erfaringer vil selvsagt variere fra skole til skole. Men at problematikken lever andre plasser i landet, det tviler jeg ikke et sekund på.

Les gjerne mer her: politiskeboe.blogg.no

“Å hompe titten, hompe tatten, hompe titten teia.
Mjølkeruta kommer i fra stomperud på heia.
Hold deg i stol karmen, lek du er med, og dermed så humpe vi opp og ned,
vi humper opp og ned, vi humper opp, vi humper ned, vi humper opp, vi humper ned.”

Teksten over er et godt eksempel på hvordan jeg mener dagens kommunestruktur i Norge er. Den humper litt opp og den humper litt ned med store forskjeller fra kommune til kommune. Kommunestrukturen i Norge har vært oppe til debatt i det politiske miljø med jevne mellomrom. Vi har ikke hatt noen omfattendes reformer i Norge siden Scheikomiteens arbeid på 1960-tallet der norske kommuner ble redusert fra 744 til 454. Det har selvsagt vært noen få sammenslåinger etter den gangen, men det har vært ytterst få. I 1995 vedtok Stortinget en endring i kommunestrukturen. Denne endringen gikk ikke ut på og slå sammen flere kommuner med tvang slik Scheikomiteen la opp til gjennom sine forslag, men at det skulle være frivillige sammenslutninger mellom kommunene. For så vidt en god og demokratisk endring, men det ble bare fem sammenslutninger av kommuner etter endringen. Med andre ord: Endringen om frivillige sammenslutninger fikk dårlig oppslutning hos kommunene.

Den norske kommunestrukturen, er som jeg har beskrevet med tekst, en veldig humpete kommunestruktur. Vi har over 430 kommuner fordelt på 4 956 000 innbyggere i Norge, det er gjennomsnittlig 11 518 innbyggere i hver kommune. Fra store Oslo kommune med over 586 860 innbyggere, til lille Utsira i Rogaland med bare 218 innbyggere. Så igjen, vi finner en veldig humpete kommunestruktur i Norge der variasjonene er store. I den norske grunnloven finner vi ingen garanti for selvstyre i form av fylkesting eller kommunestyrer slik vi kjenner det i dag. Grunnloven nevner bare nasjonalstyring, ikke lokalt selvstyre. Fylkene og kommunene er vedtatt gjennom lover på Stortinget, som betyr at Stortinget fritt frem kan endre strukturen vi har for fylker og kommuner når de vil. Som jeg nevner tidligere i mitt innlegg, så vedtok Stortinget i 1995 at det skulle være frivillige sammenslutninger mellom kommunene. Men når oppslutningen er så liten hos kommunene for frivillig sammenslutninger, så må vi gjøre det med tvang.

At vi har så mange kommuner skaper et varierendes tilbud til innbyggerne i hver kommunen. Det skaper også store utfordringer økonomisk gjennom byråkratiet hver enkelt kommune har og fører. For eksempel så har vi 26 skoleledere i Sogn og Fjordane. 26 skoleledere som skal utforme hver sin skolepolitikk i hver sin kommune, som igjen fører til at vi har et fylke der elevene har et innhold og en struktur som er på 26 forskjellige måter. Den eneste skolen i Sogn og Fjordane som følger samme innhold og struktur er den videregående skolen. Slik burde det også være for ungdomsskolene og barneskolene i fylket. Jeg sier ikke at vi skal slå sammen Sogn og Fjordane til en kommune, men til større kommuner og kvitte oss med de små kommunene slik at vi kan få kommuner som skaper et bedre tilbud til innbyggerne. Lønnsutgiftene til byråkratiet er alt for høyt, samtidig som det er unødvendig og ha 26 forskjellige skoleledere for et så lite fylke som Sogn og Fjordane.

Mange vil hevde at kommunalt samarbeid over de administrative grensene er bedre enn kommunesammenslåing. Ja, kanskje noe ville blitt bedre, men vi ville fortsatt hatt 26 forskjellige kommuner som styrer forskjellig politikk på hver sine felt. Vi må redusere byråkratiet for og få mer penger til velferdstilbudene i kommunene, derfor må vi slå de sammen. Rådmannen i Flora kommune kunne i 2010 vise til at store deler av kommunebudsjettet gikk til lønnsutgifter, nesten 80%. Det sier seg selv da at kommunene ikke har mye og rutte med. Snart er det slik at kommunene bare kan utføre lovpålagte oppgaver, og ikke kunne yte litt ekstra overfor sine innbyggere for å skape en god skole, eldreomsorg, samferdsel og andre viktige ting i lokalsamfunnet.

