I dette åpne nummeret er det et stort spenn i temaer og problemstillinger: Levinas’ begrep om kvinnelig annethet, Kirkegaard og kjærlighet, norsk nykantianisme, filosofi i skolen og arbeidets filosofi. Vi har altså både diskusjoner av klassiske filosofiske problemstillinger og diskusjoner som dreier som om hvordan filosofien kan anvendes som redskap til dannelse og kunnskapsutvikling.

Fra redaktør Kjersti Fjørtofts leder:

Gry Ane Vikanes Lavik analyserer Emanuel Levinas sitt begrep om kvinnelig annethet i lys av Simone de Beauvoirs kritiske analyserer av kvinnen som det andre. Hun mener at Levinas langt på vei bekrefter Beavours teori om at kvinnelighet tradisjonelt er definert med mannlighet som norm.

I artikkelen «Filosofi og kjærlighet» argumenterer Inga Bostad for å reetablere og utvide begrepet om nestekjærlighet. Dette gjør hun gjennom en analyse av Kirkegaard sitt skrift om kjærlighetens gjerninger og Adornos kritkk av kritikk av Kirkegaard.

Deretter er det norsk filosofihistorie som står på menyen. I artikkelen «Drømmen om verdiene – brytninger i den nykantianske Skillelinjen-kretsen» tar Haakon Flemmen for seg en bevegelse i norsk filosofihistorie, nærmere bestemt en gruppe som ville innføre en kantiansk positivismekritikk i norsk filosofi. Gjennom en analyse av gruppens eneste utgivelse, programskriftet Skillelinjen, diskuterer han hvorfor prosjektet strandet.

I artikkelen «Danning i retning av menneskelig modenhet og visdom gjennom filosofisk dialog?» diskuterer Guro Hansen Helskog ulike modeller for å bruke filosofi som redskap for danning og kunnskapsutvikling. Vi avslutter med Elin Svennebys «Det gode arbeidsliv», som er en anmeldelse av boken Arbeidets filosofi skrevet av Lars Svendsen.

Fra: NFT – 1-2012 — http://www.idunn.no/ts/nft/2012/01

Fersk utgave av Norsk filosofisk tidsskrift

I siste nummer av Norsk filosofisk tidsskrift for 2011 feires David Hume (1711–1776) med to nye artikler. Her belyses sider ved Humes forfatterskap som er relativt ukjente i norsk sammenheng. Ellers står både Jürgen Habermas, John Rawls, Immanuel Kant og matematikkfilosofi på programmet.

Fra redaktør Kjersti Fjørtofts leder:

I år er det 300 år siden David Hume ble født. I den anledning åpner vi nummeret med to artikler som diskuterer ulike sider ved Hume sin filosofi. Hume er både kjent og ukjent for det norske filosofiske publikummet. Alle som har tatt ex. phil. i Norge kjenner Hume som empirist og som en som har problematisert kausalitetsforestillingen. Han er også kjent som en som mente at fornuften er, og bare bør være, følelsenes slave.

Hume har skrevet kjente verk som A Treatise of Human Nature (1739–1740) og Enquiries Concerning Human Understanding (1748). Etter at han 40 år gammel hadde utgitt An Enquiry Concerning the Principles of Morals (1751) brukte han resten av livet til å behandle emner som angår religion, politikk, historie, økonomi og andre samfunnsspørsmål. Disse sidene ved Humes forfatterskap er relativt ukjente, i det minste ukommenterte, i norsk filosofi.

Humes filosofi er en del av en større intellektuell bevegelse i samtiden. Noe av det som kjennetegner denne bevegelsen, som gjerne blir kalt den skotske opplysningstiden, er ønsket om å utvikle samfunnsforståelse til vitenskap, blant annet gjennom analyse av historiske prosesser. I «Frihet, likhet og sikkerhet» argumenterer Thomas Krogh for at Humes historiefilosofi og Hume sin teori om den menneskelige natur ikke må leses som to ulike prosjekter. Med utgangspunkt i historiefilosofien argumenterer han for at Humes teori om den menneskelige natur ikke er a historisk og uforanderlig. Slik etablerer han et mer sammensatt bilde av en sammensatt filosofi og hans filosofi. I «David Hume og psykologien bak kausal induksjon» tar Paul Rækstad tak i et kjent problem fra Humes filosofi, nemlig kausalitet. Han argumenterer for at det er feil å lese Humes teoretiske filosofi bare som et uttrykk for skeptisk empirisme. Han mener Humes ideer om kausal induksjon kan leses som en tidlig form for kognitiv psykologi.

Fra Hume går vi over til artikkelen «Diskursteoriens differensiering: Hvorfor Habermas’ diskursetikk ikke er diskursetikk». Øystein Lundestad viser at Habermas sin normative teori gjennomgår en begrepsmessig utvikling som han mener blir oversett, undervurdert eller misforstått i kommentarlitteraturen alt for ofte. På bakgrunn av de endringene som skjer i Habermas sitt sene forfatterskap, der skillet mellom etikk, moral og rett blir stadig mer utviklet, argumenterer han for at teorien utviklet seg fra å være «diskursetikk» til «diskursteori».

I artikkelen «Rasjonalitet og rettferdighet hos Kant og Rawls. Er John Rawls en kantianer?» diskuterer Morten Kinander John Rawls sin rettferdighetsteori i forhold til Kants politiske filosofi. Kinander mener at selv om det er vanligst å etablere en forbindelse mellom Rawls’ rettferdighetsteori og Kants moralfilosofi, så ligger Rawls’ teori nærmere Kants politiske filosofi. Grunnen til det er at Rawls vender oppmerksomheten fra den personlige moralen til den politiske moralen som bør ligge til grunn for politiske og rettslige institusjoner. Vi avslutter nummeret med Kim-Erik Berts artikkel «Bevis och övertygelse – om behovet av att bevisa matematiska satser». Berts mener at matematiske bevis ikke utelukkende kan knyttes til overbevisning og at det har konsekvenser for filosofisk forståelse av matematikk generelt.

Fra: NFT – 3-2011 — http://www.idunn.no/ts/nft/2011/04

(Illustrasjon: iStock)

Norsk filosofisk tidsskrift ønsker bidrag til et temanummer om danning. Vi er ute etter artikler som diskuterer danning som pedagogisk-filosofisk grunnbegrep og ulike filosofihistoriske konsepsjoner av hva dannelse er.

Andre aktuelle temaer kan være hvordan begrepet om danning knytter seg til teorier om identitet, kjønn, eksistens, estetikk og etikk, hvordan begrepet konstitueres i utdanningspolitiske debatter i dag og hvordan ulike samfunnsmessige kontekster kan virke inn på forståelsen av danning.

Vi ønsker også bidrag som diskuterer danningens form relatert til innhold. Dessuten bidrag som stiller spørsmål ved om et begrep om danning – eller «dannelse» – fremdeles bør (re)formuleres; eller om det har utspilt sin rolle.

