| Denne siden viser alle bidrag overalt på Origo. Barnevern og menneskerettigheterNesten fire år (mai 2000) etter at Norge, og barnevernet, led kraftig nederlag ved Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg har barnevernet ennå ikke bøyd seg for dommen. Likevel fikk barnevernet senest i februar i år fikk full støtte fra politisk hold. 27. juni 1996 falt en dom ved Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg, der Norge ble dømt for grove brudd på menneskerettighetskonvensjonens artikkel 8 som dreier seg om respekt for privatliv og familiebånd. Det domstolen kritiserte så sterkt, var barnevernets behandling av en pike som ble født i 1989 og hennes mor Adele Johansen. Menneskerettighetskommisjonen hadde på forhånd fått mange andre klager på norsk barnevern og kjente godt til problematikken, men ventet på en sak som kunne aktualisere alle de prosessuelle spørsmålene samtidig. Det kunne Johansens sak, og hun vant en knusende seier over forvaltningsmyndighetene som på sviktende grunnlag og med brutale metoder skilte henne fra den nyfødte datteren. Noe domstolen kritiserer spesielt, er barnevernets ulogiske og forkastelige fremgangsmåte når de splitter familier uten rettslig kjennelse og lar det gå måneder og år uten at barnet får se sine foreldre for deretter, ved eventuell prøving for retten, å bruke den lange, tvangsmessige atskillelsen som et selvstendig argument mot gjenforening! Saken i Strasbourg fikk svært liten oppmerksomhet her til lands. Den historiske dommen førte verken til store avisoverskrifter eller offentlige debatter. Når jeg forteller folk at norsk barnevern for fire år siden ble dømt for omfattende brudd på menneskerettighetene, hender det at jeg rett og slett ikke blir trodd. Da dommen falt, var Johansens datter blitt syv år, og moren hadde ikke sett henne siden spedbarnsalderen. Nå er piken ti. Hun bor fremdeles hos fosterforeldre på sperret adresse. Da Adele Johansen fødte sin datter, hadde hun allerede en tolv år gammel sønn. Han ble også utsatt for frihetsberøvelse, voldsbruk, løgn og manipulering fra maktapparatet og sitter igjen med erfaringer på linje med krigstraumer. 
En bestefars opplevelse av barnevernsjef Else Karin BukkøyElse Karin Bukkøy er både “forfatter” og barnevernssjef i Time kommune i Rogaland,og kan i likhet med en langt mer profilert løgner propagandaministeren i det tredje riket Josef Goebbels, kunsten med å profilere sin “ekspertise” som en sannhet! Gjentar du løgnen ofte nok, så blir det til slutt en sannhet som opinionen ikke stiller spørsmål ved, og når “den frie demokratiske presse” stort sett opptrer som “Horene til en Hallik ” for makta, da er løgnen godt kamuflert! Jeg bor i Time, har finere vandel en Else Karin Bukkøy noen gang kommer til å få, har god økonomi men er morfar til barn som er under dette “vernet” og når du får se slike falsum som disse menneskene får lov til å strø om seg med uten at den “frie presse” gransker uhyrligheten, da er livet her oppe i “demokratiet” svært tungt! Hele familier blir stigmatisert,og går til grunne i fotspora til disse menneskene! Utdrag fra artikkelen som fikk denne bestefaren til å skrive dette: Tar barn og ansetter slekt og venner som fosterforeldre Barnevernsjef Else Karin Bukkøy (61) i Time kommune skriver 17. november 2011, sitat (med vår [knut.com]utheving): I denne tiden ble saksbehandlerne i det kommunale barnevernet utfordret av Bufetat til å søke i eget nettverk etter fosterhjem. Som om ikke saksbehandlerne hadde nok barnevern på arbeid om de ikke også skulle ha det i venneflokken på fritid. Med det er vel katta ute av sekken og Barne- og familiedepartementet, Bufdir, Bufetat og barnevernet fremstår som løgnere ved å lage lovetekster og retningslinjer som forespeiler folket at man alltid søker etter fosterhjem i barnets storfamilie først og deretter er habile ved valg av fosterhjem. Bak ryggen på folk har barnevernet ansatte sin egen slekt, kollega og venner som fosterforeldre til barn som de har tatt fra familiene. Hele artikkelen kan leses her på knut.com
De beste ønsker fra Forumet Redd Våre BarnJulen 2011 og året 2012 
Så var vi kommet et stykke ut i årets siste måned i 2011. For familiene som er splittet, er dette oftest en spesielt vond tid. For foreldre og barn. Våre tanker må gå til dem. Det er også en spesiell tid for de som er utsatte for myndighetenes barnerov. Det blir gjerne Litt lys i tilværelsen Jeg håper også at de som er mest utsatt for barnevernets overgrep, finner lys – håp og tro – i mørket. Det kan ofte være fryktelig vanskelig. Men bak noen svinger så ser man nesten alltid en strime av lys. De som ikke vinner – og mange er de – opplever veldig ofte at barna kommer tilbake. Det var det såkalte barnevernet som forkastet foreldrene, ikke barna. Det var barnevernet som fortalte barna at foreldrene ikke fungerte, ikke foreldrene og deres nære, de som vet. Dermed ender det ofte med gjenforenelse. Advent og håp Jeg oppfordrer alle til å gripe håpet. Det er så tungt å leve uten. For oss som bevegelse mot barnevernsovergrep er håpet familiens selvstendige rett, og gjerne erstatninger til flest mulig som har fått brutt sine naturlige ukrenkelige rettigheter til å få være en familie. En liten oppsummering Vi startet i desember 2005. Her er forumets første posting på det første nettstedet vårt. Sammen med andre har vi samlet rundt 40000 mennesker på internett. Det er kommet mange nettsted, organisasjoner og grupperinger. Sammen setter vi vårt preg på nettdebatten i nettaviser, forum og blogger. Vi er blitt en samfunnskraft som stadig påminner samfunnet og regjeringen om overgrepene. Fra dette forumet, BarnasRett og Gruppen til Familiens Selvstendige Rett (GFSR) har det gått ut flere høringsuttalelser til regjeringen og også en lengre beskrivelse til FN om den ulykkelig situasjonen myndighetene setter familiene i. Arbeidet går altså fremover. Når isen brytes Forskningen En kjent engelskmann sa en gang at om du går gjennom helvete, så fortsett å gå. Det er nok så vondt en del opplever angrepene på familien. Men fortsett å gå. Det er normalt en utgang hvor livet atter kan smile. Jeg gjentar hva jeg skrev i fjor: A. Holta MED ØNSKE OM
Med ønske om en fin Julemåned for Barn og Familiene og at flest mulig får oppleve den sammen
Da har vi ankommet Julemåneden, den måneden såkalt barnevern tar flest Barn fra sine Foreldre og resten av Familien i Norge. Dette gjør de for å overbelaste eksisterende budsjett mest mulig slik at det kan se ut som de har for lite penger og dermed må de få mere på neste års. Dette betyr IKKE at dere får tilbake Barna etter at budsjettønsket er oppfyllt, langt ifra, det samme gjentar seg til neste år. Alle de som har “saker”, henlagte o.l bør være i full alarmberedskap og ikke under noen omstendighet tilføre noe i tilværelsen slik at de får fornyet oppmerksomhet fra overgriperne i barnevernet. Med de beste ønsker om at så mange som mulig overlever barnevernets overgripekultur og herjinger med Barn og Familier gjennom desembermåneden uten å miste sin samhørighet, kjærlighet, trygghet og lykke.
Er biologisk samhørighet mellom Barn og Foreldre uvesentlig?GFSR -Gruppen til Familiens Selvstendige Rett, den 4. oktober 2011  Vi mottok nylig en “invitasjon” til et møte med regjeringens utvalg- de skal utrede anvendelsen av det biologiske prinsipp i barnvernet.
Vårt svar til utvalget:
I tillegg sendt vi denne umiddelbart etterpå:
Er biologisk slektskap irrelevant for menneskenes liv? Av Marianne Haslev Skånland Artikkelen ble først publisert i Det Liberale Folkepartiets tidsskriftet Liberal for individuell frihet, vol. 5 No. 3, desember 2007. Den finnes også på Forum Redd Våre Barn. I Liberal 5:2 juni 2007 har Geir Levi Nilsen et kritisk innlegg, “Familiereparatør og genetisk detektiv”, mot Tore Strømøys programmer “Tore på Sporet”. Nilsen refererer særlig til ett av programmene, hvor møtet mellom en biologisk mor fra Sør-Amerika, hennes sønn adoptert til Norge og dennes adoptivforeldre ikke var noen suksess. Nilsen forbinder blant annet slike programmer/reportasjer med religiøse, reaksjonære kretser som “gnåler” om kjernefamiliens uerstattelighet, og han retter sin argumentasjon mot politiske trender og mediabildet, samt mot det han ser som uheldige sideeffekter av genetisk forskning. Han uttrykker at “Familien kan være en eksplosiv enhet” og mener så vidt jeg forstår at den like gjerne er negativ som det motsatte. Følelser For 30 år siden ville jeg sannsynligvis ha trodd omtrent det samme som Nilsen angående familier, sosialt liv, og genetisk/biologisk slektskap. En slik oppfatning lar seg imidlertid vanskelig opprettholde hvis man tar i betraktning omfattende forskning som foreligger om biologisk slektskap, adopsjon og annen oppfostring av barn hos andre enn egne foreldre eller nære slektninger. Det er blitt klart at slektskap fører med seg en spesiell type følelser av samhørighet mellom nær slekt og fjernhet/fremmedfølelse overfor ikke-slektninger. Slike følelser oppfattes ofte som irrasjonelle fordi de får individene til å foretrekke personer og miljøer uten hensyn til om dette gir materiell uttelling eller andre fordeler. Følelsene er en langt sterkere drivkraft enn man skulle tro, og det lar seg faktisk vise at slektsfølelse egentlig ikke er irrasjonelt i det hele tatt. Forholdet foreldre-barn er evolusjonært utviklet Slektsbånd hviler på forholdet mellom foreldre og eget avkom. Det er selvsagt naturgitt, og drivkraften på biokjemisk nivå er mekanismen hvorved gener dupliserer seg selv og føres videre. Det kan bare bli resultatet hvis det individet som er bærer av genet, formerer seg. Genets “interesse” er altså sammenfallende med individets interesse. Avkommet må i mange arter beskyttes, mates og hjelpes til mer voksen alder. Hvis foreldre ikke ga slik hjelp, ville ungene ha små sjanser til å overleve, og slektslinjer uten noe foreldreinstinkt til å gi omsorg og beskyttelse for avkommet ville derfor – i den grad de noen gang har funnets – dø ut i konkurranse med andre hvor foreldrene hjelper barna frem. Det samme ville skje hvis foreldres omsorgstrang rettet seg udiskriminerende mot hvilke som helst barn. Da ville foreldrene A bli gjenstand for parasittisme fra andre individer B, som ville få A til å hjelpe frem B’s barn på bekostning av A’s egne barn. A’s uselviske gener blir derfor ikke ført videre. Blant alle arter hvor avkommet trenger foreldreomsorg for å klare seg, er de slektslinjer som har overlevet de hvor foreldre har sterke instinkter til å gi omsorg og beskyttelse, og hvor instinktene prioriterer egne barn. Man kunne tro at mennesker, med sin – evolusjonært nyere – store kognitive hjernekapasitet og sin evne til å håndtere sekundær og langsiktig informasjon på basis av språk, kanskje hadde svekkede foreldre-instinkter og styrte sin adferd på mer opportunistisk vis. Men dette viser seg å ikke være tilfelle, prioriteringen av egne barn er like klar hos mennesker. Dette er også som forventet, hvis jeg har forstått det rett: Nye evolusjonære tilpasninger som vinner frem blokkerer ikke tidligere tilpasninger som fremdeles er gunstige. Tvert imot vil de nye supplere eller lette de tidligere etablertes funksjon. Parasittisme finnes og adopsjon og annen fremmed-oppfostring finnes, og kan være ekstrem som hos gjøk. Men detaljer og helhet i hvordan dette foregår viser klart at det nettopp ikke er normaltilfellet, og at det bare kan eksistere som randfenomen til en solid kjerne av normaltilfeller. Evolusjonspsykologene Daly & Wilson (1998, særlig s 8-17, 62-66) gir en god fremstilling av denne mekanismen og dens følger for foreldre-adferd. Resonnementet forklarer hvorfor foreldre er “myrsniper”, som i eventyret: Enhver synes best om sine barn. Langvarig forhold mellom partnere har mindre støtte fra naturen Relasjonen mellom ektefeller/partnere er av en annen art (Daly & Wilson 1983). Nært slektskap mellom foreldre fører til lavere fertilitet og dårligere overlevelsesmulighet for avkommet. Det er tydeligvis så genetisk uheldig at komplekse arter har utviklet avverge-reaksjoner mot innavl. Unngåelse av incest både mellom foreldre/barn og mellom søsken er påvist i mange arter av pattedyr, så som rhesus-apekatter, mus, præriehunder. Studier av barn oppdratt idealistisk som om de var brødre og søstre i israelske kibbutzer har vist at de ikke har inngått kjærlighetsforhold til hverandre, og blant flere tusen gifte voksne ble det ikke funnet et eneste ekteskap mellom partnere oppdratt sammen. I en spesiell form for ekteskapsinngåelse på Taiwan blir paret viet allerede som små barn og blir oppdratt sammen. Slike ektepar har rapportert større vanskeligheter med seksuallivet, mere utroskap, flere skilsmisser og færre barn enn vanlig. (ibid, s 304-7: “Incest and exogamous marriage rules”). Partner-forhold har derfor nettopp ikke nære slektskapsbånd som støtte, og trenger gjerne både sex, tilvenning og vane, tilstedeværelse, felles barn som begge er glad i, praktiske fordeler og samfunnssanksjoner for å bestå over tid. Menneskers barn behøver under enkle leveforhold mer enn én forelder til å klare omsorg og oppdragelse over mange år. I dagens situasjon stiller staten opp med ytelser som gjør at en enslig forelder kan klare seg og klare barna allikevel, skjønt ikke like lett som to. Av resultatet i form av antall brutte parforhold kan vi avlese hvor mye mindre interessefellesskap der er mellom partnere enn mellom foreldre og barn. Familie versus andre konstellasjoner Resonnementet ovenfor gir en evolusjonær-genetisk forklaring på hvorfor foreldre føler at de må ha sine barn hos seg og hvorfor barna føler at de må være hos sine egne foreldrene og søker å være nær dem når verden utenfor er usikker, truende, vond eller vanskelig. Jeg kjenner heller ikke til noe annet brukbart forsøk i forskningslitteraturen på å forklare denne adferden. Hvis barn og foreldre ikke hadde et instinkt til å søke sammen og holde sammen, ville foreldrene ikke kunnet gi omsorg og beskyttelse i praksis og barna ville ikke kunnet få den, og ville da stå langt mere utsatt for verdens farer. En nærmest selvfølgelig prioritering av familiesamhold er derfor høyst rasjonell. Det betyr ikke at familieforhold alltid er idylliske. Noen er mislykkede, og der er plenty av problemer og gnisninger. En husholdning er et fellesskap som skal fylle flere funksjoner for medlemmene. Hvis disse funksjonene ikke ivaretas av nære slektninger, som har en naturbasert kjærlighet og samhørighet, pietet og lydhørhet for hverandre, må de ivaretas av andre konstellasjoner av personer. Og i så tilfelle er forekomsten av problemer og konflikter og mistilpasning og hat mere omfattende og uoverkommelig, og antall slike konstellasjoner som går i oppløsning tilsvarende større. Dette er alvorlig for barna, som sterkest er avhengige av at fellesskapet fungerer. Konflikter, vold og mishandling er overrepresentert i barnehjem og fosterhjem over alt hvor slike har vært undersøkt skikkelig og brakt frem i lyset (myndigheter i alle land, også Norge, har en tendens til å skjule sånt så godt de kan). Daly og Wilsons egen forskning om mishandling av barn (dokumentert i flere artikler i tillegg til ovennevnte bok fra 1998) dreier seg om stebarn, og viser opptil flere dusin ganger høyere forekomst i stefamilier enn i familier med begge biologiske foreldre – og også høyere forekomst enn i énforelder-familier. Det dreier seg om saker med kjent gjerningsmann, og det er steforelderen som forårsaker den forhøyede forekomsten. Overhyppigheten av mishandling utført av steforeldre i forhold til den utført av biologiske foreldre er større jo mer alvorlig mishandlingen er, og spesielt der det dreier seg om drap, som også er de sakene der registreringen er mest pålitelig og ikke kan bortforklares. Steforeldre som mishandler eller dreper bruker mere smertefulle metoder enn biologiske foreldre som gjør det samme. Andre