Jeg hørte skritt i trappa da jeg sto med huet inni klesskapet og et fanga med gensere i armene.
Ved føttene mine lå t-skjorter og topper i uskjønn forening. I en haug, veiet og funnet for lett.
«Hallo?»
«Ja?», svarte jeg distrahert, lyddempet av kjoler som hang i tjukke lag over skapdøra.

Jeg kunne ikke finne akkurat den svarte overdelen jeg var ute etter. Ikke mange dagene siden jeg hadde den foran meg, men kunne nå ikke for mitt bare liv huske hvor jeg hadde stappa den tilbake. Det foregikk i hui og hast under en overfladisk «opprydning» rett før helga.

Jeg trakk meg ut fra skapet for å rette oppmerksomheten mot skrittene i trappa og den spørrende stemmen til min bedre halvdel.
Jeg var altså savnet nede i første etasje. Hadde jo bare gått opp for å pakke en koffert.
En liten rød koffert som skulle være med meg på langhelg. Konferanse og bytur.

Ufattelig hvor komplisert det er. At uforutsette ting kan skje, er én ting som må tas hensyn til, men også forutsette hendelser krever sine alternativer når det gjelder medbrakt garderobe.

«Du har vært borte halvannen time», opplyste han lattermildt.
Selvfølgelig grovt overdrevet. Jeg anslo sjøl toppen tre kvarter.
Og hvem er han til å mase, han som toppen putter ei underbukse, ei t-skjorte og ett par sokker under armen når han skal bort.
Som ikke trenger å ta høyde for kjole vs. skjørt, eller høye mot lave hæler. Som ikke tar stilling til verken pen overdel, smykker eller sminke.

Antakelig som kamuflasje for hoderistende oppgitthet framviste han nå en slags rørende omtanke.
«Var det noe du ville?», spurte jeg i en lett irritert blanding av pakkeangst, reisefeber og deprimerende sjølinnsikt.
«Nei da, jeg måtte bare sjekke om du fortsatt pusta».

* God dag i HA 21.5.12

«Svart maling et problem» sto det i HA her om dagen. Uff ja, tenkte jeg da jeg så tittelen. Svart maling er dystert. Det er ikke akkurat oppløftende og hjelper ikke på humøret.

Samtidig tenkte jeg på den reklamen for Jarlsberg, som stadig går på tv. Hun kommer hjem til en leilighet der han står i stigen og maler gangen – kølsvart.
Hun blir paff, men han parerer lett ironisk «samma det, vel – farger er farger!».
Underforstått at man slett ikke like gjerne kan kjøpe noe annet som å kjøpe Jarlsberg – for gulost er ikke gulost. Like lite som at maling er maling.

Og svart er faktisk til og med – ifølge saken i HA – et problem. Men at det skulle være en nyhet så viktig at den burde få plass på førstesida av avisen … det stusset jeg nok litt over.

Siden jeg heller ikke umiddelbart slo opp på side 6 og 7 for å lese selve saken, begynte hjernen å spinne videre, relativt selvkritisk på avisas vegne.
For dette kunne da vel ikke være et utslag av den epidemiske orddelingsfeilen – på selveste førstesida? Man veit aldri i våre dager.

Folk får seg til å skrive både «til bake», «sylte tøy» og «eple kake».
Så kunne det være at saken rett og slett handlet om svartmaling? I ett ord? For det kan jeg gå med på at er et problem, med folk som graver seg ned og ser mørkt på alt, som mener glasset konstant er halvtomt og at det er lite som nytter for å gjøre noe med det.

Sannheten er at jeg må ha vært spesielt treig denne dagen.
Saken handlet selvfølgelig om svart maling. Altså om maling, gjort av folk som jobber svart. Som ikke betaler skatt, som ikke er faglærte og ikke gir garantier for kvaliteten på jobben de gjør.

Og det er et problem. Svart arbeid er et samfunnsproblem.
Det norske språket, derimot, det er helt uproblematisk.

* God dag i HA 7.5.12

Fillern! Utbruddet kommer fra hjertet når minstemann skjønner at det ikke blir noen tur til lekebutikken i dag. Rasjonell mor forklarer relativt pedagogisk at søndag betyr stengte butikker
og «dessverre» ingen innkjøp av ny Lego eller flere Biler 2.

5 1/2 år inn i livet sitt kan han konstatere at søndag med andre ord ikke inngår på lista over favorittdager.

– Hvem er det som har finni opp dagene? spør han lett oppgitt, og faren ymter frampå at det strengt tatt er Pave Gregor som må stå til ansvar for den kalenderen vi har brukt her i landet siden år 1700.