• Lengde: 12–15 sider
• Frist for innsending av bidrag er 30. april 2012
• Bidragene sendes til: kjersti.fjortoft@uit.no, jonas.jakobsen@uit.no og mariann.solberg@uit.no

Ny utgave av Norsk filosofisk tidsskrift

Platons syn på utdanning, Niccolò Machiavelli plass i filosofihistorien, fosterets moralske status, forklaringer på fenomenalbevissthet – og sannhetsbegreper hos Heidegger og Adorno. Denne utgaven av Norsk filosofisk tidsskrift er et åpent nummer med stor variasjon med tanke på både problemstillinger og tema.

Fra redaktør Kjersti Fjørtofts leder:

I artikkelen «Utdanningssystem og rettferdighet i Platons Staten» argumenterer Roar Anfinsen for at den måten Platons idé om utdanningssystemet tradisjonelt blir fremstilt på i ex.phil-sammenhenger, ikke holder. Veldig mange filosofer i Norge har erfaring med lærebøker og undervisning til ex.phil., og det kan nok være nyttig å diskutere den fortolkningstradisjonen som har utviklet seg i dette faget. Anfinsen argumenterer for at det ikke er riktig å fremstille Platons utdanningssystem som et egalitært system der alle i utgangspunktet har like muligheter. Det er snarere slik at produsentklassens barn ikke er innlemmet i systemet, og de er dømt til å forbli i den klassen de er født inn i.

Fra et oppgjør med den tradisjonelle ex.phil-fremstillingen av Platon går vi over til Dag Erik Johnsens oppgjør med Machiavelli-fortolkningen. I «En tolkning av Machiavellis syn på religion og politikk i lys av hans antropologi – en kommentar til ’Pococks kabal’», argumenterer Johnsen for at Pocock feilaktig plasserer Machiavelli i en klassisk borgerdydstradisjon, mens han heller bør leses som en tidlig moderne tenker med paralleller til Thomas Hobbes.

Det neste bidraget tar opp et svært sentral og mye diskutert problem i moralfilosofi og medisinsk etikk. I artikkelen «To teorier om fosterets moralske status» diskuterer Morten Magelssen to dominerende filosofiske teorier om fosterets moralske status. Artikkelen tar for seg en diskusjon mellom de som knytter fosterets moralske verdi til dets tilhørighet og de som mener at fosteret får moralsk verdi når det har utviklet bestemte nødvendige egenskaper.

I artikkelen «Lenestolsfilosofi og fenomenalbevissthetens rolle i naturen» diskuterer Mette Kristine Hansen spørsmålet om tradisjonell fysikalisme kan forklare fenomenalbevissthet som et naturlig fenomen. Hun svarer negativt på dette spørsmålet og argumenterer for at type F-monisme er den posisjonen som best kan forklare fenomenalbevissthet.

Fra en diskusjon av et grunnleggende bevissthetsfilosofisk spørsmål går vi over på estetikkens område. I artikkelen «Sannhet som kunst: Om å lese Heidegger og Adorno» diskuterer Rebecka Sofia Ahvenniemi Heidegger og Adornos sannhetsbegreper. Forfatteren ser en sammenheng mellom måten både Heidegger og Adorno relaterer sannhet til kunsten og måten de selv skriver filosofi. Dette nummeret har sterkt innslag av bidrag fra unge, nyutdannede og stipendiater og gir oss et innblikk i det mangfoldet av filosofiske interesser som fins der ute.

Kjersti Fjørtoft, redaktør

Fra: NFT – 3-2011 — http://www.idunn.no/ts/nft/2011/03

Ph.d.-student og interessert i danning? I slutten av september kan du delta på et tredagers kurs i pedagogisk filosofi. Søknadsfrist 10. august

Ph.d.-student og interessert i danning? I slutten av september kan du delta på et tredagers kurs i pedagogisk filosofi. Søknadsfrist 10. august

G.W.F. Hegels ideer står sentralt i siste nummer av Norsk filosofisk tidsskrift. Utsnitt av Jakob Schlesingers portrett fra 1831. (Kilde: Wikimedia commons)

Er det mulig å etablere et skarpt skille mellom det gode og det rette? Hvilke begrensinger bør gjelde for offentlige diskusjoner? Hva er demokratiets normative grunnlag? I siste nummer av Norsk filosofisk tidsskrift er kritisk teori og Hegel et bakteppe for flere av bidragene.

Fra redaktør Kjersti Fjørtofts leder:

I artikkelen «Habermas og diskursens anerkjennelse» argumenterer Thomas Stølen for at Habermas sitt skille mellom det som er rett og det som er godt er vanskelig å opprettholde fordi enhver diskurs forutsetter at individer identifiserer seg med diskursen og finner det meningsfylt å delta i den. Stølen mener at diskursetikken ikke integrerer Hegel sin teori om anerkjennelse på en tilfredsstillende måte, til tross for at det er Habermas sin ambisjon å gjøre nettopp det. I følge Stølen overser Habermas den nære forbindelsen mellom subjektivitet og normativitet som Hegel etablerer.

I artikkelen «Demokratisk anerkjennelseskamp» stiller Odin Lysaker spørsmålet om hva som er radikalt i Axel Honneths demokratiteori. Bakgrunnen for drøftingen er Nancy Frasers påstand om at Honneth reduserer politisk teori til moralpsykologi og til en kulturalisert identitetspolitikk. Lysaker argumenterer for at denne kritikken ikke treffer og mener at Honneths anerkjennelsesteori kan tolkes og rekonstrueres som en flerdimensjonal radikal demokratiteori.

Georg Wilhelm Friedrich Hegel (1770–1831). Portrettert av Jakob Schlesinger i 1831. (Kilde: Wikimedia commons)

Spørsmål om demokrati og anerkjennelse er også tema i Nils Oskal sin artikkel «Hva er urfolksfilosofi? Om ulike sammenhenger mellom kultur, filosofi og politikk». Oskal drøfter hvordan offentlig diskusjon kan gi rom for kulturelle livsanskuelser og kulturell argumentasjon. Han viser hvordan en konkret debatt, reist av canadiske urfolk, om spiritualitet og urfolksfilsofi går til kjernen av problemstillinger som blir stadig mer sentrale innenfor politisk liberalistiske normative teorier, nemlig forholdet mellom kulturell argumentasjon og offentlig fornuftsbruk. Etter Oskals artikkel forlater vi de genuint etiske og politisk filosofiske problemstillingene og går over til Hegels åndsbegrep.

