Studioblogg 2011

På Felgens kulturkorrespondent reiser til Varaldskogen for å delta i og overvære plateinnspilling. Den andre i rekken for konstellasjonen Levi Henriksen og Thomas Mårud med Bra Landsens Folk, (Finn Lilleseth og Morten Andreassen).

Drøyt halvannet år er gått siden sist vi var på skogen, den gang for å spille inn albumet ”Det er her vi kommer fra”. Skjønt enige om at dette er stedet å være for å lage god og tidløs rockemusikk, var det enkelt for oss å finne veien tilbake. Godt var det også at det ikke skulle gå så altfor lenge før vi altså fikk vende tilbake.

”…få hjertet til å slå i Charlie Watts sin takt!!”

Produsent Lars Erik Westby og Levi var allerede på plass da resten av de gode landsensfolka skeina inn på parkeringsplassen langt pokkerivold inne på skauen med svensk mobilnett og hentesveisdekning. Etter en kort, men heseblesende bære, stue og løfteoperasjon var det meste av utstyret på plass og vi kunne løpe i gang en lettere provisorisk lydsjekk før kveldsmat og småtung maritim hygge.

En ting man lærer av å ta seg ”etpar” øl litt vel seint i kveldinga dagen før første studiodag, er at det i grunnen er like lurt å la vær. Ja, at det faktisk er like lurt kanskje å gå og legge seg. Det lærte jeg i fjor også forresten, men hadde tydeligvis glemt det. Uansett, kvikklunsj til frokost, litt vann i ansiktet og rett på med første låt. Tenke, tenke: ”jo da, det var sikkert slik for Keith på Nellcote også, (Nellcote er kåken Stones bodde i da de spilte inn Exile On Main Street på den Franske rivieraen i 1971).

De endeløse repetisjonene kan sikkert for mange virke som bortkasta tid og et åk av en annen verden, men faktum er at, tross den noe visne dagsformen, så opplever jeg det alltid som en god ting, da man blir presset til å yte mer, spille bedre, flere ganger, terpe og mase for å få ting til å funke. Intet unntak denne dagen altså, for det ble med den ene låta. Ok, Axl Rose brukte vel 8 år eller noe i den duren på Chineese Democracy, men vi opererer med litt andre budsjetter og må derfor holde en viss pace for i det hele tatt å bli ferdig.

Noe av det beste med å reise til skogs for å lage musikk, ja det er alt som ikke har med selve musikken å gjøre. Alle som stikker innom for å si hei og ta en kaffe. Ja, for eksempel på Nellcote fikk Keith Richards besøk av sin gode venn Gram Parsons, mens vi på skogen får hilse på en Svensk rørlegger som er en fjern slektning av produsent-Lars.

Med spilledag en unnagjort kunne vi endelig se fram til et fabelaktig måltid fra våre Country Catering-boys. Først ut: Bønner og flesk. 15 minutter febrilsk gafling seinere og fem mann lå som slakt utover stua med løfter om aldri å eta like mye, like fort, noensinne igjen. Vel, det kommer en dag i morra.

Noen dager er mer begivenhetsrike enn andre, og vi er fortsatt på det rene med at Interstate noen ganger er et nødvendig onde, et utrolig kjedelig, nødvendig onde, men det tok oss da til kysten. Uansett, første hele dag i Corpus Christi ble tilbragt på stranda, og selvsagt på dekk på Lexington, et digert hangarskip de har dratt sånn halvveis på land der nede. Lexington er “The Blue Ghost”, som “Tokyo Rose” presterte å påstå ble senket hele fire ganger, bare for å dukke opp igjen i horisonten. Hun var blant annet med på The Marianas Turkey Shoot, der så å si hele japan ble syltetøy både i form av fly og flytende våpen, mens amerikanerne mistet marginale mengder utstyr og mannskap. Hun var periodevis i tjeneste fram til 1991, og er i dag et eneste digert flytende museum…eller, hun er ikke flytende da, men gravd ned i sand og står i følge museumsguide og krigsveteran Jerry Schultz, støtt. Men som han også påpekte, Corpus Christi har ikke fått tornadojuling siden 1942, “So, either we’re lucky or we’re due”.

Igjen presterte vi å rote oss inn på et museum som var så digert at vi ikke fant veien ut igjen, og etter å ha sett ca 3000 lugarer og ståldører mista det litt piffen. Eller, kan det være en kombinasjon av at vi har sett usannsynlig mye WWII de siste ukene, som gjorde det faktiske utslaget? På vei ut av Lexington møtte vi en kar som hadde kjempet både i Korea og Vietnam, de to krigene USA ikke kan skryte på seg å ha vunnet, slik som de har en viss tendens til å gjøre med WWII, ja for de forsynte jo Stalin med Jeep, så de vant på østfronten også, uten egentlig å vite at det fantes en østfront. Uansett, for et antiklimaks, å måtte reise til Korea for å kjempe med utrangert utstyr fra begivenheter fem år tilbake i tid og så enda en tur til Asia, og vi veit jo alle åssen det gikk. “Feel like I’m fixin’ to die…” osv.

Ja, det stemmer…vi var visst på Texas Super duper Aquarium også denna dagen vi…det hadde vi glemt. Dagens dyrebilder. Se opp!!!

…tja, og slik gikk dagen, utrolig varmt, litt middag, rangling rundt i en by som var mye større, mye mer kriminelt belasta, men forsåvidt også mye finere enn vi først ga den kred for. Flott strandlinje med et digert badass hangarskip hengende nede i høyre hjørne, det blir jo aldri feil.
Siste dag i Corpus ble mest vimsing fram og tilbake mellom frokost, Guitar Center og diverse bakgater med shady klientell, før vi satte snuta nordover for å gjøre unna et av de siste store strekkene mot turens avslutning, fortsatt i Texas.

Vi ga oss i kast med de lange milene opp og forbi San Antonio, og her kom vi til et av turens høydepunkter for loffere og eventyrlystne, eller egenlig bare vimsehuer som oss, (vi kjørte rundt. Vi utsto ikke tanken på mer Interstate, og trøkte detour-detour-detour på GPSn i hvert eneste kryss, helt til vi befant oss langt ute i pokkerivoldbushen på en grusvei bak en rusten fæl pickup med planet fullt av høyballer. Hva må ikke de ha trodd da de ble forfulgt av en bil med Illinois-skilter midt i Texasbushen? Da vi var på det allermest øde deluxe hvor i huleste er vi nå(?) bytta varsellampa i dashen melding fra: “Oil Change Soon” til “Oil Change Required!!!”. Jaja, som om det kan stoppe oss. Eventyrlysten overvinner alltid frykten for “det ukjente”, men vi skal vel ærlig innrømme at Forden har fått kjørt seg på turen. Sett bort fra at vi ikke så et menneske der ute var det digg bare å loffe rundt mellom jorder, falleferdige hus, vanntårn, kuer og døde armadillos, kors i veikanten, forlatte bilvrak og piggtrådgjerder langs veiskilter med veeeldig lokale navn.

Selvsagt hadde det vært fint å treffe en eller annen lokal hillbilly med ei grom melding på lager, men en gang måtte vi komme oss fram til dagens mål, som stadig endret navn. Vi falt til slutt ned på San Marcos. Underveis oppdaget vi imidlertid at Shiner bare var noen få miles unna. Etter stort sett å ha holdt oss til Shiner Bock, (og ikke avskyelige Lone Star) det meste av Texastiden, hva ville da være mer naturlig enn å svinge innom der? På vei mot Shiner satte endelig det store uværet til og Texas fikk sitt lenge etterlengtede regnvær, og som det kom, i bøtter og spann.

Etter en god time med monsunregn av den heftigste sorten, ja da begynte det jaggu å regne inne i bilen også. Det begynte litt forsiktig, drypp-drypp fra “solbrilleoppbevaringsboksen” i taket. Drypp-drypp…Hank Williams sang Long Gone Lonesome Blues, drypp drypp…Lynet slo ned bare noen meter unna, BANG, drypp drypp, og så renn renn, skyll. Det kom mer og mer, så vi måtte til slutt finne ei bøtte for å samle opp alt vannet. Etter ikke så lenge begynte det ved sjåførsetet også, det rant vann i strie strømmer over setet, rattet, dashen, under dashen på begge sider, ja overalt egentlig. Frontrutelista har nok sagt takk for seg, og det er jo ikke så rart med en 2011 modell. Skulle vel bare mangle om ikke den trengte litt overhaulin’. Da regnet ga seg, slutta det å regne inni bilen også, og vi tok tak på de siste strekkene mot Shiner.

Høydeskrekk, vil vekk

Relljøs museumsgjenger, ber om hjelp til å finne veien ut av Lexington

Dobbeltløpet fæl hagle, Bofors

Følg med, så får du bli kjent med ei veldig kul dame vi traff der, som solgte oss turens største ølflasker, så langt.

Dagens musikk: Outlaw Country såklart…

Etter noen dager med veldig gjennomsnittlig amerikansk bredbånd på det semste trodde vi endelig at vi hadde kommet til et sted hvor det var mulig å legge inn litt blogg og bilder fra våre dager i Texas, (San Marcos) men dengang ei. Uansett, man kan jo skrive seg gjennom dagene slik de fortoner seg, når man er i denne enorme delstaten, for så å poste oppdateringer så fort muligheten byr seg.

Etter en litt snill og rolig kveld i Luckenbach, bestemte vi oss for å gjøre comeback på dagtid, siden musikken skulle begynne allerede kl.13 og ikke til kvelds. Med det fikk vi oss en særdeles hyggelig musikk- og sosial opplevelse. Dagens artist, en sylskarp vaskeekte cowboy, som faktisk har spilt med WIllie Nelson, nemlig Jimmy Lee Jones. Jimmy Lee var godt i farta da vi kom, og i full gang med første sett, bokstavelig talt. Vi hadde knapt rukket å kjøpe oss etpar øl før jeg hørte en grov stemme bak meg. “So, you gaas playe?” Jo’a, en av oss speller i hvert fall litt. “Ok then, playe us a saang!”. Etpar bikere med lange barter og solbriller stemte i. “Yeah, we waona heia somtn from Naowaya!”. Å være i Luckenbach, få tilbud om å spille og takke nei, blir litt som å være glad i racerbiler og få tilbud om å kjøre vogna til Petter Solberg og takke nei…Ahf, dårlig bilde, men jeje. Get it? Man takker uansett ja!

Jimmy spiller faktisk gitar opp ned og bak fram slik som Kurt Nilsen, eller motsatt

“Småbybrud”

Et lite musikkquiz ble det da jeg ba om svar på hvilken låt det var jeg covret med “Småbybrud”. Mellom siste vers og refreng skøt Jimmy Lee inn: “Can you heia what he’s playin’ boweys?”…“Goddammit, it’s Naxville Gal…The Louvin Brothers. That’s one meian sang man!”. Etter jeg hadde slått ihjel småbybrura og råtna bort resten av livet i fengsel var det Jimmys tur igjen. Han vekslet mellom å spille litt streit køntri, ei og anna grisevise, fortelle noen vitser, drikke øl i stadig stigende tempo og spille litt til. “You know how you get a 200 pound Kentucky girl through the door into your motel room? You just grease’em hips en push her on in!”…eller: “If you wanna take me home later on, that’s ok, but it would be a lot cheaper if you just buy my cd”, og så spilte han ei låt om gutta i Oklahoma, som stort sett alltid fikk det glatte lag. Altså, Texanere synes at Okies er “hicks”.

Det nærmeste du kommer er Øktnerhuset, men det er neiggu ikke så gæli der heller, sett bort fra været…iblant

Den gik omtrånt slik:
“Them boys from Oklahoma roll their joints all wrong, too damn skinny, and waaaay to long. A ain’t no holy roller, I’d rather hit my bong, them boys from Oklahoma roll their joints all wrong”.
Noe sa meg at Jimmy Lee er interessert i samme buskvekster og nipsbusker som Max Pajero og WIllie Nelson.

Han ene bikern kunne fortelle at dama hans jobba i Nordsjøen og derfor visste ett og annet om Norge, og var særdeles nysgjerrig på hva vi gjorde uti bushen her. Vel, nå er kanskje Luckenbach verdens mest kjente sted med “3” innbyggere, så så rart syntes kanskje ikke VI det var, men da de fikk vite at det var min tredje tur bare gapte de og rulla med tallerkenøynene sine. Jimmy fortsatte å spille låtene sine, mens vi kjøpte en cd. Noe sier meg at det faktisk stemte, at det var mye billigere enn å ta med gubben på motellrommet. Wise move.

Med den varmen som var i Luckenbach, forsåvidt akkurat samma varmen som overalt hele tiden ellers på turen, fant vi ikke noe annet å gjøre enn å slenge oss i bassenget og bli der helt til middag, som ble inntatt på Hondos, (sjappa bærer, du gjettet riktig, navnet til mannen som i sin tid kjøpte Luckenbach). Et massivt kjøttsøkke badet i om mulig, den beste BBQ-sausen i Texas, (litt tidlig å si, men enn så lenge) tok fullstendig knekken på oss. Når man topper det hele med potetmos og Shiner Bock, ja, da har man en dødelig kombinasjon,som sørget for at vi ble liggende som slakt i 45 graders vinkel på hver vår benke ute hos Hondo. Vi orka ikke reise oss for å sjekke ut live musikken der inne engang. Etter mye om og men fikk vi slept oss ut i bilen og tilbake i bassenget. Som to spekkhoggere ble vi bare liggende og gulpe og hikke med hver vår Miller lite til det ikke var plass til å puste engang. Derfra og ut er alt en eneste grå graut til langt etter leggetid, og litt utpå morran etter.

Avreise Fredericksburg, “Thank you guys. It’s been a pleasure havin’ ya’ll, and welcome back”. Noe sier meg at det ikke var siste gangen på Inn And Suites, i våre hjerter.

Blogging i Fredericksburg, med litt mer spekk enn ved avreise Odaln

Full spiker, stein dau Interstate, kjedelig fartsetappe helt til inngangsporten på The Alamo i San Antonio, som i år ble en litt annerledes opplevelse. Sist jeg rulla forbi der ytret daværende reisefølge kort og enkelt: “Er DET der The Alamo?!?!?”. Dagens kommentar var ikke så veldig annerledes, eller. Tja. “Usj, hva er detta for no gammalt ræl a? Nei, gi meg no WWII og etpar rustne bilvrak fra sekstitallet så er jeg fornøyd”. Needless to say, “årets Alamo” ble litt kortere enn forventet. Jeg hadde virkelig glemt hvor diger denna byen er, så jeg var egentlig, fornøyd selv, med å komme meg ut igjen siden jeg tidligere har gjort hele turistpakka der inne, med hundre og ørten timer på The Alamo, og like mange timer hengende på en benk mens damene var på shopping.

Mæland koker over av fascinasjon for The Alamo, som Ozzy O. i sin tid urinerte på, bokstavelig talt. Ikke ett eneste bilvrak å se, men de hadde heldigvis noen kanoner i det minste, men ingen Flak 88.

Mer dødskjip intersate. (Noen ganger er den dessverre, dessverre, et nødvendig onde for å komme seg litt videre på ferden, men du verden så kjett det er). Jo, Forden, som nå begynner å bli ganske sliten og lei, begynte å skrike på ny olje, og service, noe vi iskaldt ignorerte. Går det så går det. Såpass får den jaggu tåle. Noen timer senere åpenbarte havet og dagens mål seg, nemlig Corpus Christi. Første stopp, motellet jeg hadde reservert. Midt i Crackville Junk City Hell, eller hva man skal kalle det. Herregud for et nabolag å slenge opp et motell. Eller, herregud for et motell å slenge opp et supervraka hood rundt. Vi skippa hele opplegget og sjekka neste Motel6. Ba de kansellere det første for oss, og sjekka inn for natta. Alt de hadde var et rom for røykere, og boy did they smoke in that room. Askebegeret, eller skal vi si askeberget sto fortsatt på bordet da vi “boarda”. Etter innsjekk tok vi byen litt nærmere i øyensyn før vi spiste middag, drakk øl, blei åndsvakt mette og tok kvelden.

(PS) Innlegget postes stående utenfor resepsjonen på Motel6 langs Interstaten et sted i Texas…en råna står på tvers over midtrabatten, og har gjort det i noen timer allerede. De mangler sikkert tau. Og jo, såpa på motellrommet lukter fisk.

Dagen derpå i Fredericksburg har jeg smakt på tidligere, og den er sjelden spesielt god i 38 varmegrader. Etter en lang natt i selskap med Kevin “Max Pajero” heavy duty-ADHD tok det en aldri så liten formiddag før det ble no særlig action utenfor lakensonen. Morten rakk en tur ut for å duppe og skvulpe litt i bassenget før jeg med støle zombieskritt fikk halta meg ut i dusjen. En litt treg start ble det, men etter nok en drøy og egentlig ganske kvalmende tung frokost, pluss litt milkshake og sightseeing i Fredericksburg sentrum, var vi endelig klare for The Nimitz Museum, og alt hva det hadde å by på, og det skulle vise seg, at ikke var så reint lite. De foregående gangene jeg har vært på dette museet har de holdt på å bygge ut, og i fjor var de nesten ferdige, så i år, endelig. Admiral Chester Nimitz, som var en ikke helt ubetydelig skikkelse i stillehavskrigen mellom 1942 og 1945 ble som tidligere nevnt, født i Fredericksburg. Hans foreldre drev hotell i det bygget som nå huser selve Nimitz-delen av museet. Det ligger midt i sentrum av byen, og er bygget som brua på en båt, ja, med unntak av taksteinen da. Den båtaktige delen av bygget ble revet en gang for lenge siden, men er nå satt opp igjen slik som det opprinnelig var. Det er unektelig et ganske spesielt syn på avstand, og gir nesten inntrykk av at man kommer kjørende mot et havneområde.