Det var for øvrig hele 118 år etter at paven selv innførte kalenderen sin i Roma og med det erstattet den som Julius Cæsar hadde tatt i bruk i år 46 før Kristus.
For å lette overgangen her i Norge, måtte man sløyfe alle dagene mellom 18. februar og 1. mars i 1700.
Et hopp i tid som ville falt i smak hos gutter med konstant nedtelling til neste bursdag.

Med søndag ute av topp sju-lista, var det kjapt gjort å oppsummere hvilke andre dager som sto til godkjent.

Lørdag er selvforklarende, da er det godteri på agendaen, sammen med forventninger om fri, lek og moro, kanskje besøk og annerledeshet.

Fredag kom også fort inn på yndlingslista, siden det har pekt seg ut som «"pannekaker":http://www.tine.no/oppskrifter/lunsj-og-smaretter/omeletter-og-pannekaker/grunnoppskrift-pannekaker til middag»-dagen for de yngste.
Mandag, tirsdag og torsdag kom aldri opp til vurdering, de ble glatt oversett av guttungen.

Da er det noe annet med onsdag. Da er nemlig barnehagen i idrettshallen, der de turner og danser med fysiske utfordringer, ekte trener og bussreise fram og tilbake.
Onsdag er til å leve med!

Tre dager godkjent av 5-åringen, som ellers – lik Prøysens «Skuddårsbarn» – har ei høne å plukke med Gregor.

* God dag i HA 30.4.12

Det er en kunst å bruke strømpebukser. Og det handler ikke om den solide utgaven i bomull og stretch, som ungene løper rundt med i dette landets uendelig lange strømpebuksesesong.

Riktig nok vil åtteåringen helst ha lang underbukse. Det het det da jeg vokste opp, selv om jeg har vært i villrede om forskjellen på lang underbukse og det mer fancy lydende stillongs.
Noen mente det har med gylf eller stramhet å gjøre. Et kjapt wikipediasøk konstaterer at førstnevnte er av bomull, sistnevnte i hovedsak ull.
Det er det samme for meg – jeg unngår så langt det er mulig begge deler, med mindre jeg er på ski eller i akebakken.
Det finnes også en tredje strømpebukse uten fot: tights. En noe mer feminin variant, etter min oppfatning – hvis man ser bort fra prinsen i «Tre nøtter til Askepott» og Robin Hood

Min bestemor brukte ikke florlett nylon, i småsexy 10 eller 20 denier (som har med tjukkelsen å gjøre), nei det var god, gammeldags sokkesig rundt ankelen i 60 denier.
Så hadde hun da heller ikke valget mellom hold in og push up.

Og i denne jungelen veit alle at levetida for ei gjennomsnittlig nylonstrømpebukse er på linje med døgnfluer. Altså manøvrerer vi som balansekunstnere mellom skarpe negler, flisete stoler, borrelåser, smykkehekter – ja til og med tørr hud på hendene.
Alt kan potensielt huke tak i ei skjør maske og gi beina dine et utseende vi forbeholder gatepiker i stereotype filmroller.

Nå har jeg alltid oppfattet leggene mine som høyst reelle, og derfor ikke kjent behov for den nye sømteknologien som reflekterer glansen i strømpebuksa slik at beina framheves i 3D (!).
Er dette noe du må ha, kan det allerede ha raknet for deg.

* God dag i HA 23.4.12

Ganske ofte skulle man ønske at verden var annerledes enn den faktisk er. Det skjer mye vi ikke liker her i livet. Små saker som ergrer oss. Det kan være problematiske hendelser, kjedelige episoder.

Men selv vendinger i livet vi ikke hadde forutsett, planlagt eller ønsket, selv det vi gjerne skulle vært foruten, forholder vi oss til. Håndterer som best vi kan, kommer oss over og går videre.
Forsøker å forbedre det vi makter å endre. Aleine eller sammen, som del av samfunnet, som del av den virkeligheten vi alle deler.

Men så kommer – av og til – de helt ufattelige, umenneskelige dagene, de dagene virkeligheten rakner og endrer livet brutalt og for all framtid. Dagene som krever alt vi har av krefter, og i tillegg de kreftene vi ikke på forhånd ante var der.
De som mobiliseres i kriser, som hentes fram av det fellesskapet som trår fram i nødssituasjoner, når den virkeligheten vi trodde vi kjente blir ubegripelig og u-virkelig.

Mandag startet et nytt kapittel for oss alle, med rettssaken mot Anders Behring Breivik.
Det er en viktig del i samfunnets måte å håndtere den vonde virkeligheten på. Og det overføres på tv, radio, i nettavisene, på papir og sosiale medier.
Ja, det blir mye.
Det er overveldende og utmattende, uhåndterlig. En virkelighet snudd opp ned.
På alle måter savner det – heldigvis – sidestykke i vårt lands historie. Men dette er like fullt vår felles uunngåelige virkelighet.