I artikkelen «Intersubjektivitet, kartesiansk subjekt eller kosmisk ånd?» diskuterer Terje Sparby forholdet mellom Charles Taylors og Jürgen Habermas’ tolkning av Hegels åndsbegrep. Sparby diskuterer fordeler og ulemper ved Taylors «kosmologiske» og Habermas «intersubjektivistiske» tolkning av Hegels åndsbegrep. I følge Sparby kan det beste fra disse to tradisjonene integreres i en tolkning som både tar Hegels ontologiske forutsetninger og hans kritikk av kartesianismen på alvor.

I den siste artikkelen i dette nummeret skyves fokuset fra etikk, politikk og hegelianske filosofi til oppfatninger om hvordan språk og kommunikasjon skal forstås. I artikkelen «Davidson versus Chomsky: Om fellesspråket» drøfter Jonathan Knowles hvorvidt Noam Chomskys kritikk av semantisk baserte språkteorier rammer Donald Davidsons oppfatning av grunnlaget for mellommenneskelig kommunikasjon slik den formuleres i «A Nice Derangement of Epitaphs». Som forfatteren sier selv: «Det argumenteres for at Davidsons posisjon er motsetningsfull, og at et ‘ingen-fellesspråk-syn’ bedre lar seg kombinere med Chomskys tilnærming».

God lesning!

Kjersti Fjørtoft, redaktør

Fra: NFT – 2-2011 — http://www.idunn.no/ts/nft/2011/0

G.W.F. Hegels ideer står sentralt i siste nummer av Norsk filosofisk tidsskrift. Utsnitt av Jakob Schlesingers portrett fra 1831. (Kilde: Wikimedia commons)

Er det mulig å etablere et skarpt skille mellom det gode og det rette? Hvilke begrensinger bør gjelde for offentlige diskusjoner? Hva er demokratiets normative grunnlag? I siste nummer av Norsk filosofisk tidsskrift er kritisk teori og Hegel et bakteppe for flere av bidragene.

Fra redaktør Kjersti Fjørtofts leder:

I artikkelen «Habermas og diskursens anerkjennelse» argumenterer Thomas Stølen for at Habermas sitt skille mellom det som er rett og det som er godt er vanskelig å opprettholde fordi enhver diskurs forutsetter at individer identifiserer seg med diskursen og finner det meningsfylt å delta i den. Stølen mener at diskursetikken ikke integrerer Hegel sin teori om anerkjennelse på en tilfredsstillende måte, til tross for at det er Habermas sin ambisjon å gjøre nettopp det. I følge Stølen overser Habermas den nære forbindelsen mellom subjektivitet og normativitet som Hegel etablerer.

I artikkelen «Demokratisk anerkjennelseskamp» stiller Odin Lysaker spørsmålet om hva som er radikalt i Axel Honneths demokratiteori. Bakgrunnen for drøftingen er Nancy Frasers påstand om at Honneth reduserer politisk teori til moralpsykologi og til en kulturalisert identitetspolitikk. Lysaker argumenterer for at denne kritikken ikke treffer og mener at Honneths anerkjennelsesteori kan tolkes og rekonstrueres som en flerdimensjonal radikal demokratiteori.

Georg Wilhelm Friedrich Hegel (1770–1831). Portrettert av Jakob Schlesinger i 1831. (Kilde: Wikimedia commons)

Spørsmål om demokrati og anerkjennelse er også tema i Nils Oskal sin artikkel «Hva er urfolksfilosofi? Om ulike sammenhenger mellom kultur, filosofi og politikk». Oskal drøfter hvordan offentlig diskusjon kan gi rom for kulturelle livsanskuelser og kulturell argumentasjon. Han viser hvordan en konkret debatt, reist av canadiske urfolk, om spiritualitet og urfolksfilsofi går til kjernen av problemstillinger som blir stadig mer sentrale innenfor politisk liberalistiske normative teorier, nemlig forholdet mellom kulturell argumentasjon og offentlig fornuftsbruk. Etter Oskals artikkel forlater vi de genuint etiske og politisk filosofiske problemstillingene og går over til Hegels åndsbegrep.

I artikkelen «Intersubjektivitet, kartesiansk subjekt eller kosmisk ånd?» diskuterer Terje Sparby forholdet mellom Charles Taylors og Jürgen Habermas’ tolkning av Hegels åndsbegrep. Sparby diskuterer fordeler og ulemper ved Taylors «kosmologiske» og Habermas «intersubjektivistiske» tolkning av Hegels åndsbegrep. I følge Sparby kan det beste fra disse to tradisjonene integreres i en tolkning som både tar Hegels ontologiske forutsetninger og hans kritikk av kartesianismen på alvor.

I den siste artikkelen i dette nummeret skyves fokuset fra etikk, politikk og hegelianske filosofi til oppfatninger om hvordan språk og kommunikasjon skal forstås. I artikkelen «Davidson versus Chomsky: Om fellesspråket» drøfter Jonathan Knowles hvorvidt Noam Chomskys kritikk av semantisk baserte språkteorier rammer Donald Davidsons oppfatning av grunnlaget for mellommenneskelig kommunikasjon slik den formuleres i «A Nice Derangement of Epitaphs». Som forfatteren sier selv: «Det argumenteres for at Davidsons posisjon er motsetningsfull, og at et ‘ingen-fellesspråk-syn’ bedre lar seg kombinere med Chomskys tilnærming».

God lesning!

Kjersti Fjørtoft, redaktør

Fra: NFT – 2-2011 — http://www.idunn.no/ts/nft/2011/0

Illustrasjon: iStock

Det finnes ingen krystallklar definisjon på hva en filosofisk kanon er, og det finnes flere ulike fremstillinger av filosofihistorien. Likevel bidrar både kanon og de filosofihistoriske fremstillingene sterkt til å forme filosofifaget. Det er én av grunnene til at vi i dette nummeret av Norsk filosofisk tidsskrift har ønsket å rette søkelyset mot Vestens filosofiske kanon og filosofihistorie.

Norsk filosofisk tidsskrift er ute med et nytt temanummer om filosofihistorie og kanondannelse. Her er lederen, skrevet av Kjersti Fjørtoft og Tove Pettersen.

Selv om begrepet «kanon» ikke lar seg entydig definere, kan det imidlertid beskrives som en liste av autoritative tekster innenfor en bestemt fagtradisjon. Tekstene er autoritative i den forstand at det er disse tekstene de nye studentene introduseres for, og som alle innenfor fagtradisjonen forventes å ha lest og dermed (skal kunne) forholde seg til. Å kjenne til blant annet Platon og Aristoteles’ filosofi er et nødvendig (men selvsagt ikke tilstrekkelig) kriterium for å kunne kalle seg filosof. At en tekst får plass i kanon, impliserer også at den representerer gode og viktige filosofifaglige bidrag, som av den grunn bør videreformidles til kommende generasjoner. Kanontekstene kan derfor sies å være eksemplariske tekster, om enn på ulike måter.

