Da er det 2 uker siden skattelistene ble offentliggjort, og jeg regner med at de fleste av dere nå har full kontroll på naboer, idrettskjendiser og klassekameratene fra ungdomsskolen (via Facebook, så klart). Ikke? Har du heller ikke plottet inn de rikeste vennene dine på kartet i VGs skattelisteapp, sier du? Da bør du skynde deg, for om et år kan det være for sent…

I Januar i år diskuterte Finanskomiteen på Stortinget om offentliggjøring av skattelistene skulle forbys. Det ble ikke flertall i komiteen for et slikt forbud, men i prosessen skjedde det noe interessant: Flere av komitemedlemmene uttrykte bekymring for måten skattelistene offentliggjøres på, og ba Finansdepartementet se på alternative løsninger. Denne bekymringen har også blitt gjentatt nå i høst.

Teknologirådet har vært opptatt av personvern lenge, og vi bidro i debatten gjennom å peke på hvordan den teknologiske utviklingen har endret proporsjonaliteten mellom åpenhet rundt skattesystemet på den ene siden, og personvernet på den andre. Konklusjonen vår var (fra vårt notat til komiteen):

Internettpublisering av skattelistene har ført til at de brukes utover den opprinnelige intensjonen med offentliggjøring, for eksempel i søk og sammenstillinger av data. I tillegg dukker skatteinformasjon opp i stadig flere kanaler, slik som sosiale medier og på mobile plattformer.

Til sammen medfører dette en endring i proporsjonaliteten hvor personvernet er svekket. Det er all grunn til å anta at dette er en utvikling som bare vil fortsette i personvernets disfavør. Det er derfor vår oppfatning at det er på tide å vurdere om ordningen skal bestå, og eventuelt i hvilken form.

Mange legger ut mye informasjon om seg selv frivillig på nett. Men selv for de som ikke er aktive bloggere, Facebook-brukere eller nettdebattanter kan man få et ganske godt bilde av hvem de er gjennom å koble sammen data fra skattelister, registre over eiendom, gule sider, resultatlister fra idrettsarrangementer og evt. koblinger til virksomheter som er registrert i Brønnøysund. I motsetning til informasjon den enkelte frivillig velger å legge ut på nett, er man
pliktig å innberette opplysninger om inntekter og formue til myndighetene. Dette er personlig informasjon som legges ut på internett utenfor den enkeltes kontroll.

Det er derfor positivt at Skatteetaten nå har sendt et brev til Finansdepartementet der de nettopp foreslår alternative måter å offentliggjøre skattelistene på. En av bekymringene vi luftet i vårt innspill gikk på muligheten for å greie å holde informasjonen vekk fra det åpne nettet. Vi pekte blant annet på:

Dersom pressen får skattelistene i elektronisk form, er det vanskelig å se for seg at de ikke vil finne veien ut på nett. Dersom dataene legges på en server i utlandet, vil de være utenfor norsk jurisdiksjon.

I 2004, da skattelistene kun var tilgjengelig gjennom enkeltsøk hos skatteetaten, greide
likevel Nettavisen å omgå flere av begrensningene gjennom å bygge sine egne søkegrensesnitt oppå Skatteetaten. De registrerte også data om de rikeste skatteyterne, og gjorde disse dataene søkbare på sine sider.

Dersom skattelistene kun legges ut på papir, kan man tenke seg at listene kan fotograferes og siden maskinleses eller registreres manuelt. Slike data vil være lett tilgjengelige for norske nettbrukere selv om de legges på en server utenfor norsk jurisdiksjon.

Skatteetaten skisserer løsninger på disse utfordringene i sitt brev – blant annet ønsker de å gå over til kundeterminaler i stedet for papirlister på ligningskontorene, og de ønsker sanksjoner mot nettaviser som misbruker dataene de får oversendt.

Jeg synes den løsningen Skatteetaten nå foreslår for Finansdepartementet høres fornuftig ut, og støtter dem i deres håp om at nye skattesøk kan være på plass til neste år. Selv om det betyr at jeg ikke lenger får vite akkurat hvor mange meter motorvei som kan bygges for mine skattepenger.

Teknolgirådet kom i vår med en rapport om åpne offentlige data. Ekspertgruppemedlem Haakon Wium Lie hadde et innlegg relatert til temaet på trykk i “Aftenposten” i dag. For de som gikk glipp av det, kan det finnes her

Andre spennende ting som skjer på åpne data-fronten for tida:
NRK ønsker å få utlevert datasettet til den gamle elektroniske postjournalen
Bjørn Tennøe krever åpne kollektivdata

Jeg snublet nylig over en interessant artikkel i The Wall Street Journal om hvordan vi – og særlig barna våre – spores på internett. Mange av oss vet jo at nettsteder og annonsørene deres lagrer små informasjonskapsler på datamaskinen vår for å kunne kjenne oss igjen fra gang til gang, men er vi egentlig klar over omfanget?

WSJ har undersøkt 50 nettsteder som er spesielt rettet mot barn og unge og funnet ut at til sammen legger de igjen 4 123 “sporingsinstrumenter” (informasjonskapsler eller lignende). Det mest overraskende er kanskje at dette er 30% mer enn det som er funnet for de 50 mest populære nettstedene i USA totalt.

Les hele artikkelen her

Nå må det sies at ikke alle disse informasjonskapslene er beregnet på å overvåke bruk og interesser – noen har en rent praktisk funksjon, slik som å huske påloggingsinformasjon eller hvor langt man var kommet i et spill før det ble satt på pause. Men de aller fleste er beregnet på å finne ut hvilke nettsteder vi besøker for slik å finne ut hva vi er interessert i. På mange måter er det prisen vi betaler for å forvente at alt fra spill til nyheter skal være gratis på nett. WSJ viser til forskning som antyder at barn har påvirkning på innkjøp for flere hundre milliarder dollar, så det er ikke uten grunn at det finnes massevis av nettsteder for barn som tilbyr attraktivt innhold tilsynelatende uten kostnad.