variabler som generell voldelighet, barnas og de voksnes alder, kjønn, utdannelse, familiens størrelse, økonomi osv er kontrollert for i undersøkelsene. Alle forskningsrapporter om oppfostring av barn i barnehjem og fosterhjem forteller samme historie om hvordan det oppleves og hvordan det går: De fleste fosterbarn blir rastløse, de lengter hjem og drar tilbake til foreldrene så fort de blir fri, de blir bitre og ofte asosiale, “oppdragelsen” fra de fremmede preller av på dem fordi de vet at dette er ikke mennesker som elsker dem av hjertets grunn, men som holder på dem av andre hensyn og ikke sjelden med makt. Og resultatet: Fosterbarn i forferdende antall har opptil mangedoblet frekvens av sykdom, både fysisk og psykisk; uførhet; tidlig død, blant annet ved selvmord; elendig utdannelse; arbeidsløshet; oppløste parforhold; kriminalitet; alkoholisme og stoffmisbruk. Fra Sverige er Vinnerljungs bok (1996) meget kjent. Et par sitater derfra: “Men ett av vårdformens grundläggande problem är att den har svårt att ge just stabilitet, både “objektivt” ….. och som en upplevelse till fosterbarnen." (s 90); “Alla studier visar likartade eller sämre [dårligere] resultat för fosterbarnen när de jämförs med hemmaboende barn från riskgrupper eller liknande. …. Sammanfattningsvis: vissa variationer finns men ingen har funnit att fosterbarnen klarat sig bättre.” (s 78). Vinnerljung arbeider i sosialvesenet og likte ikke helt de resultater han selv kom frem til. Han har senere prøvet seg med at “alt er mye bedre nå, med nye metoder”, men intet tyder på at hans avhandling er foreldet, dessverre. Det danske Socialforskningsinstituttet kan vise til lignende fakta (Egelund og Hestbæk 2003 og 2004). Den canadiske læreren Kropp nevner (1998:137) i forbindelse med barnebortføring at av 51.973 barn rapportert forsvunnet i Canada i 1994, var 40.140 rømlinger, og de aller fleste av dem vendte hjem av egen drift innen 48 timer. Dette tallet kan man for eksempel sammenligne med fosterbarn som rømmer/flykter fra fosterhjem og hvor de drar hen. Det finnes blant annet tall i Jönsons Sammanbrott i familjehem (1995), en utredning foretatt for Socialstyrelsen som undersøkte 189 fosterhjemsplasseringer i Sverige (“familjehem” betyr fosterhjem). Av disse resulterte 44 % i sammenbrudd, det vil si avslutning av fosterhjemsplasseringen før sosialvesenet ønsket (s 26), og andre, internasjonale studier Jönson viser til har lignende prosenter (s 12-13). De to dominerende faktorer er at fosterhjemmet ikke greier barnet (35%), og at barnet rømmer, nekter å vende tilbake, flytter hjem til sin biologiske familie (35%). Ved 8% av sammenbruddene var utløsende årsak mishandling/overgrep mot fosterbarnet i fosterhjemmet og andre misforhold der (s 42). Plasseringer av fosterbarn hos slekt resulterte i 26% sammenbrudd, hos ikke-slekt i 47% (s 35). Flinn & England’s studie (1995) fra de karibiske øyer viser sterkt forhøyet stress (fysiologisk målt) hos barn som ikke enten bor sammen med begge biologiske foreldre eller med sin mor og mormor (en vanlig boform i Vestindia). Herman, Susser & Struening (1994) har studert depresjon blant voksne hjemløse i New York. Blant dem som har vært i fosterhjem eller på institusjon i barndommen, er det signifikant flere som rapporterer at de er deprimerte når hjemløsheten kommer til som stressfaktor, enn blant dem som er vokst opp hos sin egen familie. Når Geir Levi Nilsen avskriver familiens verdi ved å henvise til konflikter i familien Orderud, er hans resonnement derfor etter mitt skjønn ute av fokus. Enkelttilfeller av familiekonflikt og familieoppløsning må måles mot alternativene generelt: Andre fellesskapsformer gir som forutsigelse mindre samhold, mindre pålitelighet og stabilitet for barn, og mindre opplevelse av hengivenhet mellom barna og de voksne. Einstøingtilværelse gir ingen overhode. Enkelte voksne kan nok leve alene og nærmest føre naturalhusholdning, dog med adskillige ressurser hentet fra samfunnet. Men barn kan ikke klare seg alene. Biologisk familie av foreldre og barn er ingen arbitrær, sosial konstruksjon. Andre samlivsformer kommer nærmere å være det. Gjenfunnet slekt I et enkelt Strømøy-program så man en tenåringsgutt som ikke fikk noe ut av å møte sin mor. At det kan gå slik, er påregnelig, ikke minst ut fra denne guttens alder, ettersom våre instinkter og følelser er tendenser, ikke absolutte reflekser. Andre Tore-på-sporet-programmer har vist et helt annet resultat, blant annet voksne adoptivbarn som selv har søkt sine foreldre og vært mer enn glad for å finne dem. Akkurat det samme ser vi av en rekke beretninger, bøker, programmer og artikler som dreier seg om argentinske barn hvor foreldrene ble drept av juntaen og som ble adoptert inn i rike junta-familier, og om østtyske barn hvis foreldre måtte flykte og som ble skilt fra dem og adoptert inn i politisk korrekte DDR-familier. Det gjenforenede Tyskland har lagt arbeid i å legge til rette for gjenforening, og det har i de fleste tilfeller vært ønsket både av barna og foreldrene. Bestemødrene på Maiplassen startet arbeidet i Argentina. Noen av alle gjenforeninger som finner sted utenfor rampelyset er også skuffende eller likegyldige for partene. Det overveldende klare er allikevel alle de tilfellene hvor både barn og foreldre ønsker å gjenforenes, har tenkt på hverandre og lengtet og fantasert, og hvor de opplever en glede og en nærhet som ikke er begrenset til dem som har søkt mest aktivt. Lignende forhold finner vi hos barn som holdes borte fra en av foreldrene av den andre forelderen. De blir ikke sjelden bearbeidet – det kan dreie seg om ren hjernevask – til å forholde seg fiendtlig til den fraværende forelderen, ellers ville de kanskje ikke være å formå til å holde seg borte fra ham/henne? Der hvor det ikke er tilfelle, kan barnet føle en ren sorg over ikke å ha kontakt med den fraværende, uansett grunn. Det er rett og slett ikke tilfelle, slik Nilsen tror det er, at den som blir forsøkt “oppsporet” normalt er likegyldig til dette eller til sine søkende slektninger. Slektsbånd oppleves faktisk som verdifulle av de aller fleste, særlig kjærligheten mellom foreldre og egne barn, det gir seg ut fra de forhold jeg har forklart ovenfor. Det kommer til uttrykk både gjennom forskningsresultater, gjennom splittede familier som søker hverandre, som i eksemplene i Strømøys program, gjennom de sterke fremstøt som grupper av adopterte har organisert for å få åpnet arkivene – noe de har lykkes med i mange land, og ved at mange tusen bortadopterte søker sine foreldre og andre slektninger gjennom internett, hvor det finnes organiserte søkemuligheter. Tidsånden La meg si meg enig med Geir Levi Nilsen i at det snakkes mer om biologi og biologisk slektskaps betydning nå for tiden enn for noen decennier siden. Jeg er også enig i at den oppfatning som der uttrykkes: at biologiske bånd er anderledes enn andre, står i kontrast til behavioristisk miljø-tenkning. Men jeg har en annen oppfatning enn Nilsen av grunnen til dette. Jeg tror ikke det skyldes noen tilfeldig, verdiløs eller uforståelig dille – noe à la en mote i pop-musikk eller verdensanskuelse, om man vil. Jeg tror det skyldes at biologiske bånds naturlighet er kommet under sterkt angrep fra mekanistisk, ganske primitiv miljø-determinisme, som faktisk har vunnet frem som oppfatning i brede lag av befolkningen. En slik oppfatning har nok vært utbredt i akademiske kretser i de tidlige tiår av 1900-tallet og før det også, men den skjøt for alvor fart fra 1960-tallet, i takt med en voldsom utbygging av utdannelse i sosialt arbeid og psykologi. Historiker Jon Knut Berg (1991) gir et godt bilde av et enkelt-eksempel på dette og dets resultater. Mot miljø-determinismen forsøker så folk med mere tro på biologiske sammenhenger å forsvare “biologismen”, men de gjør det ofte temmelig hjelpeløst. At relasjonen foreldre-barn er særlig verdifull har alltid vært så selvsagt at man ikke har behøvet å finne ut hvorfor. Vår nasjonalforsamling gir et slående eksempel på dette. Det skrives i lovgivning eller i forarbeider om at “Det har en egenverdi for barn å vokse opp hos sine egne foreldre”. Men jeg tror knapt en eneste stortingsrepresentant kan forsvare dette standpunktet gjennom å forklare hvorfor. Heller ikke viser de noen vilje til å finne det ut. Nå er verdien av naturgitte bånd under press fra sosio-psykologiske grupper som livnærer seg av å konstruere “familier” for barn og alskens “aktivitet” for å skape “relasjoner” mellom barn og alle andre i disse kunstige grupperingene. Og ikke å forglemme: livnærer seg av å konstruere bisarre forklaringer på hvorfor alt det sosio-psykologiske “arbeidet” med barn ikke fungerer som deres teorier prediker. Det er bra, og det er på tide, at familiene begynner å heve røsten mot disse “barnefaglige” kadrene med sine forfeilede spekulasjoner og filosofier. De som forstår hva familien som naturbasert enhet har å si for barn og dermed for samfunnet, blir sikkert mer skolerte og innsiktsfulle etter hvert og gjør seg kraftigere gjeldende. Da blir det forhåpentlig satt en stopper for at det brukes milliarder på stadig mere kvasi-forskning om “miljøets” betydning og barns “tilknytning”, og enda flere milliarder på å “arbeide” med barn som miljø-deterministene har berøvet deres egen familie. Adopsjon Nilsen tar i sitt innlegg utgangspunkt i en sak som gjelder adopsjon. Han er i stort (om enn ikke så godt, synes jeg) selskap: De aller fleste i vårt samfunn har en idyllisert oppfatning av adopsjon. Man fester seg ved alle mulige vanskeligheter som er vanlige mellom barn og biologiske foreldre men er ikke oppmerksom på både tilsvarende og spesielle vanskeligheter i adoptivfamilier. I 1998 – 2001 brukte jeg spesielt mye tid på å søke i litteratur om adopsjon, fordi jeg som sakkyndig vitne skulle legge frem i retten faglitteratur av relevans i saken der norske myndigheter med tvang bortadopte Adele Johansens datter Signe Malene. Det som studeres og skrives av sosio-psykologiske kretser som beskjeftiger seg med adopsjon, er stort sett preget av ønsketenkning, dårlig teoretisk basis, og mangel på skikkelig utførte undersøkelser og empiri. Den reelle faglitteraturen var imidlertid ikke vanskelig å finne frem til, og den avslørte et helt annet bilde av virkeligheten. Igjen kommer noe av det mest avslørende fra statistikk basert på pålitelige undersøkelser med sammenligningsgrupper og kontroll av andre variabler. De aller fleste som adopteres, kommer til familier som sosialt og økonomisk ligger adskillig over gjennomsnittsbefolkningen, og adoptivforeldre er blitt underkastet bedømmelse av deres motiver, deres fungering personlig og sosialt, og deres psykiske stabilitet og skikkethet. Mange adoptivbarn blir bortadoptert ved fødselen, og har altså ingen tidligere opplevelser eller minner om sine egne foreldre. Allikevel er der overhyppighet av opplevde problemer i adoptivfamilier, både for adoptivbarna og for adoptivforeldrene, og både innen følelsesmessige og praktiske områder. La meg nevne noen få arbeider. En stor studie av Miller et al (2000) viser at mens utslagene i funksjon/mistilpasning gennomsnittlig avviker lite mellom adopterte og normalbefolkningen, dekker dette over mere ekstreme utslag i begge retninger blant adopterte: De faller i to store grupper, de meget godt fungerende og de meget dårlig fungerende. Alt i alt er det allikevel overhyppighet av alle slags problemer blant adopterte. En stor meta-analyse (oversikt og sammenligning av flere andre undersøkelser) av Wierzbicki (1993) viser det samme. Flere studier viser sånt som at adoptivbarn som unge voksne forlater hjemmet tidligere enn biologiske barn, og at noen prosent av adopsjoner blir annullert av adoptivforeldre som angrer adopsjonen (i enkelte land er dette juridisk mulig), eller barna blir meldt av adoptivforeldrene til ny bortadoptering i regi av sosialvesenet. Adoptivfamilier er langt hyppigere klienter i psykiatrisk behandling enn normalbefolkningen, og adopterte er overrepresentert i psykiatriske sykehus (Adoption and Healing (1997:21)). Cohen, Coyne & Duvall (1993) har oppfattet at det er særlige problemer forbundet med det å være/ha adoptivbarn, og tilbyr (1994) en helt spesiell psykologisk behandling for adoptivfamilier. Men hverken Cohen et al eller de fleste andre som driver forskning, saksbehandling eller terapeutisk behandling i feltet makter å åpne øynene for at det er nærmest meningsløst å lete etter årsaker og skyld i adoptivbarns egenskaper eller forholdene før adopsjonen. Det har vært adopterte, deres biofamilier og deres adoptivfamilier selv som har fått frem klar tale: Vanskelighetene skyldes selve adopsjonen, det å være adoptert, det å ha adoptivbarn. Jeg vil særlig vise til utviklingen i Australia, New Zealand og Canada (se Griffith (1991), Robinson (2000) og Adoption and Healing (1997)). Der og andre steder er det også oppstått grupper som er fullstendig imot all adopsjon utenfor slekten. De lar høre fra seg på nettet. Forordet til Adoption and Healing beskriver hvordan biologiske foreldre (vesentlig mødre), adoptivforeldre og adoptivbarn har gått sammen for å få frem informasjon, få endret lovgivningen og få fjernet iallfall noen av de verste sidene av adopsjon. Illustrerende er beskrivelsen av hvordan det er familiene som må lære opp sosialarbeidere, psykologer og adopsjonsmyndigheter, som alle i teorien skulle vite, men i realiteten ikke vet. * Referanser: Adoption and Healing (1997). Proceedings of The international conference on Adoption and Healing, Wellington, Aotearoa New Zealand, 1997 Jon Knut Berg (1991): “Sosialomsorgens brustne illusjoner” i Anne-Hilde Nagel (red): Velferdskommunen. Kommunenes rolle i utviklingen av velferdsstaten Nancy J. Cohen, James Coyne & James Duvall (1993): “Adopted and Biological Children in the Clinic: Family, Parental and Child Characteristics”, Journal of Child Psychology and Psychiatry Vol 34 No 4 Nancy J. Cohen, James Duvall, James C. Coyne (1994): Mental Health Service Needs of Post-adoptive Families Martin Daly & Margo Wilson (1983): Sex, Evolution and Behavior (2nd edition) Martin Daly & Margo Wilson (1998): The Truth about Cinderella. A Darwinian view of Parental Love Tine Egelund, Anne-Dorthe Hestbæk (2003): Anbringelse af børn og unge uden for hjemmet. En forskningsoversigt Tine Egelund, Anne-Dorthe Hestbæk (2004): Små børn anbragt uden for hjemmet. En forløbsundersøgelse af anbragte børn født i 1995 Mark V. Flinn & Barry G. England (1995): “Childhood Stress and Family Environment” i Current Anthropology, Vol 36 No 5, December 1995 Keith C. Griffith (1991): The right to know who you are. Reform of Adoption Law with Honesty, Openness and Integrity Daniel B. Herman, Ezra S. Susser, Elmer L. Struening (1994): “Childhood Out-of-Home Care and Current Depressive Symptoms among Homeless Adults” i American Journal of Public Health (AJPH) vol 84, no 11, November 1994 Håkan Jönson (1995): Sammanbrott i familjehem Paul Kropp (1998): I’ll Be the Parent, You Be the Kid. The Hot Button Topics in Parenting Brent C. Miller, Xitao Fan, Mathew Christensen, Harold D. Grotevant, Manfred van Dulmen (2000): “Comparisons of Adopted and Nonadopted Adolescents in a Large, Nationally Representative Sample”, Child Development 71,5 Reuben Pannor, Annette Baran, Arthur D. Sorosky (1978): “Birth Parents Who Relinquished Babies for Adoption Revisited”, Family Process 17 Evelyn Burns Robinson (2000): Adoption and Loss. The Hidden Grief Bo Vinnerljung (1996): Fosterbarn som vuxna Michael Wierzbicki (1993): “Psychological Adjustment of Adoptees: A Meta-Analysis”, Journal of Clinical Child Psychology 22,4 Vi anbefaler våre medlemmer å gå til Forumet- Redd Våre Barn
Invitasjon til møte med regjeringens utvalg
Vi mottok nylig en “invitasjon” til et møte med regjeringens utvalg- de skal utrede anvendelsen av det biologiske prinsipp i barnvernet.