En kanon er ikke fastlagt en gang for alle; noen filosofer går ut, og andre kommer inn. Det er variasjoner mellom ulike fagmiljøer og læresteder om hvorvidt enkeltfilosofer som Nietzsche, Kierkegaard, Heidegger, Sartre og Mill skal være med. Noen filosofer vil imidlertid alltid være der; det er vanskelig å tenke seg en filosofisk kanon uten at tekster av Platon, Aristoteles, Descartes, Hume og Kant er representert.

Utvelgelse

Hvem skal med? Jean-Paul Sartre og Simone de Beauvoir. (Kilde: Wikimedia commons)

Kanonfilosofene og de filosofene som ligger like utenfor den kanoniserte listen utgjør filosofihistorien, og de gir en kronologisk fremstilling av utviklingen av det som anses å være viktige filosofiske spørsmål og svar, og som man ønsker skal være en del av den filosofiske forståelseshorisonten til dagens filosofer. Derfor er det selvfølgelig viktig å stille spørsmål ved hvordan utvelgelsen av kanontekstene og fremstillingen av filosofihistorien foregår. Noen tekster velges ut på bekostning av andre, og denne utvelgelsesprosessen bør kontinuerlig debatteres.

Ett av kjennetegnene ved den filosofiske kanon er for eksempel at den aldri har inneholdt en tekst skrevet av en kvinnelig filosof. Filosofihistorien fremstilles også vanligvis uten noen kvinnelige filosofer. Hvorfor er det slik? Fra dette faktum kan man lett trekke den konklusjonen at det ikke finnes kvinner som har skrevet gode og viktige filosofiske tekster. Feministiske filosofer har imidlertid dokumentert at det ikke er tilfelle, og med utgangspunkt i dette har kjønnsskjevheten i den vestlige filosofiens kanon blitt kritisert og forsøkt endret.

Visse temaer

Det er ikke bare spørsmålet om hvem som skal være med, men også hvilke temaer som skal inkluderes som kan diskuteres. Det foregår nemlig også en utvelgelsesprosess når det gjelder det filosofiske innholdet. Et sentralt spørsmål er om tekster som omhandler metafysikk og erkjennelsesteori skal velges på bekostning av kjønnsfilosofi og politisk filosofi – og dermed konstituere de to førstnevne delområder som mer viktige enn de to andre.

Utvelgelsen av kanontekster og fremstillingen av filosofihistorien handler også om avgrensing til andre fagfelt, deriblant idéhistorie, teologi og litteratur, og bidrar således til å etablere grensene for hvilke fagfelt som kan regnes som tilhørende filosofien. De tekstene som får plass i den filosofiske kanon og som blir omtalt i de filosofihistoriske fremstillingene, medvirker også til å bestemme de filosofiske sjangerkravene – det er ikke alle skrivemåter som er tillatt selv om temaene i seg selv nok kan betraktes som filosofiske.

Om artiklene i nummeret

Ingeborg Owesen skriver om feminisme og filosofihistorie i siste nummer av Norsk Filosofisk Tidsskrift. (Kilde: UiO)

I artikkelen «om å kanonisere det som har unndratt seg kanonisering: feminisme og filosofihistorie» argumenterer Ingeborg Owesen for en hermeneutisk tolkning av kanon der den etablerte kanon gjøres til kilde for å oppdage «glemte» og skjulte kanoner. Hun argumenterer verken for å endre eller legge til kvinner i kanon, men for å bruke kanon som ressurs for å forstå feminismens historie. Ifølge Owesen fins det ikke én kanon, men flere.

Kvinners fravær i kanon er også tema for Eilin Høgmann Dehli sin artikkel «Hvor ble det av kvinnene? – En analyse av kvinnelige filosofers fravær i den filosofiske kanon.» Dehli utfordrer oppfatningen om at grunnen til at kvinnelige filosofer ikke er inkludert i kanon, er at kvinner ikke har produsert gode nok tekster. Hun argumenterer for at utelukkelsen av kvinner blant annet må forklares i lys av hva som til enhver tid er blitt regnet som viktige tema, sjangerkrav og etablerte argumentasjonsmåter.

I artikkelen «Det som gjelder – noen refleksjoner omkring filosofisk kanon» argumenterer Kjell Madsen for at kanon ikke bare skapes av autoritative filosofer og tekster, men også av kultur, holdning og virksomheter. Det fins også kanonisk uro, og den etablerte kanon viser sin styrke ved å generere slik uro, eller mot-kanon. Erik Lundestad løfter fram deler av den norske filosofien før Arne Næss. Han diskuterer Anton Martin Schweigaards kritikk av tysk filosofi som er blitt tolket som et forsøk på å avvise filosofien. Lundestad argumenterer for at Schweigaards kritikk ikke er et oppgjør, men en kritikk som har mye til felles med den type filosofi som vi finner i den amerikanske pragmatismen og hos G. E. More.

De to siste artiklene i dette nummeret er på hver sin måte innlegg i debatter om hva det vil si å arbeide med filosofihistorie og om hva som gir en tekst, eller en filosof, status som klassiker. Erik Brown diskuterer skillet mellom det han kaller «samtidsaktuelle» og «samtidsrelevante» klassikere. Samtidsaktuelle klassikere kan, ifølge Brown, trekkes direkte inn i vår tids filosofiske diskusjoner, mens samtidsrelevante klassikere tar opp problemstillinger som fungerer mer som et historisk bakteppe for diskusjoner som foregår i dag. I artikkelen «Filosofi og filosofihistorie: et trøblete samliv» diskuterer Knut Ågotnes hva filosofihistorie er, og hvordan vi skal forstå forholdet mellom filosofihistorie og idéhistorie.

Fra: NFT – 4-2010 — http://www.idunn.no/ts/nft/2010/04/art04

Illustrasjon: iStock

Det finnes ingen krystallklar definisjon på hva en filosofisk kanon er, og det finnes flere ulike fremstillinger av filosofihistorien. Likevel bidrar både kanon og de filosofihistoriske fremstillingene sterkt til å forme filosofifaget. Det er én av grunnene til at vi i dette nummeret av Norsk filosofisk tidsskrift har ønsket å rette søkelyset mot Vestens filosofiske kanon og filosofihistorie.

Norsk filosofisk tidsskrift er ute med et nytt temanummer om filosofihistorie og kanondannelse. Her er lederen, skrevet av Kjersti Fjørtoft og Tove Pettersen.

Selv om begrepet «kanon» ikke lar seg entydig definere, kan det imidlertid beskrives som en liste av autoritative tekster innenfor en bestemt fagtradisjon. Tekstene er autoritative i den forstand at det er disse tekstene de nye studentene introduseres for, og som alle innenfor fagtradisjonen forventes å ha lest og dermed (skal kunne) forholde seg til. Å kjenne til blant annet Platon og Aristoteles’ filosofi er et nødvendig (men selvsagt ikke tilstrekkelig) kriterium for å kunne kalle seg filosof. At en tekst får plass i kanon, impliserer også at den representerer gode og viktige filosofifaglige bidrag, som av den grunn bør videreformidles til kommende generasjoner. Kanontekstene kan derfor sies å være eksemplariske tekster, om enn på ulike måter.

