I går var det finansdebatt i Stortinget og som Senterpartiets finanspolitiske talsperson holdt jeg vårt hovedinnlegg. Dette var det jeg sa:

Resultatet av en lang tidsperiode med internasjonal tilrettelegging av spekulativ finansøkonomi resulterte i finanskrise. Nasjonalstaten måtte gripe inn, og resultatet er en alvorlig, tyngende statsgjeldskrise i mange toneangivende vestlige land. Forslag til løsninger gir så byrder for folk flest på en måte som skaper sosial uro. Dette kommer ikke overraskende. Tidligere leder Strauss-Kahn i Det internasjonale pengefondet foredro nettopp dette på en sterk og urovekkende måte på et fullsatt møte i regjeringskvartalet rett etter at finansminister Sigbjørn Johnsen hadde tiltrådt.

Statsgjeldskrisa går nå over i en enda mer alvorlig fase, nemlig en politisk krise i flere land innenfor Den europeiske union. Vi må derfor nå, fra denne talerstol, snakke mer om vilkårene for et levende og sterkt folkestyre. På kort tid har både det såkalte markedet og i praksis krav og uttalelser fra den tyske kansler og den franske president medvirket til både regjeringsskifte og innsetting av teknokratiske styrer i Hellas og Italia. Det er sjølsagt gode grunner til begge regjeringsskiftene, men de er like fullt alvorlige og tankevekkende.

I sin form er demokratiet en ung samfunns- og styringsform, men spesielt etter andre verdenskrig har demokratiet oppnådd hegemonisk status. Alle alternativer har blitt sett på som verre. Men nå ser vi at reelt og livskraftig folkestyre krever et sunt og bærekraftig økonomisk grunnlag. Spesielt statsfinansene bør være i orden, og stater bør ikke være gjeldsslaver.

Den første amerikanske finansminister, Alexander Hamilton, sa at vedvarende opphoping av gjeld er «perhaps the natural disease of all governments.» I mange land har dette slått til, men ikke i alle. Dette kommer et stykke på vei av hva slags normer og verdier som er utbredt i de aktuelle land. Det er slående at f.eks. Skandinavia utmerker seg med relativt sett bedre statsfinanser enn mange andre over lange tidsrom. Kan hende er dette en undervurdert side ved den nordiske modellen, som igjen påvirker vilkårene for folkestyre positivt.

Den pågående krisa tvinger fram bevissthet og tenkning om slike sammenhenger. Krisetider er krevende, men de gir også store muligheter for revitalisering av det demokratiske ordskiftet. Større utfordringer krever større prinsipielle debatter og mer tydelige valg i vanskelige situasjoner. Dette er Senterpartiet glad for. Realøkonomi og mer nøktern, flittig menneskelig atferd bør kunne få bedre vekstvilkår etter en uvirkelig jappetid. Grunnleggende spørsmål er: Hva vil vi med Norge? Hva er Norge uten skipsfarten? Hva er Norge uten treforedling? Dette er gode eksempler. Det må bli større frimodighet for å stille slike spørsmål og angi svar. Partiene må vise tydeligere hva de vil.

Finans-, klima- og matvarekrise er det internasjonale samfunnets største utfordringer. Klimakrisa er grunnleggende sett spørsmålet om karbonmengden i atmosfæren. Det er de store utslippene av fossilt karbon som skaper problem. Fornybart karbon, derimot, er en del av det økologiske kretsløp og er naturlig.

IEA, Det internasjonale energibyrået, skriver i sin årlige rapport om verdens energiframtid at «døren til togradersmålet er i ferd med å lukkes». Budskapet er at det haster svært mye med å sette i gang med effektive utslippskutt. Dieter Helm, leder av EUs rådgivende panel for klimakutt, sier at «togradersmålet er allerede løpt fra oss». Han sier at det er «en illusjon at Kyoto-avtalen har ført til kutt», og at «Kyoto-avtalen er som skapt for å få EU til å se bra ut».

Videre sier han:

«Avtalen måler produksjon av utslipp, ikke konsum av utslippskrevende varer.»

Kina, som produserer, kommer dårlig ut, mens storforbrukere av importvarer kommer bedre ut.

Hans forslag til løsning er forskning og utvikling.

I Norge har vi heller ikke noe alternativ til å utvikle ny teknologi. Det er mange ideer rundt på laboratorier, universiteter, forskningssentra og i selskaper, og som folkevalgte i Norge har vi mulighet til å skape et foregangsland. Men det krever kraftsamling – kraftsamling både i forsknings- og utviklingspolitikken og i næringspolitikken. Hva er viktigst å få gjort noe med? Ett av svarene må etter Senterpartiets mening være å skape foretaksøkonomisk lønnsomhet for at fornybart karbon kan erstatte noe av det fossile karbonet i nødvendige varer som folk trenger. Til det trengs altså forskning og utvikling samt det som regjeringa har satset på i det siste: investeringsstøtte, miljøteknologi for å kommersialisere gode, framtidsretta teknologier, og ikke minst avgiftsbelegging av fossilt karbon slik at fornybart karbon blir lønnsomt å dyrke, høste og foredle. Bioraffinerier må bli fokuset, ikke oljesand.