Vårt svar til utvalget:
I tillegg sendt vi denne umiddelbart etterpå:
Er biologisk slektskap irrelevant for menneskenes liv? Av Marianne Haslev Skånland Artikkelen ble først publisert i Det Liberale Folkepartiets tidsskriftet Liberal for individuell frihet, vol. 5 No. 3, desember 2007. Den finnes også på Forum Redd Våre Barn. I Liberal 5:2 juni 2007 har Geir Levi Nilsen et kritisk innlegg, “Familiereparatør og genetisk detektiv”, mot Tore Strømøys programmer “Tore på Sporet”. Nilsen refererer særlig til ett av programmene, hvor møtet mellom en biologisk mor fra Sør-Amerika, hennes sønn adoptert til Norge og dennes adoptivforeldre ikke var noen suksess. Nilsen forbinder blant annet slike programmer/reportasjer med religiøse, reaksjonære kretser som “gnåler” om kjernefamiliens uerstattelighet, og han retter sin argumentasjon mot politiske trender og mediabildet, samt mot det han ser som uheldige sideeffekter av genetisk forskning. Han uttrykker at “Familien kan være en eksplosiv enhet” og mener så vidt jeg forstår at den like gjerne er negativ som det motsatte. Følelser For 30 år siden ville jeg sannsynligvis ha trodd omtrent det samme som Nilsen angående familier, sosialt liv, og genetisk/biologisk slektskap. En slik oppfatning lar seg imidlertid vanskelig opprettholde hvis man tar i betraktning omfattende forskning som foreligger om biologisk slektskap, adopsjon og annen oppfostring av barn hos andre enn egne foreldre eller nære slektninger. Det er blitt klart at slektskap fører med seg en spesiell type følelser av samhørighet mellom nær slekt og fjernhet/fremmedfølelse overfor ikke-slektninger. Slike følelser oppfattes ofte som irrasjonelle fordi de får individene til å foretrekke personer og miljøer uten hensyn til om dette gir materiell uttelling eller andre fordeler. Følelsene er en langt sterkere drivkraft enn man skulle tro, og det lar seg faktisk vise at slektsfølelse egentlig ikke er irrasjonelt i det hele tatt. Forholdet foreldre-barn er evolusjonært utviklet Slektsbånd hviler på forholdet mellom foreldre og eget avkom. Det er selvsagt naturgitt, og drivkraften på biokjemisk nivå er mekanismen hvorved gener dupliserer seg selv og føres videre. Det kan bare bli resultatet hvis det individet som er bærer av genet, formerer seg. Genets “interesse” er altså sammenfallende med individets interesse. Avkommet må i mange arter beskyttes, mates og hjelpes til mer voksen alder. Hvis foreldre ikke ga slik hjelp, ville ungene ha små sjanser til å overleve, og slektslinjer uten noe foreldreinstinkt til å gi omsorg og beskyttelse for avkommet ville derfor – i den grad de noen gang har funnets – dø ut i konkurranse med andre hvor foreldrene hjelper barna frem. Det samme ville skje hvis foreldres omsorgstrang rettet seg udiskriminerende mot hvilke som helst barn. Da ville foreldrene A bli gjenstand for parasittisme fra andre individer B, som ville få A til å hjelpe frem B’s barn på bekostning av A’s egne barn. A’s uselviske gener blir derfor ikke ført videre. Blant alle arter hvor avkommet trenger foreldreomsorg for å klare seg, er de slektslinjer som har overlevet de hvor foreldre har sterke instinkter til å gi omsorg og beskyttelse, og hvor instinktene prioriterer egne barn. Man kunne tro at mennesker, med sin – evolusjonært nyere – store kognitive hjernekapasitet og sin evne til å håndtere sekundær og langsiktig informasjon på basis av språk, kanskje hadde svekkede foreldre-instinkter og styrte sin adferd på mer opportunistisk vis. Men dette viser seg å ikke være tilfelle, prioriteringen av egne barn er like klar hos mennesker. Dette er også som forventet, hvis jeg har forstått det rett: Nye evolusjonære tilpasninger som vinner frem blokkerer ikke tidligere tilpasninger som fremdeles er gunstige. Tvert imot vil de nye supplere eller lette de tidligere etablertes funksjon. Parasittisme finnes og adopsjon og annen fremmed-oppfostring finnes, og kan være ekstrem som hos gjøk. Men detaljer og helhet i hvordan dette foregår viser klart at det nettopp ikke er normaltilfellet, og at det bare kan eksistere som randfenomen til en solid kjerne av normaltilfeller. Evolusjonspsykologene Daly & Wilson (1998, særlig s 8-17, 62-66) gir en god fremstilling av denne mekanismen og dens følger for foreldre-adferd. Resonnementet forklarer hvorfor foreldre er “myrsniper”, som i eventyret: Enhver synes best om sine barn. Langvarig forhold mellom partnere har mindre støtte fra naturen Relasjonen mellom ektefeller/partnere er av en annen art (Daly & Wilson 1983). Nært slektskap mellom foreldre fører til lavere fertilitet og dårligere overlevelsesmulighet for avkommet. Det er tydeligvis så genetisk uheldig at komplekse arter har utviklet avverge-reaksjoner mot innavl. Unngåelse av incest både mellom foreldre/barn og mellom søsken er påvist i mange arter av pattedyr, så som rhesus-apekatter, mus, præriehunder. Studier av barn oppdratt idealistisk som om de var brødre og søstre i israelske kibbutzer har vist at de ikke har inngått kjærlighetsforhold til hverandre, og blant flere tusen gifte voksne ble det ikke funnet et eneste ekteskap mellom partnere oppdratt sammen. I en spesiell form for ekteskapsinngåelse på Taiwan blir paret viet allerede som små barn og blir oppdratt sammen. Slike ektepar har rapportert større vanskeligheter med seksuallivet, mere utroskap, flere skilsmisser og færre barn enn vanlig. (ibid, s 304-7: “Incest and exogamous marriage rules”). Partner-forhold har derfor nettopp ikke nære slektskapsbånd som støtte, og trenger gjerne både sex, tilvenning og vane, tilstedeværelse, felles barn som begge er glad i, praktiske fordeler og samfunnssanksjoner for å bestå over tid. Menneskers barn behøver under enkle leveforhold mer enn én forelder til å klare omsorg og oppdragelse over mange år. I dagens situasjon stiller staten opp med ytelser som gjør at en enslig forelder kan klare seg og klare barna allikevel, skjønt ikke like lett som to. Av resultatet i form av antall brutte parforhold kan vi avlese hvor mye mindre interessefellesskap der er mellom partnere enn mellom foreldre og barn. Familie versus andre konstellasjoner Resonnementet ovenfor gir en evolusjonær-genetisk forklaring på hvorfor foreldre føler at de må ha sine barn hos seg og hvorfor barna føler at de må være hos sine egne foreldrene og søker å være nær dem når verden utenfor er usikker, truende, vond eller vanskelig. Jeg kjenner heller ikke til noe annet brukbart forsøk i forskningslitteraturen på å forklare denne adferden. Hvis barn og foreldre ikke hadde et instinkt til å søke sammen og holde sammen, ville foreldrene ikke kunnet gi omsorg og beskyttelse i praksis og barna ville ikke kunnet få den, og ville da stå langt mere utsatt for verdens farer. En nærmest selvfølgelig prioritering av familiesamhold er derfor høyst rasjonell. Det betyr ikke at familieforhold alltid er idylliske. Noen er mislykkede, og der er plenty av problemer og gnisninger. En husholdning er et fellesskap som skal fylle flere funksjoner for medlemmene. Hvis disse funksjonene ikke ivaretas av nære slektninger, som har en naturbasert kjærlighet og samhørighet, pietet og lydhørhet for hverandre, må de ivaretas av andre konstellasjoner av personer. Og i så tilfelle er forekomsten av problemer og konflikter og mistilpasning og hat mere omfattende og uoverkommelig, og antall slike konstellasjoner som går i oppløsning tilsvarende større. Dette er alvorlig for barna, som sterkest er avhengige av at fellesskapet fungerer. Konflikter, vold og mishandling er overrepresentert i barnehjem og fosterhjem over alt hvor slike har vært undersøkt skikkelig og brakt frem i lyset (myndigheter i alle land, også Norge, har en tendens til å skjule sånt så godt de kan). Daly og Wilsons egen forskning om mishandling av barn (dokumentert i flere artikler i tillegg til ovennevnte bok fra 1998) dreier seg om stebarn, og viser opptil flere dusin ganger høyere forekomst i stefamilier enn i familier med begge biologiske foreldre – og også høyere forekomst enn i énforelder-familier. Det dreier seg om saker med kjent gjerningsmann, og det er steforelderen som forårsaker den forhøyede forekomsten. Overhyppigheten av mishandling utført av steforeldre i forhold til den utført av biologiske foreldre er større jo mer alvorlig mishandlingen er, og spesielt der det dreier seg om drap, som også er de sakene der registreringen er mest pålitelig og ikke kan bortforklares. Steforeldre som mishandler eller dreper bruker mere smertefulle metoder enn biologiske foreldre som gjør det samme. Andre variabler som generell voldelighet, barnas og de voksnes alder, kjønn, utdannelse, familiens størrelse, økonomi osv er kontrollert for i undersøkelsene. Alle forskningsrapporter om oppfostring av barn i barnehjem og fosterhjem forteller samme historie om hvordan det oppleves og hvordan det går: De fleste fosterbarn blir rastløse, de lengter hjem og drar tilbake til foreldrene så fort de blir fri, de blir bitre og ofte asosiale, “oppdragelsen” fra de fremmede preller av på dem fordi de vet at dette er ikke mennesker som elsker dem av hjertets grunn, men som holder på dem av andre hensyn og ikke sjelden med makt. Og resultatet: Fosterbarn i forferdende antall har opptil mangedoblet frekvens av sykdom, både fysisk og psykisk; uførhet; tidlig død, blant annet ved selvmord; elendig utdannelse; arbeidsløshet; oppløste parforhold; kriminalitet; alkoholisme og stoffmisbruk. Fra Sverige er Vinnerljungs bok (1996) meget kjent. Et par sitater derfra: “Men ett av vårdformens grundläggande problem är att den har svårt att ge just stabilitet, både “objektivt” ….. och som en upplevelse till fosterbarnen." (s 90); “Alla studier visar likartade eller sämre [dårligere] resultat för fosterbarnen när de jämförs med hemmaboende barn från riskgrupper eller liknande. …. Sammanfattningsvis: vissa variationer finns men ingen har funnit att fosterbarnen klarat sig bättre.” (s 78). Vinnerljung arbeider i sosialvesenet og likte ikke helt de resultater han selv kom frem til. Han har senere prøvet seg med at “alt er mye bedre nå, med nye metoder”, men intet tyder på at hans avhandling er foreldet, dessverre. Det danske Socialforskningsinstituttet kan vise til lignende fakta (Egelund og Hestbæk 2003 og 2004). Den canadiske læreren Kropp nevner (1998:137) i forbindelse med barnebortføring at av 51.973 barn rapportert forsvunnet i Canada i 1994, var 40.140 rømlinger, og de aller fleste av dem vendte hjem av egen drift innen 48 timer. Dette tallet kan man for eksempel sammenligne med fosterbarn som rømmer/flykter fra fosterhjem og hvor de drar hen. Det finnes blant annet tall i Jönsons Sammanbrott i familjehem (1995), en utredning foretatt for Socialstyrelsen som undersøkte 189 fosterhjemsplasseringer i Sverige (“familjehem” betyr fosterhjem). Av disse resulterte 44 % i sammenbrudd, det vil si avslutning av fosterhjemsplasseringen før sosialvesenet ønsket (s 26), og andre, internasjonale studier Jönson viser til har lignende prosenter (s 12-13). De to dominerende faktorer er at fosterhjemmet ikke greier barnet (35%), og at barnet rømmer, nekter å vende tilbake, flytter hjem til sin biologiske familie (35%). Ved 8% av sammenbruddene var utløsende årsak mishandling/overgrep mot fosterbarnet i fosterhjemmet og andre misforhold der (s 42). Plasseringer av fosterbarn hos slekt resulterte i 26% sammenbrudd, hos ikke-slekt i 47% (s 35). Flinn & England’s studie (1995) fra de karibiske øyer viser sterkt forhøyet stress (fysiologisk målt) hos barn som ikke enten bor sammen med begge biologiske foreldre eller med sin mor og mormor (en vanlig boform i Vestindia). Herman, Susser & Struening (1994) har studert depresjon blant voksne hjemløse i New York. Blant dem som har vært i fosterhjem eller på institusjon i barndommen, er det signifikant flere som rapporterer at de er deprimerte når hjemløsheten kommer til som stressfaktor, enn blant dem som er vokst opp hos sin egen familie. Når Geir Levi Nilsen avskriver familiens verdi ved å henvise til konflikter i familien Orderud, er hans resonnement derfor etter mitt skjønn ute av fokus. Enkelttilfeller av familiekonflikt og familieoppløsning må måles mot alternativene generelt: Andre fellesskapsformer gir som forutsigelse mindre samhold, mindre pålitelighet og stabilitet for barn, og mindre opplevelse av hengivenhet mellom barna og de voksne. Einstøingtilværelse gir ingen overhode. Enkelte voksne kan nok leve alene og nærmest føre naturalhusholdning, dog med adskillige ressurser hentet fra samfunnet. Men barn kan ikke klare seg alene. Biologisk familie av foreldre og barn er ingen arbitrær, sosial konstruksjon. Andre samlivsformer kommer nærmere å være det. Gjenfunnet slekt I et enkelt Strømøy-program så man en tenåringsgutt som ikke fikk noe ut av å møte sin mor. At det kan gå slik, er påregnelig, ikke minst ut fra denne guttens alder, ettersom våre instinkter og følelser er tendenser, ikke absolutte reflekser. Andre Tore-på-sporet-programmer har vist et helt annet resultat, blant annet voksne adoptivbarn som selv har søkt sine foreldre og vært mer enn glad for å finne dem. Akkurat det samme ser vi av en rekke beretninger, bøker, programmer og artikler som dreier seg om argentinske barn hvor foreldrene ble drept av juntaen og som ble adoptert inn i rike junta-familier, og om østtyske barn hvis foreldre måtte flykte og som ble skilt fra dem og adoptert inn i politisk korrekte DDR-familier. Det gjenforenede Tyskland har lagt arbeid i å legge til rette for gjenforening, og det har i de fleste tilfeller vært ønsket både av barna og foreldrene. Bestemødrene på Maiplassen startet arbeidet i Argentina. Noen av alle gjenforeninger som finner sted utenfor rampelyset er også skuffende eller likegyldige for partene. Det overveldende klare er allikevel alle de tilfellene hvor både barn og foreldre ønsker å gjenforenes, har tenkt på hverandre og lengtet og fantasert, og hvor de opplever en glede og en nærhet som ikke er begrenset til dem som har søkt mest aktivt. Lignende forhold finner vi hos barn som holdes borte fra en av foreldrene av den andre forelderen. De blir ikke sjelden bearbeidet – det kan dreie seg om ren hjernevask – til å forholde seg fiendtlig til den fraværende forelderen, ellers