Dagens dyrebilde #1. En nesten usynlig kolibri ved bassengkanten

Vel inne på museet løp vi nesten kappgang forbi Nimitz-delen som ikke har noe med WWII å gjøre, (jeg har sett den i normalfart to ganger tidligere), og rett inn på the, ultimate, superduper “George Bush Gallery”. Du verden det er digert. Det er her hele stillehavskrigen, og et utall artifakter er utstillt, og hvilken utstilling det har blitt. Vi er på en måte i ferd med å gå lei av å forsøke å beskrive hvor fett ting er, (i hvert fall for oss), men det er vel fordi vi ikke er allverden til fortattere. Henviser nok en gang til, opplev det selv, evt. sjekk bildene. “The George Bush Gallery” er en opplevelse av de sjeldne, også for oss som er 100% gira på østfronten foran noen andre fronter. Digert, ja, oversiktlig, definitivt ikke uten kart. Mulig å gå seg bort? Check, selvsagt gjorde vi det. Opptil flere ganger, og siste gangen tok det oss vel et godt kvarter å rote oss ut igjen. For de som sitter og humrer over det tilsynelatende døve navnet George Bush Gallery og bare tenker 11. september and so. Vi snakker her om den George Bushen som faktisk kjempet under WWII. Han var den yngste piloten i US-Navy, bare 18 år gammel da han trakk i uniform. Han fløy Avenger, ble skutt ned, og så mer action enn samtlige blogglesere og skribenten har eller noensinne vil komme til å se. Uansett, det er mer enn G.B. i dette museet og det tok oss ikke mindre enn tre timer å komme gjennom alt, eller, det var selvsagt ikke alt, for det er også en utendørsutstilling som vi faktisk ikke rakk. Den ble det til å måtte ta dagen derpå.

Dette flagget betyr akkurat det du tenkte ja…“What the hell?”. I tilfelle man blir beskytt av sine egne, er det bare å få detta til topps.

Utenfor The George Bush Gallery, en hel u-båt gravd ned i hagan, med grønne bølger i graset. Tøft, synes vi da.

Nedskutt japse, altså en fra japan, eller japaneser om du vil. Dette flyet er hentet heeelt til Texas, fra plassen det ble skutt ned, på en eller annen stillehavsøy, et sted i stillehavet.

Etter vi hadde fått sett oss mette på enda en god dose WWII, fant vi veien tilbake til bassenget, og der ble vi til det var altfor seint å få en skikkelig middag. Ja, for det er en ting jeg har glemt helt med denne byen. Det er komplett u-land når det kommer til åpningstider, og ikke alltid like lett å få seg en sein middag. Etter å ha råna opp og ned stripa etpar ganger innså vi at, shit, eneste alternativet var faktisk Mc Donalds, og hvor kult er det in the middle av Tejas? Greit nok, elendig mat, stengte puber, hotell, basseng, drinker, pils, TV, god natt!

Trench art, Iwo Jima. Makes you think…

Nok en modell av en av de to fæle greiene som fikk slutt på krigen en gang for alle, men til hvilken pris? Denne modellen var for øvrig litt finere og mer forseggjort enn den vi så i Los Alamos. Det sier vel mer om oss og turen, enn det sier om modellene, men lell da.

Fillete flagg

1st gunner, Maarud ready to take on them fuckin nipps…

Fly som ikke ble skutt ned. Like helt.

Enda større fly, som heller ikke ble skutt ned.

Etter ei ganske god og lang natts søvn var vi klare for The Pacific Comabat Zone. Den delen av Nimitz og “The national museum of the war in the Pacific”…ja, det het no sånt. Her er det snakk om et digert område stappfult av panservogner, kanoner, bunkere og anna skrot. Inne på dette området arrangeres det jevnlig såkalte reenactments for den ekstra krigssugne. Et slags skuespill med krutt uten kuler. Dessverre bomma vi på dette, men sammen med et eldre ektepar, som selvsagt også hadde møtt opp et godt kvarter før tida, fikk vi en solid omvisning og en lang rekke fakta om stillehavskrigen, som ingen av oss noensinne hadde vært borti. Det hele var unnagjort på en time og var særdeles underholdende og lærerikt.

Denne her har en altfor lang historie til at vi får plass, men han som kjørte den, på en eller annen stillehavsøy, lever fortsatt, og forteller om hva som skjedde på en videosnutt.

Her er hølet etter granaten. Radiooperatøren ble drept, mens resten av mannskapet berget livet. Etter 60 år i jungelen ble vogna funnet igjen, og hentet til Texas.

…og tro det eller ei, her er kanonen som lagde det hølet over her. Den ble funnet på samme sted, og hentet, til, jepp, Texas. Er det ikke utrolig?

Grovt kaliber…

Da vi hadde fått nok krig for denne dagen, var det tid for “The Cowboy Capitol Of The World”. Selvsagt visste og skjønte vi at det ville bli en helt vanvittig varm tur, men når man er i Fredericksburg, ja da MÅ man stikke en tur til Bandera, eller motsatt. Bandera er alt man kan drømme om i en skikkelog cowboyby, nesten. Det er asfalt og pickuper i gatene, men sjarmen og støvet ligger fortsatt tjukt over bybildet. På veien over fikk vi se enda mer av hvor ekstrem tørkeperioden Texas nå er inne i, faktisk er. Elver er helt uttørket, båter ved små innsjøer ligger flere hundre meter inn på land, døde dyr ligger ute på det som skal være gressletter, selvsagt ikke uten selskap av åtseletere med vinger.

Utsøkt dårlig smak i antikksjappa i Bandera

Om mulig, enda dårligere smak i antikksjappa i Bandera. Stort verre enn dette kan det da ikke bli?

Vi glemte å ta med oss kamera til Luckenbach, men her er en smakebit, på en måte. Hondo kjøpte byen en gang på søttitallet.

Bandera bød på litt hyggelig prat med noen lokale helter som kunne litt av hvert om Norge. Hvorav en fyr med kone som hadde jobbet i Norge. Derfra tok hun med seg ei bikkje som hun kun snakket Norsk med, så hun hadde en gang i tiden kunnet endel Norske ord og uttrykk. Da bikkja daua, daua også interessen for å snakke Norsk. Det var jo ingen som skjønte Norsk i huset lenger, så da fløy både hundesjela og Norsken ut pipa. De to drev ei antikksjappe som hadde et helt enormt utvalg, hvor vel 80% var søppel. Likevel, vi fant en og annen godbit der inne. Etter litt mer rangling gatelangs orka vi ikke annet enn å innta Bandera General Store for turens til nå beste milkshake, med malt. Etter den ble det så hett at vi knapt husker noe som helst annet enn at vi satt som slakt i bilen og klora oss tilbake til Fredericksburg og bassenget, the only place to be.

Dagens dyrebilde #1,5 Lat katt i Bandera

Etter badinga klarte jeg igjen det store kunstsykket, nemlig å tette dassen på motellrommet. Det er dass nr. tre på turen, og andre gangen jeg får det til i Fredericksburg. Sist var i 2009 med påfølgende oversvømmelse av gangen utafor badet. For den vømmelmagede blant leserne, slapp av, det innebærer ikke mer enn en barbering og litt overdreven bruk av, you guessed it, dasspapir for å bli kvitt skjeggstubber, (ja for hvorfor bruke søppelbøtta?). I panikkaksjonen som fulgte greide jeg å tette badekaret med det samma papiret jeg hadde tetta dassen med, uten å få åpna dassen, og vasken var allerede tett, for den var full av skjeggrester, så på en-to-tre hadde jeg tetta alle tre slukene på rommet vårt. Vi ga rett og slett bare opp og stakk ut igjen.

Litt utpå kveldingen bestemte vi oss for å dra til Luckenbach, men før det, middag. Denne kvelden skulle vi ikke drite oss ut og kommer for seint, dessuten var vi så ferdige med biffer, frityr og anna smultkjør, at vi igjen gikk for Pizza Hut, som stengte kl.22 kvelden før og sendte oss på Mc Donalds. Joda, vel framme, knock-knock, “Ehm, we’re closing at eight tonite”…Likevel, vi fikk “lov” til å sluke en helmax, sløv pepperonipizza på 20 min før vi fortsatte ut av byen.

*Dagens dyrebilde #2. En stakkar som fløy rett i vinduet på The George Bush Gallery. Den besvimte sikkert bare, for den var borte litt etterpå. *

I Luckenbach var det ganske stille denne kvelden, med noen hvisketrubadurer av det tammeste slaget. Jeg har aldri helt klart å stole på gitarister uten plekter og vokalister uten knekk, men de fikk da drive på for vår del. Likevel, det ble en fin kveld i rolige omgivelser, litt mildere temperatur, “bare” 30 grader, men med tre tette sluk i bakhuet fant vi det best å komme oss videre. Wal Mart er heldigvis døgnåpent samma hva de driver med på Pizza Hut, så der fikk vi tak i en “Master Plunger” og litt all American superplumbo. Masterplungern var ganske heftig, og sugde bedre enn det meste. Håndtaket hadde et litt mer tvilsomt utseende, litt mer som noe man kunne få kjøpt på det lille hvite bygget ved siden av teltvarehuset på Eda. Viktigste er at The Master Plunger virka, så etter litt porselen-plunging gikk vi for litt Sierra Nevada og popcorn på sengekanten før begge bikka på to korte sekunder. Over and out from Fredericksburg TX. One day left!

V-day!

Da vi omsider ankom Fredericksburg litt utpå eftan var det meste egentlig ganske klamt og svett. Jeg kunne formelig kjenne saltlakan på ryggen renne nedover mot der sola aldri skinner, og lukta i kupeen var litt i overkant “kæru” da vi endelig nådde parkeringsplassen foran motellet. Tempen i bilen viste 103 og ingen tegn til bevegelse nedover, og skygge? Hjalp ikke det spøtt. AC? Den henger ikke med i slike temperaturer, i hvert fall ikke på vår nå max white trash utseende Ford med sprekt frontrute og lysende bensinlampe.

I dette huset ble Admiral Chester Nimitz født. Fredericksburg TX. Vi skal fortelle mer om byen og mannen siden.

Når man besøker Fredericksburg er det ett og annet obligatorisk, og noe er selvsagt valgfritt. Som hvor man vil bo for eksempel. Selv om det er sikkert 30 overnattingssteder deromkring, falt valget også i år, som de to foregående, på Inn and Suites. Noen solide hakk over Motel 6, med et utsøkt bassengområde med boblebad og flatskjerm er aldri feil når man besøker Texas, spesielt ikke når de er i stand til å prise seg nesten ned på M6 nivå.

Dette er et basseng, vårt basseng…og vår utsikt. Inn And Suites, forever

Texas er for øvrig inne i den heftigste tørkeperioden som noensinne er registrert, faktisk siden Texas ble Texas. Store deler av staten har hatt mer enn 70 dager i ett strekk uten regn, og med temperaturer over 100 grader hver eneste dag, (regn om til celsius sjæl, eller kom over en tur. Det er som vi sier, molvart, helt insane molvart, selv om Palm Springs fortsatt er rekordholder for årets reise med 115). Dette har resultert i en lang rekke skogbranner overalt i delstaten, og uansett hvor man kjører kan man se frivillige brannfolk som er standby for en evt. utrykning, svartsvidde gressletter, et ellers så frodig landskap, som i dag er helt gult og dødt. Ranchere selger unna dyra sine, rett og slett fordi de ikke makter å gi de det de trenger av mat eller vann, og langs veiene kan man se at det transporteres utallige dyr til slakt både med lastebiler og pickuper. Kjøttprisene stuper, og de økonomiske konsekvensene av dette er i ferd med å sette for mange, uopprettelige spor kunne en lokal hillbilly med fjær i hatten fortelle oss.

Dette er The Nimitz Hotel…fint, ikke sant? Skal fortelle mer om det siden vi…

Etter innsjekk var vi nødt til å slenge på en solid kjøtthaug av en middag nede i sentrum, før vi virkelig gikk inn i feriemodus med bassengsløving og bassengpils. Etter gud veit hvor mange mil, seks delstater og tre tidssoner(?). Ja, er det tre tidssoner vi har vært gjennom? Ja, vi tror det. Likefullt, det var helt suverent å finne hvilepulsen igjen etter mange lange dager. Det gikk imidlertid ikke så lenge før vi fant veien ut igjen, men til fots denne gangen, og ned på Der Ausländer. Buken var selvsagt sprengt til bristepunktet fra før, men, kjett å sitta der uten noe å døtte i kjeften og, så litt salsa og øl var vi klare for.

Dette er et bilde fra en gate.

Der Ausländer har et ølutvalg det virkelig står respekt av, (hovedvekt på Texas og Tyskland så klart, og bedre kan det jo ikke bli) så litt prøving og feiling blir det alltid der. Etterpå stakk vi videre på en bar rett over gata hvor det visstnok skulle være livemusikk denne kvelden, men det var long gone slutt. Anlegget sto fortsatt der, og det satt en cowboy og spelte kassegitar for et helt ufattelig gnålete ektepar borti et hjørne. Vi sjekka ut litt amerikansk fotball og litt kjipere øl enn Der Ausländer. Etterhvert kom cowboyen bort og utbrøt: “Hey man, you look awfully familiar!”. Og joda, rett nok. Det var samma karen vi traff på samme sted for to år siden og ble sittende kvelden ut for prat om lutefisk, akkevitt og norske fjords. At han huska dette er forbi min fatteevne, men jeg fikk klar beskjed om å hilse hjem til kompisen min som spiller trommer, “them two ladies” ble også nevnt. Vi ble sittende og snakke om tørka i Texas, det å være musiker i USA kontra norge, finanskriser, “whiskey and wimmen”, osv osv. Etter en stund kom en annen fyr ut, bartendern sjøl. Han slo seg ned for en stund, før han bød på nach hjemme i garasjen, med gitarer og gratis øl. Vi takket naturligvis høflig ja, for det å henge ut litt med noen lokale helter er alltid spennende.

Blikket til Morten da vi skulle boarde bilen til mannen vi til da bare bestemte oss for å kalle Max Pajero, (han virka litt gira) ja, det kan ikke beskrives med ord, kanskje ikke engang med bilder. Da vi åpnet dørene på bilen, raste det ut søppel over hele parkeringsplassen, pluss en gitarkoffert og for ikke å glemme, et titalls haglepatroner og annen ammo, (skarp ammo!!). Jaja, gjort er gjort, vi hadde takka ja, og ble med. En så kjekk og hyggelig kar er sikkert ikke farlig. Vel hjemme åpna Max garasjen som var enda fullere av søppel, våpen, ammo og anna drit, men såvidt plass nok til ei vifte, et kjøleskap, tre stoler og to gitarer. Her ble vi sittende og utveksle historier hele natta og en av disse må vi bare dele for å gi et visst inntrykk av denne underlige og energiske karen. Max hadde i sin tid vært ute for litt dårlige kompiser og halvshady miljøer. Ei natt hadde han sammen med noen kompiser vært ute og holdt på med no hyss, litt bilstjæling og anna faenskap.

Tøff motorsykkel…

Dette resulterte i at de ble tatt av noen bekjente av bilens eier, hvorpå kompisen til Max hadde blitt knivstukket i ryggen. Etter knivstikkinga kom begge to seg unna, beina gjennom hager og gater til en kyllingrestaurant venner av Max’s familie hadde drevet. Derfra fikk de ringt politi og ambulanse, uten helt å fortelle hva de hadde holdt på med. For at Max ikke skulle bli tatt for medvirkning til biltjuveriet hadde han måtte gjemme seg i ei tønne med brukt frityrolje i to timer mens politiet og ambulansepersonell var på stedet. Og har kommer vi til vendepunktet i Max’s liv. Det var nemlig da han fant ut at “crime don’t pay” og fant jesus. Ikke lenge etter traff han ei jente med en familie som drev en kjede med frisørsalonger, blant annet i L.A.. Etter det ble han hårmodell, holdt kontakten med Jesus og gifta seg. Han er fortsat gift, har tre barn, en garasje full av dritt og våpen pluss en bra og en råtten gitar, og en bil full av ammo. At han hadde en maksimalt rå type ADHD er hevet over enhver tvil, for han var helt vill da han fortalte historier, og skulle filme hele besøket, gitarspillinga og festinga. Snubla rundt i kabler og utstyr, tryna og sto i verre. Han var 44 år og den mest intense person jeg noensinne har møtt, noensinne, ever! Hence the name Max Pajero!

Milkshake

Han hadde også endel sangtekster han ville framføre for oss, og lurte på om jeg kunne sette melodi til disse, hvilket jeg mer enn gjerne gjorde, mens digitalkameraet sto og gikk. Favorittlåta hans var “Redneck Drug Dealer”, ei låt som handla om han selv, og at han var en redneck drug dealer som forsynte hele Fredricksburg med dop, at han hadde egen plantasje, (noe han tydeligvis faktisk hadde in real life) og var ufattelig smart som greide å lure DEA som leita etter plantasjer med helikopter og full pakke. Jo lenger ut i låta vi kom, desto mer gikk det opp for oss at fyren faktisk hadde en egen plantasje ett eller sted i området, trolig på familiens ranch like utenfor byen. Han fortsatte med en kjærlighetssang som jeg la i D-moll, men den var så far out at det finnes ikke nok syre i hele Texas for å bli utafor nok til å skjønne hva han ville med den. Da The Redneck Drug Dealer begynte å bli klar for å bikke bestemte vi oss for å stikke tilbake til motellet, som vi nå selvsagt ikke hadde den ringeste anelse om hvor lå. Max forsøkte å forklare, men var på dette tidspunkt så drita at alt han klarte å få ut var: “You go right, then left”. Ok, takk for hjelpa, det var jo ikke no problem. Vi labba rundt i sikkert en god time, att og fram, kryss her og kryss der, forbi en inhegning med noen geiter, et jorde, ei diger trafikkøy og enda noen ugjenkjennelige kryss før vi begynte å kjenne oss sånn halvveis igjen, og da var det enda litt til. Aldri før har det vært en større blessing å se inngangsporten til Fredericksburg Inn And Suites. Det ble natta ca kl.5, tror vi. Dagen derpå fant jeg en lapp i lommeboka mi med et telefonnummer på, og navnet Kevin. Kevin er nok Max Pajero, men vi har ikke tenkt å ringe med det første. Takk for nå.