Foredling av våre fornybare naturressurser til stadig mer verdifulle nødvendige produkter krever kunnskapsrik ungdom og langt bedre kommunikasjoner. Dagens regjering har gjort langt mer enn før for å forbedre kommunikasjonene. Det offentlige må investere mer for å redusere avstandskostnadene til dette nordlandet – dette landet langt mot nord. Hele landet må kobles bedre sammen. Det er i distriktene naturressursene finnes og må foredles. For Senterpartiet er ikke offentlig-privat samarbeid noe alternativ. En rik stat låner ikke dyrere penger fra private. For Senterpartiet er ikke bygging av havner, jernbaner og statlige veier i regi av egne statlige selskaper alternativet. Slik bygging må være under folkevalgt styring. Vi skal knytte hele vårt grisgrendte land bedre sammen. Det er et mandat de fleste i denne sal har med seg fra dem vi skal være ombud for.

Folketrygden er regelstyrt. Kostnadsøkninger på det området er enormt. Slik vårt budsjettsystem er, blir de økte utgiftene våre bare ført inn i konsekvensjustert budsjett, og nødvendige penger bevilges. Alternativet til dagens budsjettsystem for kommunikasjoner kunne jo være at også Nasjonal transportplan på prosjektnivå tas inn i budsjettet som en konsekvensjustering. Det vil gjøre Nasjonal transportplan-prosessen mer avgjørende, og nødvendige investeringer vil konkurrere langt bedre om knappe ressurser i forhold til driftsmessige utgifter. Hovedpoenget er: Nytenkning må til for å stå bedre rustet for bl.a. framtidas mer krevende internasjonale konkurransesituasjon.

Det kommende lønnsoppgjøret blir svært viktig. Jeg har merket meg som et stort, stort tankekors det Fellesforbundets leder, Arve Bakke i Dagens Næringsliv i går, 23. november, kommenterte om anslaget for lønnsoppgjøret i 2012, som er på 4 pst.. Der sier Bakke:

«Hvordan i herrens navn kan dere da tro at vi som er frontfaget skal kreve 3,5 prosent?»

Det blir krevende for regjeringa – ja! Men rød-grønne partier har større troverdighet på dette området ut fra erfarte, leverte resultater. Rød-grønne regjeringer står for en sterk, men ansvarlig fagbevegelse, for samordna oppgjør, for trepartssamarbeid og rettferdig fordeling av inntektene fra hardt arbeid. Med mer av Høyre- og Fremskrittsparti-politikk blir ikke svaret dempet lønnsvekst. Det ser vi f.eks. dersom en privatiserer mer i helsesektoren. En får en større lønnskamp og økte lønnskostnader. Større vekt på lokale lønnsoppgjør gir også større kraft i å sprenge ulike tariffer. Derfor: Den store utfordringa knyttet til lønnsdannelsen har vi erfart at rød-grønne partier er bedre egnet til å takle – og takk og pris for det!

Til slutt: Finansministeren har lagt fram et stramt budsjett. Det er solid, det gir troverdighet, det er et budsjett i ei brytningstid. Få vet hva som vil være situasjonen til neste sommer. Derfor er større nøkternhet nødvendig, også i det offentliges bruk av penger til drift av Norge framover. Det kreves altså strengere prioriteringer, og da må vi tenke langsiktig, med vekt på rettferdighet. Det skaper forståelse for en mer nøktern opptreden, noe som er helt grundig nødvendig.

Her ser du en Frp- hånd og en Sp- hånd på Nordisk Råd. Kan du gjette hvem som er hvem?

Denne uka er jeg på Nordisk Råd i København, jeg representerer Senterpartiet i Mittengruppen. Mandag var jeg på et veldig lærerikt sidearrangement som Universitetet i Uppsala holdt i sammen med Sveriges Lantbruksuniversitet.

På bildet er jeg i sammen med Bjôrn Olsen, overlege, med spesialfelt infeksjonsøkologi og epidemiologi. Han holdt et svært godt og engasjert innlegg om blant annet antibiotikabruken som øker i verden og fører til stadig mer resistens. Han fortalte at i områder av India der de produserer antibiotika er innholdet i vannet nedenfor fabrikkene over 50 ganger høyere enn ved en vanlig antibiotikakur. Han beskrev antibiotikabruken ovenfor både mennesker og dyr, og satte et særlig fokus på kyllingproduksjonen.

Tirsdag var det frokost hos Dronning Margrethe. Her er jeg i sammen med den norske ambassadøren i Danmark, Jørg Willy Bronebakk utenfor Amalienborg.

Inne i Folketinget i København.

Sigdal og Eggedal Senterparti er 90 år i 2011. Lørdag var det trivelig fest på Frydheim grendehus med spekemat, taler og dans.

På bildet står i rekkefølge: jeg, ordfører Kari Ask, hedersmerkemottakerne Åse Eidal og Hallgeir Olav Ålien, leder Knut Tore Eidal og gruppeleder i fylkestinget Ole Johnny Stavn.

Ålien har vært ordfører og har mange år bak seg som kommunepolitiker og fylkespolitiker.
Eidal har vært med i kommunestyre og skolestyre, og var grendemann i over 50 år. Et verv hun overtok etter sin far Lars O. Eidal.

Sigdal er Buskerud Senterpartis utstillingsvindu. Senterpartiet har i mange år hatt stor oppslutning her og lokallaget viser at de evner å styre bygda i takt med tida. I dag er de forbilder på forebyggende arbeid fra jordmor i hel stilling til trivselsassistenter på Sigdalsheimen. Bygda har også bygd sitt eget varemerke knytta til mat i fra Kunstnerdalen og har vært flinke til å få fram unge, særlige kvinnelige, grûndere igjennom næringshagen.