En kanon er ikke fastlagt en gang for alle; noen filosofer går ut, og andre kommer inn. Det er variasjoner mellom ulike fagmiljøer og læresteder om hvorvidt enkeltfilosofer som Nietzsche, Kierkegaard, Heidegger, Sartre og Mill skal være med. Noen filosofer vil imidlertid alltid være der; det er vanskelig å tenke seg en filosofisk kanon uten at tekster av Platon, Aristoteles, Descartes, Hume og Kant er representert.

Utvelgelse

Hvem skal med? Jean-Paul Sartre og Simone de Beauvoir. (Kilde: Wikimedia commons)

Kanonfilosofene og de filosofene som ligger like utenfor den kanoniserte listen utgjør filosofihistorien, og de gir en kronologisk fremstilling av utviklingen av det som anses å være viktige filosofiske spørsmål og svar, og som man ønsker skal være en del av den filosofiske forståelseshorisonten til dagens filosofer. Derfor er det selvfølgelig viktig å stille spørsmål ved hvordan utvelgelsen av kanontekstene og fremstillingen av filosofihistorien foregår. Noen tekster velges ut på bekostning av andre, og denne utvelgelsesprosessen bør kontinuerlig debatteres.

Ett av kjennetegnene ved den filosofiske kanon er for eksempel at den aldri har inneholdt en tekst skrevet av en kvinnelig filosof. Filosofihistorien fremstilles også vanligvis uten noen kvinnelige filosofer. Hvorfor er det slik? Fra dette faktum kan man lett trekke den konklusjonen at det ikke finnes kvinner som har skrevet gode og viktige filosofiske tekster. Feministiske filosofer har imidlertid dokumentert at det ikke er tilfelle, og med utgangspunkt i dette har kjønnsskjevheten i den vestlige filosofiens kanon blitt kritisert og forsøkt endret.

Visse temaer

Det er ikke bare spørsmålet om hvem som skal være med, men også hvilke temaer som skal inkluderes som kan diskuteres. Det foregår nemlig også en utvelgelsesprosess når det gjelder det filosofiske innholdet. Et sentralt spørsmål er om tekster som omhandler metafysikk og erkjennelsesteori skal velges på bekostning av kjønnsfilosofi og politisk filosofi – og dermed konstituere de to førstnevne delområder som mer viktige enn de to andre.

Utvelgelsen av kanontekster og fremstillingen av filosofihistorien handler også om avgrensing til andre fagfelt, deriblant idéhistorie, teologi og litteratur, og bidrar således til å etablere grensene for hvilke fagfelt som kan regnes som tilhørende filosofien. De tekstene som får plass i den filosofiske kanon og som blir omtalt i de filosofihistoriske fremstillingene, medvirker også til å bestemme de filosofiske sjangerkravene – det er ikke alle skrivemåter som er tillatt selv om temaene i seg selv nok kan betraktes som filosofiske.

Om artiklene i nummeret

Ingeborg Owesen skriver om feminisme og filosofihistorie i siste nummer av Norsk Filosofisk Tidsskrift. (Kilde: UiO)

I artikkelen «om å kanonisere det som har unndratt seg kanonisering: feminisme og filosofihistorie» argumenterer Ingeborg Owesen for en hermeneutisk tolkning av kanon der den etablerte kanon gjøres til kilde for å oppdage «glemte» og skjulte kanoner. Hun argumenterer verken for å endre eller legge til kvinner i kanon, men for å bruke kanon som ressurs for å forstå feminismens historie. Ifølge Owesen fins det ikke én kanon, men flere.

Kvinners fravær i kanon er også tema for Eilin Høgmann Dehli sin artikkel «Hvor ble det av kvinnene? – En analyse av kvinnelige filosofers fravær i den filosofiske kanon.» Dehli utfordrer oppfatningen om at grunnen til at kvinnelige filosofer ikke er inkludert i kanon, er at kvinner ikke har produsert gode nok tekster. Hun argumenterer for at utelukkelsen av kvinner blant annet må forklares i lys av hva som til enhver tid er blitt regnet som viktige tema, sjangerkrav og etablerte argumentasjonsmåter.

I artikkelen «Det som gjelder – noen refleksjoner omkring filosofisk kanon» argumenterer Kjell Madsen for at kanon ikke bare skapes av autoritative filosofer og tekster, men også av kultur, holdning og virksomheter. Det fins også kanonisk uro, og den etablerte kanon viser sin styrke ved å generere slik uro, eller mot-kanon. Erik Lundestad løfter fram deler av den norske filosofien før Arne Næss. Han diskuterer Anton Martin Schweigaards kritikk av tysk filosofi som er blitt tolket som et forsøk på å avvise filosofien. Lundestad argumenterer for at Schweigaards kritikk ikke er et oppgjør, men en kritikk som har mye til felles med den type filosofi som vi finner i den amerikanske pragmatismen og hos G. E. More.

De to siste artiklene i dette nummeret er på hver sin måte innlegg i debatter om hva det vil si å arbeide med filosofihistorie og om hva som gir en tekst, eller en filosof, status som klassiker. Erik Brown diskuterer skillet mellom det han kaller «samtidsaktuelle» og «samtidsrelevante» klassikere. Samtidsaktuelle klassikere kan, ifølge Brown, trekkes direkte inn i vår tids filosofiske diskusjoner, mens samtidsrelevante klassikere tar opp problemstillinger som fungerer mer som et historisk bakteppe for diskusjoner som foregår i dag. I artikkelen «Filosofi og filosofihistorie: et trøblete samliv» diskuterer Knut Ågotnes hva filosofihistorie er, og hvordan vi skal forstå forholdet mellom filosofihistorie og idéhistorie.

Fra: NFT – 4-2010 — http://www.idunn.no/ts/nft/2010/04/art04

(Illustrasjon: iStock)

Siste nummer av Norsk filosofisk tidsskrift inneholder et ferskt intervju med sosialfilosofen Axel Honneth. I tillegg har nummeret artikler om Nancy Frasers rettferdighetsteori, Rawls som praktisk filosof og Jürgen Habermas om estetiske erfaringer.

Av Kjersti Fjørtoft, redaktør

Det er en glede å åpne dette nummeret med et intervju med den tyske sosialfilosofen Axel Honneth av Jonas Jakobsen og Odin Lysaker. Honneth er en av de mest sentrale representantene for «kritisk teori» – eller «Frankfurterskolen» – i vår tid.