Spark en bæsj, hadet bra…

Noen dager er mindre hektiske og begivenhetsrike enn andre, eller de ligger i hvert fall an til å bli det. Det kan også være en bra ting, spesielt når man sliter litt med å huske hvor man dro fra samme morran. Denne dagen dro vi imidlertid fra Shawnee via Kickapoo med Outlaw Radios Hillbilly Jim på lufta, og et timelangt intervju med Hank III. Den ultimate countrykåbbåigærningen som tilfeldigvis er barnebarnet til mannen med nesten samme navn. Hank 1, het han egentlig det?

Action, uten oss som hovedrolleinnehavere for en gangs skyld

Vi hadde bestemt oss for ikke å dumpe Oklahoma City, selv om vi endte opp milevis unna, (nesten i Tulsa) kvelden før, og fikk en utrolig og underlig opplevelse på veteranbaren midt ute i bushen. Derfor vendte vi snuta tilbake mot byen, Bricktown måtte vi få med oss, det mente både google og han duden vi traff på et gatehjørne i Amarillo. Vi hadde ikke kjørt lenge før vi spotta noe som resulterte i nok en livsfarlig nedbremsing med påfølgende vingling mellom filer, og febrilsk trøkking på GPSn. Det vi hadde sett var etter alt å dømme Tiller Air Base. I korte trekk, en mega diger flyplass med alt mulig, hemmelig, rart innenfor portene. Det som er så flott med Tiller er at de har en gratis flyutstilling utenfor portene med plenty av parkeringsplasser, dasser og drikkefontene. Perfekt for to nå halvkvapsete bleike svette nerder på tur. Vi rangla rundt blant noen av flyhistoriens råeste maskiner, alle med hvert sitt plakett med info om ditt og datt som du trolig blåser en lang tynn en i.

Felles for alle var at det var fly med en tilknytning til basen. De ble servet der, bygget der, eller motorene var bygget der. Uansett, å se en B-52 på noe annet enn TV var rett og slett helt utrolig rått. De hadde B-29 også, og B-1, pluss mer, ja det gikk trill rundt for oss. Vi lot oss imponere en times tid med blikket festet opp mot vinger og bombeluker, før vi stakk videre inn i byen med solbrente neser og nakker.

Mæland og Dixie Chicks ler av tosken Toby

Bricktown i Oklahoma City er et slags hurramegrundt område av dimensjoner, med baseball stadion og full Micky Mantle mania i midten, og ikke minst banjomuseum. En liten kanal omkranses av massevis av teglsteinsbygg som ble satt opp på slutten av 1800-tallet, hence the name. Parker og grønne lunger overalt, fortauskafeer og barer, en herlig stemning og trolig helt over mayhem på natta. På kanalen går det båter att og fram hele dagen, og hele natta for den gjennomsnitlig late amerikaner. Vi tok oss tid til en øl i sola, slappa max av der vi tuffa rundt og hørte på helt nasty ræva trubadurer her og der. Sto og titta dumt opp på baren til tosken Toby Keith, lo litt av navnet på den, og rusla videre. Varmen begynte å ta litt piffen ut av oss, så vi bestemte oss etterhvert for å bevege oss mot bilen, og Texas.

Dagens dyrebilde. And i Bricktown

Selvsagt gikk det ikke lenge før fleskebuken skreik etter mer sukker og anna drivstoff, så vi vrengte av interstaten ikke mange skritt utafor byen. Tilfeldigvis så vi et skilt, og når vi ser skilt, ja, da endrer vi rute såklart. I Pauls Valley dreide det seg om det ultimate nerdemuseet av absolutt alle, men herrejemini så fett det var. Joda, welcome to the action figure museum!

All American hero, Cpt. America!!! POWERMOTHERFUCKER!!!! HÅH

Kisen som tok oss i mot var selve malen på åssen en tegneserienerd skal være. Tjukkeste brilleglassene, nok kviser til å fylle en hel ungdomsskoleklasse, høyt og ganske rotete hårfeste, supermann t-skjorte, litt sånn uryddig bevegelsesmønster, og etpar ticks i trynet og nasalpipestemme. Herlig! Han var blid og trivelig, og helt uanstendig dårlig i hoderegning, så det ble etpar forsøk før vi fikk betalt for billettene og entret utstillingsrommet. Dette kan ikke beskrives med annet enn: “Oi!!!”. Mer enn 12000 figurer fra actionfigurens morgen og fram til i dag. En helt vanvittig samling vi aldri har sett maken til, og trolig aldri vil få sett maken til heller, ikke utenfor Pauls Valley that is. Ikke visste vi at det fantes så mange ulike kategorier og så mange av hver figur, og gud veit ikke hva av hva. Jeg fikk veldig lyst på en sånn tøff Captain America figur, men klarte å undertrykke nerden i meg nok til at det ble med en hilsen i gjesteboka.

Vi så på klokka, og bestemte oss for bare å velge et sted med Motel 6 for å få en litt mer mennesklig kjøredag. Noen av de siste har vært helt vanvittig lange takket være Route 66, som vi nå hadde lagt bak oss to delstater unna slutten, eller egentlig begynnelsen da. Det ble Hillsboro TX, endelig tilbake i The Lone Star State, og hva ville vel da være mer naturlig enn å spise på The Lone Star Bar. Faktisk en uavhengig sjappe langs veien som var veldig koselig, og serverte super mat i normale posjoner. Uvant! Vi ble servert av rodeojenta Courtney som hadde et hofteparti som en grov tømmerhøggar, og ganglaget til en cowboy. God plass mellom knea med andre ord. Hun lurte på om vi syntes hun snakka som en “hick”, men vi parerte elegant med at vi er store fans av, skal man kalle det dialekta eller talemåten “around here”…og at det ikke er en dårlig skjult sarkastiskironisk vits?

Fort Worth skyline. Her spilte Stones i 1972 og 1978. Sistnevnte kommer på konsert-dvd i november i år.

Hun trodde forresten at vi var fra Irland, men ble overveldet over det faktum at vi var fra Norge. Hvorfor aner vi ikke. Hun møtte oss med et “Y’all” og sa farvel med et “Y’all”. Vi tok en tur tilbake til Lone Star Bar senere på kvelden for en usigelig vond drink som het Captain on Acid, spotta noen gærne lokale helter som dreiv og tok ut lufta på hjula til en bil på parkeringa der ute. En bil som for øvrig hadde en stil av en annen verden. 24" felger, heisa med oksehorn på panseret og grønn metalflake lakk. Joda, det finnes rånar i Texas også. Når stemningen og fotballresultatene på TVn gikk tvers gjennom taket tok vi turen tilbake til motellet for en litt tidlig kveld. Vi vendte tilbake for frokost dagen etter. Lone Star Bar i Hillsboro, TX, anbefales!

Han kameraten her var kjempefull og så utrolig blid og sjarmerende at han får være med i bloggen. Han hadde gått på spritsjappa for å handle, men hadde glemt penga hjemme. Det låt somtrent slik: “Aooohhh, aah fowgat ma maanne, ah was gonna baa som beers, bat a fow…aaaahh, burp, fowgot ma manne. Hey bowas, aaah, brrrrupurp”

Dagen etter kjørte vi i grunnen bare ren fartsetappe mot målet, Fredericksburg med et stopp i Waco, mest bare for å ha vært i Waco. Selvsagt tok vi oss tid til et museum her også, nemlig The Doctor Pepper Museum. Hva skal man egentlig si om det da? Vi velger å tro at bildene taler for seg selv!

Ser du den lyse flekken på veggen, litt oppi der? Der var det et digert høl på femtitallet, eller noe. For en tornado braste gjennom Waco og traff bygget her. Det har for øvring ingenting med Dr Pepper å gjøre, tornadoen altså.

Ankomst Fredericksburg med påfølgende basseng, middag og fest, følg med i fortsettelsen. Den kommer så fort vi har et stabilt nettverk og får tømt minnekortene for bilder. Ja, for det er som de sier, en heeelt annen historie, og hvilken historie det ble. Oh lord!

I Elk City har de olje, det var ufattelig spennende, ja.

Som vanlig følte vi oss litt dumme da vi skulle reise fra Elk City. Stedet vi dømte nord og ned dagen før var jo ganske så sjarmerende i dagslys, og dessuten, de hadde museum, og hva er vel en road trip uten et museum for hver mil, hver by, hvert eneste fordømte lille tettsted? Vel, vi bestemte oss for å sjekke ut det kombinerte “Route 66, Old Town, Farming og transportation- museum”, pluss en haug andre ting de hadde bak portene. Frokost var det så å si umulig å få seg i byen, sett bort fra Sonic, (klassisk drive in som har vært med mer enn et halvt århundre). Bilen var på dette tidspunkt såpass lite delikat innvendig at tanken på å innta et måltid der inne virket rett fram frastøtende, i hvert fall før en skikkelig opprydding. Det ble til at vi måtte kjøre flere mil ut av byen, som for øvrig var full av robuste og ganske røft utseende oljearbeidere. Det er visstnok mer enn nok olje i bakken rundt Elk City, og det er dette som drar hjulene i dette lille samfunnet rundt. Alt vi kunne finne var Subway og Taco Bell. Enkelt: Subway. Og, for første gang på turen kunne vi sette oss i bilen igjen uten å ha lyst til å kaste opp først. Normalt mett…eller, er det bare magasekken som har utvidet seg enda et nummer? Trolig det siste.

Krølltangmuseet i Elk City

Vel tilbake i vidunderlige Elk City, full pakke med kombomuseet av en annen verden. Her gikk vi i grunnen ganske fort lei, kanskje fordi det var tidlig på dagen, og litt fordi det framsto som litt uoversiktlig, og var bygd opp rundt en “old town” som var satt opp i 1997. Amerikanerne er ganske så ramme på det med mild historieforfalskning. Uansett, mange fine biler, gamle rare dingsbomser, rodeostash, hus og jernbaneartikler. Ja, la oss ikke glemme den store stallen med gamle hestekjerrer og en helt ekte plastikkhest i full størrelse. Det beste der inne var det såpeglatte gulvet som gjorde at vi kunne løpe rundt og skli som på skøyter etpar minutter før vi elegant marsjerte forbi farming biten og hoppa i bilen for neste etappe.

Gammalt stash i Elk City kombinasjonsmuseum.

Den ble i grunnen ikke så veldig lang, for i Clinton, fortsatt Oklahoma, fortsatt før Oklahoma City, ja der fant vi jo det ultimate Route 66 museet, eller i hvert fall de som påberopte seg å ha selve “museet” med stor mus. Ja, rett nok, det var faktisk ganske bra. Sett bort fra at de spilte Beatles i 60-talls avdelinga kunne vi ganske fascinert og fornøyd loffe rundt og se lese oss gjennom strekningen vi hadde kjørt, (baklengs såklart). Å fortelle så mye om dette er i grunnen meningsløst når man har google noen museklikk unna. Det beste er selvsagt å legge ut på turen selv. Du aner ikke hvor mange gjestebøker du ender opp med å måtte signere.

Våpen i Elk City. Disse var ikke lenger i bruk på gata, men trygt plassert i glassmonter på museum.

Etter denne stoppen slo det oss at klokka var i ferd med å løpe fra oss for alvor. Jeg begynte å bli faderlig tørst og sugen på å henge ut med localsa igjen, så det ble flattjern, innenfor rimelighetens grenser. 80 i 75 sonen er ikke no alvorlig overtramp, men oi, steike. Blålys gitt. Vi ble hooka av en HW Patrol. Når sant skal sies kom det ikke som noe sjokk. Jeg så han kryssa midtrabatten på motorveien lenge lenge før vi blei stoppa. Jeg så han forsvant, og kom tilbake i bakspeilet mitt og lå der mile etter mile, (ingen kobling til Jahn Teigen takk!!!). Jeg satt konstant og overvåkte speedometeret mitt, og ikke så mye som en bitteliten mile over grensa fra han var synlig til han la seg rett bak og kommanderte stopp.

Soon to be us

Ut hoppa en passe stuttjukk, smørblid og hyggelig kar med litt sånn aryan brotherhood sveis. Han titta på oss og ba om førerkort og spurte om det var vår bil. “No, it’s a rental sir”, (med vibrerende pipestemme). “My drivers license is in the back, in my suitcase together with the papers on the lease…sir”. (nå med litt mer selvsikker, jeg har vært i USA og blitt stoppa av politiet før-stemme). Samtidig som jeg sa dette så jeg at enda en politibil stoppa bak oss, (en sånn Knight Rider aktig sak med diger kufanger). En fyr med sånn teit stivbremma hatt gikk ut. (State trooper). Han så ut som en mix av Robo Cop og The Terminator, (nei, ikke Vegard Ulvang) helt uten ansiktsuttrykk og med tøffe solbriller. “Å faen, hva har vi egentlig gjort nå?” tenkte jeg noen sekunder, før jeg snudde meg mot han litt mildere utseende “aryan brotherhood sveisen-typen” igjen. Han holdt på å spørre ut Morten om hva vi dreiv med, hvor vi var fra og hvor vi skulle. Jeg gikk for å hente førerkort og vognkort bak i bilen. Robo Cop-Terminator sto urørlig og titta på meg uten å hilse. Jeg var sjeleglad for å ha tømt blæra på en bensinstasjon for ikke altfor lenge siden. Aryan Brother Cop kom bort til meg: “Don’t worry about it mister. I can see you got a bunch of stuff back here. Let’s not mess up the car even worse”. Sant nok, det så ut som et bomba crack house der bak. “Just remember to keep your distance from those semis, ok”. “Absolutely sir, I’ll make sure there’s enough distance, thank you”.

Da, måtte det da for pokker gå an å komme seg til Oklahoma City, eller? Vi fortsatte turen, men etter ikke så altfor lenge dukket det opp et skilt. “45th Infantry Division Museum. Free entry”. Å herregud, kan det virkelig være? Ja, selvsagt kan det det. Litt febrilsk knepping på GPSn og vi var good to go, for enda en, eller, ikke enda en, men den ultimate museumsopplevelsen so far. 45th var gutta som først kom til Dachau, de var i Berchtesgaden, Korea, Vietnam osv osv. Det var selvsat begivenhetene mellom juni 1944 og mai 1945 som interesserte oss mest, men vi skulle da saktens klare å sette av tid til resten også. Det viste seg bare å være noen minutter unna. HW Patrol glemt, klampen i bånn. Detta kunne vi ikke gå glipp av.

Sherman og Mæland

Et fly

En kanon med en idiot av en blindpassasjer

Mikke Mus gassmaske, for barn. Ganske trist og fælt, egentlig.

30 minutter seinere sto jeg og så mitt eget speilbilde i et speil som ble funnet på rommet til Hitler i førerbunkeren, mai 1945. Mer er det i grunnen ikke å si om den opplevelsen. Rommet fra frigjøringen av Dachau var et rystende dokument over menneskehetens ytterligste grusomheter, og vi ble begge stående og måpe over fortellinger og artifakter som var utstillt der inne. Ironisk nok var det bildene av ihjelslåtte SS vakter etter frigjøringen som gjorde sterkest inntrykk. Hva hadde ikke menneskene som led under disse mennene måttet holde ut, og hvor lett måtte ikke en rask død føles for overgriperne sett i forhold til “alternativet” de hadde utsatt så utallig mange andre for. Folk som fortsatt snakker om “det som ikke skjedde” burde ta en seriøs reality sjekk før de legger seg inn på et hvilket som helst mentalsykehus". Ingenting provoserer meg mer enn akkurat det.

En utrolig godt bevart porselensfigur laget i Dachau

En av “gutta” som var med i frankrike var på plass for å fortelle litt historier blant gjestene på museet, men det ble nesten litt trist. Altså, med all respekt for hva denne mannen har opplevd, og ikke minst utrettet for vår frihet, men det virket nesten som museet tviholdt på denne ene veteranen, som ikke virket å kunne huske noen verdens ting lenger, bare fordi han var en veteran. Han var veldig blit og hyggelig, men kanskje visste han ikke engang hvorfor han var der. Ute på plassen foran museet var en lang rekke militærkjøretøyer brukt av 45th utstillt. Vi sosa rundt så lenge vi orka i varmen, men til slutt måtte vi bare kapitulere og gå tilbake til bilen. Der oppdaget vi forresten at steinspruten vi fikk dagen før var blitt til en halvannen meter lang sprekk. Morten kunne konkludere med at nå hadde vi også fått “amerikansk frontrute” og henviste til de utallige flisete bilene vi hadde sett på turen, samtlige med helt moste frontruter og gule lykter.

Undertegnede ved siden av ei kappe båret av tidenes verste massemorder, (tallmessig nest etter Josef Stalin vel å merke)

*Kan dette være “The American Museum of German Relics”? Et utvalg krigstbytte hentet hjem av gutta i the 45th, som var med på å befri Europa. *

Etter 45th fant vi ut at å dra til det derre Brick greiene i OK City nå var altfor seint, så vi moste på i retning Tulsa, fortsatt på Route 66, bare for å finne et sted å sove for natta. Etter en stund svingte vi tilfeldigvis av og inn til en liten by ved navn Chandler. Vi hadde ikke hørt et ord om Chandler fra før, men hvilken hyggelig overraskelse. Kveldsmat ble inntatt på the Bom A Rang diner. En diner som hadde vært med siden femtitallet og bar navnet til en heftig hot rod som gikk i Chandlers gater på den tiden. Super service, knall mat, og ei drit forbanna kjærring som skulle hat tilbake pengene sine for den elendige maten hun hadde fått, (i sokkelesten mind you). Vi tipper: rusa deluxe.

I Chandler Oklahoma støtte vi på The Holy Ghost Of The Rubber Duck

Vi tok oss en spasertur for å kjenne litt på den softe atmosfæren i Chandler før vi innså at en bar, det kunne vi glemme å finne her. Vi spurte oss litt rundt og ble sendt til The VFW post, som for øvrig ikke ble funnet helt sånn uten videre. Det vi ikke visste da vi kom til “VFW” var at de tre bokstavene sto for Veterans of Foreign Wars bar. Ja, ok så veit ikke vi alt heller da. Det oppdaget vi først da vi hadde fått bestillt noe å drikke på. Joda, vi har da sett en og annen krig i Norge også, og jeg har da avtjent verneplikten min om ikke annet. Jeg har tilogmed vært i heimevernet.