Hva er en informasjonskapsel?
Informasjonskapsler kan lagres hos brukeren av to ulike typer aktører: Førsteparts informasjonskapsler opprettes av den webserver brukeren besøker, altså av det nettstedet brukeren har skrevet i adressefeltet i sin nettleser (for eksempel www.dagbladet.no. Tredjeparts informasjonskapsler kan derimot opprettes av en tredjepart som direkte leverer innhold til den websiden som besøkes. Typisk vil dette gjelde for annonsører på nettstedets sider, som for eksempel REMA1000 . En annonse på en webside ligger normalt ikke på nettstedets egen webserver, men lastes ned fra annonsørens server. Slik får også denne anledning til å lagre en informasjonskapsel hos brukeren. Slike kapsler vil normalt brukes til å samle informasjon om brukerens websurfing på sider hvor det aktuelle selskapet har annonser, og de brukes i markedsføringsøyemed. Det finnes et antall nettverk av reklamebyråer som samarbeider for å utveksle informasjon om brukeres surfevaner og preferanser, for slik å kunne bygge mest mulig treffsikre personprofiler.

Lurer du på hva dine surfevaner sier om deg eller dine barn? En av de tredjepartsannonsørene som er mest allestedsnærværende er Google. Fiffig nok har de laget en side hvor du kan sjekke hva surfevanene sier om dine preferanser, og her kan du også gjøre endringer dersom du ønsker mer relevant reklame for deg – eller slå av hele greia.

Her kan du se mine preferanser:

Listen er sannsynligvis ganske preget av at jeg verken bruker Google eller aksepterer informasjonskapsler (men selv med det som utgangspunkt skjønner jeg ikke helt at jeg skal være mer opptatt av klær enn av elektronikk).

Vil ikke du heller kartlegges? Det er enkelt å sette opp nettleseren slik at den ikke lagrer informasjonskapsler fra de nettstedene du besøker – stort sett finner du det under “verktøy” og som regel er det en egen fane eller lignende for personverninnstillinger. Vær oppmerksom på at det medfører noe ekstra irritasjon – de fleste nettsteder som krever pålogging bruker informasjonskapsler for å holde orden på brukernavn og passord. Vil du slippe dette, kan du velge å bare blokkere tredjeparts informasjonskapsler.

For spesielt interesserte
Dersom du ikke aksepterer informasjonskapsler i det hele tatt, og forsøker å logge på en nettside, skjer det ofte ingenting – eller du får en kryptisk og helt irrelevant feilmelding. Trikset (dersom du bruker Internt Explorer – men det er sikkert lignende triks for andre nettlesere) er da å klikke på det lille øyet med “innkjøring forbudt” skilt nederst i nettleseren, klikke på en av url-ene i listen som kommer opp, velge “sammendrag” og “la alltid dette området få bruke informasjonskapsler”. Last inn siden på nytt og prøv å logge på igjen. Dersom du er skikkelig paranoid, sletter du loggen din etterpå. Da forsvinner alle informasjonskapslene, og Google og vennene deres må begynne innsamlingen på nytt…

Det må også sies at det å slå av informasjonskapsler kun medfører at dine surfevaner ikke vil inngå i datagrunnlaget til de som driver med slikt, og at du i mindre grad vil få tilpassede annonser. Dersom du vil slippe reklame helt, må du bruke programvare som blokkerer for annonser, eller du må velge nettsteder som ikke er reklamefinansiert.

Har du fått låne datautstyr av arbeidsgiver eller på skolen? Føler du ofte at du blir observert selv om det ikke er andre i rommet? Det er ikke sikkert det er deg det er noe i veien med.

De som har fulgt med i Bipper-debatten har sikkert fått med seg at det finnes programvare for å overvåke barns mobilbruk (inkludert hvor de befinner seg) via PC-en. Men foreldres overvåkning av egne barn blir småtterier i forhold til et skoledistrikt i Philadelphia som har tatt 56 000 bilder av elever via web-kameraet på elevenes bærbare datamaskiner. Datamaskinene har typisk stått på elevenes rom, og det skal finnes bilder både av elever som sover og elever som ikke er fullt påkledd.

Wired har mer om saken og et eksempel på bilde her.

Og bare for å få litt norsk perspektiv på hvor drøy slik overvåkning er:
Politiet i Norge har i dag ikke anledning til å drive såkalt dataavlesning – det vil si å skaffe seg tilgang til opplysninger på en mistenkts datamaskin gjennom for eksempel å installere et program på maskinen.

Da metodekontrollutvalget kom med sin rapport Skjult informasjon – åpen kontroll i 2009 mente de at det burde åpnes for dataavlesning innenfor de rammene som brukes for kommunikasjonsavlytning i dag. I praksis betyr det at de mener politiet kan gå inn i et system de har fått tillatelse til å avlytte for å få tak i for eksempel nødvendige krypteringsnøkler slik at de faktisk kan gjennomføre avlyttingen. Utvalget mener imidlertid at det ikke bør gis tillatelse til fortløpende overvåkning av et datasystem – det bør ikke være lov å fange opp annen informasjon enn den mistenkte selv velger å sende, eller å slå på mikrofon eller web-kamera.

Saken i Philadelphia ble først tatt opp i februar i år, men da hevdet de ansvarlige at kameraet kun var blitt fjernaktivert for noen få maskiner som var mistet eller stjålet (dette har vi også sett eksempler på i Norge). I følge Wired ble omfanget av saken oppdaget da en av elevene fikk tilsnakk for upassende oppførsel og ble vist et bilde av seg selv mens han tok piller på sitt eget soverom (eleven selv sier at det var godteri).

I går kunne Assosiated Press melde at FBI har bestemt seg for å ikke ta ut tiltale mot skolen fordi de mener skolen ikke mente å gjøre noe kriminelt. Familien til eleven i saken over har forøvrig gått til sak mot skolen for brudd på privatlivets fred, og denne saken er ikke avklart ennå.

I Philadelphia skal de for øvrig endre retningslinjene sine slik at det kun blir tillatt å fjernstyre elevenes maskiner etter å ha fått tillatelse (i forbindelse med support) eller etter at maskinen er meldt stjålet til politiet. Legg merke til at de har kommet fram til dette “After months of consulting with experts in the field”… Burde vel vært en “no brainer”?

I går lanserte det danske Videnskabsministeriet den nye danske versjonen av MinID – NemID.

Tjenesten minner veldig om den norske MinID, men i tillegg til en rekke statlige og kommunale tjenester, skal den også kunne brukes hos bank og forsikring – en slags hybrid mellom MinID og BankID, altså.