ville de kanskje ikke være å formå til å holde seg borte fra ham/henne? Der hvor det ikke er tilfelle, kan barnet føle en ren sorg over ikke å ha kontakt med den fraværende, uansett grunn. Det er rett og slett ikke tilfelle, slik Nilsen tror det er, at den som blir forsøkt “oppsporet” normalt er likegyldig til dette eller til sine søkende slektninger. Slektsbånd oppleves faktisk som verdifulle av de aller fleste, særlig kjærligheten mellom foreldre og egne barn, det gir seg ut fra de forhold jeg har forklart ovenfor. Det kommer til uttrykk både gjennom forskningsresultater, gjennom splittede familier som søker hverandre, som i eksemplene i Strømøys program, gjennom de sterke fremstøt som grupper av adopterte har organisert for å få åpnet arkivene – noe de har lykkes med i mange land, og ved at mange tusen bortadopterte søker sine foreldre og andre slektninger gjennom internett, hvor det finnes organiserte søkemuligheter. Tidsånden La meg si meg enig med Geir Levi Nilsen i at det snakkes mer om biologi og biologisk slektskaps betydning nå for tiden enn for noen decennier siden. Jeg er også enig i at den oppfatning som der uttrykkes: at biologiske bånd er anderledes enn andre, står i kontrast til behavioristisk miljø-tenkning. Men jeg har en annen oppfatning enn Nilsen av grunnen til dette. Jeg tror ikke det skyldes noen tilfeldig, verdiløs eller uforståelig dille – noe à la en mote i pop-musikk eller verdensanskuelse, om man vil. Jeg tror det skyldes at biologiske bånds naturlighet er kommet under sterkt angrep fra mekanistisk, ganske primitiv miljø-determinisme, som faktisk har vunnet frem som oppfatning i brede lag av befolkningen. En slik oppfatning har nok vært utbredt i akademiske kretser i de tidlige tiår av 1900-tallet og før det også, men den skjøt for alvor fart fra 1960-tallet, i takt med en voldsom utbygging av utdannelse i sosialt arbeid og psykologi. Historiker Jon Knut Berg (1991) gir et godt bilde av et enkelt-eksempel på dette og dets resultater. Mot miljø-determinismen forsøker så folk med mere tro på biologiske sammenhenger å forsvare “biologismen”, men de gjør det ofte temmelig hjelpeløst. At relasjonen foreldre-barn er særlig verdifull har alltid vært så selvsagt at man ikke har behøvet å finne ut hvorfor. Vår nasjonalforsamling gir et slående eksempel på dette. Det skrives i lovgivning eller i forarbeider om at “Det har en egenverdi for barn å vokse opp hos sine egne foreldre”. Men jeg tror knapt en eneste stortingsrepresentant kan forsvare dette standpunktet gjennom å forklare hvorfor. Heller ikke viser de noen vilje til å finne det ut. Nå er verdien av naturgitte bånd under press fra sosio-psykologiske grupper som livnærer seg av å konstruere “familier” for barn og alskens “aktivitet” for å skape “relasjoner” mellom barn og alle andre i disse kunstige grupperingene. Og ikke å forglemme: livnærer seg av å konstruere bisarre forklaringer på hvorfor alt det sosio-psykologiske “arbeidet” med barn ikke fungerer som deres teorier prediker. Det er bra, og det er på tide, at familiene begynner å heve røsten mot disse “barnefaglige” kadrene med sine forfeilede spekulasjoner og filosofier. De som forstår hva familien som naturbasert enhet har å si for barn og dermed for samfunnet, blir sikkert mer skolerte og innsiktsfulle etter hvert og gjør seg kraftigere gjeldende. Da blir det forhåpentlig satt en stopper for at det brukes milliarder på stadig mere kvasi-forskning om “miljøets” betydning og barns “tilknytning”, og enda flere milliarder på å “arbeide” med barn som miljø-deterministene har berøvet deres egen familie. Adopsjon Nilsen tar i sitt innlegg utgangspunkt i en sak som gjelder adopsjon. Han er i stort (om enn ikke så godt, synes jeg) selskap: De aller fleste i vårt samfunn har en idyllisert oppfatning av adopsjon. Man fester seg ved alle mulige vanskeligheter som er vanlige mellom barn og biologiske foreldre men er ikke oppmerksom på både tilsvarende og spesielle vanskeligheter i adoptivfamilier. I 1998 – 2001 brukte jeg spesielt mye tid på å søke i litteratur om adopsjon, fordi jeg som sakkyndig vitne skulle legge frem i retten faglitteratur av relevans i saken der norske myndigheter med tvang bortadopte Adele Johansens datter Signe Malene. Det som studeres og skrives av sosio-psykologiske kretser som beskjeftiger seg med adopsjon, er stort sett preget av ønsketenkning, dårlig teoretisk basis, og mangel på skikkelig utførte undersøkelser og empiri. Den reelle faglitteraturen var imidlertid ikke vanskelig å finne frem til, og den avslørte et helt annet bilde av virkeligheten. Igjen kommer noe av det mest avslørende fra statistikk basert på pålitelige undersøkelser med sammenligningsgrupper og kontroll av andre variabler. De aller fleste som adopteres, kommer til familier som sosialt og økonomisk ligger adskillig over gjennomsnittsbefolkningen, og adoptivforeldre er blitt underkastet bedømmelse av deres motiver, deres fungering personlig og sosialt, og deres psykiske stabilitet og skikkethet. Mange adoptivbarn blir bortadoptert ved fødselen, og har altså ingen tidligere opplevelser eller minner om sine egne foreldre. Allikevel er der overhyppighet av opplevde problemer i adoptivfamilier, både for adoptivbarna og for adoptivforeldrene, og både innen følelsesmessige og praktiske områder. La meg nevne noen få arbeider. En stor studie av Miller et al (2000) viser at mens utslagene i funksjon/mistilpasning gennomsnittlig avviker lite mellom adopterte og normalbefolkningen, dekker dette over mere ekstreme utslag i begge retninger blant adopterte: De faller i to store grupper, de meget godt fungerende og de meget dårlig fungerende. Alt i alt er det allikevel overhyppighet av alle slags problemer blant adopterte. En stor meta-analyse (oversikt og sammenligning av flere andre undersøkelser) av Wierzbicki (1993) viser det samme. Flere studier viser sånt som at adoptivbarn som unge voksne forlater hjemmet tidligere enn biologiske barn, og at noen prosent av adopsjoner blir annullert av adoptivforeldre som angrer adopsjonen (i enkelte land er dette juridisk mulig), eller barna blir meldt av adoptivforeldrene til ny bortadoptering i regi av sosialvesenet. Adoptivfamilier er langt hyppigere klienter i psykiatrisk behandling enn normalbefolkningen, og adopterte er overrepresentert i psykiatriske sykehus (Adoption and Healing (1997:21)). Cohen, Coyne & Duvall (1993) har oppfattet at det er særlige problemer forbundet med det å være/ha adoptivbarn, og tilbyr (1994) en helt spesiell psykologisk behandling for adoptivfamilier. Men hverken Cohen et al eller de fleste andre som driver forskning, saksbehandling eller terapeutisk behandling i feltet makter å åpne øynene for at det er nærmest meningsløst å lete etter årsaker og skyld i adoptivbarns egenskaper eller forholdene før adopsjonen. Det har vært adopterte, deres biofamilier og deres adoptivfamilier selv som har fått frem klar tale: Vanskelighetene skyldes selve adopsjonen, det å være adoptert, det å ha adoptivbarn. Jeg vil særlig vise til utviklingen i Australia, New Zealand og Canada (se Griffith (1991), Robinson (2000) og Adoption and Healing (1997)). Der og andre steder er det også oppstått grupper som er fullstendig imot all adopsjon utenfor slekten. De lar høre fra seg på nettet. Forordet til Adoption and Healing beskriver hvordan biologiske foreldre (vesentlig mødre), adoptivforeldre og adoptivbarn har gått sammen for å få frem informasjon, få endret lovgivningen og få fjernet iallfall noen av de verste sidene av adopsjon. Illustrerende er beskrivelsen av hvordan det er familiene som må lære opp sosialarbeidere, psykologer og adopsjonsmyndigheter, som alle i teorien skulle vite, men i realiteten ikke vet. * Referanser: Adoption and Healing (1997). Proceedings of The international conference on Adoption and Healing, Wellington, Aotearoa New Zealand, 1997 Jon Knut Berg (1991): “Sosialomsorgens brustne illusjoner” i Anne-Hilde Nagel (red): Velferdskommunen. Kommunenes rolle i utviklingen av velferdsstaten Nancy J. Cohen, James Coyne & James Duvall (1993): “Adopted and Biological Children in the Clinic: Family, Parental and Child Characteristics”, Journal of Child Psychology and Psychiatry Vol 34 No 4 Nancy J. Cohen, James Duvall, James C. Coyne (1994): Mental Health Service Needs of Post-adoptive Families Martin Daly & Margo Wilson (1983): Sex, Evolution and Behavior (2nd edition) Martin Daly & Margo Wilson (1998): The Truth about Cinderella. A Darwinian view of Parental Love Tine Egelund, Anne-Dorthe Hestbæk (2003): Anbringelse af børn og unge uden for hjemmet. En forskningsoversigt Tine Egelund, Anne-Dorthe Hestbæk (2004): Små børn anbragt uden for hjemmet. En forløbsundersøgelse af anbragte børn født i 1995 Mark V. Flinn & Barry G. England (1995): “Childhood Stress and Family Environment” i Current Anthropology, Vol 36 No 5, December 1995 Keith C. Griffith (1991): The right to know who you are. Reform of Adoption Law with Honesty, Openness and Integrity Daniel B. Herman, Ezra S. Susser, Elmer L. Struening (1994): “Childhood Out-of-Home Care and Current Depressive Symptoms among Homeless Adults” i American Journal of Public Health (AJPH) vol 84, no 11, November 1994 Håkan Jönson (1995): Sammanbrott i familjehem Paul Kropp (1998): I’ll Be the Parent, You Be the Kid. The Hot Button Topics in Parenting Brent C. Miller, Xitao Fan, Mathew Christensen, Harold D. Grotevant, Manfred van Dulmen (2000): “Comparisons of Adopted and Nonadopted Adolescents in a Large, Nationally Representative Sample”, Child Development 71,5 Reuben Pannor, Annette Baran, Arthur D. Sorosky (1978): “Birth Parents Who Relinquished Babies for Adoption Revisited”, Family Process 17 Evelyn Burns Robinson (2000): Adoption and Loss. The Hidden Grief Bo Vinnerljung (1996): Fosterbarn som vuxna Michael Wierzbicki (1993): “Psychological Adjustment of Adoptees: A Meta-Analysis”, Journal of Clinical Child Psychology 22,4 Vi anbefaler våre medlemmer å gå til Forumet- Redd Våre Barn
Bør få adoptere etter to år- Er biologisk slektskap irrelevant for menneskenes liv? – Bør få adoptere etter to år Merkelige greier dette, INGEN av de tilstedeværende politiske debattanter eller noen fra det såkalte barnevernspanelet inklusive Lysbakken har på noe tidspunkt redegjort for eller på noe vis tilkjennegitt noen oppfatning, forståelse eller i det hele tatt anerkjent biologien mellom Barn, Familie og slekter, eller forsåvidt mellom mennesker i det hele tatt. Er biologisk slektskap irrelevant for menneskenes liv? Av Marianne Haslev Skånland Artikkelen ble først publisert i Det Liberale Folkepartiets tidsskriftet Liberal for individuell frihet, vol. 5 No. 3, desember 2007. Den finnes også på Forum Redd Våre Barn. I Liberal 5:2 juni 2007 har Geir Levi Nilsen et kritisk innlegg, “Familiereparatør og genetisk detektiv”, mot Tore Strømøys programmer “Tore på Sporet”. Nilsen refererer særlig til ett av programmene, hvor møtet mellom en biologisk mor fra Sør-Amerika, hennes sønn adoptert til Norge og dennes adoptivforeldre ikke var noen suksess. Nilsen forbinder blant annet slike programmer/reportasjer med religiøse, reaksjonære kretser som “gnåler” om kjernefamiliens uerstattelighet, og han retter sin argumentasjon mot politiske trender og mediabildet, samt mot det han ser som uheldige sideeffekter av genetisk forskning. Han uttrykker at “Familien kan være en eksplosiv enhet” og mener så vidt jeg forstår at den like gjerne er negativ som det motsatte. Følelser For 30 år siden ville jeg sannsynligvis ha trodd omtrent det samme som Nilsen angående familier, sosialt liv, og genetisk/biologisk slektskap. En slik oppfatning lar seg imidlertid vanskelig opprettholde hvis man tar i betraktning omfattende forskning som foreligger om biologisk slektskap, adopsjon og annen oppfostring av barn hos andre enn egne foreldre eller nære slektninger. Det er blitt klart at slektskap fører med seg en spesiell type følelser av samhørighet mellom nær slekt og fjernhet/fremmedfølelse overfor ikke-slektninger. Slike følelser oppfattes ofte som irrasjonelle fordi de får individene til å foretrekke personer og miljøer uten hensyn til om dette gir materiell uttelling eller andre fordeler. Følelsene er en langt sterkere drivkraft enn man skulle tro, og det lar seg faktisk vise at slektsfølelse egentlig ikke er irrasjonelt i det hele tatt. Forholdet foreldre-barn er evolusjonært utviklet Slektsbånd hviler på forholdet mellom foreldre og eget avkom. Det er selvsagt naturgitt, og drivkraften på biokjemisk nivå er mekanismen hvorved gener dupliserer seg selv og føres videre. Det kan bare bli resultatet hvis det individet som er bærer av genet, formerer seg. Genets “interesse” er altså sammenfallende med individets interesse. Avkommet må i mange arter beskyttes, mates og hjelpes til mer voksen alder. Hvis foreldre ikke ga slik hjelp, ville ungene ha små sjanser til å overleve, og slektslinjer uten noe foreldreinstinkt til å gi omsorg og beskyttelse for avkommet ville derfor – i den grad de noen gang har funnets – dø ut i konkurranse med andre hvor foreldrene hjelper barna frem. Det samme ville skje hvis foreldres omsorgstrang rettet seg udiskriminerende mot hvilke som helst barn. Da ville foreldrene A bli gjenstand for parasittisme fra andre individer B, som ville få A til å hjelpe frem B’s barn på bekostning av A’s egne barn. A’s uselviske gener blir derfor ikke ført videre. Blant alle arter hvor avkommet trenger foreldreomsorg for å klare seg, er de slektslinjer som har overlevet de hvor foreldre har sterke instinkter til å gi omsorg og beskyttelse, og hvor instinktene prioriterer egne barn. Man kunne tro at mennesker, med sin – evolusjonært nyere – store kognitive hjernekapasitet og sin evne til å håndtere sekundær og langsiktig informasjon på basis av språk, kanskje hadde svekkede foreldre-instinkter og styrte sin adferd på mer opportunistisk vis. Men dette viser seg å ikke være tilfelle, prioriteringen av egne barn er like klar hos mennesker. Dette er også som forventet, hvis jeg har forstått det rett: Nye evolusjonære tilpasninger som vinner frem blokkerer ikke tidligere tilpasninger som fremdeles er gunstige. Tvert imot vil de nye supplere eller lette de tidligere etablertes