Vi fant det smart ikke å slenge rundt oss med nedsettende kommentarer om verdens største idiotpresident(er), ei heller flatterende kommentarer om den sittende. Likefullt, vi ble lagt merke til, that’s for sure. Etter en stund kom en kar i skjegg. Han titta på den ene servitrisa og sa: “Ok, so, are these two here them guys you told me about?”. Vi sank to tommer hver på stolen. Oh shit, hva nå? “What are you doing here? Norwegians?”. “Øhhh, we’re just passing by, and wanted to grab a beer”. “Noones just passing by here, noone”. “So, what’s the story guys? Why are you here?”. Vi forklarte så høflig og ydmykt vi kunne at vi tilfeldigvis endte opp i Chandler, og ikke fant noen barer der, så vi måtte leite litt, og ja, da endte vi opp her ute. Han titta mistenksomt på oss og begynnte å fortelle om baren, som ble startet av krigsveteraner fra første verdenskrig i 1944. Han kunne fortelle av det fremdeles kom medlemmer dit som hadde kjempet i annen verdenskrig, men at de begynte å bli få, få. Hele konseptet med baren var å ha et sted for veteraner å møtes, uansett hvilke kriger de hadde kjempet i. Han presenterte seg etterhvert som Rob. Samtidig mens denne samtalen pågikk kom det en fyr fram fra bakrommet med jevne mellomrom. Han kunne umulig veie mer enn 50 kilo, var helt gul i trynet, bar på ei oksygenflaske i ei hendig skinnveske under armen, og bestillte øl etter øl uten å ytre et ord, før han forsvant inn på bakrommet igjen. Slik fortsatte det mens vi snakket med Rob om kriger, barer, europa, reising og fartsbøter. Det viste seg at han hadde fått endel, at han ble valgt til leder for VFW posten hver gang, hadde for mange jobber, men likte det, tross alt. Det ble bemerket fra bardama at vi burde henge til karaoken begynte, men vi takket høflig nei for å kunne komme oss ut i natten og starte jakten på et sted å overnatte. Hvor det var, sånn i himmelretning er ingen av oss helt sikre på, for vi bare ba GPSn om å finne et motell. Vi sjekka i Chandler. Der ble vi spurt om vi var med i nasjonalgarden, så ringte telefonen, og dama bak disken ble opptatt for alltid, så vi stakk og endte opp på et sted som het Shawnee et steinkast unna Kickapoo i stedet, Motel 6 såklart. God natt!

Joda, du sier noe der. Amarillo TX.

Dette var dagen da vi skulle utforske Amarillo, uten egentlig å ha noe begrep om hva vi skulle se etter. En IHOP-frokost sparka oss godt i gang, og ja, der røyk løftet om at dette også skulle bli dagen da i hvert fall jeg åt salat, eller ingenting. Med buken sprengt til bristepunktet gulpa jeg meg tilbake til bilen og overså totalt Mortens kommentar om at jeg snart burde komme meg på en dass. Ja, for det er noen dager siden det var poo-poo, (Arizona) og ett sted må all maten ta veien. Jeg var hypp på å sjekke noen gitarsjapper og plotta inn ikke mindre enn tre på GPSn. Den første skulle ligge midt i et lyskryss i følge GPSn, den neste var et digert engroslager for Ibanez, og den tredje, ja det var Guitar Center. USAs svar på IKEA for musikere. Greit nok, en liten titt måtte jeg ha. Som forventet, en million gitarer, ingenting jeg var hypp på. En halv million forsterkere, ingenting jeg ville tatt meg bryet med å drasse med meg hjem for ombygging og anna styr. Dippedutter overalt, max samlebånd og noen hinsides all fatteevne kule karer bak disken: “Right on bro. We’re down with that, awrite. Awesome”…blablabla. Samma, prisen på en av dippeduttene var så langt under hjemmenivå, så det ble en bitteliten handel, men oi, åh, ja, der kjente jeg det da jeg bøyde meg ned foran disken for å ta godsakene nærmere i øyensyn, endelig: “bowel movement”. Som Charles Bukowski sa, sånn ca. “Sex kan være interessant, men det er ikke livsviktig. En mann kan gå et helt liv uten å få seg litt kvinnfolk, men han ville daue etter ei uke om han ikke fikk drite”. Guitar Center har kundetoalett, og det fikk sannelig to besøk av undertegnede før vi lykkelige kunne kvitre oss ut døra. Jeg fordi jeg var etpar kilo lettere og mindre bekymret over en eventuell forstoppelse. Morten fordi innemiljøet i bilen endelig ble betraktelig bedre, eller, litt bedre i hvert fall.

Veien videre gikk innom et slags kjøpesenter i stil med Wal Mart for litt hygieneprodukter og en 3 cd boks med Lynrd Skynrd. Da vi etter mye om og men kom oss til kassa så dama dumt på meg og sa: “card!”. Alt jeg klarte å gulpe opp var et “Hæ?”, mens jeg vendte meg mot Morten som skjønte akkurat like lite. Jeg sa “cash” og håpte på at det hjalp. Nei, “card? where’s your card mister?”. Det var da som f**n! “Hæ? No card!”. “You need to have a members card in order to…blabla” og da gikk det endelig opp for oss to tøntskaller at vi var på en slags USA-Smart Club. “Sorry, whatever, bye!”. Tilbake i hylla med de mistenkelig billige varene som kun ble solgt i vanvittige kvanta til folkene i kø rundt oss. Vi fikk med oss tilsvarende saker, unntatt Lynrd Skynrd på Wal Mart like over gata før vi vendte snuta mot downtown Amarillo, selvsagt med en detour innom et byggefelt tre mil utafor byen. Vi endte opp med å fjåse rundt som noen andre idioter i sikkert en halvtime til før vi innså at Amarillo ikke har no sentrum, bare en haug digre hus litt her og der.

Vi satte fra oss bilen for å gi disse bygningene litt her og litt der en sjanse. Like ved parkeringa kom vi til en diger innhegning med en smal inngangsport. Der sto det at det kosta en bitteliten formue å komme inn, men at man da kunne eta seg kav ihjel på grillmat hele dagen bare man ikke prøvde å ta med seg maten ut av området, for da ble det hui og helvete. Vi spurte en kar som sto og loka rundt på et hjørne like ved om hva vi skulle gjøre i Amarillo. “What to do in Amarillo? Get the hell on aout, hit the I-40 and go to Oklahoma City. It’s only about four hours awaya.” Han forklarte videre at det var som vi mistenkte, ikke noe handelssentrum i byen, som nevnt, bare litt hit og der og masse kjøpesentre og anna skrot utafor sentrum.
“No, what you boeys ougtha do is go da Oklahoma City, go to da Brickyard boeys, dadl be a blaiest faow ya”
Vi så oss litt rundt, tenkte det samma. Fuck it, Amarillo kan seile sin egen sjø, vi stikker til Oklahoma City. The Brickyard er saker!

Vi sæla på og vrengte ut av sentrum, så oss litt til sidene for å se om vi så noe som kunne minne om handlegater eller trivelighe fortauskafeer. “Heial nao, nathin main, nathin at aol”. Pøsj, ny by, ny stat. Et støkke utafor støtte vi på det første omen om “what’s about to come”. Dagen før hadde jeg sjekka litt om hva som ligger utafor Amarillo, og der fant jeg “the bug ranch”. Hørtes litt kult ut, spesielt i kjølvannet av Cadillac Ranch, tenkte jeg. Eneste faktum jeg overså var at ei boble med snuta i bakken ikke er høyere enn den høyeste av fetterne mine, så vel. Bug Ranch ligger ved avkjøringen fra I-40 til Conway like øst for Amarillo, enda et dødt sted langs Route 66. Det var akkurat så EPA som det kan høres ut for folk som IKKE er sykelig interessert i VW.

La oss ikke dvele så lenge over hvor døvt det var og heller komme oss ut på veien igjen før vi glemte hvor fett Cadillac Ranch var. Eller over veien, til Love’s. Love’s er et truck stop som ligger bare noen hundre meter unna Bug Ranch. Der fikk vi handla inn total trashmat av verste sort, og donert penger til en innsamlingsaksjon vi ikke klarte å skjønne hva var til inntekt for. Jeg fikk uansett med meg et fint kompliment på veien ut etter å ha donert en dollar eller to. “The minute you walked in sir, i saw that you’re a good man. Thank you so much!”. Jeg kunne ikke høre at hun sa det samme til noen av de andre donorene. Kaka jeg fikk som takk smakte sirupskake, og var ganske god.

Veien videre gikk igjen, vekselvis på Route 66 og I-40 med periodiske stopp på flere ulike småsteder som hadde gått heden en gang på seksti eller søttitallet. Deriblant Shamrock, som kunne by både art deco arkitektur, og dæven, jaggu hadde de ikke en bilskrot også.

I Mc Lean, (fortsatt i Texas) så vi et skilt som fanget vår interesse. Route 66 museum sto det, og “Devils Rope”…hmm, kan det virkelig være det, verdens største, kanskje verdens eneste, unikt i sitt slag, et helt ekte piggtrådmuseum??!?! Det måtte selvsagt oppleves! Mc Lean Route 66 and Devils Rope Museum tar for seg flere deler av historien rundt Route 66, og har en lang rekke skilter, bensinkanner, bildeler og what not “on display”. For en i vår nerdekategori, far beoynd middels interessert, gull. For den gjennomsnittlige bloggleser, øh. Uansett, videre inn på piggtrådmuseet, (ja, jeg veit det høres helt håpløst døvt ut) kunne vi meske oss med piggtrådhistorie gjennom mer enn 250 år, om hvordan de ulike piggtrådtypene lages, hvordan de ble kriget om, hvordan de stoppet kveg fra å krysse jernbanen, hvordan man kunne flette gjerder med en sveivemekanisk dingsboms og mye, mye mer.

Ja, du kan le av temaet, men det er i hvert fall ett av de mest gjennomførte, og ryddige museene jeg noensinne har sett, og de klarte faktisk å gjøre piggtråd til et interessant tema, og det var gratis, og dama som jobba der var superhyggelig. Jeg skal holde meg for god til å ramse opp norske, gjerne lokale museer som er i stand til å gjøre det stikk motsatte av hva de folka her klarte, nemlig kjede vettet av meg med et spennende tema.

Siden vi hadde nådd en foreløpig underlig museumstopp i Mc Lean måtte vi bare bråstoppe like over delstatsgrensa og sjekke ut Roger Miller museet i Eric, men det var gudskjelov stengt så vi valgte å fortsette noen mil til et foreløpig mål foran Oklahoma City, nemlig Elk City. Det måtte jo kunne by på en liten smak av hjemme, kanskje elgsteik til middag? Ei mørk regnværssky hang tungt over byen da vi kjørte inn, sammen med Bug Ranch utgjorde den ett av dagens to omens om Elk City. Vi leita litt hit og dit etter et motell, og bestemte oss for å ta det opp en notch fra Motel 6, og gikk for Best Western. Om det der var BEST western lurer jeg jaggu på åssen “worst”, eller i det minste “OK-Western” er. Her fikk vi vårt første insekt- og edderkoppbefengte rom. Kvaliteten ellers orker jeg ikke engang begynne på, det gjør meg bare kvalm og deprimert. Vi spurte om et tips for et sted å spise og ble sendt over gata til Pedros Mexican grill. Synet som møtte oss minte om EPA-Cafeen en gang tidlig på åttitallet. 100% sjelløst og helt ufattelig lite sjarmerende. Så tragisk var det at jeg påberoper meg retten til å bruke uttrykket “kav røti” for andre gang i reisebloggen. Gutta som hang utafor virket heller ikke spesielt begeistret for å få besøk av to trøtte bleikfiser med blikket festa mot fortauet.

Vi gikk videre nedover gata for å se på ei boble som sto til salgs. I det Morten hadde identifisert den som en ‘58 modell, skreik det i dekk, klunka i understell og hvinte i bremser to meter bak oss. En Ford Bronco hoppa over fortauskanter og midtrabatter, forbi en skiltpost og rett mot oss før den bråbremsa like opp i rumpa på bobla vi akkurat hadde beskuet. Inni satt ei helt hyperdopa dame som skreik og bar seg: “Are you guys trying to walk somewhere?”, “Øh, joa, hvis vi ikke blir ihjelkjørt av et crackhue på veien så”, (tenkte vi inni oss). Så ba hun om å få litt penger for å kjøre oss dit vi skulle. Ja, for det er klart vi er hypp på å ake med noen som bare vrenger jeepen på kryss og tvers av midtrabatter så dekk og felger vrenger seg i alle retninger og er så rusa at de ikke merker det spøtt av hvordan bilen reagerer. "Takk, men nei takk, we’ll rather walk, it’s such a nice evening in such a shitty fucked up town". Hyn fyra en røyk, fortalte at hun akkurat hadde blitt kasta ut av huset sitt og trengte penger til bensin, og mer enn gjerne kjørte oss dit vi skulle. “Ja, kjør oss til et sted som serverer kjøttkaker i brun saus”. Nei, vi sa ikke det da, men…Morten ga henne 5 dollar og vi lista oss videre på litt mer betryggende avstand fra veien. Da gatene ble skumlere og styggere og enda mindre innbydende litt lenger ned på stripa bestemte vi oss for å snu og hente bilen. Det ville tross alt være bedre å kollidere med hu dama, enn å bli most utover veien som jordbærsyltetøy ved neste lyskryss. Vel på plass i bilen og ut på leiting etter et ok sted å spise i Crackville Guns City…ikke så lett. Et sløvt tacomåltid og god natt Elk City! May we never meet again, (trudde vi)!

Steve Irwin, Elk Crackhead City. OK

Etter å ha sett Santa Fe fra flere ulike vinkler, både uteliv, arkitektur, mat, fattigdom, parker, kjerker og utallige kunstutstillinger, gallerier og smykkesjapper følte vi at det var på tide å komme seg videre, til Texas. Uansett, ikke uten å gjøre et lite forsøk på shopping i sentrum. Jeg hadde lest meg opp på New Mexico gitarsjapper, så vi plotta inn High Desert Guitar på GPSn. Det kunne vi spart oss for. Fire runder rundt kvartalet, litt att og fram, og vi innså plutselig at sjappa lå vegg i vegg med hotellet. High Desert Guitars blir omtalt på nettet som superseriøs, hyggelig og ikke minst, stedet for en “uforpliktende” gitarprat, som det heter i allverdens idiotisk reklame, i hvert fall i Norge. Jeg tror innehavern av sjappa ytret max tre ord fra vi kom til vi labba ut døra. Utvalget spant fra råtne kinagitarer av aller mest bedritne sort, helt opp til 40 talls Gibson og Martin, med litt Collings og annet jåleri i nyavdelinga. Forsterkerwise kunne de by på eldgamle Ampeg-godbiter jeg gjerne skulle hatt med hjem, i hvert fall med de prisene. Det samme gjalt Fenderproduktene, men ingenting av det jeg egentlig var ute etter. Så, takk til High Desert guitars, back on the road.

Ja, Morten har fått seg fisheye linse, ja, vi har kjøpt t-skjorter på samma billigsjappe, og ja, det er ganske vanlig å klø seg i skrittet når man kjører bil.

Vi hadde sett oss ut Amarillo som dagens mål, ikke for langt, og viktigst av alt, ikke for stort. Vi var ikke helt klare for millionbyer igjen, enda det er ei god uke siden L.A. Med litt sløra progrock på radioen kjørte vi inn i turens første skikkelige regnskyll. Focus med syrereisa Hokus Pocus er særdeles lite egnet for HW-cruising, så vi kneppa over på iPod med Hank III. Det blir aldri feil.

Da vi kom oss til I-40 var vi langt forbi frokost og hølgrøvine som sultefora svartbjørner. Clines Corners virket derfor som et bra sted å stoppe. Clines har vært med siden 1937, har fløtta på seg en gang, og klorer seg i dag fast ved siden av I-40 etter at Route 66 gikk av med pensjon. De kan skryte av Route 66s største gift shop og verdens største burrito. Det siste der er ikke dokumentert, men da vi vralta ut igjen følte jeg at jeg hadde svælja en basketball bada i salsa og rømme, så det var i hvert fall stort nok. Kaffen var ganske fæl, men servicen god, og atmosfæren veldig autentisk, veldig den vi har drømt om, den som føles som ekte USA, hva nå det er. Etter Clines kjørte vi litt vekselvis Route 66 og I-40. Noen steder går de så å si oppå hverandre, mens Route 66 tidvis slynger seg litt i alle retninger.

Ved Santa Rosa stoppet vi ved Route 66 Auto Museum. De hevder å være “da shit” eller det offisielle Route 66 bilmuseet, og hvem er vi til å overprøve dette? En flott samling biler helt uten noen spesiell tilknytning til Route 66, hverandre, eller tja, men lell da. Mye fint å se på, og også noe til salgs. Som en hyperstrøken 57 Bel Air cab til 150000 dollars. Jada, jeg har enda tilgode å finne dollartegnet på detta hersens minitastaturet vi reiser rundt med.

Ikke lenge etter vi hadde lagt museet bak oss fant vi tilbake til Route 66. Vi hadde vel knapt kjørt i fem minutter før vi kom over “Mother Road, Memory Iron”, en haug med gamle biler såklart, bak et digert nettinggjerde. Der traff vi en fyr med ei så drøy dialekt at jeg på tredje forsøk ga opp å skjønne hva han het. Alt jeg forsto var at han var skeptisk til folk med bare ett navn, som “Morten” og “Thomas”, men vi fikk signere gjesteboka hans med fullt navn og hvor vi kom fra. Der kunne vi lese navn fra hele verden, Finland, Sverige, Spania og…Texas. Ernest Earle, som vi velger å kalle ham solgte ikke deler, eller biler, men han samlet ikke heller. Til tross for at det innenfor gjerdet befant seg sikkert 50-60 gamle Studebakers, en raus håndfull Chevrolet og etpar andre uidentifiserte vrak, mente han at han aldri hadde samlet på biler og aldri ville gjøre det heller.

“No, aah don’ collect mister. These thangs just happen to mey. The athr daey heier, someone cam over weith them boxes ove heia. Full of thangs, I dunno what they are, but I din collect’em, dats fåo shoe. They just happend to meia”.

