| Denne siden viser alle bidrag overalt på Origo.  Så hadde den kommet. Dagen kroppen en stund hadde følt var nære. Ukene hvor man ville kunne få svar på spørsmålet hvorfor og hva? Hvorfor og hva som kan få et menneske til å gjøre slike grusomme handlinger? Dagen som forhåpentligvis blir starten på det å komme seg et skritt videre. Et skritt videre tilbake til hverdagen. Den første dagen var tøff. En følelse av lammelse og fortvilelse når tiltalebeslutningen blir lest opp. Hele opplesningen føles uendelig. Den føles klinisk og følelsesløs. Selv om du ser at aktor selv blir emosjonell. Når lydopptaket fra Utøya blir spilt kommer redselen tilbake. Redselen du følte 22.juli. Sorgen over de vennene som ble drept av skuddene du hører. Skuddene som ble avfyrt i en bygning jeg selv løp ut ifra 22.juli mest sannsynlig samtidig som hun begynte telefonsamtalen. Den andre dagen er kroppen roligere. Synet av gjerningsmannen skremmer mindre og mindre for hver gang jeg ser han. Det føles veldig rart, og samtidig føles det godt. Godt at redselen slipper litt etter litt. Spørsmålet om hvorfor blir besvart ifølge gjerningsmannen. Jeg vil aldri forstå. Aldri forstå og akseptere! Allikevel sitter jeg igjen med en følelse at dette ble begynnelsen på et skritt videre på å komme seg tilbake til hverdagen. Skrevet av Stine Elise Christensen 
 Vinteren er vakker på Rånåsfoss.
Alt vi ikke har fortalt...
Etter snart fem uker paa tur, har vi bestemt oss for aa dele den fulle og hele sannhet om ¨sommerens store eventyr¨. Vi velger aa starte med en naerdoedenopplevelse. Da Karoline skulle laere seg brasiliansk dans. Det medfoerer visst ogsaa kast… 
Langt tryggere var det derimot tidligere paa denne kvelden da vaare nye venner paa Ilha Grande inviterte oss hjem paa fotballkamp. Selv om Brasil tapte mot Paraguay ved aa misse ALLE straffene, var det en morsom opplevelse. Underveis har vi ogsaa spist mye rart… 
Dette er et marsvin. Den er doed, vi har ikke drept den, men vi spiste den. GODT! Til tross for den litt udelikate serveringsformen. 
Vi har ogsaa proevd oss paa noen av Equadors mange supper underveis. Dette er svineskinnssuppe – godt! Smakte som baconsvor. 
Det er derimot disse, som selges gatelangs her i Rio. 
Dette selges ogsaa her. Og vi skjoenner naa hvorfor de brasilianske damene har saa flotte rumper. 
When in Rome, gjelder jo ogsaa her i Brasil. Derfor har vi gjort som de brasilianske damenene… 
Men vi overlevde sannelig det ogsaa. 
Hva gjoer Anette her? Det spurte Karoline seg om ogsaa… Naar lysbryteren er utenfor doera som maa laases for natta og dagbok maa skrives, gjoer man det man maa. 
Karoline har ogsaa blitt veldig hoy i ferien, i hvertfall under festivalen i Peru. For er det noe det har vaert mye av underveis, er det festligheter og saerlig festivaler. I Cusco kom vi over feiringen av Machu Picchu. 
Hundrevis av mennesker hadde kledd seg ut, og med musikken til et titalls korps, marsjerte de byen rundt. Da to blondiner dukket opp, skapte det rabalder og det endte med at vi kom paa tv i Peru. 
Vi har ogsaa testet utelivet i Rio, og der traff vi sannelig paa noen norske gutter. 
Artig! Naa er det ikke mer aa avsloere (som egner seg), og reisen vaar begynner dessverre aa gaa mot slutten. HULK! Men ta det med ro, eventyret er ikke over riktig ennaa…
Derfor elsker vi denne øya!
Det er ikke mye man ikke kan gjoere paa Ilha Grande, og i loepet av vaart korte liv der fikk vi en smakebit paa det meste. En av dagene fikk vi til og med den store Lopes Mendes-baaten, nesten for oss selv. 
Men etter noen avslappende dager med strand og bading, begynte vi aa bli rastloese… 
Selvutloeser er morsomt lenge… 
Men etter en stund var baade vi og de som jobber paa Lopes Mendes enige i at de norske jentene maatte aktiviseres. 