funksjon. Parasittisme finnes og adopsjon og annen fremmed-oppfostring finnes, og kan være ekstrem som hos gjøk. Men detaljer og helhet i hvordan dette foregår viser klart at det nettopp ikke er normaltilfellet, og at det bare kan eksistere som randfenomen til en solid kjerne av normaltilfeller. Evolusjonspsykologene Daly & Wilson (1998, særlig s 8-17, 62-66) gir en god fremstilling av denne mekanismen og dens følger for foreldre-adferd. Resonnementet forklarer hvorfor foreldre er “myrsniper”, som i eventyret: Enhver synes best om sine barn. Langvarig forhold mellom partnere har mindre støtte fra naturen Relasjonen mellom ektefeller/partnere er av en annen art (Daly & Wilson 1983). Nært slektskap mellom foreldre fører til lavere fertilitet og dårligere overlevelsesmulighet for avkommet. Det er tydeligvis så genetisk uheldig at komplekse arter har utviklet avverge-reaksjoner mot innavl. Unngåelse av incest både mellom foreldre/barn og mellom søsken er påvist i mange arter av pattedyr, så som rhesus-apekatter, mus, præriehunder. Studier av barn oppdratt idealistisk som om de var brødre og søstre i israelske kibbutzer har vist at de ikke har inngått kjærlighetsforhold til hverandre, og blant flere tusen gifte voksne ble det ikke funnet et eneste ekteskap mellom partnere oppdratt sammen. I en spesiell form for ekteskapsinngåelse på Taiwan blir paret viet allerede som små barn og blir oppdratt sammen. Slike ektepar har rapportert større vanskeligheter med seksuallivet, mere utroskap, flere skilsmisser og færre barn enn vanlig. (ibid, s 304-7: “Incest and exogamous marriage rules”). Partner-forhold har derfor nettopp ikke nære slektskapsbånd som støtte, og trenger gjerne både sex, tilvenning og vane, tilstedeværelse, felles barn som begge er glad i, praktiske fordeler og samfunnssanksjoner for å bestå over tid. Menneskers barn behøver under enkle leveforhold mer enn én forelder til å klare omsorg og oppdragelse over mange år. I dagens situasjon stiller staten opp med ytelser som gjør at en enslig forelder kan klare seg og klare barna allikevel, skjønt ikke like lett som to. Av resultatet i form av antall brutte parforhold kan vi avlese hvor mye mindre interessefellesskap der er mellom partnere enn mellom foreldre og barn. Familie versus andre konstellasjoner Resonnementet ovenfor gir en evolusjonær-genetisk forklaring på hvorfor foreldre føler at de må ha sine barn hos seg og hvorfor barna føler at de må være hos sine egne foreldrene og søker å være nær dem når verden utenfor er usikker, truende, vond eller vanskelig. Jeg kjenner heller ikke til noe annet brukbart forsøk i forskningslitteraturen på å forklare denne adferden. Hvis barn og foreldre ikke hadde et instinkt til å søke sammen og holde sammen, ville foreldrene ikke kunnet gi omsorg og beskyttelse i praksis og barna ville ikke kunnet få den, og ville da stå langt mere utsatt for verdens farer. En nærmest selvfølgelig prioritering av familiesamhold er derfor høyst rasjonell. Det betyr ikke at familieforhold alltid er idylliske. Noen er mislykkede, og der er plenty av problemer og gnisninger. En husholdning er et fellesskap som skal fylle flere funksjoner for medlemmene. Hvis disse funksjonene ikke ivaretas av nære slektninger, som har en naturbasert kjærlighet og samhørighet, pietet og lydhørhet for hverandre, må de ivaretas av andre konstellasjoner av personer. Og i så tilfelle er forekomsten av problemer og konflikter og mistilpasning og hat mere omfattende og uoverkommelig, og antall slike konstellasjoner som går i oppløsning tilsvarende større. Dette er alvorlig for barna, som sterkest er avhengige av at fellesskapet fungerer. Konflikter, vold og mishandling er overrepresentert i barnehjem og fosterhjem over alt hvor slike har vært undersøkt skikkelig og brakt frem i lyset (myndigheter i alle land, også Norge, har en tendens til å skjule sånt så godt de kan). Daly og Wilsons egen forskning om mishandling av barn (dokumentert i flere artikler i tillegg til ovennevnte bok fra 1998) dreier seg om stebarn, og viser opptil flere dusin ganger høyere forekomst i stefamilier enn i familier med begge biologiske foreldre – og også høyere forekomst enn i énforelder-familier. Det dreier seg om saker med kjent gjerningsmann, og det er steforelderen som forårsaker den forhøyede forekomsten. Overhyppigheten av mishandling utført av steforeldre i forhold til den utført av biologiske foreldre er større jo mer alvorlig mishandlingen er, og spesielt der det dreier seg om drap, som også er de sakene der registreringen er mest pålitelig og ikke kan bortforklares. Steforeldre som mishandler eller dreper bruker mere smertefulle metoder enn biologiske foreldre som gjør det samme. Andre variabler som generell voldelighet, barnas og de voksnes alder, kjønn, utdannelse, familiens størrelse, økonomi osv er kontrollert for i undersøkelsene. Alle forskningsrapporter om oppfostring av barn i barnehjem og fosterhjem forteller samme historie om hvordan det oppleves og hvordan det går: De fleste fosterbarn blir rastløse, de lengter hjem og drar tilbake til foreldrene så fort de blir fri, de blir bitre og ofte asosiale, “oppdragelsen” fra de fremmede preller av på dem fordi de vet at dette er ikke mennesker som elsker dem av hjertets grunn, men som holder på dem av andre hensyn og ikke sjelden med makt. Og resultatet: Fosterbarn i forferdende antall har opptil mangedoblet frekvens av sykdom, både fysisk og psykisk; uførhet; tidlig død, blant annet ved selvmord; elendig utdannelse; arbeidsløshet; oppløste parforhold; kriminalitet; alkoholisme og stoffmisbruk. Fra Sverige er Vinnerljungs bok (1996) meget kjent. Et par sitater derfra: “Men ett av vårdformens grundläggande problem är att den har svårt att ge just stabilitet, både “objektivt” ….. och som en upplevelse till fosterbarnen." (s 90); “Alla studier visar likartade eller sämre [dårligere] resultat för fosterbarnen när de jämförs med hemmaboende barn från riskgrupper eller liknande. …. Sammanfattningsvis: vissa variationer finns men ingen har funnit att fosterbarnen klarat sig bättre.” (s 78). Vinnerljung arbeider i sosialvesenet og likte ikke helt de resultater han selv kom frem til. Han har senere prøvet seg med at “alt er mye bedre nå, med nye metoder”, men intet tyder på at hans avhandling er foreldet, dessverre. Det danske Socialforskningsinstituttet kan vise til lignende fakta (Egelund og Hestbæk 2003 og 2004). Den canadiske læreren Kropp nevner (1998:137) i forbindelse med barnebortføring at av 51.973 barn rapportert forsvunnet i Canada i 1994, var 40.140 rømlinger, og de aller fleste av dem vendte hjem av egen drift innen 48 timer. Dette tallet kan man for eksempel sammenligne med fosterbarn som rømmer/flykter fra fosterhjem og hvor de drar hen. Det finnes blant annet tall i Jönsons Sammanbrott i familjehem (1995), en utredning foretatt for Socialstyrelsen som undersøkte 189 fosterhjemsplasseringer i Sverige (“familjehem” betyr fosterhjem). Av disse resulterte 44 % i sammenbrudd, det vil si avslutning av fosterhjemsplasseringen før sosialvesenet ønsket (s 26), og andre, internasjonale studier Jönson viser til har lignende prosenter (s 12-13). De to dominerende faktorer er at fosterhjemmet ikke greier barnet (35%), og at barnet rømmer, nekter å vende tilbake, flytter hjem til sin biologiske familie (35%). Ved 8% av sammenbruddene var utløsende årsak mishandling/overgrep mot fosterbarnet i fosterhjemmet og andre misforhold der (s 42). Plasseringer av fosterbarn hos slekt resulterte i 26% sammenbrudd, hos ikke-slekt i 47% (s 35). Flinn & England’s studie (1995) fra de karibiske øyer viser sterkt forhøyet stress (fysiologisk målt) hos barn som ikke enten bor sammen med begge biologiske foreldre eller med sin mor og mormor (en vanlig boform i Vestindia). Herman, Susser & Struening (1994) har studert depresjon blant voksne hjemløse i New York. Blant dem som har vært i fosterhjem eller på institusjon i barndommen, er det signifikant flere som rapporterer at de er deprimerte når hjemløsheten kommer til som stressfaktor, enn blant dem som er vokst opp hos sin egen familie. Når Geir Levi Nilsen avskriver familiens verdi ved å henvise til konflikter i familien Orderud, er hans resonnement derfor etter mitt skjønn ute av fokus. Enkelttilfeller av familiekonflikt og familieoppløsning må måles mot alternativene generelt: Andre fellesskapsformer gir som forutsigelse mindre samhold, mindre pålitelighet og stabilitet for barn, og mindre opplevelse av hengivenhet mellom barna og de voksne. Einstøingtilværelse gir ingen overhode. Enkelte voksne kan nok leve alene og nærmest føre naturalhusholdning, dog med adskillige ressurser hentet fra samfunnet. Men barn kan ikke klare seg alene. Biologisk familie av foreldre og barn er ingen arbitrær, sosial konstruksjon. Andre samlivsformer kommer nærmere å være det. Gjenfunnet slekt I et enkelt Strømøy-program så man en tenåringsgutt som ikke fikk noe ut av å møte sin mor. At det kan gå slik, er påregnelig, ikke minst ut fra denne guttens alder, ettersom våre instinkter og følelser er tendenser, ikke absolutte reflekser. Andre Tore-på-sporet-programmer har vist et helt annet resultat, blant annet voksne adoptivbarn som selv har søkt sine foreldre og vært mer enn glad for å finne dem. Akkurat det samme ser vi av en rekke beretninger, bøker, programmer og artikler som dreier seg om argentinske barn hvor foreldrene ble drept av juntaen og som ble adoptert inn i rike junta-familier, og om østtyske barn hvis foreldre måtte flykte og som ble skilt fra dem og adoptert inn i politisk korrekte DDR-familier. Det gjenforenede Tyskland har lagt arbeid i å legge til rette for gjenforening, og det har i de fleste tilfeller vært ønsket både av barna og foreldrene. Bestemødrene på Maiplassen startet arbeidet i Argentina. Noen av alle gjenforeninger som finner sted utenfor rampelyset er også skuffende eller likegyldige for partene. Det overveldende klare er allikevel alle de tilfellene hvor både barn og foreldre ønsker å gjenforenes, har tenkt på hverandre og lengtet og fantasert, og hvor de opplever en glede og en nærhet som ikke er begrenset til dem som har søkt mest aktivt. Lignende forhold finner vi hos barn som holdes borte fra en av foreldrene av den andre forelderen. De blir ikke sjelden bearbeidet – det kan dreie seg om ren hjernevask – til å forholde seg fiendtlig til den fraværende forelderen, ellers ville de kanskje ikke være å formå til å holde seg borte fra ham/henne? Der hvor det ikke er tilfelle, kan barnet føle en ren sorg over ikke å ha kontakt med den fraværende, uansett grunn. Det er rett og slett ikke tilfelle, slik Nilsen tror det er, at den som blir forsøkt “oppsporet” normalt er likegyldig til dette eller til sine søkende slektninger. Slektsbånd oppleves faktisk som verdifulle av de aller fleste, særlig kjærligheten mellom foreldre og egne barn, det gir seg ut fra de forhold jeg har forklart ovenfor. Det kommer til uttrykk både gjennom forskningsresultater, gjennom splittede familier som søker hverandre, som i eksemplene i Strømøys program, gjennom de sterke fremstøt som grupper av adopterte har organisert for å få åpnet arkivene – noe de har lykkes med i mange land, og ved at mange tusen bortadopterte søker sine foreldre og andre slektninger gjennom internett, hvor det finnes organiserte søkemuligheter. Tidsånden La meg si meg enig med Geir Levi Nilsen i at det snakkes mer om biologi og biologisk slektskaps betydning nå for tiden enn for noen decennier siden. Jeg er også enig i at den oppfatning som der uttrykkes: at biologiske bånd er anderledes enn andre, står i kontrast til behavioristisk miljø-tenkning. Men jeg har en annen oppfatning enn Nilsen av grunnen til dette. Jeg tror ikke det skyldes noen tilfeldig, verdiløs eller uforståelig dille – noe à la en mote i pop-musikk eller verdensanskuelse, om man vil. Jeg tror det skyldes at biologiske bånds naturlighet er kommet under sterkt angrep fra mekanistisk, ganske primitiv miljø-determinisme, som faktisk har vunnet frem som oppfatning i brede lag av befolkningen. En slik oppfatning har nok vært utbredt i akademiske kretser i de tidlige tiår av 1900-tallet og før det også, men den skjøt for alvor fart fra 1960-tallet, i takt med en voldsom utbygging av utdannelse i sosialt arbeid og psykologi. Historiker Jon Knut Berg (1991) gir et godt bilde av et enkelt-eksempel på dette og dets resultater. Mot miljø-determinismen forsøker så folk med mere tro på biologiske sammenhenger å forsvare “biologismen”, men de gjør det ofte temmelig hjelpeløst. At relasjonen foreldre-barn er særlig verdifull har alltid vært så selvsagt at man ikke har behøvet å finne ut hvorfor. Vår nasjonalforsamling gir et slående eksempel på dette. Det skrives i lovgivning eller i forarbeider om at “Det har en egenverdi for barn å vokse opp hos sine egne foreldre”. Men jeg tror knapt en eneste stortingsrepresentant kan forsvare dette standpunktet gjennom å forklare hvorfor. Heller ikke viser de noen vilje til å finne det ut. Nå er verdien av naturgitte bånd under press fra sosio-psykologiske grupper som livnærer seg av å konstruere “familier” for barn og alskens “aktivitet” for å skape “relasjoner” mellom barn og alle andre i disse kunstige grupperingene. Og ikke å forglemme: livnærer seg av å konstruere bisarre forklaringer på hvorfor alt det sosio-psykologiske “arbeidet” med barn ikke fungerer som deres teorier prediker. Det er bra, og det er på tide, at familiene begynner å heve røsten mot disse “barnefaglige” kadrene med sine forfeilede spekulasjoner og filosofier. De som forstår hva familien som naturbasert enhet har å si for barn og dermed for samfunnet, blir sikkert mer skolerte og innsiktsfulle etter hvert og gjør seg kraftigere gjeldende. Da blir det forhåpentlig satt en stopper for at det brukes milliarder på stadig mere kvasi-forskning om “miljøets” betydning og barns “tilknytning”, og enda flere milliarder på å “arbeide” med barn som miljø-deterministene har berøvet deres egen familie. Adopsjon Nilsen tar i sitt innlegg utgangspunkt i en sak som gjelder adopsjon. Han er i stort (om enn ikke så godt, synes jeg) selskap: De aller fleste i vårt samfunn har en idyllisert oppfatning av adopsjon. Man fester seg