I Norge har MinID vært en suksess – ikke minst fordi den brukes for å logge inn i forbindelse med levering av selvangivelse og sjekking av skatteoppgjøret. De virkelig spennende tjenestene kommer imidlertid når sikkerheten blir enda bedre (nivå 4), slik at vi kan få tjenester knyttet til f.eks helse også på nett. Åse Kari skriver blant annet om en versjon av dette i blogginnlegget Har du hatt Klamydia?…

I Danmark skal sikkerheten være ivaretatt gjennom at man må bruke et kodekort i forbindelse med innlogging – på samme måte som kodene som tidligere har vært sendt ut med selvangivelsen i Norge, og som nå sendes ut av Norge.no. For danskene er dette en forbedring fra den “gamle” digitale ID-en, som måtte installeres lokalt på PC-en. Jeg har ikke greid å finne noe informasjon om hvorvidt danskene kan få kode tilsendt til mobilen sin i stedet for å ta med seg kodekortet – det er i hvert fall en funksjon jeg setter pris på med MinID. Når det går flere måneder mellom hver gang man logger seg på, er det lett å glemme hvilket “lurt sted” man la kodekortet…

Jeg har heller ikke greid å finne noe informasjon om hvilket sikkerhetsnivå den danske løsningen er godkjent for, utover gjentatte forsikringer om at kodekortet gjør at “hackere og IT-kriminelle” ikke kan få adgang. Men ettersom løsningen ligner mye på dagens norske, vil jeg anta at vi snakker om sikkerhetsnivå 3? Uansett ble den “nemme” ID-en så populær i går at tjenesten brøt sammen, så danskene er åpenbart sugne på nye ID-løsninger.

Her er noen milepæler for ID-hungrige nordmenn:

• Difi satser på å lansere sikkerhetsnivå 4 i løpet av 2010 – forhåpentlig vil mange spennende offentlige tjenester følge.
• Hvis alt går etter planen skal du i november 2011 kunne få et nasjonalt ID-kort som også skal inneholde digital signatur.

I går annonserte Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet vinnerne av konkurransen Nettskap 2.0. Konkurransen dreier seg primært om å ta i bruk web 2.0, men det er morsomt å se at i hvert fall noen av forslagene også har et element av bruk av offentlige data. På departementets hjemmeside finnes informasjon om alle prosjektene.

Gratulerer til alle som fikk støtte!

Vi vet at det finnes eksempler på at aktiviteter i sosiale medier kan føre til både selvmord og mord i den virkelige verden. Men kan man myrde en avatar? Og hvem skal du si fra til dersom det skjer? Kan du dra på politihuset på Grønland og anmelde en kattekvinne som har stjålet alle “Linden-dollarene” dine?

Grensen mellom den fysiske og virtuelle verden blir stadig mer utydelig. Mange synes de lever den rikeste delen av livet sitt i virtuelle verdener som World of Warcraft, og nylig fikk “Entropia Universe banklisens i Sverige”http://www.entropiauniverse.com/ , slik at det skal være mulig å ta ut og veksle valutaen fra nettuniverset i den fysiske verden.

Marc Goodman har erfaring med cybercrime både fra LAPD og Interpol. På Justisdepartementets konferanse Kriminalitet i den virtuelle verden fortalte han om en del av de problemstillingene han mener politiet etter hvert kan bli tvunget til å ta stilling til som en følge av denne utviklingen:

• En japansk kvinne drepte sin virtuelle manns avatar etter at han/den hadde vært utro med en annen avatar i en virtuell verden og ønsket virtuell skilsmisse. Strafferammen er i følge BBC inntil 5 års fengsel og bøter.
• En belgisk kvinne anmeldte overgrepet til politiet etter at hennes avatar var blitt voldtatt av to mannlige avatarer i Second Life Resultatet er at belgisk politi nå må patruljere i Second Life for å gjøre det til et tryggere sted å være.
• Er det et overgrep dersom to voksne har sex i en virtuell verden dersom den ene har en avatar som ser ut som en 9-åring?

For de av oss i salen som nettopp hadde hørt Advokatfirmaet Simonsen beklage seg over hvor få brudd på åndsverksloven (les: fildeling) som etterforskes (ca 1 i året), kan det synes som om det norske politiet har et stykke å gå før vi får se dem med sommerfuglvinger i Second Life. Riktignok er de på gang, med den røde knappen som skal gjøre det lettere å komme i kontakt med Kripos via nettet, men det er nok langt igjen til du kan melde det magiske sverdet ditt fra World of Warcraft stjålet og forvente en inngående etterforskning fra en alv i uniform. Er det greit?

Er virtuelle gjenstander som man har investert penger i og kanskje brukt lang tid på å perfeksjonere mindre verd enn et stereoanlegg eller en DVD-spiller? Er et overgrep mot en avatar mindre krenkende enn “grooming” og seksuelle tilnærmelser via mer tradisjonelle sosiale nettverk og chattesider? I den fysiske verden kan ikke norsk politi uten videre dra til et annet land og begynne å etterforske kriminalitet mot norske borgere. Hva slags jurisdiksjon har de i Second Life eller Entropia?

Selv må jeg innrømme at jeg ikke er aktiv nok på disse arenaene til å ha en kvalifisert mening om hvor stort tapet av en avatar eller en digital gjenstand er. Derfor hadde det vært interessant å høre meningen til noen som har investert tid og ressurser i slike verdener. Samtidig har jeg jo hatt et par virtuelle “nær døden”-opplevelser – stort sett knyttet til spontane sammenbrudd i program- eller maskinvare. Og det å miste tekst man har jobbet lenge med er ikke så morsomt det heller. Eller som det heter i sangen “Life before the computer” (som jeg tror har sitt opphav hos BBC):

I hear nobody’s been killed in a computer crash
but when it happens they wish they were dead

Men jeg har ikke politianmeldt verken Microsoft eller Apple for ødeleggelse av åndsverk – ennå.

Drømte du om å bli astronaut da du var liten? Til høsten skal NASA sende to romferger ut i verdensrommet, og du kan være med! (På en måte)

NASA inviterer alle til å registrere navn og bilde her, slik at de kan ta det med ut i verdensrommet og sende det i bane rundt jorda. Dersom du ikke har bilde, kan de sende navnet ditt i bane. Ikke like bra som å være med selv, men ganske kult likevel. Og en smart måte å få både barn og voksne interessert i NASAs aktiviteter.

For å få være med må du godta en sluttbrukeravtale som gir NASA retten til å bruke navnet og bildet ditt – over hele universet (universe-wide), naturlig nok.

Men med tanke på at man slipper både passkontroll og nakenmaskin, så er det kanskje verd det?

Doom

De fleste har sikker fått med seg at Apple lanserte en ny iPhone i går. Og siden det betyr at alle må skrive om Apple, tenkte jeg at jeg også skulle bidra – med en iPhone/AppStore-historie fra virkeligheten. Enjoy!