Sigdal Senterparti er også forbilledlig gode på ungdomsrekruttering. I jubileumsåret har partiet 168 medlemmer og 1 av 4 av disse omtrent er ungdom. Ved årets valg hadde partiet liste med snittalder på 43 år og 6 kandidater under 30 år. Partiet ble største parti og fikk inn 9 representanter i kommunestyret med Kari Ask som ordfører.

Det er en sprek 90 åring som fortjener de varmeste gratulasjoner ved årets jubileum.

I går fikk jeg være med å feire FN- dagen og at Fjell skole i Drammen er 40 år. Barne – og likestillingsminister Audun Lysbakken hilste fra regjeringen.

Fjell skole er en barneskole og det går omtrent 635 elever der. 77% av elevene har minoritetsspråklig bakgrunn og representerer til sammen 27 forskjellige land. Til sammen har skolen nesten 80 ansatte. Av disse har 26 to-språklig bakgrunn.

Det er alltid fint å møte elever fra Fjell skole og å besøke skolen. Fjell barneskole er et forbilde i å feire ulike identiteter og i gjennom det bygge sterke fellesskap. FN – dagen har de feiret hvert år siden skolen åpnet.

Om feiringen på NRK.no

Unni Helland, lærer, Egzona Resyli, elev og Egil Fladmark, tidligere rektor

Nærmest er Bedrije Seferi og ved siden av henne sitter Dusita Khattiya.

Denne kronikken stod på trykk i Nationen i går:

Den rødgrønne regjeringa har gitt bedre inntektsmuligheter i jordbruket, men situasjonen er kritisk fordi altfor mange ungdommer med interesse for gårdsdrift likevel ikke ser framtidshåp som gårdbruker. Med en rødgrønn regjering er det klare forventninger om ny kurs i den nye landbruksmeldinga. Det politiske, økonomiske handlingsrommet er betydelig og politikken har stor påvirkningskraft på hvordan jordbruket og landet skal se ut i framtida. Produksjon av mat er hovedformålet til norsk jordbruk. Dette må kombineres med mangfoldig ressursutnyttelse og verdiskapning basert på brukerfamiliens kunnskap og interesse, sammen med gårdens andre driftsmessige muligheter.

Dagens utvikling i jordbruket er helt i tråd med politikken i gjeldende landbruksmelding, Stortingsmelding nr. 19 (1999-2000). Gjennom lave kraftfôrpriser, økonomisk stimulering av samdriftsetableringer og subsidierte bygningsinvesteringer, tilrettela politikerne for en jordbrukspolitikk som fremmet produksjonsstrukturer basert på stordrift i selskaper, særlig i mjølkeproduksjonen. Argumentet var den gang, som nå, at en slik omstilling var nødvendig for å få effektive produksjonsstrukturer basert på færre og større foretak (ikke gårdsbruk) for slik å sikre rekruttering og inntektsutvikling. Ikke minst skulle dette gjøre sektoren mindre avhengig av overføringer fra staten.

Erfaringa har vist at samdrifter er sårbare og verken har sikret inntekt, rekruttering eller lavere kostnader. Gjeldsnivået viser sterk vekst og kostnadsnivået er kritisk høyt. På tross av en brutto arbeidsproduktivitetsvekst på 6 pst. per år de siste ti årene, er norske jordbrukere i dag mer avhengige av tilskudd enn noen gang tidligere. Vederlaget til arbeid per årsverk var i 2009, som er siste normaliserte regnskapsår, 158 000 kroner (ved 5 pst. dekning av historisk beregna egenkapital). Til sammenligning var gjennomsnittlig beregna lønnsinntekt per normalårsverk 439 800 kroner i 2009. Dyktige, arbeidsomme ungdommer føler at myndighetene viser manglende respekt for jordbruksarbeid.

Stortingsmelding nr. 19 la opp til en utvikling i norsk jordbruk som har vist seg lite økonomisk, sosialt eller økologisk bærekraftig. Derfor må det denne gang, i motsetning til ved utarbeidelsen av Stortingsmelding nr. 19, gis tid til en åpen debatt om nødvendige og realistiske endringer. Akkurat som det er et politisk valg å bryte med dagens politikk, er det et politisk valg å videreføre den. Så enkelt – så vanskelig.

Senterpartiets enstemmige landsmøteuttalelse om jordbrukspolitikken fra i vår tar opp i seg noen av disse avveiningene. Uttalelsen viser at partiet ser på situasjonen i jordbruket med stort alvor. Sjølforsyningsgraden må økes ved å ta i bruk større arealer på inn- og utmark og få bedre fruktbarhet i jorda. Importen av korn og kraftfôrråvarer må reduseres. Et sterkt importvern er avgjørende for å kunne føre en nasjonal jordbrukspolitikk. Norge må derfor bruke den WTO-godkjente tollsatsen som gir høyest tollbeløp ved innførsel. Det er nødvendig for å sikre markedsprisene for plante- og husdyrprodukter. Bevilgningene over statsbudsjettet må korrigere markedsprisene slik at vi kan utnytte arealene maksimalt – også i fjell-, dal- og fjordbygder. Stordrift må i langt større grad sikres inntektsmuligheter gjennom markedsprisene. Statsbevilgninger skal sikre de samfunnsoppgaver som markedskreftene ikke kan ivareta. Statlig investeringsstøtte må brukes til grøfting, opprusting og nydyrking av jord. Kraftfôrprisen må økes for å øke verdien av grasarealene, redusere etterspørselen etter kraftfôr, samt heve kornprisene. Kvoteordninga for mjølk må videreføres. I tillegg må sosiale ordninger forbedres.

