Skjyveien skal gruses for 34 000 kroner, vi regner med det går 120 kubikk masse for å legge på et 10 cm lag med grus. Det vil koste 2 tusen for hver bruker av veien og Grendelaget legger ut 4 tusen kroner. Noen hadde målt og funnet ut at veien er 260 meter lang og 4 meter bred.

Det var i alt 15 brukere og interesserte som møtte frem og møtet varte i en time. Vi ble enige å starte allerede i morgen kveld med å legge masse i hullene slik at veien var slett når vi får grusen. Stian hadde noe masse som vi kunne bruke og Viggo kunne kjøre, mens jeg planerte med traktoren. Noen stykker kommer med grafser også.

Grusen kommer om noen dager og blir strødd direkte på veien, med en lastebil med strøluke.

Er vi blitt en gjeng latsabber i Norge, vi sitter oss i hjel og på fredag feirer vi med fredagspils at vi har jobbet/sittet i hele fem dager.

Husker tilbake til den tiden veiene ikke alltid var åpne om vinteren. Ikke hadde vanlige folk biler, man brukte buss eller fikk sitte på de få som hadde bil. For det meste gikk man, skulle vi på besøk til noen som bodde noen kilometer unna så gikk vi. Om vinteren var det skispor over alt, det var faste løyper mellom gårdene. Å følge disse skisporene var ofte mye raskere enn å gå langs veiene, de ble brukt år etter år.

Nesten alt arbeidet ble gjort for hånd, vi hadde hester, men de som kjørte hesten slet like mye som hesten mange ganger. Ungene var med i arbeidet fra de var unge, en 12 års unge kunne ofte like mye om arbeide på gården som de eldre.

I dag er det få som jobber fysisk tungt og det er bra på en måte, mange jobbet seg i hjel og ble ikke så gamle. Likevel har vi tapt noe på veien, når folk i dag blir syke fordi de er for passive, de rører seg knapt. Stillesittende arbeid hele uken og på fredag så er det fredagspils, da skal vi feire at man har jobbet/sittet i fem dager.

Denne teksten er fra Norges Birøkerlag sin hjemmeside

Birøkt er en spennende hobby som gir innblikk i et av naturens sammensatte systemer. Man får se hvordan bisamfunnet fungerer og hvordan biene påvirkes av været og sesongens variasjoner.

Det finnes mange ulike temaer man kan fordype seg i som birøkter. Birøkt er derfor meget variert, og man har hele tiden noe nytt man kan lære.

En del av naturen

Bier er en naturlig og viktig del av naturens intrikate samspill. Ved hvert blomsterbesøk bidrar biene med viktig pollinering. Mange arter er avhengig av bier for pollinering. Og bienes belønning er noen små dråper blomsternektar som de tar med hjem til bikuben.
På den måten bidrar biene til det biologiske mangfoldet i naturen.

Som birøkter hjelper man naturens hjul til å gå rundt. Med hver bikube bidrar man med 20.000 små arbeidere som står klare når våren kommer til å bestøve vekstene i nærområdet.

Det gylne overskuddet

Birøkt er en eldgammel måte å utvinne honning på. I tidligere tider høstet man honningen fra viltlevende bier. Etter hvert har man gått over til å holde bier som husdyr

Det er uvisst hvor lenge man har drevet med birøkt i Norge. Men honning og bivoks har vært verdsatt i lengre tider. Vikingenes lagde sin kjente styrkedrikk, mjød, av bienes honning.

Med dagens klima er det for kaldt for honningbier å leve vilt i Norge. For å kunne høste de gylne honningdråpene må man derfor holde bier som husdyr. Birøkt er en nyttig og lærerik fritidssyssel som gir smakfulle resultater ved sesongens slutt. Og honning fra egen bigård smaker ekstra godt.