En gang i fjern fortid løp undertegnede opp og ned smale ganger, med blodtåke foran øynene, og drepte monstre med hagle og motorsag. Joda, jeg innrømmer det. En kort stund tidlig på 90-tallet var jeg mildt avhengig av dataspillet Doom. Så da jeg nylig oppdaget en iPhone-versjon av spillet på AppStore, ble jeg såpass nostalgisk at jeg bladde opp 39 kroner for å kunne gjenoppleve det jeg egentlig brukte tiden på mens jeg skulle ha jobbet med semesteroppgaven.

To dager senere måtte jeg reistallere min iPhone (lang historie). Heldigvis husker AppStore hva man allerede har betalt for, så jeg fikk lastet ned alle applikasjonene på nytt. Bortsett fra Doom. Spillet er søkk borte fra nettbutikken. Jeg klikker derfor på linken report a problem i den elektroniske kvitteringen og forklarer problemet mitt for Apples kundestøtte.

Det er mulig jeg har en sær form for humor, men sjelden har jeg hatt det mer moro med et problem som viste seg å være uløselig. Her er svaret fra Apple (noe forkortet):

Greetings from Apple!

Christine, I understand that you’re having difficulty downloading your purchased application “DOOM Classic.” I apologize for any frustration this issue has caused you. Before I start finding a solution to your problem, I want to begin by introducing myself. My name is John and I’ll be assisting you today. It is essential for me to be able to provide you with the right information for your issue, and that I will do my best to help you address your concerns.

Christine, Apple appreciates your loyalty and therefore I’ve done some researching and was able to locate the application on the iTunes Store. Here is the URL link so that you can fast track to the correct page to redownload the item…

Lenken “John” har sendt meg går selvsagt til AppStore i USA, som Apple ikke vil la meg handle i. Jeg forteller John dette i min neste e-post.

John here again. Thank you for your reply. I realize how important it is to have this issue resolved and I’m more than happy to assist you further until this issue is taken care of accordingly.

Christine, I apolgize for my previous response. After looking into this issue further I’ve found that the item has since been removed from the Norwegian iTunes Store. However, Apple appreciates your loyalty and therefore I have reversed the charge for “DOOM Classic,” which I understand was purchased unintentionally. I hope this information has been helpful.

I min neste e-post forteller jeg “John” at jeg helst vil ha spillet (som slett ikke er kjøpt “unintentionally”), og ikke pengene igjen. Kanskje det er mulig å sende meg fila?

John here again. Thank you for your reply. I realize how concerning this issue must be to you and I’m more than willing to troubleshoot further.

Christine, this item has either been modified or removed from the iTunes Store making it impossible to ever be reposted back to your account. That is why I gave you a refund. According to the iTunes Store terms of sale, all sales are final and our customers are responsible for backing up their purchases in case something like this happens.

Til tross for at “John” velger å avslutte med “Thank you for allowing me the opportunity to assist you” og “Have yourself a splendid day!”, er det ikke til å komme utenom at han i bunn og grunn mener jeg kan skylde meg selv.

Og joda, jeg skjønner selvsagt at disse blomstrende frasene ikke er noe “John” sitter og finner på fortløpende. Han har sikkert et kjempefint program han kan plukke passende høfligheter fra. Hva kan ellers være grunnen til at han kunne motstå å avslutte med: “No backup? – You’re Doomed”.

The Evolution of Privacy on Facebook

Matt McKeon er forsker ved IBM Research’s Center for Social Software. Han har tatt seg tid til å gå igjennom Facebook sin brukeravtale (Terms of service) gjennom årene, og har koblet denne informasjonen til hvor mange som vil få tilgang til din informasjon – dersom du bruker standardinnstillingene.

Alt dette har han lagt inn i en informativ animasjon som på en god måte viser både hvordan innstillingene har endret seg – og hvordan Facebook har vokst (at alle på Facebook kunne se informasjon om deg betyr noe annet i dag enn for 5 år siden…)

Sjekk ut hele animasjonen her: The Evolution of Privacy on Facebook

McKeons ønske er forøvrig ikke at folk skal slutte å bruke Facebook, men at de skal sjekke personverninnstillingene sine. Godt råd.

At det er mange som ikke leser sluttbrukeravtaler (såkalte EULAer – End User Licence Agreements) er en kjent sak. Det er vel også godt kjent at det finnes en del kontroversielle sluttbrukeravtaler, slik som den til Facebook, som kanskje er i overkant grådige når det gjelder hvilke rettigheter leverandøren får til brukerens digitale innhold. Men det er nok få som slår denne.

7500 kunder hos det britiske selskapet GameStation som inngikk avtale med selskapet 1. april i år signerte nemlig også fra seg rettigheten til sjela si:

By placing an order via this Web site on the first day of the fourth month of the year 2010 Anno Domini, you agree to grant Us a non transferable option to claim, for now and for ever more, your immortal soul.

Endringen i sluttbrukeravtalen var en del av aprilspøken til selskapet, men den hadde også en alvorlig undertone – nemlig å illustrere hvor få som faktisk leser avtalene de inngår. I avtalen var det lagt inn en avkryssingsboks hvor brukerne kunne reservere seg mot å overdra rettighetene til sjelen sin til selskapet. Basert på hvor mange som faktisk reserverte seg mot dette, mener GameStation at 88% ikke leser sluttbrukeravtaler. Selskapet sier at de vil sende ut en e-post hvor de gir kundene tilbake rettigheten til sjelen sin.

Dette er dessverre ikke normalen. De fleste selskap som har urimelige krav i sluttbrukeravtalene sine vil nemlig helst at det skal være slik. Til evig tid.

Fra Altinn til alt ut?

Teknologirådet slapp i dag rapporten vår om offentlige data. Vi har jobbet intenst den siste tiden for å få den ferdig, og derfor var det ekstra hyggelig å kunne lansere den på et møte som vi i en periode måtte ha venteliste på!