Derfor tok vi en speedboattur rundt hele oya. WOW! 
Vi stoppet paa totalt aatte steder og fikk se flotte strender, oede bukter, smaa landsbyer, gamle bygninger, vakker natur og masse fisk. 
Totalt var vi ni personer i tillegg til baatfoeren paa turen. Et lite minus var at guiden ikke snakket et kvekk engelsk, men med hjelp fra de andre brasilianske turistene klarte vi aa forstaa noe. 
Det var en fantastisk dag, til tross for mye blaast. 
Etter kun et par dager paa oya, foelte vi i grunnen at vi kjente alle. Det var ikke mange steder vi gikk uten at vi moette paa ¨kjentfolk¨, noe som var utrolig hyggelig og gjorde oppholdet ekstra koselig. En av vaare nye venner tok oss ogsaa med paa kajakktur. 
Vi slanget oss utover, for det viser seg at vi (eller kajakken) ikke er saerlig flinke til aa ro rett fram. Men vi kom til slutt fram til en liten oy utafor Ilha Grande. 
Her var det fantastisk aa snorkle og man fikk se det meste av livet i havet. 
Vennen vaar (som har et saa langt og komplisert navn at det bare blir vennen vaar), fant baade blekksprut og kraakeboller paa turen. 
Vi var derimot litt skeptiske over funnene, men moro var det. 
Det viste seg ogsaa at det hver helg i juli er festival i Abraão (byen paa oya) 
Der manglet det ikke paa folk, dans, musikk eller god stemning. Selv stivpinnene fra Norge fikk proevd seg… 
Kvelden ble avsluttet med baal, sang og gitar paa stranda. 
Utrolig at vi klarte aa forlate dette paradiset… Anette og Karoline
Fantastiske Ilha Grande!
Vi har funnet paradis og forelsket oss i oya Ilha Grande. Naturen, strendene, menneskene og stemningen her er fantastisk. 
Vi bor paa et sjarmerende hotell med hengekoye, kjempegod frokost og koselige omgivelser. Dagene gaar mye til strand, sol og bading. Noe som ikke er rart naar en av verdens fineste strender er aa finne paa oya. 
Lopes Mendes ligger en snau time med baat og 25 minutters gange paa en oede del av oya. Vakreste stranda vi har sett noen gang. 
Selv om dette er den vakreste, saa er det mange andre flotte strender her ogsaa. 
Dagene her har flydd av gaarde, med speedboattur, kajakkpadling, festival, snorkling og mye moro. Men siden vi tross alt er paa en nesten oede oy, er ikke bildeopplastingsmulighetene saa stabile. Ta det likevel med ro… det kommer :) 
Det er forresten utrolig romantisk her og nesten alle middagsretter er for to. Godt vi har hverandre
Vi svever høyt i Rio!
Rio de Janeiro er fantastisk! Vi kom hit tidlig fredag morgen (04.50) og har siden den dagen kl.10.00 hatt det helmaks. Starten ble litt spesiell, ettersom vi ikke hadde booket hostelrom. For aa gjoere en lang historie kort, saa sov vi foerst et par timer paa sofaen til en snill nattevakt, foer vi etter hvert fikk to senger paa et litt lugubert hostell. Etter litt soevn (ja, utrolig nok). Valgte vi aa forlate det til noe bedre… 
Ja, det er sommer her! Vi fikk en dag med sol foer vi fikk besoek av jentene fra New Zealand, som vi ble kjent med pa Inkaturen. Sammen fant vi Jesus! (ja, igjen…) Men det tok sin tid. Etter 2,5 time i koe og venting paa toget kom vi til slutt opp. 
Der var det folksomt, og vi fant ut at Jesus i grunnen er litt ekkel naar det blir moerkt… 
Jentene fra NZ var i Rio i noen dager, og vi koste oss masse sammen med dem. 
Etter hvert var det likevel paa tide med en liten oppgradering… 
COPACABANA PALACE 
We love you! Etter en dag paa solsengene paa stranda foran hotellet, forspiste vi oss paa buffetlunsj! 
Ikke rart naar det er saa mange desserter aa velge mellom. NAM! Rommet var ogsa fantastisk, og skal man foerst leve i luksus maa man gjoere det ordentlig! 
SKAAL! 