Axel Honneth (Kilde: Wikimedia commons)

Honneth er kanskje mest kjent for teorien sin om anerkjennelsens betydning for individets personlige og sosiale utvikling. Han mener at alle sosiale bevegelser og krav om rettferdighet i sin kjerne er krav om anerkjennelse. Lysaker, Jakobsen og Honneth diskuterer begrepet anerkjennelse, hva som ligger i Honneths tre sfærer for anerkjennelse, den psykologiske motivasjonen for sosial kamp og spørsmålet om hvorvidt alle livsformer, kulturelle og religiøse praksiser kan stille legitime krav om anerkjennelse. De tar også opp tråden fra «The Oslo Lecture in Moral Philosophy» 26. august i år, hvor Honneth drøftet hvordan de tre anerkjennelsessfærene kan utvikles til et begrep om rettferdighet.

Den Amerikanske filosofen Nancy Fraser har gjennom flere år utviklet en teori om rettferdighet som delvis er et resultat av hennes kritikk av Honneth. Hun mener at det å fokusere utelukkende på anerkjennelse fører til at den økonomiske dimensjonen ved rettferdighet går tapt. Hun har utviklet en teori om rettferdighet som inkluderer både omfordeling av sosiale og økonomiske goder og anerkjennelse. I artikkelen «Nancy Frasers rettferdighetsteori lest på to måter» diskuterer Tor Ivar Hanstad denne rettferdighetsteorien. Hanstad argumenterer for at Fraser sin rettferdighetsteori fungerer godt som et utgangspunkt for å utvikle analytiske verktøy som kan brukes til å avdekke og oppheve urettferdighet, men at den ikke kan forsvares som en abstrakt teori som søker å forklare hvilke mekanismer som forårsaker urettferdighet og hva rettferdighet ideelt sett er.

Jürgen Habermas (Kilde: Wikimedia commons)

Spørsmålet om den politiske filosofiens praktiske implikasjoner er også tema for Steinar Bøyums artikkel «Rawls som praktisk filosof». Bøyum kritiserer forestillinger om at John Rawls sin rettferdighetsteori er abstrakt og rent teoretisk, det vil si uten rotfeste i den empiriske virkeligheten. Bøyum argumenterer for at Rawls sin rettferdighetsteori er et praktisk prosjekt og viser blant annet til at Rawls alltid tar utgangspunkt i utfordringer og faktiske forhold ved moderne liberal politisk kultur. Den politiske filosofen selv er en del av denne kulturen. Rawls rettferdighetsteori inviterer borgere av moderne liberale samfunn til å teste og kultivere rettferdighetssansen sin.

I «Habermas om estetiske erfaringer som kommunikativ handling» diskuterer Jonas M. N. Sørensen en annen av Frankfurterskolens klassiske teorier. Her dreier det seg om hvorvidt Habermas sin teori om kommunikativ handling, med vekt på begrepet om estetisk-praktisk rasjonalitet, gir rom for estetiske erfaringer. Med utgangspunkt i egne estetiske erfaringer undersøker forfatteren muligheter og begrensinger ved Habermas sin teori.

Dette er lederen fra det nye nummeret.

Fra: NFT – 3-2010 — http://www.idunn.no/ts/nft/2010/02

(Illustrasjon: iStock)

Siste nummer av Norsk filosofisk tidsskrift inneholder et ferskt intervju med sosialfilosofen Axel Honneth. I tillegg har nummeret artikler om Nancy Frasers rettferdighetsteori, Rawls som praktisk filosof og Jürgen Habermas om estetiske erfaringer.

Av Kjersti Fjørtoft, redaktør

Det er en glede å åpne dette nummeret med et intervju med den tyske sosialfilosofen Axel Honneth av Jonas Jakobsen og Odin Lysaker. Honneth er en av de mest sentrale representantene for «kritisk teori» – eller «Frankfurterskolen» – i vår tid.

Axel Honneth (Kilde: Wikimedia commons)

Honneth er kanskje mest kjent for teorien sin om anerkjennelsens betydning for individets personlige og sosiale utvikling. Han mener at alle sosiale bevegelser og krav om rettferdighet i sin kjerne er krav om anerkjennelse. Lysaker, Jakobsen og Honneth diskuterer begrepet anerkjennelse, hva som ligger i Honneths tre sfærer for anerkjennelse, den psykologiske motivasjonen for sosial kamp og spørsmålet om hvorvidt alle livsformer, kulturelle og religiøse praksiser kan stille legitime krav om anerkjennelse. De tar også opp tråden fra «The Oslo Lecture in Moral Philosophy» 26. august i år, hvor Honneth drøftet hvordan de tre anerkjennelsessfærene kan utvikles til et begrep om rettferdighet.

Den Amerikanske filosofen Nancy Fraser har gjennom flere år utviklet en teori om rettferdighet som delvis er et resultat av hennes kritikk av Honneth. Hun mener at det å fokusere utelukkende på anerkjennelse fører til at den økonomiske dimensjonen ved rettferdighet går tapt. Hun har utviklet en teori om rettferdighet som inkluderer både omfordeling av sosiale og økonomiske goder og anerkjennelse. I artikkelen «Nancy Frasers rettferdighetsteori lest på to måter» diskuterer Tor Ivar Hanstad denne rettferdighetsteorien. Hanstad argumenterer for at Fraser sin rettferdighetsteori fungerer godt som et utgangspunkt for å utvikle analytiske verktøy som kan brukes til å avdekke og oppheve urettferdighet, men at den ikke kan forsvares som en abstrakt teori som søker å forklare hvilke mekanismer som forårsaker urettferdighet og hva rettferdighet ideelt sett er.

Jürgen Habermas (Kilde: Wikimedia commons)

Spørsmålet om den politiske filosofiens praktiske implikasjoner er også tema for Steinar Bøyums artikkel «Rawls som praktisk filosof». Bøyum kritiserer forestillinger om at John Rawls sin rettferdighetsteori er abstrakt og rent teoretisk, det vil si uten rotfeste i den empiriske virkeligheten. Bøyum argumenterer for at Rawls sin rettferdighetsteori er et praktisk prosjekt og viser blant annet til at Rawls alltid tar utgangspunkt i utfordringer og faktiske forhold ved moderne liberal politisk kultur. Den politiske filosofen selv er en del av denne kulturen. Rawls rettferdighetsteori inviterer borgere av moderne liberale samfunn til å teste og kultivere rettferdighetssansen sin.

I «Habermas om estetiske erfaringer som kommunikativ handling» diskuterer Jonas M. N. Sørensen en annen av Frankfurterskolens klassiske teorier. Her dreier det seg om hvorvidt Habermas sin teori om kommunikativ handling, med vekt på begrepet om estetisk-praktisk rasjonalitet, gir rom for estetiske erfaringer. Med utgangspunkt i egne estetiske erfaringer undersøker forfatteren muligheter og begrensinger ved Habermas sin teori.

Dette er lederen fra det nye nummeret.