Det var også veldig hyggelig at statsråden valgte vårt møte for å lansere arbeidet med den nye portalen data.norge.no

Jeg har lagt presentasjonen jeg holdt, med resultatene fra vårt arbeid ut på Slideshare. Dersom du åpner hele presentasjonen, kan du også se manuset mitt under Notes from slide #

Kort oppsummering av anbefalingene:

• Flest mulige offentlige datasett bør gjøres tilgjengelig gjennom en egen portal. Unntaket er data som kan krenke personvernet eller som har med rikets sikkerhet å gjøre. Portalen bør forvaltes av et organ som har ansvar både for veiledning av de organene som eier datasettene og for publikum som ønsker å gjenbruke data.
• Offentlige data er finansiert av fellesskapet og bør være gratis. Det bør ikke skilles mellom kommersiell og ikke-kommersiell bruk.
• Databasevernet, som åpner for å ta betalt i forhold til bruk bidrar til uforutsigbare kostnader for brukere av for eksempel kart.
• Det offentlige skal i hovedsak være en leverandør av rådata. Der det offentlige finner det riktig og viktig å utvikle sluttbrukerløsninger, må disse være gratis i bruk, og ikke inneholde reklame.
• Personvernet er viktigst. Det finnes eksempler på offentlige data som ikke er underlagt taushetsplikt, men som likevel ikke bør gjøres tilgjengelige som hele datasett, slik som karakterer fra universiteter og høyskoler, eller kjøretøyregisteret. For slike data bør man fortsatt ha løsninger med enkeltoppslag.
• Data fra offentlig finansiert forskning er også offentlige data og bør gjøres tilgjengelig

PS.
På vei ut fra møtet ble jeg gjort oppmerksom på at det står © Teknologirådet i alle våre rapporter. Dette er rett og slett noe som er blitt puttet inn av den som har designet dokumentmalen vår en gang i tiden, og siden har vi ikke tenkt noe mer over det. Vårt utgangspunkt er at alt Teknologirådet gjør skal være gratis og tilgjengelig for alle. Bruk gjerne materialet vårt, men referer gjerne til oss når dere gjør det.

Og så skal jeg få byttet ut ©-en CC så snart jeg får tid. Men i mellomtiden kan dere altså trygt ignorere ©-en i våre rapporter.

Statsminister Gordon Brown annonserte i dag en storstilt plan som både skal gi bedre offentlige tjenester og gi store innsparinger for staten.

I løpet av et år skal alle innbyggere i Storbritannia få en egen nettside som de kan bruke til å finne all relevant informasjon fra offentlige etater, og hvor de kan logge seg inn med en egen ID og utføre offentlige tjenester som å søke skoleplass eller levere selvangivelsen. Eller som Gordon Brown sier det selv:

Mygov marks the end of the one-size-fits-all, man-from-the-ministry-knows-best approach to public services.

I løpet av 4 år skal tilbudet utvides til å bli enda mer avansert. Da skal man kunne chatte med barnas lærer eller få medisinske råd fra legen sin gjennom nettsiden. På denne måten skal myndighetene spare en formue i papir, porto og offentlige ansatte.

Høres det kjent ut? Sjekk minside.no. Ser det ikke like imponerende ut som det Gordon Brown vil lage i Storbritannia, sier du? Da har du sikkert glemt de opprinnelige visjonene for MinSide som ble lansert i 2005. På side 10 står det blant annet:

MinSide vil være et offentlig elektronisk servicekontor på Internett der innbyggerne kan utføre tjenester elektronisk med utgangspunkt i en personlig side med sikker pålogging. MinSide skal bli en persontilpasset tjeneste hvor relevant informasjon om og for hver enkelt innbygger er tilgjengelig på ett sted. Tjenesten vil være tilgjengelig innen utgangen av 2005, som en del av nettstedet Norge.no. Tjenesteomfanget vil utvides fortløpende. Alle relevante statlige, kommunale og fylkeskommunale innbyggertjenester vil bli tilgjengelige via MinSide senest i 2009.

Finner du ikke alle relevante statlige, kommunale og fylkeskommunale tjenester på siden din? Det er kanskje fordi det er vanskelig å utvikle gode, og ikke minst sikre tjenester. I dag skriver vi 2010, og vi venter fortsatt på en skikkelig – og ikke minst skikkelig sikker – elektronisk ID.

Gordon vil at offentlige nettjenester skal være like enkelt som å bestille en bok på Amazon eller utføre en transaksjon i nettbanken. Det er en fin tanke, men jeg tror han vil oppdage at mange offentlige tjenester er mer kompliserte enn det – ikke av vond vilje, men fordi for eksempel en byggesøknad er mer komplisert enn å kjøpe en bok på Amazon…

Så kjære Gordon – lykke til når du nå skal forsøke å få alt sammen på plass i løpet av et år. Og hvis det går bra, vil sikkert Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet gjerne ha oppskriften. Den trenger ikke være på papir engang – du kan bare legge den ut på bloggen din, og så kan du twitre om det etterpå.

Oppdatering:

Nå er også videoen av talen lagt ut:

…og jammen er det ikke kommet en offisiell number 10 iPhone Application også. Det blir spennende å se om gjennomføringen blir like bra som markedsføringen.

Hun blogger om skilsmissen vår

Mange har latt seg opprøre over beskrivelser av virkelige, nålevende personer i kunsten – ikke minst etter at Karl Ove Knausgård begynte å dele barndomsminnene sine med det norske bokmarkedet. Men etter en fersk dom i Høyesterett kan det være fritt fram for flere som ønsker å dele minnene sine med allmennheten – også uten kunstneriske kvaliteter.

I 2007 ble det gitt ut en bygdebok med beskrivelser av livet på en gruppe småbruk på Sørlandet. I boka forteller forfatteren også om livet på sitt eget småbruk, inkludert sin egen skilsmisse. Etter utgivelsen har hans tidligere kone gått til sak for å få beskrivelsen tatt ut av boka, og saken har deretter jobbet seg oppover i rettsapparatet.

Høyesterett har valgt å gi forfatteren medhold. Dommerne har blant annet lagt vekt på konsekvensene for biografiske og historiske fremstillinger i sin alminnelighet dersom forfatteren skulle bli dømt. I gjennomgangen av saken pekes det blant annet på:

Enten man bedømmer fortellingen fra X som lokalhistorisk eller selvbiografisk, må utgangspunktet for vurderingen være at det er As egen fortelling som gjengis. Jeg-formen understreker dette subjektive elementet. Etter min oppfatning har B ikke krav på noen beskyttelse mot å bli omtalt i sin tidligere ektemanns beretning fra livet på X.

I forrige uke lanserte Datatilsynet nettstedet slettmeg.no. Her kan man få hjelp dersom det er dukket opp informasjon eller bilder på nett man opplever at krenker personvernet. Nettsiden har flere små bannere som illustrerer ulike problemer brukerne kan ha, slik som Jeg er hatet på Facebook og Hun blogger om skilsmissen vår.