Så når nettaviser gir deg en knapp å trykke på for å kunne gå inn i et parallelt univers der nyheter om rettssaken ikke finnes
- da kan du kanskje styre utenom informasjonen, men det vil uansett bare være en falsk virkelighet.
For vi kan dessverre aldri styre utenom.
Vi er et fellesskap, et samfunn.
Vi må håndtere virkeligheten – sammen.

* God dag i HA 17.4.12

Jeg kan garantere at jeg hadde gjort en mye dårligere jobb i Köln enn det Ståle Solbakken har gjort. Jeg er selvfølgelig ingen fotballtrener.

Jeg har riktignok en liten ungdomskarriere bak meg som håndballspiller. Ja, aspirerte en kort periode også til dommer, etter kurs i Jessheimhallen en gang på seint 80-tall.
Men fotball? Bare i hagen. Før som rundingsbøye for eldre fettere, nå i det jeg liker å tro (enn så lenge) er omtrent likeverdig kamp med sønnen og hans venner.

Rett før helga tapte jentene (jeg og ei på sju år) 2–8 for gutta, det vil si åtteåringen min og to av hans kamerater, rett før vi dro fra SFO.
Det skal sies til mitt forsvar (i tillegg til at lagene altså var ujevne, to – hvorav jeg var den eneste utespilleren – mot tre) at jeg i tillegg var middagssulten og dårlig skodd (høye hæler).

Konklusjonen er uansett: selv om Ståle er sparket og utskjelt – de fleste av oss hadde gjort en dårligere jobb enn han.
Og jeg misunner ham ikke stresset og presset. De umulige forventningene, ekstreme kravene, de utålmodige tyskerne. Misunner ikke familien livet med kameraene, journalistene, spekulasjonene. Misunner dem ikke samtalene og avgjørelsene de må ta.
For «Kleiner Mann, was nun?» som det heter.

Han kan nok koste på seg å tenke ei stund – med en fallskjerm på greie 10 millioner kroner – i tillegg til de 20-30 han har tjent det siste året.
Det var dessverre ikke sånne beløp inne i bildet da jeg høyst frivillig ga meg som håndballdommer på tidlig 90-tall. Og jeg er faktisk ikke misunnelig på millionene, heller.

Jeg kan bare ikke fri meg fra tanken om at det er et rart system – en underlig premie for en som gjør en dårlig jobb.
Og at penger er besynderlig ujevnt fordelt her i verden.

* God dag i HA 16.4.12

Det kan være vanskelig å si nøyaktig når det tipper over for mødre. Altså mentalt.
Når du går fra å være den smarte, forutseende mora som full av overskudd husker alt og krysser systematisk av på lista over planlagte gjøremål
– over til å bli den glødende irriterte kjerringa som i fistel bokstaverer «K L E P Å D E G ! ! !» til en stakkars femåring og hans legofigurer.

Ett sted imellom der skjer det.
Klikket.
Det har antakelig å gjøre med at den ferdige klesvasken ligger og mugner i maskinen fordi du er for trøtt til å henge den opp.
Om at oppvasken henger faretruende nære benkekanten og at all grusen på golvet i gangen fester seg i hele familiens sokker og blir med føttene opp trappa til soverommet.

Jeg har kjent på det når jeg har stått i snø til knes i desembermørket rundt midnatt og spikket grankvister til ungenes juleverksted neste dag – to år på rad.
Og det ringte ei varselbjelle da jeg seriøst vurderte å ta med meg dorullkjerner fra et offentlig toalett fordi sjuåringen skulle lage påskepynt med klassen.
For du vakler litt når du må kjøre etter ungene i bil til skole og barnehage for å levere matpakkene du glemte å lage da du pakket til et jobbseminar du skal på i helga.

Du kjenner det bruser i hodet når ungene nok ei natt har gjort dobbeltsenga til sitt domene og sovet som et svett frimerke inntil kroppen din.
Slik balanserer mødre hårfint på daglig basis – men hentes inn igjen av verdens vakreste sønner og mann som hevder du er den beste mammaen som fins.

Senk tempoet.
Det mest åpenbare tegnet på at noe er i ferd med å tippe over er når man hevder «alt er på stell». Slik snakker bare lystløgnere og dedikerte fasadearbeidere.

* God dag i HA 26.3.12

Det er ei stund siden mennesket slapp taket i bakken med forlabbene, rettet ryggen og reiste seg opp på to.

Siden har vi pønsket på hva vi skal ha på beina. Og jeg snakker ikke om forholdet mellom kvinner og sko, som vi veit er spesielt nært og varmt.