Paa kvelden spiste vi en fantastisk middag paa hotellet, foer vi trillet oss i seng blant fantastisk myke dyner og puter og laken og… Det eneste som var litt ekkelt vs. morsomt var at det stadig hadde vaert noen inne paa rommet vaart mens vi var ute. De ryddet, la igjen sjokolade, ga oss nye haandklaer, gjorde senga soveklar, satte fram vann, satte paa tven og la fram vaare nye hotellslippers. Tidlig dagen etter maatte vi utnytte saa mye av hotellets fasiliteter som mulig og trente paa gymmen. Det gjorde at vi fortjente den HIMMELSKE frokosten vi hadde bestilt paa rommet. 
Ord kan ikke forklare hva vi tenkte da dette bordet kom trillende inn. Dessverre var det slutt paa moroa kl. 12 og vi var tilbake i hostellverden :( For at ikke sjokket skulle bli for stort, maatte vi aktivisere oss. Dermed ble Sukkertoppen neste stopp. Vi sier bare WOW! 
Vi tok to taubaner for aa komme opp og utsikten over hele Rio var fantastisk. 
Hvem visste at det bodde aper saa hoyt oppe ogsaa? 
Eller firfisledyr…? 
Siden vi ennaa var litt preget av luksus, og helikopteret var saa naerme bestemte vi oss for aa ta en tur. 
Det var helt villt! 
For en utsikt… for en tur og for noen raske minutter. 
Vi hadde hele Rio under vaare foetter. 
Tenk! Naa har vi kjoert helikopter ogsaa! 
Ipanema beach from above. 
Endelig fikk vi utsikten vi bare har droemt om. En fantastisk dag!! 
I morgen har vi tenkt oss til Ilha Grande, det tror vi blir bra. Har bestilt rom denne gangen, og planlegger aa vaere paa oya i tre dager. Saa faar vi see hvor veien gaar etter det. Boa noite Anette og Karoline
Vi vil flytte til jungelen!
Vi elsker Amazonas! Etter en slitsom tur til Machu Picchu var forventningene til jungelturen i Amazonas ganske fravaerende, men for en tur det ble!! Vi startet med aa fly til Puerto Maldonado, derfra tok vi buss inn i bushen og baat videre inn i jungelen. Til slutt endte vi opp paa en fantasisk lodge! Vi kunne virkelig ikke droemt om noe bedre. 
Rommet hadde bare tre vegger og dermed var det som aa sove ute. Ogsaa var det hengekoeye der! 
Med plass til to :) Lykken hadde endelig snudd og vi fikk fantastisk vaer alle tre dagene. Det eneste som satte en liten demper, var at den amerikanske familien ikke hadde tatt gulfebervaksine og maatte bli igjen i Cusco. 15 var plutselig blitt til 9. Likevel koste vi oss utrolig mye, og lagde mest entusiastiske lyder av alle paa lodgen. Vi visste ikke hvor mange dyr vi kom til aa se underveis, men det viste seg at vi ogsaa her var heldige. Allerede foerste dagen fikk vi se: 
Caiman 
Capybara 
og en giftig edderkopp. Vi saa ogsaa Armadillo, men den forsvant foer vi fikk tatt bilde av den. Anette har film da… Saa var det Anette sin bursdag! HURRA! Den ble feiret med gave paa senga, bursdagssang til frokost og bursdagkake til kvelds. 
I tillegg tilbrakte vi dagen paa en innsjoe. Her saa vi oter, noe som visstnok er veldig sjeldent aa se. 
Vi saa ogsaa masse fugler. 
Hoatzin 
Og Arapapegoeyer Vi har dessuten sett en haug med aper, men de er saa raske at det er vanskelig aa ta bilde av. 
Ved innsjoen proevde vi aa fiske piraja, men til tross for kjoettagn var det daarlig med napp. 
Bortsatt fra guidene som er proffe. 
Anette fikk ogsaa proevd seg paa litt roing, men det var ikke saa lett. Paa ettermiddagen var vi hos en shaman og laerte masse om naturmedisin. 
Foer vi dro fikk vi se jungelen fra 37 meters hoeyde… 
Vi har hatt en helt fantastisk tur, med verdens beste Guide. 
Naa har vi sagt ha det til resten av gruppa, og det var ganske saa trist. 
Kunne ikke bedt om en bedre gjeng aa reise med! Adios Peru! Anette og Karoline
Regn, regn, snø og Machu Picchu!