Jeg hadde akkurat lest om dommen da jeg oppdaget sistnevnte banner, og det slo meg at livet på internett plutselig er blitt enda litt vanskeligere. Kanskje kan ikke Datatilsynet og Slettmeg hjelpe mannen i kampanjen sin lenger?

For hva om forfatteren av bygdeboka i stedet hadde valgt å lage en bygdeblogg om opplevelsene sine på småbruket – skilsmisse inkludert? Eller en nettside med beskrivelser fra de ulike gårdene på stedet? Ville ikke det også være As egen fortelling?

På Slettmeg får vi vite at

Hovedregelen er at ingen kan publisere personopplysninger uten frivillig, informert og uttrykkelig samtykke fra den opplysningene gjelder

unntaket er

Dersom det publiseres personopplysninger utelukkende for “kunstneriske, litterære eller journalistiske, herunder opinionsdannende, formål”

Men hva er en blogg? Er det en løpende selvbiografi som lett kunne vært utgitt i 6 bind om bare et forlag hadde vært interessert? Et opinionsdannende debattforum? Eller et kunstprosjekt? Kan den som skriver bloggen selv definere hva den skal være, eller finnes det standarder?

Det er ikke uvanlig at lovverket henger etter i forhold til den teknologiske utviklingen. Kanskje må det en rettsavgjørelse til for å fastslå i hvilken grad denne dommen har overføringsverdi til digitale medier.

Det er altså ikke sikkert du behøver å be eksen din om lov før du blogger om skilsmissen. Men det er uansett god folkeskikk å gjøre det.

Skattelister overalt

Fredag hadde Teknologirådet (Tore og Christine) et innlegg om offentliggjøring av skattelistene på trykk på debattsidene i Dagbladet. Ettersom Dagbladet ikke har lagt innlegget ut på sine nettsider, legger jeg det ut her på Koblinger:

Norske avisredaktører føler internettrevolusjonen på kroppen. Men når det gjelder publisering av skattelistene later de som om ingenting har skjedd.

I dag skal Stortinget behandle offentliggjøringen av skattelistene i Norge. FrPs forslag om å forby offentliggjøring vil ikke bli vedtatt. Debatten er likevel interessant fordi også regjeringspartiene mener ”det bør vurderes begrensninger på hvordan pressen får tilgang til opplysningene i skattelistene."

Internett har vist seg som en ”game changer” også for skattelistene. Skattedataene ligger ikke lenger bare på ligningskontoret i tre uker – de er over alt, hele året: I nettavisene, i søkemotorene, på Facebook og mobilen.

Hovedkilden til denne flommen av skattedata er pressens tilgang til full elektronisk versjon av skattelistene. Definert av pressen som ”journalistisk virksomhet”, har søkbare skattelister i nettavisene vært unntatt fra bestemmelsene i personopplysningsloven.

Under Stortingets høring om skattelistene ga presseorganisasjonene unison støtte til dagens ordning, med henvisning til ytringsfrihet og behovet for åpenhet rundt skattesystemet. Dette ble fulgt opp i avisenes ledere i dagene som fulgte.

Informasjon fra skattelistene kan åpenbart ha en viktig funksjon, som i den såkalte “Vannverkssaken”. Men er “topplister” og skattesøk en forutsetning for å kunne drive denne formen for journalistikk?
Finanskomiteens flertall påpeker at opplysninger om inntekt og formue er av stor interesse for aktører som driver med markedsføring. Sammen med muligheten for å koble annen informasjon på nett, er dette en utfordring for personvernet.

Det er liten tvil om at personvernet blir svekket med dagens nettpublisering av skattelistene. Skattedata brukes langt utover den opprinnelige intensjonen med offentliggjøring. Finnes det løsninger som kan ivareta både personvernet og pressens behov for åpenhet?

En av utfordringene med internett er at det nesten er umulig å trekke tilbake informasjon som allerede er publisert. Dersom pressen får skattelistene i elektronisk form, er det vanskelig å se for seg at de ikke vil finne veien ut på nettet, og de vil være like tilgjengelige for norske nettbrukere selv om de ligger lagret utenfor Norge.

En aktuell løsning er anonymiserte, statistiske data. Slike data kan i tillegg inneholde informasjon om eksempelvis kjønn, fradrag eller skatteklasse. Det vil da være mulig for pressen å gjøre grundigere analyser enn med dagens ordning.

Navngitte skatteytere kan kontrolleres etter pålogging, for eksempel med MinID, men uten mulighet for å hente ut store mengder data. I 2004 greide likevel Nettavisen å omgå en lignende ordning. Det er derfor viktig å vurdere begrensninger i antall oppslag, søkekriterier, loggføring etc.

Dette er ikke en perfekt løsning, men den kan bidra til en bedre balanse i forhold til personvernet. Mange redaksjoner har uttrykt bekymring for datalagringsdirektivet – vil de være like opptatt av personvernet når det gjelder skattelistene?

Eksempel på analog bok

Da åndsverkloven ble revidert forrige gang (i 2005) var det mye snakk om mp3-spillere og DRM (Digital Rights Management). Faktisk så mye at mange trodde loven het mp3-loven…

Den gangen trodde mange at DRM (eller kopisperrer på norsk) var det som skulle redde musikkbransjen fra piratene. I ettertid har bransjen stort sett gått bort fra kopisperrer, og til og med Apple har fjernet sperrene på sine iTunes-formater etter press fra forbrukerorganisasjonene.

Forlagene ligger noen år etter plateselskapene når det gjelder digitale versjoner av sine produkter. Det er kanskje derfor mye av det som skjer med eBøker føles kjent for de av oss som har fulgt dette området en stund?

Denne tegneserien som dumpet ned i innboksen min i dag illustrerer poenget helt utmerket: Why DRM doesn’t work

Og for de som ikke allerede har sett den: Eirik Solheims tegneserie om How Bob the Millionaire became a pirate viser at også film- og TV-bansjen står foran noen utfordringer.

Men dersom DRM ikke virker må man jo finne på noe annet? Jeg tror de fleste er enige i at de som produserer åndsverk må ha noe å leve av, og vi vil jo gjerne at det både skal skrives gode bøker og produseres god film og TV i årene som kommer. Likevel er det ikke til å komme fra at de fleste av de løsningene som har vært presentert de siste årene har flere problematiske sider. Og en av de kanskje mest problematiske er den såkalte graduated response eller three strikes som blant annet Frankrike har innført. Kort fortalt går det ut på at internettleverandørene sender ut advarsler til kunder som driver med fildeling, og etter den tredje advarselen kuttes internettforbindelsen.