Disse virkemidlene vil gi et nødvendig inntektsløft slik at ungdom utdanner seg og går inn i næringa. For å sikre dette uten en ødeleggende overproduksjon med tilhørende inntektsfall, slik vi erfarte på 1980-tallet, er det helt avgjørende at gardens egne arealer og arbeidskraftsressurser prioriteres framfor innkjøpte driftsmidler. Basert på historiske og internasjonale erfaringer må Senterpartiet fremme det familieeide jordbruket framfor selskapsjordbruket fordi det er mer robust.

Kosthold og helse blir stadig mer påakta. Billigmatsyndromet går på helsa løs. Staten må bygge ut et analyseapparat for kontroll av innholdet i maten for å verne forbrukerne mot helseskadelig mat.

Gårdbrukere og ungdom må få en politisk avklaring om sine framtidsutsikter: Ny kurs eller videreføring av dagens politikk? Utgangspunktet for landbruksmeldinga må være en felles virkelighetsforståelse av situasjonen i næringa, innsikt i de landbrukspolitiske sammenhenger og oppfatninger om hva slags jordbruk vi vil ha. Senterpartiets landsmøteuttalelse er et viktig vedtak i en slik nødvendig realitetsorientering av jordbrukspolitikken. Den sender tydelige signaler og skaper klare forventninger om en kursendring. Som folkevalgt på Stortinget er det min oppgave fra Stortingets talerstol å hevde denne nye, realistiske og nødvendige kursen.

7. oktober var Knut Kvale (Øvre Eiker Sp), Ole Furua Rødby (Hurum Sp) jeg på Cødra Sell Tofte for å sette oss inn i situasjonen og framtidsmulighetene for treforedlingsindustrien.

Her i fra kontrollrommet på fabrikken hvor det er fem personer på skiftet og døgnkontinuerlig drift.

Bård Bergvik er den lengst ansatte operatøren og Terje Wahlberg den yngste. Direkrøren er Christen Grønvold – Hansen

Her er innlegget jeg holdt ved framleggelsen av Statsbudsjettet 2012 i Stortinget, 7. oktober 2011

“Har du vært i ett selskap hvor du har måttet skamme deg over ett par arbeidsslitte hender- da har du vært i dårlig selskap.” Bjørnstjerne Bjørnson

Største utfordring:

Arbeid for et mer desentralisert produksjonsliv

President,

Norge står framfor en svært endret internasjonal økonomisk og politisk virkelighet.

De siste ti års ideologiske tiljubling av friest mulig kapitalbevegelser over landegrensene, med tilhørende svekkelse av nasjonalstatenes sikkerhetsregelverk overfor finansinstitusjonene, basert på erfaringene fra finanskrisa i 1930-åra, har skapt mye økonomisk spekulasjon og kortsiktig økonomisk tenking.

Prisen må en gang betales. Den globaliserte økonomien hadde ikke globale økonomiske institusjoner som var satt i stand til å takle risikoen.

Som flere av oss kritikere av denne globale iscenesatte spekulasjon har sagt lenge, var det nasjonalstatenes økonomiske muskler som måtte brukes for å dempe første fase i finanskrisa.

Nå er mange store og viktige lands økonomiske muskler oppbrukt og vi står overfor en svært alvorlig statsgjeldskrise i mange toneangivende økonomier.

Det vil finne sin løsning, men den frie kapitalismens historie er økonomiske kriser – som også endrer de politiske forhold.

Dagens svært høye ungdomsarbeidsledighet i land som Italia, og tydeligst Spania med over 45 pst., er mer enn bekymringsfull når vi kjenner deres historie.

Norge er i en motsatt nasjonal situasjon. Vi låner ut penger – det blir vanskelig å unngå tap.

Men dette blir ikke den største utfordringa for en rødgrønn regjering. Det mest krevende blir å sikre stabil økonomisk aktivitet over hele landet gjennom et mer allsidig produserende næringsliv basert på våre enorme naturressurser – og full sysselsetting av vår kompetente arbeidskraft.

Økonomisk aktivitet i Norge må desentraliseres for å skape en sunnere realøkonomi: Nå må realøkonomien komme i forsetet – finanssektoren i baksetet.

For Senterpartiet ligger det et desentraliseringsperspektiv over alt dette arbeidet. Å skape lengre verdikjeder basert på våre fornybare naturressurser er den store næringsøkonomiske utfordringa. Bortfall av matproduksjonsavgiften for næringsmiddelindustrien er ett stort og viktig tiltak.

Næringsnøytralitet, i det offentliges økonomiske virkemidler, er en tvillingbror til friest mulig kapitalbevegelser. Næringsnøytralitet fra statens side duger ikke for kraftfullt å utvikle eksempelvis vår viktige treforedlingsindustri. Norge uten treforedling er ikke Norge.

I denne usikre og utrygge internasjonale situasjonen legger regjeringen fram et nøkternt og stramt statsbudsjett.

Senterpartiet står for ei slik linje – nøkternhet i statsforvaltningen. Orden i offentlige finanser og eget hus er for oss viktige leveregler.