Vi vil spare hele 2.7 milliarder i året om vi reduserer kommunene slik at en kommune må ha minst 5000 innbyggere for og være en kommune. Antall kommuner vil da bli redusert i dag fra 430 til 217. Dette kan vi lese ut fra SSB sine beregninger, se mer her:

http://www.ssb.no/vis/magasinet/analyse/art-2002-06-20-01.html

Scheikommisjonen på 1960-tallet gikk grundig gjennom den norske kommunestrukturen og klarte å redusere antall kommuner fra 744 til 454 kommuner. Scheikommisjonen la kommunestrukturen ut i fra samfunnsforholdene den gangen. Nå har det gått over 50 år siden den store kommunestruktur reformen på 1960-tallet og samfunnet har utviklet seg her på samme måter som alle andre plasser i verden. Vi trenger nå og sette ned en ny kommisjon som kan tvangs sammenslå norske kommuner for og sikre innbyggernes tilbud og kommunenes økonomi.

Jeg ønsker derfor å gjøre følgendes:

- Ta inn bestemmelsen om lokalt selvstyre i Grunnloven slik at den er forankret.
- Sette ned en ny kommisjon som skal se på kommunestrukturen i Norge, lik Scheikommisjonen på 1960-tallet.
- Legge ned fylkeskommunen for og skape tettere bånd mellom nasjonale myndigheter og kommunalt styre.
- Redusere antall kommuner i Norge for og skape et bedre tilbud til innbyggerne og en mer effektiv kommune med mer målrettet politikk. Dette skjer gjennom tvang fra Stortinget, siden Stortinget står fritt til og gjøre det. Scheikommisjonens sammenslåing av kommuner var upopulært, det blir nok ikke mindre upopulært om vi skal gjøre det denne gangen heller. Men etter Scheikommisjonen hadde slått sammen flere kommuner, fikk Norge et mer oversiktlig og velfungerendes kommunestruktur, det trenger vi i dag!!!

*Vi må følge samfunnsutviklingen og gjøre noe med kommunestrukturen i Norge. Denne debatten har vært en sløv debatt og myndighetene har ikke tatt tak i den på skikklig vis. Politikk handler om og finne virkelig løsninger på virkelige problem for virkelige mennesker, derfor må vi sørge for at vi gjør det på en best mulig måte. Hver enkelt ordfører og lokalpolitikere burde diskutere denne saken, den passer ikke bedre inn noen annen plass en i et kommune- og fylkestingsvalg!

Følg meg gjerne videre i valget her: http://politiskeboe.blogg.no

“Å hompe titten, hompe tatten, hompe titten teia.
Mjølkeruta kommer i fra stomperud på heia.
Hold deg i stol karmen, lek du er med, og dermed så humpe vi opp og ned,
vi humper opp og ned, vi humper opp, vi humper ned, vi humper opp, vi humper ned.”

Teksten over er et godt eksempel på hvordan jeg mener dagens kommunestruktur i Norge er. Den humper litt opp og den humper litt ned med store forskjeller fra kommune til kommune. Kommunestrukturen i Norge har vært oppe til debatt i det politiske miljø med jevne mellomrom. Vi har ikke hatt noen omfattendes reformer i Norge siden Scheikomiteens arbeid på 1960-tallet der norske kommuner ble redusert fra 744 til 454. Det har selvsagt vært noen få sammenslåinger etter den gangen, men det har vært ytterst få. I 1995 vedtok Stortinget en endring i kommunestrukturen. Denne endringen gikk ikke ut på og slå sammen flere kommuner med tvang slik Scheikomiteen la opp til gjennom sine forslag, men at det skulle være frivillige sammenslutninger mellom kommunene. For så vidt en god og demokratisk endring, men det ble bare fem sammenslutninger av kommuner etter endringen. Med andre ord: Endringen om frivillige sammenslutninger fikk dårlig oppslutning hos kommunene.