Internasjonalt forhandles det for tiden om hvordan man skal stoppe priatkopiering, både fysisk og digital, gjennom ACTA. Norge er ikke med i disse forhandlingene, men det er EU – og dermed vil vi nok bli bundet av avtalen gjennom EØS. En annen som ikke er med, er Peter Hustinx, sjefen for EUs personvernorgan, EDPS.

Det er kommet ut veldig lite informasjon om innholdet i ACTA og hva det faktisk forhandles om. EU sier om ACTA at:

ACTA is about tackling large scale, criminal activity. It is not about limiting civil liberties or harassing consumers.

Men Peter Hustinx er ikke overbevist. Han tror at en form for graduated response er en del av avtalen, og i et 20-siders notat gjør han rede for hvorfor an synes denne typen virkemidler er i strid med grunnleggende rettigheter, og da særlig personvernet:

• Det å overvåke internettbrukeres adferd og å samle inn IP-adressen deres er i strid med deres rett til et privatliv og til privat korrespondanse.
• IP-adresse er å betrakte som personidentifiserbar informasjon (ettersom det er mulig å finne navnet på en internettabonnent ut fra det).
• Den informasjonen som samles inn om nettbrukeren (han/hun lastet opp/ned X til nettside Y på et gitt tidspunkt) er åpenbart relatert til et individs aktivitet, og derfor personlig informasjon.

Hustinx peker også på at tiltakene som settes i verk står ikke i forhold til størrelsen på problemet (proporsjonalitetsprinsippet). En graduated response vil innebære en overvåkning av alle nettbrukere, uavhengig av om de er mistenkt for noe eller ikke. I tillegg er reaksjonen – å bli utestengt fra nettet – en respons som påvirker individets rett til ytring, informasjon, tilgang til eForvaltningsapplikasjoner, markedsplasser, e-post og annen kommunikasjon, og aktiviteter knyttet til skole eller arbeid. Det er heller ikke akkurat en formildende omstendighet at det er private organisasjoner (rettighetshaverne) som skal stå for overvåkningen…

Det kan også være relevant å nevne at den tyske forfatningsdomstolen i sin dom knyttet til datalagringsdirektivet spesifikt pekte på at det ikke skal være mulig for rettighetshaverne å få tilgang til informasjon om hvem som står bak en IP-adresse uten en rettskjennelse.

I Norge er det nettopp satt ned en gruppe som skal se på lignende problemstillinger i forbindelse med en ny revisjon av åndsverksloven. Gruppens sammensetning har vært kritisert, men det finnes i hvert fall minst en representant i gruppen som er opptatt av personvern, nemlig Gisle Hannemyr. Jeg håper likevel samtlige i gruppa bruker litt tid på å lese notatet fra EDPS (European Data Protection Supervisor).

Og gjerne kikke litt på tegneserier. Men i tillegg til – ikke i stedet for.

Mange har sikkert fått med seg at den tyske forfatningsdomstolen i går la store begrensninger på den tyske implementeringen av datalagringsdirektivet. Bare pressemeldingen fra forfatningsdomstolen er på 14 tettskrevne sider på “jus-tysk” – og da tør jeg ikke tenke på hvor lang selve avgjørelsen er… Derfor har jeg vært på jakt etter gode engelske gjengivelser av dommen. Og da er lykken selvsagt å finne en tysk jurist som blogger på engelsk. Ellers er de fleste rapportene mer på overordnet nivå, og det har vært vanskelig å skjønne akkurat hva det er forfatningsdomstolen har slått ned på.

I følge Zohar Efroni er de mest interessante punktene i dommen disse:

• Selve datalagringsdirektivet er ikke grunnlovsstridig. Det er imidlertid de tilleggene til den tyske telekomloven hvor direktivet er implementert. I følge domstolen er de uproporsjonale og krenker den grunnlovsfestede retten til privat kommunikasjon.
• De tyske telekomoperatørene må slette alle data som er lagret etter de (nå ulovlige) tilleggene.

Det er to hovedgrunner til at loven nå er avvist:

• Lagringskravene som telekomoperatørene ble pålagt (lagring i 6 måneder) var uproporsjonale
• Kravene for å få tilgang til dataene var ikke strenge nok. I direktivet stilles det krav om at politiet skal kunne få tilgang til telekomdata i forbindelse med etterforskning av alvorlige (“grave”) forbrytelser. I Tyskland har både politiet og etterretningstjenesten kunnet får tilgang både for forebygging av kriminalitet, og for et bredere spekter av forbrytelser.

Jeg skal forsøke å følge denne saken videre – det er vel håp om at tyskerne kommer med en full versjon på engelsk etter hvert.

Hvem vil kjøpe gratis data?

Noen har kanskje fått med seg at Teknologirådet har et prosjekt om tilgjengeliggjøring av offentlige data. I går hadde vi møte i ekspertgruppa, og et av temaene vi diskuterte var prising av offentlige data. Det er, som mange vet, en god del offentlige data som koster penger. I noen tilfeller kan det være forståelig fordi det er lagt opp til en forretningsmodell hvor salg av data skal finansiere virksomheten, i andre tilfeller kan det synes som om motivasjonen for å enten ønske penger for dataene, eller å ikke ville dele dem er mer ullen.

Trafikanten lar for eksempel applikasjonsutviklere lage applikasjoner av sine sanntidsdata – dersom applikasjonen ikke er kommersiell. Men det koster ikke Trafikanten mer å gi bort dataene dersom formålet er kommersielt. Begrunnelsen for å skille mellom de som ønsker å lage noe som er gratis, og de som ønsker å tjene penger, er kun at det er urettferdig om ikke Trafikanten får noe tilbake dersom noen tjener penger på deres data.

Prosjektet Ibsen.net har tastet inn og publisert folkeutgaven av Ibsens verker. Selv om Ibsens verker er så gamle at de ikke lenger har åndsverksbeskyttelse, så hevder ibsen.net at deres versjon av folkeutgaven er beskyttet etter åndsverkslovens databasevern – fordi den nå ligger på nettet og fordi det har kostet tid og penger å taste den inn. Jeg regner ikke med at Ibsen-prosjektet selv har tenkt å tjene penger på sin nett-versjon av Ibsen, så begrunnelsen for å ikke ville dele denne – offentlig finansierte – versjonen må være at det ville synes blodig urettferdig om et eller annet lite forlag bare skulle trykke opp hele folkeutgaven, og så tjene masse penger på å selge dem billig på REMA.