Her startet vaar Inka trail. 
Dette var kanskje de blideste. 
24 timer senere er dette Karoline. Det kommer vi tilbake til… Den foerste dagen var helt fantastisk. Vi gikk med solskinn og fantastisk utsikt hele dagen. 
Foran oss loep 18 baerere med 6 kilo fra hver av oss, i tillegg til telt, bord, stoler, mat, kjoekkenutstyr og mye mer. Underveis serverte de oss en helt fantastisk lunsj og hjalp til med hva det maatte vaere. I front hele dagen var “the norwegian girls”, jentene fra New Zealand og Andrew fra Wales. Etter tilsammen 6 timer paa tur kom vi alle sammen fram til foerste camp. 
Her var teltene allerede satt opp og vi fikk varmt vann aa vaske oss i, foer middagen ble servert. I det vi la oss i teltene for aa sove, kl.19.30, begynte det aa regne. Det fortsatte det i grunnen med resten av turen. Dag to var vi forberedt paa skulle bli den toeffeste dagen. For to av amerikanerne var den foerste dagen for toeff og de valgte aa snu. Dermed var vi 13 igjen. Det var heller aldri tvil om at denne dagen ble en utfordring for de fleste. Fem timer oppover med en hoydestigning paa 1000 meter. De foerste to timene, i regnet, gikk bra. Verre var det med de neste tre… for Karoline. Da slo nemlig hoydesyken inn. Kvalme, hodepine og generelt ELENDIG form. Da var det sannelig artig aa vite at eneste veien ut av helvete var opp i tre timer. I tillegg saa snoedde det stadig mer jo hoeyere vi kom. Eneste raadet Karoline fikk fra guiden var nok en gang “just throw up”. Det ble gjort, men fungerte daarlig. Men vi kom opp til slutt, selv om vi var sist. 
Veien ned var derimot mye lettere, det viser seg at nordmenn er raskere enn de fleste i bratte steintrapper i droye 1,5 time i snoe og regn. Vel nede i campen, var teltene vaare utrolig nok klare og vi kunne endelig faa paa oss noen toerre klaer og varme oss i soveposene foer middag. 
Tre retters middag smakte ganske bra etterpaa… Hvordan de klarte aa tilbrede alt underveis paa turen er fortsatt et mysterium. 
Dag tre skulle i utgangspunktet vaere enklere… Men nok en dag med regn og mye snoe gjorde at den ble hardere enn ventet. Karoline var frisk igjen og Norge var igjen i frontgruppen, men det var KALDT. 
Heldigvis fikk vi varm suppe til lunsj. Guiden fortalte at i loepet av sine fem aar, hadde han aldri sett snoe saa lavt i fjellene. “Stien” var tidvis en bekk og delvis dekket av snoeslush, sa det var utfordrende aa gaa for alle. Men vi klarte det… 
De fem i tet. Vi ble fortalt at gruppa som startet etter oss ikke fikk lov til aa gaa over fjellene pga. vaeret. Saa det sier vel sitt. 
Til tross for det forferdelige vaeret, var baererne vaare likevel like blide og serviceinnstilte. We love you! Etter to timer med trapper ned kom vi til slutt fram til siste camp. Der var det nok en gang storstilt middag og denne gangen var det nybakt kake til dessert… 
Hvordan de klarte aa servere den varm, vet ikke vi. 
Disse guttene var fantastiske. De loep fra camp til camp i snoe og regn i sandaler med 25 kilo paa ryggen. Vi hadde mye daarlig samvittighet pga. det, men maatte bare proeve aa glemme det og tipset dem godt i stedet. Det var likevel morsomt aa hoere dem le og ha det goy underveis. Siste dagen startet kl.4.30, og tro det eller ei… DET REGNET! Etter 1,5 time aapenbaret plutselig Machu Picchu seg for oss. Det var et fantastisk syn, til tross for regn og taake. 
Den opplevelsen gjorde alt verdt det. Det er rett og slett utrolig hvordan den byen kan ligge midt mellom alle fjellene. Et verdensunderverk. 