Vi fikk rangle rundt på bruket så lenge vi ville, og ta så mange bilder vi ville, fikk en omvisning på verkstedet og litt rundtomkring. Vi har sett mye bil på turen, blir aldri lei, og slutter aldri å la oss imponere. Ernest Earle var intet unntak. Han fortsatte å reparere på gjerdet så ikke "vakt"bikkja skulle rømme gjennom det og ut på den ikke altfor tungt trafikerte 66n. Vi fortsatte å nerde rundt med sikkel på brøstet ei stønn til. For ikke å ankomme Amarillo ved midnatt måtte vi til slutt bare kutte, utvekslet noen håndtrykk og takka for titten før vi skrangla videre på Route 66 som nå var en blanding av sprukken asfalt og etterhvert rein vaskebrettgrusvei og til slutt “dead end” med et digert høl i bakken.

Før vi krysset delstatsgrensa inn i Texas måtte dyrevenn og sjåfør, (undertegnede) til pers. Ei skilpadde hadde rota seg ut på veien, mest sannsynlig fordi det er det skilpadder deromkring gjerne gjør, og fordi det strengt tatt ikke finnes trafikk der. Ja, sett bort fra “sånne som oss” da. Uansett, tenk om det kom en motorsykkelbande som stoppa og banka dritten ut av fyren bare for å få skallet å bruke som hjelm på sine søte lille hoder. Det kunne vi jo ikke tillate. Kisen pissa på seg, eller, prøvde å pisse på meg da jeg løfta han ut av veien. Ikke visste jeg at ei så lita skilpadde kunne være så full av piss. Kanskje skal man la slike være i fred så de slipper å stresspisse på den måten? Likevel, jeg liker å tro at han synes det var litt kult å slippe å gå hele veien, over veien, og at det var stas å få bli New Mexicos mest berømte bloggskilpadde i Norge.

Like etter skilpadderescue 2011 kom vi til Glenrio, dødt, fullstendig død. Her var alt nedlagt og fraflyttet som resultat av at, du gjettet riktig, veien ble flyttet, og slik fortsetter det så å si overalt på denne strekningen.

Vi tenkte at det kanskje ville være annerledes litt lenger nedi “gata” og bestemte oss for å kjøre innom Wildorado, rett og slett for det utrolig fete navnet. Her må det da ha vært ganske “wild” i sin tid, eller? Tja, det som måtte være av overnattingsmuligheter i Wildorado i dag må være under åpen himmel, for også her, et lite samfunn, stein dødt etter at veien ble flytta tre steinkast. Wildorado, kjent for ingenting, i dag Dau ’o rado.

Vi har vel strengt tatt aldri vært sultne på turen, men det var da no rumling som gjorde at vi stoppa på Stuckys et sted lenger ned i veien for tidenes mest bedritne måltid. En slafsete burger og en grå kyllingslufse pakka i isopor, turens absolutte kulinariske nullpunkt. Der fikk vi heldigvis se en gærning som sammen med kjærringa kjørte hele Route 66 i en åpen 20-talls Ford på Californiaskilter. Vi følte oss med ett ganske normale som rota rundt på forlatte grusveier midt i Nowhereville New Mexico/Texas. Vi begynte i hvert fall å nærme oss Amarillo, dagens egentlige mål samma hva som var normalt eller ikke. Litt mer Route 66 bare, bare litt til. Etterhvert begynte det faktisk å bli ganske kjedelig siden veien gikk så å si paralellt med I-40. Hvor eksotisk er det liksom? Men joda, knappe to minutter etter jeg hadde vrengt “flaket” ut på I-40 igjen kommanderte Morten: “Sving av, faen, sjekk der, det er jo…”. Og ganske riktig, etter å ha svingt av på neste avkjøring, tatt en kjapp u-sving og gølva jernet, der lå det.

Landemerket jeg har drømt om siden mine aller første Bilsport på begynnelsen av åttitallet. Nemlig Cadillac Ranch. Ikke hørt om Cadillac Ranch? Å herregud…ok, det er 10 Cadillacer av 10 ulike årsmodeller, trøkt med snuta rett ned i bakken langt utpå et jorde like vest for Amarillo også dette like ved både Route 66 og I-40 som også her går helt paralellt med hverandre. Ut hit har folk kommet i over 35 år med spraybokser for å dekorere bilene og legge igjen et personlig visittkort, (ikke helt sant, for bilene er blitt flyttet på en gang fordi Amarillo driver og vokser så fælt). Det gjorde også vi, selvsagt.

Her ute traff vi forresten Haley som satt og spilte gitar og sang litt halvsur Dylan. Det var visst et bra sted å spille og slappe av mente hun, og joa, jeg kunne fint henge på Cadillac Ranch med en gitar i fanget, men nå måtte vi virkelig komme oss til Amarillo. Sola var på vei ned, og Texas er en helt sinnssykt stor delstat med så utrolig mye å se. Motel 6 neste, verdens kvamleste nachos, Shiner, weather channel, god natt.

Dagens mest hyppige handling: Livsfarlig bråbremsing på hardt trafikerte strekninger.

Dagens groveste løgn: “I morra skal jeg spise en salat, eller ingenting”

Dag to i Santa Fe fikk en litt treg start, da “last call” kvelden før var så altfor få timer unna. Derfor rakk vi ikke hotellfrokosten, og måtte stikke ut for å spise. Da fikk vi sett enda litt mer av Santa Fe sentrum, og inntrykkene var de samme, at dette er en by man fint kan komme tilbake til. Det som hele tiden slo meg var hvor rolig og behagelig alt var, til tross for skallebank og svettetokter.

Gammalt lokomotiv foran Santa Fe stasjon. Et slags utendørsmuseum for diesel og stålnerder.

To hodeløse cowboys utenfor Kowboyz etter stengetid. Santa Fes grommeste vintagesjappe for den cowboystøvelinteresserte. Mye tøft, mye hinsides fælt, hyggelig betjening. Come back again soon.

Etter utefrokost ble det en ekstra høneblund for meg, mens Morten tok enda en max japse-turistrunde i byen med “cam in hand”, eller kamera på magan som vi også har begynt å “kalle” det. Da jeg endelig var mer ved mitt jordiske meg igjen bestemte vi oss for å få gjort noen innkjøp av det essensielle slaget. Jeg har enda ikke hatt på meg en skikkelig badeshorts på turen, og gikk tom for rent undertøy i går. Derfor ble det outlet via tusen omveger og total mangel på kontrollert navigasjon. 5 boxere med banebrytende dårlig passform, en bunke liksomslitte t-skjorter og en badeshorts som etterhvert skulle vise seg å være alt annet enn en badeshorts. Samma det, det gikk da an å bade i den, bare så synd at halve bassenget blei med opp og inn i hotellgangen. Tilbake på hotellet tok vi oss tid til litt “trening” i form av svømming og boblebading, blogging og generell avslapping før middag.

Dette er også Santa Fe sett fra en Japans turists kameravinkel, kan man også si. Fint, ikke sant?

Vi hadde lyst på BBQ og falt pladask for Cowgirl BBQ noen kvartaler unna. Det tok oss noen spørrerunder og litt rangling att og fram for å finne den, men sjappa ble anbefalt av alle vi spurte, og vi kan vel si at forventninger ble innfridd til fulle. På Cowgirl BBQ blir man møtt av, tja, cowgirls, passende nok. Etpar av disse viste oss til et bord i skyggen. Super atmosfære, topp service, og helt utrolig deilige baby backs og en BBQ saus til å dø for. Det hele ble nytt med en iskald Shiner Bock, (siden det ikke er lenge til Texas), og toppet med drinken Lava Lamp, som er om mulig den deiligste drinken jeg noensinne har smakt. Morten valgte dessert framfor drink. Flambert alko-lake dessert, that is. Det de bananskivene lå og fløt i sammen med to kuler vaniljeis kan umulig ha holdt mindre enn 70% alkohol, for jeg mener bestemt å ha blitt småpussa og blank i øya av ei enkelt teskje. Det er noe med disse amerikanske porsjonene kombinert med norsk nøkternhet og høflighet som aldri passer spesielt godt sammen, så nok en gang: eksplosivt sprengmett, beyond kvalm, svimmel, fullstendig vrak, ute av stand til å bevege oss på normalt vis sjangla vi ut av Cowgirl for å “gå det av oss” i sentrumsgatene av Santa Fe.

Guadalupe ber for at vi ikke skal daue av hjerte og karsykdommer i løpet av turen.

Gammal kjerke i Santa Fe.

Skummel kjerke i Santa Fe…eller, den vakke så skummel da, men noe måtte vi jo ta med.

Rundt et hjørne i et litt mørkere smug traff vi på det som skulle vise seg å bli turens til nå dyreste tigger kombinert med Santa Fes dummeste turist, kanskje. Uansett, hun så jo så fattig og trist ut der hun sto med en guttunge i ene hånda og ei bensinkanne i den andre. Hun fortalte at de hadde bodd i bilen i en uke, og forsøkte å skaffe penger til et motellrom, og evt. også litt bensin. Morten ble av med en femmer, mens jeg bladde febrilsk gjennom lommer og lommebok og endte opp med å flippe ut en 20 dollarseddel. Men, smilet og takken var på en måte verdt det. En lang og egentlig ganske avslappende sentrumstur var virkelig det vi trengte for nok en gang å bestemme oss for at Santa Fe er en by å besøke. Sett av tid til minst to overnattinger, gjerne fler. Sjekk om du kan finne seksbarnspappa Chris for den gode samtale, eller en tur innom Tinas shooting range, om du trenger å blåse ut litt damp. Jeg holder en knapp på Chris og den gode samtale. Etter at den drøyeste svimmelheten og buksprengen var kommet litt på hell tok vi en relativt tidlig kveld, men selvsagt ikke uten å dytte trynet fullt av chips og cola på sengekanten.

Ondskapens hotell…vakke så ondt egentlig, men dimensjonene var liksom litt de samma. Hilton, Santa Fe

Etter kvelden før å ha lest oss opp på Gallup som turens hittil farligste stopp, fant vi ut at det beste var å komme seg “the hell” videre til Santa Fe. Egentlig har Gallup mer å by på enn drap og voldtekter. Utallige filmer er blitt spilt inn i områdene rundt byen, med det som resultat at for eksempel El Rancho Hotel har huset en lang rekke filmstjerner. John Wayne, Ronald Reagan, Humphrey Bogart, Spencer Tracy, Kirk Douglans og Burt Lancaster, for å nevne noen. Mer enn to tredeler av byens befolkning er “native americans”, også kjent som indianere, i blader som Søvpilen og Tex Willer. Uansett, Gallup sliter dessverre med stor fattigdom og tung kriminalitet, da det egentlig ikke er en dritt å leve av der. Ikke at vi så så mye til det, men Santa Fe fristet mer, til tross for at Gallup nevnes i sangteksten på “Route 66”. Tidlig ut på veien, en rask blodproppfremmende kaloribombefrokost, mange mil unnagjort før lunsj, ut på leting etter enda en film location, samma filmen såklart.

En veldig rett vei in the middle of gudveithvorville.

50 meter forbi Raphaels kan du få kjøpt en Chevy pickup i stein, om du ikke liker rust og bensinslukende V8re. *

Raphaels Silver Cloud Lounge ligger langs Interstate-25 en snau halvtime nord for Albuquerque på veien mot Santa Fe. Denne legendariske truckstoppen stengte dørene i 2005, men det var ikke maten vi var ute etter. Etter litt roting rundt på noen sideveier fant jeg det best å spørre etter veien på en liten butikk noen steinkast unna interstaten.

“What the hell you wanna go there for? They been outta business for years mister. What happens at Raphaels today?”. Jeg gadd ikke forsøke å forklare at Raphaels er åsted for scene to i Convoy. Han virka ikke så veldig interessert heller, egentlig. Det er uansett her Rubber Duck plukker opp Melissa, det er her tidenes heftigste barslosskamp utspiller seg, det er her Lyle Wallace forsøker å skyte av seg håndjerna for ta opp jakten på “The Duck”, og det er vel etter all sannsynlighet også her Sam Peckinpah rava rundt i fylletåka uten å få gjort en dritt. Steve McQueen var også der, for han datet Ali McGraw, (Melissa) på den tiden. To andre filmer har også scener fra Raphaels, men hvilke husker jeg ikke i farta. Tom Waits refererer til Raphaels på albumet Nighthawks At The Diner. Han omtaler også Raphaels som “a classic road house, where lots of cool bands played”.

Raphaels Silver Cloud, to nerder på filmtripp, og forbipasserende som ikke helt skjønte vår fascinasjon av ei nedlagt brun brakke langs I-25

Det er ikke lenger mulig å nyte levende musikk på Raphaels, man får ikke engang så mye som en colaboks der, men å suge til seg litt filmhistorisk atmosfære er i det minste mulig. Vel, når sant skal sies, jo, vi syntes det var dritkult å være der, men det er liksom bare et dødt gammalt hus som er i ferd med å forsvinne i no buskas og vi følte oss både litt heldige, og ganske utrolig teite da vi flekka kamera med stativ og selvutløser og hele kittet utafor inngangsdøra, mens trafikken suste forbi. I bakhodet kverna setningen: “What the hell you wanna go there for?” om og om igjen. Samma, vi har vært der! Har du?

Bomba og bombenerden. Her en eksakt replika av den ene av de to bombene som forstøvet titusenvis av japanske sivile i Hiroshima og Nagasaki.

Veien videre mot Santa Fe gikk med til å prate om hvor utrolig “kult” det var på Raphaels, og at ingen ville komme til å forstå hva “in the hell” vi skulle der, høre på Rod Stewart og diskutere hva som ventet oss i Los Alamos. Ja, for det holdt naturligvis ikke å dra rett til Santa Fe. Noen mil nord for dagens egentlige reisemål ligger nemlig åstedet for fullbyrdelsen av The Manhattan Project, som skulle bli den endelige avslutningen på WWII med atombombedropp i Hiroshima og Nagasaki. Byen “som ikke eksisterte”, var så hemmelig at alle som jobbet der hadde postboksadresse i Santa Fe. Den ligger utrolig flott til på et fjellplatå i naturskjønne omgivelser nordvest for Santa Fe. Lite minner i dag om hvilke vanvittige krefter menneskeheten her var i ferd med å få “kontroll” på mot slutten av krigen. I sin tid var den intet annet enn et digert forskningssenter, en brakkeby uten sjel.

Modell av den andre bomba. Stor og gul, men ikke så veldig skummel, egentlig.

Atomforskning foregår fortsatt i Los Alamos, men vi var bare interessert i å få litt krigshistorie, så en gratis museumstur og litt filmvisning var midt i blinken for oss. Filmen viste hvor flott det var at atombomba fikk slutt på krigen og dermed indirekte reddet 500000 amerikanske soldater fra å bli drept ved en eventuell landgang på Japans fastland. Hvilke umennesklige lidelser befolkningene i henholdsvis Nagasaki og Hiroshima ble utsatt for var i grunnen ikke så veldig interessant å rippe opp i. Likevel, de hadde i det minste fått plass til Oppenheimers berømte ord, som egentlig ikke var Oppenheimers egne ord. (Bhagavad Gita): “Now, I am become Death, the destroyer of worlds.” Ordene ble for øvrig ikke ytret i Los Alamos, men i White Sands der selve prøvesprengingen ble gjennomført. Museet hadde modeller av bombene Little Boy og Fat Man, no rakettdilldal og diverse detonatorer og andre dingsbomser som ble brukt til å fyre av datidens drøyeste kinaputt. Los Alamos ellers var stille og rolig, alt var stengt i forbindelse med labor day, som nå føles som har vart i tre uker. Derfor tok vi oss bare en liten spasertur før vi bestemte oss for å ete oss halvt forderva hos Arbys før innsjekk Hilton, Santa Fe.

En av detonatorene som ble brukt til å fyre i gang tidenes kølsmell.

Ja, du leste riktig. Hilton. Selv har jeg alltid vært tilhenger av overnating på billigst mulig måte, men i Santa Fe ville vi ha det litt sentrumsnært og behagelig, så vi gadd ikke leite engang. Ett blikk mot Motel 6 og rett på Hilton. Prisen var ok, og det var vi også. Etter innsjekk tok vi oss en runde i byen for å sjekke trøkket. Santa Fe er en nydelig liten by som bare må oppleves. Passe rolig, nesten ikke biltrafikk i sentrumsgatene, gatemusikere som ikke spilte irriterende idiotiske coverlåter, og i det hele tatt, en supersoft atmosfære. Etter noen kilometer gatelangs fant vi oss ei sjappe med konsert. Alt vi orka der var en øl og rett ut. Jeg har vært på en drøss Motörhead konserter, men har aldri fått så vondt i øra som jeg gjorde da bandet der inne dro i gang med “Sittin on the dock of the bay” på 180 dB. De tømte lokalet like fort som de fylte det, i hvert fall for oss to. Rett over gata hørte vi rufsete garasjerocknoter opp fra et høl i bakken.

Utsikten som ikke fantes mellom 1942 og 1945, altså fra Los Alamos.

Ned i en kjeller, og der ble vi hengende sammen med seksbarnsfaren Chris, våpenentusiasten Brian og ei DJ-dame vi aldri fanget navnet på, men hun spelte bra musikk, og det holdt for oss. Morten, som nå er Morten og ikke Gonz lenger, (siden vi aldri fikk komplettert Fear And Loathing antrekket) tok en tidlig kveld. Siden veien over til hotellet var såpass kort valgte jeg å henge en liten time til uten å være redd for å bli rana og drept. Det siste jeg fikk med meg derfra var en gul lapp hvor det sto: Tinas Shooting Range. Altså, et tips fra Brian om at samma hva jeg gjorde før vi forlot Santa Fe, så måtte jeg stikke innom Tina, legge 40 bøx på bordet og skyte villebasse med alt fra 9mm til 50 kaliber på blink. Vel, vi får nå se på det. Avsluttet kvelden/natta, med å se på Convoy på youtube.