Fra: NFT – 3-2010 — http://www.idunn.no/ts/nft/2010/02

David Hume (1711–1776) (Kilde: Wikimedia commons)

Call for papers: David Humes filosofi

David Hume ble født i 7. mai 1711 og i forbindelse med 300-årsjubileet planlegger Norsk Filosofisk Tidsskrift et spesialnummer om Humes forfatterskap. Dette nummeret vil komme ut som nummer 4 i 2011.

Nummeret vil være åpent for bidrag, både av systematisk og filosofihistorisk art, som tar opp ulike sider ved det vi i dag vil kalle de fagfilosofiske aspekter ved Humes forfatterskap. I første rekke erkjennelsesteori, etikk, politisk filosofi og religionsfilosofi. Vi er åpne for bidrag som diskuterer Humes plass både i samtiden hans og i ettertidens filosofiske utvikling, samt bidrag som diskuterer Humes innsats i andre vitenskaper som sosialøkonomi og historie i et vitenskapshistorisk eller vitenskapsteoretisk perspektiv.

Lengde: ca 15 sider.

Frist for innlevering av bidrag er 15. august 2011.

Bidragene sendes til:
kjersti.fjørtoft@uit.no, jonas.jakobsen@uit.no og thomas.krogh@ifikk.uio.no

David Hume (1711–1776) (Kilde: Wikimedia commons)

Call for papers: David Humes filosofi

David Hume ble født i 7. mai 1711 og i forbindelse med 300-årsjubileet planlegger Norsk Filosofisk Tidsskrift et spesialnummer om Humes forfatterskap. Dette nummeret vil komme ut som nummer 4 i 2011.

Nummeret vil være åpent for bidrag, både av systematisk og filosofihistorisk art, som tar opp ulike sider ved det vi i dag vil kalle de fagfilosofiske aspekter ved Humes forfatterskap. I første rekke erkjennelsesteori, etikk, politisk filosofi og religionsfilosofi. Vi er åpne for bidrag som diskuterer Humes plass både i samtiden hans og i ettertidens filosofiske utvikling, samt bidrag som diskuterer Humes innsats i andre vitenskaper som sosialøkonomi og historie i et vitenskapshistorisk eller vitenskapsteoretisk perspektiv.

Lengde: ca 15 sider.

Frist for innlevering av bidrag er 15. august 2011.

Bidragene sendes til:
kjersti.fjørtoft@uit.no, jonas.jakobsen@uit.no og thomas.krogh@ifikk.uio.no

Fra: NFT – 2-2010 — http://www.universitetsforlaget.no/?marketplaceId=200&languageId=1&siteNodeId=697682

Det er riktignok et par måneder siden siste nummer kom ut, men i mellomtiden har det jo vært ferie… Ta en titt på lederen og innholdsfortegnelsen under, kanskje var det noe du gikk glipp av? Husk også fristen for innsending av bidrag til temanummeret om filosofihistorie og kanondannelse, onsdag 15. september.

Leder

Felles for flere av artiklene som presenteres i dette nummeret av Norsk filosofisk tidskrift, er at de drøfter klassiske filosofiske, vitenskapsteoretiske og metafysiske problemstillinger samtidig som de viser at disse diskusjonene er relevante for andre fag. Vi får presentert problemstillinger som angår spørsmålet om samfunnsvitenskapens rolle som fortolker av sosiale aktørers selvforståelse, hvordan psykologiske problemer best kan forklares, og om forførelse kan være et fruktbart pedagogisk virkemiddel. Her ser vi gode eksempler på at filosofien har en oppgave både når det gjelder å diskutere det metodiske og epistemologiske grunnlaget som andre vitenskaper bygger på, og at filosofien kan bringe fram spennende diskusjoner i dialog med andre disipliner.

Spørsmål om forklaring og fortolkning står sentralt i vitenskapsfilosofien. Samfunnsvitenskapens beskrivelse, forklaring og fortolkning av sosiale mønstre, sosial adferd og sosiale institusjoner bygger blant annet på tolkninger av sosiale aktørers oppfatninger. I artikkelen «Interpretasjon og førstepersonsautoritet – kan oppriktige selvtilskrivelser av ønsker og oppfatninger være feilaktige?» diskuterer Eivind Balsvik om man kan hevde at personer har en feilaktig beskrivelse av sine egne oppfatninger dersom det ikke er samsvar mellom det personer sier og det de gjør. Forfatteren mener det skal mye til for å sette aktørenes egne oppfatninger og begrunnelser for sine handlinger til side.

I artikkelen «Psykologi – et flernivåperspektiv» argumenterer Ståle Gundersen for at teorireduksjon og den deduktiv-nomologiske forklaringsmodell i liten grad kan anvendes på psykologien. Deduktiv-nomologiske modeller fungerer i fysikken. Grunnen til at de ikke fungerer i psykologien er, ifølge forfatteren selv, at det ikke er sikkert at det fins genuine lover i psykologien. Han anbefaler et flernivåperspektiv der konstitutive forklaringer spiller en sentral rolle. Et flernivåperspektiv innebærer å undersøke det aktuelle fenomenet i lys av hvordan fenomenets ulike komponenter er organisert og virker sammen.

Artikkelen «Føresetnader for Descartes sitt prosjekt om metafysisk grunngjeving av fysikken» handler om Descartes’ forsøk på å gi den nye naturvitenskapen en metafysisk begrunnelse. Det spesielle med dette prosjektet er, ifølge forfatteren Atle Måseide, hvordan Descartes mente at en empirisk disiplin som fysikk trenger et metafysisk grunnlag både for å begrunne muligheten av absolutt sikre utgangspunkter for empirisk forskning, og for å si noe om hva en kan stole på når det gjelder observasjoner.

Den siste artikkelen i dette nummeret bryter med de tre første, som alle tar opp grunnleggende vitenskapsteoretiske spørsmål. I «Kierkegaard som lærer» argumenterer Herner Sæverot for at forførelse kan være en fruktbar pedagogisk kommunikasjonsstrategi når det gjelder eksistensielle og pedagogiske spørsmål. Som forfatteren påpeker er forførelse ofte assosiert med bedrag, men han mener likevel at forførelse kan være dannende dersom det brukes på riktig måte.

God lesning!

Kjersti Fjørtoft, redaktør

Fra: NFT – 2-2010 — http://www.universitetsforlaget.no/?marketplaceId=200&languageId=1&siteNodeId=697682

Det er riktignok et par måneder siden siste nummer kom ut, men i mellomtiden har det jo vært ferie… Ta en titt på lederen og innholdsfortegnelsen under, kanskje var det noe du gikk glipp av? Husk også fristen for innsending av bidrag til temanummeret om filosofihistorie og kanondannelse, onsdag 15. september.