Familien klarte det! Droemmen om en varm dusj var sterkere enn noen gang og etter fire timer med buss og tog kom vi til slutt tilbake til Cusco. Etter aa ha vaert kliss vaat i mer eller mindre fire dager, saa var det likevel vanskelig aa komme ut av den varme dusjen. En myk seng var ogsaa ganske fantastisk… Karoline maatte ligge med foten hoyt etter at hun traakket over den siste dagen… Det saa ikke saa bra ut da vi kom fram, men naa er det “nesten” bra igjen. Naa venter nok et eventyr i Amazonas. I morgen tidlig drar vi til jungelen… Gleder oss! Anette og Karoline
Med familien paa tur!
Vi har moett vaar nye familie, i hvert fall for de neste 11 dagene. Det viste seg aa ikke vaere en gjeng gamle amerikanere, dog en gjeng amerikanere. En familie paa seks fra California, tre jenter paa vaar alder fra Canada, to jenter fra New Zealand og to gutter fra Wales. Ogsaa er det Brenda fra USA da… Vi faar likevel mye omsorg, saerlig naar vi forteller om opplevelsene i Quito. En herlig gjeng som vi trives godt med, og forhaapentligvis ogsaa vil trives med naar vi lukter litt vondere og er slitne paa tur. Etter en “follow me” seanse paa flyplassen i Lima kom vi til slutt til Cusco. 
Her ventet det et infomoete om alt vi har i vente og hundre skjemaer aa fylle ut (Unni og Toril, dere er emergency contacts). Saa var det bare aa vende seg til gruppementaliteten da vi utforsket byen i flokk. Under gaarsdagens lunsj fikk vi ogsaa vaart foerste moete med den lokale spesialiteten whiskey sour. Vi maatte lage den selv… 
Shake, shake, shake! GODT ble det! Det ble derimot ikke natten for Anette… 
Vi er ikke sikre paa om det er hoyden eller maten, uansett var hun oppe hele natta og var daarlig. Hun var ikke saa hoey i hatten i dag tidlig heller, men det ble bedre etter hvert og i skrivende stund er hun i toppform. Det er i grunnen forventet at vi vil bli syke av hoyden, baade hodepine, svimmelhet og kvalme/mageproblemer er vanlig. Guidens reaksjon var: It´s better if you womit now. Anette er ikke alene om aa foele seg daarlig. Karoline derimot, foeler seg helt topp. Saa faar vi se om det varer helt opp til 4000 m.o.h… Dagen i dag har bestaatt av en rekke stopp. Vi har besoekt lamaer og strikkende alpakkadamer, som gjerne ga oss en klem eller fem… 
Sett inkaruiner i flere byer 
Spist god lunsj! Drukket mye coca te, som skal hjelpe mot hoyden ved aa utvide blodaarene. 
Kjoert mye buss.. Og faatt et veldig godt forhold til vaar nye familie, som liker spice girl og gamle slagere like godt som oss (som spilles konstant paa radioen i bussen). Dette tror vi kommer til aa bli en fantastisk tur. Naa venter vi bare paa og moetes igjen for middag og mer informasjon om hva som venter oss de fire neste dagene. Vi gleder oss! Anette og Karoline
Barrikadert rom og et möte med Jesus!
Endelig har vi forlatt Quito og kommet fram til Lima og Peru! Siste dag i Quito skulle nemlig vise seg aa by paa nok en utfordring. Derfor barrikaderte vi like gjerne doera foer vi la oss siste natta… 
(vi klarer ikke snu bildet riktig vei, sorry!) Noen lurer kanskje paa hvorfor slike drastiske tiltak maatte iverksettes. Forklaringen er et par sko! Vi er ikke helt sikre paa om det er et mysterium eller et tyveri, men fjellskoene til Karoline er soekk vekk! De var paa rommet da vi gikk og la oss, ingen la merke til at de var borte da vi sto opp, men Vi lette overalt! Toemte sekkene tre ganger, ransaka rommet og hadde leteaksjon i gangen paa hostellet. Men skoene er borte! Hvordan? Og som resepsjonisten sa, IMPOSSIBLE! Men skoene er og blir borte. Heldigvis forlot vi den vakre, men litt skumle byen i dag tidlig kl.04.30. Det hjalp paa humoeret at vi fikk kjendisbesoek med paa flyet… 
Hele det mexicanske landslaget i fotball (dog trolig juniorlandslaget) floey med oss til Peru. STAS! Etter aa ha innlosjert oss paa hotellet vaart i Lima dro vi ut for aa undersoeke byen. Da traff vi Jesus! 