Den norske kommunestrukturen, er som jeg har beskrevet med tekst, en veldig humpete kommunestruktur. Vi har over 430 kommuner fordelt på 4 956 000 innbyggere i Norge, det er gjennomsnittlig 11 518 innbyggere i hver kommune. Fra store Oslo kommune med over 586 860 innbyggere, til lille Utsira i Rogaland med bare 218 innbyggere. Så igjen, vi finner en veldig humpete kommunestruktur i Norge der variasjonene er store. I den norske grunnloven finner vi ingen garanti for selvstyre i form av fylkesting eller kommunestyrer slik vi kjenner det i dag. Grunnloven nevner bare nasjonalstyring, ikke lokalt selvstyre. Fylkene og kommunene er vedtatt gjennom lover på Stortinget, som betyr at Stortinget fritt frem kan endre strukturen vi har for fylker og kommuner når de vil. Som jeg nevner tidligere i mitt innlegg, så vedtok Stortinget i 1995 at det skulle være frivillige sammenslutninger mellom kommunene. Men når oppslutningen er så liten hos kommunene for frivillig sammenslutninger, så må vi gjøre det med tvang.

At vi har så mange kommuner skaper et varierendes tilbud til innbyggerne i hver kommunen. Det skaper også store utfordringer økonomisk gjennom byråkratiet hver enkelt kommune har og fører. For eksempel så har vi 26 skoleledere i Sogn og Fjordane. 26 skoleledere som skal utforme hver sin skolepolitikk i hver sin kommune, som igjen fører til at vi har et fylke der elevene har et innhold og en struktur som er på 26 forskjellige måter. Den eneste skolen i Sogn og Fjordane som følger samme innhold og struktur er den videregående skolen. Slik burde det også være for ungdomsskolene og barneskolene i fylket. Jeg sier ikke at vi skal slå sammen Sogn og Fjordane til en kommune, men til større kommuner og kvitte oss med de små kommunene slik at vi kan få kommuner som skaper et bedre tilbud til innbyggerne. Lønnsutgiftene til byråkratiet er alt for høyt, samtidig som det er unødvendig og ha 26 forskjellige skoleledere for et så lite fylke som Sogn og Fjordane.

Mange vil hevde at kommunalt samarbeid over de administrative grensene er bedre enn kommunesammenslåing. Ja, kanskje noe ville blitt bedre, men vi ville fortsatt hatt 26 forskjellige kommuner som styrer forskjellig politikk på hver sine felt. Vi må redusere byråkratiet for og få mer penger til velferdstilbudene i kommunene, derfor må vi slå de sammen. Rådmannen i Flora kommune kunne i 2010 vise til at store deler av kommunebudsjettet gikk til lønnsutgifter, nesten 80%. Det sier seg selv da at kommunene ikke har mye og rutte med. Snart er det slik at kommunene bare kan utføre lovpålagte oppgaver, og ikke kunne yte litt ekstra overfor sine innbyggere for å skape en god skole, eldreomsorg, samferdsel og andre viktige ting i lokalsamfunnet.

Vi vil spare hele 2.7 milliarder i året om vi reduserer kommunene slik at en kommune må ha minst 5000 innbyggere for og være en kommune. Antall kommuner vil da bli redusert i dag fra 430 til 217. Dette kan vi lese ut fra SSB sine beregninger, se mer her:

http://www.ssb.no/vis/magasinet/analyse/art-2002-06-20-01.html

Scheikommisjonen på 1960-tallet gikk grundig gjennom den norske kommunestrukturen og klarte å redusere antall kommuner fra 744 til 454 kommuner. Scheikommisjonen la kommunestrukturen ut i fra samfunnsforholdene den gangen. Nå har det gått over 50 år siden den store kommunestruktur reformen på 1960-tallet og samfunnet har utviklet seg her på samme måter som alle andre plasser i verden. Vi trenger nå og sette ned en ny kommisjon som kan tvangs sammenslå norske kommuner for og sikre innbyggernes tilbud og kommunenes økonomi.