En betydelig del av de økte økonomiske ressursene som skapes i norsk økonomi neste år – og som kommer staten til det del – brukes på finansiering av bedre kommunikasjoner og sikring av velferdstilbudet i kommuner og sjukehus. Senterpartiet har prioritert sterkt tryggere og bedre veger og et mer moderne jernbanenett. Likeledes å sikre en god helseomsorg i kommunen og på sjukehus.

Likevel; kommunebudsjettene for 2012 blir stramt. Derfor blir arbeidet Sammen om en bedre kommune, i regi av Kommunal- og regionaldepartementet, svært viktig framover.

Dette går ut på praktisk læring i å utnytte ressurser bedre gjennom samarbeid mellom ansatte, folkevalgte og administrasjonen. Et arbeidsmiljø som skaper arbeidsglede og positivt nærvær gir inspirasjon til å utvikle det myndige menneske. Dette bør gi redusert sjukefravær i helse- omsorgssektoren.

Sp står oppreist og sammen bak dette nøkterne budsjettet i møte med ei ny tid hvor sterkere prioritering og sparsommelighet – i alt virke – blir viktigere.

Ei ny tid hvor stimulering av et mer allsidig, desentralisert produksjonsliv i Fastlands-Norge må prioriteres.

Som land har vi sterk finansiell styrke og styringsfart til å styrke realøkonomien – hvor finansnæringen er stillaset og ikke selve byggverket

I dag åpnet Stortinget og til det høytidelige arrangementet var jeg heldig å ha fortsettende ordfører i Sigdal, Kari Ask og påtroppende ordfører i Nore og Uvdal, Eli Hovd Prestegården som gjester.

Aldri tidligere har jeg fått så god omtale i Laagendalsposten. Det satt antagelig langt inne. I dagens leder blir Senterpartiets innsats i sykehussaken påaktet og den upresise språkbruken i garantiene fra ansvarlige myndigheter og andre påpekt. Jeg legger lederen her.

Leder Laagendalsposten 29. september, Lars Arntzen

Nå har Lande en jobb å gjøre

I går kom beskjeden mange har fryktet: En arbeidsgruppe i Vestre Viken går inn for at fødetilbudet i Kongsberg flyttes til Drammen. Forslaget fra arbeidsgruppen innebærer at akuttkirurgien lider samme skjebne. Et slikt forslag kommer ikke til å bli vedtatt uten kraftige protester, og det kan brygge opp til politisk kamp den nærmeste tiden. Da bør Arbeiderparti- ordfører Vidar Lande kjenne sin besøkelsesti og bruke sine kontakter for alt det er verdt.

Arbeiderpartiet med ordfører Lande i spissen har flere ganger utstedt garantier for tilbudet ved sykehuset i Kongsberg. Nå er det tid for å innfri disse løftene, som strider kraftig mot tankene som råder blant Vestre Viken- toppene for tiden. Det er heller ikke mer enn tre uker siden Lande skjelte ut Senterpartiets Per Olaf Lundteigen for åpen scene. Under Laagendalspostens valgmøte karakteriserte han Lundteigen som fæl. Lande mente at Senterparti-politikeren fra Øvre Eiker sprer usannheter om det fremtidige sykehustilbudet og har også gitt uttrykk for at han mener Lundteigen skaper unødig usikkerhet og uro med sine uttalelser. Foreløpig tyder alt på at Vestre Viken- ledelsen legger seg på en linje som unektelig minner om det Lundteigen frykter og ikke en linje som ligner det Lande håper- og sannsynligvis regner med.

Både Lande og Laila Gustavsen har vist til løfter fra Helse- og omsorgsdepartementet og Statsministerens kontor når de har gitt sine garantier. De har gitt uttrykk for at disse løftene vil være førende for beslutningene som fattes i Vestre Vikens styre. I hvilken grad styret føler seg bundet av løftene som statsminister Jens Stoltenberg har gitt sine partikolleger i Kongsberg, er foreløpig høyst usikkert. Men det er i alle fall svært lite som tyder på at administrasjonen i Vestre Viken har lagt noe avgjørende vekt på disse signalene.

Dermed har Lande, Gustavsen og Arbeiderpartiet en solid jobb å gjøre. Dersom både fødetilbudet og akuttkirurgien flytttes fra Kongsberg til Drammen viser det seg at disse garantiene ikke er mye verdt. I et slikt bilde fremstår også angrepet på Lundteigen som særdeles lite elegant. Derfor blir utfallet av denne saken en stor test på partiets troverdighet i spørsmålet om byens fremtidige sykehustilbud. Det er nå, etter valget, det er viktig å innfri valgløftene. Og Arbeiderpartiets løfter om sykehuset blir ikke glemt.

I dag kom nyheten om at det i forbindelse med Vestre Viken helseforetak sin strategiprosess foreslås å legge ned Kongsberg sykehus som et fullverdig lokalsykehus med fødeavdeling og kirurgisk – og medisinsk akuttberedskap.

Her ligger styrepapirene med forslag om nedleggelse

Jeg kommenterte dette i NRK Buskerud sin 16.30- sending i dag. Det gjorde blant andre også sykehusbruker, ansatte, Vestre Viken, Lande og Kolberg (stortingsrepresentant og ordfører Ap).

Hør sendingen her

Jeg har i flere innlegg i Buskerud- avisene og bloggen skrevet om sykehussituasjonen i Buskerud. Da jeg i valgkampen sa at det forelå planer om nedleggelse ble jeg i ulike ordlag beskyldt for å snakke usant. Martin Kolberg og Vidar Lande fikk garantier fra statsminister og statssekretær om at akutt- og fødetilbudet på Kongsberg ikke var truet.