Eller muligens paven? Det var i hvert fall tusenvis av mennesker samlet paa The Plaza de Armas, foran katedralen. Til hoey musikk og nonnesang paraderte prester og garden rundt paa plassen og “bar” paa en pavelignende figur. Det viste seg aa vaere den aarlige katolske feiringen av Jesus. Vi ble litt forundret, men ogsaa imponert da hele plassen med alt fra nonner og gamle damer til unge menn plutselig broet ut i ellevill dans. Saa da danset vi for Jesus da… For aa roe det hele ned maatte vi hvile hodene med den lokale irish coffeen. 
Naa skal vi tilbake paa hotellet og moete gruppen vi skal tilbringe de neste 12 dagene med. Vi foeler vi trenger litt omsorg naa, saa haaper paa en gjeng med gamle amerikanere som kan dulle med oss
Carlsen spanderer...
Anette har noe aa tilstaa. Saa fra naa av er det Carlsen spanderer i fire uker. Hvordan? Safety first! Baade kort og mobil i samme beskyttelsesveske paa magen viste seg aa ikke vaere helt lurt. Vi kommer heller ikke utenom en annen blondinehistorie: 
I god tro gikk vi paa det vi trodde var en veldig grei restaurant. Vi fikk menyen og bestemte oss begge for hva vi ville ha. Da kelneren kom viste det seg derimot at de ikke hadde noe, bortsett fra tre ting paa menyen. Javel! Saa da klarte vi i all hast aa peke paa noe vi ikke visste hva var. Resultatet var den Ecuadorske spesialiteten maismelettellerannet med rosiner. Skuffet… Vi klarte rett og slett ikke aa spise det opp og derfor endte det her: 
Og i soepla paa do. Det som derimot gjorde opp for irritasjonen vaar overfor kelneren var oelen vi ogsaa bestilte. Til slutt spurte vi om han ikke hadde glemt noe, og da fikk han seg sannelig en god latter. Det er nemlig skrukort paa den lokale oelen! Jadda! Ellers har vi kommet over en rekke finurligheter her i byen… 
De er veldig glad i pokaler her, og det dukker stadig vekk opp pokalbutikker. 
Garnbutikker med strikkende damer er det ogsaa flust av, saa Karoline foeler seg med andre ord hjemme… Forresten bor vi visst i horegata. 
I morgen, eller i natt setter vi kursen mot Lima og Peru. Ved hjelp av tegnespraak og flybilleten har vi klart aa forklare resepsjonisten vaar at vi trenger en taxi 04.30. Saa naa foeler vi at vi har gjort nok av oss og nok av Quito og er klare for nye opplevelser i et nytt land :D Abrazo Anette og Karoline
4100 m.o.h og paa ekvator!
Hola! We’ve been on the top of the world! Eller i hvert fall nesten. 
Aa komme seg til toppen av verden er riktignok ikke bare en enkel sak. 
Det var baade hoyt og langt, og til tider litt skummelt… 
Vel oppe kjente vi godt at vi hadde steget nesten 1200 hoydemeter paa kort tid. Det var utmattende bare aa gaa i korte bakker og vi peste som bare det av ingenting. Hodet ble ogsaa litt tyngre og det samme gjorde beina. Saa vi fikk en smak av hva som venter paa vei opp til Machu Picchu. Vel nede synes vi det var paa tide aa vaere litt kulturelle og besoekte Quitos store soenn sitt galleri… 
! Kunsteren heter Guayasamin og er veldig opptatt av de etniske gruppene i Ecuador og undertrykkelsen av minoriteter i hele verden… Nok om det… Siden vi foerst var inne i det kulturelle hjoernet dro vi like gjerne paa konsert paa kvelden. 
Heldigvis fikk vi plasser paa foerste rad. Og musikerne var flinke de…. 
Siden vi hadde vaert hoyt fant vi ogsaa ut at vi matte paa 0 0 0 grader. Med andre ord, ekvator. 1,5 times tur utenfor Quito gaar nemlig ekvatorlinjen og grunnen til at landet heter Ecuador. 
Turen dit besto i taxi og lokalbuss, som ogsaa var en opplevelse. Naa har vi drukket vaar foerste sangria og har i grunnen ikke saa mange planer foer vi drar til Lima. 
Adios! Anette og Karoline
Da vi ble baesjet paa - og forsoekt ranet!