ved alle mulige vanskeligheter som er vanlige mellom barn og biologiske foreldre men er ikke oppmerksom på både tilsvarende og spesielle vanskeligheter i adoptivfamilier. I 1998 – 2001 brukte jeg spesielt mye tid på å søke i litteratur om adopsjon, fordi jeg som sakkyndig vitne skulle legge frem i retten faglitteratur av relevans i saken der norske myndigheter med tvang bortadopte Adele Johansens datter Signe Malene. Det som studeres og skrives av sosio-psykologiske kretser som beskjeftiger seg med adopsjon, er stort sett preget av ønsketenkning, dårlig teoretisk basis, og mangel på skikkelig utførte undersøkelser og empiri. Den reelle faglitteraturen var imidlertid ikke vanskelig å finne frem til, og den avslørte et helt annet bilde av virkeligheten. Igjen kommer noe av det mest avslørende fra statistikk basert på pålitelige undersøkelser med sammenligningsgrupper og kontroll av andre variabler. De aller fleste som adopteres, kommer til familier som sosialt og økonomisk ligger adskillig over gjennomsnittsbefolkningen, og adoptivforeldre er blitt underkastet bedømmelse av deres motiver, deres fungering personlig og sosialt, og deres psykiske stabilitet og skikkethet. Mange adoptivbarn blir bortadoptert ved fødselen, og har altså ingen tidligere opplevelser eller minner om sine egne foreldre. Allikevel er der overhyppighet av opplevde problemer i adoptivfamilier, både for adoptivbarna og for adoptivforeldrene, og både innen følelsesmessige og praktiske områder. La meg nevne noen få arbeider. En stor studie av Miller et al (2000) viser at mens utslagene i funksjon/mistilpasning gennomsnittlig avviker lite mellom adopterte og normalbefolkningen, dekker dette over mere ekstreme utslag i begge retninger blant adopterte: De faller i to store grupper, de meget godt fungerende og de meget dårlig fungerende. Alt i alt er det allikevel overhyppighet av alle slags problemer blant adopterte. En stor meta-analyse (oversikt og sammenligning av flere andre undersøkelser) av Wierzbicki (1993) viser det samme. Flere studier viser sånt som at adoptivbarn som unge voksne forlater hjemmet tidligere enn biologiske barn, og at noen prosent av adopsjoner blir annullert av adoptivforeldre som angrer adopsjonen (i enkelte land er dette juridisk mulig), eller barna blir meldt av adoptivforeldrene til ny bortadoptering i regi av sosialvesenet. Adoptivfamilier er langt hyppigere klienter i psykiatrisk behandling enn normalbefolkningen, og adopterte er overrepresentert i psykiatriske sykehus (Adoption and Healing (1997:21)). Cohen, Coyne & Duvall (1993) har oppfattet at det er særlige problemer forbundet med det å være/ha adoptivbarn, og tilbyr (1994) en helt spesiell psykologisk behandling for adoptivfamilier. Men hverken Cohen et al eller de fleste andre som driver forskning, saksbehandling eller terapeutisk behandling i feltet makter å åpne øynene for at det er nærmest meningsløst å lete etter årsaker og skyld i adoptivbarns egenskaper eller forholdene før adopsjonen. Det har vært adopterte, deres biofamilier og deres adoptivfamilier selv som har fått frem klar tale: Vanskelighetene skyldes selve adopsjonen, det å være adoptert, det å ha adoptivbarn. Jeg vil særlig vise til utviklingen i Australia, New Zealand og Canada (se Griffith (1991), Robinson (2000) og Adoption and Healing (1997)). Der og andre steder er det også oppstått grupper som er fullstendig imot all adopsjon utenfor slekten. De lar høre fra seg på nettet. Forordet til Adoption and Healing beskriver hvordan biologiske foreldre (vesentlig mødre), adoptivforeldre og adoptivbarn har gått sammen for å få frem informasjon, få endret lovgivningen og få fjernet iallfall noen av de verste sidene av adopsjon. Illustrerende er beskrivelsen av hvordan det er familiene som må lære opp sosialarbeidere, psykologer og adopsjonsmyndigheter, som alle i teorien skulle vite, men i realiteten ikke vet. Referanser: Adoption and Healing (1997). Proceedings of The international conference on Adoption and Healing, Wellington, Aotearoa New Zealand, 1997 Jon Knut Berg (1991): “Sosialomsorgens brustne illusjoner” i Anne-Hilde Nagel (red): Velferdskommunen. Kommunenes rolle i utviklingen av velferdsstaten Nancy J. Cohen, James Coyne & James Duvall (1993): “Adopted and Biological Children in the Clinic: Family, Parental and Child Characteristics”, Journal of Child Psychology and Psychiatry Vol 34 No 4 Nancy J. Cohen, James Duvall, James C. Coyne (1994): Mental Health Service Needs of Post-adoptive Families Martin Daly & Margo Wilson (1983): Sex, Evolution and Behavior (2nd edition) Martin Daly & Margo Wilson (1998): The Truth about Cinderella. A Darwinian view of Parental Love Tine Egelund, Anne-Dorthe Hestbæk (2003): Anbringelse af børn og unge uden for hjemmet. En forskningsoversigt Tine Egelund, Anne-Dorthe Hestbæk (2004): Små børn anbragt uden for hjemmet. En forløbsundersøgelse af anbragte børn født i 1995 Mark V. Flinn & Barry G. England (1995): “Childhood Stress and Family Environment” i Current Anthropology, Vol 36 No 5, December 1995 Keith C. Griffith (1991): The right to know who you are. Reform of Adoption Law with Honesty, Openness and Integrity Daniel B. Herman, Ezra S. Susser, Elmer L. Struening (1994): “Childhood Out-of-Home Care and Current Depressive Symptoms among Homeless Adults” i American Journal of Public Health (AJPH) vol 84, no 11, November 1994 Håkan Jönson (1995): Sammanbrott i familjehem Paul Kropp (1998): I’ll Be the Parent, You Be the Kid. The Hot Button Topics in Parenting Brent C. Miller, Xitao Fan, Mathew Christensen, Harold D. Grotevant, Manfred van Dulmen (2000): “Comparisons of Adopted and Nonadopted Adolescents in a Large, Nationally Representative Sample”, Child Development 71,5 Reuben Pannor, Annette Baran, Arthur D. Sorosky (1978): “Birth Parents Who Relinquished Babies for Adoption Revisited”, Family Process 17 Evelyn Burns Robinson (2000): Adoption and Loss. The Hidden Grief Bo Vinnerljung (1996): Fosterbarn som vuxna Michael Wierzbicki (1993): “Psychological Adjustment of Adoptees: A Meta-Analysis”, Journal of Clinical Child Psychology 22,4 Vi anbefaler våre medlemmer å gå til Forumet- Redd Våre Barn
Politisk program for barnevern på lokalplanI 2007 tok Erland Løken på Kongsberg initiativ til å få i stand et Det norske barnevernet er i sin helhet en katastrofe for barn og deres At intet positivt skjer på nasjonalt nivå bør imidlertid ikke hindre at Jeg forfattet derfor de første 17 av de nedenstående punktene til hva man I slutten av november 2010 har punkt 19 fått en liten utvidelse som Hvem som helst som finner noe nyttig i programmet, er naturligvis Marianne Haslev Skånland * Barnets vern / barnevern Norsk barnevern er i et alvorlig uføre. Det verste er alle tvangsfjerningene og den øvrige tvangen som familier utsettes for under trussel om tvangsfjerning av barna hvis familien ikke går med på barnevernets tiltak. Istedenfor å hjelpe barn som lever under uakseptable forhold og familier som ber om hjelp, går barnevernet løs på familier som om foreldre er barnas fiender, og tar barna med tvang bort fra foreldrene som barna elsker og som elsker barna. Til disse familiesprengningene bruker barnevernet et økende antall millioner, penger som anvendes til skade og ødeleggelse for barn istedenfor til hjelp, og som derfor er uten positiv virkning og blir et stadig større sluk. Barnevernets ideologi bygger på rene spekulasjoner uten grunnlag i virkeligheten. Barnevernet vegrer seg innbitt mot å sette seg inn i den virkelige forskningen, som viser at det er katastrofalt dårlige prognoser for barn som settes i fosterhjem eller på institusjoner. Å være under barnevernets omsorg gir barn sterkt forhøyet sannsynlighet for: • manglende opplevelse av lykke og mening under oppveksten, fordi barnet ikke får leve sammen med dem det har en naturgitt, gjensidig kjærlighet til og samhørighetsfølelse med, Slike dårlige fremtidsutsikter gjelder også for barn som tas fra sine foreldre ved fødselen. Det er altså ikke foreldrenes behandling av barna før omsorgsovertakelse som er grunnen til dårlig utvikling. Barnevernet bruker også ubeviste og direkte usanne påstander om både barn og foreldre, i sine rapporter, i fylkesnemnda og i retten. Barns egne ønsker om å være hos sin familie eller komme hjem til sin familie, blir oversett og motarbeidet av barnevernet. Barnevernet påfører barn under sin omsorg ytterligere lidelse ved å hindre at barnas sterke lengsel etter familien i noen grad kunne avhjelpes ved fri adgang for fosterbarn til å bestemme samvær med familien så ofte de selv vil. * Det som går under navn av barnevern i dag, svarer derfor ikke til navnet sitt. For å skaffe norske borgere et barnevern som verner og hjelper barn, trengs det en total renovasjon av barnevernet og en omlegging av retningslinjene som et barnevern skal arbeide etter. Viktige endringer må gjøres både i lovgivningen, saksgang og rettspraksis. Dette må gjøres på nasjonalt plan. Det er likevel mulig å gjøre omfattende forbedringer på kommunalt plan. En kommune bør sette i verk følgende tiltak: 1. Klientutvalg (KU) opprettes 2. KU setter seg inn i relevant forskning 3. KU instruerer barnevernet, med den pålitelige forskningen og sin plikt overfor kommunens innbyggere som grunnlag 4. KU fører pålitelig og grundig kontroll med hver enkeltsak 5. KU sørger for umiddelbar avslutning av omsorgsovertakelser og hjemføring av barn som ønsker det 6. KU søker aktivt innen familie eller familievenner hvis foreldrene ikke kan ta barnet hjem 7. KU registrerer hjemføringen av barnet som hastevedtak og reiser sak om permanent hjemføring 8. Rettsstatlige forhold innføres gjennom betaling av erstatning, oppreisning og nødvendig hjelp til familier som har vært splittet uten legitim grunn Betydelige midler frigjøres ved avvikling av den utstrakte fosterhjems- og institusjonsplasseringen som hittil har vært praktisert, og likeledes innspares store beløp til juridisk assistanse og saksomkostninger når tvangssaker skjæres ned til de få som det er reelt nødvendig å føre. Innsparte midler skal umiddelbart settes inn til hjelp for familier som får sine barn tilbakeført, samt til forskuttering av oppreisning og erstatning til barna og deres familier for deres lidelser. Som grunnytelse skal barna og familiene skattefritt tilføres det samme beløp som den barnetrygd som har vært tilbakeholdt eller overført til fosterfamiliers disposisjon i hele den tid et barn har vært under barnevernsomsorg. Klientutvalget utarbeider forslag til ytterligere kompensasjon som fremlegges for kommunestyret. 9. KU innfører prinsipper for sin saksbehandling av nye saker 10. Kun reelle sakkyndig-uttalelser skal benyttes 11. Sak om omsorgsovertakelse reises kun der det kan antas å foreligge beviselig, straffbar atferd fra foreldrene overfor barnet 12. Kun etterforskning foretatt av politiet skal føre til at det reises sak om omsorgsovertakelse 13. Barns viktige behov forøvrig dekkes ved assistanse til hjemmene 14. Saksbehandling ved potensiell tvangssak 15. Bortadopteringer foretas normalt ikke 16. Barnevern og annet personale skal samarbeide med foreldre ved nødvendig institusjonsplassering av barn 17. Kontakt og samvær mellom uteplasserte barn og foreldrene skal ikke hindres 18. Kontakt og samvær mellom uteplasserte barn og andre mennesker skal ikke hindres 19. KU skal bistå familiene i å få offentliggjort barnevernssakene sine Klientutvalget skal så langt det er mulig sørge for komparentopplysninger eller annen verifikasjon av både barnevernets og familiens versjon, eller bistå familien med å fremskaffe slik evidens. Assistanse med publisering kan skje gjennom at klientutvalget støtter fremstøt overfor avisene, men hvis avisene ikke trykker familienes beretninger eller ikke gjør dette på en tilfredsstillende måte, skal klientutvalget besørge egne publikasjoner trykket og distribuert til befolkningen, på kommunens bekostning. Klientutvalget skal også bistå familiene med utlegging på internett og publisitet om dette. Publisering foretatt av klientutvalget kan gjøres som et enkelt blad/tidsskrift, for eksempel 2 – 3 ganger i året når det foreligger aktuelle saker å publisere. I begynnelsen vil slik publisering koste kommunen en del. Etter hvert som barnevernets håndtering av saker blir brakt under kontroll, vil det imidlertid resultere i svært få omsorgsovertakelser og en økende mengde av saker der barnevernet gir positiv og forekommende hjelp som familiene ønsker. Da vil behovet for publisering av saker der familier har vært utsatt for utilbørlig behandling, bli beskjedent, og utgiftene gå tilsvarende ned. Vi anbefaler våre medlemmer å gå til Forumet- Redd Våre Barn
Til alle landets avisredaksjoner og leserneEtterlysning- Rune Nikolai, 16 år 
Rune Nikolai ble sist sett for ca 7 måneder siden før han tok på flukt fra en barnevernsinstitusjon etter at barnevernet valgte å opprettholde et tvangsvedtak som holdt han isolert fra Familie, venner og kjente- dette på tvers av de fagkyndiges råd om å la han flytte Hjem. I tiden som har gått er det ikke gjort noe oppriktig forsøk fra det offentliges side for å ta rede på hvor og hvordan Rune befinner seg foruten å storme Familiens Hjem til alle døgnets tider og i tide og utide ved hjelp av politi, selvfølgelig uten at det har ført til noen progresjon i “letingen” etter han. Dette er en henstilling på vegne av Runes Familie til avisene om å etterlyse han i håp om at det skal gi resultater slik at de kan få sikkerhet og ro omkring hans ve og vel. For validering av opplysningene etc. (gjelder bare media) kan dere kontakte meg (Bjørn Erik Bjorbekkmo- b.e.bjorbekkmo@runbox.no) eller Runes mor: fo1234on@gmail.com, tlf. 92815265 (sms) For Rune Nikolais Familie B.E Bjorbekkmo
ETTERLYSNINGDenne gutten heter Rune og er 16 år.
I desember 2010 flyktet han fra barnevernets tvang mot seg. Hverken barnevern eller politi har etterlyst ham offentlig. Han kan være i fare, men vi håper at så ikke er tilfelle. Dersom noen har sett ham eller vet noe ta kontakt snarest! Tlf. 99 12 67 20 KUN SMS! Rune: om du ser dette: ta kontakt. Familien
Kommunevalget til høsten- ikke HøyreJeg snakket nylig med en venn som har gode kunnskaper om barnevern og sammenhenger omkring denne ukulturen. 