Jeg ønsker derfor å gjøre følgendes:

- Ta inn bestemmelsen om lokalt selvstyre i Grunnloven slik at den er forankret.
- Sette ned en ny kommisjon som skal se på kommunestrukturen i Norge, lik Scheikommisjonen på 1960-tallet.
- Legge ned fylkeskommunen for og skape tettere bånd mellom nasjonale myndigheter og kommunalt styre.
- Redusere antall kommuner i Norge for og skape et bedre tilbud til innbyggerne og en mer effektiv kommune med mer målrettet politikk. Dette skjer gjennom tvang fra Stortinget, siden Stortinget står fritt til og gjøre det. Scheikommisjonens sammenslåing av kommuner var upopulært, det blir nok ikke mindre upopulært om vi skal gjøre det denne gangen heller. Men etter Scheikommisjonen hadde slått sammen flere kommuner, fikk Norge et mer oversiktlig og velfungerendes kommunestruktur, det trenger vi i dag!!!

Vi må følge samfunnsutviklingen og gjøre noe med kommunestrukturen i Norge. Denne debatten har vært en sløv debatt og myndighetene har ikke tatt tak i den på skikklig vis. Politikk handler om og finne virkelig løsninger på virkelige problem for virkelige mennesker, derfor må vi sørge for at vi gjør det på en best mulig måte. Hver enkelt ordfører og lokalpolitikere burde diskutere denne saken, den passer ikke bedre inn noen annen plass en i et kommune- og fylkestingsvalg!

GODT VALG!!

“Å hompe titten, hompe tatten, hompe titten teia.
Mjølkeruta kommer i fra stomperud på heia.
Hold deg i stol karmen, lek du er med, og dermed så humpe vi opp og ned,
vi humper opp og ned, vi humper opp, vi humper ned, vi humper opp, vi humper ned.”

Teksten over er et godt eksempel på hvordan jeg mener dagens kommunestruktur i Norge er. Den humper litt opp og den humper litt ned med store forskjeller fra kommune til kommune. Kommunestrukturen i Norge har vært oppe til debatt i det politiske miljø med jevne mellomrom. Vi har ikke hatt noen omfattendes reformer i Norge siden Scheikomiteens arbeid på 1960-tallet der norske kommuner ble redusert fra 744 til 454. Det har selvsagt vært noen få sammenslåinger etter den gangen, men det har vært ytterst få. I 1995 vedtok Stortinget en endring i kommunestrukturen. Denne endringen gikk ikke ut på og slå sammen flere kommuner med tvang slik Scheikomiteen la opp til gjennom sine forslag, men at det skulle være frivillige sammenslutninger mellom kommunene. For så vidt en god og demokratisk endring, men det ble bare fem sammenslutninger av kommuner etter endringen. Med andre ord: Endringen om frivillige sammenslutninger fikk dårlig oppslutning hos kommunene.

Den norske kommunestrukturen, er som jeg har beskrevet med tekst, en veldig humpete kommunestruktur. Vi har over 430 kommuner fordelt på 4 956 000 innbyggere i Norge, det er gjennomsnittlig 11 518 innbyggere i hver kommune. Fra store Oslo kommune med over 586 860 innbyggere, til lille Utsira i Rogaland med bare 218 innbyggere. Så igjen, vi finner en veldig humpete kommunestruktur i Norge der variasjonene er store. I den norske grunnloven finner vi ingen garanti for selvstyre i form av fylkesting eller kommunestyrer slik vi kjenner det i dag. Grunnloven nevner bare nasjonalstyring, ikke lokalt selvstyre. Fylkene og kommunene er vedtatt gjennom lover på Stortinget, som betyr at Stortinget fritt frem kan endre strukturen vi har for fylker og kommuner når de vil. Som jeg nevner tidligere i mitt innlegg, så vedtok Stortinget i 1995 at det skulle være frivillige sammenslutninger mellom kommunene. Men når oppslutningen er så liten hos kommunene for frivillig sammenslutninger, så må vi gjøre det med tvang.