Dette er Anette med avfoering paa rumpa, les mer for aa finne ut hvorfor… Quito er visst like utrygt som vi leste om paa forhaand. I dag ble vi nemlig forsoekt RANET! Ja! Det er helt sant! Dette skjedde: Paa vei ut av hostellet vaart kommer den snille resepsjonisten loepende etter oss. Vi hadde nemlig med kameravesker. OK! Paranoiaen var satt noe i gang allerede. Ute i byen var det som om vi visste at noe ville skje, vi tviholdt paa veskene, skvatt av den minste ting og saa bak oss hele tiden. Og godt var det! For plutselig dukker det opp en veldig velkledd og elegant dame. Hun snakker bare spansk, men forklarer at noen har soela paa oss. Paa ryggen har vi noe EKSTREMT ekkelt som lukter helt FORFERDELIG! Og ja, det var nok avfoering! Den “snille” damen proever aa hjelpe oss med aa toerke det av. Hun peker og tar oss med inn i et smug… JA!!! Naa begynner vi aa bli skeptiske. Vi blir likevel med, eller i hvert fall delvis med inn i aapningen. Hun toerker og plaprer, vi er i sjokk! Saa vil hun absolutt at Karoline skal ta kameraveska AV. NEI! Da lukter vi muffins, og nekter selvfoelgelig aa gjoere det. Vi tviholder paa veskene mens vi ser paa hverandre og lurer paa hva vi skal gjoere. Vi var mest opptatt av aa komme oss tilbake aa vaske av baesjen og forstaa nok ikke helt hva som harskjedd. Da kommer en politimann loepende. Paa spansk klarer han aa forklare at vi har blitt utsatt for det vanligste ransforsoeket i Quito! Den elegante damen har foerst klint oss ned med baesj for saa late som hun er snill med kun en hensikt… RAN! HJELP!! Da kommer angsten….panikken…. og skjelvingen. Vi loeper tilbake til hostellet og faar hjelp av en forferdet resepsjonist og hostellsjefen. “something terrible has happened to you! I´m so sorry.” Jaaaaa…. Skremt for livet barrikaderte vi oss paa rommet vaart og vasket klaer, skalv, dusjet og spiste litt sjokolade for aa komme oss. Etter at den verste skjelvinga ga seg, alle penger, mobiler og romnoekler trygt plassert paa magen bega vi oss nok en gang ut i den utrolig skumle byen. Dere ble kanskje litt engstelige naa (morer og farer) Dette er en utrolig vakker by som har mye mer aa by paa enn skumle damer. Her er resten av dagen vaar. 
Vaert ekte turister! 
Spist frokost. 
Sett byen fra toppen av Basilica del Voto Nacional. 
Hatt doedsangst paa vei opp. 
Skremt livet av Karoline – men for en utsikt… 
Faatt med oss en gudstjeneste… 
Snikfotografert inne i et eller annet viktig hus, som viste seg aa vaere en katedral med mange paver og klaer. 
Og blitt kjent med det lokale oelet! Vi har, til tross for litt dramatiske opplevelser i dag, det veldig bra! Mange klemmer fra fortsatt litt vondtluktende Anette og Karoline
Pust lettet ut! Vi er framme!
Paa Gardermoen starter ferden til det store utland. Foerste stopp er Amsterdam. I Amsterdam moeter vi en ny verden, den Soer-Amerikanske. Flyet vaart er fullt av spansktalende og en haug med unger. Da hjelper det at KLM virkelig er fancy. Flotte flyvertinner i trange skjoert, masse mat og fancy kaffekopper. 
Til tross for tre unggutter som ikke helt hadde forstoelse for at det sitter noen i setet foran saa sov vi store deler av turen. Vi rakk likevel aa spise baade middag og frokost foer vi landa i Bonaire. 
Troette? Neeeeeida! Saa var det inn paa flyet igjen og videre til neste mellomlanding. 
Til slutt, etter 14 timer paa fly og 20 timer paa reisefot kom vi til slutt fram :) 
Naa har vi funnet et sjarmerende hostel i gamlebyen (Quitos tryggeste del), drukket byens beste kaffe og vandret rundt. Mer om det senere :) Naa kan dere med andre ord puste lettet ut over at vi har kommet fram…. Klemmer Anette og Karoline
Pakke?