Nei, det handler om hva som er best for foten. Vi bør ikke putte beinet ned i hva som helst, skal vi tro dem som selger fottøy til trening. Alt avhenger nemlig av hva slags “trening”: http://www.friskisogsvettis.no/magasinet/trening/item/16-velg-riktige-treningssko du bedriver.

Det er riktignok ikke så lenge siden folk gikk på ski der alle slags sko passet inn i bindingene. Men nå er bruksområde første spørsmål.

Foretrekker du trening i sal (i så fall dans eller step?), på tredemølle eller på innendørs bane (i så fall squash, håndball eller innebandy?). Løper du orientering i skog og mark eller maraton på flat asfalt? Spiller du fotball på grus eller gras, med eller uten knotter? Svaret vil antakelig avsløre at du må kjøpe flere par sko.

Og da har vi ikke en gang begynt å ta for oss alle de rare føttene folk har. Du kan være utstyrt fra naturens side med høy eller lav fotbue, du kan være kalvbeint og høyvristet, over- eller underpronert, god gammeldags plattfot eller hjulbeint.

Sjøl turte jeg knapt å fortelle mannen i sportsbutikken hvor lenge jeg har trent step, styrke og zumba i de samme skoa.
Uten å ta hensyn til slitasje på demping, støtte, grep og stabilitet, passform eller blodsirkulasjon (har jo blitt litt nummen i tærne …). Så nå må jeg ha nye, og jeg har faktisk klart å eliminere noe av utvalget.

For det eneste som er helt sikkert, er at løping driver jeg ikke med. Der holder jeg meg til forfatteren Dag Solstad: Enhver veit at en jogger er ute og lufter sin egen dødsangst.

* God dag i HA 22.3.12

- Antenna! Antenna!
Jeg snudde meg halvvegs, hørte noen rope, men klarte ikke tyde hva det var. Ikke var jeg sikker på om det var myntet på meg, heller. Så jeg satte meg inn i bilen.

Jeg hadde valgt minste motstands veg og var i ferd med å kjøre inn i bilvaskemaskinen på bensinstasjonen. Jeg hadde betalt i dyre dommer for poleringsvask, inkludert VG og kluter til å tørke vinduene med.

Jeg hadde kjørt rett forbi selvvask-muligheten, der man for 40 kroner kan gjøre et håndslag og spyle bort møkka sjøl. Men jeg skulle gjøre det lett og kjapt, så nå sto jeg småsvett foran porten, med bilnøklene mellom tennene, armene fulle av lommebok, gratis VG, brusflaske og nyvarmet bagett, med en lapp med kodenummer i den ene handa.

Skal vi se … kikket kjapt over «slik gjør du»-skiltet, prøvde (forgjeves) å ikke la meg stresse av to biler i kø bak meg som også var ivrige på å få vårsøla av karosseriet. Fikk tastet riktig kode og så hørte jeg det – ropet fra et sted bak meg.

Men jeg tenkte, det var sikkert ikke til meg og hvis det var til meg, handlet det nok om at jeg måtte få opp farta, ikke somle sånn. Så jeg satte meg bak rattet og kjørte inn til den grønne pila skiftet til et rødt stoppskilt.

Da banket det på sidevinduet mitt.
En mann, inne i bilvasken: – Antenna di! Du må skru’n ta.
Jeg: – Åh! Eh, jah … åssen …(jeg hørte bilvaskmotoren starte opp og børstene begynne å bevege seg).
Mannen, før han forsvant bak bilen: – Vent, da!

Jeg lukket forfjamset døra inntil, men så var han brått der igjen (nå hadde vanndråpene begynt å sprute, børstene kom nærmere).
Han stakk bilantenna inn til meg gjennom dørsprekken – og forsvant.

Det finnes altså noen som ikke velger minste motstands veg.

Det våres. Det sildrer og renner, surkler og spruter. Ingenting er bedre! Bilen sluker spylevæske og sølete sko skriker etter å bli pusset.

Og ute i barnehagen sitter gutta, midt i dammen, midt i slush-blandingen av råtten snø og jord. De prøver å spa fram sandkassa, så klart. Befriende uten tanke for at det er umulig for foreldrene å kle dem hensiktsmessig denne årstida. Det er vinter én dag og vår den neste.

Det er snøstorm og solsteik, hålke og snømannføre om hverandre. Med andre ord umulig å helgardere seg – vi veit aldri om ungenes største utfordring akkurat denne dagen blir smeltevann, kulde eller møkk. Regntøy eller boblebukse?

Vinterdressen slipes sakte, men sikkert opp til fillete stofftrevler på knærne og dunjakka suger fukt. Ungene ofrer heller ikke mange tanker på de mengder med Omo eller Vanish som skal til for å gjenopprette inntrykket av «vellykket barnefamilie» (les: rene, uten fillete utebukser).