Flagstaff AZ, frokost kl.8 en søndags morgen, det er faktisk mulig. Ikke for at det nødvendigvis er det man allerhelst ønsker seg, men etter 10 timer søvn sa ryggen takk for seg, og vi kom oss ut grytidlig for å møte dagen. Dessuten var det greit å komme seg vekk fra tidenes mest overprisa, übercrappy motellrom. Vi lovte oss selv at vi skulle huske navnet på stedet vi spiste frokost, for så å kunne tipse andre reisende, for dette var en foreløpig vinner så langt på turen, men dessverre. Vi kan veien dit da, og gamlebyen i Flagstaff er ikke så enormt diger, så det er bare å ringe.

Flagstaff har for øvrig også ei veldig bra gitarsjappe som stengte to minutter før vi ankom byen, og ikke åpnet igjen før dagen etter avreise. Ikke har de windowshoppingmuligheter heller, så vi fikk nøye oss med noen runder i gatene før og etter frokost, og litt trainspotting. Om vi ikke har sagt det nok, så kan vi uansett avslutte vårt besøk i Flagstaff og konkludere med: “anbefales”. Det var nå engang derfor jeg bestemte at vi måtte til Flagstaff i år også. Prøv å få rom på Hotel Monte Vista, og har du planer om å være i området på Labour Day? Glem det!

30 miles øst for Flagstaff ligger Two Guns, en spøkelsesby helt inntil Interstate 40. Two Guns het først Canyon Lodge, men fikk et langt mer macho navn av en Henry E. Miller, som av ukjente årsaker kalte seg selv for “Two Guns”. I samma slengen så han sitt snitt til å kalle “byen” det samme. Two Guns var åsted for flere store slag mellom Navaho og Apache indianere, fikk stemplet “tourist trap” da Route 66 var i sin heyday. Da Interstate 40 ble anlagt døde Two Guns så å si over natta, og det til tross for at det faktisk ikke er mer enn 5 meter fra I-40 over grøfta og ned på Route 66. Bensinstasjonen står enda, det samme gjør et badebasseng og et av motellene, Two Guns Zoo, (ja de hadde det også) og spredte rester av flere bolighus. Mest interessant er kanskje brua over Canyon Diablo, som fortsatt kan bære biltrafikk selv om veien er stengt. Om man følger Canyon Diablo nordover, under I-40 kommer man etter noen få kilometer til en annen ghost town. Denne skulle visstnok være enda villere enn Tombstone, og på gravlunden ligger kun ett menneske som døde av naturlige årsaker, resten var ofre for drap eller begikk selvmord. Byen var i prinsippet totalt lovløs, selv om det ble gjort forsøk på å innsette sheriffer der. Samtlige seks ble drept på løpende bånd, ingen satt mer enn en måned, og siste mann som forsøkte seg ble innsatt kl.3 på eftan, og ble begravet kl.8 på kvelden samma dag, og ikke lenge etter han døde byen også.

Trafikken på I-40 i bakgrunnen, bare noen få meter forbi Route 66.

Route 66

Etter Two Guns vendte vi snuta nordover for å avlegge Grand Canyon en visitt. Vi valgte south rim, for å spare tid. Tenkte at det vel ikke speller allverdens rolle om man ser ned i et digert høl i bakken fra nor eller sør. Etter man har punga ut 25 blanke får man med seg et kart som viser vei til en rekke “vista points” langs kanten på stupet, bokstavelig talt. Bilder fra Grand Canyon er i grunnen meningsløst, og gir på ingen måte noe inntrykk av hvordan det er å stå der og skule tre mil over til den andre siden, eller ned i avgrunnen der Colorado river slynger seg gjennom landskapet. Som med Flagstaff: “anbefales”. Grand Canyon er 44 mil lang, så det utallige plasser å oppleve den fra, ja tilogmed nedenfra for den som ønsker det.

Etter Grand Canyon bestemte vi oss for å forsøke å kjøre litt alternative ruter til Gallup NM. Tuba City ble prikket inn, midt i ett av landets største indianerreservater. På veien mot Tuba City kjørte vi forbi et spennende skilt, og ett til, og enda ett. Da det siste skiltet med “Dinosaur Footprints” ba oss svinge av til venstre var vi overbevist og fulgte instruksen. Bare noen få meter fra veien sto en kar og veivet i armene og viste oss til en parkeringsplass. Han presenterte seg som John, ekte Navaho indianer. Før vi visste ordet av det hadde han dratt oss med på en guidet tur i det golde, steinete og gloheite landskapet. Først til en flekk med flere spor etter dinosaurer enn vi kunne telle. Han fortalte at det her hadde vært rikelig med vann, så dinosaurene kom hit for å drikke, noen kom seg aldri derfra igjen. Sporene han viste oss ble større og større, og mer og mer detaljerte. Man kunne se muskelfibre, spor etter hud, klør, en dinosaurmamma med barn og mye mer. Det største sporet var halvannen meter langt og tilhørte en dinosaurunge som veide omlag fem tonn. Spor etter utallige egg var også å finne, men bare ett egg lå tilbake i bakken. Alle andre var hugget løs og stjålet. Et nesten komplett skjelett var også fjernet fra plassen, men deler av halebeinet og hodet lå fortsatt fast i bakken.

Tottelott

Mamma- og beibitottelotter

John viser fram et skjelett, som en gang var nesten komplett. I dag har kjeltringer og anna miljøhistorisk pakk forsynt seg med det meste.

Klo, skarp som et barberblad, for noen millioner år siden

Det siste egget som har fått være i fred. Resten gikk til private samlere, eller “thieves”, som John så treffende kaller de.

Ca. 50 kilo dinobæsj. (PS) Den lukter ikke lenger.

“They come in at night and try to take these things away. It doesn’t belong to noone, so we try to protect it by allowing people to see, and beeing here, beeing visible. I live just across the field by those mountains over there. Many western movies have been made in these fields, and NASA even do testing of their vehicles here”.
John var tydelig bekymret over at folk kunne være så skjødesløse med naturen og hva de gjorde med den.
“These here are dinosaur droppings, dinosaur poop that is. Lots of it has been stolen. A rock like this one would cost around 5000 dollars on the black market”
forteller han og peker på en bæsj på 25-30 kilo. Man kan se spor etter hvordan folk hadde hugget løs dinobæsj, egg, bein, alt som kunne ha en verdi for samlere. Likevel, det er mer enn nok å se, så vi slenger på enda en anbefaling: “Tuba City Dinosaur Footprints and poops”, god tur! Tips som takk for guidet tur, og litt smykkehandling er også noe John setter pris på, før han anbefaler Navaho Taco i sentrum av Tuba City.

Alt etter middag i Tuba er i grunnen spikrak HW kjøring så å si hele veien til Gallup, som for øvrig har en drapsrate på det tredobbelte i forhold til resten av USA. Vi har låst døra. God natt!
Dagens replikk: “Sjekk det landskapet a, fy f**n!”. Gikk i snitt ca 5-10 ganger i timen.

Jada, selvsagt blir det for dumt å bruke det som tittel på et blogginnlegg fra Vegas, men likevel, det føles ikke mindre treffende. Vår ene hele dag i Vegas ble en allsidig “reise” kan man vel uansett trygt si. Her fikk vi forresten med oss turens første hotellfrokost, omtrent som på en slags danskebåtbuffet. Det var faktisk veldig bra, og ikke så altfor trashy amerikansk, selv om vi valgte det fettete, sukrete, kolesterolbombealternativet med ei kanne kaffe på toppen. Billig var det også. Frokost for to til 30kr. Med andre ord, det er ikke maten som gjør at Vegas går rundt.

Etter eting stakk vi på Gold And Silver Pawn. Selvsagt, ja, det er den sjappa som nå er “kjent fra TV”. Et show vi begge ser på med stor iver. Å få det hele servert live var derimot en helt ultradøv nedtur. Vi blei pakka inn i en kø som veiva seg gjennom hele lokalet, fikk sett etpar sverd til en billion dollar, ei klokke til det dobbelte, noen baseballkort og pokerchips vi i grunnen fant uhyrlig lite interessante, også de med flere nuller på prislappene enn reisebudsjettet vårt tilsammen. Resten var merch i all verdens mest håpløst unyttige kategorier. Gold And Silver Pawn shotglass, Gold And Silver Pawn blyant og Gold And SIlver Pawn lypsyl, for å nevne noe. Den late, slaskete og kanskje ikke akkurat aller mest intelligente, men akk så søte Chumlee var selvsagt ikke på jobb denne dagen, men på turné med resten av gutta. Nå kan altså innehaverne av ei pantesjappe dra på turné også, mens vi andre er stuck i en kø full av bleikfeite, svette turister, oss selv inkludert, i “the most oppskrytte pawn shop in the heile Nevada”. Alt er mulig med TV i ryggen.

Vi stakk ut på stripa, væma litt rundt og titta på alle de lettere overdimensjonerte hotellene før vi stoppa på Bonanza, “The Worlds Largest Gift Shop” som ligger i knekken mellom the strip og tårnet Stratosphere. Welcome to superdupertrashyville deluxe. Det “gode” gamle Teltvarehuset på Eda, som nå er historie, ble rene Harrods i forhold. Eller hva sier du til krystallhodeskaller i plast, slangehodenøkkelringer, skumplasthatter, eller et praktisk spillkortsett med runde kort, en haikjeft med Las Vegas logo, eller det “originale” Vegas skiltet med fine blinkende lys til å ha på stuebordet?

Vi dro videre, til The Shelby museum et lite stykke utenfor byen. Biler såklart, Carroll Shelby, mannen bak, ja, du gjetta riktig, Shelby, har sitt eget museum, akkurat passe stort, ikke for overdådig og ekstremt. En fin bilsamling og selvsagt en halvkjip gift shop, som vi nå begynner å vende oss til at gjelder for de fleste museer. Her fikk vi beskjeden: “Welcome guys, just have a look around if you want, but we’re closing soon”. Ok, på døra sto det at de hadde åpent til kl.5, men åpenbart, dama bak disken gadd ikke sitte der når det var litt lite folk, så vi sæla på og surra oss gjennom sjappa på fem minutter, dro med oss etpar t-skjorter og kom oss tilbake til hotellet. Vi tok oss tid til litt blogging, eting, en spasertur på Fremont Street, noen selvsagte turistbilder og en kikk på de tre utescenene som alle serverte coverbandkonserter av typen Billy Idol/ZZ-Top med ei halvnaken dame i front, og et par-tre fulle gamle griser hengende foran scena med sikletråder ned til skotuppa.

Vi hadde bestemt oss for å gamble selv om begge to prinsipelt sett er mot å spille med penger, så etter middag og noen drinker fant vi oss et bord. I fjor vant jeg, så i år var jeg naturligvis erfaren highroller som visste åssen jeg skulle holde meg inne sånn taktisk sett. 5 minutter seinere og 100 dollar fattigere, (fikk en gratis drink da) ble jeg sittende og se på Gonz som var i ferd med å tape sine “hard earned”, om enn ikke på like kort tid som meg, men borte ble de. Takk for alt, ny coverbandkonsert og en avslutning med drinker i baren sammen med en Elvisimitator, som faktisk hadde en fantastisk sangstemme og scenepersonlighet, i hvert fall etter 6-7 jack og cola, og etpar screwdrivere. Resten av kvelden er en smule vimsete, men vi våkna begge to på samma hotellrom i god tid før checkout.

Las Vegas sett gjennom bloggforfatternes linser rundt midnatt

Leaving Las Vegas, Flagstaff neste, men ikke uten avstikkere, u-svinger og andre uskeielser. Blant annet en leiteaksjon etter et biltreff, (Cars And Coffee) som arrangeres første lørdag i måneden. Komplett umulig å finne, så etter fire, fem runder på diverse parkeringsplasser la vi Vegas bak oss for denne gang.

Dam Dog…største pølsa.

Min tredje tur til Hoover Dam ble imidlertid en selsom opplevelse, for da vi bikka godt over 40 varmegrader på toppen av verdens største betongkoloss under skyfri himmel, ja da slo fyllesjuka til for full musikk, og slik fortsatte det dagen lang, med spypauser langs I-40, på parkeringsplasser og gud veit ikke hvor.

Da vi etter en strabasiøs ferd gjennom halve Arizona kom oss til Flagstaff var vi 100% ukritiske til hva vi endte opp med av losji. Dette resulterte i et kav røti motellrom til den nette sum av 2000kr takket være Labor Day. Vi spaserte litt rundt i Flagstaff sentrum for å ta til oss noen inntrykk på tvers av alt Vegas hadde å by på. Flagstaff er en fantastisk, flott liten by. Den ligger ved foten av Mount Elden, som i Humpreys Peak har den høyeste fjelltoppen i Arizona, (3850m). Flagstaffs hovednæringer var i begynnelsen tømmer, jernbane og landbruk. Lowell Observatory ligger også i Flagstaff, og det var der man i sin tid fant Pluto. Planeten som ikke lenger får lov til å være en planet. Route 66 går rett gjennom gamlebyen, paralellt med jernbanen som går hele veien til Santa Fe. Litt mat og mer spankulering var alt som skulle til for å komme seg litt mer på skinnene igjen. Vi avslutta det hele med Tom Cruise og Valkyrie på TV før det ble tidlig kveld to steinkast unna verdens mest bråkete jernbanestrekning. Ensa det ikke, sovna på null tid.

Fyllesjuk på Hoover Dam

Totalvrak på I-40

Dagens mest brukte replikk: “Åh herregud!”

Dagens nest mest brukte replikk: “Åh…åh herrejesusfrelser!”

Barstow var vel kanskje ikke så mye mer enn en detour for å kunne si at vi har vært i Barstow, pluss det at vi vel egentlig hadde feilberegnet litt mellom Palm Springs og Las Vegas, en slags ekstradag vi ikke visste om, om du vil. Dessuten, det er også veldig “tøft” å kunne si: “We were somewhere around Barstow, on the edge of the desert, when the drugs began to take hold”. I vårt tilfelle, energidrikk, allergipiller med effedrin og Bud Lite. Grønn solskygge og gule solbriller har vi enda ikke fått tak i, så det var kanskje det nærmeste vi kom. Uansett, Barstow er et slags knutepunkt mellom Interstate 40 og Interstate 15, og siste stopp før man aker ut i ørkenen på vei til Las Vegas. 22000 innbyggere, ei lang gate med IHOP og en og annen Bail Bond. Union Pacific passerer byen og den ligger på aksen til Route 66 som vi selvsagt valgte både inn og ut av byen.

“Autentiske” Ghost Town Calico, med lettere modifiseringer av friskluftsystemet

Avreise Barstow foregikk under litt kaotiske former da vi hadde bestemt oss for å ligge unna alt av raske, effektive ruter. Derfor gikk det tre fire runder gjennom byen før vi kom oss ut. Deretter ble det en liten svipp innom en lokal Air Force base med litt løst vakthold før vi fant tilbake til Route 66 og vendte snuta mot Dagget, med en plan om å kjøre krøttersti og rufsete asfalt hele veien til Needles, ikke Las Vegas. Under all att og fram kjøringa oppdaget vi at vi ikke var langt unna Calico ghost town. Selvsagt er jeg helt hekta på ghost towns etter å ha sett kremen av de i Bodie, CA og Alta, CO. Calico har jeg bare lest om i diverse reisebøker, så u-sving, Calico neste. Vel, det ble en aldri så liten nedtur, og litt for mye EPA for oss, da alt var i overkant turistifisert og restaurert langt forbi originalstand. Ikke mer enn etpar av de opprinnelige bygningene sto der de sto, men likefullt. Et fint avbrekk fra veien, og en bit amerikansk historie på kjøpet er aldri helt feil.
Veien videre gikk forbi Amboy Crater, et gigantisk høl i bakken, som lå laaangt vekk fra allfarvei, og 100% utilgjengelig i den sinnsyke varmen, som nå hadde nådd 45 heite. Men, vi knipsa noen intetsigende bilder, før vi heiv oss i bilen igjen og vrengte ACn på full skur.

Så, hva i helsike skal man i Needles da? Bortsett fra å søle bort litt tid? Vel, det å kjøre inn til Las Vegas etter mørkets frambrudd er en opplevelse i seg selv, spesielt for en førstereisende, Dr.Gonz, og det var vi altfor tidlig ute til å få til. Ellers? Joda, sluttscena i superklassikeren, (ikke hos kritikerne) Convoy med Kris Kristofferson bak rattet og en drita full Sam Peckinpah liggende på gølvet i regissørvogna, ja den er innspilt i Needles, som ligger like på grensen mellom Arizona og California. Vi snakker da om der Rubber Duck kjører ut på ei bru rett mot The National Guard med Sherriff Lyle Wallace i spissen oppå ei panservogn med en 50 kaliber i henda. Lastebilen blir skutt i filler, eksploderer i et flammehav og ender opp i elva. Ja, dette måtte vi jo få med oss. Brua er ikke der lenger, men brokaret står, så for oss, historisk grunn.

Før dette, sendte vår eventyrlyst oss ut på en tur forbi utallige nedlagte bensinstasjoner, moteller og andre næringer langs den egentlig ikke lenger eksisterende Route 66. I det vi var i ferd med å vurdere noen mil interstate bare for å bevege oss litt fortere da de stadige u-svingene og stoppene begynte å hope seg opp og flytte ankomsttiden betraktelig, ja da slo det til. I øyekroken opp til høyre kunne jeg skimte en diger bilskrot, beordret sporenstreks Gonz om å høgge brems, hvilket han gjorde uten å se i speiler eller vurdere det trafikale på noen måte. Det skulle vel uansett ikke være allverdens fare, da vi ikke hadde sett en bil på en god time. Langt ute på sletta lå en slags salvage yard med utallige folkevogner i alle mulige former, farger og modeller. Karmann Ghia, T-1, T-2, T-3, T-4, Trekker, baja, buggy, ja, du “vet”, alt en VW-idiot får føling av. Med nølende skritt beveget jeg meg ut på gårdsplassen til det som så ut til å være en bolig med “Trespassers will be shot” skiltet dinglende i bakhodet. Etter noen svette minutter kom en skjeggete, jovial kar ut på verandaen og presenterte seg som Willie, før han bød oss på en omvisning mellom de utallige rekkene av biler.