Hjelp! Hva har man med seg på tur i fem uker? Vi reiser om litt over et døgn, men dette er oss søndag morgen. Ingen av oss har begynt å pakke.Anette leder, hun har skrevet pakkeliste. I går var vi nemlig langt mer opptatt av å feire bursdag. 
Hanne og Anette hadde 50-årslag og da vi våknet tre stykker i senga og en på sofaen kan vi vel kalle det en vellykket feiring. Søndag morgen var vi derfor litt mer opptatt av å ligge på sofaen, men vi har begynt å tenke. Tenke på hva sekken skal inneholde. Foreløpig er jeg veldig usikker. Hva har man med seg når det er fare for 10 grader og regn, muligens 0 om natta i høyden? Vi skal gå i fjellet – ut i jungelen – og på stranda. Noen råd? Foreløpig har jeg kun kommet fram til ulltøy, lue og buff . Var det sommerferie vi skulle på? Heldigvis går ikke flyet før 19.30 i morgen kveld, så vi har enda god tid. Ikke sant mamma Toril og mamma Unni?
Skrekkblandet fryd - En uke igjen
Det er med skrekkblandet fryd Anette og jeg nå har innsett at det bare er en uke igjen til sommerens store eventyr. Skrekken kom i går. Anette hadde muligens (med tanke på de som blir lett bekymret) ønsket at jeg ikke skulle dele dette, men har man først begynt å blogge så må man følge opp. Tilbake til skrekken. Vi starter vår reise i Ecuador sin hovedstad Quito. Ecuador blir ofte anbefalt for førstegangsreisende til Sør-Amerika. Landet er relativt politisk stabilt, levestandarden er høy sammenlignet med nabolandene og kriminaliteten er på det laveste i Latin-Amerika. I går derimot ble vi forvirret og litt mindre sikre på det gode valget: Quito’s reputation as an unsafe city Hæ? Jaja, tenkte vi. Alle byer kan være farlig. Vi skulle ha stoppet å lese der. For det blir verre. Do not travel up El Panecillo on foot; use a taxi even during the day. Og om ikke det var nok… Do not assume you’re safe when hiking or climbing in Ecuador. For å beskytte de som bryr seg her hjemme tror jeg vi gir oss her. Nå vet vi i hvert fall hvor vi ikke skal oppholde oss! Også får vi fokusere på dette: 
Ihla Grande Og dette… 
Jeg tror det kommer til å gå bra jeg :D
 Siden det nå er 26 dager til vi drar, har vi begynt å forberede oss. Jeg har kjøpt reisebok om Rio de Janeiro! Anette må ha opplæring i det store origouniverset og dermed kan jeg bare skrive på vegne av meg selv foreløpig. Jeg troppet derfor opp til timen min på Lørenskog Hus hvor helsestasjonen er klokka 12. Damen: Har du time? Damen: Hos JORDMOR? Jeg: (Stum! Målløs! HÆ???) Pause Jeg: (hvisker) Nei, jeg skal ta vaksine. Damen: Da kan du sette deg ned og vente. Hun var ikke det minste flau en gang? SER JEG UT SOM JEG TRENGER EN JORDMOR? Min eneste trøst er at jeg sto bak disken så hun umulig kunne ha sett om jeg trengte det eller ikke. LIKEVEL! Siden jeg delte denne noe sjelsettende episoden med min gode kollega Espen Bolstad, vet selvfølgelig halve Romerike om dette nå, så da var det en glimrende mulighet til å fortelle det her også. Det positive er derimot at jeg ikke kan få gulfeber eller hepatitt A nå.
 I dag er det akkurat en måned til Anette og jeg setter oss på flyet til den andre siden av kloden. Det er likevel ikke det viktigste, for: I flere år har jeg drømt om å besøke Machu Picchu og Sør-Amerika. I fem uker skal vi besøke Equador, Peru og Brasil. Nå må vi begynne å planlegge og første start er å opprette en blogg. Hovedsaklig så foreldrene våre ikke skal engste seg, men også for å dele vårt fantastiske eventyr med dere :)
Møte i Skedsmo sanitetsforeningTirsdag 2. november 2010 kl. 19.00, Skedsmotun bo- og behandlingssenter Beredskap i hjem og samfunn ved sivilforsvaret. Alle er velkommen!
Medlemsmøte i Skedsmo sanitetsforeningTirsdag 7. september 2010 kl. 19.00, Skedsmotun bo- og behandlingssenter Velkommen til høstens første møte.
| |||||||||||