At vi har så mange kommuner skaper et varierendes tilbud til innbyggerne i hver kommunen. Det skaper også store utfordringer økonomisk gjennom byråkratiet hver enkelt kommune har og fører. For eksempel så har vi 26 skoleledere i Sogn og Fjordane. 26 skoleledere som skal utforme hver sin skolepolitikk i hver sin kommune, som igjen fører til at vi har et fylke der elevene har et innhold og en struktur som er på 26 forskjellige måter. Den eneste skolen i Sogn og Fjordane som følger samme innhold og struktur er den videregående skolen. Slik burde det også være for ungdomsskolene og barneskolene i fylket. Jeg sier ikke at vi skal slå sammen Sogn og Fjordane til en kommune, men til større kommuner og kvitte oss med de små kommunene slik at vi kan få kommuner som skaper et bedre tilbud til innbyggerne. Lønnsutgiftene til byråkratiet er alt for høyt, samtidig som det er unødvendig og ha 26 forskjellige skoleledere for et så lite fylke som Sogn og Fjordane.

Mange vil hevde at kommunalt samarbeid over de administrative grensene er bedre enn kommunesammenslåing. Ja, kanskje noe ville blitt bedre, men vi ville fortsatt hatt 26 forskjellige kommuner som styrer forskjellig politikk på hver sine felt. Vi må redusere byråkratiet for og få mer penger til velferdstilbudene i kommunene, derfor må vi slå de sammen. Rådmannen i Flora kommune kunne i 2010 vise til at store deler av kommunebudsjettet gikk til lønnsutgifter, nesten 80%. Det sier seg selv da at kommunene ikke har mye og rutte med. Snart er det slik at kommunene bare kan utføre lovpålagte oppgaver, og ikke kunne yte litt ekstra overfor sine innbyggere for å skape en god skole, eldreomsorg, samferdsel og andre viktige ting i lokalsamfunnet.

Vi vil spare hele 2.7 milliarder i året om vi reduserer kommunene slik at en kommune må ha minst 5000 innbyggere for og være en kommune. Antall kommuner vil da bli redusert i dag fra 430 til 217. Dette kan vi lese ut fra SSB sine beregninger, se mer her:

http://www.ssb.no/vis/magasinet/analyse/art-2002-06-20-01.html

Scheikommisjonen på 1960-tallet gikk grundig gjennom den norske kommunestrukturen og klarte å redusere antall kommuner fra 744 til 454 kommuner. Scheikommisjonen la kommunestrukturen ut i fra samfunnsforholdene den gangen. Nå har det gått over 50 år siden den store kommunestruktur reformen på 1960-tallet og samfunnet har utviklet seg her på samme måter som alle andre plasser i verden. Vi trenger nå og sette ned en ny kommisjon som kan tvangs sammenslå norske kommuner for og sikre innbyggernes tilbud og kommunenes økonomi.

Jeg ønsker derfor å gjøre følgendes:

- Ta inn bestemmelsen om lokalt selvstyre i Grunnloven slik at den er forankret.
- Sette ned en ny kommisjon som skal se på kommunestrukturen i Norge, lik Scheikommisjonen på 1960-tallet.
- Legge ned fylkeskommunen for og skape tettere bånd mellom nasjonale myndigheter og kommunalt styre.
- Redusere antall kommuner i Norge for og skape et bedre tilbud til innbyggerne og en mer effektiv kommune med mer målrettet politikk. Dette skjer gjennom tvang fra Stortinget, siden Stortinget står fritt til og gjøre det. Scheikommisjonens sammenslåing av kommuner var upopulært, det blir nok ikke mindre upopulært om vi skal gjøre det denne gangen heller. Men etter Scheikommisjonen hadde slått sammen flere kommuner, fikk Norge et mer oversiktlig og velfungerendes kommunestruktur, det trenger vi i dag!!!

*Vi må følge samfunnsutviklingen og gjøre noe med kommunestrukturen i Norge. Denne debatten har vært en sløv debatt og myndighetene har ikke tatt tak i den på skikklig vis. Politikk handler om og finne virkelig løsninger på virkelige problem for virkelige mennesker, derfor må vi sørge for at vi gjør det på en best mulig måte. Hver enkelt ordfører og lokalpolitikere burde diskutere denne saken, den passer ikke bedre inn noen annen plass en i et kommune- og fylkestingsvalg!

GODT VALG!!*