Hun fortalte at hun hadde vært på Vinderen i Oslo for å handle (Vinderen er sterkt Høyredominert i politikken) Min venn sa: «Aldri mer Høyre». Mannen spurte: «Hvorfor det?». Hvorpå hun svarte: «Dere støtter jo dette forferdelige barnevernet, som sprenger Familier og ødelegger Barna». Høyremannen som hadde stoppet henne og en av de andre viftet foraktfullt med armene mot henne og kom med noen sinte fnys. Om denne episoden sa min venn og jeg samstemt og i kor til hverandre: Slik oppfører de seg altså, disse høyrepolitikerne som vil bestemme over andres liv. De er langfra interessert i opplysninger og kunnskap om hva de stadig flere milliardene de mater inn i barnevernets gap, i virkeligheten brukes til. Jeg vet ikke om det er så mye mer positivt å si om de andre partiene heller? Moral: Stem på det partiet med dårligst oppslutning og færrest stemmer, bare for å skape uro i “systemet” deres. Godt valg :)
 • Advokat Odd Rune Torstrup, advokat til kvinnen som nylig fikk medhold i Fylkesnemnda, er sterkt kritisk til barnevernet i Stavanger. Han ber foreldre med problemer vurdere nøye om de skal ta kontakt eller ei. • www.rogalandsavis.no barnevern, fusk, rettsikkerhet, sosinomer, overgrep, idioter, journalister, advokater, barnevern, fusk, rettsikkerhet, sosinomer, overgrep, idioter, journalister, advokater
 • Advokat Odd Rune Torstrup, advokat til kvinnen som nylig fikk medhold i Fylkesnemnda, er sterkt kritisk til barnevernet i Stavanger. Han ber foreldre med problemer vurdere nøye om de skal ta kontakt eller ei. • www.rogalandsavis.no barnevern, fusk, rettsikkerhet, sosinomer, overgrep, idioter, journalister, advokater, barnevern, fusk, rettsikkerhet, sosinomer, overgrep, idioter, journalister, advokater
 • Advokat Odd Rune Torstrup, advokat til kvinnen som nylig fikk medhold i Fylkesnemnda, er sterkt kritisk til barnevernet i Stavanger. Han ber foreldre med problemer vurdere nøye om de skal ta kontakt eller ei. • www.rogalandsavis.no barnevern, fusk, rettsikkerhet, sosinomer, overgrep, idioter, journalister, advokater, barnevern, fusk, rettsikkerhet, sosinomer, overgrep, idioter, journalister, advokater
 • Advokat Odd Rune Torstrup, advokat til kvinnen som nylig fikk medhold i Fylkesnemnda, er sterkt kritisk til barnevernet i Stavanger. Han ber foreldre med problemer vurdere nøye om de skal ta kontakt eller ei. • www.rogalandsavis.no barnevern, fusk, rettsikkerhet, sosinomer, overgrep, idioter, journalister, advokater, barnevern, fusk, rettsikkerhet, sosinomer, overgrep, idioter, journalister, advokater
 • Advokat Odd Rune Torstrup, advokat til kvinnen som nylig fikk medhold i Fylkesnemnda, er sterkt kritisk til barnevernet i Stavanger. Han ber foreldre med problemer vurdere nøye om de skal ta kontakt eller ei. • www.rogalandsavis.no barnevern, fusk, rettsikkerhet, sosinomer, overgrep, idioter, journalister, advokater, barnevern, fusk, rettsikkerhet, sosinomer, overgrep, idioter, journalister, advokater
Dødelighet blant barnevernsbarn kontra øvrig barnebefolkningI undersøkelseperioden mellom 1990 til 2001 døde det 702 Barn under offentlig “omsorg” Setter man dette tallet proposjonalt opp mot øvrig barnebefolkning vil man få sånn omtrent 8 ganger (dvs, hver gang det har dødd 10.000 barn i den alminnelige befolkningen har det dødd 80.000 barn under barnevern!) – DÈT er alvorlige tall og sier litt om hvor “vellykket” barnevern er. * Når en part slenger frem påstander i form av konklusjoner for så å bruke disse til å bevise premisser og forutsetninger bør vel de fleste skjønne at noe er galt. * Rapporten kan lastes ned her Inntil Folkehelseinstituttet eller noen andre sensurer den fra nett- igjen. Noe som minner meg på at jeg forsatt ikke har motatt noe svar på mitt brev av 2007 til Vefsn Kommune v/ barnevernet v/ Anne lise Bangsund: Jeg observerer med uro at Barnevernere har begått et «seminar» i Mosjøen ,uroen i seg selv hadde det ikke vært noen grunn til ,om ikke såkallt fagleder Anne lise Bangsund fra det såkalte barnevernet i Vefsn hadde fått komme med sine livsfarlige ,familiefiendtlige og inkompetente uttalelser totalt blottet for reell faglig tyngde eller nytenking. 1000 barn på Helgeland opplever familievold ifølge bl.a Anne Lise Bangsund i HA: http://www.helgeland-arbeiderblad.no/nyheter/article2400375.ece Hva er definisjonen på familievold? Inngår psykisk vold? Om det gjør det kan Anne Lise Bangsund kontakte meg for en samtale Irritabilitet og uro, forsinket utvikling, angst, depresjoner og redd for å være alene er ifølge Anne Lise Bangsund symptomer vi må se etter da disse -ifølge samme person ,indikerer at bærerne er utsatt for VOLD! På hvilken bakgrunn og dokumentasjon er disse «symptomene» fremkommet i denne sammenheng? Alle og noen av disse «symptomene» finner man blant både voksne og barn over tid opptil gjentatte ganger i livet og hos noen kronisk ,det betyr ikke først og fremst at de blir eksponert for vold av noe slag Irritabilitet og uro -er 99% hverdagslig og et tegn på at personen har følelser og lar seg påvirke av disse og ytre impulser fra omgivelsene sine -er ofte, og en «tilstand» som oppstår hyppig i barnefjerningssammenheng Forsinket utvikling ber jeg deg Anne Lise Bangsund å definere her. Redd for å være alene -hvem har vel ikke vært det ,noen er det gjennom hele livet -«symptomet» opptrer i barnefjerningssammenheng, som konsekvens! Angst og depresjoner -er ifølge legevitenskapelig forskning «vår tids nye folkesykdommer» -oppstår bl.a helt vanlig og nærmest som en naturlig -dog påført konsekvens i barnefjerningssammenheng. Konsentrasjonsvansker -er vel en klinisk tilstand med uendelig mange og komplekse årsaksforhold -oppstår også veldig ofte ,nærmest obligatorisk i barnefjerningssammenheng Jeg finner grunn til å advare Altså: er dette en strategi på å forsøke å fornye gamle argumenter og legitimere bruken av «symptomer» med sikte på å ta nye og enda flere barn fra deres hjem. På hvilken bakgrunn og kompetanse bygger du utleveringen av disse symptomtegnene på Anne Lise Bangsund ? Kan du vise til noen som helst forskning ,rapporter av noen kvalitet eller noe som helst annet som gir grunnlag for å tro annet enn at du er ute etter å gjøre deg selv og andre uunnværlig i barnevernssammenheng og å tilføre ditt «departement» mer «arbeid». Observerer også at du apellerer til folks omtanke for barn ,i kjent stil. Jeg har ved en anledning møtt mennesker du finner «bedre skikket» og det kan jeg si ;jeg hadde ikke frivillig overlatt hamsteren min til sånne etter det som fremkom der -og senere! Flere personer inklusive meg selv vil beskrive fremgangsmåten til barnevernet i vefsn og deres støtteaktører som utøvende kollektiv psykopati. Jeg har desverre opplevd den svært negative erfaringen det er for alle som ønsker å få leve ifred ,å oppleve deg og dine kolleger invadere hjem og privatliv -etterhvert uten noen dokumenterbar eller annen rasjonell grunn. Jeg vet ikke om jeg noen gang kommer til å kunne klare å fri meg helt fra det du og dine kolleger har påført og fortsetter å påføre de jeg er glad i ,men jeg lærer å leve med det hver dag ,gjør du -dere ? Det som gjør det hele uvirkelig og skremmende er det faktum at dette har fått holde på så lenge med «aksept» fra bekvemt ignorante og unnlatende arbeidsgiveres velsignelse. «Plikt til å undersøke alle bekymringsmeldinger» Leser også at du byr på anonymitet Slik er ditt bud på anonymitet ikke mye verdt, foruten om noen skulle ønske å gjemme såkallte «hevnemeldinger» bak den og at dere støtter dette. Ja det at dere er opptatt av anonymitet har jeg også selv erfart. De eneste jeg vet dere anonymiserer utenom dere selv og nevnte «hevnere» er foreldre, slekt og venner, da fra de barna dere fjerner og isolerer. Utfra vilket pedagogisk vurderingsgrunnlag kommer dere frem til og finner det hensiktsmessige ved iversettelse av slike «tiltak»? Hvemsomhelst fra den såkallte barnevernsavdelingen i Vefsn Kommune eller deres “arbeidsgivere” er hjertelig velkommen til å svare på dette brevet- b.e. bjorbekkmo Avdøde John Alvheim har gitt ut 10 bud/regler for Til slutt: Min sosiale status er endret etter at dette brevet ble påbegynt. Barna fikk allikevel ikke komme hjem . . . .. Barnevern Oppdatering: Brevet første gang sendt
Dialog mellom yrkesbrødreFor en tid tilbake snakket jeg med en journalist i VG om medias totale fravær når det gjelder barnevernets systematiske og hensynsløse maktmisbruk og overgrep mot voksne, unge og barn. Han svarte følgende, som fikk meg til å sperre opp øynene. Ovenstående er ikke selvopplevd, men jeg kjenner kilden.
Og så var det Verdidebatt.no- igjenDet er jo ventet at sensuridéene til Vårt Land skulle avspeile seg mer på Verdidebatt.no. Både med tanke på hvor politisk korrekt avisen har vert og at de i det gamle forumet sitt, sensurerte barnevernskritikk. En del moderering og krav til ordnet debatt og det å holde seg til tema, bør man ha. Problemet oppstår når man stiller krav til at visse saker ikke får kritiseres. Eller at vanlige folk får krav om å dokumentere sine påstander der debattens ledere ikke liker meningene. Mens annen debatt får være fri for dokumentasjon. Meninger er jo heller ikke nødvendigvis dokumenterbare. Derfor går det ikke an å ha dokumentasjonskrav i en debatt. Et verre problem er at varslere (whistleblowers) ikke alltid kan dokumentere det de er vitner til. Dokumentasjonskrav er å forkaste et vitnes informasjon. Stiller vi dokumentasjonskrav i religiøse debatter, så ser man enda tydligere hvor galt det blir. Krav om å dokumentere Gud for å få ytre seg, er jo absurd. Tro kan ikke dokumenteres. Hva med politiske ideologier – kan de dokumenteres. Vel, om man kunne dokumentere en politisk ideologi, så ville de andre ideologiene blitt meningsløse, og ingen hadde giddet forholde seg til dem. Men slik er det jo åpenbart ikke. Det finnes en mengde ideologier som folk tror på, og som kjemper mot hverandre. En annen side av saken er at dokumentasjon er gjerne en krevende “øvelse”. dermed diskrimineres folk som ikke er dyktige på å samle statistikk, vitner og forskning. Det vil i praksis fungere som hersketeknikk overfor de som ikke har samme ressurser- eller statistikk- og forskningsinteresser som “eliten”. Det vil altså ofte være totalt forkastelig å kreve dokumentasjon for meningsytringer. Det er også hyklerisk da man ikke har slike krav til seg selv. ALLE ytrer meninger de ikke kan dokumentere. Jeg siterer fra Facebook:
Er det lett å tilbakevise påstanden om kidnapping? Antropologisk og historisk finner man at barn tilhørte mor eller mor/far. Videre finner man at om dette overhode ikke fungerte, så tok eventuelt familien affære. Kort sagt finnes det en naturlig rettighet utfra lovmessigheten man finner i naturen/biologien. Den sier: Barn tilhører familien! Det skal nermest ikke være et eneste antropologisk tilfelle hvor barnet ikke tilhører mor, eventuelt med flere (far). (Frhetens kår. S. 42) Historisk og antropologisk er altså det biologiske prinsipp en nærmest absolutt naturlig rettighet. Da er det på tide å legge inn en definisjon på kidnapping. Ut fra det som er skrevet over, vil kidnapping være å ta barn fra foreldre/familie. Nettopp dette er beskyttet av FNs menneskerettigheter: Barns rett til biologisk familie. Samt familiens rett til barna. Dette er også beskyttet av de europeiske menneskerettighetene. F.eks art. 8. Avvikerideologien i Norden (makteliten) er imidlertid at kjønn er en sosial konstruksjon. (Jfr serien “Hjernevask” på NRK. Se også Mensaprisen .) Dermed er også familien det. Den bygger jo på kjønn – heterofile mor og far. En sosial konstruksjon kan ikke ha nærmest absolutte rettigheter. Eliten i Norge har altså en menneskerettighetsbrytende familieideologi, som det propaganderes for. Selvsagt så forsiktig at ikke folket vender seg mot eliten. Barnemishandling Problemet med barnevernet er imidlertid at det svært sjeldent kan påvises mishandling av barn. (ssb.no) I tillegg kommer at man vet ikke hva som er best for barn . Mantraet “barnas beste” er altså IDEOLOGI. Likevel tar man barna. Likevel tillater domstolene dette å skje. Da har vi et stort naturrettslig problem! Da er vi tilbake til definisjonen på barnekidnapping: Kidnappet er det barn som mot familiens vilje er fjernet fra familien. Dette har vert gjeldende norm og etikk i alle tusen år. For de som skjønner hva logikk egentlig dreier seg om: Hva er her bevist? Jo, at det såkalte barnevernet kidnapper tusenvis av barn. Jeg har vist at de som administrerer “moder Norge” er kriminelle i en naturrettslig kontekst mht familiene og barnas rett til familien. Motparten forsøker seg systematisk med mantraet om at man må jo tenke på “barnets beste”. Statistikken for barnevernsbarn er imidlertid forferdelig. Statistikken for adopterte er ille. Statistikken for påstått for dårlige foreldre er bedre. Med det har man litt av forklaringen på hvorfor tusenvis av foreldre bruker f.eks Facebook for å kritisere det såkalte barnevernet. Barna og familiene skades av storsamfunnets politimakt. Så, hvorfor ikke gjøre “barnas beste” til mer enn tomt babbel?! F.eks ved å respektere familienes menneskerettigheter. Eller enda bedre uttrykt: Respekter de såkalte negative rettigheter som handler om naturlige rettigheter til frihet fra storsamfunnets overgrep. A. Holta