Vi rakk ikke komme gjennom alt, men fant både felger, eksosanlegg, girspaker og ratt vi kunne være interessert i å kjøpe, (ja, for fire felger i en koffert er jo realistisk nok), men nei. Ingenting var til salgs, og karen visste åpenbart hva han hadde, og evt. ville ha for det om han mot for modning ville selge. “Nothing on the Ghias is for sale. No, i cannot sell the steering wheels. Hm, the license plates? I think i need ‘em. Nah, but i got one here, it’s already sold. It’s got a 1776ccm engine in it, thats a 5000 dollar engine right there. The prices have gone sky high over here”. Mye takket være gæærne engelskmenn kunne han fortelle, som om det var noe nytt, for oss vel å merke. Willie kjørte dragrace med boble back in the day, og han kjørte konkurranser med sandrail, hadde flere priser på hylla og akkurat som flaskemannen, historier nok til å fylle denne bloggen for resten av turen. Rart det der, hver gang en europeer vier litt interesse for det smale og sære en amerikaner har å fortelle om. Etter halvannen time hos Willie, og et vepsestikk i nakken på Gonz stakk vi igjen i vei, til nevnte Needles, og det har vi jo allerede fortalt om. En detour på ukjent antall timer for å se en grushaug der det en gang hadde stått ei bru.

*Gud forby om vi hadde gått glipp av dette! Her gikk vogna til Rubber Duck opp i fyr og flamme, mens Sam Peckinpah lå og pissa på seg i campingvogna si, og James Coburn måtte ta spakene. *

Etter Convoy ’o rama nerderi deluxe tok vi HW95 rett nord mot Las Vegas. En spikrak strekning som i grunnen kun endret karakter ved passering av delstatsgrensa. Fra std. HW til firefelt på et blunk og vips. Casino skilter og “We sell machine guns” reklame overalt. Da vet man at man er i Nevada og ikke langt unna Sin City. Valget falt i år på erværdige, (om man kan si noe sånt om denne byen) Golden Nugget på Fremont Street, som ligger et godt stykke unna The Strip slik man kjenner den i dag. På Fremont er det litt mer “folkelig”, (om man kan si noe sånt) og klientellet representerer kanskje mer den gjengse amerikaner, (om man kan si noe sånt) i forhold til det man ser og opplever på The Strip. Vel framme, rett på rommet, Budweiser, Jack & Coke, pizza på “italiensk” restaurant, (ja, den hadde faktisk tynn bunn), Bud, Jack & Coke, Jack & not coke, 20 dollar på enarmet banditt, 20 dollar gevinst, TV, jack & coke, god natt.

Mottakelsen hos the Andersons var både hektisk, hyggelig og høylytt. Alle skulle ha sitt av disse to blanksvette, rødmussa “vikingene” som åpenbart var litt lost uti ørkenen deres.

Karla og datteren Kiki sto klare med vin og ble møtt med øl. Etter en kort bli-kjent-prat over litt fingermat og godt drikke kom Karlas søster, Anna Kristina sammen med sin datter Sonja, og familiens felles mormonerutbryter-homsevenn Chad. Da ble det mer fart på sakene og folk konkurrerte om oppmerksomheten med det de kunne hente av dB fra nederst i stemme og mageregionen. Vi følte oss mer populære enn noensinne, kicket av trøkket lettet litt på det sløve 100-milssløret som hang over oss og vi forsøkte å følge så godt vi kunne. Kiki viste seg å være en miljøbevisst ung dame, som mente at bensinforbruk uten mål og mening, (som dragracing og annen motorsport) var en forferdelig uting, og at slike ressurser heller burde disponeres til andre mer nyttige formål. Chad bød etter hvert på skyss til en mexesjappe for turens første gigantdrinker, Margaritas servert i noe som minnet mer om blomstervaser enn drinkglass, og de var gode, utrolig gode.

Middag ble fortært under en samtale som kunne avsløre at Karla har en gitarsamling det virkelig står respekt av, (stikkord, vintage Gretsch Country and Gentleman og Gibson J-200 for å nevne to av minst ti. Etpar holy grailer der også gitt), og at hun liker Lucinda Williams, mens søsteren ikke kan fordra henne, Lucinda altså. Anna Kristina lider forresten av søvnløshet, men dette har ingenting med hennes forhold til Lucinda Williams å gjøre. Karla har vært flere turer i Norge og hun har vært på prekestolen, der har ikke Gonz eller jeg vært. Pappa Bob har forfattet en bok om Salton Sea, og inviterer alltid jentene sine hjem på “ett” glass vin, når kona er ute og reiser. Dessverre rakk vi aldri en tur opp til Bob. Slik gikk det litt fram og tilbake før vi reiste hjem til en døsekveld på sofaen med tegnefilmer og øl. Siden både Sonja og Kiki hadde høstens første skoledag dagen derpå ble det ikke rom for de største utskeielsene, noe som i og for seg var helt greit for to strømpetrøtte roadtrippere. Gonz og jeg fikk dobbeltsenga mens verten tok sofaen, noe som skulle gi turens om mulig kleineste scene dagen etter.

De første oppvåkningsgryntene fra Gonz kom i sekstida, en drøy time senere begynte huset å våkne skikkelig til liv. Siden badet var innenfor soverommet “vårt”, foregikk all trafikk att og fram forbi to, fortsatt like trøtte og forvrengte "viking"tryner med blodskutte øyne. Ikke for at det sjenerte oss nevneverdig. Vi var gjester, godt mottatt, på trygg grunn og fortsatt altfor trøtte til å reagere med sjenanse. Like før avreise for mødre og skoleelever derimot hørte vi en stemme i gangen. “Hi dad”…“Hi honey, wheres mom?”. Bestemte skritt fant veien til soverommet, for innenfor var verten vår i ferd med å føne håret. “There are two guys in moms bed”…resten får være opp til leseren å finne på. Enkelte minner er for bra til å dele med vårt, tross alt, elskede bloggpublikum.

Med tomt hus gjorde vi oss klare for å møte dagen, som startet på Palm Springs air museum etter en utrolig døv vegetarfrokost. (Leser menyen to ganger før neste bestilling). Museet er i grunnen verdt et helt kapittel alene, men her lar vi bildene tale for seg. I stikkordform: Møtte flere veteraner fra WWII, som velvillig fortalte de utroligste historier fra Stillehavet, omvisning i B-17, en tur innom bomberommet på en B-24, en flysamling som overgikk de villeste fantasier osv. osv. før vi til slutt nok en gang tok den utstillte Flak 88n nærmere i øyensyn, det er noe med Krupp gitt. Slik skulle det for øvrig fortsette senere på dagen på Wally Parks NHRA museum, som i motsetning til dagen før, nå var åpent. Også her holder vi oss til bilder.

Før avreise fra Palm Springs stakk vi innom Karla som var hjemme for lunsj sammen med datteren. Vi leverte husnøkkel, en liten gave til de to, og en CD-bunke med Bra Landsens Folk-produkter. Man må alltid se sitt snitt til å…ja, du veit. Marketing!

NHRA gikk på bekostning av Joshua Tree, i og for seg greit for undertegnede, siden jeg har vært begge steder, og Gonz var mer hypp på hotrodding og motorsporthistorie enn rare trær, steinformasjoner, ustikt mot San Andreas og Gram Parsonshistorie. Deretter vendte vi snuta mot Barstow uten egentlig å vite helt hvorfor, da dette er en gigantisk omvei til Vegas. På veien, (vi valgte å skippe interstate til fordel for litt opplevelse) kom vi over flaskemannen Elmore, som har laget en hel skog av flasker på noen stålrør. På spørsmål om hvorfor han gjorde dette, kunne han bare svare at: “I’m a collector, i like to collect things, and i decided to do something with them”. Det og utallige andre underlige historier om livet på Manhattan kontra California, jobben på betongfabrikken og en albinocoyote satte oss tilbake i tidsskjemaet med etpar timer, men det var vel verdt det. Også her får bildene tale for seg.

Sola gikk ned, vi sjekka inn på Motel 6, drakk øl, åt beef jerky, supersyntetisk chips, så på TV og slokna lenge før Jon Blund gikk på sitt skift.

Det er noe med Rainbow Bar And Grill på Sunset som drar. Første gangen jeg var der var det tanken på at Lemmy kanskje satt i baren , neste gangen var det tanken på at Lemmy kanskje satt i baren, mens det denne gangen var en tanke om at kanskje, om vi var heldige, så satt Lemmy i baren. At fleskeberget med grevlingtrynet, Ron Jeremy, sto og hang over et bord der inne, med sitt usedvsanlig lite tiltalende fettete hår og blanksvette tryne ble derfor mer som en parentes å regne. Han var jo der sist jeg var på Rainbow også, dengang noen kilo lettere. For de som foretrekker Beat For Beat på fredagskveldene, og sjelden kjøper filmer fra Ron sin hylle, (han er tilgjengelig på diverse bensinstasjoner i Eda-traktene). Han er en pornoskuespiller som vel ikke er kjent for så mye mer enn at han ikke ser ut i måneskinn, har hatt flere damer wenn Bill Wyman, har skrevet en bok og tja, henger på Rainbow Bar And Grill og skriver det han liker å kalle “titographs”. Med andre ord, du får kun en om du er kvinne, eller shemale, eller “kær med brøst” som det heter nord, sør, øst eller vest for Kongsvinger.

Anabole Herbie fra den siste filmen. 200hk og en toppfart langt forbi det enhver med vettet i behold ville prøvd seg på i ei boble. Petersen Automotive Museum bød på det meste.

Etter et kjapt inntatt måltid og om mulig universets sterkeste, doble Jack & Coke, var begge klare for kvelden. Nok en Rainbow-reise uten Lemmy. “- Jeg må sjekke turnelistene og studiotidene mer nøye, evt. dra til L.A. litt oftere, har sett nok Nikki Sixx-kloner der inne nå, tenkte jeg”.
Dagen etter Rainbow-fadesen, (med en veldig god pizza, mind you) sto Petersen Automotive Museum på kjøreplanen, noe som innfridde til de grader. En usedvanlig flott samling biler i alle kategorier tok tidvis pusten fra Gonz og undertegnede, så tiden tilbragt var vel anvendt. Runden ble avsluttet med gift shop ’o-rama og Johnny Rocket-milkshake. Sistnevnte hadde naturligvis et sted mellom 1800 og 25000 kalorier alt ettersom.

Myten om at man kan se en cal-looker på ethvert gatehjørne i alle distrikter av Los Angeles må ha
blitt plantet av folk som aldri har vært i California og lest litt for mange VW-magasiner. Likevel, noe snadder på interstaten fikk vi da se.

Vi la ut på veien og lot L.A. bak oss, men først en svipp ned på Santa Monica Beach for å se Stillehavet og spane ut mot Pearl Harbor og Japan. Det ble vel hva man kan kalle for sjokksightseeing, kort, brått, fort, vekk. Parkeringa kosta 7 dollar og det med mynt. Siden vi ikke hadde så mye som en kvartdollar ble det med å bytte på å passe bilen og å gå tre skritt i sanda før vi sæla på for neste etappe. Planen var å snike seg helt opp til Joshua Tree for så å snu og vende tilbake ned i dalen og svinge av mot Palm Springs, men ikke før vi hadde besøkt NHRA-Museum på Pomona, i regi av Wally Parks. Altså, Parks har vært dau i flere år, men det var han som i sin tid tok initiativet til å lage et museum i National Hot Rod Associations navn. Med andre ord, motorsporthistorie for hårnålsvingallergikere. Rattlåsracing for alle penga, mann! GPSn kunne etter en drøy halvtime erklære, “arriving at destination”. Det hun ikke sa noen ting om var at det er stengt på mandager og tirsdager. Etter den digre, avvisende jernporten å dømme var det ikke onsdag helt enda.

Med et lett slør av dyp skuffelse over oss søkte vi igjen til veien og trøstet oss med at vi i det minste hadde et aldri så lite turhøydepunkt til gode denne dagen, nemlig familiebesøk i Palm Springs. Vi la Joshua Tree på hylla siden jeg har vært der, og for å få litt bedre tid til nevnte familiebesøk.
Etter en kjøretur i det øvre sjiktet av fartsgrensene åpenbarte det enorme vindmøllelandskapet seg i horisonten. Selve symbolet på at du er i ferd med å entre den lille, stille og sjarmerende byen.

Tysk kruppstål på sitt aller beste og mest skremmende, farlig effektiv 88mm kanon. Her et eksemplar bygget helt på tampen av krigen. Palm Springs Air Museum.

Temperaturen var heftig nok i L.A., men da gradestokken i bilen viste 114 var det ingen av oss som egentlig hadde lyst til å gå ut. Vi slo fast at alt var bedre enn norsk “sommer”, iførte oss stråhatter og sunblock og stålsatte oss for den vanvittig trykkende heten. Vi dro rett til Palm Springs Air Museum for å få bekreftet at det akkursat hadde stengt, og for å få fotografert noe av en slags holy grail for oss WWII nerder, nemlig det tredje rikets mest fryktete landvåpen, 88mm Flak. Vi bestemte oss selvsagt for å være på plass i det dørene åpnet dagen etter, her skulle det geekes og nerdes, og kanskje traff vi en ekte veteran? Det var uansett på tide å treffe våre nye venner som var på vei hjem fra jobb, så Palm Springs “sentrum”, neste.

(PS) Hang in there folks. Flere bilder kommer. Teknisk support on it’s way.

Søndag 28.- og mandag 29. august, første hele dag.

Ankomstdagen ble en-, for leseren, ikke så spennende og mer eller mindre total ørskaopplevelse av de sjeldne. Etter tidenes lengste flytur, selvsagt var den ikke det, men det føltes slik både for Gonz og undertegnede, bar det rett til hotellet med leiebilen og så videre ut på Hooters for en en-retter med 50 “Daytona hot wings”, (altså et fjell kyllingvinger med en sterk saus som svir i øya ved servering, og løper i gang potte tette rør kjappere enn plumbo med batterisyre). Det var i grunnen alt vi rakk før fire Budweiser og filmen Heat lallet oss i søvn etter 30 strake timer over ni tidssoner.

Første hele dag hadde et opprinnelig program tettere enn turnelista til Rolling Stones fra 1963, men noen pennestrøk gjorde ting litt lettere å ta fatt på. Jetlagen jagde, så klokka seks var det umulig å få sove et sekund til. Derfor ble det litt mail, facebook og nettaviser bare for å bekrefte nok et KIL-tap, før Gonz begynte å bevege på seg. Så etter en “lett” frokost på erværdige Mels Drive in gjorde vi oss klare til å utforske “the city of angels”. Gonz er ingen Gonz uten kamera, så vi plotta inn “Beverly Hills camera” på GPSn. 11000kr og 35 minutter seinere var han turens “designated photographer”. Turen videre gikk til Hollywood skiltet for en frisk og sportslig spasertur på 3 minutter, “klikk-klikk, dæven her var det fin utsikt” og “klikk-klikk, dæven her var det hett, la oss komme oss tilbake til bil og AC”.

Utsikten fra Mulholland drive, er etter hva jeg husker, helt fantastisk, så vi plotta inn den også. Her ble det imidlertid litt alternativ navigering og vi endte opp en god halvtime nordøst for byen langs Highway 101. Uansett, for hardbarka USA-entusiaster, og ikke minst, en førstereisende, samma hva man gjør i det landet, så er det “fett”, som “kidsa” sier. Derfor endra vi navigasjon til et kjøpesenter langt ut i dølamarka. Social Distortions “California, (hustle and flow)” gikk som et oppveiende, rocka element. Aldri hadde jeg vel trodd at jeg skulle ende opp med å tilbringe deler av turens første dag på et kjøpesenter, ja, sågar også kjøpe noe. Diverse sokker, sko og slippers seinere og vi var på veien igjen, med nok et kjøpesenter i horisonten. Men da sulten meldte seg fikk vi avverget dette kredibilitetsproblemet med en pitstop på McDonalds før vi fant veien tilbake til hotellet.

Ut igjen, High Voltage Tattoo. Selvsagt veit vi at ikke Kat Von D. er der, selvsagt veit vi at de som er der driter en lang marsj i hvem vi er, selvsagt veit vi det. Så vi stakk bare snuta inn og fikk bekreftet at vi liker vår egen tattoo artist i Fredrikstad bedre. Men, vi har da vært der. Gonz glemte å forevige det, så noe bevis finnes ikke, men bildene til Kat Von D.’s bror som hang vegg i vegg gjorde et uutslettelig inntrykk på oss, som ingen kan fake.

Etter ikke å ha sett Kat Von D. stakk vi for å se Petersen Automotive museum, som var stengt, men likevel hadde en herlig samling veteranbiler på parkeringsplassen. Vi ble enige om å returnere til åpningstid dagen etter, for å se hele samlingen. Tilbake til Hotellet igjen, men først en tur innom den lokale spritsjappa for å handle deo, tannkrem, pils og Jack. I køen sto en alkis i førtiåra som var usedvanlig fascinert av den grønne deosticken jeg skulle kjøpe meg. Han dansa rundt i lokalet til Run DMC og forsynte seg fra hyllene med noen liter vin. Da han kom tilbake spurte han pent om å få låne to drag av den grønne sticken. Selvsagt, “help yourself!”. Alle er jo “gæærne” i L.A. så hvorfor ikke oss også? Han lo og takket høflig, minst tre ganger. Hotell, øl, jack, basseng, øl, jack, cola…Rainbow Bar And Grill neste, vi skal hilse på Motörhead-bæssfar Lemmy, om han ikke er på sin evige “we play rock’n’roll tour” da. I morra skal vi besøke noen folk vi ikke har den ringeste anelse om hvem er. De heter Anderson til etternavn og er veldig fascinerte av nordmenn, så hvordan kan det feile? Følg med.

Mangler: Badeshortser

Har: Ankelsokker, (åh hjelpe meg).

Later folks!

Året er 1999, måneden er uvesentlig, det er langt på natt. I en iskald garasje på Lensmannstomta i Kongsvinger står ei 1000w vifte og rakler på full musikk. Det går så den nesten velter ned fra huggestabben den står på. Om den hadde omsatt all den intense støyen i varme, ville det være som den mest uutholdelige badstu der inne. Midt i rommet står ei skabbete boble med ræva i været, og tomt motorrom. Dørene henger på vidt gap som om de forsøker å bremse en stupbomber på vei ned i avgrunnen. Ei arbeidslampe henger i speilet. Under bilen i en hvit kurv ligger en drøss deler, drev, kuler og fjærer i et uendelig kaos.