Nå foreligger planene om nedleggelse også for offentligheten. Og det er fortsatt ikke mulig å få klarhet i hva garantiene fra valgkampen betyr. Et fullverdig lokalsykehus med døgnkontinuerlig kirurgisk- og medisinsk akuttberedskap og fødeavdeling, er noe annet enn kun et akutt- og fødetilbud. Det siste er en langt mer begrenset tjeneste og innholdet uklart. Kolberg brukte ordet “tilbud” i radioen igjen i dag. Helseministeren er sykehuseier og over regjeringen står Stortinget. Jeg vil derfor ta dette opp i Stortinget. For hvis garantiene fra valgkampen innebærer et fullverdig lokalsykehus som jeg har beskrevet over, så trenger ikke Vestre Viken å bruke mer tid og penger på denne delen av strategiprosessen.

Det er økonomi som ligger bak forslaget, men det er svært lite å spare på å legge ned Kongsberg. Det er ikke kapasitet i Drammen til å ta mange nye pasienter, derfor foreslås det å se på muligheten for at andre pasienter i Buskerud kan reise til Bærum. Istedet burde Drammen sykehus avlastes ved at flere fra Øvre Eiker brukte Kongsberg. Folk ønsker at desentraliseringens muligheter tas i bruk, istedet sitter sentralistene i sykehussektoren å gjør det stikk motsatte. Det er en politisk oppgave å stoppe dette. Sentraliseringsdiskusjonen vi har i Buskerud pågår over hele landet og mange plasser er slaget alt tapt. Når til og med Kongsberg, et sted i utvikling med et stort teknologimiljø og en solid befolkning, ses på som for lite for et fullverdig lokalsykehus så viser det at sykehusdebattene og sentraliseringen i hovedsak ikke er faglig begrunnet.

Mandag deltok jeg i debatt på Litteraturhuset under tittelen “Uten mat og drikke. Skal vi produsere mat i Norge?”

På bildet er Svein Flåtten (H) og jeg i sammen med Jean Ziegler. Flåtten og jeg kommenterte Zieglers innlegg som inneholdt en kritikk av spekulasjonsøkonomien og et forsvar for matsikkerhet.

Jean Ziegler (fra Litteraturhuset): Vise-president i FNs menneskerettighetsråds rådgivende styre, og fra 2000 til 2008 FNs spesialutsending for retten til mat. Ziegler har gjennom mer enn 30 år jobbet med problemstillinger knyttet til fattigdom og den tredje verden, som professor i sosiologi ved Universitetet i Sorbonne.

Problemstillingen han foredro rundt var:

“Norges utenrikspolitikk og diskusjonen rundt hva slags utenrikspolitikk vi ønsker, handler mye om matvarer og landbruk. Enten det gjelder EU, WTO eller Afrika, er spørsmålet om tollmurer, eksportstøtte eller frihandel med matvarer blant de store stridspørsmålene. Påstanden er ofte den samme, uavhengig av om man er for eller mot frihandel: Vi i det rike Norge stjeler maten ut av munnen på verdens fattige og sultne. Noen hevder at vi er for restriktive og beskytter vårt eget landbruk, andre at vi med vår kjøpekraft kjøper opp mat fra land der folk sulter. Men er det egentlig frihandel verdens fattige land roper på? Og ville det mest solidariske egentlig vært å legge ned norsk landbruk?”

Dette skrev Nationen etter møtet: Norsk landbruk ein del av løysinga

Dette er nå gammelt nytt for noen, men jeg har ikke fått lagt det ut før.

Administrerende direktør i Vestre Viken HF, Nils Fredrik Wisløff, informerte i forrige uke om at Vestre Viken har besluttet å innføre stedlig direktør ved de 4 lokalsykehusene i VV med virkning fra 1. januar 2012.

Dette bør andre helseforetak også gjøre.

Dette har vært et svært sentralt krav i kampen for lokalsykehusene i Buskerud og beslutningen viser at det nytter å stå på. Dette var også hva jeg sa til Laagendalsposten. Skal det være noen vits med stedlig ledelse må ledelsen ha både økonomi- og personalansvar.

Lokalsykhusblogg som har lagt ut Laagendalspostens artikkel

Denne uka er jeg i Washington og New York med Stortingets Kontroll – og konstitusjonskomite. Vi har blant annet besøkt Kongressen, den norske ambassaden og den amerikanske riksrevisjonen. I New York skal vi i FN og møte en rekke bistandsorganisasjoner. Et hovedformål med turen er å kunne kontrollere hvordan norske bistandsmidler brukes.

Hallgeir Langeland og jeg fant også litt grønn inspirasjon. Ellers får en alltid litt innsikt i dagliglivet der en er når en reiser. I Washington fikk jeg vite at det nå er over 9% arbeidsledighet, minstelønna er 7 dollar i timen, samtidig koster det 40.000 dollar i året å ha et barn på college. Frokosten jeg spiste i dag kosta 3 dollar.