I går kom Finanskomiteen med sin innstilling om offentliggjøring av skattelistene, og vi finner faktisk noe av det samme igjen her: Flertallet i komiteen er opptatt av at kommersielle aktører ikke skal kunne selge opplysninger fra skattelistene og tjene penger på det. I vår innstilling til komiteen tok Teknologirådet nettopp opp problemet med at kommersielle aktører kan bruke skattelistene i sin profilering av forbrukere (du kan lese hele notatet vårt her), men vår bekymring er først og fremst begrunnet i forbrukerrettigheter og personvern – ikke at noen kanskje kan tjene penger.

Det er interessant at det er så stor motstand mot at noen skal kunne tjene penger på gratis offentlige data, fordi det er nettopp dette som var den opprinnelige motivasjonen til EUs gjenbruksdirektiv. Gjennom å frigi offentlige data skal man bidra til innovasjon og verdiskapning, som igjen genererer inntekter til fellesskapet gjennom skatter og avgifter.

Motstand mot at noen skal kunne tjene penger på noe som er gratis er en ganske forståelig ryggmargsrefleks. Dersom jeg har en brukt gjenstand og gir den til noen i stedet for å kaste den, og den som får den så legger den ut på Finn og tjener 500 kr, så føles det jo litt som om jeg har tapt 500 kr – selv om jeg aldri ville funnet på å legge den ut på Finn selv. I forhold til offentlige data tror jeg dette er en ryggmargsrefleks vi må jobbe litt med: I stedet for å gremmes over de 500 kr (som jeg aldri egentlig ville tjent uansett), må jeg lære meg å glede meg over at noen som var mer driftige enn meg bidro til verdiskapningen i samfunnet. Eller?

Er det greit at noen tjener penger på å få “våre” data gratis?

Cloud computing

Forrige uke var jeg på en konferanse i København om Cloud Computing i offentlig sektor. Arrangørene har lagt ut alle presentasjonene her,

Det var mange spennende innlegg i løpet av dagen:

Michael Nelson, dagens første taler, mener at internettrevolusjonen bare er 15% på vei, og at vi har mye spennende i vente. En viktig trend vi står overfor i dag er det han kalte “the cheap revolution”, med billig maskinvare, åpen kildekode, cloud computing, og “gjør-det-selv-brukerstøtte” (underforstått at ting er blitt så enkle at man kan fikse ting selv, eller man kan finne svar på internett).

Nelson kom også med det han selv omtalte som “hårete forutsigelser”:

• Om 5 år v il 80% av all databehandling og -lagring skje i skyen

• Internet of things: Om fem år er 100 mrd dingser og sensorer koblet til nettet

Hvordan kan myndighetene være tidlig ute i å ta i bruk ny teknologi? Myndighetene må være tidlig på banen, og politikken må oppdateres blant annet i forhold til personvern, åndsverksbeskyttelse, ansvar, gjennomsiktighet (hvordan er systemet bygd opp, hvor er dataene lagret, hvem har ansvaret?) og konkurransepolitikk.

Anbefalt lesestoff: Economist-artikkel fra 23.10.08: Let it rise (dessverre bare abonnenter)

Michael Hald fra danske KL mente at alle som driver med IT-drift i offentlig sektor burde være interesserte i “skyen”. For hvor mye tid bruker man ikke på å oppgradere, teste, patche, teste… og så er alle sure likevel. Han pekte også på spesielle bekymringer for offentlig sektor, spesielt knyttet til sikkerhet. Han våget seg også på en “hårete spådom”: Om fem år er det ikke lenger servere i offentlig sektor. – Og den største bekymringen da blir selvsagt: Hva skal vi da gjøre med all plassen i serverrommene?

Magnus Andersen fra selskapet Podcastmachine fortalte om hvordan selskapet hans er helt “sky-basert”. De har ikke LAN, ingen servere – alt de gjør er basert på ulike cloud computing-tjenester. På den måten har de hatt svært lave oppstartskostnader, og kan skalere løsningene sine etter hvert som de får mer kunder.

Det siste innlegget inspirerte meg til å tenke på om ikke Teknologirådet kunne flytte alt vi har over i “skyen”. Vi begynner nemlig å få ganske gammel både programvare og maskinvare, og har fått beskjed fra IT-leverandøren vår om at det er på tide å skifte ut den gamle serveren. Men hvorfor skal vi det egentlig? Kanskje det finnes like gode – og mye billigere – tjenester for kontorstøtteapplikasjoner, filserver og kalender/e-post i skyen? Og stort mer bruker vi i grunnen ikke. Dessuten er vi et av få offentlige organer som ikke driver saksbehandling eller håndterer hemmelige eller personsensitive data.

Dersom noen har erfaringer med overgang fra tradisjonell IT-drift til “skyen”, eller bare har gode forslag, så er vi veldig interessert. Og når vi eventuelt kommer i gang med en flytting til skyen skal jeg selvsagt holde dere oppdatert.

Saken forklart: Datalagringsdirektivet

Samferdselsdepartementet, Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet og Justisdepartementet sendte i dag Datalagringsdirektivet (dvs mulig implementering av direktivet i Norge) ut på høring.

Høringsdokumentet finnes her.

I tillegg til den tradisjonelle høringen, har de opprettet en egen blogg for direktivet, hvor det er åpent for alle som vil å kommentere og å komme med innspill.

Det blir spennende å følge debatten på bloggen – både for debattens egen skyld, men ikke minst for å se hvordan dette fungerer som kanal i forbindelse med en slik høring. Når man inviterer folk til å å komme med innspill, må man jo også ta seg tid til å behandle dem, og jeg er spent på f.eks hvilken status Samferdselsdepartementet har tenkt å gi disse innspillene. Hvordan skal de vurderes i forhold til de mer tradisjonelle høringssvarene? Departementet har valgt en plattform hvor man kan være anonym når man kommer med innspill – hvordan vil det påvirke debatten? Og vil bloggen kunne konkurrere med alle de andre arenaene hvor direktivet allerede diskuteres, for eksempel nettavisene?

Jeg vil uansett oppfordre alle som har en mening om saken til å engasjere seg – elektronisk eller analogt – slik at departementene og politikerne på Stortinget får best mulig beslutningsgrunnlag før saken skal behandles. Og for de som trenger et lite “krasj-kurs” i Datalagrinsdirektivet og synes et 60-siders høringsnotat er mye å gi seg i kast med, kan jeg anbefale Teknologirådets 2-siders saken forklart.

Høringsfristen er forøvrig 12. april.