En gul post-it lapp på kurven sier: “Diverse gir. 1 til 4 pluss revers”, som en påminnelse, om man skulle glemme at bobla har fire gir, og også revers. Foran bilen står en støvete kassettspiller og skraper fram noen pønkrockstrofer med sekkepipekomp. “…my daddy was a miner, and I’m a miners son, and I’ll stick with the union till every battle won!!!”. Dropkick Murphys, pausemusikk. I det innerste rommet, midt i en haug deler og usystematisk stablet verktøy sitter to usigelig møkkete fyrer. Den ene i en varmedress fra det kongelige Norske postvesen, som en gang var rød. Den andre i en fullstendig utslitt Blåkläder bukse og hettegenser. Begge i vernesko. Det knaskes i potetgull, drikkes Cola og blas i blader, amerikanske og engelske folkevognblader. Rester av “rånabaguetter” fra Shell ligger på arbeidsbenken. Det er lett å se at det er blitt skrudd bil, men det er også lett å se at pausene er mange og drømmende.

- Vi må dra til California en gang!
- Ja det må vi!

Hvem som sier hva spiller ingen rolle, for det er allerede blitt sagt utallige ganger. Det skal sies igjen, om og om igjen etter denne sene vinternatta i Kongsvinger.

Årene gikk, og til slutt var det ikke lenger noen som snakket om å måtte dra til USA, og jeg endte opp med å reise med andre USA-entusiaster. Derfor sendte jeg i fjor høst en sms til Morten, mannen som de kommende 23 dagene omtales som Dr. Gonzo. Ikke fordi han er advokat, forfatter, usannsynlig tung rusmisbruker, glad i våpen, skrivemaskiner eller er skuespiller for den del. Nei, bare fordi hans store drøm er å få kjøpt seg en grønn solskygge i Las Vegas. Uansett Gonz fikk følgende SMS: “Du, jeg, USA 2011, ja!”. Svaret kom før jeg rakk legge ned mobilen. “Ja, selvsagt!”.
Et snaut år senere sitter jeg på rom 201 på Orchid Inn And Suites i Los Angeles, tre steinkast unna Hollywood Blvd. i samme kvartal som Kodak Theatre der de fortjente og veldig ofte ufortjente Oscar statuettene deles ut årlig. Gonz ligger på senga og ser på reklamefinansiert amerikansk TV. Vi ankom LAX for snaut 30 timer siden, og har rukket å se oss rundt i byen omtrent på nivå med en taxisjåfør på et 8 timersskift.

Om dette og mye mer kan du lese, om du følger vår USA-blogg på origo.no eller papirutgaven av Glåmdalen.

Fem strenger, to hender og ett rasshøl…i følge min store gitarhelt Keith Richards i The Rolling Stones, er det alt som skal til for å lage musikk, god musikk, klassisk, udødelig, banebrytende musikk av akkurat den typen han selv er eksponent av. Can’t You Hear Me Knocking, Honky Tonk Women, Street Fighting Man.

Jeg gir ham bare delvis rett…delvis rett fordi både han, jeg og mange andre i blant trenger seks strenger. Delvis rett fordi både han, jeg og mange andre noen ganger klarer oss med en hånd. Delvis rett fordi verken han, jeg, eller de fleste andre er et rasshøl 365 dager i året, bare litt i blant. Delvis rett også fordi ingen av de tre nevnte faktorene er noe tess uten den fjerde, selve x-faktoren av alle x-faktorer. Vi snakker da ikke om den faktoren som skal bedømmes av selverklærte talentgenier som Jan Fredrik Karlsen og Mia Gundersen. Nei, jeg tenker på kilden til alt liv, og da også til all musikk. Den ene dråpen som sørget for at vi alle står eller sitter her i dag. Uten den mr. Richards, hadde dine Brown Sugars, Start Me Ups, Satisfactions og Midnight Ramblers bare vært en lang rekke fislete, skingrende, skrapelyder på en sliten gammal italiensk kassegitar. Uten denne dråpen i temmet form hadde du, og kanskje jeg, fortsatt reket gatelangs, stjælt poteter for å overleve, og klemt oss inn på et iskaldt kollektiv i Edith Grove, med en nabo som alltid sto i gangen med trusa på hodet og spytta etter oss når vi løp ned trappene.

Ok, så har jeg aldri stjålet poteter for å overleve, og ei heller bodd i Londons East End sammen med resten av det som skulle bli The Rolling Stones, men jeg liker å tenke at uten den elektriske gitaren, ville jeg vært langt mer lost enn jeg er i dag. En desillusjonert venstreback som aldri kom lenger enn juniorlaget til KIL takket være et sett utslitte ankler, som også forhindret meg fra å få en lysende langrennskarriere i samme idrettslag. To utslitte ankler, en total mangel på treningsdisiplin, men ikke minst, en Hondo el-gitar med en 10 watts Peavey Forsterker på tilbud hos Petter på Music Sound i Kongsvinger høsten 1989. Pappa kjøpte to gitarpakker, en til seg selv, en til meg. 2500kr for hver, en liten formue, selv for en som ikke hadde forstand på penger. Selv for en som akkurat hadde brukt 150 kroner på stoffmaling for å dekorere olajakka si med ei diger Stones tunge på ryggen. Et halvår senere, da det var viden kjent at jeg skulle bli rockestjerne, gitarist, ble jeg spurt av en oppmann på fotballtreninga: ”Du ser litt bleik ut Mårun, du har full itte binnt å reike au?” Det var der det hele begynte, og sluttet alt ettersom.

Det var alltid med skrekkblandet fryd at jeg som smågutt sammen med min fetter la ut på eventyr langs FV175. Hjemme på gutterommet, fra toppen av Lia, kunne jeg se ned til der han bodde, i Dunderdalen langs Glomma, den stolteste delen av stedet jeg kommer fra, ja foran festningen til og med. Det var langs Glomma vi hadde våre aller største og fleste eventyr, og lite visste jeg, at det var fra Glomma jeg skulle hente de aller fleste av mine beste musikalske minner og opplevelser, enten de kom fra en Gold Star Platespiller kjøpt på postordre i 1982, eller en Peavey forsterker fra nevnte pakketilbud i 1989. Glomma ga liv til drømmene, men ikke Glomma alene, ikke helt uten hjelp.
Uansett, etter en rask sjekk av maskineriet, to Apache sykler, var vi klare for å legge ut på asfalten, selvsagt med melkekartong og klesklyper i bakhjulene. Dette var for øvrig før sykkelhjelmens tid. Jeg tror også det var før massehysteriets tid, hvor alt på en lekeplass skulle være laget av gummi og saft, men også en tid hvor biltettheten ikke var i nærheten av hva den er i dag, og det var kanskje akkurat derfor vi fikk lov, eller rettere sagt klarte å snike oss ut på disse turene.

En dagstur til svartfossen var blant sommerens store høydepunkter, med eller uten fiskestang. Der kunne vi henge på rekkverket i timevis og se vannet formelig sprute ut med sine voldsomme, skremmende krefter, og tenke at alt dette er med på å sørge for at pappa kan barbere seg før han drar på jobb, eller at mamma kan servere oss ristet brød med nyrørt bringebærsyltetøy på hver morra før skoletid.
Selvsagt tenkte vi ikke det, man tenker ikke på slikt i den alderen der. Vi tenkte bare at det var tøft, det bråkte, og det var langt ned, og falt vi over var det ferdig, slutt, kaputt. Det var sikkert noe med denne spenningen og nærheten til noe som var virkelig farlig som fascinerte oss så stort, og derfor kom vi tilbake, år etter år, helt til fetteren min fikk mopedlappen og jeg, den ensomme rytter ikke så helt det store i å henge over rekkverket og stirre døden i hvitøyet alene, hva var vel vitsen med det? Ingen opplevelser er store nok til ikke å savne noen å dele de med.

Noen år tidligere fikk jeg besøke kontrollrommet i betongbunkeren der nede. Det var som å gå inn i en sci-fi film, eller mer som et slags Fjernsynsteater når jeg tenker meg om, på vei til månen. Den summende lyden fra alt som foregikk og bevegde seg av mekanikk og elektronikk, som man ikke skjønte det spøtt av. Blinkende lamper, målere, spaker og rullende kontorstoler og en mann med skjegg i en blå overall som viste oss rundt. Litt lenger opp i ungdomsårene var jeg forresten full på Svartfossen, sammen med en gjeng rånere som på død og liv skulle knuse og kaste en sykkel over ripa der. Jeg skjønte aldri hvorfor, og ble heller sittende i bilen og snylte øl.

Etter å ha sett Svartfossen på nært hold hver eneste sommer gjennom hele oppveksten, selvsagt også om vinteren fra et bilvindu, og ikke minst under storflommen i 1995, og i fylla i 1996 fikk jeg endelig se ett av verdens mektigste byggverk, som for så vidt kan kalles Svartfossen gigantiske storebror, i ordets rette forstand. For dette kunne jeg indirekte takke Svartfossen og dens utrettelige arbeid med å skaffe strøm til distriktets befolkning. Med etpar solide konserthonorarer på bok, kunne jeg endelig legge ut på tur til det forgjette lad, ja til og med to, nei tre år på rad. To av disse turene gikk innom enorme Hoover Dam som ligger på grensen mellom Nevada og Arizona. Et byggverk som ja, ser stort ut på TV, men som i real life er en helt hinsides opplevelse. Like fullt, da jeg bøyde meg ut over gelenderet og stirret ned i Colorado River, var alt jeg klarte å tenke på, Glomma, Svartfossen, to rustne Apache sykler med mjølkekartong i bakhjulet, noen sommereventyr av de riktig store for en smågutt fra Lia i Kongsvinger.

50 watt Ampeg kombo, 9 volt strømadapter med 8 utganger, T-rex fuel Tank 1500mA, High Output Lindy Fralin alnico pickuper, Celestion Vintage 30, 16 ohm høyttalerelementer, Sex Drive clean Boost, MXR-Carbon Copy. Fremmedord for deg, hele verden for meg. Jeg har sett The Rolling Stones tømme Oslo for strøm en tidlig høstkveld i 1990, jeg har hørt ryktene om at hele Eda ble mørkelagt da Motörhead spilte blant spyklaser og grantrær i folkparken en gang i 1986, for øvrig samme året som det smalt i Tsjernobyl, så mye for rein kraft. Jeg har sett Hoover Dam på nært hold i 47 varmegrader to år på rad, jeg veit godt at gitarforsterkeren til Keith Richards sannsynligvis ikke hentet strømmen sin fra et vannkraftverk, så tilgi meg denne lille historieforfalskningen, jeg er mer redd for støt på tunga fra et 9 volts batteri enn digre hårete edderkopper, og jeg er til dags dato fremdeles ikke i stand til å skille watt og volt fra hverandre.

Jeg velger derfor en gyllen middelvei og siterer fritt Marve Almar Fleksnes. Hver gang jeg vrenger opp på 11 på min gamle Ampeg rørforsterker, tenker jeg alltid på de tusener på tusener av millioner med valt som velter ut fra turbinene på Svartfossen.

Det er marken. Byen er full av liv og lyd, ”vil ni kjöra mera”, eller hva de nå står der og hyler. Svensker med fettsleik og hockey sammen med ubarberte, overvektige polakker i singlet. De sjangler rundt på rådhusplassen i skjønn forening mellom utgamle, rustne, garantert ikke EU-godkjente Scania lastebiler og rosa sukkerspinn. Den kvalmende lukta av spinnet, hydraulikkolje, fett, popcorn og hjemmebrent, radiobiler som bare så vidt sniler seg framover mot et stakkarslig lite effektfullt krasj, det er marken. Spyflekker på ethvert gatehjørne fra fredagens hålligång, Vingersmessa som lokker med absolutt alt jeg gir det aller blankeste i. Verandadører, hagenisser, spekepølser og blankpolerte biler som speiler forvridde ansiktsuttrykk på skumle knivselgere i boden ved siden av, det er marken. Det er marken, og hva så?

Ok, jeg må selvsagt innrømme det, og jeg kan like gjerne gjøre det her. Det bor en skapråner i meg. Eller, nei, det er ikke helt sant, det er ren løgn faktisk. Det bor ingen råner i meg i det hele tatt, jeg utstår ikke Volvo, eller Opel, i hvert fall ikke nyere enn 1967. Jeg kaster ikke søppel på bakken foran Statoil over Sundehjørnet, jeg kjøper ikke ”musikk” på Shell, og jeg skrur ikke løs skiltet på bilen så det skal dirre og skurre i takt med bassen når jeg spiller ”musikken” min på full fjæl, mens jeg ligger meg gjennom byen med høyrehånda på spaken og venstra kl.6 på kringla. Wow, det kom skeivt ut, jaja, du skjønner. Uansett, jeg får en god følelse av å kjøre litt ekstra sakte gjennom byen akkurat denne helga, begge veier. Selv om jeg ikke har tenkt meg nærmere selve markensplassen enn 10 meter, som en skeptisk tilfeldig forbipasserende fra en annen by, et annet fylke, rører det ved noe i meg, men bare litt.

Med ferskt førerkort og nyoppusset 1970 modell boble høsten 1995 lå alt til rette for at jeg skulle få med meg noen siste fine minner fra marken, som selvsagt var en stor del av det å vokse opp i Kongsvinger. Å trave rundt mellom karusellene med mamma i den ene hånda og pappa i den andre, om han da ikke var for opptatt med å ha søster på nakken. Rælboder med de utroligste ting jeg heldigvis har glemt at jeg kjøpte, heliumsballonger som naturligvis fløy sin vei akkurat i det vi skulle til å gå inn døra hjemme på Vennersberg. Pappa måtte dra ned igjen og kjøpe nye. Jeg tror han dro frivillig uten diskusjon bare for å slippe å høre maset, og at det var det eneste året vi fikk slike ballonger. Bilcross på travbanen, Renault Deauphine, Volkswagen 1600TL, Opel Kadett, Simca 1000, Cortina…Apache hjem. Fyllikene i skogen mellom travbanen og skolen, vi kjente noen av dem, hilste og ropte, de lurte på om vi ville ha en slurk. Aldri farlige, aldri høye på kjemikalier, bare blide og fornøyde med at det var litt liv i byen, som om det førte til at lov mot drikking på offentlig sted opphørte for en stakket stund.

Alle fra Kongsvinger har et forhold til marken, men i år er det altså 16 år siden sist jeg hadde en opplevelse knyttet til marken som skulle bety noe for meg. Selvsagt er det en voldsom overdrivelse, men det er fortsatt litt kult å kunne si at man kjørte noen runder på natta under marken, og at det var så mye bil ute at man sto i kø fra Sundehjørnet til Gjemselund. Fra Gjemselund tro man gjerne til litt ekstra for å blåse sotet av pluggene, noen ganger helt ut mot Øiset. Et stakkarslig forsøk på en piruett ved vekta med en veldig lite trimma 1500 motor, og så tilbake etpar runder til før øltørsten tok en, og dett var dett som Marve Almar sa. Min karriere som råner var over. Disse små øyeblikkene har svidd seg fast. Det ga følelsen av å loffe rundt på Sunset i Los Angeles mellom de heftigste hot-rodder og cal-lookere, (bobler altså). Det var en slags reise langt, langt vekk, hvor billetten var en halv tank bensin, Big Cat på innerlomma og en pose dundersalt på deling. En reise til et sted hvor bilkulturen var, om ikke helt amerikansk, så i hvert fall nesten svensk. Alle, absolutt alle som hadde en eller annen spennende doning kom ut da det var marken. Slik er det sikkert i dag også, for de som fremdeles herjer byen til sola står opp.

Jeg får ikke den samma følelsen, så jeg bestemmer meg heller for å ta en liten sightseeing, besøke plasser i byen jeg ikke har sett på mange år. Med melodien av ”Småbybryd” i bakhuet slår det meg at tittelen på sist ukes Brennpunkt selvsagt var en ren rip off av denne. ”Småbydop”, naturligvis ingen tilfeldighet humrer jeg for meg selv i det jeg ruller forbi ”rusblokka” på Tråstad. Noen av beboerne sitter ute i kveldssola, og de snur seg etter meg som om de ønsket selskap velkommen, men jeg har andre planer og svinger innom skolen for å ta en titt. Det sitter noen ungdommer på en krakk der inne, de enser meg ikke. Skal man tro NRK er de sikkert rusa, proppfulle av amfetamin og heroin, ei sprøyte på deling. Jeg lovte meg selv ikke å kommentere eller flåse med narkohovedstaden i Hedmark, Kongsvinger, verken på facebook, de trykte medier, eller i bloggformatet, så jeg lar det ligge herfra og ut. På Holt Ungdomskole finner jeg spor fra min egen tid der, og noen nye. Spor etter rangeringen av elevene, A, B og C. C-folket røyka, A-folket spilte fotball, B-folket, ja hva med dem? De bare ”var” der, litt nysgjerrige på de to andre divisjonene.

Ved Holtbergmasta må jeg skuffet fastslå at utsikten er gjengrodd av gran. Fra et hogstfelt ved Vardåsbakken ser jeg ned på festningen mens jeg spiser nista mi. Langs fylkesvei 210 ser jeg en av distriktets kanskje flotteste byggverk. På toppen av Lia klatrer jeg opp på et tak min farfar var med på å legge, derfra kan jeg se Rafjellet, en topp jeg ikke har besøkt på 20 år. Langs RV2 ser jeg brannruiner fra en øvelse i Eidskogvegen. Fra festningen kan jeg se hjem, andpusten som aldri før. I bakspeilet kan jeg se markensplassen en siste gang når jeg svinger ned Brugata, vel vitende om at jeg aldri kan gjøre comeback og gudskjelov for det. Likevel er det noe jeg savner når jeg passerer Øiset, og jeg kan ikke annet gjøre enn å håpe på at en eller annen råner fra Magnor eller Tobøl gjør sin plikt og legger igjen noen sløyfer med svidd gummi foran vekta også i kveld.