Heldigvis! Ungene lever sitt liv med god bakkekontakt. De bryr seg katta om søla står rundt dem – tvert imot, de oppsøker den.
På samme måte som de elsker den første snøen, kaster de seg over gjørma som dukker fram når våren tar tak. For der ligger det helt nye muligheter for lek!

Mens vi andre går sikksakk for å unngå flekker og møkk, vil ungene alltid ha en dragning mot søledammer. De tar gjerne rennefart gjennom for å finne ut hvem som kan plaske mest. Og de blir ufattelig møkkete. Så klart. Man får sjelden omelett uten å knuse noen egg.

Jeg slår et slag for denne møkka. For å slutte å hoppe ansvarsfullt fra stein til stein, og heller kaste seg ut i det. Det er dette som er våren – og du har da vaskemaskin du og.

* Publisert som God dag i HA 12.3.2012

Nerde-tilståelse: Jeg liker faktisk fremmedord. Jeg liker selvfølgelig særlig de fremmedorda jeg skjønner og veit åssen jeg skal bruke.

Og så fniser jeg litt over fremmedord som brukes feil, samt at jeg irriterer meg tilsvarende over ord jeg støter på som jeg ikke umiddelbart fatter meningen med.
Det er – all jantelov og falsk beskjedenhet til side – ikke så ofte det skjer, men jeg innrømmer et gjentakende svakt punkt, et ord jeg ikke har klart å få inn i hodet, og langt mindre inn i egen bruk.

Jeg har faktisk gang på gang slått det opp i forsøk på å lære meg betydningen, og nå har jeg endelig skjønt hvordan jeg skal løse det: jeg må skrive om det.
Temaer som har vært innom hjernen og kommet ut igjen via hendene med en penn eller et tastatur, er nemlig mye vanskeligere å glemme.
Da sitter det. Da har det blitt en fysisk del av deg, og det skal mye mer til for at det forsvinner ut igjen.

Den observante leser har skjønt hvilket ord jeg har slitt med: eklektisk.
Jeg har bare ikke fått grep om det, men her kommer det: det betyr utvelgende, selektiv og prøvende.

Med andre ord er det et paradoks at jeg ikke har skjønt meningen før – siden ordet nærmest en beskrivelse av meg sjøl.
Ikke av alle sider ved meg, så klart, eller hele min personlighet, jeg kan også være både empatisk og euforisk, idealist, satirisk og melankolsk.

Men i bladet Bonytt har jeg altså, til min gledelige overraskelse, lært at jeg har eklektisk smak når det gjelder innredning. Det vil nemlig si «å velge ut det beste fra ulike stilarter og sette dem sammen på sin egen måte».
Er det rart jeg blir oppløftet av fremmedord – jeg ante ikke at det var et så fint navn på det jeg trodde het «kaos».

* God dag i HA 5.3.2012

Hvis du drar på ferie til et annet land, er du da mentalt forberedt på at det kan være en hel masse folk fra akkurat _det _ landet på det hotellet du kommer til?

Hvis du og familien booker et toukers opphold i Bulgaria kan dere risikere å måtte oppleve noe som er spesielt for det sørøsteuropeiske landet med 7,4 millioner innbyggere.
Det grenser mot Romania, Hellas, Tyrkia, Serbia og Makedonia og skal visstnok ha flotte strender og solforhold ved Svartehavet.
Sofia er hovedstaden, en av Europas eldste, med merkelig arkitektur, et navn som betyr «visdom», og hele 16 universiteter. Du kan komme til å måtte spise mat fra det bulgarske kjøkkenet, som kebaptsje og kjufte, og smake bulgarsk vin.

Du kan også bli fortalt at det første bulgarske riket ble dannet i det sene 7. århundret. At mot slutten av det 14. århundre ble Bulgaria okkupert av bysantinerne og senere kom landet under tyrkisk kontroll og ble del av det osmanske riket.
Bulgaria ble proklamert suverent kongerike i 1908. Mot slutten av andre verdenskrig ble de okkupert av Sovjetunionen og utropt til folkerepublikk i 1946. I 1990 ble den kommunistiske makten avskaffet, og Bulgaria ble medlem av NATO i 2004 og EU i 2007.

Greit å være advart på forhånd.
For alt dette betakket de seg nemlig, den norske familien som klaget til reisebyrået og Pakkereisenemnda da hotellet de ble innlosjert på i Bulgaria nesten utelukkende var bebodd av gjester fra, nettopp, Bulgaria og Øst-Europa.
De følte seg lurt, ført bak lyset og reiste hjem ei uke før tida.
Tenk, det var ikke bare skandinaver på hotellet. Noe så fælt – her reiser man tvers over kontinentet, helt til Bulgaria, bare for å måtte møte en haug bulgarere!