Treforedlingsindustrien har slitt i motbakke lenge, på tross av at ny teknologi er i ferd med å gjøre produkter basert på tre til en viktig løsning i overgangen fra fossil energi til fornybar energi. Orkla planlegger å selge Borregaard fabrikker. Borregaard er en av de mest framtidsretta og moderne bedriftene i Norge som utvikler produkter på fornybar energi.Borregaard

Jeg deltok 16. september i Dagsnytt 18. Der møtte også E24s Per Vallebrokk. Jeg tror ordskiftet kan gi et godt bilde på forskjellen i mellom oss som vil ha en aktiv næringspolitikk og de som ønsker såkalt næringsnøytralitet. Innslaget er ca en halvtime ut i opptaket, altså rundt 18.30.

Dagsnytt 18 16. september

Norge trenger en aktiv næringspolitikk for å sikre framtidsretta grønne næringer basert på lange verdikjeder. Skipsfart, fisk, skog og vannkraft er bærebjelker for norsk næringsliv. Forvaltning av naturressursene skal gi ungdom arbeid i framtida. Uten gunstige rammevilkår ville ikke norsk skipsfart vært der den er i dag. Jeg mener vi må tenke på samme måte om treforedlingsindustrien, som vi har gjort med skipsfarten. Andre land, som Kina, satser nå på eierskap og foredling av naturressurser. Norge bør også gjøre det. Bevisste investeringer for å sikre et framtidsretta norsk næringsliv og en moderne infrastruktur har vi økonomi til. I dag er det for mye fokus på investeringer i utlandet.

I “NyttpNytt” i dagens Ringerike Blad der avisen trykker sine tilbakeblikk står det å lese:

“For 10 år siden: Per Olaf Lundteigen (Sp) hevder at det er stor fare for at statlig overtagelse av sykehusene vil føre til at både akuttberedskapen og fødeavdelingen ved Ringerike sykehus vil rammes.”

Dette viser jo at vårt engasjement for lokalsykehusene og i mot foretaksmodellen har vart lenge og har vært riktig. I dag er det jo nettopp akuttberedskapen og fødeavdelingene som er under press.

Etter radiodebatt med de andre partiene i Buskerud i dag var det markering for Kongsberg sykehus. I Kongsberg møtte engasjert lokalbefolkning, sykehusansatte og politikere opp.

Foto: Eriksrud, Høyre

Fra høyre på bildet er Elisabeth Furuseth, Sissel Orerød, Marit Neslo, Reidun Nedregård og Bente Nyhus. Alle sammen er ansatt ved fødeavdelingen på Kongsberg. De er sterke støttespillere for et sterkt sykehus på Kongsberg. De var veldig glade for min støtte.

I går var det debattmøte hos LO stat med Helleland (H), Rytman (Frp), Rygh (Sv), Kolberg (Ap) og meg. Der fikk jeg gode ord fra hovedtillitsvalgt i Vestre Viken for sykehusengasjementet, som også sa at Kolberg må ha et høyere presisjonsnivå. Påstanden Kolberg kom med i NRK Buskerud om at vedtak 108 i 2008 som slår fast at målet er å samle flest mulig av akuttfunksjonene ved fortrinnsvis et sted i hvert sykehusområde er avleggs ble kontant tilbakevist. Dette vedtaket må de ansatte forholde seg til hele tiden og kjenner godt til i sin arbeidshverdag.

Kolberg definerte også Fagforbundet som venstrekonservativt og sa at en slik konservatisme var han sterkt i mot. Jeg svarte at vi godt kan diskutere venstrekonservatisme kontra Høyre- light. Min holdning er at vi må ha både røtter og vinger for å få til utvikling og modernisme. I denne debatten brukte jeg Telenor som eksempel. Det var feil å børsnotere Telenor, noe som også ibefattet telefonlinjene, datanett og mobilmaster. Det å la Telenor beholde denne infrastrukturen etter børsnoteringen er som om Vesta skulle beholde veien når det ble aksjeselskap. Dette er det jeg kaller en Høyre-light politikk som rød-grønne velgere ber om at vi korrigerer.

I går var jeg i radiodebatt med Martin Kolberg i NRK Buskerud. Den starta 16.30, en halv time ut i dette lydsporet som starter med kortversjonen, kan du høre debatten: Sykehusdebatt

Arbeiderpartiet i Buskerud føler seg nå så presset at de istedet for å gå grundig inn i diskusjonen om Kongsberg Sykehus og de andre sykehusene i Buskerud sin framtid i valgkampen, velger å gå til personangrep på meg.

I forrige uke møtte 350 av Ringerike Sykehus sine venner opp for å vise at de trenger sykehuset sitt, tilsvarende sterke engasjement finnes i befolkningen og blant de sykehusansatte på Kongsberg. Da statsminister Stoltenberg besøkte Kongsberg i valgkampen garanterte han ikke for Kongsberg sykehus sin framtid som fullverdig lokalsykehus.

Kongsbergs ordfører Vidar Lande forsøker å tie ihjel at Kongsberg Sykehus er under kraftig press og foreløpig lavmål var nådd på Laagendalspostens møte i kveld der han fra talerstolen sa at min opptreden i sykehussaken er fæl. Jeg satt i salen og etter møtet gikk jeg ned til Lande og sa at istedet for å være takknemlig for det jeg har gjort i sykehussaken så går du til personangrep på meg. Det viser at du ikke er real.

Lundteigen du er fæl!

Jeg mener dette er sykehussaken slik den nå står i Buskerud:

Etter at fylkeskommunenes eierskap til sykehusene ble avviklet og erstattet med den foretaksmodellen vi har i dag, heter det seg at sykehusene ikke er underlagt direkte politisk styring, kun overordnede styringssignaler og budsjettrammer. På tross av påstanden har sittende regjering grepet direkte inn i sykehusdriften når det føles mest behagelig, som nå under valgkampen.
 