Politisk program for barnevern på lokalplanI 2007 tok Erland Løken på Kongsberg initiativ til å få i stand et politisk program for barnevern på lokalplan, til bruk for et nytt, politisk parti som ville prøve å starte opp, og han ba meg om punkter til et slikt program. Det norske barnevernet er i sin helhet en katastrofe for barn og deres familier, og alt må gjøres på nytt innen både lovgivning, rettsordningen, praksis, organisering og opplæring av både barnevernet og deres allierte profesjoner, hvis man noen gang skal få et reelt barnevern istedenfor dagens system med forfølgelse, fangetilværelse og langvarige lidelser og livsødeleggelse for et stort antall barn og deres familier. Både lovgivning, praksis og rådende ideologisering går imidlertid i gal retning. At intet positivt skjer på nasjonalt nivå bør imidlertid ikke hindre at lyse hoder, som skjønner at noe er galt og setter seg inn i virkeligheten, arbeider for omlegginger på lokalt plan og i borgernes bevissthet. Alene eksistensen av et lokalpolitisk initiativ til å gjøre noe praktisk og nært for å beskytte i det minste noen barn fra myndighetenes galskap, kan sette mot i de forfulgte, og kanskje vekke enkelte naïve medmennesker til å begynne å fundere over hva det nåværende barnevernets overflate skjuler, og prøve å demme opp for den alarmerende utviklingen. Jeg forfattet derfor de første 17 av de nedenstående punktene til hva man kunne fremme som forslag i den enkelte kommune. Nina Hauge bidro med momenter til innledningen. Erland Løken la det frem som forslag i partiet “Folkevett” på Kongsberg, som vedtok det den 7. juni 2007. Det nåværende punkt 19 ble lagt til og vedtatt 4. oktober 2007. Flere av punktene ble tatt opp av foreningen Danmarks Børn, som arbeider mot avsporingene i barnevernet i Danmark, som er av samme art som de norske. Fra Danmarks Børn har jeg senere hentet nedenstående punkt 18, som jeg kilte inn rett etter punkt 17 fordi det passer best der. Hvem som helst som finner noe nyttig i programmet, er naturligvis velkommen til å bruke det hele eller deler av det som sitt eget! Marianne Haslev Skånland Bergen 11. november 2010 Barnets vern / barnevern Norsk barnevern er i et alvorlig uføre. Det verste er alle tvangsfjerningene og den øvrige tvangen som familier utsettes for under trussel om tvangsfjerning av barna hvis familien ikke går med på barnevernets tiltak. Istedenfor å hjelpe barn som lever under uakseptable forhold og familier som ber om hjelp, går barnevernet løs på familier som om foreldre er barnas fiender, og tar barna med tvang bort fra foreldrene som barna elsker og som elsker barna. Til disse familiesprengningene bruker barnevernet et økende antall millioner, penger som anvendes til skade og ødeleggelse for barn istedenfor til hjelp, og som derfor er uten positiv virkning og blir et stadig større sluk. Barnevernets ideologi bygger på rene spekulasjoner uten grunnlag i virkeligheten. Barnevernet vegrer seg innbitt mot å sette seg inn i den virkelige forskningen, som viser at det er katastrofalt dårlige prognoser for barn som settes i fosterhjem eller på institusjoner. Å være under barnevernets omsorg gir barn sterkt forhøyet sannsynlighet for: • manglende opplevelse av lykke og mening under oppveksten, fordi barnet ikke får leve sammen med dem det har en naturgitt, gjensidig kjærlighet til og samhørighetsfølelse med,• manglende deltakelse i slektens familieliv, med høytidsdager og begivenheter som gir fellesskap og naturlig basis for eget familieliv, Slike dårlige fremtidsutsikter gjelder også for barn som tas fra sine foreldre ved fødselen. Det som går under navn av barnevern i dag, svarer derfor ikke til navnet sitt. For å skaffe norske borgere et barnevern som verner og hjelper barn, trengs det en total renovasjon av barnevernet og en omlegging av retningslinjene som et barnevern skal arbeide etter. Viktige endringer må gjøres både i lovgivningen, saksgang og rettspraksis. Dette må gjøres på nasjonalt plan. Det er likevel mulig å gjøre omfattende forbedringer på kommunalt plan. En kommune bør sette i verk følgende tiltak: 1. Klientutvalg (KU) opprettes Kommunen skal ha et klientutvalg som fullt ut skal være ansvarlig for det kommunale barnevernets handlinger og uttalelser. Klientutvalgets instruksjonsmyndighet overfor barnevernet skal ikke delegeres, hverken til barnevernet eller til andre instanser eller personer. 2. KU setter seg inn i relevant forskning Klientutvalget pålegges som plikt å arbeide med å sette seg inn i, og oppdatere seg om, forskning (en del av den internasjonal) om hvordan det statistisk sett går med barn som underkastes barnevernets ulike tiltak. I denne plikten inngår å skille nøye mellom på den ene side undersøkelser, rapporter og lærestoff produsert av barnevernet selv og deres tilknyttede profesjoner, og på den andre siden faglitteratur som stammer fra pålitelig forskning utført med gyldig vitenskapelig metode mht statistikk, utvalg, kontrollgrupper, hypoteseoppstilling og hypoteseprøving.3. KU instruerer barnevernet, med den pålitelige forskningen og sin plikt overfor kommunens innbyggere som grunnlag Klientutvalget pålegges som plikt å legge den pålitelige forskningen til grunn for sine instrukser til barnevernet i enkeltsaker. Klientutvalget har plikt til hele tiden å være seg bevisst at deres og kommuneadministrasjonens overordnede oppgave ikke er å beskytte kommunens ansatte uavhengig av hva disse gjør, men å sørge for at kommunens innbyggere får service og tjenester som de har krav på fra kommunens ansatte og ikke opplever overgrep fra dem. 4. KU fører pålitelig og grundig kontroll med hver enkeltsak Klientutvalget pålegges også å sette seg grundig inn i alle enkeltsaker, herunder innkalle så vel foreldre som barn i talefør alder til møte hvor hverken barnevernet eller eventuelle fosterforeldre, beredskapsforeldre, psykologisk sakkyndige eller andre utenforstående skal tillates å være til stede. Klientutvalget skal føre nøyaktig referat over familiens egen versjon av sin sak og undersøke om det fins bevis for hver enkelt av barnevernets påstander. Referatet skal forelegges foreldrene, og barn over en bestemt alder, til godkjenning eller korreksjon. Det skal gjøres båndopptak eller videoopptak, og familien skal ha kopier av disse. 5. KU sørger for umiddelbar avslutning av omsorgsovertakelser og hjemføring av barn som ønsker det Det som i dagens situasjon haster mest, er å få hjem ethvert barn som er under kommunens omsorg og som selv vil hjem. For hvert enkelt barn under kommunens omsorg skal klientutvalget umiddelbart hente barnet til møte i klientutvalget. Likeledes skal klientutvalget kontakte barnas foreldre. Klientutvalget skal både holde samtale med barnet og foreldrene separat, og la dem være til stede sammen. Herunder skal klientutvalget få klarlagt om det er så at barn og foreldre ønsker gjenforening. Klientutvalget skal gjøre det helt klart for foreldre og især for barna at de ikke risikerer straff eller sanksjoner ved å velge å komme hjem. Klientutvalget skal påse at barn som ønsker å komme hjem, blir skjermet fra påvirkning, mishag, betingelser eller krav fra barnevernet og fosterforeldre/institusjonspersonale. Slik skjerming skal, der det overhode er mulig, skje gjennom at klientutvalget personlig bringer barnet hjem umiddelbart, og likeledes personlig drar til barnets tidligere oppholdssted i fosterhjem, beredskapshjem, institusjon eller annensteds, pakker barnets ting og besørger disse fraktet eller sendt til barnet. Eventuelle kjæledyr barnet har i fosterhjemmet/institusjonen, skal bringes til barnet umiddelbart. 6. KU søker aktivt innen familie eller familievenner hvis foreldrene ikke kan ta barnet hjem Hvis det fins barn under kommunal omsorg som ønsker å komme hjem til sin egen familie men hvor foreldrene begge er døde, i fengsel, eller så alvorlig syke at de selv finner at de er ute av stand til å ha barnet boende hos seg for tiden, skal klientutvalget aktivt søke ut andre av barnets slektninger eller familiens nære venner som barnet ønsker å bo hos og som er villig til å ha barnet boende inntil foreldrene eventuelt kan ta barnet hjem til seg. I valget mellom flere slektninger/familievenner skal klientutvalget velge den/de som vil bidra i sterkest grad til at barnet så ofte som mulig og så ofte som barnet ønsker, får besøke eller være sammen med sine foreldre og øvrige slekt. 7. KU registrerer hjemføringen av barnet som hastevedtak og reiser sak om permanent hjemføring Fordi særs uheldig lovgivning dessverre gjør det umulig for kommunen å uten videre oppheve et vedtak om at et barn er under barnevernets omsorg, skal klientutvalget registrere hjemføringen av barn som et akuttvedtak, og klientutvalget skal så umiddelbart reise sak for fylkesnemnd, eventuelt domstol, med påstand om at hjemføringen skal være permanent og at kommunens myndighet over barnet opphører. Ved føring av saken for fylkesnemnd/domstol skal kommunen gjøre det klart at fortsatt tilbakeholdelse av barnet utenfor egen familie er så skadelig for barnets situasjon, utvikling og fremtid at akuttvedtaket om midlertidig plassering av barnet i egen familie vil bli opprettholdt inntil permanent vedtak om det samme foreligger. Ved prosedering av saken skal kommunen ikke benytte kommuneadvokat eller andre advokater som tidligere har representert noen kommune i saker hvor kommunen har gått inn for omsorgsovertakelse eller andre tvangstiltak. Kommunen skal engasjere en advokat som ikke i noen tidligere sak har prosedert for omsorgsovertakelse, og som aktivt og uten reservasjon argumenterer for hjemføring. Alternativt skal klientutvalget selv fungere som kommunens prosessfullmektig ved tilbakeføringssaken. Kommunen skal ikke tillate barnevernet å møte som partsrepresentant i saken, det er klientutvalget som skal representere kommunen. 8. Rettsstatlige forhold innføres gjennom betaling av erstatning, oppreisning og nødvendig hjelp til familier som har vært splittet uten legitim grunn I majoriteten av sakene har barn vært fjernet fra sin familie og sitt hjem uten gyldig og saklig grunn og holdt borte fra familien uten legitim grunn. I alle slike saker der det har vært truffet tiltak på basis av påstander om faktiske forhold og omstendigheter som senere viser seg å savne grunnlag, skal det som fast rutine betales oppreisning og erstatning, uten at de skadelidte barn og familier skal behøve å reise erstatningssak. Dette vil være analogt til utholdt varetekt i saker hvor vedkommende senere ikke blir straffedømt. Betydelige midler frigjøres ved avvikling av den utstrakte fosterhjems- og institusjonsplasseringen som hittil har vært praktisert, og likeledes innspares store beløp til juridisk assistanse og saksomkostninger når tvangssaker skjæres ned til de få som det er reelt nødvendig å føre. Innsparte midler skal umiddelbart settes inn til hjelp for familier som får sine barn tilbakeført, samt til forskuttering av oppreisning og erstatning til barna og deres familier for deres lidelser. Som grunnytelse skal barna og familiene skattefritt tilføres det samme beløp som den barnetrygd som har vært tilbakeholdt eller overført til fosterfamiliers disposisjon i hele den tid et barn har vært under barnevernsomsorg. Klientutvalget utarbeider forslag til ytterligere kompensasjon som fremlegges for kommunestyret. 9. KU innfører prinsipper for sin saksbehandling av nye saker Ved siden av tilbakeføring av barn som nå holdes borte fra sine familier, er det meget viktig å få kontroll over barnevernets fortsatte virksomhet og hindre nye uberettigede og skadelige omsorgsovertakelser. Klientutvalget skal derfor i alle saker der barnevernet akter å bruke tvang, behandle sakene i forkant, etter følgende prinsipper: 10. Kun reelle sakkyndig-uttalelser skal benyttes Det skal ikke gjøres bruk av psykologfaglige utredninger eller vurderinger, da slike ikke har saklig eller vitenskapelig grunnlag. Sakkyndige somatisk-medisinske vurderinger kan benyttes for å klarlegge et barns medisinske behov for hjelp til foreldrene ved sykdom eller handikap hos barnet. 11. Sak om omsorgsovertakelse reises kun der det kan antas å foreligge beviselig, straffbar atferd fra foreldrene overfor barnet Mishandling, overgrep eller skadelig grad av vanskjøtsel av barn er dekket av den alminnelige straffelov, og det er kun slik straffbar atferd fra foreldrenes side som skal kunne gi grunnlag for å reise sak om tvangsmessig omsorgsovertakelse. En slik omsorgsovertakelsessak føres uavhengig av en eventuell straffesak men det skal stilles analoge krav til sakens form og til bevisbarhet. 12. Kun etterforskning foretatt av politiet skal føre til at det reises sak om omsorgsovertakelse Enhver påstand fra barnevernets side om slik straffbar atferd fra foreldrenes side skal etterforskes av politiet. Krav til klarlegging av påstandsinnhold skal være som standard i straffesaker. Påstandene skal spesifiseres: Hvem har begått den straffbare atferd, hva består den i, hvordan, når, hvor, over hvor lang tid er den begått. Dette vil være analogt med krav som stilles til en tiltalebeslutning i en ordinær straffesak. Kun hvis det finnes bevis som tilfredsstiller politiets vurderinger av straffbarhet og kan antas å ville føre til fellende dom i en rettergang, skal det kunne reises omsorgsovertakelsessak. 13. Barns viktige behov forøvrig dekkes ved assistanse til hjemmene I alle andre tilfeller hvor forholdene for et barn ikke er fullt tilfredsstillende, skal barnevernet kun tillates å tilby realistisk hjelp av typer som familiene ønsker. I tillegg skal barnevernet støtte og assistere foreldre overfor f.eks skoler eller barnehager med å påtale uheldige forhold der som påfører et barn skade, plage eller lidelse. 14. Saksbehandling ved potensiell tvangssak I en potensiell tvangssak skal foreldre og barn innkalles til møte i klientutvalget på tilsvarende måte som angitt i punkt 5, og det føres nøyaktig referat og gjøres opptak slik som angitt i punkt 4. Referat skal forelegges familien til godkjenning eller korreksjon. 15. Bortadopteringer foretas normalt ikke Det skal ikke foretas bortadopteringer av barn under barnevernets myndighet, hverken til fosterforeldre eller til andre, unntatt i de sjeldne tilfellene hvor begge foreldre er døde og øvrig slekt ikke finnes. Prognosene for adoptivbarn er bedre enn de for fosterbarn, men også adoptivbarns prognoser er dårligere enn selv oppvekst under vanskelige forhold hos egne foreldre. Suksess eller mislykkethet i forholdet mellom adoptivbarn og adoptivforeldre ligner sterkere forholdet mellom partnere i parforhold enn forholdet mellom biologiske barn og foreldre. Også forskningen som viser dette underslås av barnevernet. Den uttalte politikk og lovgivning med å fremme bortadoptering av barn under barnevernet er nok en gang et dårlig skjult forsøk fra myndighetenes og barnevernets side på å velte over på foreldrene skyld for problemer som i realiteten skyldes at barnet er fratatt sin egen familie. 16. Barnevern og annet personale skal samarbeide med foreldre ved nødvendig institusjonsplassering av barn I saker der et barn utviser så ustyrlig eller kriminell atferd at foreldrene selv mener de ikke makter å ha barnet boende hjemme, kan barnet plasseres mot sin egen vilje på institusjon for så lenge som foreldrene finner det nødvendig. I slike tilfeller skal både barnevernet og institusjonspersonalet samarbeide med foreldrene og fullt ut medvirke til at hyppigst og tettest mulig kontakt mellom barnet og foreldrene opprettholdes. Foreldrene har da rett til når som helst å oppsøke sitt barn, ha samvær med barnet, til å ha telefon- og brevkontakt med barnet, og til å oppheve institusjonsplasseringen. 17. Kontakt og samvær mellom uteplasserte barn og foreldrene skal ikke hindres Barn som er plassert utenfor foreldrehjemmet skal ikke kunne hindres i å ha all den telefonkontakt de selv og deres foreldre ønsker, innbefattet over mobiltelefon. Det skal også være vanlige samvær mellom foreldrene og barna etter samme mønster som i barnefordelingssaker, minst én ettermiddag i uken og annenhver week-end. 18. Kontakt og samvær mellom uteplasserte barn og andre mennesker skal ikke hindres Barn som er plassert utenfor foreldrehjemmet skal ikke kunne hindres i å ha all den normale kontakt med andre barn og andre mennesker som de selv og deres foreldre ønsker. 19. KU skal bistå familiene i å få offentliggjort barnevernssakene sine Klientutvalget skal aktivt bistå familier som har vært gjenstand for omsorgsovertakelser eller andre negative handlinger fra barnevernets side, med å få offentliggjort barnevernssakene sine, såfremt familien ønsker dette. Klientutvalget skal så langt det er mulig sørge for komparentopplysninger eller annen verifikasjon av både barnevernets og familiens versjon, eller bistå familien med å fremskaffe slik evidens. Assistanse med publisering kan skje gjennom at klientutvalget støtter fremstøt overfor avisene, men hvis avisene ikke trykker familienes beretninger eller ikke gjør dette på en tilfredsstillende måte, skal klientutvalget besørge egne publikasjoner trykket og distribuert til befolkningen, på kommunens bekostning. Klientutvalget skal også bistå familiene med utlegging på internett og publisitet om dette. Publisering foretatt av klientutvalget kan gjøres som et enkelt blad/tidsskrift, for eksempel 2 – 3 ganger i året når det foreligger aktuelle saker å publisere. I begynnelsen vil slik publisering koste kommunen en del. Etter hvert som barnevernets håndtering av saker blir brakt under kontroll, vil det imidlertid resultere i svært få omsorgsovertakelser og en økende mengde av saker der barnevernet gir positiv og forekommende hjelp som familiene ønsker. Da vil behovet for publisering av saker der familier har vært utsatt for utilbørlig behandling, bli beskjedent, og utgiftene gå tilsvarende ned. Vi anbefaler våre medlemmer å gå til Forumet- Redd Våre Barn
| |||||||||||