Stakkars, stakkars nordmenn.

* God dag i HA 27.2.2012

Den smale, håndbrøyta stien går mellom husa våre. Lager en forbindelse fra trapp til trapp. Kobler sammen inngangsdørene våre. Som ei livslinje mellom deg og meg.
Snøen er blitt løfta bort, kasta utover den hagen vi veit ligger under der og venter på bedre tider.

Stien har bare bredden av ei snøskuffe, akkurat nok til å setta et bein foran det andre. Akkurat brei nok for katta som farter fram og tilbake, innom garasjen, bortom verandaen, under låven.
Hu er glad for å sleppe å vasse med snø helt oppunder buken. Tok i bruk stien med en gang. Elsker den nye muligheten, så lettvint, så akkurat passe.

Rådyra bruker den og, vandrer på leit etter nedfallsfrukt, først i den ene hagen, så i den andre. Stolprer seg bortover stien, helst i mørket når de trur seg usett.

For folk og dyr, tamme og ville, er den smale, brøyta vegen blitt ei lenke mellom husa våre. Den holder oss sammen. Gjennom snøen er linja blitt så tydelig, alle kan se at den går fra hus til hus, fra hjem til hjem. Med elgefar på kryss og tvers over.

Vinteren gjør vegen mye tydeligere enn den er om sommeren. I snøen har ei stripe, en sammenheng, blitt synlig. Der det om sommeren bare er gras, plen, hage.
Det skal mer til for å lage en sti om sommeren. Da skal det tråkkes jamt og ofte, det skal så mye farting til for å holde graset nede.

Nå holder det seg åpent, etter snøskuffas kontante ferd, og føttenes storstøvelstamping.
Og når våren kommer og snøen smelter, da vil stien ligge der, hardtråkka, polert og gjenstridig. Linja vår blir det siste som forsvinner når vårsola får tak.

Sånn holder vi sammen gjennom den kaldeste årstida. Med ei livslinje av bortmåkt snø.

* God dag, HA 20.2.2012

Egoist er selvfølgelig et sterkt ord. Det er ganske negativt ladet, det antyder at man helt ignorerer andre menneskers ønsker og behov.
Egosentrisk er en tanke lettere, det handler om dem som ganske enkelt ser seg selv som sentrum i verden. Som bare er sånn måtelig interessert i hva omgivelsene mener om dette og hint.
Sola og jorda og folk for øvrig kretser – eller burde kretse – rundt nettopp deg, bare for å gjøre livet ditt enklest mulig.

Og så er det dem som egentlig ikke er verken egoister eller egosentrikere, men som bare er komplett uforstående. Som tenker omtrent så langt som nesa rekker. De vil antakelig ikke noen noe vondt, de bare er ufattelig dårlige til å tenke konsekvenser, sammenhenger og følger. De evner ikke å se seg selv eller handlingene sine i et større bilde, utenfra.

Og det er disse jeg snakker om. For folk parkerer som de har vett til. Med andre ord ganske dårlig. Under enhver kritikk, faktisk.
De parkerer uten tanke for at det finnes andre biler, andre folk som så sårt skulle hatt en plass før arbeidsdagen begynner. Folk flest … ja, de parkerer egentlig ikke, de bare setter fra seg bilen. Uten å reflektere over at 30 centimeter foran og 20 bak, en halvmeter her og en desimeter der, det betyr leve eller ikke leve for neste bil som kommer gatelangs.

Hadde folk hatt omløp nok, hadde i alle fall tre ekstra biler fått plass til å parkere langs gatestumpen. Og merk at jeg slett ikke ber om all verden.
Ikke om at noen skal stå og vinke meg inn eller at plassen er nymåket fri for snø, heller ikke om at gud og hvermann skal lære seg lukeparkering.

Men det fungerer fint å bruke både bakspeilet og hjernen samtidig.
Prøv!

* God dag, HA 13.2.2012

Stakkars «Pølsa».

Han har ikke like stor gjennomslagskraft i konfeksjonsmarkedet som Bjørn Dæhlie og Kari Traa. Han får ikke solgt luene sine. Enda vi både liker skiløpere, elsker vinter’n og hater å fryse.

Pølsa er også kjent – men tydeligvis ikke kjent nok, siden ingen hiver seg over klærne hans – som skiløperen Øystein Pettersen.
Når sant skal sies har han jo ikke hatt en like gullbefengt skikarriere som Dæhlie og Traa. Han har tryna i ski-VM. Likevel omtales han som kjernekar og gledesspreder – og kalte luemerket sitt «Feelgood» da han lanserte det under langrennsåpningen på Beitostølen for to år siden.
Men siden har bare 20.000 av 70.000 luer funnet vegen til Ola nordmanns hode.