Leder

Felles for flere av artiklene som presenteres i dette nummeret av Norsk filosofisk tidskrift, er at de drøfter klassiske filosofiske, vitenskapsteoretiske og metafysiske problemstillinger samtidig som de viser at disse diskusjonene er relevante for andre fag. Vi får presentert problemstillinger som angår spørsmålet om samfunnsvitenskapens rolle som fortolker av sosiale aktørers selvforståelse, hvordan psykologiske problemer best kan forklares, og om forførelse kan være et fruktbart pedagogisk virkemiddel. Her ser vi gode eksempler på at filosofien har en oppgave både når det gjelder å diskutere det metodiske og epistemologiske grunnlaget som andre vitenskaper bygger på, og at filosofien kan bringe fram spennende diskusjoner i dialog med andre disipliner.

Spørsmål om forklaring og fortolkning står sentralt i vitenskapsfilosofien. Samfunnsvitenskapens beskrivelse, forklaring og fortolkning av sosiale mønstre, sosial adferd og sosiale institusjoner bygger blant annet på tolkninger av sosiale aktørers oppfatninger. I artikkelen «Interpretasjon og førstepersonsautoritet – kan oppriktige selvtilskrivelser av ønsker og oppfatninger være feilaktige?» diskuterer Eivind Balsvik om man kan hevde at personer har en feilaktig beskrivelse av sine egne oppfatninger dersom det ikke er samsvar mellom det personer sier og det de gjør. Forfatteren mener det skal mye til for å sette aktørenes egne oppfatninger og begrunnelser for sine handlinger til side.

I artikkelen «Psykologi – et flernivåperspektiv» argumenterer Ståle Gundersen for at teorireduksjon og den deduktiv-nomologiske forklaringsmodell i liten grad kan anvendes på psykologien. Deduktiv-nomologiske modeller fungerer i fysikken. Grunnen til at de ikke fungerer i psykologien er, ifølge forfatteren selv, at det ikke er sikkert at det fins genuine lover i psykologien. Han anbefaler et flernivåperspektiv der konstitutive forklaringer spiller en sentral rolle. Et flernivåperspektiv innebærer å undersøke det aktuelle fenomenet i lys av hvordan fenomenets ulike komponenter er organisert og virker sammen.

Artikkelen «Føresetnader for Descartes sitt prosjekt om metafysisk grunngjeving av fysikken» handler om Descartes’ forsøk på å gi den nye naturvitenskapen en metafysisk begrunnelse. Det spesielle med dette prosjektet er, ifølge forfatteren Atle Måseide, hvordan Descartes mente at en empirisk disiplin som fysikk trenger et metafysisk grunnlag både for å begrunne muligheten av absolutt sikre utgangspunkter for empirisk forskning, og for å si noe om hva en kan stole på når det gjelder observasjoner.

Den siste artikkelen i dette nummeret bryter med de tre første, som alle tar opp grunnleggende vitenskapsteoretiske spørsmål. I «Kierkegaard som lærer» argumenterer Herner Sæverot for at forførelse kan være en fruktbar pedagogisk kommunikasjonsstrategi når det gjelder eksistensielle og pedagogiske spørsmål. Som forfatteren påpeker er forførelse ofte assosiert med bedrag, men han mener likevel at forførelse kan være dannende dersom det brukes på riktig måte.

God lesning!

Kjersti Fjørtoft, redaktør

Kjersti Fjørtoft er redaktør i Norsk filosofisk tidsskrift. (Kilde: NFT)

Det siste nummeret spenner over et vidt felt av emner om estetikk, etikk, feminisme, eksistensialisme og hedonisme, sier den nye redaktøren Kjersti Fjørtoft om siste nummer av Norsk filosofisk tidsskrift:

Fjørtoft gir i lederen et overblikk over det nye nummeret:

Redaktørskiftet markeres ved artikkelen «Naturrelasjon og subjektdannelse – jakten på den situerte kroppen» av tidligere redaktør Ingebjørg Seip som diskuterer hvordan moderne tenkning om kropp, subjektivitet og natur utvikles i to tradisjoner, estetisk teori og feministisk teori. I teksten bringes T. W. Adornos estetikk i dialog med Hélén Cixous’ tekstteori. Dette møtet fører til en interessant diskusjon av oppfatninger om kunst, rasjonalitet og kroppslighet.

I «Våre moralske overbevisninger, prinsipper og gjerninger» drøfter og diskuterer Erik Christensen John Rawls’ og Peter Singers’ forsøk på å avklare statusen til våre moralske overbevisninger og intuisjoner. I «Ludvig Holberg en tidligmoderen feminist» plasserer Ingeborg W. Owesen Holberg i en cartesiansk likhetsfilosofi og trekker fram relativt ukjente sider ved Holbergs forfatterskap hvor han forsvarer likestilling mellom kjønnene. I «Paradokser i Sartres filosofi og vår samtid» drøfter Simen Andersen Øyen Sartres begreper om frihet, ansvar og intersubjektivitet i lys av moderne individualisme og konsumentadferd. I «Hedonisme som livstolkning» argumenterer Frode Nyeng for at hedonisme ikke utelukkende kan forstås som filosofisk verdilære, men også må forstås som subjektiv livsfilosofi. God lesning!

Kjersti Fjørtoft er redaktør i Norsk filosofisk tidsskrift. (Kilde: NFT)

Det siste nummeret spenner over et vidt felt av emner om estetikk, etikk, feminisme, eksistensialisme og hedonisme, sier den nye redaktøren Kjersti Fjørtoft om siste nummer av Norsk filosofisk tidsskrift:

Fjørtoft gir i lederen et overblikk over det nye nummeret:

Redaktørskiftet markeres ved artikkelen «Naturrelasjon og subjektdannelse – jakten på den situerte kroppen» av tidligere redaktør Ingebjørg Seip som diskuterer hvordan moderne tenkning om kropp, subjektivitet og natur utvikles i to tradisjoner, estetisk teori og feministisk teori. I teksten bringes T. W. Adornos estetikk i dialog med Hélén Cixous’ tekstteori. Dette møtet fører til en interessant diskusjon av oppfatninger om kunst, rasjonalitet og kroppslighet.

I «Våre moralske overbevisninger, prinsipper og gjerninger» drøfter og diskuterer Erik Christensen John Rawls’ og Peter Singers’ forsøk på å avklare statusen til våre moralske overbevisninger og intuisjoner. I «Ludvig Holberg en tidligmoderen feminist» plasserer Ingeborg W. Owesen Holberg i en cartesiansk likhetsfilosofi og trekker fram relativt ukjente sider ved Holbergs forfatterskap hvor han forsvarer likestilling mellom kjønnene. I «Paradokser i Sartres filosofi og vår samtid» drøfter Simen Andersen Øyen Sartres begreper om frihet, ansvar og intersubjektivitet i lys av moderne individualisme og konsumentadferd. I «Hedonisme som livstolkning» argumenterer Frode Nyeng for at hedonisme ikke utelukkende kan forstås som filosofisk verdilære, men også må forstås som subjektiv livsfilosofi. God lesning!