I april sa Vestre Viken helseforetak at det ikke var penger til operasjonsstua som er planlagt på Kongsberg Sykehus. I forrige uke fikk Vestre Viken beskjed fra Helse Sør- Øst om å bevilge 10 millioner, noe som økte et allerede stort underskudd. Ingenting er bedret når det gjelder sykehusforetakets økonomi siden april, ei heller har sykehusforetaket fått andre overordnede styringssignaler. Ordfører Vidar Lande og Buskerud Arbeiderparti skryter åpenlyst av sine gode kontakter i Arbeiderpartiets regjeringsapparat. Lande og Kolberg beskylder også meg for å snakke usant når jeg hevder at Buskeruds befolkning bør frykte for kirurgisk akuttberedskap og fødeavdeling ved Kongsberg sykehus, og de 10 millionene til operasjonsstue føres som bevis.
 
Vidar Lande er fornøyd med denne valgkampens inngripen for å roe gemyttene i Kongsbergs befolkning. Han burde heller lytte til alle de lokale sykehusforkjemperne, som nå er glade, men også realistiske. Realistene vet at en operasjonsstue kan brukes til planlagte operasjoner innenfor blant annet ortopedi, og selv om operasjonsstua burde være et argument for fortsatt akutt- og fødetilbud ved Kongsberg sykehus, så tilsier tidligere erfaring at den ikke blir det uten at noen kjemper for det.
 
At operasjonsstua ikke er vedtatt bygd før nå blir satt i sammenheng med helseforetakets vedtak 108 i 2008, der det står at målet er å samle flest mulig av akuttfunksjonene ved fortrinnsvis et sted i hvert sykehusområde. Dette vedtaket gjelder fortsatt og Helse- og omsorgsdepartementet er selvsagt klar over dette og lever godt med det. Det betyr at både Kongsberg og Ringerike er truet som fullverdige lokalsykehus på lengre sikt. Det er derfor ikke skremselspropaganda som sist uke fikk 350 av Ringerike Sykehus sine venner til å samle seg til kamp for Ringerike sykehus. Som Kongsbergs befolkning, og i motsetning til Lande med de 10 millionene, er også de realistiske. Rett etter valget er det nytt styremøte i Vestre Viken med foreløpig drøfting av strategiplanen og det er ventet endelig vedtak i desember.
 
Helseforetaket går i 2011 med dundrede underskudd og har 150 årsverk hittil i år over det som er budsjettert. Dette underskuddet må dekkes av driftskreditten til Helse Sør-Øst, som er fastsatt i statsbudsjettet. Tidligere kunne sykehus med store vanskeligheter utvide driftskreditten, slik er ikke systemet i dag.
 
Strategiprosessen vil bli avgjørende for Drammen-, Kongsberg-, Ringerike-, Blakstad- og Bærum sykehus sin framtid.  14. oktober er alle ordførerne i Buskerud innkalt for å bli informert om hva strategien innebærer. Dette mener man ikke er hensiktsmessig å ta før valget. Det vil komme nyheter som blir gjenstand for stor diskusjon særlig på Kongsberg- og Blakstad sykehus og ingen sykehuskamper i Norge er til nå vunnet uten at realistiske lokalpolitikere og befolkning har stått sammen.
 
I Buskerud er det Kongsberg sykehus som er mest utsatt. Da statsminister Jens Stoltenberg i valgkampen besøkte Kongsberg sa han at han ikke kjente til forholdene ved Kongsberg sykehus, da han besøkte Ringerike lovte han at sykehuset fortsatt skulle være et fullverdig lokalsykehus. Statsministeren kjente altså til forholdene på Ringerike. Ringerike er med andre ord fredet en stund til, mens Vidar Lande bør tenke på hvorfor statsministeren ”ikke kjente til” Kongsbergs situasjon. Det er bare trist at ordføreren på Kongsberg ikke er like offensiv på Kongsbergs vegne og mobiliserer folk, slik Ringerike sykehus sine venner med Astrid Johnsrud i spissen gjør på Ringerike.
 
Senterpartiet har aldri ønsket foretaksmodellen. Det er sterkt beklagelig at folk ikke har direkte innflytelse på sykehussektoren igjennom sine folkevalgte. Vi har også hele tiden ment at det som i alt annet arbeidsliv må finnes en stedlig ledelse på hvert sykehus. Når sykehussektoren attpåtil vanstyres igjennom et politisk spill slik vi nå er vitne til i Buskerud, så er det åpenbart at foretaksmodellen er overmoden for revisjon. De fra Buskerud som husker stortingsvalgkampen i 2009 vet at daværende helseminister Bjarne Håkon Hanssen fem dager før valget tok turen til Lier med en budsjettlekkasje og 250 millioners sjekk til kjøp av sykehustomt. Gullaug skulle bygges og Martin Kolberg var så glad at han kysset ministerens kinn. Siden har det blitt stille. Dette uansvarlige spillet kan ikke fortsette. Til det er sykehusene altfor viktig for vår velferd.
 
Senterpartiet vil innføre en modell som plasserer et tydelig ansvar helt i fra helseministeren til det enkelte sykehus. Demokratiet må igjen få virke, slik at velgerne ved valg kan kaste folkevalgte som ikke leverer et godt sykehustilbud til alle.