Nå kan man selvfølgelig lure på hva klesdesign har med idrettsprestasjoner å gjøre. Veldig lite er svaret, annet enn det åpenbare: penger.
Og nå håper Pølsa at en mann som Petter Stordalen vil kjøpe de 50.000 luene, og for eksempel legge en på hvert rom til alle som leier seg inn på hotellene hans i vinterferien eller påsken.
Men inntil Stordalen eller en annen kapitalens mann biter på, ligger Pølse-luene på lager og planene om t-skjorter og hettegensere fornuftig nok på is.

Samtidig sprader poden hjemme rundt i Bjørn Dæhlie-bukse på skitrening, til tross for at han med sine snaut åtte år aldri har sett eidsvollingen ta et stavtak.
Det handler om status. Om legender som regjerte sporet pre-Northug og som foreldrene dermed for alltid har spikret på toppen av pallen i idrettsminnet. I guttens perspektiv er det ufattelig lenge siden, sånn som med hans store helt akkurat nå, Michael Jackson.

Derfor måtte spørsmålet komme – Lever Dæhlie, mamma, eller er han død?

* God dag i HA 6.2.2012

Alle veit at drømmedama ikke finnes. Ingen har så perfekte pupper, er så smal rundt livet og har så glansfullt hår. Heller ikke så hvite tenner, lange bein eller fasjonable klær. Nei da, virkeligheten har fire kilo for mye, dusjet med Lano i går og kjøper siste mote på Hennes.
Nå skal det sies at drømmemannen heller ikke vokser på trær. Du kjenner det godt når du klyper deg i armen. Du er våken. Mens han ligger der og snorker. Realiteten stirrer tilbake i speilet.

Nå kan du få kjøpt sjølve drømmekjøkkenet og, har jeg lest. Men det skal være sikkert, jeg hadde ikke drømt om at det skulle være så vanskelig å få oversikt over alternativene når jeg i nærmeste framtid skal pusse opp, eller skal vi si bytte ut, et kjøkken. Et par timer med surfing på nett en kveld, mellom HTH, Sigdal, Kvik, Ikea, Marbodal og Kvänum, ga meg blandebatterier og benkeplater i en mental kjøkkenmontering ei hel natt. Ikke akkurat søte drømmer.

Nå skal man visstnok ikke behøve å være ingeniør for å sette sammen ei flatpakke og få det strålende kataloghuset du har drømt om. Likevel er nettopp ingeniør, økonom og advokat øverst på nordmenns liste over drømmejobben.
Rart, synes jeg, men jeg sitter jo her foran et tastatur. Og leser på skjermen om en undersøkelse som viser at trua på drømmejobben bleikner etter man passerer 30 år. Ikke så overraskende, det er flere sider ved livet som falmer litt i hverdagens skrå sollys.

Misforstå meg ikke. Jeg er ikke desillusjonert, tvert imot.
Jeg er redd folk tror de er nødt til å drømme stort. Drømme høyt, nytt – stadig nyere. I friskere farger, om sofa i hvitt, gardiner i trendy beige – og grønt på den andre sida av gjerdet.

* God dag i HA mandag 30. januar 2012

Det er ikke bestandig så greit å være småbarnsforeldre. Det er ikke så greit å være foreldre, uansett hvor gamle unga er, trur jeg.
Men så er det ikke bare lett å være unger heller, og særlig ikke når foreldra begynner å bli gamle. For før eller seinere blir rollene snudd, og så trenger den eldste generasjonen hjelp fra dem de synes «akkurat» ble født. Da er riktig nok de som var unger også etter hvert blitt relativt voksne, men det krever sitt, uansett. Det å ha familie.
Det er gleder og forpliktelser. Lykke og bekymring, gode og onde dager. Men blod er som regel tjukkere enn vann. Og kan sjelden kjøpes for penger.

Det er utfordrende å være aleinemor eller -far. Da har man ikke så mange rundt å bytte på med, når nettene er korte og søvnløse, når du så gjerne skulle hatt bare én kveld på kino, møtt ett menneske på din egen alder for å snakke om noe annet enn bleier, vannkopper, lekser og tannfelling.
Men barnevakter vokser ikke på trær, særlig hvis du ikke har slektstreet fullt, av ivrige mormødre, stolte bestefedre, velvillige tanter, farmor som kommer enkom med bussen, eller halvvoksne halvsøsken med utsikter til ekstra ukelønn.

Mette-Marit har jo vært nettopp det. Aleinemor. Men hun har selv både søsken, mor og stefar. Og har funnet seg en mann som sitter greit i det. De har i tillegg en del ansatte. Et helt hoff, faktisk. Og de har over snittet greit med overføringer fra Staten. Klart de har krevende jobber, sikkert uten overtidsbetalt. Og de reiser mye, er borte fra ungene. Men da er mormor god å ha som barnevakt.

Selvfølgelig i tillegg til årlige 6,7 millioner kroner til drift av staben, og drøyt 8 millioner i apanasje. Men nå ønsker de seg 1,35 millioner kroner mer – for å avlaste mormor.
Det er som sagt ikke bare-bare å være foreldre.

* Publisert som God dag i HA mandag 23. januar 2012

Jeg sier som Jens Stoltenberg – jeg er en klemmer. Jeg klemmer gjerne mine medmennesker, de aller fleste av dem. Og generelt trur jeg folk klemmer for lite, for sjelden og for få. Enkelte mener lista bør ligge på fem om dagen, og hvorfor ikke?

I Maslows behovspyramide ligger kroppskontakt helt i bunnen – det vil si at det er et av menneskets basisbehov som trenger å oppfylles. Ikke bare for å trives, men faktisk for å overleve. Mennesker dør uten kroppskontakt, det er grunnleggende for liv.

Derfor et tips i sakens anledning – til alle menn, hvis dere absolutt må være glattbarbert (nå må fuglene vite hvorfor dere trur det, det er veldig greit med skjeggstubber. Du sparer tid om morran, det sparer huden for rifter og imaget for teite små plaster, det sparer penger til Gillette-utstyr og ikke minst sparer det utgifter til Axe, D&G, Boss eller hvem du nå har valgt å lukte som).

Selvfølgelig har jeg sans for å lukte godt. Men å smøre aftershave i hele ansiktet, for så å stemple det videre på mennesker man klemmer – det minner litt for mye om en eiesjuk hannkatt med ønske om å sikre reviret ved å spre lukta si vidt og bredt.
Dette må være grunnen til at menn «klemmer» med bare overkroppen og ikke legger kinn mot kinn – de vil ikke blande lukter! Men det medfører at damene går rundt og oser mann resten av dagen. Og det er vel ikke det dere vil?

Maslows behovspyramide sier ikke noe om lukt, det er noe Calvin Klein og gutta har innført. Men forskerne veit at naturlig kroppslukt – innafor folkeskikkens grenser – er mer attraktivt enn all slags industrielt framstilte odører.
Så kanskje vi kan enes om måtehold, da? Bare en liten dusj godlukt i nakken? Og for det trenger du ikke å dra fram høvelen en gang …
* Publisert som God dag i HA mandag 16. januar 2012

Han Alf har sagt at onger er rare (og det har’n jo helt rett i), men når du ser nærmere etter, er det ingenting i forhold hvor rare ungdommer er.

Du kan se dem stå i grøftekanten om morran, på veg til skolen. Ved bussholdeplassen i vintermørket står de i klynger og sparker i grusen, med sekken hengende godt nedpå rumpa og refleksvesten – i handa.
Det blinker tilbake i lyset fra billyktene som feier forbi, sånn omtrent 40 centimeter over bakken. For det er der nede i knehøyde at refleksstripene på vesten henger og slenger.

Å ha vesten på seg!? Altså sånn på overkroppen, som en vest, lissom? Utapå jakka, sånn den er ment å fungere? Jeg trur du er gæærn!
Sånt driver ikke ungdommer med. Det skulle bare mangle. Så teit. Så voksent. Så … ordentlig. Nei, her lever de farlig. Helt på kanten er det. Å stå sånn langs vegen i mørket, nesten usynlig for biltrafikken.

Bortsett fra at de har gjort som mamma sa, de reiv med seg refleksvesten fra knaggrekka i yttergangen på veg ut døra. Åkei, de lovte jo lissom det, da. Men å ha refleksvesten på seg… Særlig! Det er bare for pyser og mammadalter, nerder og småunger, ikke sant. Heller stå med den i handa. Det ser kulere ut, ikke sant?

Jeg skal ikke hovere. Hvordan kan jeg det, jeg som hadde dunjakke i mintgrønn, rosa og lysegul. Som gikk med bestefars hatt og trudde jeg ligna på Madonna, som hadde alpelue og sang på Prince’s «Raspberry beret».
Jeg som hadde seilersko og tennissokker på ungdomsskolen. Som gikk på videregående med lange svarte skjørt og makkotrøye. Som aldri bar sekken over mer enn ei skulder og ikke brukte refleks i det hele tatt.
Jeg veit ikke når det skjedde, men jeg blei vel voksen jeg og. Lissom.

* Publisert som God dag i HA mandag 9. januar 2012